Astrid Hygen Meyer

Tidene skifter, årene svinner – det tenkte jeg igjen da jeg ble minnet om den da 22 år gamle poeten Amanda S. Gorman denne uka. Hun leste diktet ‘The Hill We Climb’ under Joe Bidens innsettelsesseremoni i 2021, og med rytmisk patos fortryllet hun publikum. En uke etterpå var diktet trykket i en million eksemplarer, det var budkrig over hele verden, også i Norge. Forlagspresentasjonen fra Gyldendal samme år virker som gravd ut av en annen tid:

Alle snakket om den spinkle, unge kvinnen som med sin opptreden lyste opp en mørk vinter. Amanda Gormans dikt vil gå ned i historien, fordi det viste hele verden hva poesien kan gjøre – nemlig samle oss, løfte oss og gi oss nytt syn på verden når vi aller mest trenger det.

Fire år seinere er det knapt noen som vil argumentere for at diktet til Gorman vil gå «ned» i historien, enda mindre at det viser poesiens evne til å samle oss. Det er retorisk kraftfullt, men ikke stor litteratur. Aller mest huskes diktet kanskje for kontroversen det utløste i Nederland, da en hvit, ikke-binær oversetter endte med å trekke seg fra oversetteroppdraget, på grunn av heftige protester mot at ikke en svart oversetter hadde fått jobben.

I ettertid er det lett å se at årene rundt 2021 kan ha vært høyden av en æra med sterke, identitetspolitiske strømninger, en type aktivisme som hadde som sin oppgave å rense verden for undertrykkende strukturer gjennom identitetskategorier, og der 

, hvit, kollektiv skyldfølelse, ble ansett som progressivt.

Dengang da. Siste nytt er at det akkurat nå pågår noe som likner en kollaps av en hel verdensorden, og det er – for å si det mildt – ikke identitetspolitiske oversettelsesaktivister og wokebevegelsen som leder an.

sosiologen Lars Erik L. Gjerde avlegger Gorman et besøk i sin nye bok «Wokeisme», sammen med en lang rekke eksempler han har gravd fram på kulturkrig og kansellering i wokes navn. Gjerde insisterer på å kalle det wokeisme og å beskrive den som en helhetlig ideologi, med ham selv som en påstått nøytral og analytisk observatør. Han har gode poenger når han plasserer wokeaktivismen bortenfor den politiske høyre- og venstreaksen, og når han viser hvordan mye av retorikken næres av kapitalismen, ved å belønne hul godhetsposering. Mindre gode poenger har han når han skråsikkert fastslår at wokeismen vil vokse de neste tiårene, og infiltrere flere og flere av samfunnets sfærer.

At Gjerde er uheldig med timingen, er lesningens mest åpenbare poeng; allerede i første kapittel slår han fast at Google og Facebook omfavner wokeismen (nå er de som kjent blitt Donald Trumps beste venner). Verre er det at han i sin gjennomgang er en uredelig debattant. Gjerde går langt i å sette likhetstrekk mellom wokeisme og fascisme, mellom wokeaktivister og «bolsjeviker, nasjonalsosialister og Taliban». Han skjelner i liten grad mellom norsk debatt og det mest kuriøse fra amerikansk campuskultur. Bokmagasinets kritiker Carline Tromp, Dagbladets Marie Simonsen og Antirasistisk senters Ervin Kohn sakses sammen med ytterliggående hvithetsteoretikere i USA – i Gjerdes framstilling er alt en del av samme revolusjonære totalitarisme og krig mot det liberale demokratiet. Mest oppsiktsvekkende er det at han, gjennom en analogi til Weimar-republikken, argumenterer for at det kan bli nødvendig 

 for å nedkjempe wokeisme. Man gnir seg i øynene.

 man kan si om woke? Kanskje den betimelige insisteringen på at vi alle har en kropp; det gjør noe med en å være den ene brune i rommet, eller funksjonshemmet i en verden av stengsler. Rasisme og undertrykkelse er noe helt reelt. Det verste er at fiendebildene ble identitets­baserte. Strømningene kan ha bidratt til Donald Trumps sterke framvekst. Det er høyst nødvendig at vi snakker om hvor vi går videre herfra, men Gjerdes bok er langt fra å være samtalepartneren vi trenger.

Woke og røvere og Taliban

Åh, denne høsten», tenker legen Nina Blindheim i Liv Køltzows roman «Verden forsvinner» – den utkom i 1997, men handlingen utspiller seg under noen, for Europa, omtumlende måneder fra høsten 1989 – «da det skjedde så mye i verden, men da alt først sto stille i hennes eget liv».

Det er en roman jeg ofte tenker på, og som for meg står som høydepunktet i et klokt, dypt bevegende forfatterskap med stor eksistensiell klangbunn – men der også en særegen årvåkenhet for verdensbegivenhetene og for tidsskiftenes mentalitetsendringer utspiller seg; en side ved forfatterskapet hun kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet for.

 fylte Liv Køltzow 80 år – jubileet skjer samme uke som Bokmagasinet feirer en annen markant skikkelse fra Profilgenerasjonen, 85-åringen Einar Økland – Køltzows dag markeres med et lesverdig lørdagsportrett i hovedavisa.

Køltzow nevnes ofte i samme åndedrag som (de mannlige) generasjonsfellene som samlet seg rundt tidsskriftet Profil seint på 1960-tallet: foruten Økland var det Dag Solstad, Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm. Generasjonstilhørigheten er åpenbar – Køltzows forfatterskap er genuint moderne og språkorientert – men den kvinnelige erfaringen skiller henne også fra kollegene. Der kollegene sprutet fram i produktivt driv, sjonglerte Køltzow mellom morsrollen og en sterk sult etter å skrive litteratur. «Jeg er husmor på heltid, forfatter på halvtid», skrev hun i dagboka si, som man kan lese i den svært fine «Dagbøker i utvalg», som utkom i 2021. Den viser en forfatter som har måttet streve for å finne nok plass i eget liv til det hun er brennende opptatt av, men som heldigvis også lyktes.

Nina Blindheims liv står det meste i stampe; hun dras mellom medisinen og litteraturen, mellom drømmer og realiteter, mellom mannens ønsker om å ta et år utenlands og en uklar fornemmelse av hva hun selv vil – ut i verden, hjemme, sammen, finne noen andre eller bare være alene? Det er en roman om midtlivets brå glipe, en tid i livet der verden plutselig kan åpne seg foran oss, men der valgmulighetene må meisles fram før de kommer til syne. Romanen er handlingsmettet, men formidlet i en lang, vibrerende bevissthetsstrøm, og spørsmålet Nina Blindheim vender tilbake til i romanen kretser mellom det ytre og det indre: Er det ytre omstendigheter som styrer livene våre? Hvilke sammenhenger leder oss til å ta bestemte valg? Kan man forstå seg selv for seint?

Samtidig som hun kverner på disse spørsmålene, er barna hennes blitt voksne. Eller «såkalt voksne», generasjonstypisk nok: De bærer preg av en manglende evne til å velge og til å komme i gang med livene sine, konstaterer moren med en viss overbærenhet.

I tid sammenfaller altså all denne stillstanden med en råk som åpner seg i Europas historie; Berlinmurens fall. Nina Blindheim betrakter det på avstand, som en tilskuer til begivenhetene, ikke en deltaker – men noe begynner å virke i henne. Ektemannen Audun, som er historiker, har allerede reist ut på et forskningsopphold i England, og er ikke der for å fortolke begivenhetene sammen med henne. I stedet reiser hun til København for å besøke broren, som betydningsfullt nok er Kierkegaard-forsker (og som det humørfylt bemerkes: «en av tusenvis, Europa var stint av Kierkegaard-forskere»). Hos broren kommer hun tettere på begivenhetene, og ser også sitt eget liv klarere – for slik er det hos Køltzow, vi henger sammen med den verdenen vi bor i.

Slik viser romanen murens fall som en vidåpen tid i Europa, der det er opp til den enkelte om man vil omfavne den nye tidsånden eller ikke, holde fast på gamle dogmer eller revidere. Utfallet er ukjent. Og siden den gang har verden rast videre – og vi kan bare gjette om det som venter. Men romaner som dette, de blir stående.

Det er en roman om midtlivets brå glipe.

Livs mur

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Årets julekort fra nykommeren blant forfatterforeningene, det seks år gamle Forfatterforbundet, ble sendt få dager før julaften. Og selv om Kultur- og likestillingsdepartementet var brevets formelle mottaker, og LOs advokat Lars Christian Fjeldstad var den som hadde skrevet det, var det ikke tvil om at det var Den norske Forfatterforening hilsenen var myntet på. I brevet ble det nemlig klart at Forfatterforbundet stevner DnF for en større andel av bibliotekvederlaget; de saksøker kollegene sine – og god jul, forresten. «Vi er bokstavelig talt sjokkerte», uttalte DnFs leder Bjørn Vatne samme dag.

