Carline Tromp

#fff

La meg begynne med en historie om å bli lurt. For rundt fem år siden jobbet jeg med en bok om utviklingene på den ytre høyresida i USA og Europa. Det var midt i koronatida, og som de fleste brukte jeg altfor mye tid på internett – men det passet bra, for det gjorde også alt-right, bevegelsen som gjorde trolling og memer til politiske våpen. Alt-right var sprikende, fra tankesmier og forlag til youtubere og lugubre nettfora. Og så var det noen som virket enda litt lenger ute.

En av disse var en blogger som kalte seg Mencius Moldbug, som representerte det såkalte NRx – the neo-reactionary movement. I lange innlegg raljerte han mot demokratiet og det han kalte Katedralen (en ond sammensvergelse av akademia og pressen), og foreslo å innsette en konge i USA. Jeg skrev noen avsnitt om Curtis Yarvin, som han egentlig het – men endte med å stryke det meste. Dette ble for rart, selv for alt-right, tenkte jeg. For teoretisk for Maga-bøllene; for eksentrisk til å bli tatt på alvor.

Jeg tok feil. Da Trump vant presidentvalget for andre gang, var det med en skare Yarvin-lesere på lasset. Visepresident J.D. Vance har rost Yarvins plan for å sparke alle statsansatte; Elon Musks midlertidige Doge-departement forsøkte å sette det ut i live. Maga-ideologen Michael Anton, som i dag er politisk direktør i utenriksdepartementet, snakker mye med Yarvin. Andre fans er de mektige investorene Peter Thiel og Marc Andreessen.

 Arnaud Mirandas ferske bok «Mørk opplysning» (Press, 2026) skjønte jeg at jeg hadde gått i en nøye planlagt felle. Strategien til de nyreaksjonære, skriver Miranda, har vært å fly under radaren. Heller enn å forføre folket, som populisten Steve Bannon ville, satset de på å få napp hos en liten elite, og snike seg inn i maktas korridorer.

Miranda (f. 1997) er en fransk idéhistoriker som har skrevet doktoravhandling om dekadanse, ideen om sivilisasjonsforfall, som er sentral i all reaksjonær tenkning. Han studerte tenkere fra tidlig 1900-tall, som Oswald Spengler, Carl Schmitt og Julius Evola, men oppdaget stadig flere linjer til vår egen tid, ikke minst i USA. Dette satte ham på sporet av en ny strømning: nyreaksjonismen.

I boka bruker Miranda innledningsvis litt tid på å skille konservative fra reaksjonære. Kort sagt: Der konservative jobber for å bevare det bestående gjennom institusjoner, mener de reaksjonære at det er for seint. De mener samfunnet er råttent og korrumpert, og vil brenne alt ned, for så å bygge nytt. I den IT-orienterte nyreaksjonære sfæren omtales dette gjerne som en «hard reboot».

 forsynt seg grådig av historiens skraphaug. Som sine forløpere lengter de etter en hierarkisk samfunnsorden, dominert av en elite av menn. De snakker om IQ og «menneskelig biomangfold», en ny vri på rasebiologi. De mener folk er voldelige av natur og at statens rolle er å håndtere konflikt og skape orden, gjerne med autoritære midler. De avskyr demokratiet og forakter «folk flest».

Men det er også nye ting, som henger sammen med tek-miljøet Yarvin kommer fra. De nyreaksjonære ser for seg en stat som styres som en bedrift. Borgeren blir her en kunde, mens «kongen» er CEO. De er også svært teknologioptimistiske og ser på alle som vil bremse eller regulere tek-utviklingen, som fiender.

Ikke minst har NRx tatt form som en digital, antielitistisk motkultur. Den utviklet seg på blogger, i podkaster og kommentarfelt – uhindret av krav til stil og tone, redelighet eller akademisk skikk. Grenseløshet og trolling er heller et pluss. Nøkkelfigurer i bevegelsen kaller seg ting som Bronze Age Pervert, Zero HP Lovecraft, og altså, Mencius Moldbug – og hos sistnevnte kunne man 23. juli 2011 lese et rosende innlegg om Anders Behring Breivik.

Formørkelsen

Søkemotorene er ikke det de engang var. Når jeg slår opp Joshua Cohens novelle «Min camp», opprinnelig publisert i The New Yorker i desember 2024, for å forstå hva jeg akkurat har lest, går jeg meg vill i en lenkenes krattskog. Jeg får opp et par bokblogger og henvisninger til et intervju med forfatteren, men også et rettsreferat fra delstaten Georgia og hjemmesiden til et eiendomsmeklerfirma.

Skjønt, det siste gir faktisk litt mening. «Min camp» dreier seg i stor grad om jeg-fortellerens besettelse med å skaffe seg et sommerhus for å flykte fra New Yorks kvelende hete. Han leser annonser og avtaler visninger, selv om han ikke har råd. Det er sommeren 2023, og vår mann, en enslig forfatter og universitetslektor, kjenner på en indre tomhet.

Til slutt besiktiger han et forlatt leirsted i en furuskog. Campen har både vært religiøs speiderleir og innkvartering for migrantarbeidere, forklarer en nervøs mekler med falske negler. Fortelleren forelsker seg i stedet. Og her kommer knekken i novellen: Det skal herfra 

 handle om en middelaldrende manns jakt etter sommerhus, opplyser fortelleren, men om terrorangrepet 7. oktober 2023 og alt som fulgte etter det.

 er ikke fremmed for å leke med ilden. For norske lesere vil han særlig være kjent for «Familien Netanyahu» (2024), en vilter, satirisk idéroman om sionisme og jødisk-amerikansk identitet. Der romanens hovedperson Ruben Blum fikk verdenshistorien på besøk i form av Benzion Netanyahu og hans uregjerlige familie, blir fortelleren i «Min camp» dratt inn i Netanyahu juniors pågående krig.

helst litt brennkvikt: «[…] kropper lå og blødde ut i sola, ennå varme, ennå ikke hentet, og redaktøren ønsket å vite om jeg kunne tenke meg å skrive noe». Snart blir han dratt i fra alle kanter. Venner sender opprop som fordømmer Israels folkemord, studenter avkrever stillingtaken på kamera.

Fra motsatt side kommer en forespørsel fra hans israelske fetter Oded, som vil sette i gang en innsamlingsaksjon for IDF blant rike amerikanske jøder og bruke «den lille jødiske forfatterfyren» som trekkplaster. Ut av dette spinnes en høyst snurrig røverhistorie, der campen i skogen kommer inn igjen – jeg skal ikke avsløre mer.

 satiriker, særlig over folk og miljøer han kjenner godt. Portrettet av Oded, en ivrig, halv-mislykket gründertype, er både komisk og rørende. Eller ta den bombastiske givergleden hos kultureliten:

Jøder var i fare, nok en gang var jøder i fare, og muligheten til å vise hvem man egentlig var, befant seg nå rett foran dem.

