«Er det derfor det nesten er umulig å legge fra seg en av Lucia Berlins noveller når man først har begynt å lese? Fordi det stadig skjer noe?» Spørsmålet er stilt av Lydia Davis, som har skrive føreordet til «Håndbok for vaskedamer», eit utval av den halvgløymde forfattaren sine noveller. Det er ikkje akkurat litterær rakettforsking Davis driv med her – «Dette er fortellinger som får deg til å glemme hva du driver med, hvor du er, til og med hvem du er», skriv ho, slik nær sagt kven som helst kunne ha funne på å skrive om nær sagt kva som helst. Like fullt uttrykkjer Davis ei banal, men sterk kjensle som melde seg hos meg under lesinga: Berlins setningar er forlokkande, og framkallar lysta til å sitere og vise fram.
Forlokkande: Lucia Berlins noveller kan stryke deg med håra, men også glefse uventa mot deg.
Kjærleikens kjøterar
