Astrid Hygen Meyer

Hun ser ut som et barn, jenta i tynn, rosa magetopp, hun har lyst hår og barnlig ansikt. Hun er uforvarende kommet med på et av de mange bildene som ble tatt da supermodellen Naomi Campbell feiret 31-årsdagen sin på en yacht i St. Tropez i Frankrike i 2001: Blant alle jetsetterne i designerantrekk og mørke dresser på bildet er Virginia Roberts Giuffre et innlysende fremmedelement, en spinkel, 17 år gammel jente med forsiktig smil.

Hva i alle dager gjorde hun der, på den festen? I boka «Nobody’s girl», som utkom posthumt i fjor høst, skriver hun at hun ble oversett av det prominente vertskapet hele kvelden. «Jeg senket blikket og prøvde å gli inn i mengden», skriver hun. I en rosa magetopp med et barns ansikt.

år seinere sto Virginia Roberts Giuffre fram med sin historie som Jeffrey Epsteins sexslave. «Ingen» hadde visst, selv om kvelden på yachten bare var én av mange kvelder Giuffre tilbrakte med verdens mektigste og mest berømte mennesker der ingen spørsmål ble stilt. Hun ankom i følge med Jeffrey Epstein og partneren hans Ghislaine Maxwell og var der på jobb. Hun skriver i boka at hun tilnærmet daglig ble misbrukt av Epstein, ved en lang rekke anledninger ble hun lånt ut for seksuelle tjenester til andre milliardærer, kjente akademikere og politikere og til en engelsk skandaleprins. «Nobody’s girl» skildrer overgrep etter overgrep, voldtekt etter voldtekt og er fryktelig å lese. Det fins likevel gode grunner til å gjøre det.

 amerikanske justisdepartementet offentliggjorde tre millioner nye filer i saken forrige fredag, er det blitt klart at et knippe betrodde og høytstående personer her til lands har hatt både tett og personlig kontakt med Epstein, og at de i ulik skala har hentet økonomiske fordeler fra kontakten. Fra et norsk ståsted avdekker de nye filene først og fremst korrumpert maktbruk fra en internasjonal, hyklersk elite og mulig korrupsjon. Det er ingen klare holdepunkter for at Epsteins norske venner er blant dem som har ligget med og misbrukt de unge jentene han var omgitt av. Det kan føre til konklusjoner som underdriver betydningen av sexforbryteren Epstein, fordi vi nå, som sant er, må rette blikket mot økonomisk utroskap og utilbørlige vennetjenester. Men Giuffres historie viser at vi bør være varsomme med å plassere den omfattende menneskehandelen han og Maxwell drev med i en avsondret sone som ikke har noe med forretningsmannens øvrige virksomhet å gjøre. Boka bekrefter det Epstein-filene også vitner om: Epsteins mektige nettverk er et samrøre der vennetjenester, ferier, sex og økonomiske transaksjoner konstant flyter inn i hverandre, helt åpenlyst.

Giuffres historie er viden kjent, hun er det sentrale offeret som bidro til å felle både Epstein, Maxwell og Prins Andrew og den første som fortalte historien sin offentlig. I mai i fjor tok hun selvmord, men etterlot seg manuset til boka «Nobody’s girl». Boka belyser en velkjent offerdynamikk: «Vi var jenter ingen brydde seg om,» skriver Giuffre i boka. Selv var hun allerede et overgrepsoffer da hun ble introdusert for Epstein, hun hadde vært innlagt på en anstalt for trøblete ungdom og hadde narkotikaproblemer. Det amerikanske justisdepartementet anslår at mer enn 1000 kvinner er blitt misbrukt av Epstein, enkelte ned i 12-årsalderen, og mange av historiene likner hverandre i dette. Grotesk økonomisk og sosial ulikhet er blant det som muliggjør utnyttelsen av unge jenter. Etter hvert som myndighetene i større og større grad fulgte med, ser det ut til at sårbare amerikanske jenter ble erstattet av jenter fra Øst-Europa.

Epsteinvennene visst? Svaret er høyst uklart. Men mot slutten av Giuffres bok, henvender hun seg til leseren: «Ikke la deg lure av de i Epsteins nære sirkler som sier de ikke visste hva Epstein holdt på med. […] De kan si at de ikke visste at han voldtok barn. Men de var ikke blinde.»

Boka ­skildrer voldtekt ­etter voldtekt.

Blinde venner

Redaktør for Bokmagasinet

g, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått 

 fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider.

diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker. Også dette mener jeg fortjener en makt- og klasseanalyse. I kommentaren vektla jeg at kikking inn i privatlivets sfære er en overskridende handling, enten man snikfilmer eller dikter videre i en roman. Jeg tror vi alle ville følt oss utnyttet, ja, kolonisert, om vi opplevde å bli diktet og fantasert rundt på denne måten, og at det har betydning hvem det er som bruker ditt liv; hva som står på spill for avsenderen. Derfor gjør jeg koblingen til Uris vestkantbakgrunn.

Det er ikke vanskelig å forstå at Uri og Marstein reagerer. Det er en opprørende opplevelse når private forhold blir løftet inn i offentligheten. Det er vel nettopp det denne boka og debatten om den også handler om.

Svar til Marstein

Her er en øvelse: Se for deg at intime, private hemmeligheter du bærer på havner i en roman, og at alle som leser og som kjenner deg vil vite at det er deg. Hva er verst, at en vilt fremmed forfatter gjør det, eller at det er en av dine nærmeste, kanskje barnet ditt, som kvesser pennen og begår et karakterdrap?

Tygg litt på den. Debattene denne type bøker avstedkommer er uansett vondere, mer betente enn andre litterære debatter – de er kompliserte å manøvrere i, vanskelige å stå rakrygget i. På den ene siden er det tindrende klart at kunsten må være fri. Som forlagssjefen i det danske forlaget Gyldendal fastholdt da han var i retten i desember, stevnet for ærekrenkelser av en mann som mente seg utlevert i forfatteren Thomas Bobergs roman «Insula»: «Det ville vært katastrofalt om en forfatter ble frarøvet retten til å beskrive den verden vi bor i på en særegen litterær måte». På den andre siden er det enkeltmennesker som betaler prisen for denne retten, ved at de blir frarøvet bestanddeler i sine indre, mest private rom.

knappe to ukeretter utgivelsen av Helene Uris roman «I mitt lune hi» har boka, som bygger på en snikfilmdom fra 2020, blitt en verkebyll for norske Gyldendal. Etter et forsøk på å forsvare utgivelsen prinsipielt, har både forlag og forfatter nå bedt om unnskyldning gjennom pressen, men ikke for annet enn at de fornærmede ikke ble varslet på forhånd. Unnskyldningen monner lite, tenker jeg etter å ha lest boka. «I mitt lune hi» er en dypt problematisk utgivelse.

Et opplagt problem ligger i dommens forbrytelse, som er kikking; en mor og datter i en sokkelleilighet ble snikfilmet av huseieren over flere år. Moren i romanen oppdager at «hver lille flik av livet mitt er blitt betrakta og granska» og opplever det som fullstendig opprivende. At romanen gjentar den uhørte overskridelsen, virker det som om Uri knapt har reflektert over. Kikking og fantasi henger tett sammen, det er en handling som næres av begjæret etter å fylle tomrommene i det vi ikke vet. Hva er under den kjolen, hva er bak den døra? Fantasien egger oss til å følge uredelige impulser, til å krenke usynlige grenser. De samme drivkreftene næres denne boka av.

en forbløffende maktblindhet. Virkelighetslitteraturen myldrer av oppvekster med overgrep, vold og alkoholisme. Jegets behov for oppreisning gir disse bøkene kraft. Forfatteren skriver seg fri, får sin hevn, for å si det med Annie Ernaux i nobelforelesningen hun holdt i 2022, der hun fastholdt at hun «skriver for å hevne min ætt og mitt kjønn».

I Helene Uris tilfelle blir det tydelig hvor sentralt dette maktperspektivet er for hvordan vi vurderer virkelighetslitteraturens etikk. For hva er forfatterens posisjon i dette makthierarkiet? Jo, vestkantforfatteren Uri har gjennom jurister i familien kommet over en spennende dom. Hun har ingen personlig risiko i saken, bare fantasi og forestillingsevne.

 er «I mitt lune hi» likevel en klasseroman. Bokas to hovedpersoner, huseieren Bjørn og alenemoren Anne Marie, er hos Uri tydelig plassert i hvert sitt klassesjikt – språkviteren Uri gir dem også hver sin klassetilpassede språkføring. Samtidig søker romanen gjennomgående mot å nyansere forholdet mellom offer og overgriper. Virkelighetens forbrytelse er i Uris roman formildet. Hun skaper et sympatisk portrett av Bjørn; han er omsorgsfull i relasjonene til moren og ekskona, et ordentlig og ryddig menneske – før han med store kvaler kjøper spionkameraer fra Kina. For Anne Maries del er portrettet mindre sympatisk. Relasjonene hennes er svake. Hun har brutt med foreldrene, baksnakker venninnene, forelsker seg i voldelige menn. Hun etablerer et vennskap med Bjørn, men manipulerer ham samtidig aktivt. Hvem utnytter egentlig hvem, spør romanen.

Et prisverdig spørsmål å stille; i fiksjonens verden. Som klasseroman er den i det minste lojal mot klassen den er skrevet fra – den suverene vestkantklassen.

Makt og avmakt

#fff

De fleste av oss blir hverdagsmennesker, enkelte blir pionerer og foregangsmennesker. Hvordan vokser den evnen fram? Etter å ha lest «Likestilling for kvinner», selvbiografien til 89 år gamle Torild Skard som utkom denne høsten, er jeg ikke i tvil om at det kreves en viss ukuelig personlighet, en sta egenvilje og krum hals. Boka er full av setninger av typen: «Det var ingen enkel sak å skulle endre Unescos arbeid, men …» og så videre.

