Astrid Hygen Meyer

Ah, 20. oktober 2026. En god dag for den norske fortreffeligheten! På nøyaktig samme tid som Støre-regjeringen var vertskap for fredsforhandlinger mellom Russland, Ukraina og USA, kom en annen nyhet som havnet ørlite i skyggen av norsk 

 på verdensscenen: I år går samtlige av Nordisk råds prestisjetunge priser – litteratur, film, musikk, barne- og ungdomslitteratur og miljø – til norske vinnere.

 å ikke glede seg litt over dette. Det oppsiktsvekkende sammentreffet må selvfølgelig bunne i en hel rekke små marginer av tilfeldigheter, som på hver sin måte har vippet i norsk favør og som til slutt landet i storeslem, for første gang i prisens historie. Men som blant annet den svenske avisa Expressens kulturredaktør Victor Malm slo fast, kan det ses som et tydelig tegn på at ambisiøs kulturpolitikk fungerer. Det statlige norske kulturbudsjettet er rundt dobbelt så stort som både det svenske og det danske. Sett fra Sverige er dette uansett «ännu ett kapitel i den stora berättelsen om Norges förnedring av Sverige», skrev Malm. Sånt varmer!

Og her kunne visatt punktum og vandret videre mot nye tinder. Men for mottakeren av den kanskje aller mest prestisjefylte av prisene sin del, Sigbjørn Skådens roman «Láŋtdievvá»/«Planterhaug», vil det være et aldri så lite paradoks om årets tildeling først og fremst blir skrevet opp i historiebøkene som året da Nordisk råd kronet fullkommen, norsk kulturell triumf. Skådens roman utkom parallelt på norsk og samisk, den ble nominert både fra det norske og det samiske språkområdet. Og selv om dette er en genuint 

 roman, burlesk og lattervekkende, er den subtilt ladet med politisk harme, med den norske stat som skyteskive.

 de øvrige nominerte til årets pris, kan jeg si at jeg er ordentlig begeistret for vinnerboka. «Planterhaug» er en uforutsigbar liten villstyring, en litterært særdeles vellykket kraftgryte over bare 188 sider.

Ved første øyekast er dette en mørk komedie som leker med kriminalsjangeren, idet hovedpersonen og «mesterhjernen» John Edgar Huuva reiser til den samiske bygda Planterhaug, der faren hans kom fra, for å etterforske et mistenkelig dødsfall. Bare i hovedpersonens navn ligger det en smart vits: navnelikheten med den mangeårige FBI-sjefen J. Edgar Hoover, som både var en mektig og maktmisbrukende representant for den amerikanske stat, kan neppe være tilfeldig. I «Planterhaug» er Huuva den som kommer utenfra, og som gjerne introduserer seg som førstebetjent i «Det kongelige norske kriminalpoliti». Han har sågar byttet navn fra Pedersen for å komme nærmere det samiske i familiearven, noe som gjør ham desto mer ugjenkjennelig i farsbygda.

Derfra baller det fort på seg med både nye dødsfall og gamle, uoppklarte forsvinningssaker som pipler opp til overflaten, slik sjangerleken åpner for, men Skåden nekter seg ikke noe på veien. Her er sjeleseere og trolljenter, tykjen sjøl og ganning. Det står en enslig, 25 meter høy blokk midt ute på prærien og i bygdas vertshus er det ingen som leer på et øyelokk når kvelden går over i rituelle scener med genitalier og fiskeslo.

Ingen av forsvinningssakene blir oppklart i romanen; dypest sett handler den likevel om forsvinninger. I Planterhaug er det samiske i ferd med å bli slukt av det norske, og bak forbrytelsene som kommer til syne, ligger lag på lag av årelang utarming av samiske bygder. Årsakssammenhengene blir samtidig dunklere og mer komplekse jo mer etterforskeren graver, hva som er virkelighet, syner, sagn eller drøm blir mer og mer uklart.

Skåden har uttalt i et intervju at han kan savne humoren i den samiske litteraturen: Det er alvoret som tas med ut i storsamfunnet, det uhøytidelige og lekne som ligger i kulturen må vike. Skådens triumf er at han veksler mellom begge nivåer – og at han tilfører den norske festen en treffsikker, samisk finte.

­Romanen er ­ladet med ­politisk harme.

Forsvinninger

#fff

#000

– Gratulerer, Jo Eggen, du er månedens poet i Bokmagasinet! Og det med et dikt som tar oss hele veien til Japan. Hva er det ved reisen som får deg i gang som poet?

– Jeg blir satt i gang av å komme til et annet sted enn det som er «hjemme». Med Japan blir det også å komme til den andre sida av verden, så å si vende Norge og Europa ryggen, og politikk jeg er uenig i.

– Du har reist til en rekke nordiske land og skrevet diktbøker om det de siste årene – blant dem Åland, Island og Sverige. Vi får vite dette at diktet er en prolog til Japan-dikt – er det altså en ny, reisende diktbok på gang?

– Ja, det stemmer, det skal bli ei ny reisebok fra Japan.

– Diktet får fram hvor stumt og taust det kan være å reise til et sted bortenfor vår egen språkhorisont. Jeget får sitte ved et langbord på en kafé i Kyoto, med «et taust og fremmed sangkor» rundt seg. Her er man både sammen og ikke sammen samtidig. Kan man finne fellesskap når man ikke snakker samme språk?

– Ja, det merkelige er at det oppstår et slags stillferdig menneskelig fellesskap nettopp når du ikke kan språket. Japanerne er svært hjelpsomme også, det oppstår et fellesskap om det konkrete, det som sanses og det som gjøres. For eksempel ble jeg kjent med ei jente på toget fordi jeg plutselig oppdaga at jeg kunne se det berømte Fuji-fjellet. Da begynte hun å snakke på japansk til meg, men hun viste meg også at toget snart var i Kyoto dit jeg skulle, ved å skrive det kort på engelsk i notisboka si og holde den opp.

– Nikker du ikke forresten litt til en kjent film om å være en fremmed på reise i Japan når du skriver «ingen translation å tape»?

– Jeg nikker jo til filmen, men må tilstå at jeg ikke har sett den. Den var fristende å bruke også på grunn av rimet med «Japan».

– Jeg legger jo også merke til at det ikke bare reises i dette diktet, det rømmes. Hva er dette krikskringkastings-verdensfrelsernorske jeget rømmer fra?

Lost in translation

Om du er på utkikk etter nye helter i livet, kan jeg anbefale dokumentarfilmen «The Librarians», som for tida kan strømmes på bibliotekenes egen strømmetjeneste Filmoteket. Kanskje er det ikke helt opplagt at et knippe amerikanske, stillferdige skolebiblio­tekarer skulle vise seg å være sivilisasjonsbevarende frihetskjempere, men jeg våger påstanden likevel. Som filmen viser, har skolebibliotekarene i et knippe røde, amerikanske stater, som Texas, Florida og Tennessee, havnet i sentrum av en tilspisset kulturkrig med stadig mer absurde utslag.

 nemlig lavmælte kvinnfolk med fagutdanning og yrkesstolthet, som i løpet av få år har opplevd dramatiske endringer i arbeidshverdagen. Fra en mer eller mindre fredelig tilværelse bak skranken, der bibliotekarene stort sett har kunnet vie seg til å lage utstillinger og ha høytlesningsstunder og veilede små lesere, må de i stedet slåss mot mer eller mindre rabiate sensurkrav fra lokalpolitikere, skolestyrer og aktivistiske pressgrupper.

Folk som burde vite bedre, som i vår tid ivrer etter å forby bøker, er den varslede lesekrisas første offer, tenker man mens man følger dokumentarens opptak av opphetede bystyremøter og fiendtlige seanser med skolestyrer. For det er opplagt at det er noe fundamentalt i veien med leseferdighetene til politikerne og de kristenkonservative aktivistene, der de stiger opp på podiene og blottstiller bokstavelige lesemetoder og trekker endimensjonale slutninger på bakgrunn av dem: Harmløse ungdomsbøker stemples som barnepornografi, en historiebok om framveksten av den høyreekstreme gruppa Ku Klux Klan beordres fjernet fordi den skaper skyldfølelse og ubehag, og Art Spiegelmanns rystende tegneserie «Maus», om forfatterens egne, jødiske familiehistorie, skal ut av hyllene fordi den inneholder nakenhet – det er snakk om nakne, radmagre fanger i konsentrasjonsleir.

Bibliotekarene som stiller spørsmål ved vedtakene, eller verre, motsetter seg dem, møter store, personlige omkostninger. De mister jobben, det ropes skjellsord mot dem («Pornograf! Pedofil!»), og de får drapstrusler. Bibliotekmøter må avholdes med skjerpede sikkerhetstiltak. Enkelte bibliotekarer politianmeldes, sågar straffeforfølges, for «spredning av pornografi». Lyspunktet er det lille knippet av modige sjeler som ikke gir seg, men som gang på gang møter opp der slagene står, og som fortsetter å holde insisterende, etterrettelige appeller til bøkenes forsvar. De fortjener i sannhet medaljer.

