Hvordan var dagen din? Et vanlig spørsmål over middagsbordet. Som svar får du en livshistorie på mikroplan. Livshistoriene er verktøy for oss mennesker for å strukturere dagens opplevelser til historier. Slik skaper vi mening og forventning om hva som kommer etterpå. Livshistorier er ikke en objektiv fortelling om noens liv, men en fortelling om hvordan man vil framstå. Og hva vi legger vekt på sier ikke bare noe om oss selv, men kanskje mer om samfunnet. Å bruke livshistorier som metode i forskning vant først terreng med sosialantropologen Marianne Gullestads bok «Hverdagsfilosofer» i 1996. I dag brukes det i flere forskningsprosjekter. Blant annet kommer religionssosiolog Inger Furseth ut med boka «Life stories and worldviews» i løpet av året, hvor livshistoriene til 72 nordmenn danner grunnlaget for en analyse av religiøsitet i Norge. I «Hverdagsfilosofer» fortolket Gullestad fire historier fra en nasjonal skrivekonkurranse – «Skriv ditt liv»: En 16 år gammel middelklassejente fra en småby, en aldrende arbeiderklassekvinne fra Gamlebyen i Oslo, en «skapsame» fra ei øy i Finnmark og en selger fra Trondheim hadde alle skrevet ned sine fortellinger. Gullestad lot disse fire tolke samfunnsutviklingen gjennom sine erfaringer. Hun brukte både samfunnsvitenskapelig og litteraturvitenskapelig metode, lette etter fortellerstrategier, oppbygging og vendepunkter, forsøkte å se hva fortellerne la vekt på, og hva de valgte bort. I motsetning til forskning som forklarer menneskenes handlinger ut fra deres betingelser, forholder denne «livshistorieforskningen» seg til hvordan «vanlige» mennesker forholder seg kreativt til de betingelsene de er underlagt. Hvordan de fortolker og komponerer sin virkelighet. I dag. Skrivekonkurransen «Skriv ditt liv» vakte stor interesse. Det viser at folk er interessert i å dele livshistorien sin med andre. Det er en øvelse vi liker. Kanskje forstår vi mer av oss selv? Kanskje passer vi inn i et større hele? Stadig flere driver med bygdeforskning og slektsgranskning, for på den måten å konstruere historien om seg selv. På internett formidles små livshistorier døgnet rundt gjennom utallige blogger. Kunstnere dokumentererer hver minste detalj av sitt eget liv, forfattere skriver oppvekstromaner, og bokhøsten var en eneste stor biografiboom. Mange har hevdet at de små historiene har tatt over plassen til de store, at vi heller tror på de små historiene enn på de store ideologiene. Er de store historiene døde? Kan vi finne svar på slike spørsmål i livshistoriene? Gullestad hadde nok ikke så store ambisjoner da hun ga seg i kast med livshistoriene i boka «Hverdagsfilosofer». Hennes tilnærming var å se etter hvilke verdier og verdibegreper som ble synlige. Gjennom å sammenligne historiene til en aldrende arbeiderkvinne, Kari, født 1924 i Gamlebyen i Oslo og middelklassesmåbyjenta Cecilia, født i 1973 (hun var 16 da hun skrev historien), ser hun hvordan deres formidling av verdier er forskjellig. Kari vil «være til nytte», mens Cecilia vil «finne seg selv». Kari forholder seg til kollektiver; familien, nabolaget og arbeiderbevegelsen. Snill og flink er adjektiver Kari bruker på de hun føler seg knyttet til. De er utelukkende positive, mens i dag er det mer omstridt å være «snill og flink pike». Denne verdikonflikten kommer til syne i Karis egen historie når hun forteller om sin egen oppdragelse av datteren: «Hun kunne være egen også, og jeg som la merke til det, tok henne fatt, for det kune være arv fra min far og veldig negativt. I dag tror jeg at jeg gjorde galt, hun burde vært mer seg selv. Jeg fortsatte å gjøre henne lydig, slik jeg selv var oppdratt. Slik er det jo, men i dag vet man bedre. Imidlertid tror jeg hun fikk en god oppdragelse, med masse kjærlighet og ømhet.»I Cecilias verden er det ingen kollektiver, bare én-til-én-forhold. Hele 57 navn på barn og unge, som spiller en rolle i hennes liv, dukker opp i historien henns. Familien nevnes ikke så mye.