Astrid Hygen Meyer

Det er lys å finne i skuespiller Birgitte Larsens debutnoveller, og det skal sies at det er utførlig beskrevet, alt sammen. Her er furulys, vårlig lys, poetisk lys, glinsende sollys, lavt novemberlys som plaffes inn gjennom kirkevinduene under en begravelse, «som et maskingevær og traff båren perfekt» (denne siste metaforen liker jeg godt).

man seg ved alt dette lyset? Det kan være fordi Larsens lysbeskrivelser ofte har noe distinkt kunstig, eller 

, ved seg, de tilhører liksom novellenes verden mer enn vår egen. Her er også hvitt plantelys i opplyste haller, svakt lys fra lyktestolper, vulgært scenelys, skarpe, underlige lyslegemer som flammer opp foran en i søvne, for å nevne noe. Larsen spenner opp et novelleunivers på kanten av det virkelige, og alt det glinsende og elektriske lyset hun plasserer over det eksentriske persongalleriet sitt, framkaller en slags solblindhet hos leseren. Roland Barthes har gitt oss begrepet 

 med romaner av Gustave Flaubert som eksempel; detaljene Flaubert drysser utover romanteksten, pianoet, et barometer i et borgerlig interiør, skaper en opplevd effekt av virkelighet. Hos Larsen oppstår snarere en slags uvirkelighetseffekt: Du er i en novelle nå, sier lyset til leseren. Det gir novellene både fascinasjonskraft og et litt stivt preg.

«Som i en ny jord» består av ti noveller. Alle bortsett fra én er fortalt i jegform, og som tittelen antyder, krakelerer den trauste hverdagen med sprekker mot noe overskridende og nytt, utopiske lengsler, radikale forvandlinger, hektisk omskiftelighet. Den beste novellen er plassert midt i boka, ‘Lys; elektrisk’ (ikke sant), og er for så vidt også en av samlingens mer konvensjonelle. Den maner varsomt fram to sjeler som møtes under planleggingen av sivil ulydighet i en radikal miljøorganisasjon, og som, radikalt nok, finner hverandre i stedet, til tross for at fortelleren har barn og en syk mann hjemme. Her har Larsen finstilt kontroll over språket og virkemidlene, og i jegets indre monolog, der kvinnen forsøker å forsvare den ganske skjønne og tross alt herlige utroskapen, trer Larsen fram som en interessant og djerv forteller.

har et mer viltert temperament og åpninger mot det overnaturlige; her er en spradebass av en kommunikasjonsmann som blir blind etter et sykehusinngrep – og som ikke-seende oppdager at han har synske evner. En alenemor, som har forlatt sin psykotiske kjæreste i en trailerpark i Texas og dratt hjem til Norge, gjennomgår også en ukontrollerbar forvandling – er det et snikende kjønnsskifte, eller er hun i ferd med å bli en fugl? Det henger i lufta. I andre noveller finner man en desperasjon som munner ut i fatale valg; et gjennomgangstema i flere av novellene er foreldre som forlater barna sine, enten ved selvmord, eller rett og slett ved en slags ytterliggående 

. Mange av dem beveger seg i et ganske spesifikt sjikt av befolkningen, den løse kultur- og aktivistklassen, med tynne bånd til arbeidsgivere, institusjonene, staten. Det er påfallende fellestrekk som gjør det klart at Larsen med disse novellene vil si noe om det normsterke familie- og hverdagslivets trange rammer, de knugende veggene rundt kjernefamilien og lengselen etter andre fellesskap. Hun lykkes delvis med dette, men ikke helt. Novellene minner litt for ofte om uforpliktende improvisasjonsøvelser, en serie av forlatte skisser til romanåpninger, og samfunnskritikken forblir litt diffus. Men en kime til et forfatterskap her ligger det nok. Hvis hun holder litt mer fast i personene og ideene sine i neste bok, tror jeg vi kan se, tja, 

Uvirkelighetseffekten

En lørdag i april sto det en kort tekst på trykk i Klassekampens debattspalter som jeg har tenkt på flere ganger siden jeg leste den. Anestesilegen Kjell Erik Strømskag, som også er forfatter, beskrev en reise til Gaza i november i fjor. Med seg i bagasjen hadde han den grønne, lille poesiboka «Tunga mi protesterer mot døden». Strømskag var utsendt til sykehuset i Gaza gjennom organisasjonen Norwac, og ble gjennom de fire ukene på vakt konfrontert med ufattelige ødeleggelser, skader og et mentalt mørke han kort og godt beskrev slik: «Sjelen min hadde det vondt».

hadde med den medbragte poesiboka å gjøre. Boka er en antologi med palestinske dikt gjendiktet til norsk, redigert av Anna Kleiva og Bendik Vada, og mellom kontinuerlige bombeangrep, forsøk på å redde hardt skadde og barn som døde mellom hendene på dem, ble boka hentet fram. På sykehuset i Gaza leste kollegene dikt av Mahmoud Darwish mens de sørget, de skrev egne dikt inn mellom sidene og hilsener. Strømskags stillferdige konklusjon i teksten er et utsagn vi har lest mange ganger før: «Tekster med litterær kvalitet er viktige.» Men når den kommer fra en intensivavdeling under det som nå med stor tyngde beskrives som et pågående folkemord, får konklusjonen en annen, mer akutt betydning.

Ja, tekster med litterær kvalitet er viktige. Og det som pågår på Gaza, blir det vanskeligere og vanskeligere å finne vanlige, meningsfulle begreper for, som Midtøsten-forsker Hanne Eggen Røislien nylig påpekte i en kronikk i Aftenposten. Selv da FNs generalsekretær António Guterres nylig advarte fra en talerstol i Bagdad om at befolkningen i Gaza er i ferd med å aktivt sultes til døde, med verden som tause tilskuere, kunne det føles som om ordene ikke monner. Røislien setter ord på en språklig slitasje som gjør taus. «Spiller det egentlig lenger noen rolle hva han sier? Er vi i ferd med å komme dit at FNs barnekonvensjon, selve garantien for barns rettigheter, begynner å føles som en hån?» For en fungerende offentlighet og verdensorden er det livsfarlig om slike spådommer blir sanne.

 på Lillehammer startet denne uka, falt Strømskags lille tekst fra sykehuset i Gaza meg igjen i hu. Oversetter Gøril Eldøen spurte i et oppslag her i Klassekampen: «Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina?» Hun reagerte på at festivalen, med bare ett unntak, ikke nevner Gaza i programmet, også med henvisning til Røislien. Og for norske litteraturfestivaler, som er verdifulle møteplasser, men også iherdige snakke- og skravlemaskiner for den ordrike kulturklassen, er det et ganske betimelig spørsmål å stille. Kanskje er det urimelig å bare rette søkelyset mot det de 

 gjør: Litteraturfestivalens program er omfattende og ambisiøst, og pliktøvelsen «noe om Gaza», som nok finner sted i en del programkomiteer der ute, bidrar ikke alltid til de mest innsiktsgivende arrangementene.

Men svaret fra festivalledelsen i saken er likevel verdt å reflektere litt rundt: «Festivalen er ikke et nyhets­medium», uttaler festivalsjef Marit Borkenhagen, og vekker slik sett til live et kjent dikt av den amerikanske poeten William Carlos Williams (1883–1963):

skal være et nyhetsmedium? Betyr det at nyhetene ikke skal trenge inn der? Eller at aktuelle begivenheter ikke skal formidles fra scenen?

I Carlos’ fine dikt ligger det en utfordring. Og hjemme hos Kjell Erik Strømskag ligger det en grønn og velbrukt bok, full av nedskriblede hilsener fra personalrommet på Gazas sykehus, som kan vitne om at ambisjonene kan romme såpass. Oppgaven kan ikke løses av en enkelt litteraturfestival alene – men sannelig heller ikke av nyhetsmediene alene.

Hun ­setter ord på en språklig slitasje.

I nyhetene

Under pandemien begynte jeg med grønnsaksdyrking – sånn, da var det sagt. Jeg fikk seinvirkninger etter covid i 2020 og samtidig, som fra ingenting, våknet en nesten parodisk tidstypisk besettelse etter å putte ting i jorda. I et ikke spesielt solrikt hjørne av borettslagets bakgård dyrket jeg krokete reddik, gulrøtter og sneglespiste salatblader – det var måneder med langsomt, puslete arbeid som til sammen ga mat nok til et fåtall mellommåltider, inntatt med hellig andakt og hjernetåke.

Så gikk det over, jeg ble frisk igjen. Men den lille bunken med hagebøker jeg skaffet i perioden, har jeg beholdt, og ennå er det sånt å si noe av det mest beroligende jeg kan gjøre: å lese om jordforbedring og frøenes spireegenskaper, planlegge imaginære kjøkkenhager. Tanken har selvsagt slått meg: dette har med behovet for å stenge en urolig verden ute å gjøre. Jeg vil aldri finne på å påstå at det springer ut fra et spesielt radikalt sted – men et dypt nedfelt behov for meningsfull hvile, ja, det kan forklare dyrkedillen som har blitt allemannseie de siste årene.

De raseridrevne algoritmene finner oss ikke her, kan man tenke med frøposer i hånd, men det er ikke helt riktig. Også de middels begavede amatørdyrkerne blant oss er visst innfelt i en pågående kulturkrig.

 kulturredaktør Bernhard Ellefsen tidligere denne våren reiste til Danmark for å intervjue tv-kjendisen Frank Erichsen, også kjent som «Bonderøven» («Det gode bondeliv» på NRK) var det større refleksjoner i spill: Seriens appell, med koselig langsom-tv på den jyske landsbygda, handler for Ellefsen om noe mer overordnet enn å leve selvforsynt på idylliske Kastaniegaarden med egen vindmølle. Ja, hans reise til Jylland blir aktualisert av et spørsmål som har vokst i hans bevissthet, og som han i reportasjen skriver ut i caps lock: HVA I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE NÅ!

