Astrid Hygen Meyer

Det siste blaffet av lykke jeg kjente, var i påska, da jeg hentet en buesag i boden og sagde av beinet på årets påskelam for å koke kraft til saus på det, slik jeg har lest hos Andreas Viestad. Utenfor hyttevinduene var det stiv kuling, et sted langt borte var det krig. Da sausen kom på bordet, smakte den himmelsk.

Sjelden er det så tydelig som etter en avkoblet ferie: Det fins to verdener, en der hjemme og en der ute. Jeg tenker innimellom at den der hjemme virker tryggere, mer idealisert enn noen gang, naturlig nok. Er det ikke dette lille livet vi tross alt er skapt for, med surdeigsstartere og oversiktlige relasjoner? For den der ute virker til gjengjeld farligere, mer destruktivt kaotisk enn på lenge.

de Beauvoir fantes det også en hjemmeverden og en uteverden. I vår gir Pax ut Beauvoirs dagbokroman «Den bedratte kvinnen» fra 1967 for første gang på norsk, i Gøril Eldøens friske pust av en oversettelse. Vi møter Monique, som etter tjue års lykkelig ekteskap oppdager at mannen har en affære. Romanen gir intime gløtt inn i Moniques sjokkskadde psyke, bølger av sorg og svart sjalusi. Men omgivelsene bekrefter ikke følelsene, vennene råder henne i stedet til å være tålmodig og vise litt forståelse – for hva annet hadde hun ventet? Sånn er jo menn.

Året da «Den bedratte kvinnen» kom ut, i 1967, var Beauvoir inne i sin mest intensive utenrikspolitiske fase. Hun deltok i Russell-tribunalet, en privat domstol som ble stiftet av intellektuelle for å ta stilling til om USA hadde begått folkemord i Vietnam, hun var på reiser til Gaza og Egypt. Hun skriver om disse årene i memoaren «Når alt kommer til alt», som kom på norsk i Bente Christensens oversettelse i 2024. Der reflekterer hun også over det 

livet som en måte å bli innestengt på, og hun priser seg lykkelig over at hun ikke ble gift som ung.

Så hva med Monique, hva kan Beauvoir ha tenkt om sin romanheltinnes innskrenkede hjemmeliv? Hadde hun sympati med henne? I sin anmeldelse i Vårt Land leser Åste Dokka den slik, med trykk på sympatien leseren føler for Monique – men også med en biografisk kobling: Beauvoir levde i et åpent forhold. Dokka spør: Er romanen et avtrykk av en fortrengt sorg over livspartneren Jean-Paul Sartres mange kvinner? Jeg tror neppe det, men spørsmålet er interessant å dvele ved.

 «Det annet kjønn» skrev Beauvoir om begrepsparet transcendens og immanens. I kvinnefrigjøringen er det transcendens som er målet, å overskride grenser, bryte fri, slik mannen gjør. Det immanente er å bli værende i en passiv tilstand, å bli holdt inne. Immanensen er Moniques problem, hun er bare i hjemmeverdenen. Hun er husmor med voksne, utflyttede barn og har viet seg helt og holdent til hjemmelivet. Feilen hennes er at hun heller ikke 

 ikke bryte ut av det, hun vil ikke engang ha en jobb.

Om hjemmelivet er et ideal i 2026, er Moniques utroskapsangst kanskje samtidig blitt kollektiv. Vi har sett den patetiske skikkelsen han ble omgjort til i folkets øyne, den skiskytteren som en gang i vinter trodde han kunne bekjenne sine utroskapssynder på OL-stadion og bli tilgitt for det. Eller den euforiske mottakelsen av den britiske popstjernen Lily Allens album «West End Girl» i fjor høst – en rituell, rensende hevnhandling som utleverer den utro synderen til offentligheten og gir den bedratte kvinnen oppreisning.

Hjemmets familietilværelse er trygt og opphøyd, men nåde den som truer det. Om Simone de Beauvoir ønsket transcendens for sin heltinne, ønsker vi vel snarere det motsatte for den utro mannsskikkelsen i dag: mer immanens. Han bør avslutte affæren og dyrke hjemmelivet.

. For hva med alle oss som bare innimellom lengter etter å gjøre verden litt mindre, når sivilisasjonssammenbrudd truer? Det var et blaff av lykke, det påskelammet, men det kan heller ikke være alt. Vi må delta i dem begge, i verden der hjemme og i verden der ute.

Frihet på kjøkkenet

#fff

– Gratulerer, du er kåret til månedens poet! Og vinnerdiktet er ikke bare et kraftfullt kampdikt, men jaggu også en ekte høringsuttalelse for en konsesjonssak. Fortell hva som satte i gang dette.

– Å bo i naturen er å se hvordan den betaler for vårt overforbruk. Jeg ble sjuk i sjelen av å se elva tørke ut og flomme over annenhver dag uten at værgudene var på ferde. Det ble til en rasende sorg. Men så hørte jeg Sigmund Hågvar si at man må endre natursorgen til en kraft. Men det er ikke lett å formulere sorg over tapt natur inn i et høringssvar, og jeg tenkte at det må jeg prøve.

– Du bor i Rollag i Numedal, der Numedalslågen renner gjennom bygda. Man aner hvor sterkt knyttet bygdefolket er til denne elva. Hvorfor blir dette båndet så sterkt?

– Jeg tror vi mennesker har dette båndet med natur grunnleggende. Vi er del av naturen og den av oss, men glemmer denne tilhørigheten om vi ikke er nok ute sammen med naturen. Folk blir distansert og blinde i 

, kjører rally til hytta, stresser opp på en topp, har med seg masse dingser som skal brukes. Om du tar deg tid til å bare være, deg og natur, vekker du båndene.

– Det har lenge vært kraftverk rundt Lågen, skriver du i diktet, men bygdefolket har tålt ulempene ved kraftutvinningen «så lenge godene blei fordelt / og tapa kompensert». Hva er forskjellen på fortidas kraftverk og de som er under planlegging nå?

– Frisleppet av kraft på børs og eksport til et umettelige marked har brutalt effektivisert naturmangfoldsdød og naturtap langs elvene, og det som før var en logikk med at distriktene ble økonomisk kompensert har forsvunnet i markedsliberalismens tid. Vi som bor her sitter igjen med ansvar for å gjøre nytteløse bøtende tiltak på dugnad, i stadig mer utarma distriktskommune-økonomier, mens gigantiske summer kraftpenger forsvinner i bonus og utbytte til private selskap og børsmeglere. Kittelsen tegnet troll i kraftverkfossene i Svelgfoss-serien som han laget i 1908 på bestilling av Sam Eyde, og man kan jammen si det har gått troll i ord.

– I disse dager utkommer også din andre diktbok på forlaget H/O/F, «I meg finnes du», et langdikt der naturen selv fører ordet gjennom årstidene. I én lang del av diktet bukter de lokale stedsnavnene og bygdemytologien seg bortover sidene som en elv, forbi «Turtebergåsen (uten turteblomster no)» og «Purkebakken (dæ Einar Stærnes grov ne ein dau purke)». Hvordan har du samlet inn alt dette?

– Har snakka med gamle folk! Om alt som forsvinner fra oss. Jeg har forsøkt å sette tapet av natur sammen med tap av dialekt, og ordforråd om natur, som går tapt. Vi får kjærlighet til omgivelsene om vi kjenner den. Ungene våre må lære seg flere artsnavn og stedsnavn enn navn på apper. Kunnskap og kjennskap til natur knytter oss tettere sammen med naturen, så vi ikke glemmer at vi er en del av den. Løypene med navn er forresten stedene jeg tråkker rundt i skog og fjell når jeg skal ut og lufte vettet.

– Du kommer til poesien fra billedkunsten. Hvordan fungerer denne vekselvirkningen mellom kunstarter for deg?

Ut og lufte vettet

Onsdag kveld denne uka tok jeg heisen opp til Nationaltheatrets amfiscene, der jeg til min forundring steg om bord på en romstasjon. Den eksperimentelle teatergruppa De utvalgte hadde urpremiere på «Kallocain», en forestillingbasert på Karin Boyes dystopiske roman fra 1940 med samme navn.

Mye av romanen var forvandlet til det ugjenkjennelige. Der Boyes roman foregår i en av tusen byer i den totalitære verdensstaten, et paranoid framtidssamfunn med grensebevoktning og navnløse herskere, spiller forestillingen seg ut på en romstasjon som går i bane rundt jorda. Året er 2040, og her er jorda styrt av tekoligarker og kunstig intelligens. En gruppe mennesker er sendt ut i verdensrommet som et ledd i en interplanetær kolonialiseringsplan.

Selve skrekkelementet i romanen er likevel ivaretatt; i sentrum av verket er eksperimenter med sannhetsserumet kallocain, som får mottakerne til å dele sine innerste tanker og følelser.

 på moten. Og på Nationaltheatret er altså «Kallocain» blitt utstyrt med noen av sjangerens umiskjennelige trekk: Vi er i verdensrommet, menneskenes kropper er underlagt dystopiske, underlige teknologiske betingelser – og likevel, ringer det ikke en bjelle av noe 

? Privatlivet er avskaffet, menneskets innerste tanker og følelser tilhører en autoritær og krigersk supermakt. Åh, det minner om noe ...

