Artikler
En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.
Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.
Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.
Kvinnebevegelsen må stå sammen
I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen. Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten.
Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.
Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.
Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.
Våkn opp, Gjerde
Lars Erik L. Gjerde må nesten bestemme seg: Er «wokeisme» en sveipende ideologisk vekkelse som utgjør en akutt trussel mot det liberale demokratiet, eller er det noen akademikere som forfekter radikal hvithetsteori? Og finnes det «wokeister» i Norge, eller er ideologien noe som spres usynlig gjennom lufta? I sitt svar til meg 7. februar mener Gjerde at jeg vrangleser boka hans, og at han er åpen om at wokeistenes intensjoner er gode. Jo, han sier så. Men han skriver også, for eksempel, følgende: «For å oppfylle sitt revolusjonære potensial må wokeismen gravlegge det liberale demokratiet på de politiske systemers gravlund.» «Wokeistiske intellektuelle mener derfor at klasserommet er en arena hvor de vantro skal tvinges til taushet.» «De [wokeistene] forsøker å erobre vår kultur.» Det høres jo ganske skummelt ut, ikke minst fordi «wokeistene», ifølge boka, også tåkelegger sin egen ideologi. Med dette føyer boka seg inn i en lang tradisjon for teorier om at det foregår skjult indoktrinering av borgere gjennom akademia, medier og kulturen.
Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.
Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.
En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.
Opp, alle jordas unge treller
Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.
Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.
Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.
Hva gjør egentlig den kunstige intelligensen i Eirin Bettens roman?
Raserimaskinen
Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.
Jan Grues filosofiske zombieroman er skummel på ekte.
Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter
To bøker stiller spørsmålet: Hva om offentligheten er lagt opp til idioti?
Når folk lager fluktplaner, bør vi bli bekymret
Har de grusomme bildene fra Gaza sløvet blikket for jødehat i Norge?
Hovedpersonen i Line Baugstøs «Evil grandma» spytter ut livets dessert – men boka biter ikke hardt nok.
Mer folkestyre er ikke det de høyreradikale tek-milliardærene drømmer om
1970-tallet var ei tid for alternative matveier og øko-utopier.
Hovedrollesyndromet
Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopptatte snøflak ikke oppsto med oppfinnelsen av sosiale medier.
Iris Murdoch skrev om dagens liksomdiagnoser for 60 år siden, skriver Carline Tromp.
Solveig Aareskjold fyller 75 år i dag.
