Astrid Hygen Meyer

Blant alle nyheter som flimret forbi denne uka kan vi stanse ved denne: Fremskrittspartiet nektet å si unnskyld. Tirsdag behandlet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av i fjor, med et 

 samstemt vedtak om å gi en uforbeholden unnskyldning for statens rolle i fornorskingspolitikken. Bare Frp avsto fra å slutte seg til unnskyldningen, som altså dreier seg om en målrettet, hundre år lang politikk som hadde til hensikt å forstumme et språk og viske ut en kultur, og som fratok samene rettigheter og eiendom og rev familier i stykker.

I stedet foreslo Fremskrittspartiet å legge ned Sametinget og å trekke Norge ut av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.

 behandlet, er et rystende dokument, først og fremst gjennom sitt omfang og i kraft av å være en samlet og helhetlig dokumentasjon av fornorskingspolitikkens dype konsekvenser og sår.

Kommisjonens rapport har også allerede fått sin plass i en norsk-samisk roman denne høsten, Kathrine Nedrejords «Sameproblemet». Fra et eksil i Frankrike, der hun lever et fransk familieliv med en usynlig samisk arv, laster fortelleren ned dokumentet og opplever at hver side i den er et smertefelt, «en påminnelse man ikke orker å ha i kroppen. DET GÅR IKKE AN!»

Men «Sameproblemet» er også en roman som på grunnleggende vis kretser rundt generasjonsbåren taushet, og derfor svir det å lese om hvordan fortellerens familie rystes av mottakelsen av rapporten:

Den rapporten var ikke ment for oss, sier mora mi.

siden sneiet Morgenbladets Arne Borge innom «Sameproblemet» i en kommentar om årets nominasjoner til Brageprisen i kategorien for skjønnlitteratur; Borge stilte spørsmål ved om nominasjonene kan være et uttrykk for at vi blander sammen «viktig» og god litteratur. Det er en kommentar som inneholder flere tankevekkende spor i lys av brage­juryens nokså kuriøse utvalg av nominasjoner dette året, og Borge peker på et tankekors som også henger sammen med mediedynamikken rundt bøkene. Det er et tegn i tida at den samfunnsmessige aktualiteten i en roman forveksles med reelle kvalitetsvurderinger. Det kommer blant annet til syne i juryens begrunnelser: Jo mer samfunnsrelevant en bok oppleves, dess mindre begrunnes den litterært, påpeker Borge.

I ettertid har jeg likevel grunnet mest på lesningen hans av Nedrejord, romanen jeg selv holder som den sterkeste av de fire nominerte til årets pris. Ifølge Borge er den «en sint og sårbar harang», men også «altfor lang og usortert til å kalles vellykket».

 er ganske riktig en usortert roman, der fortelleren gjennom en reise fra Paris til Finnmark avdekker lag på lag av fortielser. Men i det 

ligger også en stor del av romanens nerve og styrke: Når prosaen er søkende, konfronterende, med brå bruk av versaler og resonnementer som beveger seg i sirkler, blir også leseren satt i bevegelse. Nedrejords rake ferd inn i samfunnsdebatten, og inn i et dokument som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, tar delvis form av et leserbrev kamuflert som en roman, men er også noe større; et komplekst og mangetydig forstørrelsesglass for fortielsens forgreininger gjennom generasjoner, og et stykke samisk litteraturskriving. I romanens form og språk folder morens bitre fortvilelse seg ut i uforutsigbare kast: «Hvor er nordmennene?»

Det er en roman om generasjons­båren taushet.

Et norsk problem

Tom Henning Bratlie

#fff

#000

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Rapport fra Bygde-Norge: Mandag denne uka kommer vi oss til Verdal, men det er bare så vidt. Det har gått et steinras langs veien. På toget nordover stanser all trafikk på Stjørdal stasjon, passasjerene velter fortumlet ut i tåke og duskregn, og her blir vi forlatt på perrongen – toget snur og glir mot sør igjen. Erstatningsbussene som er bestilt kommer heller ingen vei: Både jernbanen og E6 er stengt av store steinblokker.

Så her står vi, med en underlig følelse av kollektiv forlatthet – helt til fotografen redder dagen med en leiebil.

– Ja, nå vet dere litt om å være prisgitt ras og natur, sier forfatter Ingrid Storholmen i telefonen, når vi oppdaterer henne om forsinkelsene og kjører langs smale, snirklete omkjøringsveier.

I Verdal gikk det største, kjente leirraset i historisk tid. Skredet inntraff om natta, mellom 18. og 19. mai 1893. 105 gårder ble slukt av kvikkleiremassene og forsvant i raset, 116 mennesker omkom. Det er en ubegripelig tragedie som menneskene vi møter i «Bloddråpetall», Ingrid Storholmens nye prosabok, kontinuerlig blir minnet om – om våren, når det regner flere dager i strekk, når leirfivelen, hestehoven, skyter fram som en varsellykt fra grunnen. Eller når bonden Knut er ute og lapper sammen gårdsveien etter regnet, og prøver å forestille seg de 55 millioner kubikkmeterne med masse som veltet ut da raset inntraff: «

kreftene tilsvarte nesten en halv Hiroshima-bombe».

– Det ble holdt et dåpsselskap like før raset gikk. Helga etterpå hadde alle i selskapet mistet hjemmene sine, sier Ingrid Storholmen når vi endelig er framme i småbrukets lune, vedfyrte stue.

– Nei, det er ikke det. Raset var et bygdetraume, og det kan skje igjen. For bare 14 dager siden gikk det et kvikkleirras på den andre siden av vannet her, den gården du ser der borte ble evakuert. Et ras opphever alt man vet om flaks og uflaks, for det bare skjer – det bare går og tar med seg de som befinner seg der.

– Hvordan sitter dette minnet om raset i bevisstheten hos folk her i dag?

Vi i Nord-Trøndelag er liksom forskningsrottene i Helse-Norge.

Sykdom­stilstanden

», kan den deprimerte tobarnsfaren Svein Sjöberg plutselig si om en luguber, småkriminell sambygding, med beundring i stemmen: «alt han har måttet utstå, han burde hatt krav om millionerstatning». Svein, som er en sentral figur i Kyrre Andreassens roman "Ikke mennesker jeg kan regne med", er høy på en nyoppdaget ærbødighet for 

 for Svein Sjöberg er selv på en åpenhetsreise etter en depresjon.

Dessverre for Svein er det ikke han som fører ordet i romanen. Det er det Linda Hansen, Sveins bedratte kone, som gjør, og Linda filtrerer hvert utsagn fra Svein med en både raljerende forakt og desperat kjærlighet som verken Svein eller vår tids traumefikserte åpenhetskultur kommer spesielt godt ut av. Ikke minst når Svein i oppstemt humør kommer hjem fra «angstklubben», mer formelt kjent som samtaleforumet Ærlig talt, med et nyåpnet øye for personlige tragedier hos både den ene og den andre:

"Svein mente seg berika av de møtene, men jeg syntes han ble et fattigere menneske. Han mista fordommene sine."

 ble Kyrre Andreassens roman om Linda Hansen 

 nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur – og ja, dette er en nyhet; avgjørelsen er en oppsiktsvekkende forbigåelse som må ha blitt diskutert i juryen.

I mine øyne peker «Ikke mennesker jeg kan regne med» seg ut som årets beste norske roman, noe flere synes å mene. På Facebook har Olaug Nilssen allerede spontant opprettet den alternative «Ikke mennesker jeg kan regne med»-prisen; den består av en treningsmanual på åtte kilo og representerer manualene Svein begynner å løfte med i depresjonens mest opp­stemte fase. Hadde Linda Hansen vært her, hadde hun kanskje våget seg med en frase om Brageprisens sans for 

 som kommentar til manualene. Eller ytret noe om at Brageprisen de siste årene har markedsført seg mer og mer som et Idol-liknende sceneshow, eller at personlige offerfortellinger kan være lettere å svelge til fornem sjampanje. Men det er nå jeg skal holde tunga rett i munnen.

tre av de nominerte til Brageprisen i år: Kathrine Nedrejords «Sameproblemet», Brynjulf Jung Tjønns «Norsk kjærleik» og Heidi Furres «Technotika», som anmeldes i denne utgaven av Bokmagasinet. Det er gode, til dels svært gode, bøker – som alle også kommer med et klart debattpotensiale: den brutale fornorskningspolitikkens konsekvenser gjennom generasjoner, den transnasjonale adopsjonsindustriens personlige omkostninger, kapitalismens forminskning av sorg. Malin C. M. Rønnings roman «Det tolvte huset» er også en interessant kandidat og et friskt valg fra juryens side.