 «The Librarians» kan være en påminnelse om at det heldigvis er uendelig langt mellom norsk, sober bibliotekhverdag og fanatismen i konservative nabolag i Texas, der Maga-tilsluttede pastorer og den ytterliggående aktivistgruppa Moms for Liberty råder grunnen. En rapport som nylig ble publisert av Norsk bibliotekforening, som kartlegger sensurforsøk i norske bibliotek og som Klassekampen skrev om denne uka, kan likevel være verdt å merke seg: Også norske biblioteker og skolebiblioteker får henvendelser med reaksjoner på seksuelt, politisk eller religiøst innhold. Av de rundt 400 bibliotekansatte som deltar i undersøkelsen, oppgir 23 prosent av skolebibliotekarene at de har møtt krav om å endre eller fjerne utstillinger, samlinger eller arrangementer (i folkebibliotekene er tallet enda høyere).

Selv ble jeg også sittende og tenke på at det ikke skal tas for gitt at stillingene til de amerikanske skolebiblio­tekarene faktisk fins; noen har bevilget penger til å bemanne skolens bibliotek med et fagutdannet menneske. I den norske grunnskolen mangler ett av tre skolebibliotek bemanning, og tallet er omtrent det samme i USA.

Bibliotekene skal være frie, offentlige rom, de er demokratiske strukturer som er til for å sikre borgerne lik tilgang til kunnskap, kultur og informasjon. Når kulturkampen spisser seg til, er det avgjørende at det fins en brannmur av bibliotekarer som står imot.

Pornografene

Alt var bedre før! Kanskje. Bokmagasinet fyller 20 år og lever i beste velgående. Men for den litterære offentlighetens del er det ikke til å komme bort fra at det er sannhet i nostalgikernes tilbakeskuende lengsel: Kritikkens kår er på få år dramatisk forringet. Det fins nokså presise tall på dette: Tellinger kulturredaksjonen i Klassekampen gjorde i 2017, viste at det totale antallet bokanmeldelser i norsk presse var halvert siden 2007. I 2024 viste en ny telling, denne gangen fra Kulturdirektoratet, at en ny halvering hadde skjedd mellom 2019 og 2024. Bare Klassekampen og Morgenbladet har økt tilfanget av anmeldelser i perioden.

Men når begynte forfallet? Forfatterne av «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010» (2016) slår allerede i innledningen fast at kriseforståelsen ikke er ny. «Ofte har kritikkens utvikling siden slutten av 1800-tallet blitt beskrevet som en forfallshistorie», skriver Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden i innledningskapitlet. Kritikkens historie er gjennomsyret av motstand, den har møtt press fra teknologiske nyvinninger, sensurtilløp, avisdød, generasjonsskifter, populærkultur, fra selve tidsånden. Og når vi ringer litteraturprofessor ved UiO Sissel Furuseth, som ledet forskningsprosjektet utgivelsen springer ut fra, forteller hun at også selve prosjektet og ideen om å skrive kritikkens historie sprang ut – ja, nettopp, en kriseforståelse.

– Det er egentlig ganske snodig å se tilbake på den diskusjonen i dag, sier hun.

I 2006, samme år som Bokmagasinet så dagens lys, var Furuseth og kollegene i startgropa av forskningsprosjektet om kritikkens historie, og i ferd med å utforme en prosjektbeskrivelse.

– Vi var opptatt av de mange krisebeskrivelsene som verserte, det var snakk om tabloidisering av kritikken og at den fikk mindre og mindre plass i offentligheten. Når vi ser tilbake på det nå, er det ganske påfallende. Det vi tenkte på som en krise den gangen, er blitt en tid vi ønsker oss tilbake til. Tross alt lå det en sterk tro på kritikkens verdi og litteraturens betydning bak de alarmerende krisebeskrivelsene.

– Det som har slått meg når jeg ser tilbake på årene rundt 2006, er at Bokmagasinet ikke oppsto for å dekke et tomrom, slik man kan få inntrykk av i dag. Satsingen var like mye en påmelding, et forsøk på å hevde seg i et felt det var kamp om?

– Det er sant. Denne tida var preget av en ganske stor tro på at hver publikasjon betyr noe, at dette magasinet er viktig. Perioden på midten av 2000-tallet er preget av en rekke nyetableringer og oppblomstring av tidsskrifter, og Klassekampen etablerte Bokmagasinet. På universitetene var det dugnadsånd for å tilby litteraturkritikk, Kritikerlaget hadde arrangementer på alle nivåer i kulturlivet. I retrospekt kan man si at man brukte krisen godt.

Det fantes dessuten ganske tydelige konfliktlinjer i feltet, sier Furuseth.

Forfall og fellesskap

Man får feire det som feires kan, og denne uka bidrar Bokmagasinet med sitt. I dette nummeret byr vi på en jubileumsutgave litt utenom det vanlige, som markerer at det er 20 år siden Klassekampen ga litteraturdekningen en egen heim og boltreplass i avisa.

Det første nummeret av Bokmagasinet utkom 23. september 2006. Sett i ettertid var det en uvanlig frisk satsing for en liten utfordreravis av Klassekampens størrelse, den gangen med så vidt over 10.000 i opplag. Avisas daværende redaktør Bjørgulv Braanen, som sto bak ideen, hadde da sittet fire år i redaktørstolen og var godt i gang med sitt prosjekt, å breie ut avisa med mål om å bli hele venstresidas dagsavis. En viktig nøkkel i satsingen har nettopp vært å satse tungt og ambisiøst på kultur.

an å skrive om et stykke nyere avishistorie i dag uten å dvele et øyeblikk ved hva slags epoke Bokmagasinet har eksistert i. I 2006 var Aftenposten, Dagsavisen, Dagens Næringsliv, Klassekampen og særlig Dagbladet blant dagsavisene som aktivt knivet om å gi leserne det beste kulturstoffet i ekstra fyldige helgeutgaver, med konkurranse fra region­aviser og lokalaviser. Nye tidsskrifter spratt opp som paddehatter, gamle tidsskrifter forvaltet sin arv med stolthet – og en bokdebutant kunne i 2006 regne med å få mellom 12 og 18 unike anmeldelser (i dag kan debutantene puste lettet ut om det kommer en eller to). Altså oppsto ikke Bokmagasinet nødvendigvis ut fra et ønske om å fylle ut et tomrom, slik man kan få inntrykk av i 2026. Satsingen var snarere en 

; et friskt forsøk på å hevde seg i et felt det allerede var heftig kamp om.

Målt opp mot en slik situasjon er bokoffentligheten knapt til å kjenne igjen. En sentral brikke i dette bildet er den dramatiske nedgangen i antall anmeldelser – en historie vi har fått gjentatt så mange ganger at det er noe uttværende ved å gjenta det her også.

Likevel, fortellingen går som følger: Før var samtalene om litteratur allemannseie, i dag foregår de i «nisjemedier» som Klassekampen og Morgenbladet. De breie allmennmediene har svekket anmelderiet, kritikeren har forsvunnet fra allmenningen, i «nisjene» lever derimot kritikken godt.

Om dette har for eksempel litteraturprofessor Eirik Vassenden skrevet godt om i den utmerkede boka «Kritikerens spøkelse», liknende resonnementer er framført av medieprofessor Leif Ove Larsen ved UiB og av kultursjefen i den svenske avisa Expressen, Victor Malm, som blant annet snakket om dette i et foredrag på kritikerseminaret på Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor.

Klassekampen kommeri grunnen godt ut av denne fortellingen. Det er sant at avisa har vært en «lomme av motstand», slik ansvarlig redaktør 

 i en kommentar onsdag denne uka, når det gjelder viljen til å øke anmelderiet i en tid der de fleste andre kutter drastisk.

 er det likevel på sin plass å ta dissens. Vi må hegne om de nisjene vi faktisk har, men den gjentakende omtalen av kulturavisa Klassekampen som nisjeprodukt er tvilsom. Bokmagasinet er i dag en brei og allmenn litteratur­avis som følger og analyserer hovedstrømmene i de litterære debattene – den er i all beskjedenhet et naturlig sentrum for landets viktigste samtaler om bøker. Det er lite å si på lesertallene: Lørdagsavisa har nå et totalopplag på nærmere 50.000. Hvorfor insisterer man da på at Klassekampen er et smalt, lite kritikerseminar for de spesielt innvidde? Var den myldrende, mangfoldige kulturdekningen i Dagbladet nisje? Er Oktober et nisjeforlag? Hvor skal grensa settes?

Spørsmålene er viktige å stille fordi de rokker ved den bærende fortellingen om litteraturens plass i offentligheten, og om krisens egentlige omfang. Situasjonen er at et knippe store medier satser tungt på kultur og kritikk, og Klassekampen er ett av dem. Vi leses av stadig flere. Som sagt: Man får feire det som feires kan.

Nisjespikkeri

Ett monarki har skramlet videre de siste dagene. Den nye kongen har avløst den gamle på storslått vis med sørgeprosesjon nedover Karl Johan, folkehav og jagerfly i formasjoner. Men dette skal handle om et annet. Vi går inn en sidegate et steinkast fra Slottet, til en stille liten plass med fontene, der bronseskulpturen «Evig liv» står og minner om slekters gang. Skulpturen på Sehesteds plass var en gave til byen da forlaget Aschehoug fylte 75 år i 1950. Evig liv, det føltes vel passende den gangen. Men her er det ikke en rosekvast i sikte.

 har arverekka hett William og Mads, William og Mads, de har etterfulgt hverandre og har vært født til posisjonene de har arvet. Familien Nygaard har vært det nærmeste vi har kommet et slags monarkisk system i norsk kulturliv. Erik Rudeng, som har skrevet flere bøker om Wiel Nygaard-familien, beskriver for eksempel William den eldres majestetiske ankomst på Sehesteds plass hver morgen i boka «Magisteren Mads Wiel Nygaard: et hundreårsminne» (1998): Klokka ti svingte en overdådig Horch 1950 inn på plassen og stanset ved smijernsporten. Ut av førersetet­ steg familiens faste sjåfør, som åpnet bakdøra for hans eminense forlagsbokhandleren. Der skrittet William Nygaard d.e. opp trappene til kontoret, foran ham gikk sjåføren med et pledd til herren over armen. Litt mye? Absolutt.