Den dirrende fortvilelsen som hviler over hele teksten er ikke nevneverdig konkretisert – «å ramse opp alt som krakelerer omkring oss, er ikke nødvendig lenger», skriver Ellefsen – men samtalen med Erichsen, som sneier innom sure gjess, langsom tid, sosiale fellesskap og tv-mediets falske intimitet, munner ut i et slags håp: «Bonderøven» er et framtidslaboratorium, en insistering på retten til å leve og tenke annerledes.

 av tidsskriftet BLA får reportasjen det glatte lag. I teksten ‘Småbruksdrømmerier’ bakser den nyslåtte BLA-redaktøren Eilif Guldvog Hartvedt frekt og hannkatt-aktig med det meste i Ellefsens Danmarksreise, kanskje aller mest med den symbolske maktposisjonen Ellefsen skriver fra. Her omtales Ellefsen nokså konsekvent som Kulturredaktøren, en skikkelse Hartvedt gjør seg flid med å risse et perfid nidportrett av – kommentarene han skriver på løpende bånd likner «hofteskudd med avsagd hagle», som oftest skutt ut fra et bekvemt togsete mellom Oslo og Fredrikstad. I sin opphisselse klarer Hartvedt heller ikke å glemme en annen tekst han har lest i samme avis før Ellefsens reportasje, nemlig Eirik Vassendens mye omtalte essay som aktualiserer Hamsuns nazisme og plasserer det i vår tid. Forbindelsene formelig lyser foran ham: Fascinasjonen for Bonden som motvekt til industrialisering, «Markens grøde» som helteepos og Ellefsens pastorale filosoferinger. «Det er genuint underlig at Ellefsen ikke ser idélikhetene selv» skriver Hartvedt.

Man kan saktens prise Hartvedts energiske dødsforakt i en litt døsig litterær offentlighet. Men å framstille Bernhard Ellefsens lett overspente entusiasme i reportasjen som en slags proto­fascisme, er genuint fordummende. Dagens høyrereaksjonære vil fortsatt lese den anspente vitalismen i «Markens grøde» inn i sitt tilbakeskuende, renhetssøkende verdensbilde. Men å gjøre denne til en slags grunntone for en bred og folkelig impuls av småbruksdrømmer og solidarisering med bonden, er alvorlig misforstått – også om man er en hannkatt på posisjoneringstokt.

Troll i jord

#fff

Jeg tror knapt det fins en romanfigur fra forrige tiår som, i hvert fall i mine kretser, er blitt hardere dømt enn Lena Anderssons ulykksalige, men fenomenalt populære skikkelse Ester Nilsson, kjent fra romanene «Rettsstridig forføyning» (2013) og «Uten personlig ansvar» (2014). Ester Nilsson er forsker og poet av yrke, men også i kjærligheten: Hun er et cerebralt anlagt menneske, analytisk og litt rigid i tankelivet, og samtidig så brennende oppslukt av kjærligheten at hun med åpne øyne lar seg besette av krefter som grenser til galskap, to ganger. I første bok i møte med filmskaperen Hugo Rask, som bare er i stand til å gjengjelde følelsene ved å forelske seg i Esters forelskede blikk på 

; andre gang i møte med den grunnleggende ambivalente skuespilleren Olof Sten, som er gift og som også forblir gift.

Leseren får følgeden stakkars Ester Nilsson som går i krigen for å få de to mennene likevel, støttet og advart av et sjarmerende venninnekor. Hennes største forbrytelse i begge bøkene er at hun ikke tar et lunkent tja for et nei. Dette trekket har gjort henne til en slags kulturell arketyp; hun er den tragiske heltinnen som insisterer på å være et brennende hjerte i ambivalensens, forpliktelsesvegringens og de kjølige hjertenes tid. Hun er dessuten et praktisk skrekkeksempel å ha for hånden i virkelighetens diskusjoner om kjærlighet. Ingen vil, under noen omstendighet, være Ester Nilsson, for alle vet at man ikke kommer uskadd fra det.

 møtte Ester har Lena Anderssons forfatterskap beveget seg lenger inn i den konservative, egenrådige idéverdenen hun hører hjemme i; hun har skrevet to slektsromaner om 

s illusjoner og fall, og en spekulativ fiksjon om drapet på Olof Palme, de to siste også oversatt av Gøril Eldøen. Eldøen ivaretar Anderssons nøkterne, presise språkføring også denne gangen, behagelig og stødig utført.

I «Menn og kvinner» vender Andersson tilbake til Ester Nilsson, nå rundt 45 år gammel. Og under over alle under, denne gangen blir Esters kjærlighet besvart! Ester forelsker seg i Paul Henning North, en distingvert dansk-amerikansk etterretningsagent med enkelte fysiske skavanker etter lang fartstid i et risikofylt yrke, og han forelsker seg i henne. I denne boka er det som om Andersson på et vis gir sin skadde heltinne oppreisning: Det var kanskje ikke Esters urokkelighet og høye satsingsvilje som var problemet, synes Andersson å mene, for Ester spiller vitterlig høyt med følelsene denne gangen også. Det kan helt enkelt ha vært omstendighetene – Ester hadde rett, men mennene var feil!

I «Menn og kvinner» møter vi dermed en modnere Ester, som også har overskudd til å være rådgiver for venninnekoret. Romanens univers utvides, og flere kjærlighetsdramaer får utspille seg samtidig – noe som gjør fortellingen mer flerstemt og mindre klaustrofobisk, men i enkelte partier også mer karikert og utstudert. Venninnekoret er figurer som gir Andersson anledning til å dissekere alt fra flytende kjønn og kulturens kjæling med urfolk til visvas-pedagogikk og urbane menn med egen podkast om skjegg og kaffe. Det er ganske morsomt, men den ukamuflerte samfunnskritikken virker til tider også nokså lettkjøpt. Ester Nilssons venninner er gjennomtrukket av samtidas rådende ideer, og de tilhører et sjikt som har tilgang til offentligheten. De snakker også rett inn i den – én er kjent tekstilkunstner, en annen leder en regjeringsoppnevnt utredning, en tredje er en påståelig psykolog med samlivsspalte i et herremagasin. Det gjør dem til hendige beholdere for stereotypier, akkurat litt for mange.

bør det likevel nevnes at «Menn og kvinner» er befriende fri for kjønnskamp – Andersson virker lojal mot et av Esters utfall mot en av venninnene, når hun prøver å forklare en manns oppførsel med alle menns oppførsel: «Nei, dette orker jeg ikke. Halve menneskeheten kan ikke være i konflikt med den andre halvparten. […] Jeg blir kvalt, Lotta!».

Ja, først og fremst er det uttrykkelig samfunnskommenterende elementet i «Menn og kvinner» en styrke – det fins alltid et samfunn, og Andersson trigger diskusjonslysten. At kjærligheten aldri bare er en privatsak, blir blant annet kostelig illustrert tidlig i besettelsens første fase, når Ester tar opp sine gamle kunster i stalking. Hun reiser til København ens ærend for å stå utenfor Paul Hennings port og stirre inn i leiligheten, der hun føler sjalusi med tingene der inne, lysestaker og notestativ. Sent om kvelden setter hun seg på et fly hjem igjen, med et løfte til seg selv om å aldri fortelle noen om denne utflukten – men 

. Hun innkalles til avhør av Säpo, som naturligvis har notert seg at hun har lusket utenfor boligen til en etterretnings­agent – i en scene der Andersson til fulle får vist sin evne til å blande komisk timing og menneskelig innsikt.

«Du er altså usikker på hvorfor du befant deg der?»

«Mine rasjonelle grunner til å stå der er jeg klar over, men jeg utelukker ikke at det finnes underliggende motiv som jeg ikke kjenner til. Jeg tror ikke det, men det kan ikke utelukkes.»

 Ester Nilsson, tanker og replikker transporteres mellom overflatens rasjonelle logikk og lengselens gåtefulle uforklarlighet. Det gjør henne til en elskelig karakter å lese om, og romanen om henne grunnleggende interessant. «Menn og kvinner» handler dessuten like mye om språk som om kjærlighet, og om å konstruere virkeligheten gjennom språket. Her får man også storpolitikk, kunstens vesen og etter hvert en diskusjon om terrorens dybdepsykologi – alt en del av den samme iherdige undersøkelsen av de rasjonelle og mindre rasjonelle motivene vi mennesker drives av. Det er ingen liten bedrift, og er heller ikke risikofritt – like lite som det er risikofritt å gi alt for kjærligheten, slik Ester Nilsson gjør.

Hvem kan elske Ester?

Siden jeg for tida bygger om hjemme, har jeg et levende forhold til moms. Det er den summen som du aldri må glemme, men som vi selvsagt hele tida lar oss friste til å glemme litt likevel – den som gjør at rørleggerens jobb til 136.000 kroner kommer med en ekstraregning på 34.000 kroner, det er lumske tusenlapper som ser unnselige ut i pristilbudene, gjemt som de er bak bokstavene 

, men som alle bør vite er en hemmelig kode for 

 på 25 prosent, momsen blant venner, er kanskje statens mest virkningsfulle og minst stridbare skattegrep – straks man er ute av oppussingsbobla, i alle fall. Gjemt i momspolitikken ligger også en av bærebjelkene blant litteraturpolitikkens ordninger, i form av et fritak – momsfritaket er det som sikrer at en ny norsk bok til 449 kroner stopper der, og ikke koster 561 kroner i stedet. Fritaket ble innført for å stimulere til et rikt litteraturtilfang i et lite språkområde, og det er denne litteraturpolitiske kongstanken Høyre for tredje år på rad, i all stillhet og til liten oppmerksomhet, har foreslått å sette en strek for. Og selv om både Høyre og velgerne flest er fullt klar over at kulturpolitikken ikke vil stå fremst blant valgkampens saker – i det herrens kaosår 2025 – er det avgjørende at dette blir diskutert og protestert mot. Derfor, kjære leser: Bli med på en liten historietime. På tavla i dag: Skattekomiteen av 1966.