Det kritiske samfunnsutsynet i de nominerte bøkene gir likevel grunn til å spørre om det også ligger et debattpotensiale i Kyrre Andreassens roman. Det mener jeg det gjør, men dette debattpotensialet er mindre lettkjøpt, vanskeligere å enes om og mer komplisert farvann. Linda Hansens dissekering av det personlige traumet som et slags trumfkort og det terapeutiske språkets hule maktpotensiale, er en risikabel posisjon. Hun er også en upålitelig forteller; romanens utsagn om verden kan ikke tas helt for god fisk. Men hva er grunnen til at Linda Hansen er en så fengslende forteller? Kan det være fordi vi gjenkjenner oss selv? Fordi ingen er fri for fordommer, men at vi sjelden snakker høyt om dem? Sympati er medielogikkens viktigste valuta. Å havne på feil side av den kan være fatalt.

argumentere mot en depresjon. Da måtte jeg i så fall ha grått," sier Linda i romanen. Og det er Svein som får tilgang til forsida av lokalavisa. I et åpent intervju, under overskriften "Jeg er egentlig en gladgutt", forteller han om depresjonen sin. Det er her Linda taper i kampen om lokalsamfunnets gunst – selv om det er hun som er den bedratte. Om ikke annet: Olaug Nilssens manualpris er dypt fortjent.

Safe space

«Egne regler for sakprosa? Normal folkeskikk hadde vært et godt sted å begynne»

Noen må ha baksnakket Hadia Tajik, Marianne Marthinsen, Bjørnar Skjæran, Kjersti Stenseng, Martin Kolberg, Hans Kristian Amundsen, Trond Giske, Tonje Brenna og framfor alt Jonas Gahr Støre, for nå er alt satt på trykk i en ny bok, så alle kan lese. 

Boka «Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» av Dagbladets journalister Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne er 319 sider lang, basert på 70 for det meste anonyme kilder, og faktainnholdet i boka er kanskje riktig, kanskje ikke, men det er ikke så viktig.

 «kanskje 2000 påstander», sa forfatterne Gilbrant og Suvatne i et VG-intervju onsdag, for 70 kilder har, ikke overraskende, tjatret villig når de ikke er pålagt å ha navnet sitt på trykk. «Så er det funnet noen feil vi skal rette. Det er ikke mange feil, men de er kanskje viktig for dem det gjelder». Det er de nok. 

De er også viktige for leseren, som, slik boka er skrevet, ikke kan vite hvilke påstander som kan festes lit til, og hvilke som er basert på løgn og dårlig hukommelse. 

Forfatterne konkluderer likevel offensivt med at de ikke har noe å beklage – for de mener det ikke – og Ingeborg Volan, direktør for Gyldendal Litteratur, har gitt forfatterne sin fulle støtte. Volans resonnement er at så lenge feilene ikke rokker ved den «bærende fortellingen» i boka, er det ingen grunn til å trekke den fra markedet. 

At det er høyst uklart hva som er bokas bærende fortelling, blir ikke kommentert nærmere.

Dagbladet-journalistene fikk terningkast fem av egen avis

Så ble det heller ikke nødvendig å trekke noe: Torsdag ble hele førsteopplaget på 3000 eksemplarer utsolgt, etter bare fire dager i handelen. Før andreopplaget skal ut i butikken, skal feilene som er rapportert inn gjennomgås. 

Mens vi venter, øker kritikken i styrke mot både Gyldendal og forfatterne, og Volan må fortsette å svare – i det som er blitt en serie av selsomme seanser i uka som har gått. Som her i VG:

Det er en fallitt­erklæring for et seriøst forlag.

Skamvett

Endelig, skrev kultursjef Victor Malm i den svenske avisa Expressen forrige helg, har noen formulert et argument for hvorfor litteraturen bør være oppbyggelig og god. Ja, at den bør være litt som sosialt arbeid, eller grønnsaker, en litteratur som bekjemper overgrep og maktmisbruk, et nyttig middel i kampen for et bedre samfunn. Det er en litteraturideologi som ifølge Malm allerede har vunnet terreng i samtidslitteraturen, men som ingen har våget å argumentere ordentlig for. Men den ene artikkelen som endelig synliggjorde ideologiens bærende hypoteser, mente han å ha lest i det norske tidsskriftet Bokvennen Litterære Avis i sommer, og den var skrevet av den romanaktuelle forfatteren Miriam Stendal Boulos. Å ja? Slikt vekker jo nysgjerrigheten.

het essayet, og det er ganske riktig et kampskrift for bølgen av romaner de siste årene som synliggjør overgrepsofferets utsatthet, med franske Vanessa Springoras roman «Samtykket» som essayets omdreiningspunkt. I Springoras roman dukker kultforfatteren Gabriel Matzneff opp som karakteren G. I et tv-studio på 1990-tallet kunne han, både i romanen og i virkeligheten, småleende fortelle at han «samlet på småjenter», og fordi den da 13 år gamle Springora var en av dem, er «Samtykket» et rystende stykke motskrift. I kjølvannet av romanen vedtok det franske parlamentet nye lover mot seksuelt misbruk av unge jenter. Springoras «Samtykket» ble dermed Brandes-litteratur på sitt sterkeste, skriver Boulos, og Victor Malm kommenterer: «Det lukter litt av 1800-tallet igjen». Her gjelder det kampen mot overgrep, men i den samme «ideologien» kunne man plassert en rekke av vår tids forfattere, enten de skriver om rasisme, fattigdom eller undertrykking av urfolk.

Påstanden er altså at litteraturen igjen setter problemer under debatt, slik Georg Brandes formulerte det i en forelesning i 1871. Vi som ble lært opp til at litteraturen er subversiv, amoralsk, et strengt estetisk anliggende, må plutselig se at den oversvømmes av privat misere og koblinger til virkelige samfunnsproblemer. Leser man Malm, skulle man i grunnen tro at det faktum at litteraturen har speilet samfunnet har vært historiske unntak, noe som skjedde på 1870-tallet og som, poff, nå er tilbake.

Litteraturen har alltid tatt opp emner som føles nære for de samfunns­klassene den skrives av og skriver for, både før og etter Brandes’ tid. På 1850-tallet, da Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger og Henrik Ibsen skrev stykker som «Gildet på Solhaug» og «Fru Inger til Østeraad», var makten i ferd med å bli flyttet fra kongelige embetsmenn til nettopp bondeklassen, og parlamentarismen var under oppseiling. På 1870-tallet vokste borgerskapet – industrireiserne, handelskapitalistene – fram og ble den ledende samfunnsklassen, samtidig som litteraturen satte borgerskapets problemer – kvinnens stilling, eiendomsforhold – under debatt. Og slik fortsetter det: Arbeiderlitteraturen hadde sin gullalder i mellomkrigstida; samtidig fikk Arbeiderpartiet representasjon på Stortinget og arbeiderklassen politisk makt. Den modernistiske litteraturen, som vokste fram i ruinene etter Holocaust og parallelt med sekstiåttergenerasjonens utdanningsrevolusjon, er også et produkt av skiftende tider og nye maktstrukturer. Den lesende og skrivende allmennheten er kort sagt i bevegelse; det speiles i litteraturen.

Matzneff uimotsagt dyrket misbruk av unge kvinner for 30 år siden, kunne skje i et rom der kvinner ikke har definisjonsmakt. At litteraturen nå ser annerledes på saken, er verken mystisk eller et forsøk på å gjøre litteraturen til sosialt arbeid, men et produkt av en samtid i endring. Litteraturens mening fins i det den åpner og gjør tilgjengelig. På sitt beste løfter den noe privat over i det allmenne, i kunstens sfære – for og av den lesende allmennhet, slik den ser ut akkurat nå.

Den les­ende og skrivende allmennheten er i bevegelse.

Pluralisering

På et øde sted på Finnmarksvidda, ikke så langt fra Øksfjord i Loppa kommune en marsdag i 1954, labbet det to langveisfarende menn rundt i en sirkel etter bestemte okkulte mønstre. De la ut granbar og mose i snøen der de gikk, målet var kontakt med førerne av intergalaktiske farkoster, og på himmelen over dem glitret nordlyset. Det var tarotkortene, pendelen og åndebrettet, et såkalt ouijiabrett for spiritisme, som hadde ført dem dit, slik de tidligere hadde ført dem til Sahara, Alger, Paris. Den ene av de to reisende var den amerikanske mystikeren John Starr Cooke, den andre var den norske forfatteren Axel Jensen.