Nygaard-familien har vært en familie av et kontinentaleuropeisk slag som det har fantes få av i Norge, skriver Rudeng i samme bok, med en sjelden kombinasjon av pengeborgerskap og dannelsesborgerskap. For Aschehoug har den sikret en kontinuitet som har tjent forlaget siden William Nygaard ble eneeier i 1900. Nygaards idealistiske visjon om å fri den norske litteraturen fra Danmark og gi ut norske bøker på norsk, har vært et avgjørende bidrag til nasjonens historie og selvtillit.

Nå er kjeden brutt. Denne uka startet spekulasjonene om hvem som blir ny leder i forlaget når den nye eieren Amediastiftelsen overtar, og bransjehodene som uttalte seg i Klassekampens oppslag tirsdag, la ikke akkurat vekt på litterær teft eller tradisjonsforvaltning: Her er det organisasjonserfaring, omstillingsevne og kompetent endringsledelse som skal inn.

, det eldste bladet på forlagsstammen, hadde ofte sterk hodepine. Han var stillferdig og kunne ha depressive faser, men hadde drivende arbeidskapasitet i andre. Sønnen Mads var heller ikke uten feil og mangler; faren mente han ikke klarte å konsentrere seg om flere ting på en gang. Da han skrev magisteroppgaven sin om Hans E. Kinck, bukket han nesten under for presset. Men han var flasket opp som odelsgutt av en geskjeftig mor, Constance Wiel Nygaard – det var hennes arv fra borgerskapet i Halden som hadde bragt pengene inn i forlagsfamilien. Og selv om faren tvilte på forretningsteften, var hun sikker på at han hadde evnene som skulle til. Sønnen vokste i rollen. Under krigen var Aschehoug også det forlaget som tydeligst og mest effektivt motsatte seg okkupasjonsmakten.

 til rullet gjennom forlagshistorien, i dag er det William Nygaards oldebarn Mads W. Nygaard d.y. som styrer Aschehoug – og som overgir det til helt nye eiere. Antallet aksjonærer har vokst til 116, og forlaget har over lengre tid kjempet med lønnsomheten.

Sant å si er det helt greit at ikke nye guttebarn skal fødes til å arve forlagsposisjoner i evig tid. Kanskje familien Nygaard skulle sluppet andre ledere til på et tidspunkt. Men med overdragelsen av Aschehoug til Amedia­stiftelsen mister forlaget ikke bare sine historiske bånd til unionsoppløsningstida, en sentral forbindelse mellom pengeklassen og kulturklassen forsvinner også. Rikinger har vi mange av, skattedebattene er uendelige, men det er et paradoks at pengesterke familier i vår tid ikke nødvendigvis ser verdien av å være kulturbærere.

Evig liv?

Nylig leste jeg at gambling er en mer utbredt og avholdt fritidsaktivitet i USA enn lesing. 57 prosent av amerikanere har satset penger på noe det siste året, til sammenlikning er det 16 prosent som oppgir at de leser for gledens skyld. Tallet har falt fra 28 prosent i 2004.

Altså: Shakespeare er fint, men har du hørt om nettpoker?

 en sånn uendelig lede i møte med sånne tall. Særlig når man får dem presentert i en artikkel som over ti tettskrevne sider hamrer inn det ene nedslående, statistiske beviset etter det andre – ikke bare på at folk leser mindre, men på at 

 er over: Barns lystlesing er borte, studenter forstår ikke komplekse tekster og de populære bøkene på The New York Times’ bestselgerliste, de som faktisk 

lest, har målbart kortere setninger i dag enn for hundre år siden. Nervebanene i menneskehjernen er kort sagt under ombygging.

Artikkelen, som står i augustnummeret av The Atlantic, og som har fått den ikke rent lite dommedagsaktige overskriften ‘The End of Reading is Here’, har fått bred oppmerksomhet – men er langt fra den første i sitt slag. Stadig flere hevder at vi er på vei inn i det 

samfunnet, et ord som skal forstås i den engelskspråklige betydningen av ordet ‘literacy’: Vi er på vei mot 

, en ny form for analfabetisme. Tidsperspektivet er evighetens; i vår arts tid her på jorda har vi bare vært lesende og skrivende vesener en kort stund, og det var moro så lenge det varte. Lesningens tidsalder var et mellomspill, i stedet kan du se for deg en lang akse bestående av den muntlige æraen (leirbål og epos) og den digitale KI-æraen (reels og kjøleskap med internett). Myser du litt, finner du lesningens tidsalder på en flekk i midten et sted.

Hva kommer etter lesningens tidsalder, ifølge The Atlantic? I den nye æraen leser vi fortsatt tekster, men bare brokker og fragmenter, tekstmeldinger og 

. I økende grad tar vi til oss informasjon gjennom tale og video og alt sånt framtidsaktig vi ennå ikke kan forestille oss. Kanskje en sånn innmontert chip som gir informasjon gjennom elektriske impulser.

 scenarioer har man egentlig bare to valg. Man kan la seg rive med av elendighetsbeskrivelsene, eller man kan se seg om etter noe løfterikt. Viljen til det siste fikk meg til å gripe etter en nylig framlagt offentlig utredning, ledet av Bjørn Haugstad: Fremtidsskoleutvalgets rapport: «Fellesskolen. Bærebjelken i fremtidens samfunn». Det er forbløffende lindrende lesning.

Det mangler sant å si ikke dystre bilder i rapporten. Utvalget beskriver en skole der elevenes konsentrasjon og utholdenhet er svekket, der diskusjonsklimaet i klasserommene er blitt vanskeligere og motivasjonen synker. Norske elevers fallende leseferdigheter settes i klar sammenheng med økt digitalisering. Her er også bekymring for individualisering og fellesskap som forvitrer, en skole der «hensynet til meg og mitt går på bekostning av det vi har sammen», skriver utvalget.

Likevel er dette oppmuntrende. For vår tids fellesskole står i direkte forbindelse med samfunnsendringene som muliggjorde en lesende tidsalder, noe rapporten forklarer godt: Allmueskoleloven fra 1860, som utdanningsreformatoren Hartvig Nissen sto bak, beskrives som et vendepunkt. Skolens formål ble utvidet fra å være et religiøst og moralsk prosjekt til å ta opp i seg et dannelsesideal. Gjennom å lære å lese og skrive skulle elevene settes i stand til å delta i samfunnslivet, uansett bakgrunn.

I de dommedagslignende skildringene av lesningens død, underspilles det ofte at også lesing er et klassespørsmål. Noen få høyt utdannede leser for barna sine og er restriktive med skjermtid, mens de store massene mister konsentrasjonen. Det fins et botemiddel mot dette. Strukturen fins i hver bygd og hver bydel, men den mister kraft hvis vi slutter å tro på fellesskapet, på det vi har sammen. Det begynner i klasserommet.

Det vi har sammen

I sommer har Klassekampens politiske avdeling gått gjennom regjeringen Støres statsrådskorps, intervjuet aktører i feltet og på bakgrunn av dette 

vurdert hver enkelt minister med terningkast

. Så langt har det blitt delt ut enkelte seksere og femmere, en rekke firere og treere – og noen få stakkarer har fått terningkast to.

Den ene av jumboplassene går til Lubna Jaffery, kultur- og likestillingsministeren som i disse dager har sittet tre år i statsrådsstolen, og som har fått kaste glans på alt som minner om den kulturelle gullalderen vi er inne i – Oscar-utdeling, nobelprisutdeling, VM-tribuner. Kultur- og idrettsfeltet hun har ansvar for, strutter tilsynelatende av internasjonal suksess og selvtillit, som skulle kunne gitt politikkområdene vind i seilene. Men Klassekampens vurdering ser ikke ut til å være en enkeltstående slakt: I begge de to andre statsrådsvurderingene som ble publisert i norske aviser tidlig denne sommeren, i Dagsavisen og Dagbladet, kom Jaffery på bunn. I Dagbladet ble hun som eneste minister vurdert til en toer, i Dags­avisen var hun alene om terningkast én. «Det er knapt mulig å spore noen som helst politiske grep eller prioriteringer på hennes fagområder», skrev Dagsavisen.

 bør stille seg, er altså hvorfor feltet har en minister som gjennomgående blir vurdert som regjeringens svakeste kort. Med litt velvilje kan man selvfølgelig lure på om Jaffery, som også har ansvar for mediefeltet, lider under ekstra påskrudde argusøyne fra aviskommentatorer. Men man kan også snu på det: Selv har jeg innimellom tatt meg i å lure på hvorfor statsråden ikke har fått 

kritikk i løpet av de tre årene hun har sittet. Kulturfeltet har lang og bred tradisjon for å skjelle ut ministere som ikke leverer i budsjettene – det er bare å ringe Linda Hofstad ­Helleland, Abid Raja eller Valgerd Svarstad Haugland og spørre hvordan de i sin tid opplevde støtten fra feltet da satsingene uteble på deres post. For er det ikke også sant at vi så langt verken har sett noe særlig til politiske visjoner, konkret lovarbeid, reelle prioriteringer eller ideer fra Lubna Jaffery?

mumles det blant annet om forspilte sjanser i møte med lesekrisa: Sjelden har det vært større politisk vilje og gjennomslag i befolkningen for et reelt leseløft (sagt på politikerspråk: «friske penger»). Men den som klarer å hente ut midler, politiske gjennomslag og en lesemilliard, er Jafferys regjeringskollega Kari Nessa Nordtun. Arbeidet med lenge etterlyste boklovforskrifter om rabatter til bokhandlene og lydbøker ligger på sin side brakk, mens forlagsbransjen gjennomgår et lite jordskjelv av konkurser og oppkjøp.