Det var det det ble kalt, utvalget som var nedsatt av den borgerlige Per Borten-regjeringen i 1966, og som hadde fått i oppdrag å utrede skatte- og avgiftspolitikken i Norge. I dag er komiteen mest kjent for å ha introdusert merverdiavgiften her til lands. I sin innstilling gikk komiteen inn for en merverdiavgift på 20 prosent som skulle gjelde alle vareslag, uten unntak – også bøker, også aviser og tidsskrifter. Forslaget fikk forfattere, forleggere og bokhandlere til å steile: Få år tidligere hadde Stortinget vedtatt at det trykte ordet delvis skulle skjermes fra den daværende omsetningsavgiften; nå ville de innføre en ordning som ville gjøre bøkene markant dyrere. Regjeringen signaliserte raskt at de ville gjøre et unntak for aviser, men lot spørsmålet om bøker og tidsskrifter henge.

 samlet norsk bokbransje seg i en bred allianse av forfattere, forleggere og bokhandlere, som rykket ut med et åpent brev til regjering og storting med krav om fullt momsfritak for bøker. Johan Borgen bidro med spissformulert harme («Det er et overgrep. Det er en selvmotsigelse»). Også bokleserne engasjerte seg: I januar 1969 kunne Bokklubbens direktør overrekke Stortinget 10.000 underskrifter som protesterte mot forslaget. Moms på bøker var kort sagt den kulturpolitiske snakkisen i 1968 og 1969.

Hvem stilte seg på bokbransjens side den gangen, og sto i bresjen for et momsfritak? Det var partiet Høyre, sammen med Venstre og Senterpartiet. Arbeiderpartiet var mot – de ville heller prioritere mer uforpliktende tilskuddsøkninger til litteraturen – men da den nye loven ble banket gjennom i Stortinget i juni 1969, kunne bokbransjen puste lettet ut. Bestemmelsen om momsfritak ble stående som del av loven, med denne begrunnelsen:

I et lite språksamfunn som det norske er det sterke grunner for at det trykte ord skal være fritatt for den omkostningsbelastning som en avgift vil bety for den trykte publikasjon

Og slik har den blitt stående. Den har ikke vært alvorlig utfordret, før nå. Så sent som i 2019 var det Høyre som kjempet fram en utvidelse av ordningen til digitale bøker.

 mindre utfordret i dag, når befolkningens lesevaner er i fritt fall, når tech-oligarker styrer informasjonsstrømmen og når engelsk litteratur spiser mer og mer av det som er igjen av markedet? Eller er det bare en beleilig innsparing for å sikre kutt i lakseskatten? Det er ennå noen måneder igjen til valget; Høyre har god tid på seg til å avklare.

Momsen

Jeg liker å tenke på bokhandleren Johan Støkken og sønnen hans, som sammen drev Magnussen bokhandel i Lillehammer under krigen. I 1943 kom det statlig direktiv fra nazistene om at bøker fra naziforlagene skulle være godt synlige i bokhandlervinduene – Støkken og sønn stilte ut ei bok om Benito Mussolini på den ene siden, Vidkun Quislings bok «Russland og vi» på den andre, og midt imellom sto den satiriske kunstboka «Dyra tenker sitt» av Ingeborg Gude; kort tid etter ble de to bokhandlerne sendt til Berg interneringsleir. Sønnen ble sittende et halvt år, faren tilbragte resten av krigen i fangenskap. Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad sneier innom bokhandlerfamilien Støkken i boka «På æren løs» fra 2020.

 krigshistorien som med alt gammelt: Den bor i historiebøkene, men ved et knepp er det som om den lyssettes på nytt og det svart-hvite, for lengst arkiverte trer fram for oss i farger. Hvilke slutninger kan vi trekke i dag, når vi blir minnet på hvor manisk opptatt det tyske nazistyret var av å sikre seg kontroll over det intellektuelle kretsløpet, over ordet og kunsten? Det er slike spørsmål man har kunnet våge å stille forsiktig i sitt indre i det siste, mens man med vantro har lest om trumpistenes angrep på den akademiske friheten og om ideologisk motivert fjerning av stadig flere bøker fra amerikanske biblioteker.

Det hadde bare gått noen timer siden tyske soldater hadde steget i land i norske byer, da de om morgenen 10. april 1940 troppet opp i Aschehougs lokaler for å beslaglegge restopplaget av boka «Hitler har sagt det», en Hitlerkritisk samtalebok av eksnazisten Hermann Rauschning. Deretter marsjerte de fra bokhandel til bokhandel og beslagla alle eksemplarer de kom over. Som Rem, Søbye og Fløgstad skriver i «På æren løs»: Den nazistiske litteraturpolitikken i Norge under andre verdenskrig begynte allerede 10. april, og ble forunderlig nok prioritert fra første øyeblikk. I årene under krigen vokste det fram et kolossalt statskontrollert sensur- og publiseringssystem. Bøker ble beslaglagt og brent, forlagene Gyldendal og Aschehoug ble nazifisert, det samme ble hele Forleggerforeningen. Rikskommissær Terboven la ned forbud mot organisasjonen Norsk Kunstnerråd, men drysset penger over de germanistvennlige delene av kulturlivet; han kjøpte blant annet inn over 10.000 bind «verdifull tysk litteratur» til de norske folke­bibliotekene.

fra den nazistiske okkupasjonsmaktens Wermacht-­soldater og interneringsleirer til Donald Trumps disruptive kaoskommando i Det hvite hus i Washington. Men de siste ukene har det amerikanske samfunnet tatt skritt i retning av en mer autoritær, sensurvillig politistat, og den uhemmede interessen de legger ned i alt fra forskning på svarte kvinners helse til hyllene med barnelitteratur på biblioteket, er – igjen – forunderlig. Fra politisk hold snakkes det nå om «anti-amerikansk litteratur», påpekte en leder i Pen America nylig i The Guardian. Siden 2023 har organisasjonen sporet mer enn 10.000 vedtak på fjerning av bøker fra offentlige, amerikanske skoler – aller flest i delstaten Florida, og i all hovedsak anført av en stadig mer koordinert, konservativ kristen bevegelse.

24. januar i år, fire dager etter Donald Trumps innsettelse, skrev det amerikanske utdanningsdepartementet ut en forordning om at «Bidens bokforbudsvindel» heretter skulle ta slutt. Departementet skrotet tiltakspakken Bidens administrasjon hadde innført for å dempe sensuriveren, og avviste alle klager. Blant bøkene som til nå er blitt fjernet enkelte steder, finner vi Toni Morrisons «Elskede», Sally Rooneys «Normale mennesker» og Kurt Vonneguts «Slakterhus 5». Dyra tenker sitt.

Her i Norge ble for første gang kulturens rolle i den sivile beredskapen understreket da regjeringen la fram totalberedskapsmeldingen i januar. Det er bra. Det er kanskje på tide å begynne samtalen om hvordan.

Det snakkes nå om ‘anti-­amerikansk litteratur’.

Sivil beredskap

En ny, snart lanseringsklar selvhjelpsbok landet nylig på pulten min, slik de har det med å gjøre fra norske forlag med bunnlinjer å passe på; det er enkle guider i fem og sju og ti punkter til bedre vaner og dypere søvn, mindre stress, mer lykke og overskudd. Vi skriver sjelden om slike bøker i Bokmagasinet, men denne gangen stoppet jeg opp ved tittelen til psykolog Ole Magnus Viks kommende bok på Kagge, som på sitt tilsynelatende beherskede vis bar bud om et taktskifte: «Å leve med strev». Undertittelen lover mer: «Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden».

mentalitetsskiftene kan komme langsomt og snikende, eller med et rykk. Det siste tiåret har til tider, har jeg tenkt, fortont seg som et stort og åpent, kognitivt terapi­prosjekt, der den søkende, indre prosesssen etter å «ha det bedre» eller å «forstå seg selv bedre» ikke er et lønnlig, privat anliggende, men gradvis er blitt noe som foregår helt i sentrum av medieoffentligheten. En sfære av mediepsykologer har smeltet sammen med kjendissfæren, og i kjernen av utallige avisartikler, podkastintervjuer og selvhjelpsbøker siver det ut et terapeutisk vokabular fra diagnosemanualen og fra personlighetspsykologien som vi alle har gjort til vårt. Til og med over den selverklært utidsmessige familien Nerdrum svever psykologi­språket; i serien om kunstnerklanen på NRK kan den observante seer legge merke til at Öde og Aftur Nerdrum diskuterer hvor de befinner seg på føyelighetsskalaen i personlighets­testen Big 5.

For medieøkonomien har alliansen med psykologifaget vist seg å være nyttig. Etter selv å ha skrevet lørdagsportretter her i Klassekampen i flere år, der vi med journalistiske virkemidler – det vil stort sett si famlende spørsmål – prøver å få kjente intervjuobjekter til å «åpne seg», husker jeg for eksempel hvor forbløffende det var å høre Harald Eias podkast Sånn er du, på NRK for første gang i 2018. I podkasten, som nå har byttet navn til Big 5 og sendes på Schibsteds plattform Podme, blir kjente mennesker loset gjennom den nevnte, fagpsykologiske personlighetstesten Big 5. Konseptet viser at psykologiens metoder kan være usedvanlig kraftfulle verktøy til å få kjente mennesker til å dele dypt private ting for åpen mikrofon. Men etter noen episoder tok jeg meg i å savne journalistens prøvende spørsmål – 

 i å viske ut skillet mellom psykologi og medieinnhold, mellom privat terapi og offentlig opptreden, har psykolog Peder Kjøs gått. I NRK-serien Jeg mot meg drev han i 2018 offentlig gruppeterapi i tv-­studio, året etter tok han imot pasienter i live-terapi i radioprogrammet «Hos Peder». Kjøs har en lyttende og empatisk framtoning, og kan med disse programmene ha bidratt til å sprenge noen tabuer. Men for menneskene i livskrise som eksponerer sin smerte for en hel offentlighet, er spørsmålet hva mikrofonene skal tjene til.