Denne gangen har DnF god grunn til å uttrykke seg i slike sterke ordelag. Stevningen kan like gjerne kalles en drittpakke.

 etter at midlene til Bibliotekvederlaget ble forhandlet om på nytt i november. Bibliotekvederlaget er en del av de kollektive ordningene som norsk kulturpolitikk bygger på; det betales ut hvert år fra Kulturdepartementet som erstatning for bøkene vi alle låner gratis på bibliotekene, og det er kunstnerorganisasjonene som har fått oppgaven med å fordele midlene seg imellom til kollektiv fordeling, altså stipender.

I denne runden kom Forfatterforbundet fordelaktig ut av forhandlingene, da de fikk råderetten over 15 prosent av vederlaget, mot 13 prosent før. Endringen skulle tilsvare rundt 1,5 millioner kroner mer i året til Forfatterforbundet. Urettferdig, mente likevel Forfatterforbundet, som vil ha råderett over nøyaktig like mye som Den norske Forfatterforening, det vil si 20 av de 40 prosentene som er satt av til skjønnlitteratur for voksne.

Så hva vil FF? FFs leder Eystein Hanssen argumenterer med at DnF og FF bør ses som to likeverdige organisasjoner. Det er en påstand han ikke begrunner nærmere; han vil ikke forhåndsprosedere i mediene. Men organisasjonene er strengt tatt ikke likeverdige. Den ene organiserer 820 medlemmer som har blitt kvalitetsmessig vurdert. Den andre er et nyopprettet LO-forbund med skjulte medlemslister, og opererer ikke med kvalitetskriterier i det hele tatt. At hele ordningen med biblioteksvederlaget er kulturpolitisk begrunnet – den skal stimulere til kunstnerisk kvalitet – virker FF mindre opptatt av.

som følger saken utenfra, hadde begynt å tro at den betente striden mellom de to foreningene nå var på vei mot en langsom forsoning, i det minste en slags våpenhvile etter fjorårets tilspissede munnhuggeri. Siden sist har DnF foretatt en vesentlig oppmykning av medlemskriteriene, og DnFs kommunikasjonsform, som tidligere ikke har vært uten innslag av patosfylte og selvsaboterende opprop og innslag, har blitt erstattet av den nye lederen Bjørn Vatnes mer avvæpnende og humoristiske bidrag til debatten. Og FF har oppnådd mye. Men antakelsen viste seg å være feil.

for retten er en drastisk handling – og kostbar. Sakene kan bare avgjøres rettslig ved å tas til voldgift, prosesser som føres utenfor de vanlige rettsinstansene, i lukkede, private domstoler, der samtlige rettslige funksjonærer i saken, også dommere, må oppnevnes og lønnes av partene. Forrige gang strid om vederlagsmidlene havnet i voldgift, i 2021, kostet det forfatterorganisasjonene mange millioner; penger som ellers kunne vært brukt på stipender.

Verre er det at året vi har foran oss kan bli et skjebneår for litteraturpolitikken. Borgerlige politikere står klare til å rykke inn i regjeringskorridorene, og de vil innføre moms på bøker og hogge løs på stipendhjemler og bibliotekene. Da er det på tide å minne om hva kulturpolitikken er til for: Den skal sikre befolkningen tilgang til kunst av høy kvalitet, og som ikke blir til i et kommersielt marked.

Forfatterforbundets julehilsen var altså myntet på DnF. God jul og godt nytt år! Mon det. For vår neste kulturminister kan den ha vært en gave.

Stevningen kan like gjerne kalles en drittpakke.

Smil, du er saksøkt

Anniken C. Mohr

#fff

#000

Det skjedde i de dager da en norsk strømmetjeneste lanserte en reklamekampanje som feiret kulturforakten på lysende flater over hele Oslo by: 

«Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se»

. Fargen er blå, tidsånden er kommersiell, og Love Island Australia sesong 5 er for tida TV2 Plays nest mest sette program.

Ja, omtrent samtidig tuslet jeg inn gjennom en tung dør på Nasjonalbiblioteket, der filmskaperen og forfatteren Dag Johan Haugerud innimellom benytter seg av lesesalen for å finne arbeidsro, omgitt av veggmalerier, mørkt treverk, massiv stein. Snart har Haugeruds tredje film av året premiere, og som de to andre i trilogien, «Sex» og «Drømmer», er «Kjærlighet» gjennomsyret av litteratur og av uanstrengte, tilfeldige samtaler om bøker i møter mennesker imellom, lagt fram slik at de åpner tanken og utvider dialogen. Avtalen vår var derfor å møtes for å snakke om bøkene i Haugeruds filmer, om den utpreget litterære måten han jobber med manusene på. Men om du skulle være et barn av TV2s tidsånd, så les videre likevel: Filmen «Kjærlighet» – kall den gjerne «Love» – har også en 

 sentralt i handlinga, halvøya Nesodden – og i filmen er ferja ut dit et åsted for store mengder tilfeldig sex. Det er dette du egentlig vil se.

Hovedpersonene i «Kjærlighet» er som de øvrige hovedpersonene i Haugeruds trilogi: løst forbundet, men viklet inn i hverandres liv – Marianne (Andrea Bræin Hovig) er lege, Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) er sykepleier ved samme urologiske avdeling. Livene deres krysser hverandre på flere måter i løpet av noen sommerdager, idet begge reiser fram og tilbake mellom Oslo og Nesodden, og begge finner ut at ferja er et egnet sted for å avtale sex med menn. Samtalene Marianne og Tor har med hverandre i filmen, deler også noen grunnleggende trekk med dialogen i «Drømmer» og «Sex»: Filmene insisterer på å folde ut samtalene som et åpent, fordomsfritt rom der alt kan betros, og der ingen bekjennelser umiddelbart blir slått ned på eller fordømt. Menneskene i trilogien er nysgjerrige på hverandre – de reagerer spontant og ærlig på gråsonerelasjonene Haugerud utforsker på lerretet, de er ikke frie for kritikk eller avvisning, men de synes samtidig å være drevet av genuin oppriktighet og vilje til å ombestemme seg. Det gjør at hver replikk har noe uventet ved seg – publikum kan ikke gjette hvilket utsagn som ligger bak neste sving – og at filmene gir stort rom for refleksjon. Kameraet fanger også denne dialogen med en konsentrert tålmodighet: Hver tenkepause, hver nøling og stotring gis vekt.

– Det jeg prøver, er å utvikle en slags tenkning i hverdagsspråket. Det er noe man kan gjøre på en annen måte enn i bøker. I boka har du flere muligheter til å fortelle, du kan ta i bruk indre dialog og andre virkemidler. I film må du alltid forholde deg til replikker som blir sagt i rommet. Ellers blir det ikke sagt, sier Haugerud.

– Flere av relasjonene i trilogien, for eksempel den lille familien i «Drømmer», virker varme og nære og sunne. Du lar dem bare være slik?

– Ja. Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine. Det er ingen som sier nei, dette vil jeg ikke høre om, eller sånn kan det ikke være. Det er fordi en konflikt stort sett alltid stenger for tanken og dialogen.

– Akkurat her bryter du vel en hel masse regler for film.

– Jeg gjør kanskje det. Men jeg tenker at hvis man skal komme videre i filmen, så kan man ikke stoppe opp i konflikter. De er også forutsigbare. For meg er det morsommere å se noen som ikke reagerer med piggene ute.

For veldig mange kan det være familien som knebler deg aller mest.

Du trengs i kommunen

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

Bli med i en verden av bøker», kan du lese et sted på internett, og der kan du få vite følgende: Karl Ove Knausgård er født i den lille kystbyen Åndalsnes; han er et dypt privat og innadvendt individ. Forfatteren Marit Eikemo er fra Vinje i Telemark, naturen der skulle bli en betydelig inspirasjonskilde for hennes arbeid som forfatter. Gunnhild Øyehaug, som kjent født og oppvokst i Ålesund, var med på å stifte det litterære tidsskriftet «Pikkje» i 1997, og hadde sitt gjennombrudd som romanforfatter med boka «Kjærlighetsbrev fra en tisseklossett» i 2007. Om Per Petterson kan man lese at han har hatt mange 

 jobber før han ble forfatter, «inkludert en periode som postbud og bibliotekar». Gjennombruddet kom i 1996, med romanen «Til Slett Foer Solen».

på internett, men sludder og vås er det. De mer eller mindre absurde eksemplene på løgn som likner på faktaopplysninger er hentet fra litteratursiden Leserlyst.com, som nylig så dagens lys. Bokomtalene på nettsida er signert fire fiktive ­kritikere med KI-genererte passbilder – 

«møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere »,

 som det heter – men selve eieren, en spansk figur ved navn Ferran Barbarà, fins angivelig i ­virkeligheten og driver med webdesign og søkemotoroptimalisering. Han har latt seg intervjue i Aftenposten, der han gladelig medgir at alt innhold på nettsiden er fremstilt ved hjelp av kunstig intelligens. «Hvis innholdet er bra, spiller det noen rolle?»