Utover personlighetstrekkene: Å tråkke sine barnesko i en generasjonsbolig på Lysaker, med den kjente barnepsykologen Åsa Gruda Skard som mor, litteraturprofessoren og dikteren Sigmund Skard som far og utenriksminister Halvdan Koht som morfar, kan heller ikke ha vært en ulempe. Mormora Karen Grude Koht beskrives som den virkelig tilstedeværende klippen – men hun var også pedagog og kvinnesakskvinne og hadde i sin tid kjempet for kvinners stemmerett.

på Lysaker etter noen år som krigsflyktninger i USA, og det var et hjem med vinduene åpne mot verden: Halldis Moren Vesaas, Henrik Sørensen og Lise Lindbæk kunne svinge innom, sammen med et kobbel av andre kunstnere, kvinnesaksforkjempere og store personligheter. Innimellom kom det norske, danske og svenske ukeblad på besøk for å skrive reportasjer om den moderne og likestilte familiens forunderlige metoder, som da moren samlet familien til familieråd. Under disse seansene slapp alle familiemedlemmer til orde da familiens anliggender skulle drøftes, barna lærte å argumentere rasjonelt og saklig for å bli hørt. Og slik ble altså Torild Skard til Torild Skard, en framtredende feminist som blant annet var første kvinne i Stortingets presidentskap og første kvinne til å lede Unicef internasjonalt. Tvillingsøsteren hennes, Målfrid Skard Flekkøy, ble verdens første barneombud.

Skard graviterer mot denne oppveksten hele livet, også i selvbiografien. Den rike oppveksten rommer også komplekse motsetninger: Mye har hun fått, men noe ble også tapt. Et livstema for Skard stammer fra den aller tidligste fasen av livet, da den svakere tvillingsøsteren må ha fått mye av nærheten den mer livskraftige Torild også trengte. Det er en melankolsk grunntone hun skriver inngående om i boka, og som hun mener festet seg i form av depresjoner og mindreverdighetsfølelse. Refleksjonene hennes om disse erkjennelsene er både omsvøpsløse og tankevekkende. «Inne i meg var det en understrøm av tvil. Ble jeg virkelig godtatt, generelt, som meg?», skriver Skard. Mye av Skards seinere engasjement for likestillingspolitikkens dilemmaer må stamme herfra. Hun er en kompromissløs forsvarer for lange fødselspermisjoner til mødrene og en motstander av for tidlig barnehagestart. Likestillingspolitikken som ble frontet av hennes eget parti SV under Kristin Halvorsen barnehageforlik og Audun Lysbakkens pappakvote skriver hun både skarpt kritisk om – etter hvert med en stigende sårhet over ikke å ha blitt hørt eller lyttet til av partiet.

 av den litt stive, refererende prosaen man gjerne finner i denne sjangeren, vi skal innom smått og stort. Men mot slutten av boka kommer Skard selv inn på de strukturelle problemene bak utgivelsen: Det er i grunnen sjelden kvinners selvbiografier fra samfunnslivet gis ut. «Av ti biografier som blir utgitt, er gjennomgående åtte om menn og to om kvinner», skriver hun. Skard forteller at hun hadde skrevet intenst på sin egen bok i to år, «både dag og stundom natt», men da manuset var ferdig, var interessen for det laber hos forlagene. Det er synd. For i Skards bok, som omsider så dagens lys på det lille forlaget Svein Sandnes Bokforlag i høst, finnes det verdifull og klok historieskriving.

Notorious

Jo mindre en er, desto større blir julen, skriver Tove Jansson i den fine erindringsboka «Billedhuggerens datter», som hun utga i 1968. Det korte kapitlet ‘Julen’, plassert helt i slutten av boka, viser Janssons finstilte evne til å mane fram årstidenes særegenheter, de varige sporene etter barndommens grunnleggende stemningsbilder – «Sommerboka» er et annet eksempel. Det er tekster som tåler å leses på nytt og på nytt, og slik tekster som er klokere enn leseren gjerne gjør, endrer de seg og vokser fra år til år.

 barndomshjem i Lotsgatan 4 i Helsingfors er en tilstand av trygghet og vennlighet. I det gulvkalde atelieret blant farens skulpturer står et juletre, muligens byens fineste. Tove og pappaen har dratt grytidlig ut på torget i morgenmørket og brukt mange timer på å velge akkurat det de skal ha. Det skal være av den lubne typen, høyt nok til å gå helt opp i taket – og hver grein må undersøkes, mistenksomt og minutiøst. Så står det der, pyntet med røde epler og harmoniske engler og herlige glasskuler som ikke må falle i gulvet, en grønn jungel barnet kan gjemme seg i.

«Julen er absolutt trygghet takket være juletreet», skriver Jansson, og tar leseren med helt inn i det rommet som åpner seg opp under granbarene, en beskyttet urskog å krype innunder. Janssons forfatterskap er fullt av slike huler og hemmelige gjemmesteder, trygge hi der det farlige og forferdelige ikke slipper inn. Akkurat her, under juletrær, må man være meget kjærlighetsfull, konkluderer barnet, og lar tankene vandre videre:

Det finnes steder for å sørge eller hate også. (...) Hvis du hater i et for stort rom dør du med en gang, hvis det er trangt går hatet innover igjen og rundt kroppen slik at det aldri når så langt som til Gud.

En annen påminnelse om det farefulle kommer tidligere samme dag, på hjemveien med faren i mørket, og barnet ser seg omkring. «Over hele havnen og torget hviler en stemning av trussel og trolldom». Slik er det hos Jansson; der det fins trygghet, fins det også farer. Dette er på 1920-tallet, Finlands nyvunne selvstendighet er skjør, freden i Europa er skjør. Selv i vinduet hjemme fins det påminnelser om reelle katastrofer: Der står en granat fra frihetskrigen utstilt. Den tørker de aldri støv av.

 blir julens bue i spennet mellom trygghet og fare i Janssons mest berømte julefortelling. Novellen ‘Granen’, som utkom noen år tidligere i «Det usynlige barnet», er egnet som alternativt juleevangelium, det er en fantastisk høytlesningstekst fra Mummidalen. Seint i desember blir Mummitrollet uforvarende vekket av en julestresset og irritert Hemul som graver i snøen. «Det blir jul!», roper Hemulen rasende, så Mummitrollet ser seg nødt til å vekke resten av familien: «Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul».

Resten av historien er intelligent situasjonskomikk, der Mummifamiliens sindige, men bekymrede forsøk på å avkode stresset hos kavende beboere i Mummidalen under julestria skrider fram. Under linjene trer et utenforskap fram. Mummifamilien kan ikke annet enn å konkludere at jula må være farlig, slik alle bærer seg. De får tak i et grantre, pynter det, setter fram mat og tenner lys i snøen, antakelig må det til for å mildne det farlige. Så setter de seg ned i snøen og venter på katastrofen. Den kommer ikke. I stedet samler de små knøttene seg rundt treet og beundrer det.

«Du er virkelig den første som synes at julen er god», sa Mummipappa. «Er du ikke redd for hva som skal skje når den kommer?»

Og snart er den her, en ny jul i en skjør tid; trussel og trolldom kommer vi ikke utenom. Selv kommer jeg til å gjenlese tekster av Tove Jansson også denne jula. De er små, opplyste hulrom mellom mørke felt, der tryggheten og vennligheten også har sin plass.

Under granbaret

Det hører med til sjeldenhetene, men tirsdag i forrige uke ble en bok forsøkt stanset i en norsk rettssal. Jeg vet ikke om Forleggerforeningens Trine Skei Grande rettet seg litt ekstra opp i ryggen da hun skred inn i Oslo tingrett i trykkefrihetens tjeneste, men sitatene hun ga til VG i forkant kan tyde på det. «Det er vel ikke stoppet en bok i Norge siden Agnar Mykles ‘Sangen om den røde rubin’», sa Grande og trakk de store, historiske linjene enda litt lenger: «Vi må jo tilbake til 1700-tallet for å finne noe lignende, altså at en forlegger må kjempe i retten mot kongehusets folk».

Det lille forlag på den ene siden, kongens folk på den andre – slik skal det altså forstås at Marius Borg Høiby og hans advokater har gått rettens vei i et hasardiøst forsøk på å stanse den ene av de to bøkene om ham som utgis denne høsten. Du kan også snu på det. For selvsagt er det utidig og ytterst uklokt av Høiby og hans advokater å trekke bøker for retten (og retten vil da heller neppe la seg overbevise). Like sant er det at de to bøkene som denne høsten gis ut om Marius Borg Høiby går langt i å kretse inn et enkeltmenneskes verste sider i bokform, og å ramme ham inn som vedtatt skurk før domstolen har sagt sitt.

 er i det hele tatt forlokkende når historiske dramaer utspiller seg. Det kan man også slå fast når man leser «Ute av kontroll», Kjersti Kvams bok om Marius Borg Høiby som brått ble framskyndet og sluppet denne uka, samtidig som forlaget Bonnier slapp nyheten om at tredje opplag var bestilt – allerede før boka var ute.

Boka er altså den andre som gis ut om Kronprinsessens 28 gamle sønn denne høsten. Der den første boka, «Hvite striper, sorte får» av journalistduoen Øistein Monsen og Torgeir Krokfjord, går langt i å koble Høiby til et nettverk av organiserte narkokriminelle, legger «Ute av kontroll» et annet prosjekt for dagen. Boka er konsentrert rundt Se & Hørs dekning av saken, og er fortalt av bladets redaktør Ulf André Andersen og de to medarbeiderne Niklas Kokkin-Thoresen og Lars Gautneb – snart kjent for leseren som tre utrettelige fotfolk i samfunnsoppdragets tjeneste.

Det skal sies at «Ute av kontroll» i flere partier er interessant lesning, og at den åpner for diskusjoner som er i offentlighetens interesse. Se og Hør har vært nyhetsledende i Høiby-saken siden han ble arrestert 5. august, og innblikket i hvordan disse sakene blir til, har verdi. Se og Hør innrømmer åpent at de betaler godt for bilder og lydopptak, men ganske mange av gjennombruddene i saken får journalistene også gjennom tradisjonelt kildearbeid. Enkelte deler av dekningen tar de også selvkritikk for. Feiringen av egne triumfer tar likevel overhånd.

Bokas tre hovedpersoner kalles gjennomgående for Hardy-gutta, og vi følger dem gjennom lange arbeidsdager bestående av spaning, redaksjonsmøter og skogsturer med topphemmelige kilder. I lange, ufiltrerte dialoger diskuterer de både metode og presseetikk og drøfter Høibys personlige egenskaper og egne spekulative teorier. Det er ikke i selvskrytet, men i disse delene boka stadig beveger seg over i det dypt problematiske. Et gjennomgangsrefreng er varianter av replikken: «Men det kan vi kanskje ikke sette på trykk, eller?». Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

 er ikke underlagt pressens Vær varsom-plakat og bør heller ikke være det. Men eksemplene på at journalister bruker bokutgivelser som verktøy for å fremme påstander de ikke kan sette på trykk etter presseetiske standarder, er etter hvert så mange at man kan spørre hva de gjør med bransjens troverdighet og etiske kompass. «Hvite striper, sorte får» går heller ikke fri fra denne kritikken. At begge bøker umiddelbart ble møtt med anklager om en rekke faktafeil, vitner om at kvalitetskontrollen ikke er god nok.