Det er dette science fiction gjør: I nærkontakt med det fremmede, oppstår det en sublim parallellitet til vår egen virkelighet. Det er sånt vår egen dystopiske samtid er rigget for. Men er det science fiction-sjangerens tilbakekomst vi er vitne til?

Denne uka publiserte nettidskriftet Vinduet første del av en brevveksling om science fiction og litteraturkritikk, mellom de to kritikerne og forfatterne Joanna Rzadkowska og Carline Tromp. Her er åpne og nysgjerrige lengsler mot andre virkeligheter, mot litteratur som kan være en «en glipe i vår dumme virkelighet». Her er også freidige spark mot motsatsen i mainstream, «Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring» (Rzadkowska), og interessante refleksjoner om de mange obskure, til dels ekskluderende kodene som omgir science fiction som sjanger (Tromp).

 roman, som nå kan ses som romskipsteater på Nationaltheatret, blir innimellom nevnt i samme åndedrag som science fiction. Den passer trolig likevel ikke inn i sjangeren. Den svenske forfatteren Lars Jakobson, som særlig er innflytelsesrik i en klassisk, nordisk science fiction-tradisjon, skiller skarpt mellom science fiction som amerikansk sjangertradisjon og den mer allmenne fantastikken, der forfattere som Boye og eksempelvis Jules Verne hører hjemme. Det fins nemlig breie tradisjoner for spekulativ fiksjon og andre verdener også i den konvensjonelle litteraturen, fra Øyvind Rimbereid til Thomas Pynchon. I vår egen samtidslitteratur vrimler det av sci-fi-liknende elementer, fra Solvej Balle og Karl Ove Knausgård til Jan Grue, Cathrine Knudsen og Jonas Eika.

I antologien «Stjärnfall» skriver Jakobson om science fiction som en historisk sjanger som er avsluttet, som en type populærlitteratur med spesifikke språklige kjennetegn som springer ut av etterkrigstidas 

-bøker. Et klargjørende poeng hos Jakobsen er forventningen om psykologisk gjenkjennelse: Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet.

I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction. Det gjelder også «Kallocain», som kler forvandlingen i De utvalgtes versjon. Det er et rørende, tankeeggende stykke teater.

Fantastiske tider

Hvorfor elsket Sigrid Undset Anders Svarstad? Ida Jessen borer i spørsmålet  i en ny bok.

Om du synes du har hatt mye å stri med i det siste, kan du prøve å lese et brev av Sigrid Undset, nær sagt fra hvilken som helst dag i Undsets liv. Vi kan for eksempel stanse ved en adventsdag på Sinsen i Oslo i 1916, en dag Undset for en gangs skyld medgir i et brev til venninna Nini Roll Anker at hun er sliten: «Jeg er segnefærdig og utvendig og indvendig belagt med fedt». Hun har bakt fattigmenn av 30 egg de siste to dagene, partert og saltet en halv gris, laget medistermat av ni kilo kjøtt og flesk, bakt eggehvitekaker og satt pepperkakedeig og laget to sylter. Man kan legge til at hun har de to barna sine hos seg, den da yngste datteren Mosse er et år gammel og har begynt å få uforklarlige kramper. I noen måneder har det bodd tre barn til under omsorgen hennes, de tre barna fra mannen Anders Castus Svarstads første ekteskap, som Undset har tatt til seg og som allerede har knyttet seg sterkt til henne. Og hun skriver, det skal komme både en essaysamling og en novellesamling fra henne året etter. Og Anders Svarstad, hvor er han? Han er på reise, antakelig. Han maler.

Det er slik man nesten må begynne enhver tekst om Sigrid Undset: Med å stanse litt og beundre kapasiteten og futtet. Arbeid og hjem om hverandre. Viljen! Ida Jessen, den danske forfatteren som har skrevet et personlig portrett av Undset som denne uka utgis på norsk, kaller henne et atomkraftverk. Boka hun har skrevet om Undset har fått den passende tittelen «Jeg vil!», med undertittelen «en forfatters portrett av Sigrid Undset».

«Viljen var hennes dop», skriver Jessen i boka.

– Jeg har jo vokst opp i en tradisjon der det liksom var 

å interessere seg for forfatterens liv. Men så syntes jeg det var så uhyre interessant – og befriende – å fordype meg i den transformasjonen som skjer i Sigrid Undsets liv, sier Jessen til å begynne med.

Vi snakker sammen en formiddag på linje fra Sorø, byen i Vest-Sjælland der Jessen bor og skriver – og oversetter. For få uker siden kom andre bind av «Olav Audunssøn i Hestviken» på dansk, en oversettelse som Jessen har arbeidet med i flere år. Boka om Undset er et slags overskuddsresultat av oversetterarbeidet.

For den som lurer på hvilken sjanger Jessens bok er skrevet i, kan vi konstatere at undertittelen er dekkende – boka er 

 Ida Jessens portrett av forfatteren Sigrid Undset; den forfølger de sporene i Sigrid Undsets liv som det skrivende mennesket Ida Jessen har vært mest nysgjerrig på. Utover det er det mulig å la seg forvirre: Her i Norge har forlaget Bonnier kalt boka en biografisk roman, i Danmark er den gitt ut som et personlig, essayistisk portrett. Selv er Jessen opptatt av at det mest av alt 

 er en klassisk biografi, som følger sitt objekt fra vugge til grav.

– Boka springer ut av en oppriktig nysgjerrighet for Undset som person. Hun var en person som var så full av motsetninger. Sikkert for seg selv også. Hun er så tydelig i alt hun gjør, og jeg fikk lyst til å ta tak i henne og spørre: Men 

Det er særlig tre ting hos Undset Jessen ble anfektet av, forteller hun: Forholdet hennes til de tre stebarna, ekteskapet med Anders Svarstad og hennes polemiske åre.

Han er en sur og tverr mann som føler seg forbigått, og det han kan best, det er å klage.

Bygge opp, bryte ned

Hvor kan vi se muren, kunne venner på besøk fra Norge spørre. Er vi i øst eller vest?
Store deler av året 2007 tilbragte jeg i Berlin. Jeg tok med meg pensum hjemmefra, leide billige rom og trasket gatelangs og lærte meg tysk og gikk på teaterforestillinger. Selve muren tenkte jeg lite på, for den underlige byen jeg prøvde å få grep om, var så mye mer. Det var utbombede tomter å se, barer med sovjetisk interiør å besøke, gallerier med lydkunst og techno, lag på lag av historiske spor og epoker og en desentralisert, sprengt og forvirrende bykjerne.

Ja, hvor var muren? Den kortvarige atskillelsen mellom øst og vest var til stede overalt, det var et hakk som fikk hele byen til å dirre, kunne jeg tenke. De få ruinene som sto igjen etter den, favnet det ikke. Det var monumenter som, tilsynelatende uansett når på døgnet man gikk forbi, var omringet av spredte flokker med amerikanske turister på sightseeing – en litt arrogant ting å tenke for en som i bunn og grunn selv var en slags turist.

 har funnet sted: Når Oktober gir ut to eldre utgivelser av den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck i ferske oversettelser, er vi nær ved å ha hennes samlede forfatterskap tilgjengelig på norsk. Tekstsamlingen «Ikke en roman» fra 2020 og kortromanen «Ordbok» fra 2004 befester inntrykket av et usedvanlig betydningsfullt forfatterskap.

I dette forfatterskapet er muren overalt; ikke som en ruin, men som en erfaring av ugjenkallelig oppløsning som setter dype psykologiske spor. Som helhet er forfatterskapet en intens bearbeidelse av et verdenstap.

Erpenbeck var 22 år gammel da muren falt og det Øst-Berlin hun hadde vokst opp i, ble absorbert av vesten nærmest over natten. «Uten denne erfaringen med overgangen fra én verden til en ganske annen, ville jeg trolig aldri begynt å skrive,» skriver hun i et essayene i «Ikke en roman». Om barndommen sin i DDR skriver hun at den var lykkelig, selv om samfunnet hadde sine utfordringer. «Men grått eller ei, det jeg husker, er fremfor alt en nesten småbyaktig ro som i barndommen ga meg en inderlig følelse av å være hjemme – i en avstengt og dermed fullstendig trygg verden».

 Erpenbecks prosjekt ligger en trassig motvilje mot å akseptere historiefortellingen som er blitt stående som sannheten om DDR: historien om en totalitær og overvåkende stat, om et undertrykket folk som ble befridd av vesten. Den er ikke usann, men den er slett ikke hele fortellingen heller. Det kommer ikke minst til syne i Erpenbeck roman «Kairos» fra 2021 (på norsk i 2022). På overflaten handler boka om et lidenskapelig, men brutalt kjærlighetsforhold med stor aldersforskjell. Den utspiller seg rett før og etter murens fall i 1989, og hovedpersonene lever et bohemsk, europeisk storbyliv på Østblokkens side av grensen. Men de rå og skakende skildringene Erpenbeck byr på idet muren faller, er en kime til en annen, nyansert og opplysende historieskriving. Det fantes et kort tidsvindu etter de omtumlende dagene i november 1989 da de to landenes skjebne ennå var helt åpne, minner Erpenbeck om. Hva kunne oppstå om Vest-Tyskland og Øst-Tyskland smeltet sammen? Det er modige spørsmål Erpenbeck stiller, når hun insisterer på at det også fantes gode ting i DDR, og pirker i spørsmålene om hva slags frihet Vesten hadde å tilby. Friheten til å kjøpe og forbruke, men også til å 

 kjøpt og bli forbrukt. Hun kommer tilbake til det i «Ikke en roman»: Friheten har alltid kommet på noen andres bekostning, skriver Erpenbeck.

 mitt optimistiske Berlin-år i 2007. Nå skrives det lange tekster om Europas sammenbrudd, slik den italienske forfatteren Antonio Scurati gjorde i Klassekampen i forrige uke. Kanskje det er derfor vi er flere som tenker litt ekstra hardt på Jenny Erpenbeck for tida. Når det knaker i verdensordenens sammenføyninger, må vesten se sine egne blindsoner i øynene.