Pisken svinges ikke like elegant over palestinabevegelsen; her blir latterliggjøringen noe plumpere, motviljen mer innbitt. Eller er det noe jeg innbiller meg? Omtrent her begynner det fruktesløse googlesøket, som jeg avslutter etter å ha funnet både folk som mener Cohen tøyser bort et folkemord, og folk som mener han sprer antisemittisme.

Grubleren

Maria Høy Hansen

#000

Ali Smith insisterer på å ta ett spørsmål til fra salen. Klokka er allerede noen minutter over tida, og noen gulkledde festivalfrivillige vifter frenetisk med hendene, men Smith vinner. Spørsmålet hun får, er om hun noen gang føler at romanpersonene hennes hjemsøker henne.

Nei, svarer Ali Smith bestemt. Hun blir ikke plaget av litterære spøkelser. Heldigvis, legger hun til.

Spørsmålet kan virke litt pussig, men er det egentlig ikke. Samtalen vi nettopp har avsluttet, på Kritikerseminaret under Norsk litteraturfestival på Lillehammer, har vært breddfull av gjenferd. De preger også «Glyph», Smiths seneste roman, som kom i vår. Den skal utgis på norsk tidlig i 2027 i Merete Alfsens oversettelse. «Glyph» henger sammen med «Gliff» fra i fjor, som bryter med realismen på sin egen måte: Den er en dystopi, en fortelling satt til en nær og mørk framtid.

På Lillehammer har vi snakket om spøkelser, tidsreiser og alternative virkeligheter. Og om hester.

– Jeg er fortsatt veldig overrasket over at jeg har skrevet en dystopisk hestebok, sier Smith når jeg spør henne om «Gliff», der to søsken må klare seg i et autoritært framtidssamfunn.

Et av romanens lyspunkter er vennskapet med en grå hest som kalles Gliff. Ellers er det mye dystert i denne verdenen, der alle som ikke hører til eller passer inn, blir slått brutalt ned på. Samtidig føles den ubehagelig kjent.

– Det er poenget. Det ser ut som en dystopi, men det skjer. Det er ingenting i «Gliff» som ikke skjer allerede, bortsett fra den maskinen.

Maskinen hun sikter til, er en underlig sak som ligner på vognene som brukes for å tegne opp fotballbaner. Her maler den røde linjer rundt bygninger. «E-liminator», heter maskinen i den norske oversettelsen: den viser at hus, men også menneskene i dem, er merket for å bli fjernet. Det er ikke et særlig subtilt bilde, medgir Smith.

Det er så ­mange tids­reiser i oss alle.

En spøkelses­historie

I et etterord til antologien «Malstrøm. Norsk science fiction 1972» delte den ikoniske duoen Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd litteraturen i to. Den realistiske litteraturen, skrev de, holder seg nøye innenfor grensene av det folk mener er mulig og sannsynlig. Den fantastiske litteraturen «[…] har samme utgangspunkt (samtidens virkelighetsoppfatning), men bryter grensene der hvor den finner det tjenlig.»

Bing & Bringsværds felles­betegnelse på denne litteraturen, der de inkluderte både science fiction og fabler, eventyr og legender, var 

 – et begrep som har vakt både begeistring og kritikk for å være for vid til å kunne brukes analytisk. Som beskrivelse av novellesamlingen til Eike Aalen Øi, som spenner over et vidt spekter av fantastisk litteratur, er fabelprosa imidlertid svært dekkende.

 «Intensjon og uskyld» krever at leseren hopper uti det ukjente. Hver av dem bryter grenser, men på ulike måter. Flere av tekstene er tydelig plantet i en SF-tradisjon, og leker med kjente troper: et isolert gruvesamfunn der 

 sniker seg inn, en ensom astronaut på en romstasjon, og, i den villeste novellen, en hel sivilisasjon som vokser i øret til en ung jente. Andre slekter mer på sagn og eventyr.

Noen ganger, som i melankolske ‘Cindy’, er virkelighetsforskyvningen mer subtil, om den er der i det hele tatt. En ung jeg-forteller fantaserer seg ut av en trøstesløs tilværelse ved å lyve om å eie byens raskeste due. Det er ingenting i ‘Cindy’ som ikke er 

, men novellen er gjennomtrukket av noe hemmelig og drømmeaktig, en fortettet stemning der man varer at alt kan skje.

I motsatt ende finnes ‘Øret’, som kombinerer 

 og en annen SF-trope, den distanserte, vitenskapelige fortellerstemmen. Hovedpersonen Maria kommer aldri helt i fokus, men det er også poenget: noe skjer 

 henne, som vi bare kan observere. Når et mikroskop rettes mot øret hennes, viser den noe utrolig: «Det vi hadde trodd var sår, lignet små klynger av bebyggelse».

 å gå med på dette – i den grad at en guffen kløe melder seg i det ene øret mitt – handler det om en vilje til å tenke noe sprøtt 

, og et detaljnivå som vekker fysisk uhygge. Samtidig har novellen svakheter. Marias norske etternavn, 

, skurrer i et landskap der det også finnes kamelfarmer; ramme­fortellingen får ikke helt form. En utfordring med verdensbygging i kortformat er at det kan bli skisseaktig og fragmentert: løse fremmedelementer som ikke former et logisk hele. Flere av novellene føles også litt uforløste: slutten kommer for brått eller er for vag.

Men noen ganger er altså vaghet et poeng. I ‘Ne’ går hovedpersonen i bane rundt jorda, mens landet som sendte hen ut til romstasjonen, går i oppløsning i en borgerkrig. Den eksistensielle usikkerheten gjenspeiles i Nes usikkerhet på egen kropp og kjønn, og følelsen av å være grunnleggende ute av stand til å gjøre seg forstått.

De klarte ikke å se det Ne hadde sett, selv om Ne hadde forestilt seg at det bare var å si det. «Månen hang mellom trærne på veien hjem». At de bare ville forstå hvordan det hadde vært, og at det ville være en sammenheng mellom opplevelsen og reaksjonene fra de andre.

jeg får her, er til Tarjei Vesaas’ Mattis i «Fuglane», som så et rugdetrekk han mente ville endre alt. Flere av Øis hovedpersoner er outsidere, folk som ser mer, og andre ting enn andre – som kanskje lever i et litt annet univers.