Bøkene har ingenting i en rettssal å gjøre. Men de er heller ikke et spesielt ærerikt kapittel i norsk forleggeri.

Men jammen kan vi ikke skrive det i en bok.

Time to shine

Medisinen jeg får ble funnet opp på 1950-tallet», nedtegner billedkunstneren Jakob Jakobsen i et dagboknotat fra psykiatrisk avdeling på Gentofte utenfor København, året er 2019. Han får litium og amotriptylin, på kvelden to tabletter med angstdempende Oxapax. Bivirkningene beskriver han som voldsomme: hendene skjelver, hukommelsen svikter, ørene piper, kroppen er invalidisert.

«Det virker litt som å kaste en håndgranat inn gjennom en dør uten at man vet hva som skjer der inne,» skriver han.

 er notatene begynnelsen på et tre måneder langt opphold på åpen avdeling på det psykiatriske sykehuset på Gentofte, der han legges inn på grunn av selvmordsfare, angst og depresjon.

Dagboknotatene kan leses i journalboka «Opphør Opprør. Dagbok fra en innleggelse» fra 2020; tidligere i år kom boka på norsk, utgitt av det lille kunstbokforlaget Torpedo i Karin Nygårds oversettelse. Den lille dagboka er et dypt interessant dokument over en innleggelse sett fra den sykes perspektiv, og en bok som også er vanskelig å lese uten å tenke på at det pågår en storstilt nedbygging av antall sengeposter i norsk psykiatri.

På 20 år har antallet døgnplasser i psykisk helsevern blitt halvert. Akkurat nå debatteres planlagte nedskjæringer i barne- og ungdomspsykiatrien ved Oslo universitetssykehus. Nedskjæringene føyer seg inn i et årelangt politisk mønster. «For første gang på 25 år har jeg gått i et demonstrasjonstog», skrev den pensjonerte psykiateren Randi Rosenqvist i sin personlige bok i fjor, «Mitt liv, mitt fag: Tung psykiatri», der hun refser den systematiske avviklingen av langtidsopphold i psykiatrien og tiår med nedprioriteringer. «Lange sykehusopphold kan være nettopp det som bedrer muligheten til fremtidig aktivitet og mestring», skriver Rosenqvist.

går dagene langsomt, med noen få, faste holdepunkter. Det er frokost til fast tid og morgenmøte med allsang. Det er gymnastikk og pårørendemøter, innimellom vaffelsteking eller bingo i fellesstua. «Veldig søtt», noterer Jakobsen, ikke uten syrlighet overfor de hvite frakkene som vil aktivisere ham, «men kake lokket allikevel litt».

Dagbøkene er fylt av konkrete nedtegnelser fra dette snevre, dypt regulerte livet mellom hvite vegger, og bare gradvis, mens Jakobsen skriver, forstår leseren at han får det bedre. De tyngste medisinene trappes ned og erstattes av andre, mindre inngripende medikamenter. Korthogde, vonde setninger som kunne stå i starten av boka erstattes av lengre utlegninger, assosiative eksperimenter og mer kontakt med omverdenen. Etter noen uker på avdelingen begynner Jakobsen å fargesette rommet sitt ved å henge fargede A4-ark, ett av gangen, opp på vegger og i taket, som en meditasjon.

Etter hvert blir også de politiske betraktningene rundt sykdom mer framtredende i dagboka. Han blir bevisst sin uproduktive status som syk i kapitalismen, stuet bort og usynlig. Tre dager i uka løper han en tur på villaveiene i Gentofte, mellom store hus og hager tilhørende Københavns rike overklasse, etterpå møter han medpasientene til kveldsmat, flere av dem omflakkende, hardt prøvede eksistenser. Sykdom er ikke et indre anliggende, det skapes av samfunnets ustoppelige hamsterhjul, konstaterer han.

 måles etter evnen til å vare på sine svakeste, heter det. Men vi er vel så gode til å måle prisen av en dyp depresjon. «Opphør Opprør» er ikke uten kritikk av systemet pasienten rulleres inn i, særlig av tung medisinering og elektrosjokkterapi, som han mener aldri kan løse den egentlige roten til pasientenes problemer. Men det er på slutten av det 78 dager lange oppholdet han formulerer bokas viktigste setning til politikerne akkurat nå: «Jeg fant på en eller annen måte tilbake til meg selv bare ved å ha et enerom og uante mengder tid.»

Innlagt

I boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling.

Det ligger et slags mystisk slør over MC-klubben Hells Angels’ hovedkvarter. Ordene er ikke mine, de tilhører Dagbladet-journalistene Øistein Norum Monsen og Torgeir P. Krokfjord. De overrumplet offentligheten med en uanmeldt bok denne uka, utgitt på Aschehoug: «Hvite striper, sorte får» har undertittelen «En reportasjebok om kokain, narkogjenger og kronprinsessens sønn» og er utstyrt med et kornete privatfoto av Marius Borg Høiby på forsida. Høiby viser fingeren på bildet, så vidt skjult bak designets fem innfelte striper med kokain mellom tittellinjene. 

Boka tar oss med til Oslos underverden, ofte i korthogde, heseblesende kapitler. Som når vi skal til Hells Angels på Alna, altså klubben med det mystiske sløret, der Monsen og Krokfjord maler videre:

Tenker du Hells Angels og fester, går kanskje tankene til bilder fra TV-serier: mørke lokaler, et hardrockband på en scene i hjørnet, lettkledde damer i lateks, røslige karer som henger i baren og som ikke går av veien for å levere ut en god runde juling til illojale prospects.

Du ser det for deg, ikke sant? Lateks? Juling? Ok, da kan vi komme til poenget i kapitlet: Flere Hells Angels-medlemmer er dømt for narkosmugling. Det har vært kontakt mellom Marius Borg Høiby og folk i Hells Angels. En av dem kjørte på et tidspunkt rundt på en Segway på en fest på Skaugum, men det har vi allerede lest i Se og Hør.

 ble pågrepet 4. august i fjor, etter å ha utøvd vold og slått rundt seg i kokainrus i en leilighet på Frogner, har hans nokså underdekkede liv på skyggesiden blitt flombelyst i mediene. Det er et dypt foruroligende, tragisk bilde som trer fram, av et skadeskutt medlem av den utvidede kongefamilien med farlig atferd.

Som Monsen og Krokfjord skriver i boka, var enkeltepisoden som en stein som ble kastet ut i vannet – etter at den traff vannflata, har den virvlet opp bunngrums og slam og gjort Høiby-saker til daglig kost på avisforsidene. Etterforskningen er avsluttet, og saken mot ham kommer opp i februar neste år. Der vil han stå tiltalt for 32 lovbrudd med en strafferamme på ti år, deriblant fire voldtekter, ulovlig filming av kvinners underliv uten samtykke, trusler og forulemping av politiet.

De faktiske tiltalepunktene er bare så vidt omtalt i «Hvite striper, sorte får». Høiby er ikke tiltalt for narkotikaforbrytelser, men i boka spinnes nettet rundt Høibys vennekrets til en «Narcos»-liknende fortelling med forgreininger til miljøer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Fra nattklubber på Frogner og dyre klokker på svartebørsen sneier vi innom Young Bloods og videre til beslagene på Bama-lageret. Før vi vet ordet av det følger vi tråder ut til Foxtrot og den kurdiske reven; til og med Pablo Escobar klarer forfatterne å flette inn. Den hardkokte fortellerstemmen har macho TV-fiksjon som ideal: «I speilet så han at den tidligere så mørke hårmanken var begynt å bli grå. Det var på tide å sette sjøbein, ri av stormen og stramme seg opp,» skriver de for eksempel om en av de omtalte, i ett av mange grep som legger et underholdende spenningsslør rundt journalistikken. Det er ingen tvil om hvor forfatterne vil: Én anonym kilde får spekulere uimotsagt i om Høiby har fått betaling for å skaffe kunder til kriminelle narkotikanettverk.

vi leser, blir det tydelig at det ligger et stort, fortjenestefullt gravearbeid bak undersøkelsene av norsk underverden – og vi trenger journalistikk til å belyse forbindelsene som forsyner elitene med kokain. Men i en bok som setter kronprinsessens sønns ansikt på forsida, er insinuasjonene boka inviterer til rundt et enkeltmenneske nesten grenseløse. Er det forsvarlig? Om Høiby ikke er tiltalt i en ordinær domstol for å drive narkokriminalitet, har folkedomstolen i alle fall fått et bidrag.

Her er de hvite strip­ene, der er det sorte fåret.

«Narcos» på norsk

#000

Mandag kveld denne uka fikk Arundhati Roy applaus igjen. Det var i Oslo, et av mange stopp på en lang bokturné hun er på denne høsten, og i Universitetets aula reiste hele den fullsatte salen seg i en øredøvende og langvarig klapping og hoiing. Det er sikkert noe Roys publikum gjør i by etter by hun besøker, fra Toronto til Stockholm og Madrid, for Arundhati Roys sceneopptredener er slagkraftige og glitrende. Men på scenen ble Roy stående i en slags beklemt posisjon, mellom podiet og stolen hun nettopp hadde sittet på, som om hun lurte på hvor hun skulle gjøre av seg mens det pågikk. I den nølende lille gesten kunne man kanskje lese: Ja? Dere klapper?

Øyeblikket minnet meg på noe Roy sa sist jeg intervjuet henne, den gangen på en video­lenke til leiligheten hennes i Delhi mot slutten av harde covid-nedstengninger i juli 2022. Vi snakket om Narendra Modi og hindunasjonalismens framvekst, om pandemiens tapte politiske mulighetsrom og om Roys siste politiske essaysamling «Azadi» fra 2020 – en bok som så sent som i august i år ble forbudt av det indiske styret i Kashmir, på grunn av «falske narrativer» om de tusenvis som er drept i regionen de siste tiårene. Roy fortalte om hvor mange venner hun hadde som satt fengslet, som var forfulgt.

«Hva innebærer det å være en vellykket forfatter når andre blir drept,» spurte Roy.