I dette forfatterskapet er muren overalt.

Se muren

Hun ser ut som et barn, jenta i tynn, rosa magetopp, hun har lyst hår og barnlig ansikt. Hun er uforvarende kommet med på et av de mange bildene som ble tatt da supermodellen Naomi Campbell feiret 31-årsdagen sin på en yacht i St. Tropez i Frankrike i 2001: Blant alle jetsetterne i designerantrekk og mørke dresser på bildet er Virginia Roberts Giuffre et innlysende fremmedelement, en spinkel, 17 år gammel jente med forsiktig smil.

Hva i alle dager gjorde hun der, på den festen? I boka «Nobody’s girl», som utkom posthumt i fjor høst, skriver hun at hun ble oversett av det prominente vertskapet hele kvelden. «Jeg senket blikket og prøvde å gli inn i mengden», skriver hun. I en rosa magetopp med et barns ansikt.

år seinere sto Virginia Roberts Giuffre fram med sin historie som Jeffrey Epsteins sexslave. «Ingen» hadde visst, selv om kvelden på yachten bare var én av mange kvelder Giuffre tilbrakte med verdens mektigste og mest berømte mennesker der ingen spørsmål ble stilt. Hun ankom i følge med Jeffrey Epstein og partneren hans Ghislaine Maxwell og var der på jobb. Hun skriver i boka at hun tilnærmet daglig ble misbrukt av Epstein, ved en lang rekke anledninger ble hun lånt ut for seksuelle tjenester til andre milliardærer, kjente akademikere og politikere og til en engelsk skandaleprins. «Nobody’s girl» skildrer overgrep etter overgrep, voldtekt etter voldtekt og er fryktelig å lese. Det fins likevel gode grunner til å gjøre det.

 amerikanske justisdepartementet offentliggjorde tre millioner nye filer i saken forrige fredag, er det blitt klart at et knippe betrodde og høytstående personer her til lands har hatt både tett og personlig kontakt med Epstein, og at de i ulik skala har hentet økonomiske fordeler fra kontakten. Fra et norsk ståsted avdekker de nye filene først og fremst korrumpert maktbruk fra en internasjonal, hyklersk elite og mulig korrupsjon. Det er ingen klare holdepunkter for at Epsteins norske venner er blant dem som har ligget med og misbrukt de unge jentene han var omgitt av. Det kan føre til konklusjoner som underdriver betydningen av sexforbryteren Epstein, fordi vi nå, som sant er, må rette blikket mot økonomisk utroskap og utilbørlige vennetjenester. Men Giuffres historie viser at vi bør være varsomme med å plassere den omfattende menneskehandelen han og Maxwell drev med i en avsondret sone som ikke har noe med forretningsmannens øvrige virksomhet å gjøre. Boka bekrefter det Epstein-filene også vitner om: Epsteins mektige nettverk er et samrøre der vennetjenester, ferier, sex og økonomiske transaksjoner konstant flyter inn i hverandre, helt åpenlyst.

Giuffres historie er viden kjent, hun er det sentrale offeret som bidro til å felle både Epstein, Maxwell og Prins Andrew og den første som fortalte historien sin offentlig. I mai i fjor tok hun selvmord, men etterlot seg manuset til boka «Nobody’s girl». Boka belyser en velkjent offerdynamikk: «Vi var jenter ingen brydde seg om,» skriver Giuffre i boka. Selv var hun allerede et overgrepsoffer da hun ble introdusert for Epstein, hun hadde vært innlagt på en anstalt for trøblete ungdom og hadde narkotikaproblemer. Det amerikanske justisdepartementet anslår at mer enn 1000 kvinner er blitt misbrukt av Epstein, enkelte ned i 12-årsalderen, og mange av historiene likner hverandre i dette. Grotesk økonomisk og sosial ulikhet er blant det som muliggjør utnyttelsen av unge jenter. Etter hvert som myndighetene i større og større grad fulgte med, ser det ut til at sårbare amerikanske jenter ble erstattet av jenter fra Øst-Europa.

Epsteinvennene visst? Svaret er høyst uklart. Men mot slutten av Giuffres bok, henvender hun seg til leseren: «Ikke la deg lure av de i Epsteins nære sirkler som sier de ikke visste hva Epstein holdt på med. […] De kan si at de ikke visste at han voldtok barn. Men de var ikke blinde.»

Boka ­skildrer voldtekt ­etter voldtekt.

Blinde venner

Redaktør for Bokmagasinet

g, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått 

 fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider.

diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker. Også dette mener jeg fortjener en makt- og klasseanalyse. I kommentaren vektla jeg at kikking inn i privatlivets sfære er en overskridende handling, enten man snikfilmer eller dikter videre i en roman. Jeg tror vi alle ville følt oss utnyttet, ja, kolonisert, om vi opplevde å bli diktet og fantasert rundt på denne måten, og at det har betydning hvem det er som bruker ditt liv; hva som står på spill for avsenderen. Derfor gjør jeg koblingen til Uris vestkantbakgrunn.

Det er ikke vanskelig å forstå at Uri og Marstein reagerer. Det er en opprørende opplevelse når private forhold blir løftet inn i offentligheten. Det er vel nettopp det denne boka og debatten om den også handler om.

Svar til Marstein

Her er en øvelse: Se for deg at intime, private hemmeligheter du bærer på havner i en roman, og at alle som leser og som kjenner deg vil vite at det er deg. Hva er verst, at en vilt fremmed forfatter gjør det, eller at det er en av dine nærmeste, kanskje barnet ditt, som kvesser pennen og begår et karakterdrap?

Tygg litt på den. Debattene denne type bøker avstedkommer er uansett vondere, mer betente enn andre litterære debatter – de er kompliserte å manøvrere i, vanskelige å stå rakrygget i. På den ene siden er det tindrende klart at kunsten må være fri. Som forlagssjefen i det danske forlaget Gyldendal fastholdt da han var i retten i desember, stevnet for ærekrenkelser av en mann som mente seg utlevert i forfatteren Thomas Bobergs roman «Insula»: «Det ville vært katastrofalt om en forfatter ble frarøvet retten til å beskrive den verden vi bor i på en særegen litterær måte». På den andre siden er det enkeltmennesker som betaler prisen for denne retten, ved at de blir frarøvet bestanddeler i sine indre, mest private rom.

knappe to ukeretter utgivelsen av Helene Uris roman «I mitt lune hi» har boka, som bygger på en snikfilmdom fra 2020, blitt en verkebyll for norske Gyldendal. Etter et forsøk på å forsvare utgivelsen prinsipielt, har både forlag og forfatter nå bedt om unnskyldning gjennom pressen, men ikke for annet enn at de fornærmede ikke ble varslet på forhånd. Unnskyldningen monner lite, tenker jeg etter å ha lest boka. «I mitt lune hi» er en dypt problematisk utgivelse.

Et opplagt problem ligger i dommens forbrytelse, som er kikking; en mor og datter i en sokkelleilighet ble snikfilmet av huseieren over flere år. Moren i romanen oppdager at «hver lille flik av livet mitt er blitt betrakta og granska» og opplever det som fullstendig opprivende. At romanen gjentar den uhørte overskridelsen, virker det som om Uri knapt har reflektert over. Kikking og fantasi henger tett sammen, det er en handling som næres av begjæret etter å fylle tomrommene i det vi ikke vet. Hva er under den kjolen, hva er bak den døra? Fantasien egger oss til å følge uredelige impulser, til å krenke usynlige grenser. De samme drivkreftene næres denne boka av.

en forbløffende maktblindhet. Virkelighetslitteraturen myldrer av oppvekster med overgrep, vold og alkoholisme. Jegets behov for oppreisning gir disse bøkene kraft. Forfatteren skriver seg fri, får sin hevn, for å si det med Annie Ernaux i nobelforelesningen hun holdt i 2022, der hun fastholdt at hun «skriver for å hevne min ætt og mitt kjønn».

I Helene Uris tilfelle blir det tydelig hvor sentralt dette maktperspektivet er for hvordan vi vurderer virkelighetslitteraturens etikk. For hva er forfatterens posisjon i dette makthierarkiet? Jo, vestkantforfatteren Uri har gjennom jurister i familien kommet over en spennende dom. Hun har ingen personlig risiko i saken, bare fantasi og forestillingsevne.

 er «I mitt lune hi» likevel en klasseroman. Bokas to hovedpersoner, huseieren Bjørn og alenemoren Anne Marie, er hos Uri tydelig plassert i hvert sitt klassesjikt – språkviteren Uri gir dem også hver sin klassetilpassede språkføring. Samtidig søker romanen gjennomgående mot å nyansere forholdet mellom offer og overgriper. Virkelighetens forbrytelse er i Uris roman formildet. Hun skaper et sympatisk portrett av Bjørn; han er omsorgsfull i relasjonene til moren og ekskona, et ordentlig og ryddig menneske – før han med store kvaler kjøper spionkameraer fra Kina. For Anne Maries del er portrettet mindre sympatisk. Relasjonene hennes er svake. Hun har brutt med foreldrene, baksnakker venninnene, forelsker seg i voldelige menn. Hun etablerer et vennskap med Bjørn, men manipulerer ham samtidig aktivt. Hvem utnytter egentlig hvem, spør romanen.

