Carline Tromp

#fff

Iris Murdoch skrev om dagens liksomdiagnoser for 60 år siden, skriver Carline Tromp.

Har du et rikt indre liv? Kanskje er du høysensitiv, mer utsatt for triggere enn folk flest. Det kan være lurt å skape avstand til energityver og toksiske typer som hindrer din vekst. I en tid da mange sliter med psykisk uhelse, har sosiale medier blitt en arena for egenterapi; på Tiktok og Instagram strør folk om seg med begreper i grenseland mellom medisin og fikse påfunn som intuitivt føles riktig.

Favoritten min blant liksomdiagnosene er 

– hovedrollesyndromet. Noen ganger omtales det som et faktisk sykdomsbilde der folk mister grep om virkeligheten når det iscenesatte livet deres på sosiale medier tar overhånd. Oftere er det en beskrivelse av den maniske selvopptattheten plattformene oppfordrer til. Det passer godt til samfunnsdiagnoser av typen: Dagens unge er snøflak og curlingbarn som forventer at verden tilpasser seg deres behov. Før i tida ville man ikke våget å tenke slikt!

Hver generasjon må kanskje få finne opp sine egne nevroser, men da jeg nylig leste Iris Murdochs debutroman «Under the Net» fra 1954, slo det meg at verken selvopptatthet, overfølsomhet eller trøbbel med å finne sin plass i en verden som oppleves kaotisk og overveldende, er noe nytt – eller noe som kommer til å forsvinne bare vi skrur av.

over meg hele oppveksten, bokstavelig talt: Romanene hennes, av fryktinngytende tykkelse og vekt, sto og krenget øverst i bokhylla til mora mi. Å se på dem fylte meg med ulyst. Jeg forsto at jeg en gang ville bli nødt til å forholde meg til den irskfødte filosofen og forfatteren (1919–1999), som regnes blant de viktigste skikkelsene i britisk etterkrigslitteratur. Men om det var det litt bøse uttrykket på en del av forfatterportrettene eller noe annet, så fristet det lite.

Da jeg skulle sortere mammas bøker, fant jeg hele forfatterskap som tida hadde løpt fra. Selv om noen klipper kablene til internett i morgen, kommer jeg ikke til å ta fram tjukke belgiske slektsromaner fra 50-tallet. Med Iris Murdoch var det annerledes. «Under the Net» regnes ikke blant hennes hovedverk. Den ble aldri oversatt til norsk, og kanskje er den ikke engang særlig bra, sammenliknet med det hun skrev seinere. Men det var nå der jeg begynte, og helt uventet tok romanen tak i meg med et fast grep og dro meg ned i en malstrøm av ideer.

 av Jake Donohue, en strebende forfatter i trettiåra som lever et omflakkende liv i London. Historien starter idet han kommer tilbake fra en tur til Paris og finner ut at han og den trofaste kompisen Finn er kastet ut av leiligheten de bodde i. For Jake er det en plagsom forstyrrelse av hans «univers»:

Jeg sier mitt univers og ikke vårt, fordi jeg av og til får følelsen av at Finn bare har et veldig begrenset indre liv. Med det mener jeg ikke noe nedlatende overfor ham; noen mennesker har det, andre har det ikke. […] Fintfølende mennesker som meg ser alltid for mange sider ved en sak til å noensinne kunne svare rett ut.

Jake gjør seg umake med å presentere seg selv for en implisert leser som et spesielt sensitivt og komplekst eksemplar av menneskearten, som kunne nådd store høyder om ikke 

var i veien hele tida. Anna, kvinnen han en gang elsket, er for dramatisk. Filosofvennen Dave forstår ham ikke. Finn blir borte når Jake kunne hatt bruk for ham.

Helt uventet tok romanen tak i meg med et fast grep og dro meg ned i en malstrøm av ideer

Hovedrollesyndromet

#000

Selv vil hun kanskje synes det er et fryktelig uoriginalt bilde, men når jeg tenker på Solveig Aareskjold, tenker jeg på Pippi som løfter hesten. Jentemakt, styrke, egenrådighet – og så hesten, da. «Da eg var elleve år, tapte mor kampen om å halda meg unna hesteryggen, og deretter gjekk det i galopp», skrev Aareskjold nylig i en spalte i denne avisa. Og fortsatt går det i høyt tempo for forfatteren som fyller 75 i dag.

Bare de stive flettene stemmer ikke. Det store, lyse håret som blafrer i vinden, minner heller om vikingtidas kvinner, som Aareskjold har jobbet utrettelig med å løfte fram i bevisstheten til et folk som har vært vel opphengt i sagakonger. Det er ikke minst på grunn av at det er menn som har formidlet og formet stoffet, påpeker Aareskjold. Ut av slike skjevheter oppstår alskens vrangforestillinger, som at kvinner alltid har vært undertrykte og lydige. Mye av Aareskjolds liv og virke handler om å motbevise nettopp dette og om å utvide rommet for å tenke om kjønn, natur og kultur.

i Sandnes i Rogaland og studerte nordisk og historie. Hun skrev hovedoppgave om Sigrid Undset og jobbet i flere år som lektor. I 1987 debuterte hun med romanen «Det indre tempel». Den ble starten på et gnistrende og ustyrlig forfatterskap, som inkluderer romaner, eventyr og fantasy.

Mest kjent er hun likevel som essayist. Aareskjold er en sann fritenker, som ikke passer inn i noen definert strømning, enn si bås. Alt som smaker av dogmer og konvensjoner er røde flagg for henne. I essayene sine galopperer hun fritt gjennom litteratur- og kulturhistorien og baner veier gjennom et vidstrakt landskap, som spenner fra de jærske jordene til Bysants og det gamle Hellas.

mye om å rive seg løs fra forventningene hun ble møtt med som ung kvinne og er opptatt av å gi folk verktøy til å frigjøre seg. Ikke minst misliker hun ideen om kvinner som ofre.

I «Lesebok for jenter» (2014) viser hun hvordan litteraturhistorien er full av djerve og frihetselskende kvinner, om man bare ser etter. Men Aareskjold er like interessert i menn og deres (selv)framstillinger, som i «Fallos» (1997).

Frigjøring for Aareskjold er å bryte sperrene som er satt opp av trangsynte patriarker, tradisjon og – oftere enn vi kanskje liker å tenke på – oss selv. En av hennes fanesaker i seinere år er at alle eldre mennesker burde drive med styrketrening. Selv holder hun det gående med uforminsket kraft. I høst kommer en ny essaysamling, om Homers diktning.

Vi gratulerer og løfter en hest eller to i hennes ære.

I full galopp

Det er opptøyersesong igjen i Amsterdam, og jeg flykter inn i antiautoritær krim, skriver Carline Tromp.

Nederland, mai 2024. Det er to saker som dominerer nyhetene. Det ene er den langsomme tilblivelsen av en ny høyreradikal regjering, med Geert Wilders’ Frihetsparti i spissen. Det andre er rasende protester mot Gaza-krigen ved landets universiteter. I ukene før jeg drar ned for å hente et lite flyttelass med bøker, har det vært heftige sammenstøt mellom opprørspoliti og studenter – og andre – som krever stans i krigføringen og slutt på alt samarbeid med og investeringer i Israel.