fornøyelige å lese om i Torgrim Eggens gnistrende biografi om Jensen, «Axel – fra smokken til ovnen» som utkom i 2019, var for mitt vedkommende kapitlene som skildret Jensens forhold til det esoteriske, til spiritisme – og til den tøysete tarot­guruen John Starr Cooke. Det gir et glimt inn i en samtid der magi og okkult mystikk gradvis ble popularisert, der det å kalle på ånder fortonte seg som en slags selskapslek i borgerlige stuer og der man langt inn i intelligentsiaen i norsk åndsliv kunne holde seg med guruer og drive spiritistiske seanser – og Jensen var åpen for det hele. I Eggens tørrvittige penn har utlegningen selvsagt stor underholdningsverdi i seg selv, som noe både kuriøst og kostelig. Men en annen grunn til at biografien er så interessant, er at denne delen av Jensens åndsliv liksom også peker på noe som mangler i vår egen nødtørftige, selvoptimaliserende tidsalder. Å lese om Axel Jensen gjør det klart at vi lever i en døllere tid, der synet på selvet er nærmest algoritmisk – mat inn tilstrekkelig dopamin eller grønnkål, hack kroppen, nå ditt fulle potensial. Den kollektive forestillingsevnen er på sparebluss, og de alternative livsanskuelsenes visjoner og fantasier virker dødfødte, eller i det minste uhørte i dag. Det er slikt som sender prinsessegemaler med egen medaljongbutikk i gapestokken, eller som bringer annerledestenkende inn i kokohøyres ekkokamre. På 1950-tallet kunne det samme ha en aura av intellektuell 

jeg ørene da jeg lyttet til den faste kritikersamtalen i podkasten til The New Yorker, «Critics at large», i forrige uke. I episoden ‘Tarot, Tech and Our Age of Magical Thinking’ diskuterer kritikerne Vince Cunningham og Jennifer Wilson en teori om at det okkulte har fått en tilbakekomst, og at den har inngått en allianse med techkultur og kryptokulter. Cunningham og Wilson trekker fram eksempler fra populærkulturen og litteraturen, og samtalen dem imellom er både kritisk og fascinert. Det springende punktet er hvordan økonomien i økende grad tvinger fram spekulasjon og spådommer hos den enkelte av oss – usikkerheten skaper et sug etter å spå framtida, etter å få et 

. Og mens jeg lyttet, som et lysende omen fra planeten, fikk jeg øye på en nyankommet bok i en bunke på kontoret, Ida Jacksons bok «Tarot».

Jackson er en sammensatt skikkelse i offentligheten; hun er både en prisvinnende forfatter, en snedig entreprenør og en slags selvutnevnt internettheks, og boka «Tarot» er en interessant blanding av fascinerende fortolkningspraksis, manende selvutviklingsprosa og selvbiografi. Ett kort, «Den hengte mann», som symboliserer smerte, får henne til å skrive vakkert om fødselen sin, et annet, det beryktede «Døden», er et kort som i Jacksons fortolkning åpner for å spørre om noe i livet ditt er dødt.

 er full av konflikt – mellom fri vilje og grusom skjebne», skriver Jackson. For selvsagt handler tarot om framtid, spekulasjon og spådom; men forfatteren insisterer på at tarot er noe mer. Det er en måte å fortolke verden og fortellinger på, og en metode for å innlede samtaler – det kaller på forestillingskraften vår. Hvorfor ikke? Det er kuriøst, men helt i salige Axel Jensens ånd.

Medium

Har du hørt om «Jon Fosse-paradokset»? Det er det de kaller det, forskerne som dette året har eksperimentert med opptreningen av en norsk språkmodell på oppdrag fra Kulturdepartementet.

Språkmodellen har fått forsyne seg av hele Nasjonalbibliotekets digitale samling i treningsøyemed, med skjønnlitteratur, faglitteratur, aviser og åpne nettkilder i dietten, i et prosjekt der hensikten er å utrede en eventuell kompensasjon til litterære opphavere. Og basert på et korpus som omfatter 125 millioner enkeltdokumenter, deriblant 110.000 skjønnlitterære verk, har forskerne kommet til følgende konklusjon: Skjønnlitteratur er den eneste kategorien som ikke bidrar til en markant forbedring av chatbotene som er trent opp med språkmodellen. De presterer tvert imot dårligere i alt fra grammatikk og tegnsetting til sannferdighet og kunnskap om verden når skjønnlitteraturen er en del av datagrunnlaget de bygger på; og bare på ett område, nemlig språkvariasjon og lesbarhet, finner forskerne at modellen klart forbedres når skjønnlitteraturen tas med. Funnet har vært presentert i Aftenposten.

 er en del av det såkalte Mímir-prosjektet, et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, UiO og NTNUs norske KI-utviklingsprosjekt NorwAI, og er neppe oppkalt etter en kjent stortingsrepresentant. I norrøn mytologi var guden Mime, eller Mímir på norrønt, den som voktet visdommens og kunnskapens brønn, under røttene til verdenstreet Yggdrasil. Han var så klok, Mime, at Odin pantsatte sitt ene øye for å få drikke av Mimes brønn.

Er det en allegori vi bør legge oss på minnet? For det såkalte «Jon Fosse-paradokset», som ikke forklares stort nærmere i evalueringsrapporten enn som en skøyeraktig 

 mellom grafene, sier lite om Jon Fosse, men kanskje enda mindre om hva slags kulturpolitikk som bør følge av at den norske bokheimen for tida brukes som opptreningsverktøy for norskutviklet kunstig intelligens. Det minner oss om kostnadene ved å underlegge kunst og skjønnlitteratur en instrumentell metode for samfunnsnyttige formål; i dette tilfellet å utvikle gode rådgivende tjenester i offentlig sektor. Det er lett å bli enøyd.

forklarer forskerne paradokset slik: Skjønnlitteraturen gir språkmodellen mer mangfoldige tekster, tilsvarende underpresterer den alle andre i grammatikk- og tegnsettingsoppgaver; den gjør med andre ord modellen både dårligere og bedre, den er et kaotisk element. Samtidig poengterer forskerne selv at evalueringen av arbeidet har en rekke begrensninger: evalueringen er også knyttet til bestemte valg fra forskernes side. Prosjektet har hatt en varighet på seks måneder, og med mer tid kunne eksperimentene vært utformet annerledes, skriver de i rapporten.

På Den norske Forfatterforeningens nettside kommenterer lederen Bjørn Vatne rapporten med en viss skepsis. «Lest som brosjyre eller oppslagsverk vil naturlig nok enhver roman, dikt eller novelle falle gjennom. Det er nettopp som en motkraft til det flate, kommersielle eller byråkratiske språket – ja, chatbot-språket, om du vil – at den vil ha sin kanskje største verdi», uttaler Vatne. Mer optimisme er det å spore hos konkurrentene i Forfatterforbundet og NFFO.

 Mímir-prosjektet viser, er at opphavsbeskyttet materiale i stort gjør språkmodellene bedre – selv om den konklusjonen knapt er egnet til å overraske. Men norsk kulturpolitikk, som er bygget på kompensasjonsordninger for spredning av åndsverk etter hvert som nye teknologiske sprang har funnet sted, må finne oppdaterte ordninger som tar høyde for en helt ny, og langt mer inngripende bruk av norske bokåndsverk. Å drikke av kunnskapens brønn bør koste mer enn et pantsatt øye.

Det såkalte Jon Fosse-­paradokset sier lite om Jon Fosse.

Saklig maskin

Anniken C. Mohr

Johan Harstad har skrevet en murstein om en brostein.

Det kom en bok til redaksjonen i forrige uke, tilsendt med bud, og den var tjukkere enn alle de andre bøkene som kom til redaksjonen den uka. Posthylla den bare så vidt fikk plass i, så ut til å knele under vekten av den, og da vi bar den gjennom gangene og inn på kontoret, der vi la den sammen med de andre samtidsromanene som utkommer i disse dager, var det ikke til å komme bort fra at de andre bøkene i bunken så puslete ut til sammenlikning, de liknet brosjyrer og pamfletter. Det var Johan Harstads roman «Under brosteinen, stranden!», og nå, få dager før lansering, sitter vi her med Harstad i en bakgård på Skillebekk. Med den demonstrativt tjukke boka liggende på bordet foran oss må vi nesten stille dette intervjuets mest konfronterende spørsmål.

– Romanen din er på nesten tusen sider. Hvordan forsvarer du det?

– Det er nesten umulig å forsvare det å gi ut en bok i det hele tatt! Det er pretensiøse greier, bare det å forvente at noen skal bry seg, om du så bare har skrevet 20 sider. Sidetallet er ikke en del av regnestykket. Jeg tenker at man bruker så mange sider som man trenger. Det er ikke noen leseplikt i dette, det er ingen som krever av en at en må pløye seg gjennom alt dette, sier Johan Harstad.

Det er sant: Vi lever i leselyststrategienes tid, leseplikt fins ikke. Dessuten, eller likevel, er det fristende å komme med en spådom; det er ikke urimelig å se for seg at «Under brosteinen, stranden!» er en bok som vil bli lest – fra perm til perm, på nytt og i filler, av veldig mange og av stor 

. Det er en viltvoksende, grenseoverskridende kollektivroman med et mylder av fortellere og karakterer, noe som gjør den utfordrende å sammenfatte, men tvers gjennom 

 å lese. «Under brosteinen, stranden!» er en roman der spioner og terrorister møter sosialrealistiske skildringer av opprørsk ungdomstid og oppløste familier, der store visjoner og ideer møter desillusjon og sammenbrudd, der psykiatri og paranoia møter virkelighetsoverskridende mysterier – pluss kjærlighet, pluss partikkelfysikk, pluss hunder, for bare å nevne noe.

– Av en eller annen grunn tenker jeg på dette som en protestroman, uten at jeg helt vet hva den protesterer mot, sier Harstad.