Bare et par måneder etter at vi snakket sammen i 2022, døde moren til Arundhati Roy, Mary Roy. Hun var et usedvanlig menneske som oppnådde store ting, og en fryktelig mor for Arundhati og broren. Det vet den som har lest memoaren «Min havn og min storm», som utkom denne høsten, der Roy tegner et nærgående og komplisert, grusomt, men også forsonende portrett av en ruvende, rasende morsskikkelse. Når vi møtes til et intervju før kvelden i aulaen, er det der vi begynner.

– På en måte hadde jeg jo ventet hele livet på at hun skulle dø, sier Roy.

– Moren min hadde alvorlig astma og hun hadde sine egne, teatralske fakter rundt det – den forestående døden var som en forestilling som ble spilt på nytt og på nytt, men der siste akt aldri kom. Så det kom overraskende på meg hvor satt ut jeg ble da det omsider skjedde. Hun var 89 år gammel og skral, jeg hadde absolutt ingen grunn til å bli så rystet. Men jeg hadde brukt så mye av min emosjonelle kapasitet på å håndtere forholdet i så mange år. Bortgangen endret meg. Jeg kunne til og med se det på bilder.

Redningen for meg var at jeg sluttet å se henne som en mor.

Slitte bånd

Tom Henning Bratlie

Oss glemske sjeler imellom: Innimellom blir man overrasket over hvor mye som ordner seg, tross alt. Du kan legge igjen nøklene på en bardisk, eller en hel koffert i bagasjerommet på en nattbuss mange mil hjemmefra, og noen dager seinere står du og holder de samme tingene i hånda igjen, overlevert av et vennlig vesen. Samfunnets usynlige tråder er vevd av skjør tillit. Ja, så lenge den holder, så lenge den er solid nok. Plutselig finner du din egen, låste sykkel ramponert inntil en lyktestolpe.

Det er sånt man blir minnet om i Per Pettersons nye roman, «Du er hjemme nå», der store deler av handlingen finner sted på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonen Kasper, på denne tida en småbarnsfar i slutten av trettiårene, sovner på bussen hver eneste natt, på vei hjem fra seinskiftet i den grafiske bedriften han jobber turnus i. Han våkner når sjåføren forteller ham at han er framme. I romanen er det en fast sjåfør som kjører bussruta, og hver gang må sjåføren gi den samme beskjeden idet Kasper begynner å gå mellom setene og mot utgangen: «Du glemte veska».

Han glemmer veska og får den tilbake, natt etter natt. Som om romanen spør: Hvorfor glemmer vi tingene våre? Er det fordi vi langt der inne stoler på at det vi bærer med oss er ivaretatt? At så lenge det fins et samfunn, går det greit?

– Det med all busskjøringen i boka, det har jeg hentet fra meg selv. Nå som jeg bor her ute, kjører jeg bil overalt. Men før jeg kom ut hit, da jeg bodde i traktene hvor Kasper bor, da kjørte jeg den samme bussen hele tida.

Vi er i skrivestua til Per Petterson, på småbruket Porten en times kjøretur sørøst for Oslo, dit vi har reist for å snakke om Pettersons nye roman. Det er en fin høstdag, og Pettersons røde skrivestue, i skråninga et stykke nedenfor boligen på småbruket, er et fabelaktig sted, fullt av sirlig organiserte bokhyller med biografier, utklipte sitater, buddhaer og andre gjenstander, en tom flaske sprit (

Vi må likevel til saken: Romanens bussjåfør dør brått. Kasper tar det hardt.

Sjåføren er ikke en helt ubetydelig skikkelse i romanen. Det er han som har replikken «Du er hjemme nå», som er blitt bokas tittel. En annen fin replikk kommer etter at sjåføren på eget initiativ legger om ruta for å kjøre Kasper helt hjem til blokkene han bor i på toppen av en bakke, i stedet for å stoppe nede ved eneboligene: «Det er vel for faen et samfunn vi lever i», sier han.

Du må være øyet som ser, hjertet som klaprer.

Alt kan skje

Når følte du deg sist gammel? For meg er svaret i dag tidlig, da jeg fant veien inn i NRK-avspilleren på nett for å høre Politisk kvarter, men ble stoppet av overskriften «Hun er en kinky bitch»: «Jon Almaas fascineres av en dame i Hamsuns berømte bok».

på Marienlyst fornyer seg – igjen. Siste nyhet er at seks spesialiserte musikkprogrammer i P2 skal legges ned, en avgjørelse som med et visst innslag av nytale begrunnes slik av musikksjef Mats Borch Bugge: «Det er nå helt nødvendig å omprioritere, for å bruke den unike musikkompetansen vi har i NRK til å utvikle og skape nytt innhold».

 et sentralt stikkord; nylig fikk jeg vite at NRK har oppdatert organisasjonskartet og at de redaksjonelt ansatte kulturmedarbeiderne, fagkritikerne og jazzhodene i NRK nå er samlet i én stor enhet, ved navn innholdsdivisjonen. Her flyter de rundt sammen med sportsankere, serieskapere, komikere med skravlepodkast og realitykjendiser med ett felles oppdrag: «skape nytt innhold», for å si det med musikksjefens ord.

Samtidig, men til mindre oppmerksomhet, har NRK tatt litteraturkritikken av lufta. Programmet Åpen bok: kritikerne, der NRKs kritikere diskuterer bøker i studio, ser ut til å være nedlagt. Ingen nye episoder er publisert siden jul i fjor, bare personlige forfatterintervjuer står igjen av programmet. Litteraturkritikken i NRK eksisterer dermed nå kun som skrevne tekster på nett med terningkast, med unntak av sporadiske opptredener i ettermiddagsprogrammet Studio 2.

 Kristoffer Jul-Larsen, som har skrevet doktorgrad om NRKs litteraturkritiske historie, har tidligere poengtert at opprettelsen av kulturkanalen P2 i 1992, og tredelingen av kanalsystemet det innebar, representerer et slags brudd.

Som rikskringkaster ble NRK grunnlagt med en ambisjon om å skape forbindelse mellom kulturen og folket; det var et uttalt mål å kultivere allmennheten – en juridisk feide mellom Forfatterforeningen og det private Kringkastingselskapet var faktisk en direkte foranledning til at vi fikk en statlig kringkaster i 1933. Folk hadde mistet tillit til den private kringkasteren som kulturbærende institusjon, skrev Jul-Larsen i en interessant tekst i Morgenbladet i 2021. Da kanalen P2 dukket opp 60 år seinere på Einar Førdes initiativ, innebar det en styrking av kulturdekningen, men også en slags byttehandel. Kulturen forsvant fra det brede, folkelige P1, til gjengjeld fikk kulturfolket en hel kanal tilbake, der radiodøgnet ble fylt av jazz, avantgarde, filosofi og poesi – og store ambisjoner for kulturkritikk.

Opprettelsen innledet den nå så sentrale målgruppe- og publikums­tenkningen i NRK. Men kanalen ble også omfavnet av målgruppen den hadde satset på. Radiokritikken fikk et kraftfullt gjennomslag. Programmet Kritikertorget hadde kultstatus på 1990-tallet – Karl Ove Knausgård får fungere som sannhetsvitne for påstanden i «Min kamp 5»: «alle de gode kritikerne anmeldte der».

 har radiokritikkens flater kommet og gått; de har hett Ordfront, Boktilsynet, Bok i P2, Åpen bok. Mye kan sies om den konstante og rastløse endringsiveren i NRK. Men NRK har fremdeles flere fast ansatte kritikere enn noe annet mediehus, og litteraturkritikken har hele tiden hatt sitt eget program, den har blitt hegnet om. Inntil nylig.

Til gjengjeld leser Jon Almaas leser «Markens grøde» i programmet Leseklubben. Egentlig er det urettferdig å rette skytset mot dette programmet – det er både humørfylt og inviterer til fordypning. Men underholdende gjenlesning av klassikere kan ikke være det eneste litteraturprogrammet på radio.

Innholdsdivisjonen

Ikke alle vet det, men den anerkjente palestinske forfatteren Adania Shibli har gått hen og blitt en slags deltidsbergenser det siste året, for å jobbe med kunsttriennalen Bergen Assembly, som åpnet i forrige uke.

Der har hun inngått i en kuratorgruppe sammen med den indiske kunstneren Ravi Agarwal og med Bergen Arkitekthøgskole. Og kanskje fordi Shibli stiller til oppgaven som forfatter, har 

 nokså naturlig blitt en del av kunstbiennalens innhold.

På de neste sidene trykker Klassekampen et knippe tekster som er blitt til under arbeidet med triennalen, av internasjonale skribenter hun har invitert inn – som et slags ekstra visningsrom i biennalen, som Bokmagasinet her stiller til disposisjon. Vi ringer Shibli for å be henne forklare prosjektet for oss.

– Vi hadde et sterkt ønske om at Bergen Assembly ikke bare skulle begrense seg til visningsperioden på ti uker. Vi tenkte på måter vi kunne skape engasjement både før, under og etter festivalen. Over en periode på to år arrangerte vi derfor et tverrfaglig, utforskende kursprogram, et format Bergen Arkitekthøgskole har benyttet seg av før, der de beveger seg utenfor pensum. Tekstene er blitt til som en del av disse kursene.

Tekstene kretser rundt nøkkelordene i tittelen til denne utgaven av triennalen, «på tvers, gjennom, nær». For eksempel skriver den palestinske matematikeren Munir Fasheh om «mujawaarah», et arabisk begrep for naboskap som en slags levemåte eller livspraksis – det er et begrep de har diskutert under de tverrfaglige kursene.

– Det fins et arabisk ordtak som sier at du skal vare på naboen din og naboens nabo, helt ut til den sjuende naboen. Ordtaket har fantes i den arabiske verdenen i århundrer, men i dag er samfunnsforholdene enormt mye større. Det gjør situasjonen annerledes: Hvem som helst kan være naboen din, sier Shibli.

Fasheh skriver blant annet om en følelse som vokste fram under den første intifadaen på Vestbredden, da det israelske militæret holdt alle skolene stengt i flere måneder, og det var portforbud.

– Det som skjedde, var at nabolagene ble helt essensielle. Det vokste fram fellesskap: Folk dyrket grønnsaker sammen, laget mat, passet hverandres barn for å klare seg, sier Shibli.

Årets Bergen Assembly handler om å eksistere i en verden der det pågår lammende brutalitet, og om å formulere motsvar, skriver kuratorene i presentasjonen av triennalen. For Shibli, som både jobber og holder tett kontakt med venner og familie i Palestina, er det en utfordring hun jevnlig våkner om natta og tenker på, forteller hun.