Innholdet er ikke bra, det er ubehjelpelig, og mer enn det skulle man kanskje ikke tro det var å si om saken. Nettsida er så grelt designet og skjemmet av en så ussel språkføring at den sikkert burde blitt sett som en bagatell, knapt verdt en notis. Men etter at Barbarás komisktriste havari av et forfatternettsted plutselig dukket opp på verdensveven seint i høst, har både Forfatterforeningen, Forleggerforeningen og Kritikerlaget rykket ut mot det – med god grunn. Leserlyst.com omtaler ekte forfattere og mennesker, i en blanding av virkelighet og absurde hallusinasjoner, og påstandene den legger for dagen er framført med så stor pondus at en og annen skoleelev vil kunne la seg lure. Mer sentralt er det at den kan ses som et frampek mot en verden der man har stadig vanskeligere for å skille KI-generert innhold fra menneskeskapt, som Forfatterforeningens leder Bjørn Vatne har påpekt.

er en slags maskinskapt golem, skriver Naomi Klein i boka «Dobbeltgjenger», som kom på norsk tidligere i år – den er «tråklet sammen av livløse databruddstykker». Maskinen plaprer i vei og etterlikner brokker og fragmenter den har sugd til seg fra tekster og oppfatninger som allerede finnes. Slik sett er kanskje det mest tankevekkende med nettstedet ikke all løgnen, men 

 den også speiler. Å lese Leserlyst.com gir et slags goldt vrengebilde av det språket om litteratur som allerede fins i omløp, der små og store priser listes opp som dyrebare amuletter, og der meningsløse klisjeer om litteraturens kraft og storhet tapper litteraturen for kjøtt og blod.

Her møter vi forfattere som «vever en gripende historie om identitet, selvoppdagelse og livets uforutsigbare sider» (Sandra Lillebø), eller «en tankevekkende og overbevisende utforskning av sannhet og bedrag i en familiedynamikk» (Vigdis Hjorth). Ordbruken er, litt slemt sagt, ikke helt ulik den som er klippet ut fra norske anmeldelser og trykket i de mange annonsene du finner i denne avisa, men blottet for den refleksjonen som stort sett fins i de opprinnelige anmeldelsene de er sakset fra.

helt spesielt ydmykende ved å bli stilt overfor en dårlig etterligning av en selv – og noe fullstendig rystende ved å stå overfor en god en. Begge bærer i seg dobbeltgjengerens umiskjennelige grøsning», skriver Klein, som sant er.

Enn så lenge er etterligningen dårlig. Det er et spørsmål om tid før vi treffer på en god.

Golems bokklubb

Blant alle nyheter som flimret forbi denne uka kan vi stanse ved denne: Fremskrittspartiet nektet å si unnskyld. Tirsdag behandlet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av i fjor, med et 

 samstemt vedtak om å gi en uforbeholden unnskyldning for statens rolle i fornorskingspolitikken. Bare Frp avsto fra å slutte seg til unnskyldningen, som altså dreier seg om en målrettet, hundre år lang politikk som hadde til hensikt å forstumme et språk og viske ut en kultur, og som fratok samene rettigheter og eiendom og rev familier i stykker.

I stedet foreslo Fremskrittspartiet å legge ned Sametinget og å trekke Norge ut av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.

 behandlet, er et rystende dokument, først og fremst gjennom sitt omfang og i kraft av å være en samlet og helhetlig dokumentasjon av fornorskingspolitikkens dype konsekvenser og sår.

Kommisjonens rapport har også allerede fått sin plass i en norsk-samisk roman denne høsten, Kathrine Nedrejords «Sameproblemet». Fra et eksil i Frankrike, der hun lever et fransk familieliv med en usynlig samisk arv, laster fortelleren ned dokumentet og opplever at hver side i den er et smertefelt, «en påminnelse man ikke orker å ha i kroppen. DET GÅR IKKE AN!»

Men «Sameproblemet» er også en roman som på grunnleggende vis kretser rundt generasjonsbåren taushet, og derfor svir det å lese om hvordan fortellerens familie rystes av mottakelsen av rapporten:

Den rapporten var ikke ment for oss, sier mora mi.

siden sneiet Morgenbladets Arne Borge innom «Sameproblemet» i en kommentar om årets nominasjoner til Brageprisen i kategorien for skjønnlitteratur; Borge stilte spørsmål ved om nominasjonene kan være et uttrykk for at vi blander sammen «viktig» og god litteratur. Det er en kommentar som inneholder flere tankevekkende spor i lys av brage­juryens nokså kuriøse utvalg av nominasjoner dette året, og Borge peker på et tankekors som også henger sammen med mediedynamikken rundt bøkene. Det er et tegn i tida at den samfunnsmessige aktualiteten i en roman forveksles med reelle kvalitetsvurderinger. Det kommer blant annet til syne i juryens begrunnelser: Jo mer samfunnsrelevant en bok oppleves, dess mindre begrunnes den litterært, påpeker Borge.

I ettertid har jeg likevel grunnet mest på lesningen hans av Nedrejord, romanen jeg selv holder som den sterkeste av de fire nominerte til årets pris. Ifølge Borge er den «en sint og sårbar harang», men også «altfor lang og usortert til å kalles vellykket».

 er ganske riktig en usortert roman, der fortelleren gjennom en reise fra Paris til Finnmark avdekker lag på lag av fortielser. Men i det 

ligger også en stor del av romanens nerve og styrke: Når prosaen er søkende, konfronterende, med brå bruk av versaler og resonnementer som beveger seg i sirkler, blir også leseren satt i bevegelse. Nedrejords rake ferd inn i samfunnsdebatten, og inn i et dokument som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, tar delvis form av et leserbrev kamuflert som en roman, men er også noe større; et komplekst og mangetydig forstørrelsesglass for fortielsens forgreininger gjennom generasjoner, og et stykke samisk litteraturskriving. I romanens form og språk folder morens bitre fortvilelse seg ut i uforutsigbare kast: «Hvor er nordmennene?»

Det er en roman om generasjons­båren taushet.

Et norsk problem

Tom Henning Bratlie

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Rapport fra Bygde-Norge: Mandag denne uka kommer vi oss til Verdal, men det er bare så vidt. Det har gått et steinras langs veien. På toget nordover stanser all trafikk på Stjørdal stasjon, passasjerene velter fortumlet ut i tåke og duskregn, og her blir vi forlatt på perrongen – toget snur og glir mot sør igjen. Erstatningsbussene som er bestilt kommer heller ingen vei: Både jernbanen og E6 er stengt av store steinblokker.

Så her står vi, med en underlig følelse av kollektiv forlatthet – helt til fotografen redder dagen med en leiebil.

– Ja, nå vet dere litt om å være prisgitt ras og natur, sier forfatter Ingrid Storholmen i telefonen, når vi oppdaterer henne om forsinkelsene og kjører langs smale, snirklete omkjøringsveier.

I Verdal gikk det største, kjente leirraset i historisk tid. Skredet inntraff om natta, mellom 18. og 19. mai 1893. 105 gårder ble slukt av kvikkleiremassene og forsvant i raset, 116 mennesker omkom. Det er en ubegripelig tragedie som menneskene vi møter i «Bloddråpetall», Ingrid Storholmens nye prosabok, kontinuerlig blir minnet om – om våren, når det regner flere dager i strekk, når leirfivelen, hestehoven, skyter fram som en varsellykt fra grunnen. Eller når bonden Knut er ute og lapper sammen gårdsveien etter regnet, og prøver å forestille seg de 55 millioner kubikkmeterne med masse som veltet ut da raset inntraff: «

kreftene tilsvarte nesten en halv Hiroshima-bombe».

– Det ble holdt et dåpsselskap like før raset gikk. Helga etterpå hadde alle i selskapet mistet hjemmene sine, sier Ingrid Storholmen når vi endelig er framme i småbrukets lune, vedfyrte stue.

– Nei, det er ikke det. Raset var et bygdetraume, og det kan skje igjen. For bare 14 dager siden gikk det et kvikkleirras på den andre siden av vannet her, den gården du ser der borte ble evakuert. Et ras opphever alt man vet om flaks og uflaks, for det bare skjer – det bare går og tar med seg de som befinner seg der.

– Hvordan sitter dette minnet om raset i bevisstheten hos folk her i dag?

Vi i Nord-Trøndelag er liksom forskningsrottene i Helse-Norge.

Sykdom­stilstanden

», kan den deprimerte tobarnsfaren Svein Sjöberg plutselig si om en luguber, småkriminell sambygding, med beundring i stemmen: «alt han har måttet utstå, han burde hatt krav om millionerstatning». Svein, som er en sentral figur i Kyrre Andreassens roman "Ikke mennesker jeg kan regne med", er høy på en nyoppdaget ærbødighet for 

 for Svein Sjöberg er selv på en åpenhetsreise etter en depresjon.