– Eller, det vet jeg jo. Jeg ville at romanen skulle være en roman for folk som er interessert i å sitte alene i et rom og lese en bok. Jeg ville bare skrive den helt på egne premisser, uten å gå i kompaniskap med noen eller noe. For jeg er egentlig ganske usikker på om dette er en bok som vil være like lett å utgi på et forlag om ti år. Kanskje den da må deles opp, kanskje kronologien må være rett fram.

– Så du tenkte det var en slags siste sjanse?

– Ja, hvem vet hvordan verden ser ut om ti år, men jeg frykter at det snart ikke går lenger. Så da er vel boka en slags protest mot frykten for kompleksitet og refleksjon, mot trenden med absolutt distraksjon. Og så er boka et vemodig minne og et kjærlighetsbrev til livet slik det en gang var.

Container­shipping-logistikk! Å, det er en egen form for feng shui.

Erase and rewind

Tidlig i skoleferien, på en mindre solrik dag på kontoret, klikket jeg meg inn på foreldrekontrollen på smarttelefonen og kom over det jeg vil tro er et kollektivt kjerneøyeblikk i dette tiårets foreldreskap: Den iskalde følelsen når man får vite hvor mange timer ungene har tilbragt på skjerm

Sommerferien skulle være et deilig hav av vidåpne dager, men her var det som om selve tida samlet seg i håndfaste, udiskuterbare regnestykker: Dette går de til, de verdifulle sosetimene som kunne vært brukt til noe magisk, eller bare til ørkesløs sykling i sommerstille gater, en god bok! De går til mobilspill og sosiale medier, rå utvinning av dopamin.

 dette som fikk meg til å gripe etter to nye bøker som forsøker å forstå teknologiens innvirkning på barns hverdag; Maja Lundes rasende, skjermkritiske manifest «Skjerm barna» og forfatteren og forskeren Bjørn Arild Erslands langt mer lavmælte bok «Første klasse. Det året vi lærte bokstavene», ei bok om klasse 1a på en anonymisert skole i Rogaland. Det er to høyst ulike bøker, men om de har noe til felles, er det at de griper inn i det som er blitt en nasjonal diskusjon det siste året, og etter hvert også en vinnersak for en handlekraftig utdanningsminister, Kari Nessa Nordtun (Ap): Hva har nærmere to tiår med blind digitalisering gjort med barns liv?

Ideen bak«Første klasse» definerer Bjørn Arild Ersland løst og vennlig: Han vil skrive «ei bok om å lære å lese og skrive. Det skal bli ei bok om å gå på skolen.» Mer indirekte røper likevel Ersland, som har vært medforfatter på et lærebokverk og som forsker på lesing og skriving ved Universitetet i Stavanger, at han er nysgjerrig på særlig ett paradoks i skolehverdagen: Kommunenes skolebudsjetter tar seg råd til det ypperste av teknologi innen smartskjerm, men ofte ikke til skolebøker. Det anes allerede på forfatterens første besøk i klasserommet, før elevene har inntatt rommet.

Her skal skjermen henge, har de sagt. Og så har de hentet drillen og boret hull for ekspansjonsboltene sånn at skjermen skal henge trygt og fast og ikke falle ned og skade ungene. Ved siden av skjermen blir det ofte en stripe med tavle igjen. Nok til å skrive et regnestykke med pluss og minus om tallene ikke har altfor mange sifre.

«Første klasse» bruker den deltakende observasjonen som metode, og er en bok som fullt og helt er skrevet på øyehøyde med førsteklassingene. I et helt skoleår har den snart seksti år gamle forfatteren sittet på bakerste benk under lese- og skriveundervisningen, og der får det lille livet utfolde seg foran øynene på leseren. Observasjonene er opplysende, tankevekkende og dypt betagende. Han skriver om Kaja som vil ligge på gulvet, om Emil som har løpt hele friminuttet, om de hviskende lydene som kommer fra Miras lepper når hun skriver O S T. I en krok av klasserommet, i en plastboks med pustehull, bor en liten sommerfugllarve. «Tenk hvor heldig jeg er som får se dette livet,» noterer Ersland, han ser et liv som er større enn bokstaver og statlige læreplaner. «Små skatter fra en virkelighet jeg ikke var forberedt på da jeg tok fatt.»

Langsomt trer det fram et bilde av en skolehverdag som er rik og mettet, men der behovet for sivilisasjonskritikk også melder seg. Med utfasingen av skolebøkene har læreren mistet et uvurderlig verktøy, og må lage sitt eget læreverk fra uke til uke. Det kopieres opp løsark, undervisningen suppleres med funn fra fra YouTube og NRK Super, daglig stjeles det fra åndsverkene skolene ikke har råd til å betale for. Erslands notater gir et komplekst og sammensatt bilde som inviterer til tenkning: Han viser hvordan dagens skole gir varierte, mestringsfylte dager når de er i en trygg pedagogs hender – men også hvor lett det rakner i en lengre periode med fravær og vikarer, når det ikke fins et standardverk klassen følger. I vår lovet regjeringen 300 millioner kroner til innkjøp av trykte lærebøker. Om det er et politisk poeng i Erslands bok, er det at satsingen kommer i tolvte time, og at den må følges opp av flere midler.

 nyansert blikk på en samtidsbarndom finner man ikke i Maja Lundes bok «Skjerm barna». Det er en bok som sveiper med manifestets pensel, den er skrevet med et uttalt mål om å bygge en folkebevegelse. Det er en folkebevegelse jeg stiller meg sympatisk til – ja, som jeg uten å nøle melder meg inn i – dessverre mer på tross av, enn på grunn av, boka «Skjerm barna».

Lundes utgangspunkt er solid nok: Hun tar leseren gjennom en rekke forskningsfunn i sosiologi, psykologi og nevrobiologi, og lener seg tungt på Klassekampens ennå ferske journalistikk om digitalisering i skolen – noe som gir boka et forfriskende dagsaktuelt preg, om enn litt repeterende. Boka styrkes også av konkretiserte krav til de folkevalgte, med 18 års aldersgrense på sosiale medier som friskt, men begrunnet, utspill. Det er dessuten lenge siden jeg leste en sakprosabok med et så ufiltrert sinne, og jeg kan sette pris på energien det tilfører: Divisjonsdirektører i Utdanningsetaten kaller hun nisseluer, hun vil gi Tonje Brenna «en dask i skallen».

Men når Lunde maner til mindre polarisering og mer empiri i skjermdebatten, kvepper jeg til. Mener hun at hennes egen bok er et bidrag til dét? For Maja Lunde lader sin egen tekst med så mye emosjonell patos at man kan høre symfoniorkesteret pauke fra første til siste punktum. Leseren må for eksempel jobbe seg gjennom partier som dette: «Vi lever alle med en klokke over hodet, den tikker, sekund for sekund, mot døden. Alle disse dagene som kommer og går – de dagene er alt vi har».

De ser på porno på mobilen, de kjøper hasj på Snapchat.

Barndommens klokke

Må alle norske byer ha et litteraturhus? Må det stå et prangende kulturhus på hvert nes? Ja, det var slike spørsmål som ble stilt i rikspressa i begynnelsen av det forrige tiåret, anført av de bekymrede kulturkritikeres kloke, rynkede panner: Først sprettes sjampanjen, så står man der med enda et dyrt hus med høye strømkostnader som først og fremst tilbyr dyr vin for skravleklassen. Hva slags monokulturell, spetakkeldrevet kulturpolitikk er dette? Spoler man fram til 2024, er det fristende å nynne Joni Mitchell: 

You don’t know what you’ve got’ til it’s gone.

avisoppslag om litteraturhusene og de litteraturformidlende stiftelsene, også i Klassekampen i sommer, er skrevet i krisens fortegn: Bortfallet av statlige tippemidler til en rekke kulturinstitusjoner har ført til en skrikende mangel på penger, ikke minst hos ferrarien blant litteraturhus, Litteraturhuset i Oslo, som var først ut og åpnet dørene i 2007. Som følge av at regjeringen skrotet gaveforsterkningsordningen i 2022, har huset 2,3 millioner kroner mindre å rutte med – penger som delvis ble kompensert for i fjor, men ikke i år. Færre barnearrangementer i helgene og kroken på døra for en populær litteraturquiz er noen av kuttene huset nå gjør.

At regjeringen valgte å avvikle Høyres hjertebarn blant kulturordninger, den næringsvennlige, tungt ideologisk utformede gaveforsterkningsordningen, er høyst forståelig. Den fungerte slik at dersom en privat giver valgte å gi 100.000 kroner til kultur- eller forskningsformål, stilte staten opp med ytterligere 25 prosent, slik at mottakeren til sammen fikk 125.000 kroner. Ordningen var designet for å stimulere til mer privat kulturpengebruk, og bidro til at rike aktører ikke bare kunne styre retningen for egen gavesekk, men i samme vending plasseringen av offentlige tippemidler.