Svært tydelig blir det i boka «Brev til psykologen» fra 2019: Etter 12 episoder med radioterapi utforsker Kjøs og pasienten Tirill Brenden Sæther om de kan bryte ut av det definerte terapeutforholdet og bli 

 i stedet – kanskje venner? Drikke litt vin sammen? Prosjektet ender med at pasienten blir svært syk, mens Kjøs gjør seg mer og mer utilgjengelig. Boka viser med all tydelighet hvorfor de etiske retningslinjene for psykologer nettopp gjør det klart at utenomprofesjonelle forhold mellom pasient og behandler skal unngås, og at ryddige grenser er bra.

Hvilke krefter drev Kjøs, NRK og forlaget Gyldendal til et eksperiment som gikk på tvers av fagetikken? Dette virker i dag som en gåte, og rått hasardiøst. I forrige uke skrev Aftenposten at Kjøs nå etterforskes av statsforvalteren for brudd på helsepersonelloven på bakgrunn av bokutgivelsen. Åpenhetskulturens fallgruver er brått blitt veldig synlige.

Men nå er det kanskje nye tider; nå skal vi leve med strev.

Det ender med at pasienten blir svært syk.

Snakk om det

Tidene skifter, årene svinner – det tenkte jeg igjen da jeg ble minnet om den da 22 år gamle poeten Amanda S. Gorman denne uka. Hun leste diktet ‘The Hill We Climb’ under Joe Bidens innsettelsesseremoni i 2021, og med rytmisk patos fortryllet hun publikum. En uke etterpå var diktet trykket i en million eksemplarer, det var budkrig over hele verden, også i Norge. Forlagspresentasjonen fra Gyldendal samme år virker som gravd ut av en annen tid:

Alle snakket om den spinkle, unge kvinnen som med sin opptreden lyste opp en mørk vinter. Amanda Gormans dikt vil gå ned i historien, fordi det viste hele verden hva poesien kan gjøre – nemlig samle oss, løfte oss og gi oss nytt syn på verden når vi aller mest trenger det.

Fire år seinere er det knapt noen som vil argumentere for at diktet til Gorman vil gå «ned» i historien, enda mindre at det viser poesiens evne til å samle oss. Det er retorisk kraftfullt, men ikke stor litteratur. Aller mest huskes diktet kanskje for kontroversen det utløste i Nederland, da en hvit, ikke-binær oversetter endte med å trekke seg fra oversetteroppdraget, på grunn av heftige protester mot at ikke en svart oversetter hadde fått jobben.

I ettertid er det lett å se at årene rundt 2021 kan ha vært høyden av en æra med sterke, identitetspolitiske strømninger, en type aktivisme som hadde som sin oppgave å rense verden for undertrykkende strukturer gjennom identitetskategorier, og der 

, hvit, kollektiv skyldfølelse, ble ansett som progressivt.

Dengang da. Siste nytt er at det akkurat nå pågår noe som likner en kollaps av en hel verdensorden, og det er – for å si det mildt – ikke identitetspolitiske oversettelsesaktivister og wokebevegelsen som leder an.

sosiologen Lars Erik L. Gjerde avlegger Gorman et besøk i sin nye bok «Wokeisme», sammen med en lang rekke eksempler han har gravd fram på kulturkrig og kansellering i wokes navn. Gjerde insisterer på å kalle det wokeisme og å beskrive den som en helhetlig ideologi, med ham selv som en påstått nøytral og analytisk observatør. Han har gode poenger når han plasserer wokeaktivismen bortenfor den politiske høyre- og venstreaksen, og når han viser hvordan mye av retorikken næres av kapitalismen, ved å belønne hul godhetsposering. Mindre gode poenger har han når han skråsikkert fastslår at wokeismen vil vokse de neste tiårene, og infiltrere flere og flere av samfunnets sfærer.

At Gjerde er uheldig med timingen, er lesningens mest åpenbare poeng; allerede i første kapittel slår han fast at Google og Facebook omfavner wokeismen (nå er de som kjent blitt Donald Trumps beste venner). Verre er det at han i sin gjennomgang er en uredelig debattant. Gjerde går langt i å sette likhetstrekk mellom wokeisme og fascisme, mellom wokeaktivister og «bolsjeviker, nasjonalsosialister og Taliban». Han skjelner i liten grad mellom norsk debatt og det mest kuriøse fra amerikansk campuskultur. Bokmagasinets kritiker Carline Tromp, Dagbladets Marie Simonsen og Antirasistisk senters Ervin Kohn sakses sammen med ytterliggående hvithetsteoretikere i USA – i Gjerdes framstilling er alt en del av samme revolusjonære totalitarisme og krig mot det liberale demokratiet. Mest oppsiktsvekkende er det at han, gjennom en analogi til Weimar-republikken, argumenterer for at det kan bli nødvendig 

 for å nedkjempe wokeisme. Man gnir seg i øynene.

 man kan si om woke? Kanskje den betimelige insisteringen på at vi alle har en kropp; det gjør noe med en å være den ene brune i rommet, eller funksjonshemmet i en verden av stengsler. Rasisme og undertrykkelse er noe helt reelt. Det verste er at fiendebildene ble identitets­baserte. Strømningene kan ha bidratt til Donald Trumps sterke framvekst. Det er høyst nødvendig at vi snakker om hvor vi går videre herfra, men Gjerdes bok er langt fra å være samtalepartneren vi trenger.

Woke og røvere og Taliban

Åh, denne høsten», tenker legen Nina Blindheim i Liv Køltzows roman «Verden forsvinner» – den utkom i 1997, men handlingen utspiller seg under noen, for Europa, omtumlende måneder fra høsten 1989 – «da det skjedde så mye i verden, men da alt først sto stille i hennes eget liv».

Det er en roman jeg ofte tenker på, og som for meg står som høydepunktet i et klokt, dypt bevegende forfatterskap med stor eksistensiell klangbunn – men der også en særegen årvåkenhet for verdensbegivenhetene og for tidsskiftenes mentalitetsendringer utspiller seg; en side ved forfatterskapet hun kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet for.

 fylte Liv Køltzow 80 år – jubileet skjer samme uke som Bokmagasinet feirer en annen markant skikkelse fra Profilgenerasjonen, 85-åringen Einar Økland – Køltzows dag markeres med et lesverdig lørdagsportrett i hovedavisa.

Køltzow nevnes ofte i samme åndedrag som (de mannlige) generasjonsfellene som samlet seg rundt tidsskriftet Profil seint på 1960-tallet: foruten Økland var det Dag Solstad, Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm. Generasjonstilhørigheten er åpenbar – Køltzows forfatterskap er genuint moderne og språkorientert – men den kvinnelige erfaringen skiller henne også fra kollegene. Der kollegene sprutet fram i produktivt driv, sjonglerte Køltzow mellom morsrollen og en sterk sult etter å skrive litteratur. «Jeg er husmor på heltid, forfatter på halvtid», skrev hun i dagboka si, som man kan lese i den svært fine «Dagbøker i utvalg», som utkom i 2021. Den viser en forfatter som har måttet streve for å finne nok plass i eget liv til det hun er brennende opptatt av, men som heldigvis også lyktes.

Nina Blindheims liv står det meste i stampe; hun dras mellom medisinen og litteraturen, mellom drømmer og realiteter, mellom mannens ønsker om å ta et år utenlands og en uklar fornemmelse av hva hun selv vil – ut i verden, hjemme, sammen, finne noen andre eller bare være alene? Det er en roman om midtlivets brå glipe, en tid i livet der verden plutselig kan åpne seg foran oss, men der valgmulighetene må meisles fram før de kommer til syne. Romanen er handlingsmettet, men formidlet i en lang, vibrerende bevissthetsstrøm, og spørsmålet Nina Blindheim vender tilbake til i romanen kretser mellom det ytre og det indre: Er det ytre omstendigheter som styrer livene våre? Hvilke sammenhenger leder oss til å ta bestemte valg? Kan man forstå seg selv for seint?

Samtidig som hun kverner på disse spørsmålene, er barna hennes blitt voksne. Eller «såkalt voksne», generasjonstypisk nok: De bærer preg av en manglende evne til å velge og til å komme i gang med livene sine, konstaterer moren med en viss overbærenhet.

I tid sammenfaller altså all denne stillstanden med en råk som åpner seg i Europas historie; Berlinmurens fall. Nina Blindheim betrakter det på avstand, som en tilskuer til begivenhetene, ikke en deltaker – men noe begynner å virke i henne. Ektemannen Audun, som er historiker, har allerede reist ut på et forskningsopphold i England, og er ikke der for å fortolke begivenhetene sammen med henne. I stedet reiser hun til København for å besøke broren, som betydningsfullt nok er Kierkegaard-forsker (og som det humørfylt bemerkes: «en av tusenvis, Europa var stint av Kierkegaard-forskere»). Hos broren kommer hun tettere på begivenhetene, og ser også sitt eget liv klarere – for slik er det hos Køltzow, vi henger sammen med den verdenen vi bor i.

Slik viser romanen murens fall som en vidåpen tid i Europa, der det er opp til den enkelte om man vil omfavne den nye tidsånden eller ikke, holde fast på gamle dogmer eller revidere. Utfallet er ukjent. Og siden den gang har verden rast videre – og vi kan bare gjette om det som venter. Men romaner som dette, de blir stående.

Det er en roman om midtlivets brå glipe.