Din sjuende nabo

Arundhati Roys mor Mary Roy var en formidabel skikkelse: Hun sørget egenhendig for å endre Indias arvelover. Skolen hun startet ble et generasjonsbyggende imperium. Men som mor? Infam, fryktinngytende, grusom. Hun var en som kunne snu seg mot datteren i bilsetet og si, med raseri i blikket: «Kom deg ut av bilen min. Kom deg ut av livet mitt», og kjøre sin vei.

Vokser man opp slik, skriver Roy i høstens bok «Min havn og min storm», blir man forvandlet til et 

: Barndommen utspilles i et kontinuerlig forsøk på å forstå den voksne. «Det gjorde meg til forfatter.»

, de gåtefulle og rufsete, de tragiske; det er bokhøstens store tema. Flere av høstens sakprosautgivelser er ført i pennen av forfattere som undersøker betydningsfulle, men kompliserte foreldre: Bjørn Westlies «Mors valg», Tommy Halvorsens «Puslespillet pappa»; sågar Julia F. Klausens kommende bok «Jeg er ikke min mors datter» – om å være datter av en kvinne som er dømt til 21 års forvaring for dobbeltdrap. Marte Michelets kommende bok om faren Jon befinner seg i en annen ende, fra et mer faglig perspektiv kommer Nadia Ansars «Forsoninger». I romanform kommer snart Simon Strangers «Stranger» og Ida Hegazi Høyers «Det nye hjertet», begge selvbiografiske beretninger om fedre. Et storslagent eksempel finner vi også i Dag Solstads posthume roman, der morens grusomme temperament trer fram.

Det er ingen ny ting at forfattere bedriver et minnearbeid rundt de ruvende foreldreskikkelsene de er oppvokst rundt – tenk Proust! – men i høst er det påfallende mange av dem, og skildringene befinner seg så å si i sentrum av bokhøsten. De lander også i en kultur besatt av foreldreskapet, det perfekte som sådan. Vi setter oss ned med barna våre i øyehøyde, slik Hedvig Montgomery har lært oss, og 

 følelsene deres. Men samtidig som kulturen er besatt av det perfekte foreldreskapet, er det uperfekte tabu. Litteraturen flommer over av beretninger om å 

 dårlige foreldre, men ingen vil vedkjenne seg å 

er Hanne Ørstavik. I romanen «Barnet mitt» får jeg hjertet i halsen allerede i første avsnitt: Fortelleren overmannes av et bilde. Det handler om hva slags mor hun har vært for datteren. «Hvem var jeg til å leve, når jeg hadde gjort barnet mitt så vondt.» Ørstavik har fått strålende kritikker for boka – og jeg beundrer henne for at hun er så modig – men Tom Egil Hvervens innvending 

 slutter jeg meg til: Datterens rolle i boka er problematisk.

I romanen prøver fortelleren igjen og igjen å huske datterens barndom, hva hun har gjort mot henne. Gang på gang må hun gi opp, mellom bildene er det «mørke og tomt». I stedet er det bildene fra hennes egen barndom som trenger seg på: farens voldsepisoder, et fryktregime, vonde avvisninger.

«Barnet mitt» er en vanskelig bok. Forfatteren går langt i å utlevere en datter som ikke har bedt om å bli utforsket i en roman. Den voksne datteren som skildres i boka, holder morens søkende og desperate henvendelser på avstand. Men i romanen blir hun fanget inn, og gjort til hoved­objekt for en bisarr terapeutisk prosess. Hvis målet er å nærme seg datterens barndom, er valget av virkemidler pussige: Moren onanerer hyppig «for å vekke noe til live ved å aktivere det». Det er YouTube-seanser, hallusinogene stoffer, drage­meditasjoner. Hvor bærer det? Romanen munner ut i en erkjennelse av at noe inni henne selv er for hardt. Tittelens «Barnet mitt» må forstås som jegets henvendelse til seg selv; ikke til det faktiske barnet. Det forstår hun at hun kan slippe. «Det er jo over. Det eneste som er, er nå».

Årets bokhøst er et slags svar: Nei. Barndommens labyrinter forlater en ikke. Men de kan skape forfattere, som hos Arundhati Roy. Hennes portrett av moren er fritt for fordømmelse, like sammensatt som det er rammende.

«Fri kvinne. Som skrev fritt. Slik moder Mary lærte meg.»

Labyrinter

Fremskrittspartiet vil legge ned Kulturrådet. Det er ingen hemmelighet – de har programfestet det og staver det sorgløst ut i partiprogrammet, like ubekymret som når de slår fast at de vil stykke opp og selge NRK aksje for aksje og at de vil legge ned Norsk filminstitutt. «Kultur for voksne bør i større grad kunne finansieres uten offentlig støtte», traller partiet som kan få statsministeren etter mandagens stortingsvalg.

 har Sylvi Listhaug knapt fått et eneste spørsmål denne valgkampen – selv om partiet altså går inn for målrettet rasering av alle deler av kulturlivet som ikke er kommersielt lønnsomt. Høyre har heller ikke i nevneverdig grad blitt plaget med spørsmål om hvorfor de i sitt siste alternative budsjett nok en gang foreslår å innføre moms på bøker. Vi får bare ta for gitt at de mener det som står der; kulturlivet vil blø med de borgerlige ved roret. Blir det regjeringsskifte etter mandagens valg, blir det igjen opp til småpartiene Venstre og KrF å begrense skadeomfanget – de vil til gjengjeld ha mange skadeomfangsområder å begrense.

I Sverige har kultur i alle fall vært på dagsorden denne uka. Tirsdag la utvalget som har fått i oppdrag å utforme den lenge varslede og allerede svært utskjelte svenske kulturkanonen fram sitt arbeid, og nå debatteres resultatet – også her i Norge. Initiativet til kanonen kom fra Sverigedemokraterna i 2021, utvalget har blitt satt ned under Moderaternas Parisa Liljestrands ledelse.

Den endelige lista over kanonens utvalgte kunstverk får ikke blodet til å bruse, og er heller ikke spesielt kontroversiell: Her er Selma Lagerlöf og Gunnar Ekelöf, Astrid Lindgren og August Strindberg, Karin Boyes «Kallocain» og Vilhelm Mobergs «Utvandrerna», det er ryddig og rimelig, alt sammen. Noen savner riktignok Abba og mer populærkultur, og Åsa Linderborg har med rette påpekt at arbeiderkulturen virker påfallende fraværende. I det store og det hele er utvalget av kunstverk ikke så mye å krangle på: Litt antikvarisk og grått er det, men utvalget har nå en gang satt grensa ved verk som er 50 år eller eldre.

 kulturlivet bør ha et aktivt forhold til kanon; det er noe vi alltid bør debattere. Den melankolske grunntonen disse høyrekanonene er blitt til under, er likevel et kapittel for seg. Hva slags Sverige speiler denne lista? Slik tilfellet også var med danskenes kulturkanon fra 2006, er verdikampen innbakt i de statlige, skandinaviske kanonprosjektene. Økt innvandring er en uttalt foranledning til kanonskrivingen; rent praktisk betyr det at den kan brukes i integreringstiltak, mer ideologisk ligger det et bakenforliggende premiss om at den nasjonale kulturen er truet – av en voksende innvandrerbefolkning. De borgerlige kanonprosjektene blir i praksis en politisk forestilling; her er en utstilling av det som står i fare for å gå tapt, noe opprinnelig og umistelig. Det understrekes av at kunstverkene på lista får følge av et sett med «gode verdier»: pappaperm, kvinnelige prester og trykkefrihet står side om side med «Jazz på svenska» og Elsa Beskow.

 «Kampen om kunsten» påpeker kulturkommentator Mariken Lauvstad et annet paradoks ved kanonskrivingen: De borgerlige partiene som ivrer etter å utforme kanon, er de som har størst vilje til å kutte i den samme sektoren. Det siste kulturbudsjettet i Sverige var det svakeste på 20 år; år for år har kulturens andel av statsbudsjettet skrumpet inn, med åpenlyse nedskjæringer til kulturskoler og kulturforeninger. På Göteborgs filmfestival i januar i år benyttet Parisa Liljestrand festtalen sin til å framholde at kultursektoren må forvente mindre offentlig støtte.

Også her i Norge kan vi få en statlig kulturkanon i tilfelle regjeringsskifte. Høyre har programfestet det og Frp er positive. Det gjenstår å se hvor mange stipender de rekker å inndra før de fester Henrik Ibsen og Edvard Munch til nasjonens bryst. Når politikken er kulturfiendtlig, framstår det hult å smykke seg med det beste kulturen har frambragt.

Det umistelige

Den unge høyresidas glade gutter Simen Velle og Ola Svenneby fikk en sindig og velopplagt motstemme da 30 år gamle Gaute Børstad Skjervø ble AUF-leder i fjor høst. Skjervø entret offentligheten med det som virket som en mindre polert og skoleflink framtoning enn den profesjonelle ungdomspolitikeren gjerne utstråler, hva gjelder pene negler, innøvde poenger, 

. Han framstår ledig og åpen nok i tanken til å mestre det vår tid tilsynelatende hungrer etter – å 

, og har vært nok på mobilen selv til å forstå hva slags gryte som former unge, særlig mannlige, sinn. Nå har han skrevet bok, og undertittelen – en generasjonsfortelling – interesserer meg. For at det eksisterer en generasjonskløft, virker etter hvert åpenbart. Hva er fortellingen?

 i Gaute B. Skjervøs tilfelle, personlig. Skjervø gjemte seg for gjerningsmannen inne i en fjellhylle 22. juli 2011 og reddet livet ved å svømme fra øya, 16 år gammel. Bestekameraten Emil ble skutt og drept. Som for svært mange ble Skjervøs politiske engasjement født ut av denne ene nattsvarte dagen, og erfaringene fra Utøya setter også tonen for setningen som har blitt bokas tittel: «Ingenting blir som før». Kampen mot høyreekstremisme og fascisme blir Skjervøs viktigste kamp.

Skjervøs bok er klart best når han konsentrerer seg om å fortelle. Han skriver konsist og med nerve om ukene, månedene og årene etter Utøya – å skulle ta fatt på videregående med en opplevelse av total meningstomhet, med tilbakevendende mareritt og med erfaringen av at det verste når som helst kan skje. Han blir en sint, ung mann. Psykiateren han går til, gir ham nøkler til å kanalisere sinnet: «Det er ikke et mål i seg selv at sinnet skal bort. Du skal bare bruke det til noe mer fornuftig enn å holde deg selv våken om nettene». Rådet er klokt, men krever også en del personlige ressurser å etterleve – som Skjervø virker å besitte.