Så hva gjør Lubna Jaffery? Rollen som kulturminister er ikke helt som andre ministerposter. I større grad enn andre statsråder er du synlig som snorklipper og gallionsfigur: Du forventes å stille på teaterpremierer og festivalåpninger i pent tøy og med entusiastisk smil, du entrer et kjendissjikt og blir en gjenganger på rød løper. Akkurat dette er en del av rollen Jaffery synes å ha omfavnet. Denne uka stilte hun opp i NRK-podkasten Utro, håp og kjærlighet, der hun med hudløs venninnefortrolighet delte åpenhjertig fra sitt eget kjærlighetsliv. Slikt kan forlede oss til å tro at vi har en synlig kulturminister. Men i medienes ­kulturdekning som omhandler reell politikk, kommer Jaffery i overveiende grad på trykk gjennom tilsendte e-postsitater fra departementet. På den røde løperen får mediene henne derimot direkte i tale.

Mon tro om ikke det er skjedd et skifte i medievirkeligheten dagens kulturminister opererer i. Store deler av den seriøse kulturjournalistikken har skrumpet inn, den har blitt erstattet av en kjendis- og influenserindustri, som Jaffery ser ut til å manøvrere drevent i. Slik sett er hun på mange måter en kulturminister for vår tid. Sagt på en annen måte: kanskje det siste kulturlivet trenger.

Kultur­ministeren entrer et kjendissjikt.

Se min kjole

Litteraturkritikken skal være fri. Men hva er det mest umiddelbart salgsutløsende en forfatter kan oppleve? Enn så lenge har det vært sekseren i VG. Den følges som oftest av en smørblid sitattittel som kan trykkes i fet font på bokas smussomslag i neste opplag, gjerne i vendinger som «For en bok!» eller «Lesefest!». Forlagene spretter sjampanjen og forfatteren vil ikke ha en blakk dag igjen, i alle fall ikke før julesalget og fastprisperioden er over.

 som oppgave å vurdere og diskutere, felle dommer og sortere – men ikke å hjelpe forlagene med å selge bøker, det er vi enige om. Idet den røde terningen er kastet, kommer likevel en stilltiende allianse til syne: Forlagene får trykke sekseren på omslaget og får avfyrt en salgsrakett – kritikeren og mediehuset får synlighet og blir bekreftet som en smaksdommer å regne med.

Man kan rynke på nesa over denne alliansen – og det gjør vi for så vidt innimellom – men i bunn og grunn lever vi greit med at det er slik. Her i Bokmagasinet kaster vi ikke terning, men sitater fra anmeldelsene våre havner på bøkers vaskesedler og i annonser. De er plassert der av forlagene for å selge bøker, men hvert av dem kan spores tilbake til en trykket anmeldelse med en kritisk leser som avsender. Anmeldelsene inngår i en større offentlig samtale om litteratur, der ulike lesninger brytes mot hverandre. På sitt beste vekkes og utfordres leserens egen dømmekraft.

Hva da med Aftenpostens nyvinning som ble lansert denne uka; en merkelapp for litteratur med stemplet «Aftenposten anbefaler»? Den er en del av en rekke nye satsinger i et nytt bokunivers, inspirert av Vink-jentenes entusiasme og synergier. Den nye merkelappen med Aftenpostens logo og godkjent-stempel skal være forbeholdt de ti beste bøkene så langt i år, plukket ut av avisas bok­redaksjon. Kulturredaktør Cecilie Asker utdyper ideen: God bokjournalistikk handler «ikke bare om å anmelde bøker, men også om å hjelpe dere lesere å ta gode valg i jungelen av boktitler».

 flere ting å si. Det ene er at Aftenpostens uttalte vilje til å hjelpe leseren med å ta «gode valg» er en nokså nødtørftig og kunstfattig ambisjon på vegne av litteraturen, særlig fordi merkelappen åpenbart henter inspirasjon fra andre forbrukertjenester som skal hjelpe oss i hverdagen, som å velge solkrem med svanemerke eller gulost med nøkkelhull.

Det andre er at den inviterer til en mer åpenlys allianse mellom salgsavdelinger i forlag og litteraturkritikk enn vi har sett før. Alle er klar over at VGs seksere pumper opp boksalget, men meg bekjent sender de ikke ut materiell for å hjelpe forlagene med salgsjobben i etterkant; fra Aftenposten har forlagene mottatt høyoppløselige merkelapplogoer med en oppfordring om å bruke dem aktivt og trykke dem på bokomslagene.

Det tredje er at «Aftenposten anbefaler» har en uklar avsenderposisjon. Alle bøkene er anmeldt i Aftenposten og har fått gode skussmål der, men hvem er det som deler ut stemplet til slutt, hvilke diskusjoner ligger til grunn? Det er lite trolig at det er avisas kritikere som setter sine hoder sammen og blir enige: I så fall ville det være oppsiktsvekkende at én av de ti utvalgte, Erlend Loe og Tore Rems barnebok om Kong Olavs dysleksi, har en av avisas mest profilerte kritikere som medforfatter (Loe). Mer sannsynlig er det at noen i redaksjonen har gått gjennom vårens rundt 50 anmeldelser og valgt ut de ti mest positive – noe som gir det hele en litt skjødesløs vilkårlighet.

kanskje prise oss lykkelige over viljen til å fornye den kriserammede kritikken, som har vært nokså bortgjemt i Aftenpostens kulturdekning de siste årene. Og på mange måter er det bra at det satsespå litteraturen, også med vilje og entusiasme og digitalutvikling. Spørsmålet er likevel hvor Aftenposten vil med litteraturkritikken i satsingen sin – og om hvor de mener grensene mellom reklame og kritikk går.

Gode valg

Stian Bromark, redaktøren i Agenda Magasin, har kjøpt en olivenlund på Kreta for å kunne produsere egen olivenolje på kretisk vis. I nærheten av en eiendom han allerede har tilgang til, konas families feriehus på øya, skaffer paret et lite stykke land med 20 trær. De høster en pen avling påfølgende år og kan frakte 59 liter premium olivenolje hjem i metallkanner, som de rundhåndet deler ut til familie og venner. Så baller det på seg for den nyfrelste fritidsolivenbonden, med større tomt, flere trær og et eget pittoreskt, men forfallent steinhus i nyklassisistisk stil.

 drømmene sine, ære være dem og sparepengene deres, heldige er vennene deres. Spørsmålet er hva man har til hensikt å tilføre offentligheten når man skriver bok om det, slik Stian Bromark nå har gjort i den ferske utgivelsen «Min greske olivenlund».

I TV-industriens velsmurte drømmefabrikker er 

 mange bærer på, om sydlig landsbyliv, kalkfargede vegger og sitrontrær i horisonten, blitt til lettfordøyelige drops å suge på: De heter «Eit lite hotell i Hellas», «Solveig og Johns dolce villa» og «Husdraumar på Sicilia» og byr på deilig virkelighetsflukt og underholdning fra karismatiske tv-personligheter, uten snev av samfunnsanalyse.

«Min greske olivenlund», som gis ut på LO-finansierte Agendas forlag Res Publica, er tilsynelatende av en annen støpning: Det er en bok med en misjon, med et samfunnsperspektiv, og er også en klimafortelling. Den kan minne om Kristin Vallas bok «Egne steder», som kom for to år siden, og som pakker et huskjøp i en fransk landsby inn i en feministisk fortelling om kvinnelige forfatteres kamp for å ha sitt eget skriverom. Begge bøker kan tjene som en påminnelse til alle oss i middelklassens kultursjikt som brått måtte rammes av ekspansjonsvyer: Ditt eiendomskjøp i utlandet er sjelden med på å gjøre noen andre enn deg selv en tjeneste, selv om boka du skriver om det, kan forlede deg til å tro nettopp det.

 Bromark rundt og møter olivenprodusenter, bønder og naboer, som både kan fortelle om olivenoljens unike egenskaper og om hvordan tørke og klimaendringer er i ferd med å bli et prekært problem for produksjonen. Han skriver inngående om oliventrærnes skjønnhet, mytologi og sentrale plass i den kretiske kulturen, og tegner et fascinerende bilde av en kultur der olivenoljen nærmest inngår i en bytteøkonomi. I seg selv er dette interessant lesning. Litt vel insisterende er han i forherligelsen av olivenoljens og middelhavskostens livsforlengende egenskaper, der han fyrer opp under myter om at olivenolje kan helbrede kreft. Hasardiøst blir det når han uten motspørsmål lar en produsent antyde at han med sin olivenolje har reversert autisme hos barn.

