Carline Tromp

#fff

Kort tid etter at jeg begynte å bruke internett, møtte jeg min første konspirasjonsteoretiker. På et lite, lokalt forum la han ut lange innlegg om at flystripene på himmelen var 

 jobbet for å sløve oss ned og, etter hvert, at 9/11 var en innsidejobb. Noen forsøkte å snakke ham til fornuft, noen lo av ham, noen ble rasende. Ingenting beit på vår mann; han kunne hisse seg opp og forlate diskusjonstråder, men startet like raskt nye igjen.

, 11. september og et påståelig behov for å dele «sannheten» dukker opp i «Mamma er konspirasjonsteoretiker», journalist Christine Rehn Jensens fortvilte beretning om sin mors ferd inn i en alternativ virkelighet. Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier om alt fra vaksiner, 5G og liv på andre planeter, til dypstaten, pedofiliringer og Adolf Hitler – og til miljøer der slike tanker blir gjødslet.

Boka har likhetstrekk med «Nettforgiftning» av Siw Aduvill og Didrik Søderlind, som kom i fjor. Her fortalte ti «pårørende» til konspirasjonsteoretikere sin historie – anonymt. Også Jensen har kjent på vegring for å gå ut offentlig, skriver hun. Under pandemien skrev hun for første gang om sin mor, i en anonym kronikk i Aftenposten. Da kom det flere reaksjoner fra folk som sa hun måtte ha diktet opp det hele. Det var for mye, for sprikende, for usannsynlig.

Men at folk som tror på én konspirasjonsteori plukker opp mange flere, er ikke uvanlig. I en lukket chatgruppe mora er aktiv i, og som Jensen ved en tilfeldighet får innsyn i, stables motstridende teorier oppå hverandre uten å møte motstand. Det som forener miljøet, er et hat mot myndigheter og eliter, og en skråsikker tro på at de vet noe ingen andre vet.

 i norske konspi-miljøer og finner både kyniske svindlere (skal det være en strålebeskyttende skyggelue til 4000 kroner, eller en investering i irakisk dinar?) så vel som 

. Noen har rotet seg opp i dypt økonomisk uføre. Mora er del av et miljø som mener at staten er illegitim, såkalte friborgere. De mener også at de ikke trenger å betale skatt, og at det snart vil skje en omveltning der all gjeld slettes.

Boka avkrefter fordommen om at konspi-tenkning er forbeholdt folk uten utdanning eller venneløse outsidere. I Jensens barndom var mora et aktivt og engasjert samfunnsmenneske, åpen, varm, med mye kunnskap om naturen. Hun var opptatt av barnas utdannelse og at de skulle tenke kritisk. Rundt 2012 endret ting seg. Nå ser hun på skolen som «programmering» og mediene som løgnere, og truer med å bryte med familien som ikke forstår.

Nøyaktig hva som skjedde, får Jensen aldri tak på. I likhet med flere av de omtalte i «Nettforgiftning» hadde mora lenge vært opptatt av helse og velvære, og av å unngå giftstoffer. Også vaksiner var hun skeptisk til, men som Jensen påpeker i en nyttig passasje (som gjerne kunne ha stått tidligere i boka) er ikke dette det samme som å være konspirasjonsteoretiker.

Det er når det dukker opp påstander om ondskapsfulle kabaler med planer om massedrap og hjernevask, at det bikker over. Da kan også folk føle at de må «redde» andre, om nødvendig med vold – en type tankespinn vi kjenner fra terrormanifester, som også preger flere konspi-grupper på sosiale medier. En dag spaserer mora inn på en barneskole for å «informere» ungene om vaksiner. Da velger Jensen å sende bekymringsmelding til kommunen.

 humpete i gang. Den lider av tendensen til å ta med hele researchprosessen inn i teksten, som preger en del dokumentarjournalistikk. Å lese om at forfatteren har hørt en podkast eller sendt en e-post til en ekspert er ikke så spennende. Hun kunne også med fordel ha kuttet en del sitater: Når man har en så nær og sterk 

, tilføyer ikke anekdoter fra USA eller Danmark så mye.

Boka åpner døra på gløtt til et mylder av teorier.

Ikke stol på planen

Høsten 2011 bodde jeg et semester i Reykjavík. Det var i de dagene byen ble styrt av komikeren Jón Gnarr, som hadde kommet til makta etter finanskrise, bankkollaps og den påfølgende «grytelokkrevolusjonen», der man fikk regjeringen til å gå av. 