Her er så underlig

Jeg kjente en gang en fyr som planla å reise til verdens ende og starte et nytt liv. Planene for å starte en 

 i New Zealand hadde kommet et godt stykke, da et heftig jordskjelv rystet Sørøya i 2011. Det ble aldri noe av flyttingen. Hvor realistisk ideen var, veit jeg ikke, men jeg veit at New Zealand framsto som både en drøm og en utvei. Et sted så langt unna at man kunne riste av seg alt og gjenoppstå som ny.

New Zealand har hatt en slik virkning på mange. Øyene som ble «oppdaget» av europeere i 1642 og innlemmet i det britiske imperiet i 1840, har vært åsted for utopiske fantasier, samtidig som de ble framstilt som et tilfluktssted fra apokalypsen. Når superrike tek-­investorer som Peter Thiel, som spekulerer i å framskynde kollaps, kjøper land og bygger 

 der, skriver de seg inn i en lang tradisjon.

Dette er det pirrende utgangspunktet for Eirik Høyer Leivestads essay «Øya i verdens ende: New Zealand og andre utopier». Essayet ble skrevet for litteraturfestivalen Et annet sted i Kristiansand i 2025, og er nå gitt ut av det lille kunstbokforlaget Lord Jim Publishing. Det er et lite smykke av en bok, som får en til å drømme om et samfunn der slike tekster løftes opp, leses og diskuteres i stort monn.

 klarer Leivestad å gi en fortettet historie av den utopiske impuls, og å peke ut noen retninger i den kaotiske 

 mange av oss sitter fast i. Leivestad er en dreven og svært belest essayist, som makter å ta i store problemstillinger på en frisk og uanstrengt måte. Metoden er gjerne å ta tak i noe konkret – New Zealand her, Krystallpalasset i London i forrige bok – og bruke det som en slags kam som historiens og samtidas sammen­filtrede floker gres gjennom.

De utopiske tankene om New Zealand springer ut av en tradisjon for å forestille seg en bedre verden på en øy. I Thomas Mores «Utopia» fra 1516 kom en sjøreisende hjem og fortalte om den underlige øya uten penger eller eiendom, uten maktstrid og statusjag. I ledige sveip viser Leivestad hvordan More bygget sitt Utopia på et idealisert bilde av det gamle Hellas, som igjen hadde myter om den tapte idealstaten.

Drømmen om noe reint og ubesudlet har gått igjen i historien: «sant å si hører eugenikk til utopiamotivets historie fra gammelt av», slår Leivestad fast. New Zealand ble til en «rein tavle» der trangbodde briter skulle få unnslippe modernitetens kvaler, og der det vestlige samfunnet skulle fødes på nytt. Så var det bare det at tavla ikke var rein. Maoriene, som hadde bebodd øya i århundrer før de europeiske skipene kom, ble utsatt for vold, diskriminering og ødeleggelse av livsområder.

 og rovdrift på naturen er tråder som kan trekkes til dagens overvåkningskapitalister, som jakter sjeldne jordarter og vil kverke staten. Det er dessverre også disse som er dagens utopister, med sine tekno-manifester og drømmer om en klode styrt av en global kunstig bevissthet, der utbedrede maskin-mennesker arbeider for evig vekst.

Her stritter Leivestad imot. Han påpeker at tekoligarkenes drøm om private skatteparadis er langt fra et Utopia for alle, og synes å ville redde utopismen fra deres klamme grep. Dette er forståelig, jeg har kjent på det samme selv! I møte med det forfatterne Astra Taylor og Naomi Klein kaller «endetidsfascisme» trenger vi saktens et håp om at verden kan gjøres bedre, og vågemot til å drømme radikalt.

Samtidig viser Leivestad selv fallgruvene ved Utopia-modellen – et samfunn som skapes i frihetens navn, men krever at alle underkaster seg en idé om det perfekte, og en orden der alle kjenner sin plass. 

 man skal «vaske tavla ren» var et tema allerede hos Platon. Sokrates’ forslag var brutalt: Å utvise alle borgere og knuse familier først, for så å ta statlig kontroll over avl og oppfostring av barn.

Drømmen om noe reint og ubesudlet har gått igjen i historien.

Muligheten av en øy

Et fjell er ikke bare et fjell. Der jeg vokste opp, hadde vi ingen, og fjellene vi så for oss var spisse kjemper, som bildet på Toblerone-sjokoladen. At «fjellet» kan være noe som man ledig vandrer utpå en ettermiddag, sprenger rammene for den nederlandske forestillingsevnen. For ikke å snakke om 

, der man får med enda en særnorsk pakke som inneholder Kvikklunsj, ski og passiv-aggressive konflikter med svigerinna på familiehytta (kilde: kvinneguiden.no).

Eksemplene med fjell og påske har jeg ikke kommet på selv. De er beskrevet av den nederlandske oversetteren Paula Stevens i noen svært fornøyelige blogginnlegg som ble publisert hos Norsk oversetterforening for noen år siden. Hun skriver blant annet om strevet med en passasje hos Karl Ove Knausgård om landskapet på Tromøya: «[ …] hva er forskjellen mellom en knabb og en knaus og en knatt?». Steg én er å se det for seg, men så skal man oversette det til et språk laget på flatmark.

 mottok Paula Stevens Fosseprisen for oversatt litteratur, en pris som ble innstiftet i 2025. Den går til en oversetter som har utmerket seg – til et livsverk. Stevens har oversatt nesten 90 bøker fra norsk til nederlandsk, fra Herbjørg Wassmo-romanene som tanta mi slukte på 1990-tallet, via den filosofihistoriske monsterhiten «Sofies verden» som jeg tror alle nederlandske barn fikk i gave, til forfattere som Lars Mytting, Erlend Loe og Gunnhild Øyehaug.

Ifølge pressemeldingen skal Fosseprisen «bidra til å heidra omsetjarkunsten og understreke den viktige rolla omsetjarane har når det gjeld å bringe norsk litteratur ut i verda». Da prisen ble delt ut til tyske Hinrich Schmidt-Henkel i fjor, snakket kulturminister Lubna Jaffery om å «plassere Norge på det internasjonale litteraturkartet». Det smaker litt bokmesse og merke­varebygging av setningene, men de belyser et aspekt av faget som kanskje er, ja, oversett.

 kritikere til stadighet må minnes på å 

 oversetterne i anmeldelser. En annen er at når vi går utover dette minstekravet, blir det som oftest en diskusjon om språklige valg, gjerne med noen pirkete eksempler. Jeg har gjort det selv, oversettelse appellerer til det nerdete i språkfolk. Også i de nylige debattene om KI-oversettelse har vekten ligget på språklig kvalitet. Det er naturlig, men det er langt mer som står i fare for å gå tapt om vi ikke har oversettere av kjøtt og blod.