Han tar bussen fra Levanger til Namsos og får tatovert linjer fra Arnulf Øverlands 

 i løkkeskrift over venstre underarm – noe som leder ham til en interessant refleksjon om 22. juli 2011 ble det endelige punktumet for ironigenerasjonen – og backpacker etter hvert i Sør-Amerika og leser seg opp på politisk historie.

seg tankevekkende nok på mange måter nærmere den kollektive bevisstheten Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl sprang ut fra enn voksengruppa i vår tids politikermiljøer, formet av en krigsliknende erfaring som han er. Fantasifosteret historikeren Francis Fukuyama døpte «the end of history» etter Berlinmurens fall, blir tankefeilen som for Skjervø demonstrerer voksengenerasjonens «grenseløse naivitet», troen på evig framgang. Han skriver om Putin, Trump og om framveksten av ytre høyre, som i større grad burde vært forutsett. Årene i «dyp fred» har fått oss til å se på ondskap som et teoretisk konsept, hevder han.

Så er spørsmålet om Skjervøs fortelling er nok til å bære en hel politisk generasjonsfortelling i bokform – svaret er nok at det er den ikke. Boka er strukturert i tre deler, der første og siste del i hovedsak er bygget rundt den dirrende erfaringen fra Utøya, og den midterste delen er en langt tørrere oppramsing av Skjervøs politiske saksliste. Poengene er gode nok, men velkjente og litt for springende og stivt framført til at jeg tror de vil fyre opp målgruppa av unge, politisk interesserte. Her finnes likevel anslag som viser en helstøpt politisk stemme mange av dem vil lytte til, og det skal man heller ikke undervurdere.

Etter freden

Det er lys å finne i skuespiller Birgitte Larsens debutnoveller, og det skal sies at det er utførlig beskrevet, alt sammen. Her er furulys, vårlig lys, poetisk lys, glinsende sollys, lavt novemberlys som plaffes inn gjennom kirkevinduene under en begravelse, «som et maskingevær og traff båren perfekt» (denne siste metaforen liker jeg godt).

man seg ved alt dette lyset? Det kan være fordi Larsens lysbeskrivelser ofte har noe distinkt kunstig, eller 

, ved seg, de tilhører liksom novellenes verden mer enn vår egen. Her er også hvitt plantelys i opplyste haller, svakt lys fra lyktestolper, vulgært scenelys, skarpe, underlige lyslegemer som flammer opp foran en i søvne, for å nevne noe. Larsen spenner opp et novelleunivers på kanten av det virkelige, og alt det glinsende og elektriske lyset hun plasserer over det eksentriske persongalleriet sitt, framkaller en slags solblindhet hos leseren. Roland Barthes har gitt oss begrepet 

 med romaner av Gustave Flaubert som eksempel; detaljene Flaubert drysser utover romanteksten, pianoet, et barometer i et borgerlig interiør, skaper en opplevd effekt av virkelighet. Hos Larsen oppstår snarere en slags uvirkelighetseffekt: Du er i en novelle nå, sier lyset til leseren. Det gir novellene både fascinasjonskraft og et litt stivt preg.

«Som i en ny jord» består av ti noveller. Alle bortsett fra én er fortalt i jegform, og som tittelen antyder, krakelerer den trauste hverdagen med sprekker mot noe overskridende og nytt, utopiske lengsler, radikale forvandlinger, hektisk omskiftelighet. Den beste novellen er plassert midt i boka, ‘Lys; elektrisk’ (ikke sant), og er for så vidt også en av samlingens mer konvensjonelle. Den maner varsomt fram to sjeler som møtes under planleggingen av sivil ulydighet i en radikal miljøorganisasjon, og som, radikalt nok, finner hverandre i stedet, til tross for at fortelleren har barn og en syk mann hjemme. Her har Larsen finstilt kontroll over språket og virkemidlene, og i jegets indre monolog, der kvinnen forsøker å forsvare den ganske skjønne og tross alt herlige utroskapen, trer Larsen fram som en interessant og djerv forteller.

har et mer viltert temperament og åpninger mot det overnaturlige; her er en spradebass av en kommunikasjonsmann som blir blind etter et sykehusinngrep – og som ikke-seende oppdager at han har synske evner. En alenemor, som har forlatt sin psykotiske kjæreste i en trailerpark i Texas og dratt hjem til Norge, gjennomgår også en ukontrollerbar forvandling – er det et snikende kjønnsskifte, eller er hun i ferd med å bli en fugl? Det henger i lufta. I andre noveller finner man en desperasjon som munner ut i fatale valg; et gjennomgangstema i flere av novellene er foreldre som forlater barna sine, enten ved selvmord, eller rett og slett ved en slags ytterliggående 

. Mange av dem beveger seg i et ganske spesifikt sjikt av befolkningen, den løse kultur- og aktivistklassen, med tynne bånd til arbeidsgivere, institusjonene, staten. Det er påfallende fellestrekk som gjør det klart at Larsen med disse novellene vil si noe om det normsterke familie- og hverdagslivets trange rammer, de knugende veggene rundt kjernefamilien og lengselen etter andre fellesskap. Hun lykkes delvis med dette, men ikke helt. Novellene minner litt for ofte om uforpliktende improvisasjonsøvelser, en serie av forlatte skisser til romanåpninger, og samfunnskritikken forblir litt diffus. Men en kime til et forfatterskap her ligger det nok. Hvis hun holder litt mer fast i personene og ideene sine i neste bok, tror jeg vi kan se, tja, 

Uvirkelighetseffekten

En lørdag i april sto det en kort tekst på trykk i Klassekampens debattspalter som jeg har tenkt på flere ganger siden jeg leste den. Anestesilegen Kjell Erik Strømskag, som også er forfatter, beskrev en reise til Gaza i november i fjor. Med seg i bagasjen hadde han den grønne, lille poesiboka «Tunga mi protesterer mot døden». Strømskag var utsendt til sykehuset i Gaza gjennom organisasjonen Norwac, og ble gjennom de fire ukene på vakt konfrontert med ufattelige ødeleggelser, skader og et mentalt mørke han kort og godt beskrev slik: «Sjelen min hadde det vondt».

hadde med den medbragte poesiboka å gjøre. Boka er en antologi med palestinske dikt gjendiktet til norsk, redigert av Anna Kleiva og Bendik Vada, og mellom kontinuerlige bombeangrep, forsøk på å redde hardt skadde og barn som døde mellom hendene på dem, ble boka hentet fram. På sykehuset i Gaza leste kollegene dikt av Mahmoud Darwish mens de sørget, de skrev egne dikt inn mellom sidene og hilsener. Strømskags stillferdige konklusjon i teksten er et utsagn vi har lest mange ganger før: «Tekster med litterær kvalitet er viktige.» Men når den kommer fra en intensivavdeling under det som nå med stor tyngde beskrives som et pågående folkemord, får konklusjonen en annen, mer akutt betydning.

Ja, tekster med litterær kvalitet er viktige. Og det som pågår på Gaza, blir det vanskeligere og vanskeligere å finne vanlige, meningsfulle begreper for, som Midtøsten-forsker Hanne Eggen Røislien nylig påpekte i en kronikk i Aftenposten. Selv da FNs generalsekretær António Guterres nylig advarte fra en talerstol i Bagdad om at befolkningen i Gaza er i ferd med å aktivt sultes til døde, med verden som tause tilskuere, kunne det føles som om ordene ikke monner. Røislien setter ord på en språklig slitasje som gjør taus. «Spiller det egentlig lenger noen rolle hva han sier? Er vi i ferd med å komme dit at FNs barnekonvensjon, selve garantien for barns rettigheter, begynner å føles som en hån?» For en fungerende offentlighet og verdensorden er det livsfarlig om slike spådommer blir sanne.

 på Lillehammer startet denne uka, falt Strømskags lille tekst fra sykehuset i Gaza meg igjen i hu. Oversetter Gøril Eldøen spurte i et oppslag her i Klassekampen: «Hvordan kan man ha 250 arrangementer som ikke sier noen ting om Palestina?» Hun reagerte på at festivalen, med bare ett unntak, ikke nevner Gaza i programmet, også med henvisning til Røislien. Og for norske litteraturfestivaler, som er verdifulle møteplasser, men også iherdige snakke- og skravlemaskiner for den ordrike kulturklassen, er det et ganske betimelig spørsmål å stille. Kanskje er det urimelig å bare rette søkelyset mot det de 

 gjør: Litteraturfestivalens program er omfattende og ambisiøst, og pliktøvelsen «noe om Gaza», som nok finner sted i en del programkomiteer der ute, bidrar ikke alltid til de mest innsiktsgivende arrangementene.

Men svaret fra festivalledelsen i saken er likevel verdt å reflektere litt rundt: «Festivalen er ikke et nyhets­medium», uttaler festivalsjef Marit Borkenhagen, og vekker slik sett til live et kjent dikt av den amerikanske poeten William Carlos Williams (1883–1963):

skal være et nyhetsmedium? Betyr det at nyhetene ikke skal trenge inn der? Eller at aktuelle begivenheter ikke skal formidles fra scenen?

I Carlos’ fine dikt ligger det en utfordring. Og hjemme hos Kjell Erik Strømskag ligger det en grønn og velbrukt bok, full av nedskriblede hilsener fra personalrommet på Gazas sykehus, som kan vitne om at ambisjonene kan romme såpass. Oppgaven kan ikke løses av en enkelt litteraturfestival alene – men sannelig heller ikke av nyhetsmediene alene.

Hun ­setter ord på en språklig slitasje.

I nyhetene

Under pandemien begynte jeg med grønnsaksdyrking – sånn, da var det sagt. Jeg fikk seinvirkninger etter covid i 2020 og samtidig, som fra ingenting, våknet en nesten parodisk tidstypisk besettelse etter å putte ting i jorda. I et ikke spesielt solrikt hjørne av borettslagets bakgård dyrket jeg krokete reddik, gulrøtter og sneglespiste salatblader – det var måneder med langsomt, puslete arbeid som til sammen ga mat nok til et fåtall mellommåltider, inntatt med hellig andakt og hjernetåke.

Så gikk det over, jeg ble frisk igjen. Men den lille bunken med hagebøker jeg skaffet i perioden, har jeg beholdt, og ennå er det sånt å si noe av det mest beroligende jeg kan gjøre: å lese om jordforbedring og frøenes spireegenskaper, planlegge imaginære kjøkkenhager. Tanken har selvsagt slått meg: dette har med behovet for å stenge en urolig verden ute å gjøre. Jeg vil aldri finne på å påstå at det springer ut fra et spesielt radikalt sted – men et dypt nedfelt behov for meningsfull hvile, ja, det kan forklare dyrkedillen som har blitt allemannseie de siste årene.