! Eimen av opprøret hang fortsatt i lufta, en blanding av raseri, ironi og mørke vitser.

«101 Reykjavík», Hallgrímur Helgasons kultroman fra 1996, var obligatorisk lesning. Romanen, som ble filmatisert i 2000, satte fart på Islands rykte som hipster-hotspot. Boka om den kyniske slackeren Hlynur som lever et liv av tv-titting, festing og runking, fanget den rastløse utilfredsheten til en generasjon som vokste opp i et Island med historisk høy velstand, men uten retning og mål.

Det føles langt herfra til «Seksti kilo solskinn», den første av tre store romaner fra Helgason som tar for seg Islands utvikling fra utfattig utkant til moderne nasjon. Kagge forlag har varslet at de skal utgi hele trilogien. Både første og andre bok har fått Islands litteraturpris, og kritikere har sammenlignet Helgason med nasjonalskalden Halldór Laxness.

 – er klart fra første setning: «I begynnelsen var boksiden blank, et tomt hvitt papir. Det var ikke så mye som en barflekk i sikte, hverken punktum eller komma.»

Inn i dette nærmest bibelske intet – en fjord der et snøskred har dekket til alt – trasker husmannen Eilífur Guðmundsson med tre kilo mel. Han har vært borte i ti dager og har gått med på å skylde den absurde summen av 99 ørreter til den strenge kjøpmannen Kopp. Men strevet var forgjeves: Torvgården er slukt av snøen, med familien inni. De eneste overlevende er en ku og toåringen Gestur, som patter på kuas jur. Året er 1889 – 999 år etter at den første bosetteren slo rot på Island.

Her smøres det tjukt på! Helgason blander grim sosialrealisme malt med dickensk pensel, med ironiske kommentarer, skrøner og 

-referanser til islandsk historie og fortellerkunst. Oversetter Maren Barlien Guntvedt har gjort en god jobb: Setningene flyter og danser av gårde og river leseren med.

 i Segulfjörður helt nord i landet. Folk lever av haifangst og strikking og bor i det som kalles 

: de oppvarmede rommene i torvhusene der Islands fattige stuet seg sammen med dyra sine. Det er sirkulære og bokstavelig talt utsiktsløse liv, halvveis under jorda: «[…] det var det gamle Islands konfirmasjon: Når unger ble voksne, måtte de begynne å bøye seg».

Dette ulevelige stedet kryr selvsagt av fargerike typer: stupfulle prester, dikteriske lasaroner og værbitte profeter; frostbitte lemmer, råtnende lik og skyhøy dødelighet. Og Gestur, framtidas foreldreløse budbringer. Etter at Eilífur dør i et forlis, blir guttungen tatt inn av kjøpmann Kopp og lever ti feite år hos ham – før han i en oliversk tvist blir sendt tilbake til fattigdommen i Segulfjörður. Tenåringen rømmer til havs og får en smak av friheten, men blir også utsatt for grove overgrep og drar slukøret tilbake. Island lar seg ikke rømme fra.

Så ankommer den nye tida, i form av et skip med geskjeftige sjømenn fra Norge. På et blunk forvandler gjestene – eller er de kolonister? – Segulfjörður til et nav i sildehandelen. Framtida lukter fiskeslo, kroner begynner å rulle. «Der islendingene så en god saga, begynte nordmenn å lete etter en sag», slår fortelleren fast.

Med tvisyn

Forfatter og kritiker

Det er 7. januar 2026 og jeg ser en video av en kvinne som blir skutt og drept gjennom et åpent bilvindu. Den som skyter er en ICE-agent, altså en ansatt i USAs føderale innvandringspoliti, som i 2025 har fått budsjettene sine blåst opp til eventyrlig størrelse og blitt satt ut i ulike byer Trump-regjeringen er i konflikt med. Så også her, i Minneapolis. Det er fortsatt noe uklarhet om detaljene, men mye tyder på at Renee Nicole Good, en 37 år gammel mor uten rulleblad, var til stede for å observere et ICE-raid i nabolaget.

Omskrivningen av historien begynner umiddelbart. Department of Homeland Security, som er ansvarlig for ICE, beskriver kvinnen som en voldelig demonstrant i ferd med å begå «an act of domestic terrorism»: å kjøre ned ICE-agenten. Sikkerhetsministeren Kirsti Noem leser en forklaring der hun hevder at ICE prøvde å få løs bilen sin fra snøen da kvinnen truet dem, som åpenbart ikke stemmer med videoene. Donald Trump legger ut et innlegg på Truth Social der han detaljert beskriver å ha sett ICE-agenten bli kjørt ned – «at mannen lever er utrolig».

 believe, me or your own eyes?» sa komikeren Groucho Marx i en sketsj fra 1933. Å lyve åpenbart, skamløst, mens alle kan se det, har fortsatt noe absurd ved seg. For Trump-administrasjonen har det blitt metoden som brukes til alt fra geopolitikk til undertrykking av opposisjonen.