Paula Stevens’ karriere viser dette tydelig. Siden sin første oversettelse (av Knut Faldbakkens «E18» i 1981) har hun vært en ambassadør for norsk litteratur i Nederland. Stevens har redigert tidsskrift og antologier, jobbet i forlag, knyttet sammen redaktører og forfattere og invitert til sagnomsuste lunsjer på ambassaden – alt for å vise at det skjedde ting i et land der oppe i nord som de fleste bare hadde et vagt, mørkt bilde av.

var nederlendernes syn på Norge fortsatt farget av en romanserie fra 1930-tallet. Trygve Gulbranssens tredelte slektskrønike fra 1933–1935 («Og bakom synger skogene», «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom») var i en periode folkelesning. Det ble satt opp bussturer til Norge og noen av de oversatte titlene har blitt til stående uttrykk på nederlandsk. En litterær suksesshistorie, men i skyggen av Gulbrandssens skoger vokste det lite nytt.

Stevens var del av et lite, aktivt miljø som ville endre på dette. Hun ivret for å gjøre forfattere som Faldbakken, Wassmo, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen kjent og for å bryte ned fordommene om nordmenn som et fåmælt folk som ruget på mørke (familie)hemmeligheter. I dag oversettes et bredt spekter av norsk litteratur til nederlandsk, og alle i miljøet sier det samme: Stevens’ bidrag har vært uvurderlig.

Ikke minst har hun utmerket seg som en oversetter som går lengre enn de fleste for å fange et verks essens, stemme og verden. Hun har dratt på feltarbeid og har lært seg å svinge ljå, og da hun skulle oversette «Havboka» av Morten Strøksnes, dro hun til en nederlandsk fiskeribygd for å sanke inn gamle ord og uttrykk. Johan Harstad forteller om livlige diskusjoner om alt fra bussruter i Stavanger-området til navnet på veddeløpshester.

Hun går lengre enn de fleste for å fange et verks essens, stemme og verden.

Om å flytte fjell

I et essay i Vinduet (22. januar) skriver den guatemalanske forfatteren Eduardo Halfon om sin vei bort fra jødedommen. Familien så på ham som en sviker, en som ville fornekte sin historie. Hans polske bestefar hadde overlevd nazistenes dødsleirer og bar fremdeles tatoveringen som hadde merket ham som jøde; til barnebarna sa han at det var telefonnummeret han hadde på armen.

Halfon har skrevet om sin brokete familiehistorie i en rekke romaner, den siste er «Tarantell» (2025). Her går han inn i jødeforfølgelsen og avtrykkene den satte, i et vilt og sjokkerende plott – som jeg ikke skal gå inn i her. Da Halfon i februar besøkte Bergen for å snakke om essayet og romanen, beit jeg meg merke i noe annet: besteforeldrene.

En polsk bestefar, og en libanesisk. En syrisk bestemor, og en egyptisk. Fire nasjonaliteter, og produktet av dette: en forfatter fra Guatemala, som måtte rømme landet med familien da han var ti år. Jeg-fortelleren i «Tarantell» sier at foreldrene ikke likte at han kalte det en flukt. Etter kort tid i USA hadde Guatemala blitt utlandet; han og broren sluttet å snakke spansk, de svarte på engelsk.

Uka før Halfon gjestet Bergen, spådde Nettavisen demografisk katastrofe underoverskriften «Etnisk norske i mindretall i 2065». Frps Erlend Wiborg pekte på statistikk fra SSB som viste at mens andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn er i vekst, faller andelen som er «helnorsk». Definisjonen av «helnorsk»: en person med fire norskfødte besteforeldre.

Etter å ha skildret utviklingen i en dyster tone, spør Nettavisens journalist om Wiborg mener at en person med én spansk besteforelder ikke er norsk. Han svarer: «Du er norsk statsborger, og det vil være individuelt hvor godt integrert du er, men det er personer som er født i Norge som likevel ikke er integrert i det norske samfunnet. Det kan vi ikke lukke øynene for.»

søkte jeg norsk statsborgerskap. Det var noe jeg hadde vurdert mange ganger før, uten å få ut fingeren. Jeg orket ikke nøste opp i utenlandsreiser og gamle dokumenter, all den administrasjonen, det virket som et slit.

Jeg ble med andre ord ikke norsk fordi jeg måtte. Jeg rømte ikke fra forfølgelse eller utsiktsløs fattigdom, ble ikke jaktet på eller truet, jeg hadde allerede alle rettigheter. Unntaket var å bli meddommer eller stemme i stortingsvalg, men det første hadde jeg ikke tid til, og det andre ble veid opp av å kunne stemme i en lang rekke nederlandske valg der Geert Wilders alltid var i siget.

Det hadde ikke vært noe press på meg for å konvertere, heller. Når familien min snakket nederlandsk på butikken, fikk vi stadig hyggelige kommentarer. Dattera mi var heldig, sa folk: 

For en rikdom å vokse opp med to språk.

 i september dro jeg innom Politiets utlendingsenhet i Oslo for å levere min søknad. I kroppen var det rester av adrenalin etter febrilsk leting gjennom skuffer og skap for å finne et utgått pass. Jeg fant det til slutt i en eske med udefinert elektronikk, et gammelt bankkort og noen briller jeg tror tilhørte mora mi. Skrot.

Jeg begynte å engste meg for om det ville være suspekt å bli pågrepet med to pass

Stykkevis og delt?

Sjefen for oljefondet beskriver seg selv som en «AI maniac». Risikoen for å sakke akterut i teknologikappløpet er så stor at man bare må hive seg utpå, mener Nicolai Tangen. Mange synes å være enige: Digitaliseringsminister Karianne Tung vil ha KI inn i alle kriker og kroker av forvaltningen, datasentre popper opp som paddehatter og gutteinfluenser Oskar Westerlin har gått fra boller og grov humor til å bli KI-evangelist.

Ishita Baruas bok «Techbros» er skrevet som et kontrært innspill, men kan kanskje heller sies å fange et vendepunkt da alle ble grepet av teknologisk FOMO: 

. Barua (f. 1988) har en imponerende CV som lege, gründer og forsker på medisinsk KI, som hun mottok Kongens gullmedalje for i 2023. Hun ga ut boka «Kunstig intelligens redder liv» i 2024. Utålmodighet og høyt tempo gjennomsyrer «Techbros», på godt og vondt.

med det gode: Dette er en hyperaktuell bok om enorme samfunnsutviklinger som skriker etter å bli diskutert. Baruas doble perspektiv som forsker og gründer gir en god inngang til spørsmålet om innovasjon, og hun skyr ikke unna eggende påstander. Hovedtesen er at vi, det vil si Europa, må lære oss å omfavne 

-mentaliteten i USA, uten å bli som dem.