Den største villfarelsen i «Min greske olivenlund» er at Bromark later til å mene at hans eget oppkjøp av oliventrær er en omsorgsfull, meningsbærende brikke i den kretiske olivenkulturen. «Å eie en olivenlund er den beste måten å komme i kontakt med grekere på», skriver han, men det krever den rette mentaliteten, det krever dyp forståelse og en sans for det langsomme. Alle flyreisene mellom Oslo og Chania som må til for å drive foredling og pleie av oliventrær på fritida nevnes bare såvidt. All velviljen han møter fra de fastboende, derimot: «Når du eier et lite stykke land med oliventrær på Kreta, blir du nærmest over natta betraktet som fullassimilert», skriver Bromark.

Antagonisten i boka er alle charterturistene på øya, som utgjør Kretas viktigste økonomi. De er gjenstand for stadige stikk, der de flyr inn og ut av overfylte kulisser, klager og forsøpler uten å utvise verken respekt eller nysgjerrighet for kulturen de besøker. Feil mentalitet. Kanskje de alle bør drive oppkjøp av oliventrær i stedet, finne en litt mer autentisk livsbane? Eller kanskje vi alle bærer en flik av problemet i oss, enten vi er den som kjøper eller den som 

Och lunden, den gröna

Det var en humørfylt opptur å skride over Sehesteds plass onsdag formiddag denne uka, til taktfaste rop fra de frammøtte demonstrantene fra det KI-kritiske inititativet Kiki Norge: Hypen er over! KI er schtøgt, KI er harry!

Der inne bakGyldendals tunge kobberdør skulle nemlig en feststemt og nydusjet bokbransje samles til bransjetreffet Bokdagen, med debatter, inspirasjonsforedrag og underholdning, og blant de inviterte til å holde tale var oljefondsjef Nicolai Tangen. Tangen, som nylig lanserte seg selv som en stolt 

har pålagt alle Oljefondets ansatte å bruke KI i det daglige arbeidet, noe han begrunner med en nesten barnaktig, ukritisk entusiasme og bastante sitater: «Hvis du nekter å bruke KI, er du basically tjukk i huet». Hva hadde han å komme med?

Forbløffende lite, skulle det vise seg – Tangens bidrag tok form av en hastig, forhåndsinnspilt videohilsen. Her nevnte han knapt KI, men trådte fram som en slags 

 i stedet: Han sa at Kindle er det mest fantastiske som er oppfunnet noen gang. Han priset bokas kvaliteter, for det å lese er viktig for selvsikkerheten. Og for empatien, og for kreativiteten. Mer kreativitet gir mer innovasjon!

 en av de andre talerne demonstrantene gjerne heller kunne ha rettet skytset mot, var det VGs administrerende direktør og redaktør Gard Steiro. Der Tangen inviterte til uforpliktende selvskryt, var Steiros ærend et annet: Han ville gi bokbransjen en kalddusj og en alvorsprat, sånn fra en publisist til en annen.

Budskapet var ikke uten patos: «Jeg heiser dette gule eller oransje flagget for å minne oss på ansvaret. På hva som kan gå tapt», sa Steiro. Han minnet om mediebransjens utfordringer, som er betydelige, med en stadig mer fragmentert nettoffentlighet, der mediene ikke lenger treffer de yngste. Han refset forsamlingen fra bokbransjen for å være treige, selvtilfredse og arrogante i møte med denne utviklingen, for det angår den litterære sfæren også. Han sa det ikke for å provosere, forsikret Steiro, for det er ikke bare bokbransjen som er for langsomme, det gjelder også hans egen bransje. Selv lanserte han nylig den personaliserte nyhetsfeeden VG X, der algoritmen skreddersyr KI­generert innhold til mottakeren. Og som hos alle Schibsted-aviser blir VGs redaksjonelt ansatte kompensert med noen tusenlapper i året fordi de er pålagt en deltidsjobb med å trene opp plagieringsmaskinen ChatGPT – avtalen Schibsted har med OpenAI gir selskapet tilgang til å bruke innholdet journalistene produserer. Det gjelder å være på lag med framtida. Men her går det saktens likevel for treigt.

 var det derfor å overvære Bokdagens andre bolk etter pausen, som var delt i ulike parallellsesjoner. Mens noen ble værende for å lære om hvordan kunstig intelligens kan bli redaktørens høyre hånd, kunne andre ta turen bort til posten om læremidlenes rolle i framtidas skole, der blant annet utdanningsminister Kari Nessa Nordtun var invitert.

Det skulle vise seg å være en programpost som i sin helhet var satt sammen etter en erkjennelse om at digitaliseringen av den norske skolen hadde gått for fort. Tempoet hadde vært hodeløst, skadevirkningene fundamentale. Leseevnen hos barn og unge i skolealder har gått ned, og ministeren har skrudd på bremsen. Gjennomgangsspørsmålet var av det selvransakende slaget: Hvordan kunne det skje?

Det er lett å glemme, men det er ikke så lenge siden utrullingen av iPader i skolen ble sjøsatt med nøyaktig samme retorikk og patos som vi nettopp hadde hørt Steiro framføre. Det er bare å se hva Erna Solberg sa da digitaliseringsstrategien «Mer data i skolen» ble rullet ut i 2017: «Den digitale utviklingen går raskere og raskere. Skal vi ruste barna våre best mulig for fremtiden, må skolen sitte i førersetet».

Her står veivalget, også i 2026. Noen vil alltid være selvtilfredse og arrogante, historien vil snart nok vise hvem.

Inspirasjonsdag

Det siste blaffet av lykke jeg kjente, var i påska, da jeg hentet en buesag i boden og sagde av beinet på årets påskelam for å koke kraft til saus på det, slik jeg har lest hos Andreas Viestad. Utenfor hyttevinduene var det stiv kuling, et sted langt borte var det krig. Da sausen kom på bordet, smakte den himmelsk.

Sjelden er det så tydelig som etter en avkoblet ferie: Det fins to verdener, en der hjemme og en der ute. Jeg tenker innimellom at den der hjemme virker tryggere, mer idealisert enn noen gang, naturlig nok. Er det ikke dette lille livet vi tross alt er skapt for, med surdeigsstartere og oversiktlige relasjoner? For den der ute virker til gjengjeld farligere, mer destruktivt kaotisk enn på lenge.

de Beauvoir fantes det også en hjemmeverden og en uteverden. I vår gir Pax ut Beauvoirs dagbokroman «Den bedratte kvinnen» fra 1967 for første gang på norsk, i Gøril Eldøens friske pust av en oversettelse. Vi møter Monique, som etter tjue års lykkelig ekteskap oppdager at mannen har en affære. Romanen gir intime gløtt inn i Moniques sjokkskadde psyke, bølger av sorg og svart sjalusi. Men omgivelsene bekrefter ikke følelsene, vennene råder henne i stedet til å være tålmodig og vise litt forståelse – for hva annet hadde hun ventet? Sånn er jo menn.

Året da «Den bedratte kvinnen» kom ut, i 1967, var Beauvoir inne i sin mest intensive utenrikspolitiske fase. Hun deltok i Russell-tribunalet, en privat domstol som ble stiftet av intellektuelle for å ta stilling til om USA hadde begått folkemord i Vietnam, hun var på reiser til Gaza og Egypt. Hun skriver om disse årene i memoaren «Når alt kommer til alt», som kom på norsk i Bente Christensens oversettelse i 2024. Der reflekterer hun også over det 

livet som en måte å bli innestengt på, og hun priser seg lykkelig over at hun ikke ble gift som ung.

Så hva med Monique, hva kan Beauvoir ha tenkt om sin romanheltinnes innskrenkede hjemmeliv? Hadde hun sympati med henne? I sin anmeldelse i Vårt Land leser Åste Dokka den slik, med trykk på sympatien leseren føler for Monique – men også med en biografisk kobling: Beauvoir levde i et åpent forhold. Dokka spør: Er romanen et avtrykk av en fortrengt sorg over livspartneren Jean-Paul Sartres mange kvinner? Jeg tror neppe det, men spørsmålet er interessant å dvele ved.

 «Det annet kjønn» skrev Beauvoir om begrepsparet transcendens og immanens. I kvinnefrigjøringen er det transcendens som er målet, å overskride grenser, bryte fri, slik mannen gjør. Det immanente er å bli værende i en passiv tilstand, å bli holdt inne. Immanensen er Moniques problem, hun er bare i hjemmeverdenen. Hun er husmor med voksne, utflyttede barn og har viet seg helt og holdent til hjemmelivet. Feilen hennes er at hun heller ikke 

 ikke bryte ut av det, hun vil ikke engang ha en jobb.

Om hjemmelivet er et ideal i 2026, er Moniques utroskapsangst kanskje samtidig blitt kollektiv. Vi har sett den patetiske skikkelsen han ble omgjort til i folkets øyne, den skiskytteren som en gang i vinter trodde han kunne bekjenne sine utroskapssynder på OL-stadion og bli tilgitt for det. Eller den euforiske mottakelsen av den britiske popstjernen Lily Allens album «West End Girl» i fjor høst – en rituell, rensende hevnhandling som utleverer den utro synderen til offentligheten og gir den bedratte kvinnen oppreisning.