Et prisverdig spørsmål å stille; i fiksjonens verden. Som klasseroman er den i det minste lojal mot klassen den er skrevet fra – den suverene vestkantklassen.

Makt og avmakt

De fleste av oss blir hverdagsmennesker, enkelte blir pionerer og foregangsmennesker. Hvordan vokser den evnen fram? Etter å ha lest «Likestilling for kvinner», selvbiografien til 89 år gamle Torild Skard som utkom denne høsten, er jeg ikke i tvil om at det kreves en viss ukuelig personlighet, en sta egenvilje og krum hals. Boka er full av setninger av typen: «Det var ingen enkel sak å skulle endre Unescos arbeid, men …» og så videre.

Utover personlighetstrekkene: Å tråkke sine barnesko i en generasjonsbolig på Lysaker, med den kjente barnepsykologen Åsa Gruda Skard som mor, litteraturprofessoren og dikteren Sigmund Skard som far og utenriksminister Halvdan Koht som morfar, kan heller ikke ha vært en ulempe. Mormora Karen Grude Koht beskrives som den virkelig tilstedeværende klippen – men hun var også pedagog og kvinnesakskvinne og hadde i sin tid kjempet for kvinners stemmerett.

på Lysaker etter noen år som krigsflyktninger i USA, og det var et hjem med vinduene åpne mot verden: Halldis Moren Vesaas, Henrik Sørensen og Lise Lindbæk kunne svinge innom, sammen med et kobbel av andre kunstnere, kvinnesaksforkjempere og store personligheter. Innimellom kom det norske, danske og svenske ukeblad på besøk for å skrive reportasjer om den moderne og likestilte familiens forunderlige metoder, som da moren samlet familien til familieråd. Under disse seansene slapp alle familiemedlemmer til orde da familiens anliggender skulle drøftes, barna lærte å argumentere rasjonelt og saklig for å bli hørt. Og slik ble altså Torild Skard til Torild Skard, en framtredende feminist som blant annet var første kvinne i Stortingets presidentskap og første kvinne til å lede Unicef internasjonalt. Tvillingsøsteren hennes, Målfrid Skard Flekkøy, ble verdens første barneombud.

Skard graviterer mot denne oppveksten hele livet, også i selvbiografien. Den rike oppveksten rommer også komplekse motsetninger: Mye har hun fått, men noe ble også tapt. Et livstema for Skard stammer fra den aller tidligste fasen av livet, da den svakere tvillingsøsteren må ha fått mye av nærheten den mer livskraftige Torild også trengte. Det er en melankolsk grunntone hun skriver inngående om i boka, og som hun mener festet seg i form av depresjoner og mindreverdighetsfølelse. Refleksjonene hennes om disse erkjennelsene er både omsvøpsløse og tankevekkende. «Inne i meg var det en understrøm av tvil. Ble jeg virkelig godtatt, generelt, som meg?», skriver Skard. Mye av Skards seinere engasjement for likestillingspolitikkens dilemmaer må stamme herfra. Hun er en kompromissløs forsvarer for lange fødselspermisjoner til mødrene og en motstander av for tidlig barnehagestart. Likestillingspolitikken som ble frontet av hennes eget parti SV under Kristin Halvorsen barnehageforlik og Audun Lysbakkens pappakvote skriver hun både skarpt kritisk om – etter hvert med en stigende sårhet over ikke å ha blitt hørt eller lyttet til av partiet.

 av den litt stive, refererende prosaen man gjerne finner i denne sjangeren, vi skal innom smått og stort. Men mot slutten av boka kommer Skard selv inn på de strukturelle problemene bak utgivelsen: Det er i grunnen sjelden kvinners selvbiografier fra samfunnslivet gis ut. «Av ti biografier som blir utgitt, er gjennomgående åtte om menn og to om kvinner», skriver hun. Skard forteller at hun hadde skrevet intenst på sin egen bok i to år, «både dag og stundom natt», men da manuset var ferdig, var interessen for det laber hos forlagene. Det er synd. For i Skards bok, som omsider så dagens lys på det lille forlaget Svein Sandnes Bokforlag i høst, finnes det verdifull og klok historieskriving.

Notorious

Jo mindre en er, desto større blir julen, skriver Tove Jansson i den fine erindringsboka «Billedhuggerens datter», som hun utga i 1968. Det korte kapitlet ‘Julen’, plassert helt i slutten av boka, viser Janssons finstilte evne til å mane fram årstidenes særegenheter, de varige sporene etter barndommens grunnleggende stemningsbilder – «Sommerboka» er et annet eksempel. Det er tekster som tåler å leses på nytt og på nytt, og slik tekster som er klokere enn leseren gjerne gjør, endrer de seg og vokser fra år til år.

 barndomshjem i Lotsgatan 4 i Helsingfors er en tilstand av trygghet og vennlighet. I det gulvkalde atelieret blant farens skulpturer står et juletre, muligens byens fineste. Tove og pappaen har dratt grytidlig ut på torget i morgenmørket og brukt mange timer på å velge akkurat det de skal ha. Det skal være av den lubne typen, høyt nok til å gå helt opp i taket – og hver grein må undersøkes, mistenksomt og minutiøst. Så står det der, pyntet med røde epler og harmoniske engler og herlige glasskuler som ikke må falle i gulvet, en grønn jungel barnet kan gjemme seg i.

«Julen er absolutt trygghet takket være juletreet», skriver Jansson, og tar leseren med helt inn i det rommet som åpner seg opp under granbarene, en beskyttet urskog å krype innunder. Janssons forfatterskap er fullt av slike huler og hemmelige gjemmesteder, trygge hi der det farlige og forferdelige ikke slipper inn. Akkurat her, under juletrær, må man være meget kjærlighetsfull, konkluderer barnet, og lar tankene vandre videre:

Det finnes steder for å sørge eller hate også. (...) Hvis du hater i et for stort rom dør du med en gang, hvis det er trangt går hatet innover igjen og rundt kroppen slik at det aldri når så langt som til Gud.

En annen påminnelse om det farefulle kommer tidligere samme dag, på hjemveien med faren i mørket, og barnet ser seg omkring. «Over hele havnen og torget hviler en stemning av trussel og trolldom». Slik er det hos Jansson; der det fins trygghet, fins det også farer. Dette er på 1920-tallet, Finlands nyvunne selvstendighet er skjør, freden i Europa er skjør. Selv i vinduet hjemme fins det påminnelser om reelle katastrofer: Der står en granat fra frihetskrigen utstilt. Den tørker de aldri støv av.

 blir julens bue i spennet mellom trygghet og fare i Janssons mest berømte julefortelling. Novellen ‘Granen’, som utkom noen år tidligere i «Det usynlige barnet», er egnet som alternativt juleevangelium, det er en fantastisk høytlesningstekst fra Mummidalen. Seint i desember blir Mummitrollet uforvarende vekket av en julestresset og irritert Hemul som graver i snøen. «Det blir jul!», roper Hemulen rasende, så Mummitrollet ser seg nødt til å vekke resten av familien: «Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul».

Resten av historien er intelligent situasjonskomikk, der Mummifamiliens sindige, men bekymrede forsøk på å avkode stresset hos kavende beboere i Mummidalen under julestria skrider fram. Under linjene trer et utenforskap fram. Mummifamilien kan ikke annet enn å konkludere at jula må være farlig, slik alle bærer seg. De får tak i et grantre, pynter det, setter fram mat og tenner lys i snøen, antakelig må det til for å mildne det farlige. Så setter de seg ned i snøen og venter på katastrofen. Den kommer ikke. I stedet samler de små knøttene seg rundt treet og beundrer det.

«Du er virkelig den første som synes at julen er god», sa Mummipappa. «Er du ikke redd for hva som skal skje når den kommer?»

Og snart er den her, en ny jul i en skjør tid; trussel og trolldom kommer vi ikke utenom. Selv kommer jeg til å gjenlese tekster av Tove Jansson også denne jula. De er små, opplyste hulrom mellom mørke felt, der tryggheten og vennligheten også har sin plass.

Under granbaret

Det hører med til sjeldenhetene, men tirsdag i forrige uke ble en bok forsøkt stanset i en norsk rettssal. Jeg vet ikke om Forleggerforeningens Trine Skei Grande rettet seg litt ekstra opp i ryggen da hun skred inn i Oslo tingrett i trykkefrihetens tjeneste, men sitatene hun ga til VG i forkant kan tyde på det. «Det er vel ikke stoppet en bok i Norge siden Agnar Mykles ‘Sangen om den røde rubin’», sa Grande og trakk de store, historiske linjene enda litt lenger: «Vi må jo tilbake til 1700-tallet for å finne noe lignende, altså at en forlegger må kjempe i retten mot kongehusets folk».

