Artikler
For å endre verden må vi komme oss av hovedveien.
Giuliano Da Empolis kritiske essay ender opp som hoffpoesi om verdens mektigste.
Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?
De gamle er eldst
Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.
Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.
Jørn Øyrehagen Sundes inspirerte bok om en drapskvinne er også en hyllest til fortellerkunsten.
Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?
Pennen og sverdet
Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.
Kall en spade for en spade
«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»
H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.
Pusteøvelser
Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.
En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.
Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.
Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.
Kvinnebevegelsen må stå sammen
I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen. Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten.
Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.
Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.
Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.
Våkn opp, Gjerde
Lars Erik L. Gjerde må nesten bestemme seg: Er «wokeisme» en sveipende ideologisk vekkelse som utgjør en akutt trussel mot det liberale demokratiet, eller er det noen akademikere som forfekter radikal hvithetsteori? Og finnes det «wokeister» i Norge, eller er ideologien noe som spres usynlig gjennom lufta? I sitt svar til meg 7. februar mener Gjerde at jeg vrangleser boka hans, og at han er åpen om at wokeistenes intensjoner er gode. Jo, han sier så. Men han skriver også, for eksempel, følgende: «For å oppfylle sitt revolusjonære potensial må wokeismen gravlegge det liberale demokratiet på de politiske systemers gravlund.» «Wokeistiske intellektuelle mener derfor at klasserommet er en arena hvor de vantro skal tvinges til taushet.» «De [wokeistene] forsøker å erobre vår kultur.» Det høres jo ganske skummelt ut, ikke minst fordi «wokeistene», ifølge boka, også tåkelegger sin egen ideologi. Med dette føyer boka seg inn i en lang tradisjon for teorier om at det foregår skjult indoktrinering av borgere gjennom akademia, medier og kulturen.
Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.
Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.
En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.
Opp, alle jordas unge treller
Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.
Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.
Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.