Hjemmets familietilværelse er trygt og opphøyd, men nåde den som truer det. Om Simone de Beauvoir ønsket transcendens for sin heltinne, ønsker vi vel snarere det motsatte for den utro mannsskikkelsen i dag: mer immanens. Han bør avslutte affæren og dyrke hjemmelivet.

. For hva med alle oss som bare innimellom lengter etter å gjøre verden litt mindre, når sivilisasjonssammenbrudd truer? Det var et blaff av lykke, det påskelammet, men det kan heller ikke være alt. Vi må delta i dem begge, i verden der hjemme og i verden der ute.

Frihet på kjøkkenet

– Gratulerer, du er kåret til månedens poet! Og vinnerdiktet er ikke bare et kraftfullt kampdikt, men jaggu også en ekte høringsuttalelse for en konsesjonssak. Fortell hva som satte i gang dette.

– Å bo i naturen er å se hvordan den betaler for vårt overforbruk. Jeg ble sjuk i sjelen av å se elva tørke ut og flomme over annenhver dag uten at værgudene var på ferde. Det ble til en rasende sorg. Men så hørte jeg Sigmund Hågvar si at man må endre natursorgen til en kraft. Men det er ikke lett å formulere sorg over tapt natur inn i et høringssvar, og jeg tenkte at det må jeg prøve.

– Du bor i Rollag i Numedal, der Numedalslågen renner gjennom bygda. Man aner hvor sterkt knyttet bygdefolket er til denne elva. Hvorfor blir dette båndet så sterkt?

– Jeg tror vi mennesker har dette båndet med natur grunnleggende. Vi er del av naturen og den av oss, men glemmer denne tilhørigheten om vi ikke er nok ute sammen med naturen. Folk blir distansert og blinde i 

, kjører rally til hytta, stresser opp på en topp, har med seg masse dingser som skal brukes. Om du tar deg tid til å bare være, deg og natur, vekker du båndene.

– Det har lenge vært kraftverk rundt Lågen, skriver du i diktet, men bygdefolket har tålt ulempene ved kraftutvinningen «så lenge godene blei fordelt / og tapa kompensert». Hva er forskjellen på fortidas kraftverk og de som er under planlegging nå?

– Frisleppet av kraft på børs og eksport til et umettelige marked har brutalt effektivisert naturmangfoldsdød og naturtap langs elvene, og det som før var en logikk med at distriktene ble økonomisk kompensert har forsvunnet i markedsliberalismens tid. Vi som bor her sitter igjen med ansvar for å gjøre nytteløse bøtende tiltak på dugnad, i stadig mer utarma distriktskommune-økonomier, mens gigantiske summer kraftpenger forsvinner i bonus og utbytte til private selskap og børsmeglere. Kittelsen tegnet troll i kraftverkfossene i Svelgfoss-serien som han laget i 1908 på bestilling av Sam Eyde, og man kan jammen si det har gått troll i ord.

– I disse dager utkommer også din andre diktbok på forlaget H/O/F, «I meg finnes du», et langdikt der naturen selv fører ordet gjennom årstidene. I én lang del av diktet bukter de lokale stedsnavnene og bygdemytologien seg bortover sidene som en elv, forbi «Turtebergåsen (uten turteblomster no)» og «Purkebakken (dæ Einar Stærnes grov ne ein dau purke)». Hvordan har du samlet inn alt dette?

– Har snakka med gamle folk! Om alt som forsvinner fra oss. Jeg har forsøkt å sette tapet av natur sammen med tap av dialekt, og ordforråd om natur, som går tapt. Vi får kjærlighet til omgivelsene om vi kjenner den. Ungene våre må lære seg flere artsnavn og stedsnavn enn navn på apper. Kunnskap og kjennskap til natur knytter oss tettere sammen med naturen, så vi ikke glemmer at vi er en del av den. Løypene med navn er forresten stedene jeg tråkker rundt i skog og fjell når jeg skal ut og lufte vettet.

– Du kommer til poesien fra billedkunsten. Hvordan fungerer denne vekselvirkningen mellom kunstarter for deg?

Ut og lufte vettet

Onsdag kveld denne uka tok jeg heisen opp til Nationaltheatrets amfiscene, der jeg til min forundring steg om bord på en romstasjon. Den eksperimentelle teatergruppa De utvalgte hadde urpremiere på «Kallocain», en forestillingbasert på Karin Boyes dystopiske roman fra 1940 med samme navn.

Mye av romanen var forvandlet til det ugjenkjennelige. Der Boyes roman foregår i en av tusen byer i den totalitære verdensstaten, et paranoid framtidssamfunn med grensebevoktning og navnløse herskere, spiller forestillingen seg ut på en romstasjon som går i bane rundt jorda. Året er 2040, og her er jorda styrt av tekoligarker og kunstig intelligens. En gruppe mennesker er sendt ut i verdensrommet som et ledd i en interplanetær kolonialiseringsplan.

Selve skrekkelementet i romanen er likevel ivaretatt; i sentrum av verket er eksperimenter med sannhetsserumet kallocain, som får mottakerne til å dele sine innerste tanker og følelser.

 på moten. Og på Nationaltheatret er altså «Kallocain» blitt utstyrt med noen av sjangerens umiskjennelige trekk: Vi er i verdensrommet, menneskenes kropper er underlagt dystopiske, underlige teknologiske betingelser – og likevel, ringer det ikke en bjelle av noe 

? Privatlivet er avskaffet, menneskets innerste tanker og følelser tilhører en autoritær og krigersk supermakt. Åh, det minner om noe ...

Det er dette science fiction gjør: I nærkontakt med det fremmede, oppstår det en sublim parallellitet til vår egen virkelighet. Det er sånt vår egen dystopiske samtid er rigget for. Men er det science fiction-sjangerens tilbakekomst vi er vitne til?

Denne uka publiserte nettidskriftet Vinduet første del av en brevveksling om science fiction og litteraturkritikk, mellom de to kritikerne og forfatterne Joanna Rzadkowska og Carline Tromp. Her er åpne og nysgjerrige lengsler mot andre virkeligheter, mot litteratur som kan være en «en glipe i vår dumme virkelighet». Her er også freidige spark mot motsatsen i mainstream, «Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring» (Rzadkowska), og interessante refleksjoner om de mange obskure, til dels ekskluderende kodene som omgir science fiction som sjanger (Tromp).

 roman, som nå kan ses som romskipsteater på Nationaltheatret, blir innimellom nevnt i samme åndedrag som science fiction. Den passer trolig likevel ikke inn i sjangeren. Den svenske forfatteren Lars Jakobson, som særlig er innflytelsesrik i en klassisk, nordisk science fiction-tradisjon, skiller skarpt mellom science fiction som amerikansk sjangertradisjon og den mer allmenne fantastikken, der forfattere som Boye og eksempelvis Jules Verne hører hjemme. Det fins nemlig breie tradisjoner for spekulativ fiksjon og andre verdener også i den konvensjonelle litteraturen, fra Øyvind Rimbereid til Thomas Pynchon. I vår egen samtidslitteratur vrimler det av sci-fi-liknende elementer, fra Solvej Balle og Karl Ove Knausgård til Jan Grue, Cathrine Knudsen og Jonas Eika.

I antologien «Stjärnfall» skriver Jakobson om science fiction som en historisk sjanger som er avsluttet, som en type populærlitteratur med spesifikke språklige kjennetegn som springer ut av etterkrigstidas 

-bøker. Et klargjørende poeng hos Jakobsen er forventningen om psykologisk gjenkjennelse: Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet.

I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction. Det gjelder også «Kallocain», som kler forvandlingen i De utvalgtes versjon. Det er et rørende, tankeeggende stykke teater.

Fantastiske tider

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet  i en ny bok.

Om du synes du har hatt mye å stri med i det siste, kan du prøve å lese et brev av Sigrid Undset, nær sagt fra hvilken som helst dag i Undsets liv. Vi kan for eksempel stanse ved en adventsdag på Sinsen i Oslo i 1916, en dag Undset for en gangs skyld medgir i et brev til venninna Nini Roll Anker at hun er sliten: «Jeg er segnefærdig og utvendig og indvendig belagt med fedt». Hun har bakt fattigmenn av 30 egg de siste to dagene, partert og saltet en halv gris, laget medistermat av ni kilo kjøtt og flesk, bakt eggehvitekaker og satt pepperkakedeig og laget to sylter. Man kan legge til at hun har de to barna sine hos seg, den da yngste datteren Mosse er et år gammel og har begynt å få uforklarlige kramper. I noen måneder har det bodd tre barn til under omsorgen hennes, de tre barna fra mannen Anders Castus Svarstads første ekteskap, som Undset har tatt til seg og som allerede har knyttet seg sterkt til henne. Og hun skriver, det skal komme både en essaysamling og en novellesamling fra henne året etter. Og Anders Svarstad, hvor er han? Han er på reise, antakelig. Han maler.

Det er slik man nesten må begynne enhver tekst om Sigrid Undset: Med å stanse litt og beundre kapasiteten og futtet. Arbeid og hjem om hverandre. Viljen! Ida Jessen, den danske forfatteren som har skrevet et personlig portrett av Undset som denne uka utgis på norsk, kaller henne et atomkraftverk. Boka hun har skrevet om Undset har fått den passende tittelen «Jeg vil!», med undertittelen «en forfatters portrett av Sigrid Undset».