Livs mur

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Årets julekort fra nykommeren blant forfatterforeningene, det seks år gamle Forfatterforbundet, ble sendt få dager før julaften. Og selv om Kultur- og likestillingsdepartementet var brevets formelle mottaker, og LOs advokat Lars Christian Fjeldstad var den som hadde skrevet det, var det ikke tvil om at det var Den norske Forfatterforening hilsenen var myntet på. I brevet ble det nemlig klart at Forfatterforbundet stevner DnF for en større andel av bibliotekvederlaget; de saksøker kollegene sine – og god jul, forresten. «Vi er bokstavelig talt sjokkerte», uttalte DnFs leder Bjørn Vatne samme dag.

Denne gangen har DnF god grunn til å uttrykke seg i slike sterke ordelag. Stevningen kan like gjerne kalles en drittpakke.

 etter at midlene til Bibliotekvederlaget ble forhandlet om på nytt i november. Bibliotekvederlaget er en del av de kollektive ordningene som norsk kulturpolitikk bygger på; det betales ut hvert år fra Kulturdepartementet som erstatning for bøkene vi alle låner gratis på bibliotekene, og det er kunstnerorganisasjonene som har fått oppgaven med å fordele midlene seg imellom til kollektiv fordeling, altså stipender.

I denne runden kom Forfatterforbundet fordelaktig ut av forhandlingene, da de fikk råderetten over 15 prosent av vederlaget, mot 13 prosent før. Endringen skulle tilsvare rundt 1,5 millioner kroner mer i året til Forfatterforbundet. Urettferdig, mente likevel Forfatterforbundet, som vil ha råderett over nøyaktig like mye som Den norske Forfatterforening, det vil si 20 av de 40 prosentene som er satt av til skjønnlitteratur for voksne.

Så hva vil FF? FFs leder Eystein Hanssen argumenterer med at DnF og FF bør ses som to likeverdige organisasjoner. Det er en påstand han ikke begrunner nærmere; han vil ikke forhåndsprosedere i mediene. Men organisasjonene er strengt tatt ikke likeverdige. Den ene organiserer 820 medlemmer som har blitt kvalitetsmessig vurdert. Den andre er et nyopprettet LO-forbund med skjulte medlemslister, og opererer ikke med kvalitetskriterier i det hele tatt. At hele ordningen med biblioteksvederlaget er kulturpolitisk begrunnet – den skal stimulere til kunstnerisk kvalitet – virker FF mindre opptatt av.

som følger saken utenfra, hadde begynt å tro at den betente striden mellom de to foreningene nå var på vei mot en langsom forsoning, i det minste en slags våpenhvile etter fjorårets tilspissede munnhuggeri. Siden sist har DnF foretatt en vesentlig oppmykning av medlemskriteriene, og DnFs kommunikasjonsform, som tidligere ikke har vært uten innslag av patosfylte og selvsaboterende opprop og innslag, har blitt erstattet av den nye lederen Bjørn Vatnes mer avvæpnende og humoristiske bidrag til debatten. Og FF har oppnådd mye. Men antakelsen viste seg å være feil.

for retten er en drastisk handling – og kostbar. Sakene kan bare avgjøres rettslig ved å tas til voldgift, prosesser som føres utenfor de vanlige rettsinstansene, i lukkede, private domstoler, der samtlige rettslige funksjonærer i saken, også dommere, må oppnevnes og lønnes av partene. Forrige gang strid om vederlagsmidlene havnet i voldgift, i 2021, kostet det forfatterorganisasjonene mange millioner; penger som ellers kunne vært brukt på stipender.

Verre er det at året vi har foran oss kan bli et skjebneår for litteraturpolitikken. Borgerlige politikere står klare til å rykke inn i regjeringskorridorene, og de vil innføre moms på bøker og hogge løs på stipendhjemler og bibliotekene. Da er det på tide å minne om hva kulturpolitikken er til for: Den skal sikre befolkningen tilgang til kunst av høy kvalitet, og som ikke blir til i et kommersielt marked.

Forfatterforbundets julehilsen var altså myntet på DnF. God jul og godt nytt år! Mon det. For vår neste kulturminister kan den ha vært en gave.

Stevningen kan like gjerne kalles en drittpakke.

Smil, du er saksøkt

Anniken C. Mohr

#000

Det skjedde i de dager da en norsk strømmetjeneste lanserte en reklamekampanje som feiret kulturforakten på lysende flater over hele Oslo by: 

«Mindre sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se»

. Fargen er blå, tidsånden er kommersiell, og Love Island Australia sesong 5 er for tida TV2 Plays nest mest sette program.

Ja, omtrent samtidig tuslet jeg inn gjennom en tung dør på Nasjonalbiblioteket, der filmskaperen og forfatteren Dag Johan Haugerud innimellom benytter seg av lesesalen for å finne arbeidsro, omgitt av veggmalerier, mørkt treverk, massiv stein. Snart har Haugeruds tredje film av året premiere, og som de to andre i trilogien, «Sex» og «Drømmer», er «Kjærlighet» gjennomsyret av litteratur og av uanstrengte, tilfeldige samtaler om bøker i møter mennesker imellom, lagt fram slik at de åpner tanken og utvider dialogen. Avtalen vår var derfor å møtes for å snakke om bøkene i Haugeruds filmer, om den utpreget litterære måten han jobber med manusene på. Men om du skulle være et barn av TV2s tidsånd, så les videre likevel: Filmen «Kjærlighet» – kall den gjerne «Love» – har også en 

 sentralt i handlinga, halvøya Nesodden – og i filmen er ferja ut dit et åsted for store mengder tilfeldig sex. Det er dette du egentlig vil se.

Hovedpersonene i «Kjærlighet» er som de øvrige hovedpersonene i Haugeruds trilogi: løst forbundet, men viklet inn i hverandres liv – Marianne (Andrea Bræin Hovig) er lege, Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) er sykepleier ved samme urologiske avdeling. Livene deres krysser hverandre på flere måter i løpet av noen sommerdager, idet begge reiser fram og tilbake mellom Oslo og Nesodden, og begge finner ut at ferja er et egnet sted for å avtale sex med menn. Samtalene Marianne og Tor har med hverandre i filmen, deler også noen grunnleggende trekk med dialogen i «Drømmer» og «Sex»: Filmene insisterer på å folde ut samtalene som et åpent, fordomsfritt rom der alt kan betros, og der ingen bekjennelser umiddelbart blir slått ned på eller fordømt. Menneskene i trilogien er nysgjerrige på hverandre – de reagerer spontant og ærlig på gråsonerelasjonene Haugerud utforsker på lerretet, de er ikke frie for kritikk eller avvisning, men de synes samtidig å være drevet av genuin oppriktighet og vilje til å ombestemme seg. Det gjør at hver replikk har noe uventet ved seg – publikum kan ikke gjette hvilket utsagn som ligger bak neste sving – og at filmene gir stort rom for refleksjon. Kameraet fanger også denne dialogen med en konsentrert tålmodighet: Hver tenkepause, hver nøling og stotring gis vekt.

– Det jeg prøver, er å utvikle en slags tenkning i hverdagsspråket. Det er noe man kan gjøre på en annen måte enn i bøker. I boka har du flere muligheter til å fortelle, du kan ta i bruk indre dialog og andre virkemidler. I film må du alltid forholde deg til replikker som blir sagt i rommet. Ellers blir det ikke sagt, sier Haugerud.

– Flere av relasjonene i trilogien, for eksempel den lille familien i «Drømmer», virker varme og nære og sunne. Du lar dem bare være slik?

– Ja. Det er egentlig ingen konflikter i filmene mine. Det er ingen som sier nei, dette vil jeg ikke høre om, eller sånn kan det ikke være. Det er fordi en konflikt stort sett alltid stenger for tanken og dialogen.

– Akkurat her bryter du vel en hel masse regler for film.

– Jeg gjør kanskje det. Men jeg tenker at hvis man skal komme videre i filmen, så kan man ikke stoppe opp i konflikter. De er også forutsigbare. For meg er det morsommere å se noen som ikke reagerer med piggene ute.

For veldig mange kan det være familien som knebler deg aller mest.

Du trengs i kommunen

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

Bli med i en verden av bøker», kan du lese et sted på internett, og der kan du få vite følgende: Karl Ove Knausgård er født i den lille kystbyen Åndalsnes; han er et dypt privat og innadvendt individ. Forfatteren Marit Eikemo er fra Vinje i Telemark, naturen der skulle bli en betydelig inspirasjonskilde for hennes arbeid som forfatter. Gunnhild Øyehaug, som kjent født og oppvokst i Ålesund, var med på å stifte det litterære tidsskriftet «Pikkje» i 1997, og hadde sitt gjennombrudd som romanforfatter med boka «Kjærlighetsbrev fra en tisseklossett» i 2007. Om Per Petterson kan man lese at han har hatt mange 

 jobber før han ble forfatter, «inkludert en periode som postbud og bibliotekar». Gjennombruddet kom i 1996, med romanen «Til Slett Foer Solen».

på internett, men sludder og vås er det. De mer eller mindre absurde eksemplene på løgn som likner på faktaopplysninger er hentet fra litteratursiden Leserlyst.com, som nylig så dagens lys. Bokomtalene på nettsida er signert fire fiktive ­kritikere med KI-genererte passbilder – 

«møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere »,

 som det heter – men selve eieren, en spansk figur ved navn Ferran Barbarà, fins angivelig i ­virkeligheten og driver med webdesign og søkemotoroptimalisering. Han har latt seg intervjue i Aftenposten, der han gladelig medgir at alt innhold på nettsiden er fremstilt ved hjelp av kunstig intelligens. «Hvis innholdet er bra, spiller det noen rolle?»