Dessverre for Svein er det ikke han som fører ordet i romanen. Det er det Linda Hansen, Sveins bedratte kone, som gjør, og Linda filtrerer hvert utsagn fra Svein med en både raljerende forakt og desperat kjærlighet som verken Svein eller vår tids traumefikserte åpenhetskultur kommer spesielt godt ut av. Ikke minst når Svein i oppstemt humør kommer hjem fra «angstklubben», mer formelt kjent som samtaleforumet Ærlig talt, med et nyåpnet øye for personlige tragedier hos både den ene og den andre:

"Svein mente seg berika av de møtene, men jeg syntes han ble et fattigere menneske. Han mista fordommene sine."

 ble Kyrre Andreassens roman om Linda Hansen 

 nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur – og ja, dette er en nyhet; avgjørelsen er en oppsiktsvekkende forbigåelse som må ha blitt diskutert i juryen.

I mine øyne peker «Ikke mennesker jeg kan regne med» seg ut som årets beste norske roman, noe flere synes å mene. På Facebook har Olaug Nilssen allerede spontant opprettet den alternative «Ikke mennesker jeg kan regne med»-prisen; den består av en treningsmanual på åtte kilo og representerer manualene Svein begynner å løfte med i depresjonens mest opp­stemte fase. Hadde Linda Hansen vært her, hadde hun kanskje våget seg med en frase om Brageprisens sans for 

 som kommentar til manualene. Eller ytret noe om at Brageprisen de siste årene har markedsført seg mer og mer som et Idol-liknende sceneshow, eller at personlige offerfortellinger kan være lettere å svelge til fornem sjampanje. Men det er nå jeg skal holde tunga rett i munnen.

tre av de nominerte til Brageprisen i år: Kathrine Nedrejords «Sameproblemet», Brynjulf Jung Tjønns «Norsk kjærleik» og Heidi Furres «Technotika», som anmeldes i denne utgaven av Bokmagasinet. Det er gode, til dels svært gode, bøker – som alle også kommer med et klart debattpotensiale: den brutale fornorskningspolitikkens konsekvenser gjennom generasjoner, den transnasjonale adopsjonsindustriens personlige omkostninger, kapitalismens forminskning av sorg. Malin C. M. Rønnings roman «Det tolvte huset» er også en interessant kandidat og et friskt valg fra juryens side.

Det kritiske samfunnsutsynet i de nominerte bøkene gir likevel grunn til å spørre om det også ligger et debattpotensiale i Kyrre Andreassens roman. Det mener jeg det gjør, men dette debattpotensialet er mindre lettkjøpt, vanskeligere å enes om og mer komplisert farvann. Linda Hansens dissekering av det personlige traumet som et slags trumfkort og det terapeutiske språkets hule maktpotensiale, er en risikabel posisjon. Hun er også en upålitelig forteller; romanens utsagn om verden kan ikke tas helt for god fisk. Men hva er grunnen til at Linda Hansen er en så fengslende forteller? Kan det være fordi vi gjenkjenner oss selv? Fordi ingen er fri for fordommer, men at vi sjelden snakker høyt om dem? Sympati er medielogikkens viktigste valuta. Å havne på feil side av den kan være fatalt.

argumentere mot en depresjon. Da måtte jeg i så fall ha grått," sier Linda i romanen. Og det er Svein som får tilgang til forsida av lokalavisa. I et åpent intervju, under overskriften "Jeg er egentlig en gladgutt", forteller han om depresjonen sin. Det er her Linda taper i kampen om lokalsamfunnets gunst – selv om det er hun som er den bedratte. Om ikke annet: Olaug Nilssens manualpris er dypt fortjent.

Safe space

«Egne regler for sakprosa? Normal folkeskikk hadde vært et godt sted å begynne»

Noen må ha baksnakket Hadia Tajik, Marianne Marthinsen, Bjørnar Skjæran, Kjersti Stenseng, Martin Kolberg, Hans Kristian Amundsen, Trond Giske, Tonje Brenna og framfor alt Jonas Gahr Støre, for nå er alt satt på trykk i en ny bok, så alle kan lese. 

Boka «Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» av Dagbladets journalister Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne er 319 sider lang, basert på 70 for det meste anonyme kilder, og faktainnholdet i boka er kanskje riktig, kanskje ikke, men det er ikke så viktig.

 «kanskje 2000 påstander», sa forfatterne Gilbrant og Suvatne i et VG-intervju onsdag, for 70 kilder har, ikke overraskende, tjatret villig når de ikke er pålagt å ha navnet sitt på trykk. «Så er det funnet noen feil vi skal rette. Det er ikke mange feil, men de er kanskje viktig for dem det gjelder». Det er de nok. 

De er også viktige for leseren, som, slik boka er skrevet, ikke kan vite hvilke påstander som kan festes lit til, og hvilke som er basert på løgn og dårlig hukommelse. 

Forfatterne konkluderer likevel offensivt med at de ikke har noe å beklage – for de mener det ikke – og Ingeborg Volan, direktør for Gyldendal Litteratur, har gitt forfatterne sin fulle støtte. Volans resonnement er at så lenge feilene ikke rokker ved den «bærende fortellingen» i boka, er det ingen grunn til å trekke den fra markedet. 

At det er høyst uklart hva som er bokas bærende fortelling, blir ikke kommentert nærmere.

Dagbladet-journalistene fikk terningkast fem av egen avis

Så ble det heller ikke nødvendig å trekke noe: Torsdag ble hele førsteopplaget på 3000 eksemplarer utsolgt, etter bare fire dager i handelen. Før andreopplaget skal ut i butikken, skal feilene som er rapportert inn gjennomgås. 

Mens vi venter, øker kritikken i styrke mot både Gyldendal og forfatterne, og Volan må fortsette å svare – i det som er blitt en serie av selsomme seanser i uka som har gått. Som her i VG:

Det er en fallitt­erklæring for et seriøst forlag.

Skamvett

Endelig, skrev kultursjef Victor Malm i den svenske avisa Expressen forrige helg, har noen formulert et argument for hvorfor litteraturen bør være oppbyggelig og god. Ja, at den bør være litt som sosialt arbeid, eller grønnsaker, en litteratur som bekjemper overgrep og maktmisbruk, et nyttig middel i kampen for et bedre samfunn. Det er en litteraturideologi som ifølge Malm allerede har vunnet terreng i samtidslitteraturen, men som ingen har våget å argumentere ordentlig for. Men den ene artikkelen som endelig synliggjorde ideologiens bærende hypoteser, mente han å ha lest i det norske tidsskriftet Bokvennen Litterære Avis i sommer, og den var skrevet av den romanaktuelle forfatteren Miriam Stendal Boulos. Å ja? Slikt vekker jo nysgjerrigheten.

het essayet, og det er ganske riktig et kampskrift for bølgen av romaner de siste årene som synliggjør overgrepsofferets utsatthet, med franske Vanessa Springoras roman «Samtykket» som essayets omdreiningspunkt. I Springoras roman dukker kultforfatteren Gabriel Matzneff opp som karakteren G. I et tv-studio på 1990-tallet kunne han, både i romanen og i virkeligheten, småleende fortelle at han «samlet på småjenter», og fordi den da 13 år gamle Springora var en av dem, er «Samtykket» et rystende stykke motskrift. I kjølvannet av romanen vedtok det franske parlamentet nye lover mot seksuelt misbruk av unge jenter. Springoras «Samtykket» ble dermed Brandes-litteratur på sitt sterkeste, skriver Boulos, og Victor Malm kommenterer: «Det lukter litt av 1800-tallet igjen». Her gjelder det kampen mot overgrep, men i den samme «ideologien» kunne man plassert en rekke av vår tids forfattere, enten de skriver om rasisme, fattigdom eller undertrykking av urfolk.

Påstanden er altså at litteraturen igjen setter problemer under debatt, slik Georg Brandes formulerte det i en forelesning i 1871. Vi som ble lært opp til at litteraturen er subversiv, amoralsk, et strengt estetisk anliggende, må plutselig se at den oversvømmes av privat misere og koblinger til virkelige samfunnsproblemer. Leser man Malm, skulle man i grunnen tro at det faktum at litteraturen har speilet samfunnet har vært historiske unntak, noe som skjedde på 1870-tallet og som, poff, nå er tilbake.

Litteraturen har alltid tatt opp emner som føles nære for de samfunns­klassene den skrives av og skriver for, både før og etter Brandes’ tid. På 1850-tallet, da Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger og Henrik Ibsen skrev stykker som «Gildet på Solhaug» og «Fru Inger til Østeraad», var makten i ferd med å bli flyttet fra kongelige embetsmenn til nettopp bondeklassen, og parlamentarismen var under oppseiling. På 1870-tallet vokste borgerskapet – industrireiserne, handelskapitalistene – fram og ble den ledende samfunnsklassen, samtidig som litteraturen satte borgerskapets problemer – kvinnens stilling, eiendomsforhold – under debatt. Og slik fortsetter det: Arbeiderlitteraturen hadde sin gullalder i mellomkrigstida; samtidig fikk Arbeiderpartiet representasjon på Stortinget og arbeiderklassen politisk makt. Den modernistiske litteraturen, som vokste fram i ruinene etter Holocaust og parallelt med sekstiåttergenerasjonens utdanningsrevolusjon, er også et produkt av skiftende tider og nye maktstrukturer. Den lesende og skrivende allmennheten er kort sagt i bevegelse; det speiles i litteraturen.