«Viljen var hennes dop», skriver Jessen i boka.

– Jeg har jo vokst opp i en tradisjon der det liksom var 

å interessere seg for forfatterens liv. Men så syntes jeg det var så uhyre interessant – og befriende – å fordype meg i den transformasjonen som skjer i Sigrid Undsets liv, sier Jessen til å begynne med.

Vi snakker sammen en formiddag på linje fra Sorø, byen i Vest-Sjælland der Jessen bor og skriver – og oversetter. For få uker siden kom andre bind av «Olav Audunssøn i Hestviken» på dansk, en oversettelse som Jessen har arbeidet med i flere år. Boka om Undset er et slags overskuddsresultat av oversetterarbeidet.

For den som lurer på hvilken sjanger Jessens bok er skrevet i, kan vi konstatere at undertittelen er dekkende – boka er 

 Ida Jessens portrett av forfatteren Sigrid Undset; den forfølger de sporene i Sigrid Undsets liv som det skrivende mennesket Ida Jessen har vært mest nysgjerrig på. Utover det er det mulig å la seg forvirre: Her i Norge har forlaget Bonnier kalt boka en biografisk roman, i Danmark er den gitt ut som et personlig, essayistisk portrett. Selv er Jessen opptatt av at det mest av alt 

 er en klassisk biografi, som følger sitt objekt fra vugge til grav.

– Boka springer ut av en oppriktig nysgjerrighet for Undset som person. Hun var en person som var så full av motsetninger. Sikkert for seg selv også. Hun er så tydelig i alt hun gjør, og jeg fikk lyst til å ta tak i henne og spørre: Men 

Det er særlig tre ting hos Undset Jessen ble anfektet av, forteller hun: Forholdet hennes til de tre stebarna, ekteskapet med Anders Svarstad og hennes polemiske åre.

Han er en sur og tverr mann som føler seg forbigått, og det han kan best, det er å klage.

Bygge opp, bryte ned

Hvor kan vi se muren, kunne venner på besøk fra Norge spørre. Er vi i øst eller vest?
Store deler av året 2007 tilbragte jeg i Berlin. Jeg tok med meg pensum hjemmefra, leide billige rom og trasket gatelangs og lærte meg tysk og gikk på teaterforestillinger. Selve muren tenkte jeg lite på, for den underlige byen jeg prøvde å få grep om, var så mye mer. Det var utbombede tomter å se, barer med sovjetisk interiør å besøke, gallerier med lydkunst og techno, lag på lag av historiske spor og epoker og en desentralisert, sprengt og forvirrende bykjerne.

Ja, hvor var muren? Den kortvarige atskillelsen mellom øst og vest var til stede overalt, det var et hakk som fikk hele byen til å dirre, kunne jeg tenke. De få ruinene som sto igjen etter den, favnet det ikke. Det var monumenter som, tilsynelatende uansett når på døgnet man gikk forbi, var omringet av spredte flokker med amerikanske turister på sightseeing – en litt arrogant ting å tenke for en som i bunn og grunn selv var en slags turist.

 har funnet sted: Når Oktober gir ut to eldre utgivelser av den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck i ferske oversettelser, er vi nær ved å ha hennes samlede forfatterskap tilgjengelig på norsk. Tekstsamlingen «Ikke en roman» fra 2020 og kortromanen «Ordbok» fra 2004 befester inntrykket av et usedvanlig betydningsfullt forfatterskap.

I dette forfatterskapet er muren overalt; ikke som en ruin, men som en erfaring av ugjenkallelig oppløsning som setter dype psykologiske spor. Som helhet er forfatterskapet en intens bearbeidelse av et verdenstap.

Erpenbeck var 22 år gammel da muren falt og det Øst-Berlin hun hadde vokst opp i, ble absorbert av vesten nærmest over natten. «Uten denne erfaringen med overgangen fra én verden til en ganske annen, ville jeg trolig aldri begynt å skrive,» skriver hun i et essayene i «Ikke en roman». Om barndommen sin i DDR skriver hun at den var lykkelig, selv om samfunnet hadde sine utfordringer. «Men grått eller ei, det jeg husker, er fremfor alt en nesten småbyaktig ro som i barndommen ga meg en inderlig følelse av å være hjemme – i en avstengt og dermed fullstendig trygg verden».

 Erpenbecks prosjekt ligger en trassig motvilje mot å akseptere historiefortellingen som er blitt stående som sannheten om DDR: historien om en totalitær og overvåkende stat, om et undertrykket folk som ble befridd av vesten. Den er ikke usann, men den er slett ikke hele fortellingen heller. Det kommer ikke minst til syne i Erpenbeck roman «Kairos» fra 2021 (på norsk i 2022). På overflaten handler boka om et lidenskapelig, men brutalt kjærlighetsforhold med stor aldersforskjell. Den utspiller seg rett før og etter murens fall i 1989, og hovedpersonene lever et bohemsk, europeisk storbyliv på Østblokkens side av grensen. Men de rå og skakende skildringene Erpenbeck byr på idet muren faller, er en kime til en annen, nyansert og opplysende historieskriving. Det fantes et kort tidsvindu etter de omtumlende dagene i november 1989 da de to landenes skjebne ennå var helt åpne, minner Erpenbeck om. Hva kunne oppstå om Vest-Tyskland og Øst-Tyskland smeltet sammen? Det er modige spørsmål Erpenbeck stiller, når hun insisterer på at det også fantes gode ting i DDR, og pirker i spørsmålene om hva slags frihet Vesten hadde å tilby. Friheten til å kjøpe og forbruke, men også til å 

 kjøpt og bli forbrukt. Hun kommer tilbake til det i «Ikke en roman»: Friheten har alltid kommet på noen andres bekostning, skriver Erpenbeck.

 mitt optimistiske Berlin-år i 2007. Nå skrives det lange tekster om Europas sammenbrudd, slik den italienske forfatteren Antonio Scurati gjorde i Klassekampen i forrige uke. Kanskje det er derfor vi er flere som tenker litt ekstra hardt på Jenny Erpenbeck for tida. Når det knaker i verdensordenens sammenføyninger, må vesten se sine egne blindsoner i øynene.

I dette forfatterskapet er muren overalt.

Se muren

Hun ser ut som et barn, jenta i tynn, rosa magetopp, hun har lyst hår og barnlig ansikt. Hun er uforvarende kommet med på et av de mange bildene som ble tatt da supermodellen Naomi Campbell feiret 31-årsdagen sin på en yacht i St. Tropez i Frankrike i 2001: Blant alle jetsetterne i designerantrekk og mørke dresser på bildet er Virginia Roberts Giuffre et innlysende fremmedelement, en spinkel, 17 år gammel jente med forsiktig smil.

Hva i alle dager gjorde hun der, på den festen? I boka «Nobody’s girl», som utkom posthumt i fjor høst, skriver hun at hun ble oversett av det prominente vertskapet hele kvelden. «Jeg senket blikket og prøvde å gli inn i mengden», skriver hun. I en rosa magetopp med et barns ansikt.

år seinere sto Virginia Roberts Giuffre fram med sin historie som Jeffrey Epsteins sexslave. «Ingen» hadde visst, selv om kvelden på yachten bare var én av mange kvelder Giuffre tilbrakte med verdens mektigste og mest berømte mennesker der ingen spørsmål ble stilt. Hun ankom i følge med Jeffrey Epstein og partneren hans Ghislaine Maxwell og var der på jobb. Hun skriver i boka at hun tilnærmet daglig ble misbrukt av Epstein, ved en lang rekke anledninger ble hun lånt ut for seksuelle tjenester til andre milliardærer, kjente akademikere og politikere og til en engelsk skandaleprins. «Nobody’s girl» skildrer overgrep etter overgrep, voldtekt etter voldtekt og er fryktelig å lese. Det fins likevel gode grunner til å gjøre det.

 amerikanske justisdepartementet offentliggjorde tre millioner nye filer i saken forrige fredag, er det blitt klart at et knippe betrodde og høytstående personer her til lands har hatt både tett og personlig kontakt med Epstein, og at de i ulik skala har hentet økonomiske fordeler fra kontakten. Fra et norsk ståsted avdekker de nye filene først og fremst korrumpert maktbruk fra en internasjonal, hyklersk elite og mulig korrupsjon. Det er ingen klare holdepunkter for at Epsteins norske venner er blant dem som har ligget med og misbrukt de unge jentene han var omgitt av. Det kan føre til konklusjoner som underdriver betydningen av sexforbryteren Epstein, fordi vi nå, som sant er, må rette blikket mot økonomisk utroskap og utilbørlige vennetjenester. Men Giuffres historie viser at vi bør være varsomme med å plassere den omfattende menneskehandelen han og Maxwell drev med i en avsondret sone som ikke har noe med forretningsmannens øvrige virksomhet å gjøre. Boka bekrefter det Epstein-filene også vitner om: Epsteins mektige nettverk er et samrøre der vennetjenester, ferier, sex og økonomiske transaksjoner konstant flyter inn i hverandre, helt åpenlyst.