Innholdet er ikke bra, det er ubehjelpelig, og mer enn det skulle man kanskje ikke tro det var å si om saken. Nettsida er så grelt designet og skjemmet av en så ussel språkføring at den sikkert burde blitt sett som en bagatell, knapt verdt en notis. Men etter at Barbarás komisktriste havari av et forfatternettsted plutselig dukket opp på verdensveven seint i høst, har både Forfatterforeningen, Forleggerforeningen og Kritikerlaget rykket ut mot det – med god grunn. Leserlyst.com omtaler ekte forfattere og mennesker, i en blanding av virkelighet og absurde hallusinasjoner, og påstandene den legger for dagen er framført med så stor pondus at en og annen skoleelev vil kunne la seg lure. Mer sentralt er det at den kan ses som et frampek mot en verden der man har stadig vanskeligere for å skille KI-generert innhold fra menneskeskapt, som Forfatterforeningens leder Bjørn Vatne har påpekt.

er en slags maskinskapt golem, skriver Naomi Klein i boka «Dobbeltgjenger», som kom på norsk tidligere i år – den er «tråklet sammen av livløse databruddstykker». Maskinen plaprer i vei og etterlikner brokker og fragmenter den har sugd til seg fra tekster og oppfatninger som allerede finnes. Slik sett er kanskje det mest tankevekkende med nettstedet ikke all løgnen, men 

 den også speiler. Å lese Leserlyst.com gir et slags goldt vrengebilde av det språket om litteratur som allerede fins i omløp, der små og store priser listes opp som dyrebare amuletter, og der meningsløse klisjeer om litteraturens kraft og storhet tapper litteraturen for kjøtt og blod.

Her møter vi forfattere som «vever en gripende historie om identitet, selvoppdagelse og livets uforutsigbare sider» (Sandra Lillebø), eller «en tankevekkende og overbevisende utforskning av sannhet og bedrag i en familiedynamikk» (Vigdis Hjorth). Ordbruken er, litt slemt sagt, ikke helt ulik den som er klippet ut fra norske anmeldelser og trykket i de mange annonsene du finner i denne avisa, men blottet for den refleksjonen som stort sett fins i de opprinnelige anmeldelsene de er sakset fra.

helt spesielt ydmykende ved å bli stilt overfor en dårlig etterligning av en selv – og noe fullstendig rystende ved å stå overfor en god en. Begge bærer i seg dobbeltgjengerens umiskjennelige grøsning», skriver Klein, som sant er.

Enn så lenge er etterligningen dårlig. Det er et spørsmål om tid før vi treffer på en god.

Golems bokklubb

Blant alle nyheter som flimret forbi denne uka kan vi stanse ved denne: Fremskrittspartiet nektet å si unnskyld. Tirsdag behandlet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av i fjor, med et 

 samstemt vedtak om å gi en uforbeholden unnskyldning for statens rolle i fornorskingspolitikken. Bare Frp avsto fra å slutte seg til unnskyldningen, som altså dreier seg om en målrettet, hundre år lang politikk som hadde til hensikt å forstumme et språk og viske ut en kultur, og som fratok samene rettigheter og eiendom og rev familier i stykker.

I stedet foreslo Fremskrittspartiet å legge ned Sametinget og å trekke Norge ut av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.

 behandlet, er et rystende dokument, først og fremst gjennom sitt omfang og i kraft av å være en samlet og helhetlig dokumentasjon av fornorskingspolitikkens dype konsekvenser og sår.

Kommisjonens rapport har også allerede fått sin plass i en norsk-samisk roman denne høsten, Kathrine Nedrejords «Sameproblemet». Fra et eksil i Frankrike, der hun lever et fransk familieliv med en usynlig samisk arv, laster fortelleren ned dokumentet og opplever at hver side i den er et smertefelt, «en påminnelse man ikke orker å ha i kroppen. DET GÅR IKKE AN!»

Men «Sameproblemet» er også en roman som på grunnleggende vis kretser rundt generasjonsbåren taushet, og derfor svir det å lese om hvordan fortellerens familie rystes av mottakelsen av rapporten:

Den rapporten var ikke ment for oss, sier mora mi.

siden sneiet Morgenbladets Arne Borge innom «Sameproblemet» i en kommentar om årets nominasjoner til Brageprisen i kategorien for skjønnlitteratur; Borge stilte spørsmål ved om nominasjonene kan være et uttrykk for at vi blander sammen «viktig» og god litteratur. Det er en kommentar som inneholder flere tankevekkende spor i lys av brage­juryens nokså kuriøse utvalg av nominasjoner dette året, og Borge peker på et tankekors som også henger sammen med mediedynamikken rundt bøkene. Det er et tegn i tida at den samfunnsmessige aktualiteten i en roman forveksles med reelle kvalitetsvurderinger. Det kommer blant annet til syne i juryens begrunnelser: Jo mer samfunnsrelevant en bok oppleves, dess mindre begrunnes den litterært, påpeker Borge.

I ettertid har jeg likevel grunnet mest på lesningen hans av Nedrejord, romanen jeg selv holder som den sterkeste av de fire nominerte til årets pris. Ifølge Borge er den «en sint og sårbar harang», men også «altfor lang og usortert til å kalles vellykket».

 er ganske riktig en usortert roman, der fortelleren gjennom en reise fra Paris til Finnmark avdekker lag på lag av fortielser. Men i det 

ligger også en stor del av romanens nerve og styrke: Når prosaen er søkende, konfronterende, med brå bruk av versaler og resonnementer som beveger seg i sirkler, blir også leseren satt i bevegelse. Nedrejords rake ferd inn i samfunnsdebatten, og inn i et dokument som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, tar delvis form av et leserbrev kamuflert som en roman, men er også noe større; et komplekst og mangetydig forstørrelsesglass for fortielsens forgreininger gjennom generasjoner, og et stykke samisk litteraturskriving. I romanens form og språk folder morens bitre fortvilelse seg ut i uforutsigbare kast: «Hvor er nordmennene?»

Det er en roman om generasjons­båren taushet.

Et norsk problem

Tom Henning Bratlie

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Rapport fra Bygde-Norge: Mandag denne uka kommer vi oss til Verdal, men det er bare så vidt. Det har gått et steinras langs veien. På toget nordover stanser all trafikk på Stjørdal stasjon, passasjerene velter fortumlet ut i tåke og duskregn, og her blir vi forlatt på perrongen – toget snur og glir mot sør igjen. Erstatningsbussene som er bestilt kommer heller ingen vei: Både jernbanen og E6 er stengt av store steinblokker.

Så her står vi, med en underlig følelse av kollektiv forlatthet – helt til fotografen redder dagen med en leiebil.

– Ja, nå vet dere litt om å være prisgitt ras og natur, sier forfatter Ingrid Storholmen i telefonen, når vi oppdaterer henne om forsinkelsene og kjører langs smale, snirklete omkjøringsveier.

I Verdal gikk det største, kjente leirraset i historisk tid. Skredet inntraff om natta, mellom 18. og 19. mai 1893. 105 gårder ble slukt av kvikkleiremassene og forsvant i raset, 116 mennesker omkom. Det er en ubegripelig tragedie som menneskene vi møter i «Bloddråpetall», Ingrid Storholmens nye prosabok, kontinuerlig blir minnet om – om våren, når det regner flere dager i strekk, når leirfivelen, hestehoven, skyter fram som en varsellykt fra grunnen. Eller når bonden Knut er ute og lapper sammen gårdsveien etter regnet, og prøver å forestille seg de 55 millioner kubikkmeterne med masse som veltet ut da raset inntraff: «

kreftene tilsvarte nesten en halv Hiroshima-bombe».

– Det ble holdt et dåpsselskap like før raset gikk. Helga etterpå hadde alle i selskapet mistet hjemmene sine, sier Ingrid Storholmen når vi endelig er framme i småbrukets lune, vedfyrte stue.

– Nei, det er ikke det. Raset var et bygdetraume, og det kan skje igjen. For bare 14 dager siden gikk det et kvikkleirras på den andre siden av vannet her, den gården du ser der borte ble evakuert. Et ras opphever alt man vet om flaks og uflaks, for det bare skjer – det bare går og tar med seg de som befinner seg der.

– Hvordan sitter dette minnet om raset i bevisstheten hos folk her i dag?

Vi i Nord-Trøndelag er liksom forskningsrottene i Helse-Norge.

Sykdom­stilstanden

», kan den deprimerte tobarnsfaren Svein Sjöberg plutselig si om en luguber, småkriminell sambygding, med beundring i stemmen: «alt han har måttet utstå, han burde hatt krav om millionerstatning». Svein, som er en sentral figur i Kyrre Andreassens roman "Ikke mennesker jeg kan regne med", er høy på en nyoppdaget ærbødighet for 

 for Svein Sjöberg er selv på en åpenhetsreise etter en depresjon.

Dessverre for Svein er det ikke han som fører ordet i romanen. Det er det Linda Hansen, Sveins bedratte kone, som gjør, og Linda filtrerer hvert utsagn fra Svein med en både raljerende forakt og desperat kjærlighet som verken Svein eller vår tids traumefikserte åpenhetskultur kommer spesielt godt ut av. Ikke minst når Svein i oppstemt humør kommer hjem fra «angstklubben», mer formelt kjent som samtaleforumet Ærlig talt, med et nyåpnet øye for personlige tragedier hos både den ene og den andre:

"Svein mente seg berika av de møtene, men jeg syntes han ble et fattigere menneske. Han mista fordommene sine."

 ble Kyrre Andreassens roman om Linda Hansen 

 nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur – og ja, dette er en nyhet; avgjørelsen er en oppsiktsvekkende forbigåelse som må ha blitt diskutert i juryen.