Daværende kulturminister Anette Trettebergstuen var opptatt av å understreke at pengene ikke skulle forsvinne uten videre. «Vi skal finne løsninger for dem som har gjort seg avhengige av ordningen», sa hun blant annet til Aftenposten i 2021. Det løftet har nåværende kulturminister Lubna Jaffery med en nesten munter, ubekymret stil valgt å se bort fra. Da hun forsvarte bortfallet i et avisinnlegg i desember i fjor, understreket hun at regjeringen prioriterte biblioteker fremfor Europas største litteraturhus «i hjørnet på Slottsparken i Oslo».

 lyder som et ekko av en debatt som har ridd litteraturhusene helt siden oppstarten, med beskyldninger om stive billettpriser, fremmedgjørende designinteriører og dyr vin, ikke minst under etableringen av Litteraturhuset i Bergen. Det manglet i det hele tatt ikke kritiske røster da de mange litteraturhusene etablerte seg gjennom det forrige tiåret, og frykten for sentralisering av kulturen, og at de nye institusjonene ville sluke spredte, uavhengige arenaer og endatil konkurrere med de sultefôrede bibliotekene, var velbegrunnet nok. Den framstår likevel påfallende datert i dag: Litteraturhusene viste seg ganske raskt å bli en sentral del av den litterære infrastrukturen, og ble omfavnet av et bredt interessert kulturpublikum. Husene har i særlig stor grad vært en arena for de livsviktige kulturbærerne – i all hovedsak voksne, lesende damer – i tillegg til at de daglig frekventeres av en skokk med barnehage- og skolebarn. De er rett og slett gode, demokratiske storstuer som det er lett å ta for gitt, men som i dag har langt mer uvisse livsvilkår.

 en litteraturhusbølge på 2010-tallet, er den med all sannsynlighet død nå. Ingen med vettet i behold ville vel tatt initiativ til et slikt hus i dag, i ei dyrtid som rammer kulturlivet hardt, og der lommebøkene er slunkne både hos kulturpublikummet og hos potensielle givere. Men den viljen noen framsynte aktører hadde, til å en gang plassere litteraturen i sentrum av kulturen, ja, på hjørnet av Slottsparken, er det ingen grunn til å tråkke på.

Husene har vært en arena for kultur­bærerne.

I hjørnet av Slottsparken

Jeg er ikke så sikker på om jeg synes hun går fra ham 

. Nei, jeg tror ikke jeg er enig, sier den irske forfatteren Claire Keegan.

Man kan høre henne tenke etter, overraskende nok. Kanskje hun rynker pannen på den andre siden av telefonrøret, det kommer i alle fall ingen umiddelbare ferdigtygde svar, enda dette, skulle man tro, må hun ha snakket om mange ganger: Kvinnen i tittelnovellen «I seneste laget» forlater mannen sin like før bryllupet, utdrikningslaget har allerede funnet sted. Cateringregningen er betalt, gjestene er snart på vei, men den franske galleriarbeideren Sabrine har ombestemt seg. Er det ikke – ja, i seneste laget?

Som i så mange av Claire Keegans tekster, også denne, er 

, selve tidsutfoldelsen i de menneskelige situasjonene, forfatterens beste knep. Claire Keegan skriver om innsikter som slår ned i en på et kronglete tidspunkt, akkurat som de har det med å gjøre i livet selv, hun skriver om å vente på den andres trekk før man skjønner at det er en selv som holder terningen – og slik rammer vi hverandre, slik kan det også gå galt. Det var noe slikt jeg spurte om, og Keegan grubler tenksomt til svar: Er det nå så seint å bryte opp, rett før man skal til å gifte seg?

. Hun kunne jo hatt gode grunner for å gjennomføre bryllupet. Jeg vet om mange kvinner som ville blitt værende og giftet seg uansett, gitt situasjonen. Bolig, blant annet, det har ikke hun. Hun har heller ikke familie, foreldrene bor langt borte, hun vil kanskje ha barn. Og hun jobber i et galleri, det kan hun umulig tjene så mye på, kanskje 50.000. I så fall sitter hun igjen med 35, det er ikke mye.

– Jeg bare forestiller meg den, jeg tror den må ligge omtrent der. Penger er så avgjørende. Folk drømmer om helt ulike ting, basert på hva slags årslønn de har. Tjener du 30.000 euro i året, vil du være opptatt av helt andre ting enn den som tjener 250.000. Penger er lengsler, forestillingsevne, alt.

Om Sabrine ikke akkurat er rik, er det Cathal, mannen i forholdet, som er den gjerrige. Cathal, som også jobber i kultursektoren, har synsvinkelen, det er han vi følger, og som leser er mangelen på sympati man føler for Cathal, nokså påtrengende. Han er mutt og tiltaksløs, han lar seg varte opp med doven selvfølgelighet og gir lite tilbake. Selv frieriet kommer halvhjertet, med noe leseren forestiller seg må være et skeivt smil i munnviken:

Hvis du vil skrive god ­fiksjon, kan du ikke være pysete på ­menneskets vegne.

Vente, stikke

Kjær, gråtkvalt, gift, bestyrtet, øm, sint, skrekkelig, nyfødt, vond, snill: Den som er ute etter å vedlikeholde en god fordom, kan ta en titt på forfatter og språkviter Helene Uris fornøyelige, nylig utgitte bok «Jeg naken drakk», en studie av kvinnelige og mannlige forfatteres kjønnede ordbruk i litteraturen.

 du nå fikk høre, er nemlig en oppramset topp ti-liste over «kvinneadjektiv» i norsk litteratur. Adjektivene er det Uri og hennes vitenskapelige makker, Nasjonalbibliotekets forskningsbibliotekar Lars G. Johnsen, som har hentet ut fra et korpus på 18.000 bøker av norske, ikke-oversatte bøker gitt ut etter 1980. Blant de tallrike søkene de to har gjort i det omfangsrike materialet, har altså ei liste over hvilke adjektiv henholdsvis kvinnelige og mannlige forfattere bruker mest kunnet utkrystallisere seg. Den endelige lista levner ingen tvil om studiens sentrale funn: Kvinner skriver om følelser, kropp og relasjoner, menn skriver om verden.

Her er de ti manneadjektivene, hvis du er i tvil: internasjonal, militær, europeisk, politisk, vestlig, amerikansk, følgende, øvrig, identisk, sentral. Og nei, NOU-er og sakprosa om andre verdenskrig er ikke med i det gjennomsøkte korpuset – dette er bare romaner. Forholdsvis nye er de også. Hun er kjær, han er militær.

Eller som Johnsen treffende formulerer det i Uris bok: «Kvinnen er heimen, mannen er staten.»

Med så oppsiktsvekkendestereotype funn må det tas høyde for ett og annet, noe Uri også er omhyggelig med å gjøre i boka: I all hovedsak skriver kvinner og menn ganske likt, både i syntaks og ordbruk. Det er avvikene, ordene som 

kvinnelige forfattere fra de mannlige, Uri og Johnsen har jaktet på. Gjennom en finmasket sortering av store datasett har de plukket ut ord etter frekvens og sortert dem i kjønnskategorier, og der, dypt nede i romanskogens 

, trer mønstrene som bekrefter alle fordommer fram.

 «Jeg naken drakk», er satt sammen av de tre generelle 

mannlige forfattere bruker mest. Kvinnenes tilsvarende er «moren», «tårene» og «kinnene»; «sliten» og «kvalm» er også høyt oppe, hvordan man nå skal tolke det. Uri og Johnsen finner også at menn skriver 1,5 ganger mer om sex enn kvinner, for ikke å nevne at menn er handlende subjekter når sexen beskrives, både i menns 

 kvinners romaner. Menn skriver oftere «kåt», «orgasme» og «samleie», hos kvinner er det flere forekomster av «øm», «kyss» og «kjærlighet». Bare begjæret er likestilt, det vil si ordet «begjær», som brukes omtrent like mye av kvinner som menn. Og ellers, ikke uventet: Menn skriver mest om menn, kvinner skriver mest om kvinner, men også en del om menn.

Hva skal man si til alt dette? Det har vært interessant å følge reaksjonene på boka. «Litteraturen skal sprenge språkets grenser og utfordre tradisjoner», sier Uri selv i et intervju i Morgenbladet. «Hvis den skal henge så etter som den gjør – faen!».

om boka kommer Morgenbladets Ane Farsethås med lakoniske sukk over adjektivlista: «utrolig deprimerende». Også i den danske avisa Weekendavisens podcast «Avistid» diskuteres boka, og her er det anmelder Linea Maria Ernst som røper sin første reaksjon på adjektivlista: «vildt provokerende» (reaksjonen nyanserer hun riktignok i den påfølgende samtalen). Det er den kvinnelige lista som særlig framkaller reaksjonene; gråtkvalt, bestyrtet, øm. Med ordene får noen hver sin egen kvinnelighet i fleisen, og smaken er emmen.

