DebattKunst

God jul fra buttplugg-nissen

Tommy Olson har innført en slentrende personlig anmelderstil som kunstkritiker i Klassekampen, nå sist om et nytt tilskudd til utendørs utsmykning i Oslo: buttplugg-gnomen eller «Santa Claus», en stor (men hvor stor, Tommy Olsson, og hvilket materiale er den laget av, dette er jo faglig og publikumsmessig interessante opplysninger ...) rød skulptur i en rundkjøring i Gamlebyen. Hva Olsson mener om den, kommer ikke klart frem – for kritikk av den gamle typen, hvor anmelderen eller kritikeren kommer med vurderinger på et allment kunstfaglig grunnlag, av typen stilretning, plassering innenfor kunsthierarkiet, verkets vellykkethet med hensyn til formspråk, uttrykkskraft, detaljer og håndverk er ut og kritikeren er mer en referent – men (det skulle bare mangle) med sympatier og antipatier som det kanskje hadde vært interessant å måle sine egne opp mot.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Krf

Kristelig magemål

Valgkarusellen snurrer ufortrødent videre. Friske utspill står i kø. I Klassekampen 17. juli forkynner Handle Rasmus Bjuland, ungdomsleder i Kristelig Folkeparti, at partiet gjerne kan regjere uten Venstre, men heller med Frp. Ja vel, nei. Dette kommer altså fra et parti som kjemper hardt for å i det hele tatt å overleve som politisk kraft. Det vil si å komme over sperregrensen på fire prosent.

Surrogati

Bere-mor fortener betre

I Klassekampen 16. juli skriv Sunniva Yndestad om «surrogati-industrien». Først retorikken: Surrogati tyder ‘(dårlig) erstatning’, jamfør Bokmålsordboka. Norsk ‘surrogati-mor’ og ‘surrogat-barn’ ligg langt unna sakleg ordbruk og er lite å sjå i politisk debatt ute i Europa. I Frankrike er det ikkje brukt i det heile – ordet er ‘mère porteuse’ (‘bere-mor’; ho som ber fram barnet). Barnet blir berre omtalt som ... ‘barnet’; eit barn er eit barn.

Israel

Israel-apologeten Morten Traavik

Morten Traaviks følelsesladede «reisebrev» fra besøk hos gamle venner i Israel i Klassekampen 15. juli er prototypen på normalisering av det perverse. Den kunne vært skrevet av Israels propagandakontor. Han setter «apartheid­staten» i gåseøyne, han skriver at palestinere i Israel har samme rettigheter som andre borgere («bortsett fra militærtjenesten»). Han beskriver folkets triste skjebne slik: «Alle israelere, fra legendenes Massada til badebyen Eilat i sør, lever under en himmel som når som helst kan fylles av prosjektiler av alle størrelser og kalibre fra absolutt alle himmelretninger». Israel er «kringsatt av fiender», som alle gode nordmenn kan identifisere seg med, antyder Traavik. Nei, Israel er ikke Norge i 1940.