Opprøret har vært heftigst i Amsterdam, der studenter først slo opp en teltleir. Etter at den ble revet, okkuperte de flere bygninger og reiste barrikader av gjerder, kontormøbler og annet de fant. Pansrede politifolk fjernet blokadene med hard hånd, titalls aktivister ble arrestert, noen skadet.

Bildene så surrealistiske ut, noe fra et annet land, eller i hvert fall en annen tid. Amsterdam var jo kjent som en opprørets by en gang: fra den antiautoritære provobevegelsen på 1960-tallet, ulike studentopprør i ‘68 og årene etter, til de såkalte husokkupant-opptøyene på 1970- og -80-tallet, da venstreradikale og anarkister barket sammen med politiet, kommunen og utbyggere for å stoppe riving og salg av eiendommer midt i en boligkrise.

, og selv om denne historien ligger rett bak meg, vet jeg ikke så mye om den. Da jeg selv var student, var opprørsviljen tørket inn, det begrenset seg til litt roping mot en utdanningsminister som ville snurpe inn studielånet. Men jeg vet jeg har lest om noe som ligner scenene som jeg nå ser på tv,

. Det var i en snodig roman om politietterforskerne Grijpstra og De Gier.

Mora mi eide en hel serie bøker om de to. De er skrevet av Janwillem van de Wetering (1931–2008). Han vokste opp i Rotterdam og opplevde tyskernes bombing av byen i 1940. Etter skolen flakket han rastløs rundt i verden, ville ikke duge til noe, jobbet litt i politiet og i forretninger. Han utforsket rus og meditasjon og bodde en periode i et buddhistisk kloster i Japan. På 1970-tallet bosatte han seg i USA og begynte å skrive krim.

marktkoopman» (1977), bok tre i serien, begynner med en demonstrasjon som er i ferd med å eskalere. «Det var opptøyersesong igjen i Amsterdam», slår bokas allvitende forteller nesten muntert fast, «i noen år hadde det vært rolig men nå var det på’n igjen» (min oversettelse).

Det skildres som et makabert ritual: Politifolk snører på seg støvler og røsker med seg våpenstokk og skjold, folk river ut brostein fra gatene. Trykket øker, «og skrikende fanatikere ville hoppe opp og ned og gestikulere heftig for å dirigere den gyngende massen, og gassgranater ville eksplodere, og ansikter ville blø og sirenene til politibilene og ambulansene ville ule sorgfullt gjennom det hele».

På andre sida av torget ligger det et lik, og våre helter må sno seg gjennom massene og unnvike glasskår og knyttnever. «Hva er det som har gått av dem?», spør De Gier seg, og svarer selv: Folk vil ikke at husene deres rives. Enkelt, men også komplisert, for husene må bort for å bygge t-bane, og den har sine fordeler. Grijpstra lurer på det samme, men fra motsatt ståsted –

 Det er en slags massepsykose, tenker han, som både politi og sivile suges inn i.

til drapsplottet. Eller er det? Ad omveier undersøker romanen spørsmålet hvor all aggresjonen kommer fra. En av de mistenkte for drapet er Louis Zilver, en ung, jødisk kjøpmann med et nihilistisk lynne. Han lyver og spotter, gjør seg vrang og terger etterforskerne. «En førsteklasses mistenkt», mener Grijpstra, men sjefen hans ser det annerledes: «Ikke glem at han hater politiet. Politiet har tatt besteforeldrene hans og overlevert dem til okkupanten. Det er tyskerne som gasset de gamle menneskene i hjel, men han assosierer døden deres med oss, og ikke uten rett. Hvis han kan ta dere på en eller annen måte, vil han kunne bøte på noe av skylda si».

Amsterdam på 1960- og -70-tallet var et episenter for uro og eksperimenter, opprør mot det bestående

Politi og røver

På 1990-tallet kunne det fortsatt skje at foreldre bekymret seg over at barna

 Mora mi prøvde med musikk, dans og en rekke idretter, men det nyttet ikke.

Jeg leste mens jeg sto, mens jeg gikk, mens jeg kledde på meg. Jeg leste påleggspakka og reklamebrosjyrer, ti minutter alene 

 var en avgrunn, og når jeg var ute og bygde hytter eller hva det nå var barn gjorde på 90-tallet, lengtet jeg hjem til bøkene. Som elleveåring leste jeg på flyet til Disneyland Paris og fikk fortjent kjeft. Livets første fly og så skulle jeg sitte der og 

Det var likevel alltid en halvhjertethet i kjeftinga. Avsenderen var lite troverdig. For i stua sto beviset på at også min mor hadde vært en boksluker. Det var en modulbasert hylle i lyst tre, et svensk system som het Lundia som var 

Hylla inneholdt metervis med bøker, om alt fra plantestell og franske gryter til bildekunst og fremmedord, men mest av alt romaner. Titlene er som gamle venner. Bokhylla var en kulisse til barndommen, et sted å hvile blikket på mens jeg drømte meg bort.

og brått måtte kulissene rives, ryddes og selges. Det var en ­grensestengt og panikkslagen periode. ­Hyllesystemet ble demontert og solgt; bøkene ble ­stående usortert på et loft og vente på ­post­pandemiske tider. Så skulle de endelig hjem til meg, til et annet land der få kunne lese dem. Men kanskje inneholdt de likevel noe av interesse? En slik boksamling kan si noe, om nederlandsk litteratur, men også om noe større, tidsånden, kulturen.

Hvordan, for eksempel, hadde det seg at folk hadde så mange bøker? Her snakker vi ikke om akademikere, men om ­sykepleiere, butikkansatte, folk som jobbet i posten eller på et kontor. Det gikk et usynlig skille mellom oss og de med foreldre som hadde arbeidsværelser eller – gisp – 

hjemme. Bøker var ikke jobb. De hørte ­fritida til. Men de var viktige.

Én viktig faktor hos oss var bokklubben. Fire ganger i året kom en katalog i posten med et raust utvalg i kategorier som «ny litteratur», «barn», «romantikk» og det litt mystiske «menneske & samfunn». Bestilte man ikke innen fristen, fikk man tilsendt bokklubbens utvalgte. Det måtte unngås til enhver pris. Etter å ha sirklet inn aktuelle titler, dro mamma og jeg til bokklubbens egen butikk i Amsterdam for å kjøpe dem.

Akkurat det var nok litt uvanlig. Da bokklubbene vokste seg store på ­1960- og 70-tallet, var det særlig fordi man kunne bestille varene hjem. «Halvannen millioner nederlendere kjøper årlig bøker for mer enn 160 millioner gulden … uten å forlate stolen sin! Er de late? Sliter de med dørstokkmila?», spør en artikkel i ­litteraturtidsskriftet Bzzletin fra 1978, lett indignert. Klubbenes eksplosjonsartede vekst førte til uro hos både bokhandlere og forlag.

 et påfunn av forlagene. I Norge gikk Gyldendal, Aschehoug, Tiden og Cappelen sammen i 1961 for å danne De norske Bokklubbene (i dag Bokklubben). Også i Nederland startet det slik, men raskt kjøpte andre aktører seg inn. Utpå 1980-tallet eide det tyske storkonsernet Bertelsmann flere nederlandske bokklubber, og dermed en stor andel av markedet.