Matzneff uimotsagt dyrket misbruk av unge kvinner for 30 år siden, kunne skje i et rom der kvinner ikke har definisjonsmakt. At litteraturen nå ser annerledes på saken, er verken mystisk eller et forsøk på å gjøre litteraturen til sosialt arbeid, men et produkt av en samtid i endring. Litteraturens mening fins i det den åpner og gjør tilgjengelig. På sitt beste løfter den noe privat over i det allmenne, i kunstens sfære – for og av den lesende allmennhet, slik den ser ut akkurat nå.

Den les­ende og skrivende allmennheten er i bevegelse.

Pluralisering

På et øde sted på Finnmarksvidda, ikke så langt fra Øksfjord i Loppa kommune en marsdag i 1954, labbet det to langveisfarende menn rundt i en sirkel etter bestemte okkulte mønstre. De la ut granbar og mose i snøen der de gikk, målet var kontakt med førerne av intergalaktiske farkoster, og på himmelen over dem glitret nordlyset. Det var tarotkortene, pendelen og åndebrettet, et såkalt ouijiabrett for spiritisme, som hadde ført dem dit, slik de tidligere hadde ført dem til Sahara, Alger, Paris. Den ene av de to reisende var den amerikanske mystikeren John Starr Cooke, den andre var den norske forfatteren Axel Jensen.

fornøyelige å lese om i Torgrim Eggens gnistrende biografi om Jensen, «Axel – fra smokken til ovnen» som utkom i 2019, var for mitt vedkommende kapitlene som skildret Jensens forhold til det esoteriske, til spiritisme – og til den tøysete tarot­guruen John Starr Cooke. Det gir et glimt inn i en samtid der magi og okkult mystikk gradvis ble popularisert, der det å kalle på ånder fortonte seg som en slags selskapslek i borgerlige stuer og der man langt inn i intelligentsiaen i norsk åndsliv kunne holde seg med guruer og drive spiritistiske seanser – og Jensen var åpen for det hele. I Eggens tørrvittige penn har utlegningen selvsagt stor underholdningsverdi i seg selv, som noe både kuriøst og kostelig. Men en annen grunn til at biografien er så interessant, er at denne delen av Jensens åndsliv liksom også peker på noe som mangler i vår egen nødtørftige, selvoptimaliserende tidsalder. Å lese om Axel Jensen gjør det klart at vi lever i en døllere tid, der synet på selvet er nærmest algoritmisk – mat inn tilstrekkelig dopamin eller grønnkål, hack kroppen, nå ditt fulle potensial. Den kollektive forestillingsevnen er på sparebluss, og de alternative livsanskuelsenes visjoner og fantasier virker dødfødte, eller i det minste uhørte i dag. Det er slikt som sender prinsessegemaler med egen medaljongbutikk i gapestokken, eller som bringer annerledestenkende inn i kokohøyres ekkokamre. På 1950-tallet kunne det samme ha en aura av intellektuell 

jeg ørene da jeg lyttet til den faste kritikersamtalen i podkasten til The New Yorker, «Critics at large», i forrige uke. I episoden ‘Tarot, Tech and Our Age of Magical Thinking’ diskuterer kritikerne Vince Cunningham og Jennifer Wilson en teori om at det okkulte har fått en tilbakekomst, og at den har inngått en allianse med techkultur og kryptokulter. Cunningham og Wilson trekker fram eksempler fra populærkulturen og litteraturen, og samtalen dem imellom er både kritisk og fascinert. Det springende punktet er hvordan økonomien i økende grad tvinger fram spekulasjon og spådommer hos den enkelte av oss – usikkerheten skaper et sug etter å spå framtida, etter å få et 

. Og mens jeg lyttet, som et lysende omen fra planeten, fikk jeg øye på en nyankommet bok i en bunke på kontoret, Ida Jacksons bok «Tarot».

Jackson er en sammensatt skikkelse i offentligheten; hun er både en prisvinnende forfatter, en snedig entreprenør og en slags selvutnevnt internettheks, og boka «Tarot» er en interessant blanding av fascinerende fortolkningspraksis, manende selvutviklingsprosa og selvbiografi. Ett kort, «Den hengte mann», som symboliserer smerte, får henne til å skrive vakkert om fødselen sin, et annet, det beryktede «Døden», er et kort som i Jacksons fortolkning åpner for å spørre om noe i livet ditt er dødt.

 er full av konflikt – mellom fri vilje og grusom skjebne», skriver Jackson. For selvsagt handler tarot om framtid, spekulasjon og spådom; men forfatteren insisterer på at tarot er noe mer. Det er en måte å fortolke verden og fortellinger på, og en metode for å innlede samtaler – det kaller på forestillingskraften vår. Hvorfor ikke? Det er kuriøst, men helt i salige Axel Jensens ånd.

Medium

Har du hørt om «Jon Fosse-paradokset»? Det er det de kaller det, forskerne som dette året har eksperimentert med opptreningen av en norsk språkmodell på oppdrag fra Kulturdepartementet.

Språkmodellen har fått forsyne seg av hele Nasjonalbibliotekets digitale samling i treningsøyemed, med skjønnlitteratur, faglitteratur, aviser og åpne nettkilder i dietten, i et prosjekt der hensikten er å utrede en eventuell kompensasjon til litterære opphavere. Og basert på et korpus som omfatter 125 millioner enkeltdokumenter, deriblant 110.000 skjønnlitterære verk, har forskerne kommet til følgende konklusjon: Skjønnlitteratur er den eneste kategorien som ikke bidrar til en markant forbedring av chatbotene som er trent opp med språkmodellen. De presterer tvert imot dårligere i alt fra grammatikk og tegnsetting til sannferdighet og kunnskap om verden når skjønnlitteraturen er en del av datagrunnlaget de bygger på; og bare på ett område, nemlig språkvariasjon og lesbarhet, finner forskerne at modellen klart forbedres når skjønnlitteraturen tas med. Funnet har vært presentert i Aftenposten.

 er en del av det såkalte Mímir-prosjektet, et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, UiO og NTNUs norske KI-utviklingsprosjekt NorwAI, og er neppe oppkalt etter en kjent stortingsrepresentant. I norrøn mytologi var guden Mime, eller Mímir på norrønt, den som voktet visdommens og kunnskapens brønn, under røttene til verdenstreet Yggdrasil. Han var så klok, Mime, at Odin pantsatte sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn.

Er det en allegori vi bør legge oss på minnet? For det såkalte «Jon Fosse-paradokset», som ikke forklares stort nærmere i evalueringsrapporten enn som en skøyeraktig 

 mellom grafene, sier lite om Jon Fosse, men kanskje enda mindre om hva slags kulturpolitikk som bør følge av at den norske bokheimen for tida brukes som opptreningsverktøy for norskutviklet kunstig intelligens. Det minner oss om kostnadene ved å underlegge kunst og skjønnlitteratur en instrumentell metode for samfunnsnyttige formål; i dette tilfellet å utvikle gode rådgivende tjenester i offentlig sektor. Det er lett å bli enøyd.

forklarer forskerne paradokset slik: Skjønnlitteraturen gir språkmodellen mer mangfoldige tekster, tilsvarende underpresterer den alle andre i grammatikk- og tegnsettingsoppgaver; den gjør med andre ord modellen både dårligere og bedre, den er et kaotisk element. Samtidig poengterer forskerne selv at evalueringen av arbeidet har en rekke begrensninger: evalueringen er også knyttet til bestemte valg fra forskernes side. Prosjektet har hatt en varighet på seks måneder, og med mer tid kunne eksperimentene vært utformet annerledes, skriver de i rapporten.

På Den norske Forfatterforeningens nettside kommenterer lederen Bjørn Vatne rapporten med en viss skepsis. «Lest som brosjyre eller oppslagsverk vil naturlig nok enhver roman, dikt eller novelle falle gjennom. Det er nettopp som en motkraft til det flate, kommersielle eller byråkratiske språket – ja, chatbot-språket, om du vil – at den vil ha sin kanskje største verdi», uttaler Vatne. Mer optimisme er det å spore hos konkurrentene i Forfatterforbundet og NFFO.

 Mímir-prosjektet viser, er at opphavsbeskyttet materiale i stort gjør språkmodellene bedre – selv om den konklusjonen knapt er egnet til å overraske. Men norsk kulturpolitikk, som er bygget på kompensasjonsordninger for spredning av åndsverk etter hvert som nye teknologiske sprang har funnet sted, må finne oppdaterte ordninger som tar høyde for en helt ny, og langt mer inngripende bruk av norske bokåndsverk. Å drikke av kunnskapens brønn bør koste mer enn et pantsatt øye.