Det haster, mener Barua. Hun lener seg tungt på Mario Draghis rapport fra 2024 der han tegner et nattsvart bilde av et Europa som vil sakke akterut og gå under om ikke vi tar igjen USA på økonomisk vekst. Da trenger vi innovasjon og altså 

 – definert av Barua som gründere i tekbransjen, folk med «skyhøye ambisjoner og uttalt teknologioptimisme».

I mine kretser siteres Mark Zuckerbergs ord om å «move fast and break things» som noe fra en skrekkfilm, og det er oppriktig interessant å få et helt annet blikk. Barua ser en kreativ, problemløsende impuls, som altfor ofte stanger i byråkratiske vegger. Et eksempel er den nobelprisvinnende KI-­teknologien for å forutsi proteinstrukturer, AlphaFold: Gründeren bak teknologien fikk ikke nok drahjelp og kapital i Storbritannia, og dro til USA.

Barua er kritisk til tekoligarker og konsentrasjonen av makt og penger i de største selskapene, men kaster likevel beundrende blikk til folk som Peter Thiel, Elon Musk og Marc Andreessen: gründere og risikoinvestorer som 

 noe. Idealet hennes er DARPA – det amerikanske forsvarets forskningsinstitutt som har vært viktig for alt fra internett til selvkjørende biler – og som drives av store visjoner og knallhard konkurranse, høye lønninger og korte frister.

 boka selv framstår som hastverk. Den mangler stringens, sammenheng og redigering. «KI» og «AI» brukes om hverandre; svært mange setninger begynner med «Men» eller følger tomme formler som «Dette reiser grunnleggende spørsmål […]». Flere steder er det som om resonnementene er skrevet rett ned, uten at Barua har tatt seg tid til å fordøye dem eller sjekke om hun motsier seg selv.

«Langsom og tungrodd regulering» er «en av Europas mange akilleshæler» (sic), men regulering beskrives også som livsnødvendig i møte med en industri som driver et hensynsløst kappløp med teknologi som kan true vår autonomi og tankefrihet. Et kapittel om nevroteknologi er skummel og dypt fascinerende lesning, men det er som om vi er i en annen bok enn den som åpnet med luftige hyllester av techbros. På slutten dras vi inn i LinkedIn-land: «Vi er gode på å produsere vinnerskaller i Norge».

En litt urettferdig tanke er at boka kanskje måtte pushes ut på markedet før en eventuell KI-boble sprekker. Boka har fingeren på pulsen (den har med utviklinger fra januar), men forfatter og forlag burde tatt seg bedre tid. Raskere er ikke alltid bedre.

Høyt tempo

Året er 1978 og det ulmer i sjahens Iran. Den kurdiske kommunisten Rafiq, i eksil fra Irak, bruker sine siste penger på en radio med plass til smuglervarer, fordi, som kjøpmannen sier, «Vi kommer alle til å trenge et sted å gjemme tingene våre». Reine ord for penga: Rafiqs glede over at revolusjonen er i gang blir til panikk når det viser seg å være den 

 revolusjonen. Han og familien, kona Xezal og barna Mohammed, Siver og Laika – kalt opp etter den sovjetiske gatehunden som døde i verdensrommet – flykter til London.

Det er bare en liten flik av det enorme og komplekse bakteppet for «Hyper», debutromanen til svensk-kurdiske Agri Ismaïl. Romanen følger Rafiqs barn gjennom en globalisert verden der alle er i flyt, mest av alle kurderne. Som Siver tenker oppgitt, når hun enda en gang blir spurt «hvor hun kommer fra»: «[…] hun følte seg tvunget til å rettferdiggjøre sitt opphav samtidig som det krevde en monolog om Lausanneavtalen fra 1923 og konsekvensene av første verdenskrig».

 er satt til 2011. Vi møter de voksne søsknene etter tur: Mohammed, eller «M» som han av strategiske grunner kaller seg, har en vaklende karriere i finans. Siver bodde inntil nylig i Bagdad med sin rike ektemann, men har rømt til Dubai med dattera deres etter at han foreslo å ta en kone til. Og Laika er i New York, der han spiller på børsen og aldri forlater leiligheten. Boka hopper i tid og sted: til Teheran i 1978, Paris i 1984, London i 2004, Irak i 2006.

Agri Ismaïl vil mye. Veldig mye. Resultatet er en roman som ikke ligner noe annet jeg har lest i det siste: en hyperambisiøs, frustrerende, opprørende og ofte direkte slitsom fortelling som er like ufokusert og påståelig som en selvdiagnostisert ADHD-influenser på Tiktok. «Hyper» er som å åpne et elektronisk apparat og se inn i et virvar av fargerike tråder på kryss og tvers, lys som blinker her og der. Det henger sammen, men hvordan?

. Fra første setning er det pengene som styrer folk, på måter de verken fullt ut forstår eller kan påvirke. «Penger var alt som fantes», som Laika sammenfatter. Rafiqs marxistiske verdensforståelse ligger i bunn, men heller ikke Karl Marx kan forklare pengestrømmene som ligger bak Ms finansjobb, Sivers nye tilværelse i kjøpesenterbyen Dubai og Laikas dunkle inntekter fra virale apper og børs­algoritmer.

 familiehistorien. Rafiq og Xezal opplever et statusfall i flere akter: fra å være svært velstående i Irak før Baath-partiets kupp i 1968, til dissidenter i Iran, og videre nedover til blakke flyktninger. I en trist London-forstad kler Xezal barna i merkeklær for at de ikke skal utstråle fattigdom og tenker bittert på juvelene hun fikk av kong Feisal, og som hun måtte selge for å betale husleia. CNN viser bomber over Bagdad og familien jubler over Saddam Husseins fall, bare for å bli desillusjonert når det viser seg at alle har glemt kurderne igjen.

«Hyper» er omtalt i svensk og engelskspråklig presse som en «systemroman». Betegnelsen knyttes gjerne til forfattere som Don DeLillo og Thomas Pynchon, som ser mennesker som noder i svært komplekse økonomiske, sosiokulturelle og politiske systemer. Det er definitivt et godt snev av DeLillo i «Hyper», særlig i Laikas hyper-online bevissthetsstrøm. Flimrende videoer, kritisk teori og merkenavn blandes til noe som føles veldig 

, og dermed også noe datert: «Klikk. Hyperlenke».

Systemromanen er ikke først og fremst opptatt av folks indre liv. Det trenger ikke være et minus, men blir det i «Hyper», fordi det virker som Ismaïl 

 har villet skrive en stor slektsroman. Til det mangler personene kjøtt, blod og indre liv. Vi ser dem oftest utenfra: «Sånn begynte den lange integreringsprosessen der hans eneste mål i livet ble å passe inn». Liv ramses opp i høy fart, ispedd mengder av fakta og innfall som ikke følges opp.