Det lille forlag på den ene siden, kongens folk på den andre – slik skal det altså forstås at Marius Borg Høiby og hans advokater har gått rettens vei i et hasardiøst forsøk på å stanse den ene av de to bøkene om ham som utgis denne høsten. Du kan også snu på det. For selvsagt er det utidig og ytterst uklokt av Høiby og hans advokater å trekke bøker for retten (og retten vil da heller neppe la seg overbevise). Like sant er det at de to bøkene som denne høsten gis ut om Marius Borg Høiby går langt i å kretse inn et enkeltmenneskes verste sider i bokform, og å ramme ham inn som vedtatt skurk før domstolen har sagt sitt.

 er i det hele tatt forlokkende når historiske dramaer utspiller seg. Det kan man også slå fast når man leser «Ute av kontroll», Kjersti Kvams bok om Marius Borg Høiby som brått ble framskyndet og sluppet denne uka, samtidig som forlaget Bonnier slapp nyheten om at tredje opplag var bestilt – allerede før boka var ute.

Boka er altså den andre som gis ut om Kronprinsessens 28 gamle sønn denne høsten. Der den første boka, «Hvite striper, sorte får» av journalistduoen Øistein Monsen og Torgeir Krokfjord, går langt i å koble Høiby til et nettverk av organiserte narkokriminelle, legger «Ute av kontroll» et annet prosjekt for dagen. Boka er konsentrert rundt Se & Hørs dekning av saken, og er fortalt av bladets redaktør Ulf André Andersen og de to medarbeiderne Niklas Kokkin-Thoresen og Lars Gautneb – snart kjent for leseren som tre utrettelige fotfolk i samfunnsoppdragets tjeneste.

Det skal sies at «Ute av kontroll» i flere partier er interessant lesning, og at den åpner for diskusjoner som er i offentlighetens interesse. Se og Hør har vært nyhetsledende i Høiby-saken siden han ble arrestert 5. august, og innblikket i hvordan disse sakene blir til, har verdi. Se og Hør innrømmer åpent at de betaler godt for bilder og lydopptak, men ganske mange av gjennombruddene i saken får journalistene også gjennom tradisjonelt kildearbeid. Enkelte deler av dekningen tar de også selvkritikk for. Feiringen av egne triumfer tar likevel overhånd.

Bokas tre hovedpersoner kalles gjennomgående for Hardy-gutta, og vi følger dem gjennom lange arbeidsdager bestående av spaning, redaksjonsmøter og skogsturer med topphemmelige kilder. I lange, ufiltrerte dialoger diskuterer de både metode og presseetikk og drøfter Høibys personlige egenskaper og egne spekulative teorier. Det er ikke i selvskrytet, men i disse delene boka stadig beveger seg over i det dypt problematiske. Et gjennomgangsrefreng er varianter av replikken: «Men det kan vi kanskje ikke sette på trykk, eller?». Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

 er ikke underlagt pressens Vær varsom-plakat og bør heller ikke være det. Men eksemplene på at journalister bruker bokutgivelser som verktøy for å fremme påstander de ikke kan sette på trykk etter presseetiske standarder, er etter hvert så mange at man kan spørre hva de gjør med bransjens troverdighet og etiske kompass. «Hvite striper, sorte får» går heller ikke fri fra denne kritikken. At begge bøker umiddelbart ble møtt med anklager om en rekke faktafeil, vitner om at kvalitetskontrollen ikke er god nok.

Bøkene har ingenting i en rettssal å gjøre. Men de er heller ikke et spesielt ærerikt kapittel i norsk forleggeri.

Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

Time to shine

Medisinen jeg får ble funnet opp på 1950-tallet», nedtegner billedkunstneren Jakob Jakobsen i et dagboknotat fra psykiatrisk avdeling på Gentofte utenfor København, året er 2019. Han får litium og amotriptylin, på kvelden to tabletter med angstdempende Oxapax. Bivirkningene beskriver han som voldsomme: hendene skjelver, hukommelsen svikter, ørene piper, kroppen er invalidisert.

«Det virker litt som å kaste en håndgranat inn gjennom en dør uten at man vet hva som skjer der inne,» skriver han.

 er notatene begynnelsen på et tre måneder langt opphold på åpen avdeling på det psykiatriske sykehuset på Gentofte, der han legges inn på grunn av selvmordsfare, angst og depresjon.

Dagboknotatene kan leses i journalboka «Opphør Opprør. Dagbok fra en innleggelse» fra 2020; tidligere i år kom boka på norsk, utgitt av det lille kunstbokforlaget Torpedo i Karin Nygårds oversettelse. Den lille dagboka er et dypt interessant dokument over en innleggelse sett fra den sykes perspektiv, og en bok som også er vanskelig å lese uten å tenke på at det pågår en storstilt nedbygging av antall sengeposter i norsk psykiatri.

På 20 år har antallet døgnplasser i psykisk helsevern blitt halvert. Akkurat nå debatteres planlagte nedskjæringer i barne- og ungdomspsykiatrien ved Oslo universitetssykehus. Nedskjæringene føyer seg inn i et årelangt politisk mønster. «For første gang på 25 år har jeg gått i et demonstrasjonstog», skrev den pensjonerte psykiateren Randi Rosenqvist i sin personlige bok i fjor, «Mitt liv, mitt fag: Tung psykiatri», der hun refser den systematiske avviklingen av langtidsopphold i psykiatrien og tiår med nedprioriteringer. «Lange sykehusopphold kan være nettopp det som bedrer muligheten til fremtidig aktivitet og mestring», skriver Rosenqvist.

går dagene langsomt, med noen få, faste holdepunkter. Det er frokost til fast tid og morgenmøte med allsang. Det er gymnastikk og pårørendemøter, innimellom vaffelsteking eller bingo i fellesstua. «Veldig søtt», noterer Jakobsen, ikke uten syrlighet overfor de hvite frakkene som vil aktivisere ham, «men kake lokket allikevel litt».

Dagbøkene er fylt av konkrete nedtegnelser fra dette snevre, dypt regulerte livet mellom hvite vegger, og bare gradvis, mens Jakobsen skriver, forstår leseren at han får det bedre. De tyngste medisinene trappes ned og erstattes av andre, mindre inngripende medikamenter. Korthogde, vonde setninger som kunne stå i starten av boka erstattes av lengre utlegninger, assosiative eksperimenter og mer kontakt med omverdenen. Etter noen uker på avdelingen begynner Jakobsen å fargesette rommet sitt ved å henge fargede A4-ark, ett av gangen, opp på vegger og i taket, som en meditasjon.

Etter hvert blir også de politiske betraktningene rundt sykdom mer framtredende i dagboka. Han blir bevisst sin uproduktive status som syk i kapitalismen, stuet bort og usynlig. Tre dager i uka løper han en tur på villaveiene i Gentofte, mellom store hus og hager tilhørende Københavns rike overklasse, etterpå møter han medpasientene til kveldsmat, flere av dem omflakkende, hardt prøvede eksistenser. Sykdom er ikke et indre anliggende, det skapes av samfunnets ustoppelige hamsterhjul, konstaterer han.

 måles etter evnen til å vare på sine svakeste, heter det. Men vi er vel så gode til å måle prisen av en dyp depresjon. «Opphør Opprør» er ikke uten kritikk av systemet pasienten rulleres inn i, særlig av tung medisinering og elektrosjokkterapi, som han mener aldri kan løse den egentlige roten til pasientenes problemer. Men det er på slutten av det 78 dager lange oppholdet han formulerer bokas viktigste setning til politikerne akkurat nå: «Jeg fant på en eller annen måte tilbake til meg selv bare ved å ha et enerom og uante mengder tid.»

Innlagt

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Det ligger et slags mystisk slør over MC-klubben Hells Angels’ hovedkvarter. Ordene er ikke mine, de tilhører Dagbladet-journalistene Øistein Norum Monsen og Torgeir P. Krokfjord. De overrumplet offentligheten med en uanmeldt bok denne uka, utgitt på Aschehoug: «Hvite striper, sorte får» har undertittelen «En reportasjebok om kokain, narkogjenger og kronprinsessens sønn» og er utstyrt med et kornete privatfoto av Marius Borg Høiby på forsida. Høiby viser fingeren på bildet, så vidt skjult bak designets fem innfelte striper med kokain mellom tittellinjene. 

Boka tar oss med til Oslos underverden, ofte i korthogde, heseblesende kapitler. Som når vi skal til Hells Angels på Alna, altså klubben med det mystiske sløret, der Monsen og Krokfjord maler videre:

Tenker du Hells Angels og fester, går kanskje tankene til bilder fra TV-serier: mørke lokaler, et hardrockband på en scene i hjørnet, lettkledde damer i lateks, røslige karer som henger i baren og som ikke går av veien for å levere ut en god runde juling til illojale prospects.

Du ser det for deg, ikke sant? Lateks? Juling? Ok, da kan vi komme til poenget i kapitlet: Flere Hells Angels-medlemmer er dømt for narkosmugling. Det har vært kontakt mellom Marius Borg Høiby og folk i Hells Angels. En av dem kjørte på et tidspunkt rundt på en Segway på en fest på Skaugum, men det har vi allerede lest i Se og Hør.

 ble pågrepet 4. august i fjor, etter å ha utøvd vold og slått rundt seg i kokainrus i en leilighet på Frogner, har hans nokså underdekkede liv på skyggesiden blitt flombelyst i mediene. Det er et dypt foruroligende, tragisk bilde som trer fram, av et skadeskutt medlem av den utvidede kongefamilien med farlig atferd.