Spørsmålet er likevel hva som etterlyses: Kan den som ønsker seg full språklig likestilling i norsk romankunst rekke opp hånda? Enkelte grunnleggende livsvilkår skiller kvinners erfaringsverden fra menns. Om noe viser Uris undersøkelse at kvinners og menns litteratur derfor bør tas like interessert imot. Vil man sikre ekte likestilling i litteraturen, må man gi plass til det ømme og det bestyrtede, ikke vemmes av det.

Gråt og gråstein

Det er mulig jeg er en skuddredd sjel, men kulturkrigens ampreste litteraturdebatter har det med å gå inn på meg og vokse til en vegg av indignert irritasjon: Hva slags måte er dette å diskutere litteratur på? Kan alle trekke pusten?

Så også da Instagram-kontoen Rasisme i Norge ville lufte debatten om bruken av n-ordet i en norsktime i hovedstaden denne våren. Bakgrunnen var en melding til Rasisme i Norge fra en ung gutt som hadde opplevd det som ubehagelig da en novelle var blitt lest høyt i klassen, der det rasistiske ordet ble gjentatt flere ganger. «Skuffende å se at dere som blir ansett som den beste skolen i Oslo, bidrar til mer rasisme og fremmedfrykt, ved å bruke en tekst der mørkhudede blir karakterisert som ‘negere’, og dette i 2024», skrev kontoen og tagget Oslo katedralskole. Og med det havnet debatten på tverke allerede i startgropa.

 svirret: Det var ikke ved Oslo katedralskole hendelsen fant sted; Rasisme i Norge hadde forvekslet skolen med en annen (de slettet posten da de oppdaget det). På den annen side: Det ble ikke lagt ut 

 av denne opplesningen fra klasserommet, slik Frank Rossavik hevdet i sin kommentar i Aftenposten. Og det var heller ikke Brynjulf Jung Tjønns dikt fra boka «Kvit, norsk mann» som ble lest høyt, slik man kunne få inntrykk av i Shazia Majids kommentar i VG, med tittelen ‘Ser rasisme på høylys dag’ – Tjønns dikt var bare et teksteksempel som ble brukt i en kronikk om saken, signert 37 lærere ved Oslo katedralskole.

Lærernes tekst var en presis refleksjon rundt en skolehverdag der temaer som rasisme verken bør eller kan forbigås, men der skuldrene er høye og der læreren ofte står alene i komplekse minefelt. Lærernes sindige bidrag senket likevel ikke temperaturen på den øvrige debatten: «Jeg ville ha sendt slike nek på hodet ut av klasserommet og lagt mobilen deres i en bøtte vann», skrev Rossavik om elever som filmer undervisningen.

For hver kronikk om saken, slo Rasisme i Norge beinhardt tilbake på Instagram. «Det er en grunn til at vi aldri snakker med journalister i Norge lengre, det er fordi de ofte kjører en heksejakt [...]», skrev de i kommentarfeltet under en av flere poster om Shazia Majids kommentar.

 i klasserommet, egentlig? Onsdag tok forfatteren av den omtalte teksten, Tor Åge Bringsværd, selv bladet fra munnen. Det var novellen ‘Matt. 18. 20’ fra 1963, fremdeles en gjenganger i norskundervisningen, som hadde blitt lest høyt. Bringsværd skrev novellen da han bare var 17 år gammel, og det er en antirasistisk novelle. For Bringsværd er det et hardt slag at den blir angrepet: «Jeg er stolt av denne novellen».

Jeg føler stor sympati med Bringsværd, men når jeg leser ‘Matt 18.20’ nå, er jeg verken sikker på om jeg liker den eller om jeg synes den er et godt utgangspunkt for å ta opp rasisme blant norske elever i 2024. Teksten er kort, og har et nokså endimensjonalt poeng: En svart mann står i døråpningen i en kirke, menigheten snur seg mot ham – og umiddelbart forenes de i en kollektiv og skrekkelig, rasistisk reaksjon. At det skal føles 

 å lese, er utvilsomt en tilsiktet effekt: I løpet av tre korte boksider lar forfatteren ham bli truet, fornedret og til slutt henrettet av en bøddel. Det er nettopp dette man sitter igjen med som leser: en 

noe kalkulert. Gjennom to fikse bilder, et bibelsitat i åpningen og en avsluttende merknad om dype sår i mannens hender, hinter novellen om at den svarte mannen som står der, er en tilbakevendt Jesus. Men fiks litteratur gir et snevert rom å reflektere i.

Betyr det at novellen bør kastes på skraphaugen? Slett ikke – man må gjerne kunne la ungdommene diskutere den. Men først må teksten leses. Det bør være første bud, både i klasserommet og der ute, i debattens hete.

Teksten har et nokså endimensjonalt poeng.

R-ordet

Natt til forrige søndag gikk jeg ut på balkongen og så et svakt, grønt skjær over himmelen, så vidt synlig gjennom lysforurensningen fra byen: nordlys. Lyset kunne, på grunn av kraftige solstormer, observeres så langt sør som i Italia og i Oklahoma i USA. Og tilfeldigvis, fordi jeg nettopp hadde lest ut venstresidetenkeren Naomi Kleins vilt fascinerende bok «Dobbeltgjenger», klikket jeg meg av nysgjerrighet den kvelden inn på twitter/x-kontoen til en annen Naomi, den en gang nokså sentrale forfatteren og feministen Naomi

. Det viste seg at hun twitret om nordlyset. Det vil si: Hun trodde ikke det var nordlys. I dunkle hentydninger og undertråder som putret av vaksineparanoia, teorier om elektromagnetisk stråling og 

, kom det fram at Wolf (og myriader av andre!) mente det fargerike lysspillet var et kunstig framstilt eksperiment fra en strålelab i Alaska, finansiert av det amerikanske luftvåpenet.

 til speilverdenen! Det er et alternativt sted der en fordums intelligentsia holder hoff med klovneneser på – mens de venter på jordens undergang, eller noe sånt. Speilet er en metafor for nettets kaninhull og en verden som likner vår egen, men der speilbildet er fordreid, både gjenkjennelig og ugjenkjennelig på en gang. Jeg kan ikke være den eneste som misliker, som knapt holder ut, å påminnes at denne verdenen fins. Naomi Kleins store fortjeneste er at hun i sin nye bok ikke bare går inn i sfæren av algoritmefôrede konspirasjonsteoretikere på USAs ytre høyrefløy, og at hun gjør det med en genuin nysgjerrighet for deres beveggrunner. I «Dobbeltgjenger» holder hun like selvfølgelig speilet opp mot den venstresida hun selv tilhører, og minner om at vi lever under den samme himmelen.

Så hva slags bok er dette? Det er Kleins merkeligste, mest viltvoksende bok, men i mine øyne også den mest velskrevne og humørfylte. Klein har helt siden hun debuterte med «No Logo» i 1999 vært en av venstresidas mest sentrale tenkere og aktivister, og hun har, med bøker som «Sjokkdoktrinen» (2007) og «Dette forandrer alt» (2014) hatt en sjeldent treffsikker evne til å formulere stringente, politiske ideer til riktig tid. Klein er også en forfatter som mobiliserer. Hun har vært en sentral del av noen av de siste tiårenes mest markante politiske bevegelser; fra antiglobaliseringsbevegelsen til store klimademonstrasjoner, fra Occupy-bevegelsen til Bernie Sanders’ presidentkampanje. «Dobbeltgjenger» skiller seg ut blant Kleins bøker. Ved første øyekast er den fortellingen om en personlig besettelse, en bok om Naomi Wolf, men Wolf er selvsagt et prisme for noe større.

medieyndling på 1990-tallet, da Klein også slo gjennom. Hun skrev boka «Skjønnhetsmyten» i 1991 og entret offentligheten som en ambisiøs virvelvind med skulderputer, med et 90-tallstypisk budskap om at kvinner har rett til nytelse. Boka brakte henne til nettverksmiddager med eliteklubben i Davos, og Al Gore leide henne inn som personlig rådgiver, og til Kleins stigende irritasjon viste det seg at omverdenen hadde utfordringer med å holde orden på de to forfatter-naomiene. Begge hadde brunt hår og jødisk etternavn, begge skrev bøker «om store ideer», og når den ene av de to blir mer og mer utilregnelig som meningsmaskin, blir to naomier en for mye.

Idet den personlige beretningen i «Dobbeltgjenger» skyter fart, er forvandlingen av Wolf som offentlig figur så godt som komplett. Under covid-pandemien er hun en fullblods, agitatorisk antivaksine-aktivist og åpenlys konspirasjonsteoretiker, hun deltar jevnlig på podkasten War Room med Trump-strategen Steve Bannon, og i 2022 går hun til innkjøp av sitt første gevær; hun poserer på plattformen Gettr med sin nyinnkjøpte Rimfire 22 Rifle. Immunologen Anthony Fauci har en hemmelig plan om å avfolke jorda, ett vaksinesertifikat av gangen, og Wolf stiller sannelig forberedt!