Når du leser, er du aldri alene

Den verste sangen vi skulle gjennom i musikktimene, var «Sentimental Journey». Musikklæreren vår var en smilende, smånervøs type med vilt krøllende hår, som kjørte en amerikansk veteranbil om sommeren. Kanskje hadde han heller vært et annet sted, til en annen tid, og nå prøvde han å lindre den eksistensielle smerten sin ved å legge opp 

, med tekster som føltes nokså fjernt fra en femtenårings liv:

, istemte vi, men jeg skjønte meg ikke på denne personen som lengtet hjem. Jeg visste heller ikke at sangen først ble spilt inn under andre verdenskrig og ble Doris Days første nummer én-hit, med et budskap som resonnerte hos soldatene langt hjemmefra. Det kan ha blitt nevnt, men jeg var femten og hørte ikke på det øret.

 burde det ha kommet et vendepunkt her, men jeg kan fortsatt ikke fordra den sangen. Det er bare det at jeg nylig sa til en venn, som en slags vits, at jeg skulle på en «sentimental journey», med bil til Nederland, for å hente noen esker med bøker som hadde tilhørt min mor. Da dukket den opp i hjernen med full kraft:

Never thought my heart could be so yearny

En usentimental reise

Skribent og forfatter

I april 2002 gikk et kollektivt gisp gjennom Frankrike. Jean-Marie Le Pen, lederen i det høyreekstreme partiet Front National, hadde fått nesten 17 prosent i første runde i det franske presidentvalget. Landet mobiliserte som i en krig. I andre runde vant høyresidas kandidat, Jacques Chiraq, med over 80 prosent. Fra ytre venstre til indre høyre var alle enige om én ting: 

På søndag fikk partiet som i dag heter Rassemblement National, på godt norsk Nasjonal Samling, 33,2 prosent av stemmene i første runde av parlamentsvalget. Marine Le Pen har i årevis jobbet for å «avdemonisere» partiet. Hun kastet ut den krakilske faren, skrubbet vekk nazigrums og rettet seg mot Folket med stor F. Med den polerte Tiktok-stjernen Jordan Bardella i spissen framstår partiet nå som mer stuereint enn noen gang.

 Les Républicains, Éric Ciotti, var for noen uker siden den første til å bryte gjennom sperrebåndet som har omgitt Nasjonal Samling i alle år. Det var for tidlig – Ciotti endte med å bli ekskludert fra sitt eget parti. Men i politikken kan ting snu raskere enn du kan si 

Det ser man for eksempel i Nederland, der en ny regjering ble presentert på tirsdag med det lenge tabubelagte Frihetspartiet til Geert Wilders i spissen. Wilders har endret seg, er omkvedet, han har blitt ansvarlig. Mannen som er kjent for å angripe «fake-parlamentet» og «politiske dommere» lover nå å bevare og styrke rettsordenen. Moské- og hijabforbud er lagt på is.

Også Nasjonal Samling har stått på for å vise at de ikke er ekstreme lenger. I vår ble partiet med på et bredt flertall som grunnlovsfestet franske kvinners rett til abort. Like foran EU-valget brøt Le Pen med tyske AfD, etter at deres toppkandidat hadde sagt at ikke alle SS-soldater var kriminelle. Det var «en rød linje», sa Le Pen. Men kan vi stole på de reformerte ekstremistene?

det de siste ukene foregått en underlig form for politisk teater, da foreslåtte statsråder måtte gjennom høringer i parlamentet. To av Frihetspartiets kandidater ble grillet om deres bruk av begrepet 

 («befolkningsutbytte»). I nederlandsk historie er 

 uløselig knyttet til nazismen, noe de vordende statsrådene ikke hadde fått med seg. Så fant de en løsning: Dette var ting de hadde ment «som medlem av opposisjonen». I regjering vil de holde seg til «grunnlinjene» partiene har blitt enige om.

Wilders leverer dermed en statsråd for bistand som (i en tidligere rolle) har ment at bistand bør avskaffes og at asylsøkere sprer sykdom, og en statsråd for asyl og migrasjon som (i en tidligere rolle) har ment at migranter er del av et ondsinnet komplott. En annen kandidat sa i sin rolle som folkevalgt at kollegaer burde stilles for tribunaler og at asylsøkere er «dyr fra Afrika». Han røyk ut – ikke på grunn av uttalelsene, men fordi sikkerhetstjenestene reiste et rødt flagg. Mannen skal ha problematiske bånd til andre lands hemmelige tjenester – antakeligvis Mossad. Geert Wilders, som ikke skal i regjering, fortsetter imens i sin rolle som oppvigler på X.

det er sånn politikk funker, at det man roper utenfor porten ikke betyr noe. For dem som er målet for retorikken – og politikken – stiller saken seg annerledes. I innvandrermiljøer i Nederland er det nå mye snakk om «Plan B»: spørsmålet om hvorvidt man vil bli værende i landet som føles stadig mer fiendtlig.

For én ting er hva Wilders får gjennomført i dag. En annen er hva som skjer dersom ytre høyre får makta også i Frankrike og Tyskland ­ og USA. Er det rart at ikke alle føler seg trygge når partilederne smiler til tv-kameraene, mens de hvisker «bare vent» til sin følgerskare på sosiale medier?

Dette var ting de hadde ment ‘som medlem av opposisjonen’

Den nye normalen

Hvordan hadde det seg at folk før hadde så mange bøker? Og hvor kom leselysten fra?

Bokklubbene var mektige, de kunne velge og vrake og gjøre forfattere til kjendiser over natta

Må vi satse på «Norske kritiker-beefer» for å gjøre kritikken relevant igjen?

Jeg tror de færreste kritikere ser seg i speilet og tenker: Her står en maktperson, sa Eirik Vassenden, fritt parafrasert, i åpningsforedraget på årets Kritikerseminar under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Seminaret er en todagers begivenhet som samler kritikere på tvers av publikasjoner.

Her satt de altså, portvokterne og smaksdommerne, i et ærverdig gammelt bankbygg omgitt av vakre malerier. Likevel lå avmakta tungt i rommet da elendighetsbeskrivelsene ble ramset opp: Antallet anmeldelser i norske aviser er halvert på 15 år, folk leser stadig mindre, kulturen er kringsatt av KI-modeller, konsernstyrer og demagoger. Og da har vi ikke engang snakket om honorarene!

også være en form for ansvarsfraskrivelse, minte Vassenden om. Har vi kritikere litt for lett for å gi oss hen til avmakta? Når jeg selv ser meg i speilet, ser jeg gjerne en nerd med smale interesser, pretensiøse ideer og en voksende trang til å klikke på videoer om pensjonssparing i Bitcoin. Det er som om høyrekreftenes hang til å fremstille kulturfolk som både arrogante og privilegerte, men 

 fullstendig irrelevante, har tatt bolig i meg.