I mine øyne peker «Ikke mennesker jeg kan regne med» seg ut som årets beste norske roman, noe flere synes å mene. På Facebook har Olaug Nilssen allerede spontant opprettet den alternative «Ikke mennesker jeg kan regne med»-prisen; den består av en treningsmanual på åtte kilo og representerer manualene Svein begynner å løfte med i depresjonens mest opp­stemte fase. Hadde Linda Hansen vært her, hadde hun kanskje våget seg med en frase om Brageprisens sans for 

 som kommentar til manualene. Eller ytret noe om at Brageprisen de siste årene har markedsført seg mer og mer som et Idol-liknende sceneshow, eller at personlige offerfortellinger kan være lettere å svelge til fornem sjampanje. Men det er nå jeg skal holde tunga rett i munnen.

tre av de nominerte til Brageprisen i år: Kathrine Nedrejords «Sameproblemet», Brynjulf Jung Tjønns «Norsk kjærleik» og Heidi Furres «Technotika», som anmeldes i denne utgaven av Bokmagasinet. Det er gode, til dels svært gode, bøker – som alle også kommer med et klart debattpotensiale: den brutale fornorskningspolitikkens konsekvenser gjennom generasjoner, den transnasjonale adopsjonsindustriens personlige omkostninger, kapitalismens forminskning av sorg. Malin C. M. Rønnings roman «Det tolvte huset» er også en interessant kandidat og et friskt valg fra juryens side.

Det kritiske samfunnsutsynet i de nominerte bøkene gir likevel grunn til å spørre om det også ligger et debattpotensiale i Kyrre Andreassens roman. Det mener jeg det gjør, men dette debattpotensialet er mindre lettkjøpt, vanskeligere å enes om og mer komplisert farvann. Linda Hansens dissekering av det personlige traumet som et slags trumfkort og det terapeutiske språkets hule maktpotensiale, er en risikabel posisjon. Hun er også en upålitelig forteller; romanens utsagn om verden kan ikke tas helt for god fisk. Men hva er grunnen til at Linda Hansen er en så fengslende forteller? Kan det være fordi vi gjenkjenner oss selv? Fordi ingen er fri for fordommer, men at vi sjelden snakker høyt om dem? Sympati er medielogikkens viktigste valuta. Å havne på feil side av den kan være fatalt.

argumentere mot en depresjon. Da måtte jeg i så fall ha grått," sier Linda i romanen. Og det er Svein som får tilgang til forsida av lokalavisa. I et åpent intervju, under overskriften "Jeg er egentlig en gladgutt", forteller han om depresjonen sin. Det er her Linda taper i kampen om lokalsamfunnets gunst – selv om det er hun som er den bedratte. Om ikke annet: Olaug Nilssens manualpris er dypt fortjent.

Safe space

«Egne regler for sakprosa? Normal folkeskikk hadde vært et godt sted å begynne»

Noen må ha baksnakket Hadia Tajik, Marianne Marthinsen, Bjørnar Skjæran, Kjersti Stenseng, Martin Kolberg, Hans Kristian Amundsen, Trond Giske, Tonje Brenna og framfor alt Jonas Gahr Støre, for nå er alt satt på trykk i en ny bok, så alle kan lese. 

Boka «Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» av Dagbladets journalister Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne er 319 sider lang, basert på 70 for det meste anonyme kilder, og faktainnholdet i boka er kanskje riktig, kanskje ikke, men det er ikke så viktig.

 «kanskje 2000 påstander», sa forfatterne Gilbrant og Suvatne i et VG-intervju onsdag, for 70 kilder har, ikke overraskende, tjatret villig når de ikke er pålagt å ha navnet sitt på trykk. «Så er det funnet noen feil vi skal rette. Det er ikke mange feil, men de er kanskje viktig for dem det gjelder». Det er de nok. 

De er også viktige for leseren, som, slik boka er skrevet, ikke kan vite hvilke påstander som kan festes lit til, og hvilke som er basert på løgn og dårlig hukommelse. 

Forfatterne konkluderer likevel offensivt med at de ikke har noe å beklage – for de mener det ikke – og Ingeborg Volan, direktør for Gyldendal Litteratur, har gitt forfatterne sin fulle støtte. Volans resonnement er at så lenge feilene ikke rokker ved den «bærende fortellingen» i boka, er det ingen grunn til å trekke den fra markedet. 

At det er høyst uklart hva som er bokas bærende fortelling, blir ikke kommentert nærmere.

Dagbladet-journalistene fikk terningkast fem av egen avis

Så ble det heller ikke nødvendig å trekke noe: Torsdag ble hele førsteopplaget på 3000 eksemplarer utsolgt, etter bare fire dager i handelen. Før andreopplaget skal ut i butikken, skal feilene som er rapportert inn gjennomgås. 

Mens vi venter, øker kritikken i styrke mot både Gyldendal og forfatterne, og Volan må fortsette å svare – i det som er blitt en serie av selsomme seanser i uka som har gått. Som her i VG:

Det er en fallitt­erklæring for et seriøst forlag.

Skamvett

Endelig, skrev kultursjef Victor Malm i den svenske avisa Expressen forrige helg, har noen formulert et argument for hvorfor litteraturen bør være oppbyggelig og god. Ja, at den bør være litt som sosialt arbeid, eller grønnsaker, en litteratur som bekjemper overgrep og maktmisbruk, et nyttig middel i kampen for et bedre samfunn. Det er en litteraturideologi som ifølge Malm allerede har vunnet terreng i samtidslitteraturen, men som ingen har våget å argumentere ordentlig for. Men den ene artikkelen som endelig synliggjorde ideologiens bærende hypoteser, mente han å ha lest i det norske tidsskriftet Bokvennen Litterære Avis i sommer, og den var skrevet av den romanaktuelle forfatteren Miriam Stendal Boulos. Å ja? Slikt vekker jo nysgjerrigheten.

het essayet, og det er ganske riktig et kampskrift for bølgen av romaner de siste årene som synliggjør overgrepsofferets utsatthet, med franske Vanessa Springoras roman «Samtykket» som essayets omdreiningspunkt. I Springoras roman dukker kultforfatteren Gabriel Matzneff opp som karakteren G. I et tv-studio på 1990-tallet kunne han, både i romanen og i virkeligheten, småleende fortelle at han «samlet på småjenter», og fordi den da 13 år gamle Springora var en av dem, er «Samtykket» et rystende stykke motskrift. I kjølvannet av romanen vedtok det franske parlamentet nye lover mot seksuelt misbruk av unge jenter. Springoras «Samtykket» ble dermed Brandes-litteratur på sitt sterkeste, skriver Boulos, og Victor Malm kommenterer: «Det lukter litt av 1800-tallet igjen». Her gjelder det kampen mot overgrep, men i den samme «ideologien» kunne man plassert en rekke av vår tids forfattere, enten de skriver om rasisme, fattigdom eller undertrykking av urfolk.

Påstanden er altså at litteraturen igjen setter problemer under debatt, slik Georg Brandes formulerte det i en forelesning i 1871. Vi som ble lært opp til at litteraturen er subversiv, amoralsk, et strengt estetisk anliggende, må plutselig se at den oversvømmes av privat misere og koblinger til virkelige samfunnsproblemer. Leser man Malm, skulle man i grunnen tro at det faktum at litteraturen har speilet samfunnet har vært historiske unntak, noe som skjedde på 1870-tallet og som, poff, nå er tilbake.

Litteraturen har alltid tatt opp emner som føles nære for de samfunns­klassene den skrives av og skriver for, både før og etter Brandes’ tid. På 1850-tallet, da Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger og Henrik Ibsen skrev stykker som «Gildet på Solhaug» og «Fru Inger til Østeraad», var makten i ferd med å bli flyttet fra kongelige embetsmenn til nettopp bondeklassen, og parlamentarismen var under oppseiling. På 1870-tallet vokste borgerskapet – industrireiserne, handelskapitalistene – fram og ble den ledende samfunnsklassen, samtidig som litteraturen satte borgerskapets problemer – kvinnens stilling, eiendomsforhold – under debatt. Og slik fortsetter det: Arbeiderlitteraturen hadde sin gullalder i mellomkrigstida; samtidig fikk Arbeiderpartiet representasjon på Stortinget og arbeiderklassen politisk makt. Den modernistiske litteraturen, som vokste fram i ruinene etter Holocaust og parallelt med sekstiåttergenerasjonens utdanningsrevolusjon, er også et produkt av skiftende tider og nye maktstrukturer. Den lesende og skrivende allmennheten er kort sagt i bevegelse; det speiles i litteraturen.

Matzneff uimotsagt dyrket misbruk av unge kvinner for 30 år siden, kunne skje i et rom der kvinner ikke har definisjonsmakt. At litteraturen nå ser annerledes på saken, er verken mystisk eller et forsøk på å gjøre litteraturen til sosialt arbeid, men et produkt av en samtid i endring. Litteraturens mening fins i det den åpner og gjør tilgjengelig. På sitt beste løfter den noe privat over i det allmenne, i kunstens sfære – for og av den lesende allmennhet, slik den ser ut akkurat nå.

Den les­ende og skrivende allmennheten er i bevegelse.