Det såkalte Jon Fosse-­paradokset sier lite om Jon Fosse.

Saklig maskin

Johan Harstad har skrevet en murstein om en brostein.

Det kom en bok til redaksjonen i forrige uke, tilsendt med bud, og den var tjukkere enn alle de andre bøkene som kom til redaksjonen den uka. Posthylla den bare så vidt fikk plass i, så ut til å knele under vekten av den, og da vi bar den gjennom gangene og inn på kontoret, der vi la den sammen med de andre samtidsromanene som utkommer i disse dager, var det ikke til å komme bort fra at de andre bøkene i bunken så puslete ut til sammenlikning, de liknet brosjyrer og pamfletter. Det var Johan Harstads roman «Under brosteinen, stranden!», og nå, få dager før lansering, sitter vi her med Harstad i en bakgård på Skillebekk. Med den demonstrativt tjukke boka liggende på bordet foran oss må vi nesten stille dette intervjuets mest konfronterende spørsmål.

– Romanen din er på nesten tusen sider. Hvordan forsvarer du det?

– Det er nesten umulig å forsvare det å gi ut en bok i det hele tatt! Det er pretensiøse greier, bare det å forvente at noen skal bry seg, om du så bare har skrevet 20 sider. Sidetallet er ikke en del av regnestykket. Jeg tenker at man bruker så mange sider som man trenger. Det er ikke noen leseplikt i dette, det er ingen som krever av en at en må pløye seg gjennom alt dette, sier Johan Harstad.

Det er sant: Vi lever i leselyststrategienes tid, leseplikt fins ikke. Dessuten, eller likevel, er det fristende å komme med en spådom; det er ikke urimelig å se for seg at «Under brosteinen, stranden!» er en bok som vil bli lest – fra perm til perm, på nytt og i filler, av veldig mange og av stor 

. Det er en viltvoksende, grenseoverskridende kollektivroman med et mylder av fortellere og karakterer, noe som gjør den utfordrende å sammenfatte, men tvers gjennom 

 å lese. «Under brosteinen, stranden!» er en roman der spioner og terrorister møter sosialrealistiske skildringer av opprørsk ungdomstid og oppløste familier, der store visjoner og ideer møter desillusjon og sammenbrudd, der psykiatri og paranoia møter virkelighetsoverskridende mysterier – pluss kjærlighet, pluss partikkelfysikk, pluss hunder, for bare å nevne noe.

– Av en eller annen grunn tenker jeg på dette som en protestroman, uten at jeg helt vet hva den protesterer mot, sier Harstad.

– Eller, det vet jeg jo. Jeg ville at romanen skulle være en roman for folk som er interessert i å sitte alene i et rom og lese en bok. Jeg ville bare skrive den helt på egne premisser, uten å gå i kompaniskap med noen eller noe. For jeg er egentlig ganske usikker på om dette er en bok som vil være like lett å utgi på et forlag om ti år. Kanskje den da må deles opp, kanskje kronologien må være rett fram.

– Så du tenkte det var en slags siste sjanse?

– Ja, hvem vet hvordan verden ser ut om ti år, men jeg frykter at det snart ikke går lenger. Så da er vel boka en slags protest mot frykten for kompleksitet og refleksjon, mot trenden med absolutt distraksjon. Og så er boka et vemodig minne og et kjærlighetsbrev til livet slik det en gang var.

Container­shipping-logistikk! Å, det er en egen form for feng shui.

Erase and rewind

Tidlig i skoleferien, på en mindre solrik dag på kontoret, klikket jeg meg inn på foreldrekontrollen på smarttelefonen og kom over det jeg vil tro er et kollektivt kjerneøyeblikk i dette tiårets foreldreskap: Den iskalde følelsen når man får vite hvor mange timer ungene har tilbragt på skjerm

Sommerferien skulle være et deilig hav av vidåpne dager, men her var det som om selve tida samlet seg i håndfaste, udiskuterbare regnestykker: Dette går de til, de verdifulle sosetimene som kunne vært brukt til noe magisk, eller bare til ørkesløs sykling i sommerstille gater, en god bok! De går til mobilspill og sosiale medier, rå utvinning av dopamin.

 dette som fikk meg til å gripe etter to nye bøker som forsøker å forstå teknologiens innvirkning på barns hverdag; Maja Lundes rasende, skjermkritiske manifest «Skjerm barna» og forfatteren og forskeren Bjørn Arild Erslands langt mer lavmælte bok «Første klasse. Det året vi lærte bokstavene», ei bok om klasse 1a på en anonymisert skole i Rogaland. Det er to høyst ulike bøker, men om de har noe til felles, er det at de griper inn i det som er blitt en nasjonal diskusjon det siste året, og etter hvert også en vinnersak for en handlekraftig utdanningsminister, Kari Nessa Nordtun (Ap): Hva har nærmere to tiår med blind digitalisering gjort med barns liv?

Ideen bak«Første klasse» definerer Bjørn Arild Ersland løst og vennlig: Han vil skrive «ei bok om å lære å lese og skrive. Det skal bli ei bok om å gå på skolen.» Mer indirekte røper likevel Ersland, som har vært medforfatter på et lærebokverk og som forsker på lesing og skriving ved Universitetet i Stavanger, at han er nysgjerrig på særlig ett paradoks i skolehverdagen: Kommunenes skolebudsjetter tar seg råd til det ypperste av teknologi innen smartskjerm, men ofte ikke til skolebøker. Det anes allerede på forfatterens første besøk i klasserommet, før elevene har inntatt rommet.

Her skal skjermen henge, har de sagt. Og så har de hentet drillen og boret hull for ekspansjonsboltene sånn at skjermen skal henge trygt og fast og ikke falle ned og skade ungene. Ved siden av skjermen blir det ofte en stripe med tavle igjen. Nok til å skrive et regnestykke med pluss og minus om tallene ikke har altfor mange sifre.

«Første klasse» bruker den deltakende observasjonen som metode, og er en bok som fullt og helt er skrevet på øyehøyde med førsteklassingene. I et helt skoleår har den snart seksti år gamle forfatteren sittet på bakerste benk under lese- og skriveundervisningen, og der får det lille livet utfolde seg foran øynene på leseren. Observasjonene er opplysende, tankevekkende og dypt betagende. Han skriver om Kaja som vil ligge på gulvet, om Emil som har løpt hele friminuttet, om de hviskende lydene som kommer fra Miras lepper når hun skriver O S T. I en krok av klasserommet, i en plastboks med pustehull, bor en liten sommerfugllarve. «Tenk hvor heldig jeg er som får se dette livet,» noterer Ersland, han ser et liv som er større enn bokstaver og statlige læreplaner. «Små skatter fra en virkelighet jeg ikke var forberedt på da jeg tok fatt.»

Langsomt trer det fram et bilde av en skolehverdag som er rik og mettet, men der behovet for sivilisasjonskritikk også melder seg. Med utfasingen av skolebøkene har læreren mistet et uvurderlig verktøy, og må lage sitt eget læreverk fra uke til uke. Det kopieres opp løsark, undervisningen suppleres med funn fra fra YouTube og NRK Super, daglig stjeles det fra åndsverkene skolene ikke har råd til å betale for. Erslands notater gir et komplekst og sammensatt bilde som inviterer til tenkning: Han viser hvordan dagens skole gir varierte, mestringsfylte dager når de er i en trygg pedagogs hender – men også hvor lett det rakner i en lengre periode med fravær og vikarer, når det ikke fins et standardverk klassen følger. I vår lovet regjeringen 300 millioner kroner til innkjøp av trykte lærebøker. Om det er et politisk poeng i Erslands bok, er det at satsingen kommer i tolvte time, og at den må følges opp av flere midler.

 nyansert blikk på en samtidsbarndom finner man ikke i Maja Lundes bok «Skjerm barna». Det er en bok som sveiper med manifestets pensel, den er skrevet med et uttalt mål om å bygge en folkebevegelse. Det er en folkebevegelse jeg stiller meg sympatisk til – ja, som jeg uten å nøle melder meg inn i – dessverre mer på tross av, enn på grunn av, boka «Skjerm barna».

Lundes utgangspunkt er solid nok: Hun tar leseren gjennom en rekke forskningsfunn i sosiologi, psykologi og nevrobiologi, og lener seg tungt på Klassekampens ennå ferske journalistikk om digitalisering i skolen – noe som gir boka et forfriskende dagsaktuelt preg, om enn litt repeterende. Boka styrkes også av konkretiserte krav til de folkevalgte, med 18 års aldersgrense på sosiale medier som friskt, men begrunnet, utspill. Det er dessuten lenge siden jeg leste en sakprosabok med et så ufiltrert sinne, og jeg kan sette pris på energien det tilfører: Divisjonsdirektører i Utdanningsetaten kaller hun nisseluer, hun vil gi Tonje Brenna «en dask i skallen».