Mer selvtillit, takk! Men hvordan? Seminaret la opp til flere mulige svar. Det mest interessante kom i et foredrag fra den nettbaserte britiske kunstkritikeren Zarina Muhammad. Som kunststudenter begynte hun og makkeren Gabrielle de la Puente å skrive anmeldelser på kødd, for å utfordre et felt preget av elitisme, rasisme og 

. De laget nettsida «The White Pube», et spill på «The White Cube»: idealet om det tomme utstillingsrommet der kunsten eksisterer i et vakuum, og navnet på en kjede av gallerier.

Muhammad beskriver seg selv som en anarkistisk ­kritiker. Hvem er jeg til å mene at jeg er flinkere til å mene om kunst enn andre, at min dom er mer verd? spurte hun. Det kan høres ut som en litt farlig ­posisjon å ta, all den tid det er så mange andre som sager på ­kritikernes stolbein. Det ligger dessuten en del makt i å ha 90.000 følgere på Instagram.

Men poenget, slik jeg ser det, er et radikalt annet forhold til 

: ikke ovenfra og ned, men som likemenn. Kritikken på The White Pube er umiddelbar, kroppslig og respektløs – men den er også belest, diskuterende og konkret. Skribentene er ofte harde i klypa, men tør også vise seg som sårbare og menneskelige.

 i seminaret, jo mer tok et annet ideal form: den synlige, autoritative kritikeren som stiller seg breibeint midt i offentligheten. Kultursjefen i den svenske tabloidavisa Expressen, Victor Malm, som også er spaltist i Bokmagasinet, utfordret salen til å være mer tabloid. Malm frykter at litteraturen er i ferd med å bli en subkultur, en boble for spesielt interesserte, og dessuten preget av koseprat. Han ønsker seg tydelige kritikerprofiler, mer spissa tekster og mer krangling.

I den avsluttende debatten fikk Malm støtte fra tidligere kritiker og tidligere kulturredaktør i Vårt Land, nåværende forlagsredaktør, Arne Borge, som sjonglerte ulike hatter. Borge rakk å mene både at anmeldelser ikke er viktige for boksalg, at det er for få kritikere som tør å mene sterkt, og at det er forståelig at aviser satser på oppsiktsvekkende utgivelser. Videre i diskusjonen ble det snakket litt nedlatende om «terningkast tre-bøker» og lange, slappe tekster – og med ærefrykt om legender som kunne slakte en bok «på 900 tegn». Hvis jeg var mer tabloid av meg, ville jeg kanskje sagt noe om autoritær lengsel, men vi lar det ligge.

det uansett, hvis man er bekymret for kritikkens status, å ønske seg mindre rom for bredde, analyse og høyttenkning, til fordel for brusing med fjær og å utrope vinnere og tapere. Jeg kan ta feil, muligens må vi satse på «Norske kritiker-beefer» for å gjøre kritikken relevant igjen. Selv ble jeg mer oppmuntret av ideen om kritikken som en åpen samtale: et rom for å introdusere nye ideer, tenke fritt og frekt, og utfordre makta – både den i institusjonene, og den man møter i speilet.

Makta i slakta

Hver barndom er en fortelling. På mammaforaer snakker kvinner om å 

, for eksempel ved å rigge til verdens beste jul eller dra på tivoli. Selv om denne måten å snakke på gjør meg sur, skjønner jeg hva de tenker. De ser på barndommen som en rekke scener, bilder og minner, og vil fylle dem med det beste råmaterialet.

Jeg skriver denne anmeldelsen av svenske Andrev Waldens debutroman «Jævla menn» på ferja ned til kontinentet, der barndommen min står pakket ned, komprimert til et lass som får plass i en VW Caddy. Sånt driver man ikke med ustraffet – det røsker opp dører og vinduer i minnet og påvirker blikket. Det er nok en grunn til at jeg leser Waldens såre, morsomme og helstøpte roman – som kan leses som et portrett av et samfunn, et innlegg i debatten om mannsrollen, et oppgjør med sekstiåtterne – mest som en roman om barndom, og om krafta i å skape og eie sin egen historie.

 jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene», åpner boka, i Håvard Syvertsens finstemte, musikalske oversettelse. Vi befinner oss i hendene til en 

. Denne Andrev, som er sju år når historien starter, slår an en munter tone, men lurer ingen. Dette er en gutt som blør neseblod av for sterke følelser: «En meningsløs superkraft jeg utviklet sommeren 1983».

Men forteller-Andrev har en annen superkraft: Han kan fange de kaotiske kreftene rundt seg og feste dem i et ord eller en scene. Mennene kalles for Kunstneren, Presten, Tyven. Mora har hennarødt hår og elsker gjennomtrekk. Det er ment bokstavelig: mangt et vindu åpnes i romanen. Men det spiller åpenbart også på disse mennene som kommer og går, og som bringer med seg uro og utrygghet.

 som er problemet, det er mora og venninnene hennes skjønt enige om. De kjederøyker og forbanner 

 jævla problematiske. Det går ikke mange sider før det første knyttneveslaget faller, delt ut av Plantemagikeren, en selvopptatt, barnslig slask som har lurt seg til uføretrygd, heier på Salvador Allende og leker gud hjemme.

«Disse jævla mennene og volden deres», sukker mora et sted, «Jeg vet ikke hvordan de finner meg, men det gjør de alltid». Ja vel, kan man ta seg i å tenke – og hva med 

? «Jævla menn» er også et morsportrett, av ei som elsker barna sine, men ikke greier å beskytte dem. Hun går inn og ut av jobber, virker flytende og ute av stand til å se forbi egne, umiddelbare behov. Hun minner meg om Joan Didions beskrivelse av fortapte hippier i San Francisco i 1967: Ungdommer som aldri hadde blitt lært samfunnets regler, som nå hermet etter nye profeter som preket opprør mot «systemet» og frihet som høyeste verdi.

Didions analyse får fram at noe hadde gått i stykker i disse ungene, i samfunnet, 

 hippieidealene tok dem. Også hos Walden trekkes linjer bakover. Andrevs biologiske far – som han tror er «indianer» – forsvant tidlig ut av bildet. Men vi får vite at både han, og Andrevs mor, vokste opp uten far, i ustabile hjem. I en roman med sju pappaer er fraværet av 

er redd for å bli en jævel og blir forsøkt beroliget av kvinnefellesskapet: «Du er på vår side». Det bare øker uroen. Mødrene tror på et samfunn der man kan utrydde alt det giftige: sukker, plast, systemet og de autoritære mennene de hater, og trekkes mot.

Andrev tenker på systemet som noe det virker greit å være en del av. Når de bor hos en venninne med farge-TV, skrur han på før programmet har begynt og ser på sekundviseren som teller ned: «Jeg har gått glipp av så mye TV i mitt liv, så det trenger ikke å skje noe mer på skjermen for at jeg skal kjenne at noe inni meg leges». Så avbrytes programmet og det annonseres at Olof Palme har blitt drept. Han løper til soverommet, der han ser mora bli penetrert av han som kalles Kunstneren. 