Når Ismaïl roer ned tempoet litt, viser han sans for talende detaljer («en franskmanikyrt finger») og gode bilder (en durende mobil vrir seg «som et skadd insekt»). I en passasje som denne, om Rafiq, viser han at systemtenkning og psykologisk innsikt kan gå sammen:

Systemromanen er ikke først og fremst opptatt av folks indre liv. 

Systemsvikt

For hjertet er livet enkelt: Det banker i takt med det vi føler. I tenårene lærer de fleste av oss at noen mennesker får hjertet vårt til å banke fortere. Og at vi ikke selv velger hvem det er.

For Ánte er det Erik. Kompisen som har vært del av samme gjeng lenge, som han har jobbet og spilt Fifa sammen med. Erik er sammen med Julia, og det er ikke engang det største problemet. Ánte og Erik er reindriftssamer, som vokser opp i den svenske delen av Sápmi ved byen Jokkmokk. De er del av et karslig miljø der vitser om «homser» florerer, og der det snakkes foraktfullt om menn som dro sørover fordi de ikke «passet inn».

Går det an å være reindriftssame og homo samtidig? Det er det sentrale spørsmålet i «Himmelbrann», den gnistrende debut­romanen til Moa Backe Åstot. Romanen er også innom den svenske statens behandling av samene, inkludert glimt inn i rasebiologisk tenkning. 

 tematikk, men ingenting føles tungt eller forsert her.

«Himmelbrann» er nemlig først og fremst en rykende god roman om forelskelse og seksualitet: om store følelser som pulserer i kroppen, stotrende kommunikasjon og de mange misforståelsene som hører med. Ánte dras mellom fornektelse og keitete dates med Hanna, og å håpe på det umulige. For Erik virker jo faktisk litt interessert …?

 bokmiljøer på sosiale medier, vet at det finnes yrende subkulturer for såkalt 

, der hovedpersoner famler seg fram mot hverandre gjennom drama og forviklinger. Ikke minst skeive romanser er i vinden; ishockey-bokserien «Heated Rivalry» av Rachel Reid slukes for tida av både unge og modne lesere og har også blitt til Netflix-serie.

Åstot skriver seg tydelig opp mot sjangeren. Fra starten av er det klart at det må bli Ánte og Erik, eller «Ánterik», som Ántes kusine Ida sier. Hun er den eneste som aner hva som foregår, men det tar lang tid før hun får slippe inn. Ánte skildres som et stille vann, som ikke har så mange ord for det som foregår inni ham. «Han ristet på hodet. Kroppen kokte, huden føltes kald utenpå. Han frøs. Svettet. Visste ikke hva som var forskjellen.»

Det kroppsnære språket gjør at vi kommer tett på Ánte og føler gjennom ham – også hans sterke bånd til naturen og reindriften. Noe av det som gjør «Himmelbrann» så god, er at romanen er tydelig rotfestet i et landskap og et miljø som beskrives med stor fortrolighet. Ántes hverdag er snø og bitende kulde, skuterkjøring og merking av rein. Åstot er selv reindriftssame fra Jokkmokk, og skriver uten å bli overforklarende; samiske ord og uttrykk flyter lett inn i språket.

 er at han vil bli tvunget til å velge. Mens forelskelsen setter ham i brann, oppdager historiske overgrep som har satt preg på familien. Det tenner en ny ild i ham, en samisk stolthet – men det gjør også alt enda mer komplisert, for hva om din undertrykte kultur selv undertrykker sånne som deg?

Slike komplekse spørsmål virvles opp i «Himmelbrann», og Åstots store fortjeneste er at hun ikke prøver å gi svar på alt. I stedet lar hun Ánte 

 til hva som er riktig: når han ligger side om side med Erik og kikker på stjernene, når en hånd rører ved en skulder, i plutselige blaff av lykke og en klump i halsen som løsner.

Hjerter i brann

I 2016 publiserte Andrew Anglin, redaktøren for den nynazistiske nettsida The Daily Stormer, en guide til 

, bevegelsen han selv var en del av. Alt-right, oppsummerte han, drev med trolling, memes og «ikke-ironisk nazisme forkledd som ironisk nazisme». Gjennom drøye vitser og en overdreven stil kunne man mate publikum, særlig tenåringer, med nazipropaganda og gjøre dem ufølsomme for ekstreme uttrykk.

Hans eget nettsted skilte seg ut fra andre høyreekstreme sider med en grunnleggende useriøs tone. Det gikk i hysteriske overskrifter, vitser og memes, ikke ulikt andre virale sider skapt for et ungt og veldig 

 publikum. Navnet var en blanding av satireprogrammet The Daily Show og Hitler-Tysklands innbitt antisemittiske propagandablad Der Stürmer. Innholdet slektet mest på det siste: Anglin skrev om jødiske komplotter og om at fiendenes lik snart ville bli stablet i gatene. Han oppfordret leserne, som han kalte sin «trollhær», til å true og trakassere såkalte rasefiender – noe de frydefullt gjorde.

Hvor den ironiske nazismen slutter og den ikke-ironiske begynner, er for tida vanskelig å få øye på. Elon Musks utstrakte arm på CPAC-konferansen for et år siden var ikke en nazihilsen, mente mange. I mellomtida har mannen som kjøpte X for å «gjøre komedie lovlig igjen», likt og delt en rekke uironiske innlegg om den hvite rasens død. Fra de offisielle kontoene til Det hvite hus og flere departementer pumpes det ut en strøm av memes og innlegg som bruker alt-rights trollete språk til å formidle Maga-politikk.

 fra. Et viktig nettsted for alt-right var forumet 4chan, nærmere bestemt subforumet /pol/, viet til såkalt politisk ukorrekt humor. Det å vitse om alt fra Holocaust til gruppevoldtekt, med mål om å krenke flest mulig, ble en egen subkultur som tiltrakk seg unge menn med dystre tanker om egen og landets framtid.