Men når Lunde maner til mindre polarisering og mer empiri i skjermdebatten, kvepper jeg til. Mener hun at hennes egen bok er et bidrag til dét? For Maja Lunde lader sin egen tekst med så mye emosjonell patos at man kan høre symfoniorkesteret pauke fra første til siste punktum. Leseren må for eksempel jobbe seg gjennom partier som dette: «Vi lever alle med en klokke over hodet, den tikker, sekund for sekund, mot døden. Alle disse dagene som kommer og går – de dagene er alt vi har».

De ser på porno på mobilen, de kjøper hasj på Snapchat.

Barndommens klokke

Må alle norske byer ha et litteraturhus? Må det stå et prangende kulturhus på hvert nes? Ja, det var slike spørsmål som ble stilt i rikspressa i begynnelsen av det forrige tiåret, anført av de bekymrede kulturkritikeres kloke, rynkede panner: Først sprettes sjampanjen, så står man der med enda et dyrt hus med høye strømkostnader som først og fremst tilbyr dyr vin for skravleklassen. Hva slags monokulturell, spetakkeldrevet kulturpolitikk er dette? Spoler man fram til 2024, er det fristende å nynne Joni Mitchell: 

You don’t know what you’ve got’ til it’s gone.

avisoppslag om litteraturhusene og de litteraturformidlende stiftelsene, også i Klassekampen i sommer, er skrevet i krisens fortegn: Bortfallet av statlige tippemidler til en rekke kulturinstitusjoner har ført til en skrikende mangel på penger, ikke minst hos ferrarien blant litteraturhus, Litteraturhuset i Oslo, som var først ut og åpnet dørene i 2007. Som følge av at regjeringen skrotet gaveforsterkningsordningen i 2022, har huset 2,3 millioner kroner mindre å rutte med – penger som delvis ble kompensert for i fjor, men ikke i år. Færre barnearrangementer i helgene og kroken på døra for en populær litteraturquiz er noen av kuttene huset nå gjør.

At regjeringen valgte å avvikle Høyres hjertebarn blant kulturordninger, den næringsvennlige, tungt ideologisk utformede gaveforsterkningsordningen, er høyst forståelig. Den fungerte slik at dersom en privat giver valgte å gi 100.000 kroner til kultur- eller forskningsformål, stilte staten opp med ytterligere 25 prosent, slik at mottakeren til sammen fikk 125.000 kroner. Ordningen var designet for å stimulere til mer privat kulturpengebruk, og bidro til at rike aktører ikke bare kunne styre retningen for egen gavesekk, men i samme vending plasseringen av offentlige tippemidler.

Daværende kulturminister Anette Trettebergstuen var opptatt av å understreke at pengene ikke skulle forsvinne uten videre. «Vi skal finne løsninger for dem som har gjort seg avhengige av ordningen», sa hun blant annet til Aftenposten i 2021. Det løftet har nåværende kulturminister Lubna Jaffery med en nesten munter, ubekymret stil valgt å se bort fra. Da hun forsvarte bortfallet i et avisinnlegg i desember i fjor, understreket hun at regjeringen prioriterte biblioteker fremfor Europas største litteraturhus «i hjørnet på Slottsparken i Oslo».

 lyder som et ekko av en debatt som har ridd litteraturhusene helt siden oppstarten, med beskyldninger om stive billettpriser, fremmedgjørende designinteriører og dyr vin, ikke minst under etableringen av Litteraturhuset i Bergen. Det manglet i det hele tatt ikke kritiske røster da de mange litteraturhusene etablerte seg gjennom det forrige tiåret, og frykten for sentralisering av kulturen, og at de nye institusjonene ville sluke spredte, uavhengige arenaer og endatil konkurrere med de sultefôrede bibliotekene, var velbegrunnet nok. Den framstår likevel påfallende datert i dag: Litteraturhusene viste seg ganske raskt å bli en sentral del av den litterære infrastrukturen, og ble omfavnet av et bredt interessert kulturpublikum. Husene har i særlig stor grad vært en arena for de livsviktige kulturbærerne – i all hovedsak voksne, lesende damer – i tillegg til at de daglig frekventeres av en skokk med barnehage- og skolebarn. De er rett og slett gode, demokratiske storstuer som det er lett å ta for gitt, men som i dag har langt mer uvisse livsvilkår.

 en litteraturhusbølge på 2010-tallet, er den med all sannsynlighet død nå. Ingen med vettet i behold ville vel tatt initiativ til et slikt hus i dag, i ei dyrtid som rammer kulturlivet hardt, og der lommebøkene er slunkne både hos kulturpublikummet og hos potensielle givere. Men den viljen noen framsynte aktører hadde, til å en gang plassere litteraturen i sentrum av kulturen, ja, på hjørnet av Slottsparken, er det ingen grunn til å tråkke på.

Husene har vært en arena for kultur­bærerne.

I hjørnet av Slottsparken

Jeg er ikke så sikker på om jeg synes hun går fra ham 

. Nei, jeg tror ikke jeg er enig, sier den irske forfatteren Claire Keegan.

Man kan høre henne tenke etter, overraskende nok. Kanskje hun rynker pannen på den andre siden av telefonrøret, det kommer i alle fall ingen umiddelbare ferdigtygde svar, enda dette, skulle man tro, må hun ha snakket om mange ganger: Kvinnen i tittelnovellen «I seneste laget» forlater mannen sin like før bryllupet, utdrikningslaget har allerede funnet sted. Cateringregningen er betalt, gjestene er snart på vei, men den franske galleriarbeideren Sabrine har ombestemt seg. Er det ikke – ja, i seneste laget?

Som i så mange av Claire Keegans tekster, også denne, er 

, selve tidsutfoldelsen i de menneskelige situasjonene, forfatterens beste knep. Claire Keegan skriver om innsikter som slår ned i en på et kronglete tidspunkt, akkurat som de har det med å gjøre i livet selv, hun skriver om å vente på den andres trekk før man skjønner at det er en selv som holder terningen – og slik rammer vi hverandre, slik kan det også gå galt. Det var noe slikt jeg spurte om, og Keegan grubler tenksomt til svar: Er det nå så seint å bryte opp, rett før man skal til å gifte seg?

. Hun kunne jo hatt gode grunner for å gjennomføre bryllupet. Jeg vet om mange kvinner som ville blitt værende og giftet seg uansett, gitt situasjonen. Bolig, blant annet, det har ikke hun. Hun har heller ikke familie, foreldrene bor langt borte, hun vil kanskje ha barn. Og hun jobber i et galleri, det kan hun umulig tjene så mye på, kanskje 50.000. I så fall sitter hun igjen med 35, det er ikke mye.

– Jeg bare forestiller meg den, jeg tror den må ligge omtrent der. Penger er så avgjørende. Folk drømmer om helt ulike ting, basert på hva slags årslønn de har. Tjener du 30.000 euro i året, vil du være opptatt av helt andre ting enn den som tjener 250.000. Penger er lengsler, forestillingsevne, alt.

Om Sabrine ikke akkurat er rik, er det Cathal, mannen i forholdet, som er den gjerrige. Cathal, som også jobber i kultursektoren, har synsvinkelen, det er han vi følger, og som leser er mangelen på sympati man føler for Cathal, nokså påtrengende. Han er mutt og tiltaksløs, han lar seg varte opp med doven selvfølgelighet og gir lite tilbake. Selv frieriet kommer halvhjertet, med noe leseren forestiller seg må være et skeivt smil i munnviken:

Hvis du vil skrive god ­fiksjon, kan du ikke være pysete på ­menneskets vegne.

Vente, stikke

Kjær, gråtkvalt, gift, bestyrtet, øm, sint, skrekkelig, nyfødt, vond, snill: Den som er ute etter å vedlikeholde en god fordom, kan ta en titt på forfatter og språkviter Helene Uris fornøyelige, nylig utgitte bok «Jeg naken drakk», en studie av kvinnelige og mannlige forfatteres kjønnede ordbruk i litteraturen.

 du nå fikk høre, er nemlig en oppramset topp ti-liste over «kvinneadjektiv» i norsk litteratur. Adjektivene er det Uri og hennes vitenskapelige makker, Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekar Lars G. Johnsen, som har hentet ut fra et korpus på 18.000 bøker av norske, ikke-oversatte bøker gitt ut etter 1980. Blant de tallrike søkene de to har gjort i det omfangsrike materialet, har altså ei liste over hvilke adjektiv henholdsvis kvinnelige og mannlige forfattere bruker mest kunnet utkrystallisere seg. Den endelige lista levner ingen tvil om studiens sentrale funn: Kvinner skriver om følelser, kropp og relasjoner, menn skriver om verden.

Her er de ti manneadjektivene, hvis du er i tvil: internasjonal, militær, europeisk, politisk, vestlig, amerikansk, følgende, øvrig, identisk, sentral. Og nei, NOU-er og sakprosa om andre verdenskrig er ikke med i det gjennomsøkte korpuset – dette er bare romaner. Forholdsvis nye er de også. Hun er kjær, han er militær.