Som Monsen og Krokfjord skriver i boka, var enkeltepisoden som en stein som ble kastet ut i vannet – etter at den traff vannflata, har den virvlet opp bunngrums og slam og gjort Høiby-saker til daglig kost på avisforsidene. Etterforskningen er avsluttet, og saken mot ham kommer opp i februar neste år. Der vil han stå tiltalt for 32 lovbrudd med en strafferamme på ti år, deriblant fire voldtekter, ulovlig filming av kvinners underliv uten samtykke, trusler og forulemping av politiet.

De faktiske tiltalepunktene er bare så vidt omtalt i «Hvite striper, sorte får». Høiby er ikke tiltalt for narkotikaforbrytelser, men i boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling med forgreininger til miljøer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Fra nattklubber på Frogner og dyre klokker på svartebørsen sneier vi innom Young Bloods og videre til beslagene på Bama-lageret. Før vi vet ordet av det følger vi tråder ut til Foxtrot og den kurdiske reven; til og med Pablo Escobar klarer forfatterne å flette inn. Den hardkokte fortellerstemmen har macho TV-fiksjon som ideal: «I speilet så han at den tidligere så mørke hårmanken var begynt å bli grå. Det var på tide å sette sjøbein, ri av stormen og stramme seg opp,» skriver de for eksempel om en av de omtalte, i ett av mange grep som legger et underholdende spenningsslør rundt journalistikken. Det er ingen tvil om hvor forfatterne vil: Én anonym kilde får spekulere uimotsagt i om Høiby har fått betaling for å skaffe kunder til kriminelle narkotikanettverk.

vi leser, blir det tydelig at det ligger et stort, fortjenestefullt gravearbeid bak undersøkelsene av norsk underverden – og vi trenger journalistikk til å belyse forbindelsene som forsyner elitene med kokain. Men i en bok som setter kronprinsessens sønns ansikt på forsida, er insinuasjonene boka inviterer til rundt et enkeltmenneske nesten grenseløse. Er det forsvarlig? Om Høiby ikke er tiltalt i en ordinær domstol for å drive narkokriminalitet, har folkedomstolen i alle fall fått et bidrag.

Her er de hvite strip­ene, der er det sorte fåret.

«Narcos» på norsk

#000

Mandag kveld denne uka fikk Arundhati Roy applaus igjen. Det var i Oslo, et av mange stopp på en lang bokturné hun er på denne høsten, og i Universitetets aula reiste hele den fullsatte salen seg i en øredøvende og langvarig klapping og hoiing. Det er sikkert noe Roys publikum gjør i by etter by hun besøker, fra Toronto til Stockholm og Madrid, for Arundhati Roys sceneopptredener er slagkraftige og glitrende. Men på scenen ble Roy stående i en slags beklemt posisjon, mellom podiet og stolen hun nettopp hadde sittet på, som om hun lurte på hvor hun skulle gjøre av seg mens det pågikk. I den nølende lille gesten kunne man kanskje lese: Ja? Dere klapper?

Øyeblikket minnet meg på noe Roy sa sist jeg intervjuet henne, den gangen på en video­lenke til leiligheten hennes i Delhi mot slutten av harde covid-nedstengninger i juli 2022. Vi snakket om Narendra Modi og hindunasjonalismens framvekst, om pandemiens tapte politiske mulighetsrom og om Roys siste politiske essaysamling «Azadi» fra 2020 – en bok som så sent som i august i år ble forbudt av det indiske styret i Kashmir, på grunn av «falske narrativer» om de tusenvis som er drept i regionen de siste tiårene. Roy fortalte om hvor mange venner hun hadde som satt fengslet, som var forfulgt.

«Hva innebærer det å være en vellykket forfatter når andre blir drept,» spurte Roy.

Bare et par måneder etter at vi snakket sammen i 2022, døde moren til Arundhati Roy, Mary Roy. Hun var et usedvanlig menneske som oppnådde store ting, og en fryktelig mor for Arundhati og broren. Det vet den som har lest memoaren «Min havn og min storm», som utkom denne høsten, der Roy tegner et nærgående og komplisert, grusomt, men også forsonende portrett av en ruvende, rasende morsskikkelse. Når vi møtes til et intervju før kvelden i aulaen, er det der vi begynner.

– På en måte hadde jeg jo ventet hele livet på at hun skulle dø, sier Roy.

– Moren min hadde alvorlig astma og hun hadde sine egne, teatralske fakter rundt det – den forestående døden var som en forestilling som ble spilt på nytt og på nytt, men der siste akt aldri kom. Så det kom overraskende på meg hvor satt ut jeg ble da det omsider skjedde. Hun var 89 år gammel og skral, jeg hadde absolutt ingen grunn til å bli så rystet. Men jeg hadde brukt så mye av min emosjonelle kapasitet på å håndtere forholdet i så mange år. Bortgangen endret meg. Jeg kunne til og med se det på bilder.

Redningen for meg var at jeg sluttet å se henne som en mor.

Slitte bånd

Tom Henning Bratlie

Oss glemske sjeler imellom: Innimellom blir man overrasket over hvor mye som ordner seg, tross alt. Du kan legge igjen nøklene på en bardisk, eller en hel koffert i bagasjerommet på en nattbuss mange mil hjemmefra, og noen dager seinere står du og holder de samme tingene i hånda igjen, overlevert av et vennlig vesen. Samfunnets usynlige tråder er vevd av skjør tillit. Ja, så lenge den holder, så lenge den er solid nok. Plutselig finner du din egen, låste sykkel ramponert inntil en lyktestolpe.

Det er sånt man blir minnet om i Per Pettersons nye roman, «Du er hjemme nå», der store deler av handlingen finner sted på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonen Kasper, på denne tida en småbarnsfar i slutten av trettiårene, sovner på bussen hver eneste natt, på vei hjem fra seinskiftet i den grafiske bedriften han jobber turnus i. Han våkner når sjåføren forteller ham at han er framme. I romanen er det en fast sjåfør som kjører bussruta, og hver gang må sjåføren gi den samme beskjeden idet Kasper begynner å gå mellom setene og mot utgangen: «Du glemte veska».

Han glemmer veska og får den tilbake, natt etter natt. Som om romanen spør: Hvorfor glemmer vi tingene våre? Er det fordi vi langt der inne stoler på at det vi bærer med oss er ivaretatt? At så lenge det fins et samfunn, går det greit?

– Det med all busskjøringen i boka, det har jeg hentet fra meg selv. Nå som jeg bor her ute, kjører jeg bil overalt. Men før jeg kom ut hit, da jeg bodde i traktene hvor Kasper bor, da kjørte jeg den samme bussen hele tida.

Vi er i skrivestua til Per Petterson, på småbruket Porten en times kjøretur sørøst for Oslo, dit vi har reist for å snakke om Pettersons nye roman. Det er en fin høstdag, og Pettersons røde skrivestue, i skråninga et stykke nedenfor boligen på småbruket, er et fabelaktig sted, fullt av sirlig organiserte bokhyller med biografier, utklipte sitater, buddhaer og andre gjenstander, en tom flaske sprit (

Vi må likevel til saken: Romanens bussjåfør dør brått. Kasper tar det hardt.

Sjåføren er ikke en helt ubetydelig skikkelse i romanen. Det er han som har replikken «Du er hjemme nå», som er blitt bokas tittel. En annen fin replikk kommer etter at sjåføren på eget initiativ legger om ruta for å kjøre Kasper helt hjem til blokkene han bor i på toppen av en bakke, i stedet for å stoppe nede ved eneboligene: «Det er vel for faen et samfunn vi lever i», sier han.

Du må være øyet som ser, hjertet som klaprer.

Alt kan skje

Når følte du deg sist gammel? For meg er svaret i dag tidlig, da jeg fant veien inn i NRK-avspilleren på nett for å høre Politisk kvarter, men ble stoppet av overskriften «Hun er en kinky bitch»: «Jon Almaas fascineres av en dame i Hamsuns berømte bok».

på Marienlyst fornyer seg – igjen. Siste nyhet er at seks spesialiserte musikkprogrammer i P2 skal legges ned, en avgjørelse som med et visst innslag av nytale begrunnes slik av musikksjef Mats Borch Bugge: «Det er nå helt nødvendig å omprioritere, for å bruke den unike musikkompetansen vi har i NRK til å utvikle og skape nytt innhold».

 et sentralt stikkord; nylig fikk jeg vite at NRK har oppdatert organisasjonskartet og at de redaksjonelt ansatte kulturmedarbeiderne, fagkritikerne og jazzhodene i NRK nå er samlet i én stor enhet, ved navn innholdsdivisjonen. Her flyter de rundt sammen med sportsankere, serieskapere, komikere med skravlepodkast og realitykjendiser med ett felles oppdrag: «skape nytt innhold», for å si det med musikksjefens ord.

Samtidig, men til mindre oppmerksomhet, har NRK tatt litteraturkritikken av lufta. Programmet Åpen bok: kritikerne, der NRKs kritikere diskuterer bøker i studio, ser ut til å være nedlagt. Ingen nye episoder er publisert siden jul i fjor, bare personlige forfatterintervjuer står igjen av programmet. Litteraturkritikken i NRK eksisterer dermed nå kun som skrevne tekster på nett med terningkast, med unntak av sporadiske opptredener i ettermiddagsprogrammet Studio 2.

