Vi er inne i den stille uke, og da er det noen av oss som blir litt ettertenksomme og lurer på hvordan dette livet egentlig har blitt og hva det skal bli til. Og det første man tenker på, er jo gjerne alt man mislykkes med, alt man skulle gjort og skulle gjort annerledes. Og lista er lang. Fra det banale til det alvorlige. Bøkene man ikke fikk lest for barna om kvelden, frokostene som ikke ble noe av, blomstene man ikke ga og skiturene som ikke ble gått. Og alt man angrer på. Ting man har gjort og sagt. Sårende ting. Noen ganger fordi man ikke tenkte seg om, andre ganger fordi man selv ikke hadde det så bra. I det hele tatt kan det se ut som om vi mennesker har en tendens til å ta ut egen tilkortkommenhet på andre. Hvis noen blir utsatt for noe sjokkartet, stort eller smått, er den første tanken som svirrer gjennom hodet: «Hvem gjorde dette mot meg?».
Kanskje vi rett og slett skal fortelle hverandre at vi er gode nok?