I en av mange scener fra Lars Amund Vaages ualminnelig vakre roman «Syngja» fra 2012, som ennå sitter som spikret til minnet, er fortelleren, faren til autistiske G., på overnattingsbesøk hos noen venner med barn. Det er kveld, og når alle i huset har lagt seg og skal til å sovne, står G. plutselig opp, lys våken og glad. For henne er det ikke natt, det er dag. I det kveldstomme huset står faren opp og går og samler sammen pikkpakk og sko, og der og da beslutter han å ta med bagen og barnet ut i bilen og kjøre vekk derfra, ut av fellesskapet med de andre, de vanlige barnefamiliene. «Det var ille nok at me ikkje fekk sova, men endå verre, for meg, var tanken på å møte borna til venene mine, neste dag, i stova, på kjøkenet, i leik som aldri stoppa, leik ein ikkje trong delta i, arbeida med, leik som berre hende, fritt, skapande, lukkeleg.» I stedet reiser de hjem.
Sårt: Lars Amund Vaages innsikter om å være far til et autistisk barn kom seint, men er viktige å lytte til.
Sammen hver dag