Giuffres historie er viden kjent, hun er det sentrale offeret som bidro til å felle både Epstein, Maxwell og Prins Andrew og den første som fortalte historien sin offentlig. I mai i fjor tok hun selvmord, men etterlot seg manuset til boka «Nobody’s girl». Boka belyser en velkjent offerdynamikk: «Vi var jenter ingen brydde seg om,» skriver Giuffre i boka. Selv var hun allerede et overgrepsoffer da hun ble introdusert for Epstein, hun hadde vært innlagt på en anstalt for trøblete ungdom og hadde narkotikaproblemer. Det amerikanske justisdepartementet anslår at mer enn 1000 kvinner er blitt misbrukt av Epstein, enkelte ned i 12-årsalderen, og mange av historiene likner hverandre i dette. Grotesk økonomisk og sosial ulikhet er blant det som muliggjør utnyttelsen av unge jenter. Etter hvert som myndighetene i større og større grad fulgte med, ser det ut til at sårbare amerikanske jenter ble erstattet av jenter fra Øst-Europa.

Epsteinvennene visst? Svaret er høyst uklart. Men mot slutten av Giuffres bok, henvender hun seg til leseren: «Ikke la deg lure av de i Epsteins nære sirkler som sier de ikke visste hva Epstein holdt på med. […] De kan si at de ikke visste at han voldtok barn. Men de var ikke blinde.»

Boka ­skildrer voldtekt ­etter voldtekt.

Blinde venner

Redaktør for Bokmagasinet

g, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått 

 fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider.

diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker. Også dette mener jeg fortjener en makt- og klasseanalyse. I kommentaren vektla jeg at kikking inn i privatlivets sfære er en overskridende handling, enten man snikfilmer eller dikter videre i en roman. Jeg tror vi alle ville følt oss utnyttet, ja, kolonisert, om vi opplevde å bli diktet og fantasert rundt på denne måten, og at det har betydning hvem det er som bruker ditt liv; hva som står på spill for avsenderen. Derfor gjør jeg koblingen til Uris vestkantbakgrunn.

Det er ikke vanskelig å forstå at Uri og Marstein reagerer. Det er en opprørende opplevelse når private forhold blir løftet inn i offentligheten. Det er vel nettopp det denne boka og debatten om den også handler om.

Svar til Marstein

Her er en øvelse: Se for deg at intime, private hemmeligheter du bærer på havner i en roman, og at alle som leser og som kjenner deg vil vite at det er deg. Hva er verst, at en vilt fremmed forfatter gjør det, eller at det er en av dine nærmeste, kanskje barnet ditt, som kvesser pennen og begår et karakterdrap?

Tygg litt på den. Debattene denne type bøker avstedkommer er uansett vondere, mer betente enn andre litterære debatter – de er kompliserte å manøvrere i, vanskelige å stå rakrygget i. På den ene siden er det tindrende klart at kunsten må være fri. Som forlagssjefen i det danske forlaget Gyldendal fastholdt da han var i retten i desember, stevnet for ærekrenkelser av en mann som mente seg utlevert i forfatteren Thomas Bobergs roman «Insula»: «Det ville vært katastrofalt om en forfatter ble frarøvet retten til å beskrive den verden vi bor i på en særegen litterær måte». På den andre siden er det enkeltmennesker som betaler prisen for denne retten, ved at de blir frarøvet bestanddeler i sine indre, mest private rom.

knappe to ukeretter utgivelsen av Helene Uris roman «I mitt lune hi» har boka, som bygger på en snikfilmdom fra 2020, blitt en verkebyll for norske Gyldendal. Etter et forsøk på å forsvare utgivelsen prinsipielt, har både forlag og forfatter nå bedt om unnskyldning gjennom pressen, men ikke for annet enn at de fornærmede ikke ble varslet på forhånd. Unnskyldningen monner lite, tenker jeg etter å ha lest boka. «I mitt lune hi» er en dypt problematisk utgivelse.

Et opplagt problem ligger i dommens forbrytelse, som er kikking; en mor og datter i en sokkelleilighet ble snikfilmet av huseieren over flere år. Moren i romanen oppdager at «hver lille flik av livet mitt er blitt betrakta og granska» og opplever det som fullstendig opprivende. At romanen gjentar den uhørte overskridelsen, virker det som om Uri knapt har reflektert over. Kikking og fantasi henger tett sammen, det er en handling som næres av begjæret etter å fylle tomrommene i det vi ikke vet. Hva er under den kjolen, hva er bak den døra? Fantasien egger oss til å følge uredelige impulser, til å krenke usynlige grenser. De samme drivkreftene næres denne boka av.

en forbløffende maktblindhet. Virkelighetslitteraturen myldrer av oppvekster med overgrep, vold og alkoholisme. Jegets behov for oppreisning gir disse bøkene kraft. Forfatteren skriver seg fri, får sin hevn, for å si det med Annie Ernaux i nobelforelesningen hun holdt i 2022, der hun fastholdt at hun «skriver for å hevne min ætt og mitt kjønn».

I Helene Uris tilfelle blir det tydelig hvor sentralt dette maktperspektivet er for hvordan vi vurderer virkelighetslitteraturens etikk. For hva er forfatterens posisjon i dette makthierarkiet? Jo, vestkantforfatteren Uri har gjennom jurister i familien kommet over en spennende dom. Hun har ingen personlig risiko i saken, bare fantasi og forestillingsevne.

 er «I mitt lune hi» likevel en klasseroman. Bokas to hovedpersoner, huseieren Bjørn og alenemoren Anne Marie, er hos Uri tydelig plassert i hvert sitt klassesjikt – språkviteren Uri gir dem også hver sin klassetilpassede språkføring. Samtidig søker romanen gjennomgående mot å nyansere forholdet mellom offer og overgriper. Virkelighetens forbrytelse er i Uris roman formildet. Hun skaper et sympatisk portrett av Bjørn; han er omsorgsfull i relasjonene til moren og ekskona, et ordentlig og ryddig menneske – før han med store kvaler kjøper spionkameraer fra Kina. For Anne Maries del er portrettet mindre sympatisk. Relasjonene hennes er svake. Hun har brutt med foreldrene, baksnakker venninnene, forelsker seg i voldelige menn. Hun etablerer et vennskap med Bjørn, men manipulerer ham samtidig aktivt. Hvem utnytter egentlig hvem, spør romanen.

Et prisverdig spørsmål å stille; i fiksjonens verden. Som klasseroman er den i det minste lojal mot klassen den er skrevet fra – den suverene vestkantklassen.

Makt og avmakt

De fleste av oss blir hverdagsmennesker, enkelte blir pionerer og foregangsmennesker. Hvordan vokser den evnen fram? Etter å ha lest «Likestilling for kvinner», selvbiografien til 89 år gamle Torild Skard som utkom denne høsten, er jeg ikke i tvil om at det kreves en viss ukuelig personlighet, en sta egenvilje og krum hals. Boka er full av setninger av typen: «Det var ingen enkel sak å skulle endre Unescos arbeid, men …» og så videre.

Astrid Hygen Meyer

Artikler

«Planterhaug» får Nordisk råds litteraturpris. Det er en samisk seier.

Jo Eggen reiste til Japan og slapp fri fra både språket og politikken.

Det er kulturkrig i biblioteket.

Forfall og fellesskap

Bokmagasinet er ikke et smalt kritikerseminar.

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

La oss legge framtidas samfunn på tegnebordet.

Se min kjole

Aftenposten lanserer forbrukerveiledning.

Noen er turister, andre investerer.

Gard Steiro inviterte bokbransjen til en alvorsprat. Bør de lytte?

Frihet på kjøkkenet

Gunvor Nervold Antonsen bestemte seg for å endre natursorg til kraft.

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet i en ny bok.

Se muren

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Helene Uris bok er også en klasseroman, sett fra vestkanten.

Notorious

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

«Narcos» på norsk

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

I det stille har NRK tatt litteraturkritikken av lufta.

«Plan­ter­haug» får Nordisk råds litte­ra­tur­pris. Det er en samisk seier.

Jo Eggen reiste til Japan og slapp fri fra både språket og politikken.

Det er kulturkrig i biblio­teket.

Forfall og fellesskap

Bokma­ga­sinet er ikke et smalt kriti­ker­se­minar.

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

La oss legge framtidas samfunn på tegne­bor­det.

Se min kjole

Aften­posten lanserer forbru­ker­vei­led­ning.

Noen er turister, andre investerer.

Gard Steiro inviterte bok­bran­sjen til en alvorsprat. Bør de lytte?

Frihet på kjøkkenet

Gunvor Nervold Antonsen bestemte seg for å endre natursorg til kraft.

Litte­ra­turen ekspan­derer. Er det en ny vår for science fiction?

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet i en ny bok.

Se muren

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Helene Uris bok er også en klasse­ro­man, sett fra vestkanten.

Notorious

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

«Narcos» på norsk

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforut­sig­bart.

I det stille har NRK tatt litte­ra­tur­kri­tikken av lufta.

«Planterhaug» får Nordisk råds litteraturpris. Det er en samisk seier.

Det er kulturkrig i biblioteket.

Bokmagasinet er ikke et smalt kritikerseminar.

La oss legge framtidas samfunn på tegnebordet.

Aftenposten lanserer forbrukerveiledning.

Gard Steiro inviterte bokbransjen til en alvorsprat. Bør de lytte?

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Helene Uris bok er også en klasseroman, sett fra vestkanten.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

I det stille har NRK tatt litteraturkritikken av lufta.