Samfunnets stebarn

Onsdag i forrige uke ble normaliseringen av Geert Wilders og hans Frihetsparti (PVV) fullbyrdet. Nederland får en regjering anført av et høyreradikalt parti. Etter et halvt år med forhandlinger la en koalisjon av fire høyrepartier – hvorav to tidligere har sagt at de 

ville samarbeide med Wilders – fram en regjeringserklæring med tittelen «Håp, mot og stolthet». Wilders annonserte at «sola skinner på Nederland igjen» og at nederlenderne har tatt landet sitt tilbake.

Hvem Wilders mener med nederlenderne, og særlig hvem han 

mener, har han gitt nok av eksempler på. Uttalelser om å få vekk uønskede elementer, særlig muslimer, er mange. Ifølge Wilders er målet til muslimske innvandrere å okkupere Nederland og Europa, noe som i valgkampen ble oversatt til en mer generell frykt: 

De kommer for å ta fra oss det som er vårt

populisten mener alltid at nasjonen trues både utenfra og innenfra, og fra starten har PVV lovet å fri det nederlandske folket ikke bare fra de fremmede, men også fra eliter og landsforrædere, heri opptatt akademikere, journalister og embetsmenn.

De siste månedene har den indre fienden fått et nytt, 

-kledd ansikt. Mens regjeringen har stått last og brast med Israel, har folkelige protester mot krigen i Gaza tiltatt i styrke. I mai begynte studenter ved flere universiteter å okkupere bygninger, med krav om slutt på krigen og på akademisk samarbeid.

På X legger Wilders nesten daglig ut bilder av demonstrasjonene. «Når stemte det nederlandske folket for å slippe inn alle disse jødehaterne med stokker og skjegg? […] Hvorfor lar vi dem rasere Nederland?», spør han retorisk ved et bilde fra Universitetet i Amsterdam (der demonstranter ble fjernet av opprørspoliti samme dag). I et annet innlegg siterer han en anonym «bestemor til 9» som hevder å ha blitt angrepet av en Palestina-aktivist, en «muslimsk jente på rundt 17 år». «Derfor eksisterer PVV. De må ut av landet!», kvitterer Wilders.

I det korte og svært generelle regjeringsdokumentet finnes ikke ord som 

. Det står heller ikke noe om deportasjonen av millioner av muslimer fra Europa, som Wilders tidligere har tatt til orde for. Tidlig i forhandlingene plasserte han en rekke av partiets mest radikale forslag, som forbud mot Koranen og hijab, «i kjøleskapet».

For å døyve den dårlige samvittigheten til de tre andre partiene, som oppfatter seg selv som mer seriøse og demokratiske enn PVV, måtte Wilders også gi opp ambisjonen om å bli statsminister. Hvem det faktisk skal bli, har de ikke funnet ut av ennå. Regjeringen skal settes sammen av halvparten partifolk og halvparten eksperter, som skal gjennomføre «hovedlinjer» som å innføre «den strengeste asylpolitikken noensinne».

har blitt mindre radikal, at det ikke er noen grunn til panikk? I nederlandske medier er det mange som har lyst til å tro det. Et blikk på hva han driver med på sosiale medier og internasjonale fora, gir et annet inntrykk.

Under forhandlingene i februar delte Wilders en avistegning på X som viser ham, Donald Trump og den argentinske ultraliberalisten Javier Milei skulder ved skulder, mens de dytter tilbake en bølge med ord som «globalisme», «sosialisme», «klimakrise» og «kulturmarxisme». I mai gjestet han CPAC Hungary-konferansen, der Ungarns statsminister Viktor Orbán åpnet med å oppfordre tilhørerne til å «ta på seg rustningen og møtes på slagmarken» mot liberalismen.

Wilders er også forbundet med denne historien på et personlig plan. Han snakker aldri om dette

Geert, Gaza og det nye Nederland

Er det noe som er i ferd med å bryte seg ut gjennom den norske litteraturen? Kanskje det bare er meg, men å lese romaner føles for tida som å gå rundt i en skog der man plutselig ser en hånd vri seg oppover i mulden, med sprellende, lys levende fingre. Ondskap og demoner, hekser og golemer, alt er lov. I Knausgårds «Morgenstjernen»-serie bryter okkulte krefter fram, og nylig anmeldte jeg Morten Øens «Merdø», der porten til helvete åpner seg like utenfor Arendal. Og nå altså denne «Ete jord», der det dukker opp en … skapning … som dreper mennesker, kapper av hodene deres og 

«Ete jord» er Bård Torgersens tiende roman, i et forfatterskap som er alt annet enn A4. Årets roman er likevel rarere enn det meste. Den er et slags Frankensteins monster: en ustabil helhet satt sammen av biter med ulikt opphav og temperament. Som roman må jeg slå fast at eksperimentet har mislykkes nokså spektakulært – samtidig som det er mye interessant som bobler opp fra levningene.

er hentet fra krimsjangeren: Her er en seriemorder med grusom metode, en overarbeidet etterforsker, samt en drøss fargerike, men utbyttbare bipersoner fra samfunnets skyggeside. Så klaskes det på saftige kjøttbiter fra horror-sjangeren: «Han løftet den venstre armen, tok tak i sitt eget hode og dro det over mot siden, det løsnet». Tro meg: Det blir verre.

Torgersen skriver sin absurde horror-krim med en distanse som først får meg til å tro at vi har å gjøre med en parodi på Nesbø-maskineriet og Netflix-zombier. Men så dukker det opp partier som dirrer av en eksistensiell angst og fortvilelse, som virker som de hører hjemme i en helt annen bok. De dreier seg om Torleif Aasmundsen, en ung mann med fartstid i psykiatrien og et mildt sagt skjørt bånd til virkeligheten.

Torleif er vitne til det første drapet, og blir selvfølgelig ikke trodd når han beskriver de grusomme detaljene. Men leseren vet jo at han har 

Dermed begynner jeg å lure på om «Ete jord» egentlig er ment som en psykiatriroman, at det handler om hvordan vi behandler de som mottar verden på en annen måte enn folk flest. «Ete jord» er full av forsømte barn og bortkomne voksne, det er rus og selvskading og tap av kontroll. Etterforskeren mister fotfestet, leter forgjeves etter «en verden som stemte». Men ingenting stemmer.

 finnes et langt dikt som Torleif har skrevet, som åpner slik: «du skal / ete jord / og mark / skal ete deg». Verden beskrives her som et kretsløp, elementer i konstant bevegelse: «noen tegner med ild / i nattelufta / det er du som brenner». Dikterjeget nekter å leve i en verden «hvor skyene ikke forestiller / noe annet enn skyer / og innsiden av barken på / trær er mønsterløse». Og: «hvorfor gidder du / bære skiten ned i søpla / når du ikke tror at det du kaster / blir til stjerner om natta».

