EssayAfropop

Tapt tid funnet

Senegals varmeste: Suverene Orchestra Baobab fra Dakar er ifølge dem selv «The Sound of Africa International».

Dagens Baobab: Foran en vegg prydet av malerier av senegalesiske presidenter, inkludert han som vant valget i 2012: Macky Sall. Foto: Youri Lenquette Dagens Baobab: Foran en vegg prydet av malerier av senegalesiske presidenter, inkludert han som vant valget i 2012: Macky Sall. Foto: Youri Lenquette

Som en kveld på klubb Baobab, sa den eldre fruen med de eksotiske smykkene mens hun smilte fra øre til øre. Senegals Orchestra Baobab, det tidligere husbandet fra favorittnattklubben i Dakar, byen hun jobbet i på syttitallet, hadde nettopp avsluttet en av de praktfulle konsertene sine i Oslo, på Cosmopolite den gang scenen lå i Møllergata. Dette var vel senhøsten 2002, og orkesteret hadde nylig gjort comeback, 15 år etter at Youssou N’Dour gjorde dem overflødige og 25–30 år etter at de ble Dakar-popens største stjerner. Mens min nye strålende venninne delte friskt fra minnet, husket hun å skyte inn det åpenbare: De var best, vet du.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.