4chan-mentaliteten har inntatt Det hvite hus. En respektløs og barnslig stil har tatt over storpolitikken – «alle er 13 nå», kalles fenomenet i sosiale medier. Ta bildene som Trump-apparatet bruker for å uttrykke at han «må ha» Grønland. Eller ta folk som forsvarsminister Pete Hegseth eller den frakkekledde sjefen for grensepolitiet, Greg Bovino, som virker usunt opptatt av å lage 

Det økte fokuset på internettkultur er bra, men jeg lurer på om det gjør oss blind for noe annet: Den 

 radikaliseringen av et regime som stadig oftere bruker estetikk og fraser fra bevegelser som idealiserer Hitler-Tyskland og drømmer om et rasereint Amerika. For de som kjenner til referansene, forteller Trumps hvite hus i reine ord hvilket USA de ser for seg og jobber for. Det er den hvite nasjonalismens USA.

 ligner på nynazismen vi kjenner fra Europa, men drar også på eldre, hjemmeavlede tradisjoner: slaveri, segregering, lynsjing. Det er et broket landskap av miljøer med ulik tradisjon og stil – fra spøkelseskladdene i Ku Klux Klan til ultravoldelige skinheads, fra antistatlige militser og sektlignende grupperinger til campusaktivister som slåss for 

. Inntil nylig var de fleste nokså små og marginale, som Vegard Tenold Aase skriver om i boka «Alt du elsker skal brenne» (2018). I bevegelsens historie ruver figurer som George Lincoln Rockwell, som startet The American Nazi Party i 1959, og David Duke, den karismatiske KKK-lederen som forsøkte å bli president i 1988. Aase beskriver en vedvarende spenning mellom 

, som driver med ideologi og vil gjøre den stuerein.

De deler imidlertid en visjon. Hvit nasjonalisme handler om å etablere et hvitt USA eller, som de selv ofte sier det, 

å sikre eksistensen til vårt folk og en framtid for hvite barn

. Setningen er kjent som «de 14 ordene» (den teller 14 ord på engelsk), og tallet 14 brukes ofte som en halvskjult referanse – gjerne i kombinasjon med 88, som står for Heil Hitler. Den amerikanske nazismen har sine egne koder, referanser og litteratur.

 «Which Way, Western Man?» fra 1978, skrevet av William Gayley Simpson. Boka hevder at Vesten og den hvite, kristne kulturen er syk og døende, noe som primært skyldes jødene og kvinnene, og at Hitler hadde rett. Simpson raser mot raseblanding, innvandring, prevensjon og abort – «kniven som den siviliserte hvite mannen bruker til å skjære over sin egen strupe».

Lenger ut mot høyre finnes det scenarioer for noe langt mer konkret: en rasekrig

Ta dem på ordet

Kort tid etter at jeg begynte å bruke internett, møtte jeg min første konspirasjonsteoretiker. På et lite, lokalt forum la han ut lange innlegg om at flystripene på himmelen var 

 jobbet for å sløve oss ned og, etter hvert, at 9/11 var en innsidejobb. Noen forsøkte å snakke ham til fornuft, noen lo av ham, noen ble rasende. Ingenting beit på vår mann; han kunne hisse seg opp og forlate diskusjonstråder, men startet like raskt nye igjen.

, 11. september og et påståelig behov for å dele «sannheten» dukker opp i «Mamma er konspirasjonsteoretiker», journalist Christine Rehn Jensens fortvilte beretning om sin mors ferd inn i en alternativ virkelighet. Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier om alt fra vaksiner, 5G og liv på andre planeter, til dypstaten, pedofiliringer og Adolf Hitler – og til miljøer der slike tanker blir gjødslet.

Boka har likhetstrekk med «Nettforgiftning» av Siw Aduvill og Didrik Søderlind, som kom i fjor. Her fortalte ti «pårørende» til konspirasjonsteoretikere sin historie – anonymt. Også Jensen har kjent på vegring for å gå ut offentlig, skriver hun. Under pandemien skrev hun for første gang om sin mor, i en anonym kronikk i Aftenposten. Da kom det flere reaksjoner fra folk som sa hun måtte ha diktet opp det hele. Det var for mye, for sprikende, for usannsynlig.

Men at folk som tror på én konspirasjonsteori plukker opp mange flere, er ikke uvanlig. I en lukket chatgruppe mora er aktiv i, og som Jensen ved en tilfeldighet får innsyn i, stables motstridende teorier oppå hverandre uten å møte motstand. Det som forener miljøet, er et hat mot myndigheter og eliter, og en skråsikker tro på at de vet noe ingen andre vet.

 i norske konspi-miljøer og finner både kyniske svindlere (skal det være en strålebeskyttende skyggelue til 4000 kroner, eller en investering i irakisk dinar?) så vel som 

. Noen har rotet seg opp i dypt økonomisk uføre. Mora er del av et miljø som mener at staten er illegitim, såkalte friborgere. De mener også at de ikke trenger å betale skatt, og at det snart vil skje en omveltning der all gjeld slettes.

Boka avkrefter fordommen om at konspi-tenkning er forbeholdt folk uten utdanning eller venneløse outsidere. I Jensens barndom var mora et aktivt og engasjert samfunnsmenneske, åpen, varm, med mye kunnskap om naturen. Hun var opptatt av barnas utdannelse og at de skulle tenke kritisk. Rundt 2012 endret ting seg. Nå ser hun på skolen som «programmering» og mediene som løgnere, og truer med å bryte med familien som ikke forstår.

Nøyaktig hva som skjedde, får Jensen aldri tak på. I likhet med flere av de omtalte i «Nettforgiftning» hadde mora lenge vært opptatt av helse og velvære, og av å unngå giftstoffer. Også vaksiner var hun skeptisk til, men som Jensen påpeker i en nyttig passasje (som gjerne kunne ha stått tidligere i boka) er ikke dette det samme som å være konspirasjonsteoretiker.

Det er når det dukker opp påstander om ondskapsfulle kabaler med planer om massedrap og hjernevask, at det bikker over. Da kan også folk føle at de må «redde» andre, om nødvendig med vold – en type tankespinn vi kjenner fra terrormanifester, som også preger flere konspi-grupper på sosiale medier. En dag spaserer mora inn på en barneskole for å «informere» ungene om vaksiner. Da velger Jensen å sende bekymringsmelding til kommunen.

 humpete i gang. Den lider av tendensen til å ta med hele researchprosessen inn i teksten, som preger en del dokumentarjournalistikk. Å lese om at forfatteren har hørt en podkast eller sendt en e-post til en ekspert er ikke så spennende. Hun kunne også med fordel ha kuttet en del sitater: Når man har en så nær og sterk 

, tilføyer ikke anekdoter fra USA eller Danmark så mye.

Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier.

Ikke stol på planen

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. 

! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

 – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og 

-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

 i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles 

: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Med tvisyn

Forfatter og kritiker

Det er 7. januar 2026 og jeg ser en video av en kvinne som blir skutt og drept gjennom et åpent bilvindu. Den som skyter er en ICE-agent, altså en ansatt i USAs føderale innvandringspoliti, som i 2025 har fått budsjettene sine blåst opp til eventyrlig størrelse og blitt satt ut i ulike byer Trump-regjeringen er i konflikt med. Så også her, i Minneapolis. Det er fortsatt noe uklarhet om detaljene, men mye tyder på at Renee Nicole Good, en 37 år gammel mor uten rulleblad, var til stede for å observere et ICE-raid i nabolaget.