De raseridrevne algoritmene finner oss ikke her, kan man tenke med frøposer i hånd, men det er ikke helt riktig. Også de middels begavede amatørdyrkerne blant oss er visst innfelt i en pågående kulturkrig.

 kulturredaktør Bernhard Ellefsen tidligere denne våren reiste til Danmark for å intervjue tv-kjendisen Frank Erichsen, også kjent som «Bonderøven» («Det gode bondeliv» på NRK) var det større refleksjoner i spill: Seriens appell, med koselig langsom-tv på den jyske landsbygda, handler for Ellefsen om noe mer overordnet enn å leve selvforsynt på idylliske Kastaniegaarden med egen vindmølle. Ja, hans reise til Jylland blir aktualisert av et spørsmål som har vokst i hans bevissthet, og som han i reportasjen skriver ut i caps lock: HVA I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE NÅ!

Den dirrende fortvilelsen som hviler over hele teksten er ikke nevneverdig konkretisert – «å ramse opp alt som krakelerer omkring oss, er ikke nødvendig lenger», skriver Ellefsen – men samtalen med Erichsen, som sneier innom sure gjess, langsom tid, sosiale fellesskap og tv-mediets falske intimitet, munner ut i et slags håp: «Bonderøven» er et framtidslaboratorium, en insistering på retten til å leve og tenke annerledes.

 av tidsskriftet BLA får reportasjen det glatte lag. I teksten ‘Småbruksdrømmerier’ bakser den nyslåtte BLA-redaktøren Eilif Guldvog Hartvedt frekt og hannkatt-aktig med det meste i Ellefsens Danmarksreise, kanskje aller mest med den symbolske maktposisjonen Ellefsen skriver fra. Her omtales Ellefsen nokså konsekvent som Kulturredaktøren, en skikkelse Hartvedt gjør seg flid med å risse et perfid nidportrett av – kommentarene han skriver på løpende bånd likner «hofteskudd med avsagd hagle», som oftest skutt ut fra et bekvemt togsete mellom Oslo og Fredrikstad. I sin opphisselse klarer Hartvedt heller ikke å glemme en annen tekst han har lest i samme avis før Ellefsens reportasje, nemlig Eirik Vassendens mye omtalte essay som aktualiserer Hamsuns nazisme og plasserer det i vår tid. Forbindelsene formelig lyser foran ham: Fascinasjonen for Bonden som motvekt til industrialisering, «Markens grøde» som helteepos og Ellefsens pastorale filosoferinger. «Det er genuint underlig at Ellefsen ikke ser idélikhetene selv» skriver Hartvedt.

Man kan saktens prise Hartvedts energiske dødsforakt i en litt døsig litterær offentlighet. Men å framstille Bernhard Ellefsens lett overspente entusiasme i reportasjen som en slags proto­fascisme, er genuint fordummende. Dagens høyrereaksjonære vil fortsatt lese den anspente vitalismen i «Markens grøde» inn i sitt tilbakeskuende, renhetssøkende verdensbilde. Men å gjøre denne til en slags grunntone for en bred og folkelig impuls av småbruksdrømmer og solidarisering med bonden, er alvorlig misforstått – også om man er en hannkatt på posisjoneringstokt.

Troll i jord

Jeg tror knapt det fins en romanfigur fra forrige tiår som, i hvert fall i mine kretser, er blitt hardere dømt enn Lena Anderssons ulykksalige, men fenomenalt populære skikkelse Ester Nilsson, kjent fra romanene «Rettsstridig forføyning» (2013) og «Uten personlig ansvar» (2014). Ester Nilsson er forsker og poet av yrke, men også i kjærligheten: Hun er et cerebralt anlagt menneske, analytisk og litt rigid i tankelivet, og samtidig så brennende oppslukt av kjærligheten at hun med åpne øyne lar seg besette av krefter som grenser til galskap, to ganger. I første bok i møte med filmskaperen Hugo Rask, som bare er i stand til å gjengjelde følelsene ved å forelske seg i Esters forelskede blikk på 

; andre gang i møte med den grunnleggende ambivalente skuespilleren Olof Sten, som er gift og som også forblir gift.

Leseren får følgeden stakkars Ester Nilsson som går i krigen for å få de to mennene likevel, støttet og advart av et sjarmerende venninnekor. Hennes største forbrytelse i begge bøkene er at hun ikke tar et lunkent tja for et nei. Dette trekket har gjort henne til en slags kulturell arketyp; hun er den tragiske heltinnen som insisterer på å være et brennende hjerte i ambivalensens, forpliktelsesvegringens og de kjølige hjertenes tid. Hun er dessuten et praktisk skrekkeksempel å ha for hånden i virkelighetens diskusjoner om kjærlighet. Ingen vil, under noen omstendighet, være Ester Nilsson, for alle vet at man ikke kommer uskadd fra det.

 møtte Ester har Lena Anderssons forfatterskap beveget seg lenger inn i den konservative, egenrådige idéverdenen hun hører hjemme i; hun har skrevet to slektsromaner om 

s illusjoner og fall, og en spekulativ fiksjon om drapet på Olof Palme, de to siste også oversatt av Gøril Eldøen. Eldøen ivaretar Anderssons nøkterne, presise språkføring også denne gangen, behagelig og stødig utført.

I «Menn og kvinner» vender Andersson tilbake til Ester Nilsson, nå rundt 45 år gammel. Og under over alle under, denne gangen blir Esters kjærlighet besvart! Ester forelsker seg i Paul Henning North, en distingvert dansk-amerikansk etterretningsagent med enkelte fysiske skavanker etter lang fartstid i et risikofylt yrke, og han forelsker seg i henne. I denne boka er det som om Andersson på et vis gir sin skadde heltinne oppreisning: Det var kanskje ikke Esters urokkelighet og høye satsingsvilje som var problemet, synes Andersson å mene, for Ester spiller vitterlig høyt med følelsene denne gangen også. Det kan helt enkelt ha vært omstendighetene – Ester hadde rett, men mennene var feil!

I «Menn og kvinner» møter vi dermed en modnere Ester, som også har overskudd til å være rådgiver for venninnekoret. Romanens univers utvides, og flere kjærlighetsdramaer får utspille seg samtidig – noe som gjør fortellingen mer flerstemt og mindre klaustrofobisk, men i enkelte partier også mer karikert og utstudert. Venninnekoret er figurer som gir Andersson anledning til å dissekere alt fra flytende kjønn og kulturens kjæling med urfolk til visvas-pedagogikk og urbane menn med egen podkast om skjegg og kaffe. Det er ganske morsomt, men den ukamuflerte samfunnskritikken virker til tider også nokså lettkjøpt. Ester Nilssons venninner er gjennomtrukket av samtidas rådende ideer, og de tilhører et sjikt som har tilgang til offentligheten. De snakker også rett inn i den – én er kjent tekstilkunstner, en annen leder en regjeringsoppnevnt utredning, en tredje er en påståelig psykolog med samlivsspalte i et herremagasin. Det gjør dem til hendige beholdere for stereotypier, akkurat litt for mange.

bør det likevel nevnes at «Menn og kvinner» er befriende fri for kjønnskamp – Andersson virker lojal mot et av Esters utfall mot en av venninnene, når hun prøver å forklare en manns oppførsel med alle menns oppførsel: «Nei, dette orker jeg ikke. Halve menneskeheten kan ikke være i konflikt med den andre halvparten. […] Jeg blir kvalt, Lotta!».

Ja, først og fremst er det uttrykkelig samfunnskommenterende elementet i «Menn og kvinner» en styrke – det fins alltid et samfunn, og Andersson trigger diskusjonslysten. At kjærligheten aldri bare er en privatsak, blir blant annet kostelig illustrert tidlig i besettelsens første fase, når Ester tar opp sine gamle kunster i stalking. Hun reiser til København ens ærend for å stå utenfor Paul Hennings port og stirre inn i leiligheten, der hun føler sjalusi med tingene der inne, lysestaker og notestativ. Sent om kvelden setter hun seg på et fly hjem igjen, med et løfte til seg selv om å aldri fortelle noen om denne utflukten – men 

. Hun innkalles til avhør av Säpo, som naturligvis har notert seg at hun har lusket utenfor boligen til en etterretnings­agent – i en scene der Andersson til fulle får vist sin evne til å blande komisk timing og menneskelig innsikt.

«Du er altså usikker på hvorfor du befant deg der?»

«Mine rasjonelle grunner til å stå der er jeg klar over, men jeg utelukker ikke at det finnes underliggende motiv som jeg ikke kjenner til. Jeg tror ikke det, men det kan ikke utelukkes.»

 Ester Nilsson, tanker og replikker transporteres mellom overflatens rasjonelle logikk og lengselens gåtefulle uforklarlighet. Det gjør henne til en elskelig karakter å lese om, og romanen om henne grunnleggende interessant. «Menn og kvinner» handler dessuten like mye om språk som om kjærlighet, og om å konstruere virkeligheten gjennom språket. Her får man også storpolitikk, kunstens vesen og etter hvert en diskusjon om terrorens dybdepsykologi – alt en del av den samme iherdige undersøkelsen av de rasjonelle og mindre rasjonelle motivene vi mennesker drives av. Det er ingen liten bedrift, og er heller ikke risikofritt – like lite som det er risikofritt å gi alt for kjærligheten, slik Ester Nilsson gjør.

Hvem kan elske Ester?

Siden jeg for tida bygger om hjemme, har jeg et levende forhold til moms. Det er den summen som du aldri må glemme, men som vi selvsagt hele tida lar oss friste til å glemme litt likevel – den som gjør at rørleggerens jobb til 136.000 kroner kommer med en ekstraregning på 34.000 kroner, det er lumske tusenlapper som ser unnselige ut i pristilbudene, gjemt som de er bak bokstavene 

, men som alle bør vite er en hemmelig kode for 

 på 25 prosent, momsen blant venner, er kanskje statens mest virkningsfulle og minst stridbare skattegrep – straks man er ute av oppussingsbobla, i alle fall. Gjemt i momspolitikken ligger også en av bærebjelkene blant litteraturpolitikkens ordninger, i form av et fritak – momsfritaket er det som sikrer at en ny norsk bok til 449 kroner stopper der, og ikke koster 561 kroner i stedet. Fritaket ble innført for å stimulere til et rikt litteraturtilfang i et lite språkområde, og det er denne litteraturpolitiske kongstanken Høyre for tredje år på rad, i all stillhet og til liten oppmerksomhet, har foreslått å sette en strek for. Og selv om både Høyre og velgerne flest er fullt klar over at kulturpolitikken ikke vil stå fremst blant valgkampens saker – i det herrens kaosår 2025 – er det avgjørende at dette blir diskutert og protestert mot. Derfor, kjære leser: Bli med på en liten historietime. På tavla i dag: Skattekomiteen av 1966.