Diktet brenner og gnistrer i en roman som ikke henger sammen, som kanskje nekter å henge sammen i en verden som krever at romaner henger sammen. Jeg vil gjerne heie på en slik poetikk, men det krever jo at det oppstår en slags alkymi mellom bitene, at noe nytt stiger opp fra kaoset – at ordene «lekker det de skjuler», som Torleif formulerer det et annet sted.

I «Ete jord» er det som om det motsatte skjer, de groteske drapene blir bare støy og staffasje, en spekulativ og påfallende humørløs innpakning for noe som aldri helt får form. Hva det er som herjer på Østlandet får vi aldri vite, ei heller hva det prøver å si oss, og romanens siste, voldspregede sider etterlater en ekkel smak i munnen. Men framover vil jeg tenke på stjerner hver gang jeg kaster noe i søpla.

Hodeløs horror

På kjøleskapet mitt henger en sånn ironisk, amerikansk magnet med et bilde av Jesus som trivelig hippie omringet av søte barn og dyr. Budskapet er at frelseren aldri kunne stemt på republikanerne. Det er et herlig teit bilde, men litt i utakt med tida. Våpenbefengte 

 i USA mener jo å ha Jesus på sin side. 

Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. 

Å få Jesus på sin side er også noe hovedpersonen i Morten Øens roman «Merdø» ønsker seg. Aatami er en finsk fuglefotograf som har reist på oppdrag til øya Merdø utenfor Arendal. En stor sjøfugl har blitt observert, en 

, en art som egentlig hører hjemme sør i Atlanter­havet. Siden Aatami er typen til å gjøre ting ordentlig, tar han med et lass med hermetikk og drikkevarer og forbereder seg til å overvintre på øya aleine.

De lange kveldene skal fylles med studier av Gud og av den vestlige sivilisasjonen. Aatami kjenner en «ubendig trang til å gjøre noe med all meningsløsheten som Dostojevskij og Nietzsche med dyp beklagelse sa at var et ubestridelig faktum». Og som om det ikke var nok, begynner mørke krefter å røre seg på Merdø.

 visjoner og mareritt, samt illevarslende bibelsitater brent inn i økseskaft. (Litt narrativ teori: Når en haug med rustne økser slipes i akt én, vil de slenges i døra i beste «The Shining»-stil mot slutten av romanen). Et lik reker i land, og i skogen driver den mystiske Lilly med ritualer. Når Aatamis gamle mentor, den to meter høye, paranoide «finnjævelen» Juhani, dukker opp, eskalerer ting til et spinnvilt klimaks.

Lesere av Morten Øen vil kjenne igjen elementer som går igjen i forfatterskapet: Dommedagsstemning, isolasjon, sprit og sjølberging, tverre mannfolk. Mens «Norge om våren» (2017) og «Boogaloo» (2021) skildrer folk som lever 

 etter en reell eller forestilt sivilisasjonskollaps, åpner «Merdø» slusene til Helvete. Her er engler, demoner og Babylons hore i egen perverse person, i en svensk kulturministers kropp (!).

, fulgt av nervøs latter. Han er kledd i lin og lær og mener alt var bedre før, er enig med Putin angående kjønn og ser på Pride-flagg som et sikkert tegn på at verden har gått av skaftet. Jeg identifiserer meg klart mest med 

 i dette scenarioet. Øens humor er nok ikke for alle, men tross de reaksjonære impulsene synes jeg «Merdø» er en genuint interessant roman.

Én hovedgrunn er Øens naturbeskrivelser, som er detaljrike og fylt av inspirert nærvær. Romanen bruker god tid på å etablere seg på Merdø, liksom lar leseren synke inn i isolasjonen og landskapet, i elementenes vold. Vi ser øya gjennom fotografens blikk: «Jeg kan se måker sirkle over det, og jeg forventer at bølger kommer til å bryte spektakulært der ute når de første vinterstormene kommer med sju til ti meter høye, rullende dønninger».

Aatami innvier oss i viltfotografiets hemmeligheter: åte, tilriggede tablåer og Photoshop – «hypervirkelighet». Slik blir dette også en roman om vår tids virkelighetskamp, der ting som covid-19 og Ukraina-krigen av noen oppfattes som kunstferdig stablede kulisser, mens demoner er virkelige og manifesterer seg i våre politiske ledere.

 sånne som meg, kjenner jeg romanen dra meg ut på dypt hav, der alt gynger. Skal det som skjer være ekte, er det visjoner, fyllerør? 

, påpeker Juhani. Hans eget navn kommer fra Johannes, han med åpenbaringen. En albatross slåss med en kråkeflokk; det er krig i Israel. «Jeg klarer ikke alvoret!» utbryter Aatami, men like etter: «Jeg er i krig, og jeg er på rett side!». Boka ender i en grotesk voldsorgie som etter mitt syn kunne vært en del kortere – men skitt au.

Slik blir dette også en roman om vår tids virkelighetskamp.

Apokalypse, allerede?

 brukes om hvite mennesker som sminker seg for å framstå som asiater, for eksempel i Hollywood-produksjoner av asiatiske historier, der hovedrollene går til kjente, hvite fjes. I Norge har komikeren Nicolay Ramm fått kritikk for å bruke rasistiske stereotyper i parodier på japanske og koreanske gameshowverter. NRK har siden avpublisert episodene, som naturligvis bekreftet enkeltes forestilling om «krenkehysteri».

Også på litteraturfeltet har spørsmål om hvem som får lov til å fortelle – og tjene penger på – hvilke historier, fått mer oppmerksomhet de siste årene. Mens 

 bejubles i taler, og sensitivitetslesere passer på at ingen (hvite) elefanter tråkker inn i porselensbutikken, er store deler av bransjen fortsatt kritthvit og preget av inngrodd rasisme. Dette er tema for Rebecca F. Kuangs kritikerroste, satiriske roman som også på norsk heter «Yellowface».

 sant litterært vidunderbarn. Hun var fire år da familien emigrerte fra Guangzhou i Kina til USA. Som collegestudent begynte hun å skrive på 

-romanen «The Poppy War» (2018), inspirert av de kinesiske opiumkrigene. Den ble til en trilogi, og i 2022 kom enda en fantasyroman, «Babel».

I «Yellowface» er en av hovedpersonene en ung kinesisk-amerikansk forfatterstjerne som skriver historiske romaner. Denne Athena Liu dør riktignok på første side, men er til stede hele veien. Romanens forteller er Athenas misunnelige venninne, June Hayward, som selv sliter med å få forfatterkarrieren i gang. Da Athena dør i en 

-aktig ulykke på nachspiel, ser June sitt snitt til å raske med seg et manuskript venninnen nettopp har fullført – på 

Manuset viser seg å være en storslått roman om de 140.000 glemte kinesiske arbeiderne som ble rekruttert av Storbritannia og sendt til fronten under første verdenskrig.