Omskrivningen av historien begynner umiddelbart. Department of Homeland Security, som er ansvarlig for ICE, beskriver kvinnen som en voldelig demonstrant i ferd med å begå «an act of domestic terrorism»: å kjøre ned ICE-agenten. Sikkerhetsministeren Kirsti Noem leser en forklaring der hun hevder at ICE prøvde å få løs bilen sin fra snøen da kvinnen truet dem, som åpenbart ikke stemmer med videoene. Donald Trump legger ut et innlegg på Truth Social der han detaljert beskriver å ha sett ICE-agenten bli kjørt ned – «at mannen lever er utrolig».

 believe, me or your own eyes?» sa komikeren Groucho Marx i en sketsj fra 1933. Å lyve åpenbart, skamløst, mens alle kan se det, har fortsatt noe absurd ved seg. For Trump-administrasjonen har det blitt metoden som brukes til alt fra geopolitikk til undertrykking av opposisjonen.

At (amerikanske) politikere skaper sine egne sannheter er ikke nytt, tenk bare på ordet 

. Men mens George W. Bush prøvde – og klarte – å overbevise en kritisk masse om at informasjonen han ga var sann, er det noe annet som skjer nå. Trump-regjeringen skriver om virkeligheten 

 på outrert, trollete vis. Målet er ikke at alle skal tro på dem. Målet er «shitposting»: å blende, forvirre og mørbanke de som hører på, for å stoppe all kritisk tenkning. Budskapet er at regimet eier sannheten.

Allerede i 1942 skrev George Orwell at han fryktet at troen på objektiv sannhet var i ferd med å forsvinne. I essayet «Visions of a totalitarian future» pekte han til fascistenes løgner om den spanske borgerkrigen, og om nazistenes eksplisitte avvisning av sannhet. «Det impliserte målet med denne tankegangen er en marerittaktig verden der Lederen, eller en slags lederklikk, kontrollerer ikke bare framtida, men også 

At det er nettopp dette Trump-gjengen nå prøver på, er åpenbart. Fjerningen av ord og fakta (som «klimaendring») fra føderale nettsteder begynte i første periode, men tok av i den andre, med lister over ord som brukes for å slette og skrive om. Fra transpersoner og soldater med urfolksbakgrunn til flyet «Enola Gay» er plagsomme elementer fjernet fra offisielle informasjonskanaler. Historieundervisningen skal bli «patriotisk».

eksempelet så langt kom på onsdag. På femårsdagen til den voldelige stormingen av Kongressen 6. januar 2021, lanserte Det hvite hus en ny nettside, og en ny historie. På 

 kan man lese at det ikke var Trump og hans støttespillere som sto bak angrepet. Det var Demokratene, med Nancy Pelosi i spissen, som gjennom en «mesterlig» kampanje har klart å «snu om på realiteten» – USA har blitt «gaslightet».

Dette har Trump sagt i alle kanaler i fem år. Det er likevel noe annet som skjer når staten sier, svart på hvitt, at folk ikke skal tro sine egne øyne. Enorme mengder bevis har blitt gravd fram og vurdert av 6. januar-komiteen, av politiet, etterretningsmyndighetene og domstolene som har dømt nesten 1600 mennesker for deres rolle i opptøyene. Alle disse «patriotene» er dømt urettmessig, slo Trump fast på sin første dag i embetet i 2025, og benådet dem.

Er det noen som tror på dette? Vi er jo ikke på 1930-tallet. USA har ikke statsmedia eller sensur, folk flest har en form for utdanning og tilgang til svært mye informasjon. Men de som har studert totalitær propaganda, vet at man kan manipulere sannheten på ulike måter.

Omskrivningen av Amerika

Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.

Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»

I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».

 vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på 

. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …

Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig 

: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.

 om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og 

La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men 

Carline Tromp

Artikler

En radikal, antidemokratisk bevegelse har vokst fram under radaren. Kan vi lære noe av det?

Joshua Cohens bitende amerikansk-jødiske satire lar ikke leseren slå seg til ro.

Hva er det vi gjør med gjenferdene vi arver, spør Ali Smith.

Her er så underlig

Hvorfor bygger hyperkapitalistene dommedagsbunkers på New Zealand?

Fosseprisen til Paula Stevens minner om at oversetterne er kulturens krumtapper.

Om å bli helt norsk, eller ikke.

Høyt tempo

Penger er alt i Agri Ismaïls ambisiøse og litt ufokuserte debut.

Moa Backe Åstots skeive, samiske romanse snakker til den forelskede tenåringen i oss alle.

At Trump-regimet troller, betyr ikke at det ikke er fascistisk.

Ikke stol på planen

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moderniteten kom til Island.

I Donald Trumps USA er ingenting ekte, og alt er mulig.

For å endre verden må vi komme oss av hovedveien.

Tenner og klør

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.

Rettssaken i Hardanger

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

Hyperpolitikk i ballbingen

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.

En radikal, antide­mo­kratisk bevegelse har vokst fram under radaren. Kan vi lære noe av det?

Joshua Cohens bitende amerikansk-jødiske satire lar ikke leseren slå seg til ro.

Hva er det vi gjør med gjenfer­dene vi arver, spør Ali Smith.

Her er så underlig

Hvorfor bygger hyper­ka­pi­ta­lis­tene domme­dags­bunkers på New Zealand?

Fosse­pri­sen til Paula Stevens minner om at overset­terne er kulturens krumtapper.

Om å bli helt norsk, eller ikke.

Høyt tempo

Penger er alt i Agri Ismaïls ambisiøse og litt ufokuserte debut.

Moa Backe Åstots skeive, samiske romanse snakker til den forelskede tenåringen i oss alle.

At Trump-regimet troller, betyr ikke at det ikke er fascistisk.

Ikke stol på planen

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moder­ni­teten kom til Island.

I Donald Trumps USA er ingenting ekte, og alt er mulig.

For å endre verden må vi komme oss av hovedveien.

Tenner og klør

Influ­en­sere tjener penger på oppmerk­somhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfor­tel­linger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apoka­lypsen som bakteppe for A4-be­trakt­ninger.

Rettssaken i Hardanger

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Ste­fáns­sons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

Hyper­po­litikk i ballbingen

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

En dønn sjarme­rende bok om små ting og store følelser.

En radikal, antidemokratisk bevegelse har vokst fram under radaren. Kan vi lære noe av det?

Hva er det vi gjør med gjenferdene vi arver, spør Ali Smith.

Hvorfor bygger hyperkapitalistene dommedagsbunkers på New Zealand?

Fosseprisen til Paula Stevens minner om at oversetterne er kulturens krumtapper.

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moderniteten kom til Island.

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

Hyperpolitikk i ballbingen

En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.