I denne historien er Steve Bannons strategiske oppbygning av en vidtfavnende bevegelse på ytre høyre, som forener Trump-tilhengere med helsefriker, klimafornektere med engstelige forstadsmødre, den virkelig interessante kjernen. Klein retter betimelig kritikk mot en selvgratulerende liberal elite som føyser vekk berettigede spørsmål (Er det trygt å ta vaksine når jeg er gravid, når jeg ikke engang kan spise myk ost, er ett av dem) – uten å frita Wolf for ansvar av den grunn.

 utenom at «Dobbeltgjenger» er en pandemibok. Slike bør man være skeptisk til: Å gi seg inn på å skrive om covid, har vist seg å tappe blodet ut av flere forfatteres litterære nerve. For Klein er det faktisk motsatt, det er som om hun gnistrer mer enn vanlig fra skriverommet i lockdown; det kan virke som alle timene hun tilbringer med Steve Bannon på øret har en oppkvikkende effekt. Jeg synes likevel Klein er overraskende servil i sin tilslutning til smittevernstatens vaksinesertifikater og skolestengninger. De forsiktige antydningene om at det fantes strukturelle virkemidler som kunne forhindret måneder med hjemmeskole, sveiper hun for eksempel raskt forbi.

Særlig interessant er «Dobbeltgjenger» når Klein mot slutten av boka utvider dobbeltgjengermotivet og speilet som metafor til å granske sin egen jødiske arv, og med det belyse Israels dobbeltgjengerpolitikk. Boka kom ut i USA i høst, en måned før Hamas-angrepet 7. oktober, men Kleins undersøkelse av Israels komplekse, særegne stilling som både offer og overgriper, har intens aktualitet og er dypt tankevekkende. Hun skriver kritisk om sionismen og den historiske forståelsen den hviler på, men også om de mekaniske gjenfortellingene av holocaust som hun husker fra egen oppvekst. De la vekt på ondskapen og ga bare rom for overflatefølelser, mener Klein. «Det er retraumatisering, ikke bearbeidelse. […] En retraumatisering går ut på å få oss til å stivne til i en knust tilstand: Det er et system som er skapt for å sørge for at skaden forblir fersk og lidelsesfull.» Så lenge historieforståelsen ikke oppdateres, forblir Israel i en stivnet offerrolle, og palestinerne forblir ofrenes ofre.

 blir konklusjonen og oppfordringen til oss alle at sinnsro også er en form for motstand. Ikke som erstatning for det rettmessige raseriet, men som en nødvendig forutsetning for konsentrasjon. Og den trengs! Under en himmel som plutselig kan lyse opp i aliengrønne farger, er det den eneste måten.

Naomikomplekset

Si navnet på en berømt norsk milliardær, og jeg er villig til å banne på at den du kommer på har en privateid kunststiftelse på si: Nicolai Tangen har sin nyåpnede Kunstsilo, Stein Erik Hagen har stiftelsen Canica, med den største samlingen av Mapplethorpe-fotografier i verden. Christen Sveaas har gjort Jevnaker til en internasjonal kunstdestinasjon, Christian Ringnes boltrer seg på Ekeberg i Oslo. John Fredriksens døtre er rosinen i pølsa, de pynter opp både Nasjonalmuseet og familiens rufsete merkevare med postkolonial samtidskunst.

 som bestemmer seg for å utruste det offentlige og halvoffentlige rom med kunstskattene de har sikret seg i takt med formuenes vekst, er påfallende mange. Med store pengerpå bok kommer forbløffende ofte en snikende, glødende interesse for kunst; nærmere bestemt billedkunst. At nettopp visuell kunst er det eneste av kunstfeltene som produserer unike objekter i et omsettbart marked, med potensiale for høy avkastning, framføres gjerne av milliardærene selv som nærmest tilfeldig, ja, en litt beklemmende pinlighet som hefter ved en høyverdig hobby. For å si det med Stein Erik Hagen i Aftenposten for noen år siden: «Kunst er en del av menneskets utvikling og samfunnets fundament. Ja, du kan vel si at kunsten skildrer sivilisasjonens utvikling. Hva er et samfunn uten kultur?»

Nei, du kan så spørre. Man kunne lagt til at det nettopp er kulturens 

 betydning som bør være et argument for ikke å overlate kunsten til mesenenes marked: Sterke, offentlige støtteordninger som forvaltes på armlengdes avstand sikrer svært gode vilkår for et vitalt og livskraftig kunstliv. Gjør milliardærsponsede opplevelsesdestinasjoner nødvendigvis det? I det hele tatt er det grunn til å møte milliardærenes gavmildhet med kritiske spørsmål: Hvem skal ha adgang til å forvalte det offentlige rom? Hvem sin smak og hvem sine verdier skal bestemme hvilken kunst som har livets rett? Og hvorfor er det så konsekvent billedkunsten de rike onklene interesserer seg for?

 ikke noe stort tankekors at ingen norske milliardærer til dags dato, så vidt meg bekjent, har vært interessert i å drysse litt penger på et kulturtidsskrift, en viktig sakprosautgivelse eller å dele ut stipender til poesikritikere, til fremme for «sivilisasjonens utvikling», for å si det med Hagen. Akkurat dét er heller ikke noe feltet bør ønske seg.

Til gjengjeld har det litterære feltet Stiftelsen Fritt Ord. I disse dager er det 50 år siden Narvesens administrerende direktør tok initiativ til å opprette stiftelsen – den gangen var formålet å opprette en langsiktig og trygg eier av bladkiosk-kjeden, med omsorg for ytringspolitiske spørsmål. I jubileumsboka «Det frie ord», viser Hilde Gunn Slottemo hvordan opprettelsen av Fritt Ord fant sted i en fundamentalt annerledes forvaltet infrastruktur for offentligheten; i årene etter krigen var Narvesens kioskkanal i praksis den eneste distribusjonskanalen for aviser og tidsskrifter. Både distribusjonen og Narvesen endret seg på 1990-tallet, da selskapet ble børsontert og Reitan overtok aksjemajoriteten. Det påfølgende bruddet mellom Narvesen og Fritt Ord var også et bud på et nytt politisk hegemoni, skriver Slottemo i boka. Igjen sto Fritt Ord som en uvanlig overlevning, en rik onkel uten milliardærmesenens mer eller mindre fordekte håp om avkastning.

til å realisere en lang rekke tiltak som ikke ville vært mulige ved hjelp av markedet alene, med nettutgaven av Store Norske Leksikon, Litteraturhuset og kritikerstipender som særlig heldige, nyere eksempler. Fritt Ords prioriteringer har likevel blitt kontinuerlig debattert, og det med rette: Stiftelsen er ingen nøytral aktør i sine prioriteringer, de har hatt en egen forkjærlighet for provoserende ytringer, og de sju styremedlemmene gis i praksis en enorm makt over offentligheten. I anledning jubileet er det likevel bare å medgi at feltet hadde vært fattigere uten, og gratulere med dagen.

Ordets mesén

Hun hadde ikke egne barn å lese for, hun var ikke et bestemorfang. Men da dikteren Ingeborg Refling Hagen lå tre år i tysk fangenskap under krigen, der hun med stor overbevisningskraft spilte sinnssyk for å unngå henrettelse, var spørsmålet som kvernet rundt i hodet hennes bare dette: Hvordan forhindre at dette skjer igjen? Fins det noe som kan vaksinere framtidas samfunn mot okkupasjon, totalitær ideologi, propaganda og nazistisk tankegods? Svaret hun kom fram til, brukte hun resten av livet på å omsette til handling: Det ligger hos barna. De må kjenne litteraturen, de må lære seg å lese.

 denne uka ruslet jeg bort til Oslos største bokhandel, Norli i Universitetsgata, der bokbransjen hadde samlet seg for å lansere Leserundersøkelsen, en begivenhet som skjer annethvert år og som i år bar bud om dystre nyheter. Undersøkelsen er basert på selvrapportering fra 2000 respondenter og må slik sett tas med en klype salt, men den har vist seg å være et ganske effektivt barometer for å måle leseholdninger i befolkningen. I år viser undersøkelsen at litt færre leser bøker enn før, og at også litt færre 

 bøker enn før. Men den kraftigste nedgangen er også den mest alarmerende: Andelen foreldre som leser for barna sine synker drastisk. I 2017 oppga 93 prosent av foreldrene at de leser for barna sine, i 2021 var tallet sunket til 83 prosent. I 2023 er det bare 75 prosent som oppgir at de prioriterer lesing for barna. Det er en uhyggelig rask nedgang. Statistikken vitner også om økte forskjeller: De som faktisk leser for barna sine, leser 

 enn før. Når de økonomiske forskjellene øker i samfunnet, øker også de kulturelle klasseskillene.

For bokbransjen, som rammes hardt av lesestatusens fall, har problemet et navn: manglende rekruttering av lesere. Men barnas kjennskap til litteraturen er ikke bare et bransjespørsmål.