Det var det det ble kalt, utvalget som var nedsatt av den borgerlige Per Borten-regjeringen i 1966, og som hadde fått i oppdrag å utrede skatte- og avgiftspolitikken i Norge. I dag er komiteen mest kjent for å ha introdusert merverdiavgiften her til lands. I sin innstilling gikk komiteen inn for en merverdiavgift på 20 prosent som skulle gjelde alle vareslag, uten unntak – også bøker, også aviser og tidsskrifter. Forslaget fikk forfattere, forleggere og bokhandlere til å steile: Få år tidligere hadde Stortinget vedtatt at det trykte ordet delvis skulle skjermes fra den daværende omsetningsavgiften; nå ville de innføre en ordning som ville gjøre bøkene markant dyrere. Regjeringen signaliserte raskt at de ville gjøre et unntak for aviser, men lot spørsmålet om bøker og tidsskrifter henge.

 samlet norsk bokbransje seg i en bred allianse av forfattere, forleggere og bokhandlere, som rykket ut med et åpent brev til regjering og storting med krav om fullt momsfritak for bøker. Johan Borgen bidro med spissformulert harme («Det er et overgrep. Det er en selvmotsigelse»). Også bokleserne engasjerte seg: I januar 1969 kunne Bokklubbens direktør overrekke Stortinget 10.000 underskrifter som protesterte mot forslaget. Moms på bøker var kort sagt den kulturpolitiske snakkisen i 1968 og 1969.

Hvem stilte seg på bokbransjens side den gangen, og sto i bresjen for et momsfritak? Det var partiet Høyre, sammen med Venstre og Senterpartiet. Arbeiderpartiet var mot – de ville heller prioritere mer uforpliktende tilskuddsøkninger til litteraturen – men da den nye loven ble banket gjennom i Stortinget i juni 1969, kunne bokbransjen puste lettet ut. Bestemmelsen om momsfritak ble stående som del av loven, med denne begrunnelsen:

I et lite språksamfunn som det norske er det sterke grunner for at det trykte ord skal være fritatt for den omkostningsbelastning som en avgift vil bety for den trykte publikasjon

Og slik har den blitt stående. Den har ikke vært alvorlig utfordret, før nå. Så sent som i 2019 var det Høyre som kjempet fram en utvidelse av ordningen til digitale bøker.

 mindre utfordret i dag, når befolkningens lesevaner er i fritt fall, når tech-oligarker styrer informasjonsstrømmen og når engelsk litteratur spiser mer og mer av det som er igjen av markedet? Eller er det bare en beleilig innsparing for å sikre kutt i lakseskatten? Det er ennå noen måneder igjen til valget; Høyre har god tid på seg til å avklare.

Momsen

Jeg liker å tenke på bokhandleren Johan Støkken og sønnen hans, som sammen drev Magnussen bokhandel i Lillehammer under krigen. I 1943 kom det statlig direktiv fra nazistene om at bøker fra naziforlagene skulle være godt synlige i bokhandlervinduene – Støkken og sønn stilte ut ei bok om Benito Mussolini på den ene siden, Vidkun Quislings bok «Russland og vi» på den andre, og midt imellom sto den satiriske kunstboka «Dyra tenker sitt» av Ingeborg Gude; kort tid etter ble de to bokhandlerne sendt til Berg interneringsleir. Sønnen ble sittende et halvt år, faren tilbragte resten av krigen i fangenskap. Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad sneier innom bokhandlerfamilien Støkken i boka «På æren løs» fra 2020.

 krigshistorien som med alt gammelt: Den bor i historiebøkene, men ved et knepp er det som om den lyssettes på nytt og det svart-hvite, for lengst arkiverte trer fram for oss i farger. Hvilke slutninger kan vi trekke i dag, når vi blir minnet på hvor manisk opptatt det tyske nazistyret var av å sikre seg kontroll over det intellektuelle kretsløpet, over ordet og kunsten? Det er slike spørsmål man har kunnet våge å stille forsiktig i sitt indre i det siste, mens man med vantro har lest om trumpistenes angrep på den akademiske friheten og om ideologisk motivert fjerning av stadig flere bøker fra amerikanske biblioteker.

Det hadde bare gått noen timer siden tyske soldater hadde steget i land i norske byer, da de om morgenen 10. april 1940 troppet opp i Aschehougs lokaler for å beslaglegge restopplaget av boka «Hitler har sagt det», en Hitlerkritisk samtalebok av eksnazisten Hermann Rauschning. Deretter marsjerte de fra bokhandel til bokhandel og beslagla alle eksemplarer de kom over. Som Rem, Søbye og Fløgstad skriver i «På æren løs»: Den nazistiske litteraturpolitikken i Norge under andre verdenskrig begynte allerede 10. april, og ble forunderlig nok prioritert fra første øyeblikk. I årene under krigen vokste det fram et kolossalt statskontrollert sensur- og publiseringssystem. Bøker ble beslaglagt og brent, forlagene Gyldendal og Aschehoug ble nazifisert, det samme ble hele Forleggerforeningen. Rikskommissær Terboven la ned forbud mot organisasjonen Norsk Kunstnerråd, men drysset penger over de germanistvennlige delene av kulturlivet; han kjøpte blant annet inn over 10.000 bind «verdifull tysk litteratur» til de norske folke­bibliotekene.

fra den nazistiske okkupasjonsmaktens Wermacht-­soldater og interneringsleirer til Donald Trumps disruptive kaoskommando i Det hvite hus i Washington. Men de siste ukene har det amerikanske samfunnet tatt skritt i retning av en mer autoritær, sensurvillig politistat, og den uhemmede interessen de legger ned i alt fra forskning på svarte kvinners helse til hyllene med barnelitteratur på biblioteket, er – igjen – forunderlig. Fra politisk hold snakkes det nå om «anti-amerikansk litteratur», påpekte en leder i Pen America nylig i The Guardian. Siden 2023 har organisasjonen sporet mer enn 10.000 vedtak på fjerning av bøker fra offentlige, amerikanske skoler – aller flest i delstaten Florida, og i all hovedsak anført av en stadig mer koordinert, konservativ kristen bevegelse.

24. januar i år, fire dager etter Donald Trumps innsettelse, skrev det amerikanske utdanningsdepartementet ut en forordning om at «Bidens bokforbudsvindel» heretter skulle ta slutt. Departementet skrotet tiltakspakken Bidens administrasjon hadde innført for å dempe sensuriveren, og avviste alle klager. Blant bøkene som til nå er blitt fjernet enkelte steder, finner vi Toni Morrisons «Elskede», Sally Rooneys «Normale mennesker» og Kurt Vonneguts «Slakterhus 5». Dyra tenker sitt.

Her i Norge ble for første gang kulturens rolle i den sivile beredskapen understreket da regjeringen la fram totalberedskapsmeldingen i januar. Det er bra. Det er kanskje på tide å begynne samtalen om hvordan.

Det snakkes nå om ‘anti-­amerikansk litteratur’.

Astrid Hygen Meyer

Artikler

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Helene Uris bok er også en klasseroman, sett fra vestkanten.

Notorious

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

«Narcos» på norsk

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

I det stille har NRK tatt litteraturkritikken av lufta.

Din sjuende nabo

Det er de grusomme foreldrenes bokhøst.

Heller ikke verdier kommer gratis.

Gaute B. Skjervø møter den sinte, unge mannen med politisk fornuft.

Uvirkelighetseffekten

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Ester Nilsson gir fortsatt alt for kjærligheten – i en underholdende og dyptloddende roman.

Momsen

Nye tider, nye bokbål.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhetskulturens fallgruver brått blitt veldig synlige

Om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Livs mur

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke

Virginia Roberts Giuffre etterlot seg en biografi vi ikke bør miste av syne.

Svar til Marstein

Helene Uris bok er også en klasse­ro­man, sett fra vestkanten.

Notorious

Finn deg en opplyst hule.

Skurken er pekt ut. Hvem er heltene?

Etterpå blir det bingo i fellesstua.

«Narcos» på norsk

Arundhati Roy har blitt rast mot hele livet. Det er bare å rase videre.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforut­sig­bart.

I det stille har NRK tatt litte­ra­tur­kri­tikken av lufta.

Din sjuende nabo

Det er de grusomme foreld­renes bokhøst.

Heller ikke verdier kommer gratis.

Gaute B. Skjervø møter den sinte, unge mannen med politisk fornuft.

Uvirke­lig­hets­ef­fekten

Kan man lage litte­ra­tur­fes­tival uten å snakke om Gaza?

Hva ligger i drømmen om et småbruk?

Ester Nilsson gir fortsatt alt for kjærlig­heten – i en under­hol­dende og dyptlod­dende roman.

Momsen

Nye tider, nye bokbål.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhets­kul­turens fallgruver brått blitt veldig synlige

Om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Livs mur

Forfat­ter­for­bundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litte­ra­turen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Møt teamet vårt av liden­ska­pe­lige bokan­mel­dere. De fins ikke

Helene Uris bok er også en klasseroman, sett fra vestkanten.

Per Pettersons nye bok slår ned i en tid da både livet og samfunnet var totalt uforutsigbart.

I det stille har NRK tatt litteraturkritikken av lufta.

Det er de grusomme foreldrenes bokhøst.

Uvirkelighetseffekten

Kan man lage litteraturfestival uten å snakke om Gaza?

Ester Nilsson gir fortsatt alt for kjærligheten – i en underholdende og dyptloddende roman.

Med Peder Kjøs-saken er åpenhetskulturens fallgruver brått blitt veldig synlige

Forfatterforbundet saksøker kollegene sine. Det kan like gjerne kalles en drittpakke

Litteraturen strømmer gjennom Dag Johan Haugeruds filmer. Selv spør han seg om han har laget en slags hyllest til 1970-tallet.

Møt teamet vårt av lidenskapelige bokanmeldere. De fins ikke