June bestemmer seg for å gi ut verket i sitt eget navn – eller, etter råd fra forlaget, under det mer «etnisk tvetydige» navnet Juniper Song. Herfra går det over stokk og stein; fra brå, galopperende berømmelse, til Twitter-stormer, kansellering og et gjenferd. «Yellowface» er skrevet for å jafse i seg.

seg i den norske oversettelsen. «Yellowface» er full av Generasjon Z-memer og nettslang, skrevet i et litt oppstyltet språk med arkaiske stilblomster brukt på en halvironisk måte – slik man kan se for seg at en pretensiøs, nebbete litteraturstudent skriver. Oversetter John Erik Bøe Lindgren er erfaren, men klarer ikke å treffe tonen. Ofte blir setningene krøkkete og tungleste: «Jeg forstår meg på hennes verden, men jeg er ingen trussel, og bragdene hennes er så langt utenfor min rekkevidde at hun ikke har noen problemer med å hvine av fryd over egne seire i mitt nærvær». («

I understand her world, but I’m not a threat, and her achievements are so far out of my reach that she doesn’t feel bad squealing to my face about her wins

Flere steder endres eller forsvinner betydningen. «

Publishing moves slowly, until it doesn’t

» – der poenget er at ting brått tar av – blir til «Forlagsvirksomheten beveger seg langsomt, helt til den stopper opp». En beskrivelse av Twitter som en «kiddie pool of filth» blir til uforståelige «barnas sølepytt». Drinken «old fashioned» oversettes til «whisky på den gamle måten», mens «the spike in my heart rate» blir til «kjeppen i hjertehjulet mitt».

Jeg får også inntrykk av at oversetteren har gått til krig mot anglifisering ved å insistere på at vi har fullgode norske ord: Høsttakkefest (

, men resultatet høres ikke ut som det er ført i pennen av en kronisk online 27-åring. Jeg mener: Er det mange under 50 som faktisk sier 

Lost in translation

Foreldrene våre er gåter som vi ikke interesserer oss for å løse når vi kan. I romanen «I begynnelsen var mødrene» skriver Kjersti Ericsson om alt hun ikke veit om mora si, fordi hun var opptatt med eget liv og ikke hadde plass: «Særlig ikke til den nysgjerrigheten som kunne kalt henne fram for meg, som et menneske i sin egen rett, med noe viktig som hun strevde med å virkeliggjøre her på jorda, nettopp fordi hun var akkurat det mennesket hun var.» Et av de uløste mysteriene knyttet til min egen mor, var vel to hyllemeter med små pocketbøker som sto pent på geledd i bokhylla i stua. Alle hadde navnet 

i tittelen og en liten svart bjørn på ryggen, som fikk dem til å ligne barnebøker. Men det var falsk markedsføring. Tidlig i tenårene en gang prøvde jeg å lese en av dem – og besvimte nærmest av kjedsomhet i møte med horder av støvete, treige franskmenn i frakk og hatt.

Jeg trodde aldri at jeg var en forhekset prinsesse. Men et mer eventyrlig liv måtte være mulig, et annet sted enn i en leilighet i et helt vanlig nabolag i Nederland. Jeg kunne stirre lenge på globusen og hviske stedsnavn inni meg: Kathmandu, Ouagadougou, Ildlandet. Radene med Maigret-bøker hørte til leiligheten, hverdagen og det minst mystiske mennesket jeg visste om, min mor.

Etter at hun døde for snart fire år siden, skyflet jeg bøkene inn i en eske som havnet på et loft. Det tok tid før jeg fant motet til å åpne en av dem. Det var et spørsmål om plass. For hva skal man med titalls kjedelige bøker, om de aldri så mye møblerte barndommen? Men noe hadde skjedd, om ikke med Maigret, så i alle fall med meg. Jeg slukte den – eller 

. Siden har jeg tatt med meg en håndfull bøker hver gang jeg er på det loftet, forsynt meg av dem i små porsjoner.

Nei, det kan aldri ha vært Maigret som endret seg. Er det noe som kjennetegner politimannen fra Paris, er det at han stiger frem fra sidene som en solid, trygg og 

 karakter, om enn ikke uten nysgjerrighet og tvil. I bok etter bok beskriver Georges Simenon Maigrets verden: Leiligheten i Boulevard Richard Lenoir, hvor han løsner jakka på siste trappeavsats, på vei opp til kona som sitter klar med lunsjen. Politistasjonen på Quai des Orfèvres, der avhørene kan ta mange timer og det ringes ned til første etasje etter baguetter og øl. Pipe, hatt og frakk.

Det finnes 75 bøker om Maigret. Simenon selv beskrev dem som «halvlitterære» – noe mellom kiosklitteratur og 

, «tunge romaner», som han også skrev over hundre av (!). Bøkene er bygget rundt et fast mønster: Et mord meldes, Maigret tilkalles og jakta begynner. Likevel mangler det ikke variasjon. Drapene kan finne sted i smug og i luksushoteller, blant lommetyver eller i høyborgerlige stuer, og noen ganger utenfor Paris. Alltid fører jakta innom utallige serveringssteder der det drikkes hvit landvin (bare før lunsj!), øl og cognac.

Maigret-bøkene har vært godt kjent i Norge også. I en stor artikkel i Norsk Oversetterleksikon skriver Helle Waahlberg at de norske oversettelsene faktisk var de aller første, på 1930-tallet. Det var stortingsrepresentanten for Høyre, C.J. Hambro, som sikret seg rettighetene og selv oversatte minst åtte av bøkene som han kalte sin «last» – en 

. En oversetter av fransk hverdagskrim møtte utfordringer, ikke minst knyttet til matkulturen. Kunsten var å forene det gjenkjennelige og eksotiske: «Ved å beholde ‘aperitif’, ‘yoghurt’ og ‘café-crème’ gir Hambro leserne, om ikke et virkelig besøk på La Coupole, så i det minste et pust fra Paris», skriver Waahlberg om en scene i et berømt brasseri.

 har mora mi skrevet navnet sitt og et årstall, som avslører en samleperiode som begynner seint på 1970-tallet. Den siste jeg har er datert 1987, tre år etter at jeg ble født. Hun kjøpte flere av dem hvert år, og de må ha kommet fra bruktsjapper. Langt de fleste er gitt ut på 1960-tallet, i Svarte bjørn-serien til det nederlandske forlaget Bruna, med mottoet «

At hun leste mye, veit jeg. Hjemme ruvet bokhylla, nesten en hel vegg som inneholdt alt fra romaner til kokebøker og praktbøker om kunst og arkitektur. De siste ti-femten årene av livet begynte hun igjen å lese mye krim, denne gangen skandinavisk, det hang nok sammen med at dattera hadde havnet i Oslo. Jo Nesbøs maltrakterte kvinnelik brakte oss nærmere.

Men 1970-tallet? Jeg veit hun bodde aleine og at hun reiste en del, med venninner, på øyhopping i Hellas, til Alpene og til Paris. Det må ha vært en periode da verden åpna seg for henne på en ny måte. Hun ble født i 1945 som nummer to av fire barn, etter det som kalles 

. De snakket aldri om den tida. Da hippietida brøt ut i Amsterdam, gikk mora mi i lære for å bli sykepleier, hadde ikke tid til slikt. Men noe bohemsk, noe egenrådig, bodde i henne.