At (amerikanske) politikere skaper sine egne sannheter er ikke nytt, tenk bare på ordet 

. Men mens George W. Bush prøvde – og klarte – å overbevise en kritisk masse om at informasjonen han ga var sann, er det noe annet som skjer nå. Trump-regjeringen skriver om virkeligheten 

 på outrert, trollete vis. Målet er ikke at alle skal tro på dem. Målet er «shitposting»: å blende, forvirre og mørbanke de som hører på, for å stoppe all kritisk tenkning. Budskapet er at regimet eier sannheten.

Allerede i 1942 skrev George Orwell at han fryktet at troen på objektiv sannhet var i ferd med å forsvinne. I essayet «Visions of a totalitarian future» pekte han til fascistenes løgner om den spanske borgerkrigen, og om nazistenes eksplisitte avvisning av sannhet. «Det impliserte målet med denne tankegangen er en marerittaktig verden der Lederen, eller en slags lederklikk, kontrollerer ikke bare framtida, men også 

At det er nettopp dette Trump-gjengen nå prøver på, er åpenbart. Fjerningen av ord og fakta (som «klimaendring») fra føderale nettsteder begynte i første periode, men tok av i den andre, med lister over ord som brukes for å slette og skrive om. Fra transpersoner og soldater med urfolksbakgrunn til flyet «Enola Gay» er plagsomme elementer fjernet fra offisielle informasjonskanaler. Historieundervisningen skal bli «patriotisk».

eksempelet så langt kom på onsdag. På femårsdagen til den voldelige stormingen av Kongressen 6. januar 2021, lanserte Det hvite hus en ny nettside, og en ny historie. På 

 kan man lese at det ikke var Trump og hans støttespillere som sto bak angrepet. Det var Demokratene, med Nancy Pelosi i spissen, som gjennom en «mesterlig» kampanje har klart å «snu om på realiteten» – USA har blitt «gaslightet».

Dette har Trump sagt i alle kanaler i fem år. Det er likevel noe annet som skjer når staten sier, svart på hvitt, at folk ikke skal tro sine egne øyne. Enorme mengder bevis har blitt gravd fram og vurdert av 6. januar-komiteen, av politiet, etterretningsmyndighetene og domstolene som har dømt nesten 1600 mennesker for deres rolle i opptøyene. Alle disse «patriotene» er dømt urettmessig, slo Trump fast på sin første dag i embetet i 2025, og benådet dem.

Er det noen som tror på dette? Vi er jo ikke på 1930-tallet. USA har ikke statsmedia eller sensur, folk flest har en form for utdanning og tilgang til svært mye informasjon. Men de som har studert totalitær propaganda, vet at man kan manipulere sannheten på ulike måter.

Omskrivningen av Amerika

#000

Å motsette seg noe er å opprettholde det», skriver karakteren Estraven et sted i Ursula K. Le Guins skjellsettende roman «Mørkets venstre hånd» (1969). Estraven er en garvet politisk spiller som har spilt høyt og tapt. Ordene skrives fra eksil i nabolandet, der folk spiller sine egne spill. Men det er noe fruktesløst i det hele, som holder fast alle i gamle spor.

Om du vender om på veien til hovedstaden, fortsetter Estraven, så befinner deg du fortsatt på hovedstadsveien. «Man må gå et annet sted; man må ha et annet mål; da kan man gå en annen vei.»

I romanen har ordene en spesifikk kontekst, men jeg leser dem også som en poetikk. Ursula K. Le Guin var ikke bare en framragende forfatter av science fiction-litteratur, men også en av sjangerens viktigste tenkere, som skrev mye om litteraturen som et mulighetsrom, et «tenk om …».

 vandring i det siste, til andre verdener og alternative framtider, i science fiction og fantastisk litteratur. Det er flere grunner til det, men i tillegg til de åpenbare vil jeg framheve et behov for å kjenne på 

. Jo dummere, hardere og dystrere verden synes å bli, jo dummere og hardere blir også jeg; tek-oligarker og fascister okkuperer hjernen min, krisestemning lammer tankene, alt blir mørkt og flatt og tapt. Med mindre …