 å flytte tilbake til kunstnerkolonien på Ekeberg i Oslo etter krigen, flyttet Ingeborg Refling Hagen etter fangenskapet tilbake til barndomshjemmet Fredheim på Tangen på Hedmarken. Her hadde hun vokst opp i trange kår, men med velfylte bokhyller. Refling Hagen var barn av foreldre som tilhørte en folkelig dannelsestradisjon, og barnelesningen førte til at hun uanstrengt kunne bevege seg mellom Homer og Shakespeare, Kinck og Wergeland seinere i livet. Da hun selv begynte å skrive og gi ut dikt i mellomkrigsårene, ble hun smått forferdet over hvor få som var i stand til å lese lyrikk. I fangenskap grublet hun videre: Voksne som ikke klarer å lese, er enkle bytter for fascismen, skriver hun om i memoaren «Løftet må holdes» (1981).

Refling Hagen stiftet Suttungbevegelsen, oppkalt etter jotunen Suttung i nordisk mytologi. Den som drikker av Suttungs mjød, blir enten skald eller vis, forteller myten, og for Refling Hagen ble det et bilde på hva kulturarven og diktningen kan være – en vei til erkjennelse, egenutvikling og samfunnsengasjement. Suttung ble særlig kjent for barnegrupper en rekke steder i landet, der barnet skulle gjøres kjent med kulturarven gjennom å sette opp teaterstykker, diktlesing og sang. Ingenting ble sett som for vanskelig: Suttung la særlig vekt på Wergelands diktning og introduserte småskolebarn for Dostojevskij.

 tid mangler det ikke gode argumenter for å lese for barna: En god bok i armkroken bidrar til å styrke ordforrådet drastisk i tidlig alder, og seinere i barnets liv har det betydning for barnets egne leseferdigheter. Det styrker båndet mellom den voksne og barnet, det kan hjelpe barnets evne til å regulere følelser. Høytlesning er i det hele tatt et kinderegg av uovertrufne gevinster for utviklingen av barnehjernen. Men Ingeborg Refling Hagen minner oss om at det er enda mer enn det. Boka du leser for barnet er kulturarv, mjødet som gjør vis.

Den som drikker av Suttungs mjød, blir enten skald eller vis.

Suttungs mjød

Asta Olivia Nordenhof borer i sammenhengen mellom kropp og kapitalisme. 

Alt har en prislapp i våre dager, en liter melk koster 20 kroner og 80 øre, en hundevalp koster 30.000, på svartebørsen kan du visstnok kjøpe en nyre for 10.000 dollar. Hva så med prislappen på livet? For min del kommer svaret i form av vinduskonvolutter i posten én gang i året, sendt fra livsforsikringen som Klassekampen har vært generøs nok til å tegne for sine ansatte. Der står det oppført, svart på hvitt under personnummeret og uten øvrig begrunnelse: Prisen er 1.780.000 norske kroner. Det er slike beløp som kan klistre seg fast, som kan få en til å søke opp prisen på en ny og dyr Tesla og tenke, nesten fortrøstningsfullt: Den er faktisk betraktelig mindre verdt enn meg.

Og i neste øyeblikk: så underlig, liket mitt er allerede taksert. Hva var regnestykket?

Slikt kan man tygge på under lesningen av Asta Olivia Nordenhofs roman «Djevelboka», andre bok i en serie på sju bebudede bøker som kretser rundt brannen på MS Scandinavian Star, og en bok som, lik forgjengeren, på alle vis er gjennomsyret av penger og pengenes uhørte sirkulasjonskanaler, av transaksjoner mellom menneskeliv og kropper. Det er en overraskende bok, vidunderlig uforutsigbar i kastene, det er en bok der djevelen kan snakke ut av rompa på fortelleren og der en seng på et hotellrom kan beskrives med et ord som «pornovemodig». Det er en bok som også kom overraskende på forfatteren selv. I forordet forteller hun – i verseform! – at hun tre ganger skrev seg gjennom den boka hun hadde tenkt til å skrive, før hun forkastet alt:

så dette / er boka mi / den er / til dere / det er / en erotisk grøsser / om forretningsmenn og / djevelen / det er / noen dikt / om kjærlighet / en tale fra galehuset / og det blir også / deres oppgave / å få det til å passe / inn i serien / jeg kan jo virkelig / ikke / gjøre alt arbeidet / alene

– Det var jo skipseieren som skulle være hovedpersonen, sier Asta Olivia Nordenhof når vi møtes i Oslo tirsdag denne uka.

– Jeg var bare ikke i stand til å like boka jeg skrev om ham.

Det er noe spøkelsesaktig ved livet hun lever.

Djevelen befaler

Knapt noen kan ha blitt overrasket over tallene som ble presentert i Klassekampen mandag denne uka, men en 

 man har, er ikke noe å slå i bordet med før den underbygges av statistikk: Strømmetjenestene for lydbøker er en katastrofe for litteraturen.

I den ferske boka «Reading Audio Read: Book Consumption in the Streaming Age», skrevet av den svenske litteraturforskeren Karl Berglund ved Uppsala universitet, analyserer han datasett fra strømmegiganten Storytel – og tallene bekrefter det vi allerede har forstått når vi gløtter inn i lydbokappene på mobilen: Strømmetjenestene er i ferd med å bli rendyrkede kanaler for sjangerlitteratur. I dag er det bare fem prosent av bøkene det lyttes til på strømmetjenestene som hører innunder kategorien forskeren kaller «kvalitetslitteratur», mens krim, romantiske fortellinger og populærlitteratur utgjør en massiv overvekt av bøkene det lyttes til. På listene over de mest strømmede titlene er Berglunds statistikk enda tydeligere: antallet bøker i den såkalte kvalitetslitteratur-sjangeren er 

 alarmen til å gå – for eksempel på Den norske Forfatterforenings årsmøte denne helga. Møtet vil med stor sannsynlighet preges av en annen debatt som de siste månedene har sugd alt oksygen ut av den samlede bransjediskusjonen, om striden med Forfatterforbundet om oppnevningsrett til stipendkomiteene, men de to debattene er ikke helt urelaterte: Det er liten tvil om hvilken av de to konkurrerende forfatterforeningene som har 

å tape på strømmeøkonomiens ufattelige vekst.

Hva står på spill?Mye er sagt om lydboka, og kritikerne har for en stor del rett: Å lytte til en lydbokfil er på sett og vis en flatere måte å ta til seg litteratur på; formatet tillater ikke den samme konsentrasjonen rundt språk og flertydighet som det å lese. Likevel er det ikke lydboka som format som nødvendigvis bør ses som fienden – den kan ha mye for seg som supplement til papirboka. Den forestående katastrofen ligger i modellene som 

den. Katastrofen er åpenbart økonomisk, men er også kulturell: Strømmemodellene stimulerer oss som forbrukere og kunder, men er uinteressert i 

i oss – litteraturen blir en marginal særinteresse i stedet for et kraftfullt sentrum i en opplyst offentlighet.

 å skylde på multinasjonale selskaper og globale trender for strømmetjenestens vekst: Fenomenet «Strøm så mange bøker du vil til fast, lav månedspris» er en nordisk greie. Modellen dominerer i Sverige, Norge, Danmark og Finland, men utenfor Norden har den så langt ikke fått fotfeste. Verdens største lydbokaktør, den Amazon-eide tjenesten Audible, har for eksempel hittil stått for en alternativ modell, med salg av et gitt antall «kreditter» per måned – en modell som sikrer at leserne fortsatt betaler for bøkene de faktisk vil ha.

Motstanden mot strømmeaktører i det internasjonale bokmarkedet har dessuten vært uttalt og sterk: Den tidligere direktøren for verdens største engelskspråklige forlagshus, Markus Dohle i Penguin Random House, gjentok for eksempel sitt poeng hver gang han fikk sjansen: Bokbransjen må for enhver pris stå imot strømmemodellen, hvis ikke vil forfattere miste inntektsgrunnlaget. Jeg skulle likt å høre Cappelen Damms direktør si det samme med tilsvarende trykk.

skansen også i det amerikanske og britiske bokmarkedet, på grunn av enda en svenske: I høst rullet Spotify ut sin boksatsing, og rapportene fra internasjonale bransjemagasiner viser at de spiser markedsandeler raskt. I de nordiske bokmarkedene har vi levd lenge nok med strømmetjenestene til å se konturene av hva som vil skje. Hva kan gjøres? Det er et spørsmål som bør summe i gangene på årsmøtet på Bristol i helga – og vekke kampviljen.

Det nytter ikke å bare skylde på globale trender.

Hvem er fienden?

Før jeg har skrevet en linje av denne teksten, blir jeg sittende og stirre på et ord litt for lenge. Ordet er «skjønnlitteratur», et ord jeg i mitt yrkesliv sikkert bruker like ofte som «vann» og «stol», jeg skriver det på huskelapper og flytter det rundt på excel-ark. Men stanser man opp og stirrer på det en stund, kan man oppleve at bokstavene krøller seg foran øynene på en, i snirklete formasjoner mellom fyllepennen og blekkhuset. Hva er dette skjønne?