Pluralisering

På et øde sted på Finnmarksvidda, ikke så langt fra Øksfjord i Loppa kommune en marsdag i 1954, labbet det to langveisfarende menn rundt i en sirkel etter bestemte okkulte mønstre. De la ut granbar og mose i snøen der de gikk, målet var kontakt med førerne av intergalaktiske farkoster, og på himmelen over dem glitret nordlyset. Det var tarotkortene, pendelen og åndebrettet, et såkalt ouijiabrett for spiritisme, som hadde ført dem dit, slik de tidligere hadde ført dem til Sahara, Alger, Paris. Den ene av de to reisende var den amerikanske mystikeren John Starr Cooke, den andre var den norske forfatteren Axel Jensen.

fornøyelige å lese om i Torgrim Eggens gnistrende biografi om Jensen, «Axel – fra smokken til ovnen» som utkom i 2019, var for mitt vedkommende kapitlene som skildret Jensens forhold til det esoteriske, til spiritisme – og til den tøysete tarot­guruen John Starr Cooke. Det gir et glimt inn i en samtid der magi og okkult mystikk gradvis ble popularisert, der det å kalle på ånder fortonte seg som en slags selskapslek i borgerlige stuer og der man langt inn i intelligentsiaen i norsk åndsliv kunne holde seg med guruer og drive spiritistiske seanser – og Jensen var åpen for det hele. I Eggens tørrvittige penn har utlegningen selvsagt stor underholdningsverdi i seg selv, som noe både kuriøst og kostelig. Men en annen grunn til at biografien er så interessant, er at denne delen av Jensens åndsliv liksom også peker på noe som mangler i vår egen nødtørftige, selvoptimaliserende tidsalder. Å lese om Axel Jensen gjør det klart at vi lever i en døllere tid, der synet på selvet er nærmest algoritmisk – mat inn tilstrekkelig dopamin eller grønnkål, hack kroppen, nå ditt fulle potensial. Den kollektive forestillingsevnen er på sparebluss, og de alternative livsanskuelsenes visjoner og fantasier virker dødfødte, eller i det minste uhørte i dag. Det er slikt som sender prinsessegemaler med egen medaljongbutikk i gapestokken, eller som bringer annerledestenkende inn i kokohøyres ekkokamre. På 1950-tallet kunne det samme ha en aura av intellektuell 

jeg ørene da jeg lyttet til den faste kritikersamtalen i podkasten til The New Yorker, «Critics at large», i forrige uke. I episoden ‘Tarot, Tech and Our Age of Magical Thinking’ diskuterer kritikerne Vince Cunningham og Jennifer Wilson en teori om at det okkulte har fått en tilbakekomst, og at den har inngått en allianse med techkultur og kryptokulter. Cunningham og Wilson trekker fram eksempler fra populærkulturen og litteraturen, og samtalen dem imellom er både kritisk og fascinert. Det springende punktet er hvordan økonomien i økende grad tvinger fram spekulasjon og spådommer hos den enkelte av oss – usikkerheten skaper et sug etter å spå framtida, etter å få et 

. Og mens jeg lyttet, som et lysende omen fra planeten, fikk jeg øye på en nyankommet bok i en bunke på kontoret, Ida Jacksons bok «Tarot».

Jackson er en sammensatt skikkelse i offentligheten; hun er både en prisvinnende forfatter, en snedig entreprenør og en slags selvutnevnt internettheks, og boka «Tarot» er en interessant blanding av fascinerende fortolkningspraksis, manende selvutviklingsprosa og selvbiografi. Ett kort, «Den hengte mann», som symboliserer smerte, får henne til å skrive vakkert om fødselen sin, et annet, det beryktede «Døden», er et kort som i Jacksons fortolkning åpner for å spørre om noe i livet ditt er dødt.

 er full av konflikt – mellom fri vilje og grusom skjebne», skriver Jackson. For selvsagt handler tarot om framtid, spekulasjon og spådom; men forfatteren insisterer på at tarot er noe mer. Det er en måte å fortolke verden og fortellinger på, og en metode for å innlede samtaler – det kaller på forestillingskraften vår. Hvorfor ikke? Det er kuriøst, men helt i salige Axel Jensens ånd.

Medium

Har du hørt om «Jon Fosse-paradokset»? Det er det de kaller det, forskerne som dette året har eksperimentert med opptreningen av en norsk språkmodell på oppdrag fra Kulturdepartementet.

Språkmodellen har fått forsyne seg av hele Nasjonalbibliotekets digitale samling i treningsøyemed, med skjønnlitteratur, faglitteratur, aviser og åpne nettkilder i dietten, i et prosjekt der hensikten er å utrede en eventuell kompensasjon til litterære opphavere. Og basert på et korpus som omfatter 125 millioner enkeltdokumenter, deriblant 110.000 skjønnlitterære verk, har forskerne kommet til følgende konklusjon: Skjønnlitteratur er den eneste kategorien som ikke bidrar til en markant forbedring av chatbotene som er trent opp med språkmodellen. De presterer tvert imot dårligere i alt fra grammatikk og tegnsetting til sannferdighet og kunnskap om verden når skjønnlitteraturen er en del av datagrunnlaget de bygger på; og bare på ett område, nemlig språkvariasjon og lesbarhet, finner forskerne at modellen klart forbedres når skjønnlitteraturen tas med. Funnet har vært presentert i Aftenposten.

 er en del av det såkalte Mímir-prosjektet, et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, UiO og NTNUs norske KI-utviklingsprosjekt NorwAI, og er neppe oppkalt etter en kjent stortingsrepresentant. I norrøn mytologi var guden Mime, eller Mímir på norrønt, den som voktet visdommens og kunnskapens brønn, under røttene til verdenstreet Yggdrasil. Han var så klok, Mime, at Odin pantsatte sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn.

Er det en allegori vi bør legge oss på minnet? For det såkalte «Jon Fosse-paradokset», som ikke forklares stort nærmere i evalueringsrapporten enn som en skøyeraktig 

 mellom grafene, sier lite om Jon Fosse, men kanskje enda mindre om hva slags kulturpolitikk som bør følge av at den norske bokheimen for tida brukes som opptreningsverktøy for norskutviklet kunstig intelligens. Det minner oss om kostnadene ved å underlegge kunst og skjønnlitteratur en instrumentell metode for samfunnsnyttige formål; i dette tilfellet å utvikle gode rådgivende tjenester i offentlig sektor. Det er lett å bli enøyd.

forklarer forskerne paradokset slik: Skjønnlitteraturen gir språkmodellen mer mangfoldige tekster, tilsvarende underpresterer den alle andre i grammatikk- og tegnsettingsoppgaver; den gjør med andre ord modellen både dårligere og bedre, den er et kaotisk element. Samtidig poengterer forskerne selv at evalueringen av arbeidet har en rekke begrensninger: evalueringen er også knyttet til bestemte valg fra forskernes side. Prosjektet har hatt en varighet på seks måneder, og med mer tid kunne eksperimentene vært utformet annerledes, skriver de i rapporten.

På Den norske Forfatterforeningens nettside kommenterer lederen Bjørn Vatne rapporten med en viss skepsis. «Lest som brosjyre eller oppslagsverk vil naturlig nok enhver roman, dikt eller novelle falle gjennom. Det er nettopp som en motkraft til det flate, kommersielle eller byråkratiske språket – ja, chatbot-språket, om du vil – at den vil ha sin kanskje største verdi», uttaler Vatne. Mer optimisme er det å spore hos konkurrentene i Forfatterforbundet og NFFO.

Astrid Hygen Meyer

Artikler

Birgitte Larsens noveller vil mye, men hva setter de i bevegelse?

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Hvem kan elske Ester?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kulturparti.

Nye tider, nye bokbål.

Å drive terapi for åpen mikrofon er et hasardiøst prosjekt.

Woke og røvere og Taliban

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsomhetens forfatter.

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Golems bokklubb

At «Sameproblemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Brageprisens prioriteringer, sett gjennom Linda Hansens bullshitfilter.

Skamvett

Er 1800-tallets oppbyggelige litteratursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjenoppstått.

Eg går ikkje ut lenger. Ei uro er kommen over meg.

Erase and rewind

To ulike bøker undersøker barns liv i skjermenes verden. Bare en er skrevet i øyehøyde med barna.

Litteraturhusbølgen er over. For en tid det var.

En mann blir forlatt før bryllupet i Claire Keegans nyeste novelle. Til pass for den kvinnehateren, sier hun.

Gråt og gråstein

Debatten om rasisme og litteratur mangler noe essensielt: litteratur.

«Dobbeltgjenger» er Naomi Kleins merkeligste bok, men det er også den mest velskrevne.

Det litterære feltet har ikke mange rike onkler. Den rikeste fyller 50.

Birgitte Larsens noveller vil mye, men hva setter de i bevegelse?

Kan man lage litte­ra­tur­fes­tival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Hvem kan elske Ester?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kultur­parti.

Nye tider, nye bokbål.

Å drive terapi for åpen mikrofon er et hasardiøst prosjekt.

Woke og røvere og Taliban

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsom­hetens forfatter.

Forfat­ter­for­bundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litte­ra­turen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Golems bokklubb

At «Same­pro­blemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønn­lit­terær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Brage­pri­sens priori­te­ringer, sett gjennom Linda Hansens bulls­hit­filter.

Skamvett

Er 1800-tallets oppbyg­ge­lige litte­ra­tursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjen­opp­stått.

Eg går ikkje ut lenger. Ei uro er kommen over meg.

Erase and rewind

To ulike bøker undersøker barns liv i skjermenes verden. Bare en er skrevet i øyehøyde med barna.

Litte­ra­tur­hus­bølgen er over. For en tid det var.

En mann blir forlatt før bryllupet i Claire Keegans nyeste novelle. Til pass for den kvinne­ha­teren, sier hun.

Gråt og gråstein

Debatten om rasisme og litteratur mangler noe essensielt: litteratur.

«Dobbelt­gjenger» er Naomi Kleins merke­ligste bok, men det er også den mest velskrevne.

Det litterære feltet har ikke mange rike onkler. Den rikeste fyller 50.

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kulturparti.

Liv Køltzow er både øyeblikket og langsomhetens forfatter.

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

At «Sameproblemet» er en usortert roman, er en litterær styrke.

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Brageprisens prioriteringer, sett gjennom Linda Hansens bullshitfilter.

Er 1800-tallets oppbyggelige litteratursyn plutselig tilbake?

Trekk et kort! Taroten har gjenoppstått.

Litteraturhusbølgen er over. For en tid det var.

En mann blir forlatt før bryllupet i Claire Keegans nyeste novelle. Til pass for den kvinnehateren, sier hun.

«Dobbeltgjenger» er Naomi Kleins merkeligste bok, men det er også den mest velskrevne.