Maigret og mysteriet maman

Forfatter og kritiker

Det verste kjøleskapet i mitt liv sto på en studentpub. Noen av de frivillige levde store deler av sitt liv der, inkludert sporadisk matlaging på et kjøkken som kunne gitt opphav til teorien om allmenningens tragedie. I kjøleskapet gjæret og råtnet unevnelige ting. For å skåne uskyldige og begrense utslipp av giftgasser, ble det teipet en truende hodeskalle på døra: 

Jeg fikk en flashback til dette i november i fjor, da Geert Wilders, leder for det nederlandske Frihetspartiet (PVV), sa at han ville legge noen av partiets synspunkter om islam «i kjøleskapet». PVV hadde nettopp blitt landets største, med 23,5 prosent av stemmene, og Wilders innså at han trengte venner. For å bli statsminister måtte han samarbeide med noen av dem han i tjue år har stemplet som folkefiender.

 velgere om at de ikke ville regjere med en mann som har tatt til orde for en «liberal jihad», som vil forby Koranen og moskeer, fjerne grunnlovsparagrafen om likebehandling og forbud på diskriminering, har kalt Nederland en bananrepublikk med et «fake-parlament» og marokkanske innvandrere for avskum, og så videre, og videre.

Løsningen ble kjøleskapet. PVV trakk et knippe grunnlovsstridige lovforslag: om å forby islam, «preventiv fengsling» av mulige jihadister, og om at folk med dobbelt statsborgerskap skal fratas stemmeretten og retten til å stille til valg. Nylig erklærte Wilders også at han er villig til å «snakke om» våpenstøtte til Ukraina, som partiet til nå har vært imot.

Likevel går det trått i forhandlingene, der fire høyrepartier er samlet. Nøyaktig hva som foregår i de endeløse møtene er uklart, men særlig den populære nykommeren NSC gjør det vanskelig for Wilders. NSC har gått til valg på å beskytte borgere mot overgrep fra staten, og rettsstaten mot overivrige politikere. Ikke en drømme-match. Både tilhengere og motstandere av Wilders forstår at et kjøleskap som regel brukes for å oppbevare ting man har tenkt å hente opp igjen seinere. Det lover ikke godt.

at Wilders blåser i hundefløyta alle andre steder. Nylig holdt han et flammende innlegg i parlamentet der han sa at han aldri vil slutte å si at islam er en hatideologi. Han går hardt ut mot «antisemittisk avskum» som demonstrerer for et fritt Palestina, og mot ordføreren i Amsterdam, som ikke forbød protester da Israels president Herzog var på besøk.

Det er åpenbart at Wilders ser seg selv som del av en mektig ytre høyre-allianse. Midt i forhandlingene delte han en tegning på Twitter/X som viser ham skulder ved skulder med Donald Trump og Argentinas president Javier Milei. De dytter tilbake en stor bølge som det står ord som «sosialisme», «klimaendringer», «åpne grenser» og «kulturmarxisme» på. I en liten båt med påskriften «globalisme» sitter en forskremt Klaus Schwab, sjefen for Verdens økonomiske forum.

I april er Wilders æresgjest på CPAC Hungary – et møte der den amerikanske ytre høyreflanken og Viktor Orbán klasker hverandre på skuldrene og snakker strategi. På fjorårets CPAC skrøt Orbán av å ha nedkjempet progressive eliter og beskrev liberalisme som et «virus». Kanskje Wilders’ «liberale jihad» også legges på is når det passer seg slik?

mistenkelig på den gamle. Spørsmålet er om han egentlig er så gira på å danne regjering nå. Meningsmålinger viser opp mot 33 prosent for PVV om det skulle vært valg i Nederland i dag. En brei oppfatning er at Geert vil, mens de andre nøler og sutrer. Også i det kommende EU-valget fosser partiet fram. Kanskje ser han for seg et nyvalg? Enn så lenge seiler han i medvind, uten å måtte ta ansvar, gjøre prioriteringer eller inngå kompromisser.

Han blåser i hundefløyta alle andre steder

Geert Wilders’ kjøleskap

Forfatter av «Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett»

De siste dagene har menns stilling kommet på dagsorden. FpU-leder Simen Velle kom med et utspill om dagens «tinderifiserte» sexkultur hvor «en liten andel av mennene har eksklusiv tilgang på en stor andel av kvinnene.» Velle har beklaget formuleringen, og forklart at det han egentlig ville ta opp, var at mange menn sliter i dagens samfunn.

Som alltid når det er kjønnskamp i monitor, begynte folk å lesse på med problemer som får lite oppmerksomhet i fredstid. Det er nok å ta av: Andelen barnløse menn har økt sterkt, mange gutter sliter psykisk og mange blir skoletapere. Vi bør snakke mer om dette, heller enn om kresen sveiping.

er likevel et svært utbredt syn i den mannsdominerte Tiktok-offentligheten han ellers er god til å navigere i. At han formulerte seg «klønete» bør man derfor ta med en klype salt. Snarere ligner dette en klassisk Frp-manøver der man henvender seg til potensielle velgere som er mer ekstreme enn partiet selv er, for så å ta avstand så fort debatten er i gang.

«Tinderifiseringen» er et problem, men det har lite med kjønnsmakt å gjøre. Dating, som så mye annet, gjøres i dag via profittdrevne apper, styrt av algoritmer og uten at man trenger å møte et menneske. Men som Mari Skurdal påpeker i denne avisa 28. februar, er det ikke 

 som sitter med makta – men selskapene.

Tinder er en liten flik av oppmerksomhetsøkonomien, som krever av alle at de er varer i et marked. Kongene og dronningene er influensere. Den influenserstyrte offentligheten er svært kjønnsdelt, og det kan være vanskelig å få øye på at den samme logikken styrer i jentenes myke, rosa sfærer der man skal «manifestere» fram suksess, og guttenes muskler-og-energidrikk-aktige arenaer.

her, er nyliberal selvhevdelse («fordi du fortjener det») og markedstilpasning. På kjønnsmarkedet skal man selge seg dyrt og ikke bli snytt av falsk markedsføring. Ett feilsteg kan bety at du faller på børsen. Det er ikke minst et enormt individpress: Feiler du, har du ikke jobbet hardt nok.

Sånn sett er det fint at noen løfter blikket og ser på strukturene. Men ideene som er på moten blant høyrevridde gutte-influensere, bygger på reaksjonært grums: Det er likestillingen/feministene sin feil at menn ikke lenger lever gode liv. Løsningen er at kvinnene jekker seg ned og føyer seg, for å la menn blomstre igjen.

feministiske klassiker «Backlash» beskriver hun den antifeministiske bølgen på 1980-tallet. Argumentene er slående like det som høres i dag: Maskuliniteten er i krise, kvinner har fått for mye makt, menn blir vraket. Interessant nok kommer det utskjelte begrepet «giftig maskulinitet» fra 80-tallets mannsbevegelser, som en kontrast til en mer 