 Kristoffer Jul-Larsen, som har skrevet doktorgrad om NRKs litteraturkritiske historie, har tidligere poengtert at opprettelsen av kulturkanalen P2 i 1992, og tredelingen av kanalsystemet det innebar, representerer et slags brudd.

Som rikskringkaster ble NRK grunnlagt med en ambisjon om å skape forbindelse mellom kulturen og folket; det var et uttalt mål å kultivere allmennheten – en juridisk feide mellom Forfatterforeningen og det private Kringkastingselskapet var faktisk en direkte foranledning til at vi fikk en statlig kringkaster i 1933. Folk hadde mistet tillit til den private kringkasteren som kulturbærende institusjon, skrev Jul-Larsen i en interessant tekst i Morgenbladet i 2021. Da kanalen P2 dukket opp 60 år seinere på Einar Førdes initiativ, innebar det en styrking av kulturdekningen, men også en slags byttehandel. Kulturen forsvant fra det brede, folkelige P1, til gjengjeld fikk kulturfolket en hel kanal tilbake, der radiodøgnet ble fylt av jazz, avantgarde, filosofi og poesi – og store ambisjoner for kulturkritikk.

Opprettelsen innledet den nå så sentrale målgruppe- og publikums­tenkningen i NRK. Men kanalen ble også omfavnet av målgruppen den hadde satset på. Radiokritikken fikk et kraftfullt gjennomslag. Programmet Kritikertorget hadde kultstatus på 1990-tallet – Karl Ove Knausgård får fungere som sannhetsvitne for påstanden i «Min kamp 5»: «alle de gode kritikerne anmeldte der».

 har radiokritikkens flater kommet og gått; de har hett Ordfront, Boktilsynet, Bok i P2, Åpen bok. Mye kan sies om den konstante og rastløse endringsiveren i NRK. Men NRK har fremdeles flere fast ansatte kritikere enn noe annet mediehus, og litteraturkritikken har hele tiden hatt sitt eget program, den har blitt hegnet om. Inntil nylig.

Til gjengjeld leser Jon Almaas leser «Markens grøde» i programmet Leseklubben. Egentlig er det urettferdig å rette skytset mot dette programmet – det er både humørfylt og inviterer til fordypning. Men underholdende gjenlesning av klassikere kan ikke være det eneste litteraturprogrammet på radio.

Innholdsdivisjonen

Ikke alle vet det, men den anerkjente palestinske forfatteren Adania Shibli har gått hen og blitt en slags deltidsbergenser det siste året, for å jobbe med kunsttriennalen Bergen Assembly, som åpnet i forrige uke.

Der har hun inngått i en kuratorgruppe sammen med den indiske kunstneren Ravi Agarwal og med Bergen Arkitekthøgskole. Og kanskje fordi Shibli stiller til oppgaven som forfatter, har 

 nokså naturlig blitt en del av kunstbiennalens innhold.

På de neste sidene trykker Klassekampen et knippe tekster som er blitt til under arbeidet med triennalen, av internasjonale skribenter hun har invitert inn – som et slags ekstra visningsrom i biennalen, som Bokmagasinet her stiller til disposisjon. Vi ringer Shibli for å be henne forklare prosjektet for oss.

– Vi hadde et sterkt ønske om at Bergen Assembly ikke bare skulle begrense seg til visningsperioden på ti uker. Vi tenkte på måter vi kunne skape engasjement både før, under og etter festivalen. Over en periode på to år arrangerte vi derfor et tverrfaglig, utforskende kursprogram, et format Bergen Arkitekthøgskole har benyttet seg av før, der de beveger seg utenfor pensum. Tekstene er blitt til som en del av disse kursene.

Tekstene kretser rundt nøkkelordene i tittelen til denne utgaven av triennalen, «på tvers, gjennom, nær». For eksempel skriver den palestinske matematikeren Munir Fasheh om «mujawaarah», et arabisk begrep for naboskap som en slags levemåte eller livspraksis – det er et begrep de har diskutert under de tverrfaglige kursene.

– Det fins et arabisk ordtak som sier at du skal vare på naboen din og naboens nabo, helt ut til den sjuende naboen. Ordtaket har fantes i den arabiske verdenen i århundrer, men i dag er samfunnsforholdene enormt mye større. Det gjør situasjonen annerledes: Hvem som helst kan være naboen din, sier Shibli.

Fasheh skriver blant annet om en følelse som vokste fram under den første intifadaen på Vestbredden, da det israelske militæret holdt alle skolene stengt i flere måneder, og det var portforbud.

– Det som skjedde, var at nabolagene ble helt essensielle. Det vokste fram fellesskap: Folk dyrket grønnsaker sammen, laget mat, passet hverandres barn for å klare seg, sier Shibli.

Årets Bergen Assembly handler om å eksistere i en verden der det pågår lammende brutalitet, og om å formulere motsvar, skriver kuratorene i presentasjonen av triennalen. For Shibli, som både jobber og holder tett kontakt med venner og familie i Palestina, er det en utfordring hun jevnlig våkner om natta og tenker på, forteller hun.

Din sjuende nabo

Arundhati Roys mor Mary Roy var en formidabel skikkelse: Hun sørget egenhendig for å endre Indias arvelover. Skolen hun startet ble et generasjonsbyggende imperium. Men som mor? Infam, fryktinngytende, grusom. Hun var en som kunne snu seg mot datteren i bilsetet og si, med raseri i blikket: «Kom deg ut av bilen min. Kom deg ut av livet mitt», og kjøre sin vei.

Vokser man opp slik, skriver Roy i høstens bok «Min havn og min storm», blir man forvandlet til et 

: Barndommen utspilles i et kontinuerlig forsøk på å forstå den voksne. «Det gjorde meg til forfatter.»

, de gåtefulle og rufsete, de tragiske; det er bokhøstens store tema. Flere av høstens sakprosautgivelser er ført i pennen av forfattere som undersøker betydningsfulle, men kompliserte foreldre: Bjørn Westlies «Mors valg», Tommy Halvorsens «Puslespillet pappa»; sågar Julia F. Klausens kommende bok «Jeg er ikke min mors datter» – om å være datter av en kvinne som er dømt til 21 års forvaring for dobbeltdrap. Marte Michelets kommende bok om faren Jon befinner seg i en annen ende, fra et mer faglig perspektiv kommer Nadia Ansars «Forsoninger». I romanform kommer snart Simon Strangers «Stranger» og Ida Hegazi Høyers «Det nye hjertet», begge selvbiografiske beretninger om fedre. Et storslagent eksempel finner vi også i Dag Solstads posthume roman, der morens grusomme temperament trer fram.

Det er ingen ny ting at forfattere bedriver et minnearbeid rundt de ruvende foreldreskikkelsene de er oppvokst rundt – tenk Proust! – men i høst er det påfallende mange av dem, og skildringene befinner seg så å si i sentrum av bokhøsten. De lander også i en kultur besatt av foreldreskapet, det perfekte som sådan. Vi setter oss ned med barna våre i øyehøyde, slik Hedvig Montgomery har lært oss, og 

 følelsene deres. Men samtidig som kulturen er besatt av det perfekte foreldreskapet, er det uperfekte tabu. Litteraturen flommer over av beretninger om å 

 dårlige foreldre, men ingen vil vedkjenne seg å 

er Hanne Ørstavik. I romanen «Barnet mitt» får jeg hjertet i halsen allerede i første avsnitt: Fortelleren overmannes av et bilde. Det handler om hva slags mor hun har vært for datteren. «Hvem var jeg til å leve, når jeg hadde gjort barnet mitt så vondt.» Ørstavik har fått strålende kritikker for boka – og jeg beundrer henne for at hun er så modig – men Tom Egil Hvervens innvending 

 slutter jeg meg til: Datterens rolle i boka er problematisk.

I romanen prøver fortelleren igjen og igjen å huske datterens barndom, hva hun har gjort mot henne. Gang på gang må hun gi opp, mellom bildene er det «mørke og tomt». I stedet er det bildene fra hennes egen barndom som trenger seg på: farens voldsepisoder, et fryktregime, vonde avvisninger.

«Barnet mitt» er en vanskelig bok. Forfatteren går langt i å utlevere en datter som ikke har bedt om å bli utforsket i en roman. Den voksne datteren som skildres i boka, holder morens søkende og desperate henvendelser på avstand. Men i romanen blir hun fanget inn, og gjort til hoved­objekt for en bisarr terapeutisk prosess. Hvis målet er å nærme seg datterens barndom, er valget av virkemidler pussige: Moren onanerer hyppig «for å vekke noe til live ved å aktivere det». Det er YouTube-seanser, hallusinogene stoffer, drage­meditasjoner. Hvor bærer det? Romanen munner ut i en erkjennelse av at noe inni henne selv er for hardt. Tittelens «Barnet mitt» må forstås som jegets henvendelse til seg selv; ikke til det faktiske barnet. Det forstår hun at hun kan slippe. «Det er jo over. Det eneste som er, er nå».

Årets bokhøst er et slags svar: Nei. Barndommens labyrinter forlater en ikke. Men de kan skape forfattere, som hos Arundhati Roy. Hennes portrett av moren er fritt for fordømmelse, like sammensatt som det er rammende.

«Fri kvinne. Som skrev fritt. Slik moder Mary lærte meg.»