Eller som Johnsen treffende formulerer det i Uris bok: «Kvinnen er heimen, mannen er staten.»

Med så oppsiktsvekkendestereotype funn må det tas høyde for ett og annet, noe Uri også er omhyggelig med å gjøre i boka: I all hovedsak skriver kvinner og menn ganske likt, både i syntaks og ordbruk. Det er avvikene, ordene som 

kvinnelige forfattere fra de mannlige, Uri og Johnsen har jaktet på. Gjennom en finmasket sortering av store datasett har de plukket ut ord etter frekvens og sortert dem i kjønnskategorier, og der, dypt nede i romanskogens 

, trer mønstrene som bekrefter alle fordommer fram.

 «Jeg naken drakk», er satt sammen av de tre generelle 

mannlige forfattere bruker mest. Kvinnenes tilsvarende er «moren», «tårene» og «kinnene»; «sliten» og «kvalm» er også høyt oppe, hvordan man nå skal tolke det. Uri og Johnsen finner også at menn skriver 1,5 ganger mer om sex enn kvinner, for ikke å nevne at menn er handlende subjekter når sexen beskrives, både i menns 

 kvinners romaner. Menn skriver oftere «kåt», «orgasme» og «samleie», hos kvinner er det flere forekomster av «øm», «kyss» og «kjærlighet». Bare begjæret er likestilt, det vil si ordet «begjær», som brukes omtrent like mye av kvinner som menn. Og ellers, ikke uventet: Menn skriver mest om menn, kvinner skriver mest om kvinner, men også en del om menn.

Hva skal man si til alt dette? Det har vært interessant å følge reaksjonene på boka. «Litteraturen skal sprenge språkets grenser og utfordre tradisjoner», sier Uri selv i et intervju i Morgenbladet. «Hvis den skal henge så etter som den gjør – faen!».

om boka kommer Morgenbladets Ane Farsethås med lakoniske sukk over adjektivlista: «utrolig deprimerende». Også i den danske avisa Weekendavisens podcast «Avistid» diskuteres boka, og her er det anmelder Linea Maria Ernst som røper sin første reaksjon på adjektivlista: «vildt provokerende» (reaksjonen nyanserer hun riktignok i den påfølgende samtalen). Det er den kvinnelige lista som særlig framkaller reaksjonene; gråtkvalt, bestyrtet, øm. Med ordene får noen hver sin egen kvinnelighet i fleisen, og smaken er emmen.

Spørsmålet er likevel hva som etterlyses: Kan den som ønsker seg full språklig likestilling i norsk romankunst rekke opp hånda? Enkelte grunnleggende livsvilkår skiller kvinners erfaringsverden fra menns. Om noe viser Uris undersøkelse at kvinners og menns litteratur derfor bør tas like interessert imot. Vil man sikre ekte likestilling i litteraturen, må man gi plass til det ømme og det bestyrtede, ikke vemmes av det.

Gråt og gråstein

Det er mulig jeg er en skuddredd sjel, men kulturkrigens ampreste litteraturdebatter har det med å gå inn på meg og vokse til en vegg av indignert irritasjon: Hva slags måte er dette å diskutere litteratur på? Kan alle trekke pusten?

Så også da Instagram-kontoen Rasisme i Norge ville lufte debatten om bruken av n-ordet i en norsktime i hovedstaden denne våren. Bakgrunnen var en melding til Rasisme i Norge fra en ung gutt som hadde opplevd det som ubehagelig da en novelle var blitt lest høyt i klassen, der det rasistiske ordet ble gjentatt flere ganger. «Skuffende å se at dere som blir ansett som den beste skolen i Oslo, bidrar til mer rasisme og fremmedfrykt, ved å bruke en tekst der mørkhudede blir karakterisert som ‘negere’, og dette i 2024», skrev kontoen og tagget Oslo katedralskole. Og med det havnet debatten på tverke allerede i startgropa.

 svirret: Det var ikke ved Oslo katedralskole hendelsen fant sted; Rasisme i Norge hadde forvekslet skolen med en annen (de slettet posten da de oppdaget det). På den annen side: Det ble ikke lagt ut 

 av denne opplesningen fra klasserommet, slik Frank Rossavik hevdet i sin kommentar i Aftenposten. Og det var heller ikke Brynjulf Jung Tjønns dikt fra boka «Kvit, norsk mann» som ble lest høyt, slik man kunne få inntrykk av i Shazia Majids kommentar i VG, med tittelen ‘Ser rasisme på høylys dag’ – Tjønns dikt var bare et teksteksempel som ble brukt i en kronikk om saken, signert 37 lærere ved Oslo katedralskole.

Lærernes tekst var en presis refleksjon rundt en skolehverdag der temaer som rasisme verken bør eller kan forbigås, men der skuldrene er høye og der læreren ofte står alene i komplekse minefelt. Lærernes sindige bidrag senket likevel ikke temperaturen på den øvrige debatten: «Jeg ville ha sendt slike nek på hodet ut av klasserommet og lagt mobilen deres i en bøtte vann», skrev Rossavik om elever som filmer undervisningen.

For hver kronikk om saken, slo Rasisme i Norge beinhardt tilbake på Instagram. «Det er en grunn til at vi aldri snakker med journalister i Norge lengre, det er fordi de ofte kjører en heksejakt [...]», skrev de i kommentarfeltet under en av flere poster om Shazia Majids kommentar.

 i klasserommet, egentlig? Onsdag tok forfatteren av den omtalte teksten, Tor Åge Bringsværd, selv bladet fra munnen. Det var novellen ‘Matt. 18. 20’ fra 1963, fremdeles en gjenganger i norskundervisningen, som hadde blitt lest høyt. Bringsværd skrev novellen da han bare var 17 år gammel, og det er en antirasistisk novelle. For Bringsværd er det et hardt slag at den blir angrepet: «Jeg er stolt av denne novellen».

Astrid Hygen Meyer

Artikler

Om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsomhetens forfatter.

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Du trengs i kommunen

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

At «Sameproblemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Safe space

«Egne regler for sakprosa? Normal folkeskikk hadde vært et godt sted å begynne»

Er 1800-tallets oppbyggelige litteratursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjenoppstått.

Saklig maskin

Johan Harstad har skrevet en murstein om en brostein.

To ulike bøker undersøker barns liv i skjermenes verden. Bare en er skrevet i øyehøyde med barna.

Litteraturhusbølgen er over. For en tid det var.

Vente, stikke

Kvinnen er heimen, mannen er staten.

Debatten om rasisme og litteratur mangler noe essensielt: litteratur.

«Dobbeltgjenger» er Naomi Kleins merkeligste bok, men det er også den mest velskrevne.

Ordets mesén

Hvorfor bør barna bli lest for?

Asta Olivia Nordenhof borer i sammenhengen mellom kropp og kapitalisme.

Forfatternes største problem kommer fra Sverige.

Språk er språk

Akk! Hard er dommen, streng er tonen.

Hva skal man si til at Forfatterforeningens leder heller vil være forfatter?

Argumentene for innovasjon kommer som regel med dårlig tid

Om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsom­hetens forfatter.

Forfat­ter­for­bundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Du trengs i kommunen

Møt teamet vårt av liden­ska­pe­lige bokan­mel­dere. De fins ikke

At «Same­pro­blemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønn­lit­terær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Safe space

«Egne regler for sakprosa? Normal folkeskikk hadde vært et godt sted å begynne»

Er 1800-tallets oppbyg­ge­lige litte­ra­tursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjen­opp­stått.

Saklig maskin

Johan Harstad har skrevet en murstein om en brostein.

To ulike bøker undersøker barns liv i skjermenes verden. Bare en er skrevet i øyehøyde med barna.

Litte­ra­tur­hus­bølgen er over. For en tid det var.

Vente, stikke

Kvinnen er heimen, mannen er staten.

Debatten om rasisme og litteratur mangler noe essensielt: litteratur.

«Dobbelt­gjenger» er Naomi Kleins merke­ligste bok, men det er også den mest velskrevne.

Ordets mesén

Hvorfor bør barna bli lest for?

Asta Olivia Nordenhof borer i sammen­hengen mellom kropp og kapi­ta­lisme.

Forfat­ternes største problem kommer fra Sverige.

Språk er språk

Akk! Hard er dommen, streng er tonen.

Hva skal man si til at Forfat­ter­for­eningens leder heller vil være forfatter?

Argu­men­tene for innovasjon kommer som regel med dårlig tid

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsomhetens forfatter.

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

At «Sameproblemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Er 1800-tallets oppbyggelige litteratursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjenoppstått.

Litteraturhusbølgen er over. For en tid det var.

«Dobbeltgjenger» er Naomi Kleins merkeligste bok, men det er også den mest velskrevne.

Asta Olivia Nordenhof borer i sammenhengen mellom kropp og kapitalisme.

Forfatternes største problem kommer fra Sverige.

Hva skal man si til at Forfatterforeningens leder heller vil være forfatter?

Argumentene for innovasjon kommer som regel med dårlig tid