Labyrinter

Fremskrittspartiet vil legge ned Kulturrådet. Det er ingen hemmelighet – de har programfestet det og staver det sorgløst ut i partiprogrammet, like ubekymret som når de slår fast at de vil stykke opp og selge NRK aksje for aksje og at de vil legge ned Norsk filminstitutt. «Kultur for voksne bør i større grad kunne finansieres uten offentlig støtte», traller partiet som kan få statsministeren etter mandagens stortingsvalg.

 har Sylvi Listhaug knapt fått et eneste spørsmål denne valgkampen – selv om partiet altså går inn for målrettet rasering av alle deler av kulturlivet som ikke er kommersielt lønnsomt. Høyre har heller ikke i nevneverdig grad blitt plaget med spørsmål om hvorfor de i sitt siste alternative budsjett nok en gang foreslår å innføre moms på bøker. Vi får bare ta for gitt at de mener det som står der; kulturlivet vil blø med de borgerlige ved roret. Blir det regjeringsskifte etter mandagens valg, blir det igjen opp til småpartiene Venstre og KrF å begrense skadeomfanget – de vil til gjengjeld ha mange skadeomfangsområder å begrense.

I Sverige har kultur i alle fall vært på dagsorden denne uka. Tirsdag la utvalget som har fått i oppdrag å utforme den lenge varslede og allerede svært utskjelte svenske kulturkanonen fram sitt arbeid, og nå debatteres resultatet – også her i Norge. Initiativet til kanonen kom fra Sverigedemokraterna i 2021, utvalget har blitt satt ned under Moderaternas Parisa Liljestrands ledelse.

Den endelige lista over kanonens utvalgte kunstverk får ikke blodet til å bruse, og er heller ikke spesielt kontroversiell: Her er Selma Lagerlöf og Gunnar Ekelöf, Astrid Lindgren og August Strindberg, Karin Boyes «Kallocain» og Vilhelm Mobergs «Utvandrerna», det er ryddig og rimelig, alt sammen. Noen savner riktignok Abba og mer populærkultur, og Åsa Linderborg har med rette påpekt at arbeiderkulturen virker påfallende fraværende. I det store og det hele er utvalget av kunstverk ikke så mye å krangle på: Litt antikvarisk og grått er det, men utvalget har nå en gang satt grensa ved verk som er 50 år eller eldre.

 kulturlivet bør ha et aktivt forhold til kanon; det er noe vi alltid bør debattere. Den melankolske grunntonen disse høyrekanonene er blitt til under, er likevel et kapittel for seg. Hva slags Sverige speiler denne lista? Slik tilfellet også var med danskenes kulturkanon fra 2006, er verdikampen innbakt i de statlige, skandinaviske kanonprosjektene. Økt innvandring er en uttalt foranledning til kanonskrivingen; rent praktisk betyr det at den kan brukes i integreringstiltak, mer ideologisk ligger det et bakenforliggende premiss om at den nasjonale kulturen er truet – av en voksende innvandrerbefolkning. De borgerlige kanonprosjektene blir i praksis en politisk forestilling; her er en utstilling av det som står i fare for å gå tapt, noe opprinnelig og umistelig. Det understrekes av at kunstverkene på lista får følge av et sett med «gode verdier»: pappaperm, kvinnelige prester og trykkefrihet står side om side med «Jazz på svenska» og Elsa Beskow.

 «Kampen om kunsten» påpeker kulturkommentator Mariken Lauvstad et annet paradoks ved kanonskrivingen: De borgerlige partiene som ivrer etter å utforme kanon, er de som har størst vilje til å kutte i den samme sektoren. Det siste kulturbudsjettet i Sverige var det svakeste på 20 år; år for år har kulturens andel av statsbudsjettet skrumpet inn, med åpenlyse nedskjæringer til kulturskoler og kulturforeninger. På Göteborgs filmfestival i januar i år benyttet Parisa Liljestrand festtalen sin til å framholde at kultursektoren må forvente mindre offentlig støtte.

Også her i Norge kan vi få en statlig kulturkanon i tilfelle regjeringsskifte. Høyre har programfestet det og Frp er positive. Det gjenstår å se hvor mange stipender de rekker å inndra før de fester Henrik Ibsen og Edvard Munch til nasjonens bryst. Når politikken er kulturfiendtlig, framstår det hult å smykke seg med det beste kulturen har frambragt.

Det umistelige

Den unge høyresidas glade gutter Simen Velle og Ola Svenneby fikk en sindig og velopplagt motstemme da 30 år gamle Gaute Børstad Skjervø ble AUF-leder i fjor høst. Skjervø entret offentligheten med det som virket som en mindre polert og skoleflink framtoning enn den profesjonelle ungdomspolitikeren gjerne utstråler, hva gjelder pene negler, innøvde poenger, 

. Han framstår ledig og åpen nok i tanken til å mestre det vår tid tilsynelatende hungrer etter – å 

, og har vært nok på mobilen selv til å forstå hva slags gryte som former unge, særlig mannlige, sinn. Nå har han skrevet bok, og undertittelen – en generasjonsfortelling – interesserer meg. For at det eksisterer en generasjonskløft, virker etter hvert åpenbart. Hva er fortellingen?

 i Gaute B. Skjervøs tilfelle, personlig. Skjervø gjemte seg for gjerningsmannen inne i en fjellhylle 22. juli 2011 og reddet livet ved å svømme fra øya, 16 år gammel. Bestekameraten Emil ble skutt og drept. Som for svært mange ble Skjervøs politiske engasjement født ut av denne ene nattsvarte dagen, og erfaringene fra Utøya setter også tonen for setningen som har blitt bokas tittel: «Ingenting blir som før». Kampen mot høyreekstremisme og fascisme blir Skjervøs viktigste kamp.

Skjervøs bok er klart best når han konsentrerer seg om å fortelle. Han skriver konsist og med nerve om ukene, månedene og årene etter Utøya – å skulle ta fatt på videregående med en opplevelse av total meningstomhet, med tilbakevendende mareritt og med erfaringen av at det verste når som helst kan skje. Han blir en sint, ung mann. Psykiateren han går til, gir ham nøkler til å kanalisere sinnet: «Det er ikke et mål i seg selv at sinnet skal bort. Du skal bare bruke det til noe mer fornuftig enn å holde deg selv våken om nettene». Rådet er klokt, men krever også en del personlige ressurser å etterleve – som Skjervø virker å besitte.

Han tar bussen fra Levanger til Namsos og får tatovert linjer fra Arnulf Øverlands 

 i løkkeskrift over venstre underarm – noe som leder ham til en interessant refleksjon om 22. juli 2011 ble det endelige punktumet for ironigenerasjonen – og backpacker etter hvert i Sør-Amerika og leser seg opp på politisk historie.

seg tankevekkende nok på mange måter nærmere den kollektive bevisstheten Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl sprang ut fra enn voksengruppa i vår tids politikermiljøer, formet av en krigsliknende erfaring som han er. Fantasifosteret historikeren Francis Fukuyama døpte «the end of history» etter Berlinmurens fall, blir tankefeilen som for Skjervø demonstrerer voksengenerasjonens «grenseløse naivitet», troen på evig framgang. Han skriver om Putin, Trump og om framveksten av ytre høyre, som i større grad burde vært forutsett. Årene i «dyp fred» har fått oss til å se på ondskap som et teoretisk konsept, hevder han.

Astrid Hygen Meyer

Artikler

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

Gunvor Nervold Antonsen bestemte seg for å endre natursorg til kraft.

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

Bygge opp, bryte ned

Jenny Erpenbecks bøker minner om alt som forsvant i 1989.

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Makt og avmakt

I Torild Skards selvbiografi ligger et stykke verdifull historieskriving.

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Innlagt

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

Innholdsdivisjonen

Adania Shibli har invitert skribenter til å formulere motsvar til verdens brutalitet.

Det er de grusomme foreldrenes bokhøst.

Heller ikke verdier kommer gratis.

Etter freden

Birgitte Larsens noveller vil mye, men hva setter de i bevegelse?

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Hvem kan elske Ester?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kulturparti.

Nye tider, nye bokbål.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhetskulturens fallgruver brått blitt veldig synlige

Hjemme og ute med Simone de Beauvoir.

Gunvor Nervold Antonsen bestemte seg for å endre natursorg til kraft.

Litte­ra­turen ekspan­derer. Er det en ny vår for science fiction?

Bygge opp, bryte ned

Jenny Erpenbecks bøker minner om alt som forsvant i 1989.

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Makt og avmakt

I Torild Skards selvbio­grafi ligger et stykke verdifull histo­rie­skri­ving.

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Innlagt

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforut­sig­bart.

Innholds­di­vi­sjonen

Adania Shibli har invitert skribenter til å formulere motsvar til verdens brutalitet.

Det er de grusomme foreld­renes bokhøst.

Heller ikke verdier kommer gratis.

Etter freden

Birgitte Larsens noveller vil mye, men hva setter de i bevegelse?

Kan man lage litte­ra­tur­fes­tival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Hvem kan elske Ester?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kultur­parti.

Nye tider, nye bokbål.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhets­kul­turens fallgruver brått blitt veldig synlige

Litteraturen ekspanderer. Er det en ny vår for science fiction?

I Torild Skards selvbiografi ligger et stykke verdifull historieskriving.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

Innholdsdivisjonen

Det er de grusomme foreldrenes bokhøst.

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Ingen slagord, bare nok et farvel til Høyre som kulturparti.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhetskulturens fallgruver brått blitt veldig synlige