Med mindre man altså kommer over noe som slår inn en annen vei. Som to bittesmå bøker som landet på pulten min nylig; jeg mistet dem umiddelbart i avishaugen, og har måttet grave dem opp flere ganger. For her snakker vi virkelig 

: to hefter, i solgult og spirende grønt pappomslag, omsorgsfullt brettet rundt tekstene. De er skrevet av nettopp Le Guin og oversatt av Simen Hagerup, som også sto for nyoversettelsen av «Mørkets venstre hånd» som kom i år, omtalt i Bokmagasinet av Elise Winterthun.

 om fiksjon» (1986) er et av Le Guins mest kjente essay, mens «Akasiefrøenes forfatter» består av tre innlegg i et fiktivt vitenskapelig tidsskrift. Dette er de første utgavene i Find Forlags lommeserie, leser jeg i omslaget. Forlaget ble etablert i 2023 av Signe Holm og Helene V. Nortvedt, som et «non-profit forlag for oversatt essayistikk og andre litterære kortformer». Finnes det noe som virker mer ute av takt med samtida? Ja, det er nesten noe provoserende over det, å gi ut noe så lite og 

La dette raseriet koke under lokk for nå, vi vil få bruk for det seinere. Først til tekstene. «Bæreposeteorien» bygger på en eneste, funklende og frigjørende tanke: Hva om den viktigste teknologien i menneskehetens utvikling ikke var våpen, men 

? Tanken stammer fra den amerikanske feministen Elizabeth Fisher, som i boka «Woman’s Creation» (1980) lanserte en alternativ evolusjonsteori der ikke jakt, vold og rivalisering står i sentrum, men samarbeid og sanking av mat.

 inn i fiksjonen. Det viktigste mammutjegerne tok med seg, sier hun, var ikke kjøttet, men en 

: Historien om Helten, han som felte beistet, beseiret naturen. Som hun skriver, i et vittig og rasende sveip:

Bare prat videre om hvordan mammuten falt på Búb og Kain felte Abel og bomben falt på Nagasaki og den brennende gugga falt på landsbyboerne og rakettene vil falle på Ondskapens Rike, og alle de andre leddene i Mannens opphøyelse

Leseren blir akutt klar over en kritisk mangel på forestillingskraft.

Et frø er sådd

Seierherrene skriver ikke historien; de har folk til det. De første norske kongene leide inn skalder for å stå tett på historien der den ble skapt og dikte om det for ettertida. I Tore Skeies nye bok «Hardråde» siterer han en av kongens godt gasjerte skalder: «Kongens lydige krigere må sitte eller reise seg som det behager den strålende fyrsten. Hele folket bøyer seg for han som metter ravnene; alle må bøye seg for kongens vilje.»

Jeg kom til å tenke på de norrøne hoffpoetene da jeg leste Giuliano Da Empolis essaybok om dagens brutale herskere. Italiensk-sveitsiske Da Empoli har vært rådgiver for Italias tidligere statsminister Mattheo Renzi, er professor i Paris og leder en tankesmie. Han brøt igjennom som forfatter med romanen «Trollmannen i Kreml», om en skikkelse modellert på Vladimir Putins hensynsløse strateg Vladislav Surkov.

I «Rovdyrenes tid» har han forlatt fiksjonen. Boka består av en rekke korte tekster, mellom essay og reportasjer. Vi er med Da Empoli i FNs hovedkvarter i New York der grå byråkrater og glefsende autokrater møtes, og til Ritz Carlton-hotellet i Riyadh, der den smilende prinsen Muhammad Bin Salman («MBS») i 2017 truet og torturerte rivaler til lydighet ved hjelp av leiesoldater fra Blackwater. Vi er flue på veggen i møterom der KI-konger selger sine visjoner, og slentrer gjennom Firenze og Paris.

 en forteller det er lett å gi seg hen til. Han er beleven og ironisk, og en svært god observatør med sans for talende detaljer. En tidlig scene der en amerikansk, en fransk og en iransk livvakt kapper land foran en lukket dør, er som tatt rett ut av en politisk satire à la tv-serien «Veep» - som forfatteren nevner som en personlig favoritt.

Men dette er drama, ikke komedie. Bokas tese er at en ny type hensynsløse maktspillere er i ferd med å velte den gamle verdensordenen. Statsledere som Donald Trump, Nayib Bukele og «MBS» har slått seg sammen med tek-imperialister. De har det til felles at de forakter eksperter og demokratiske ideer, og elsker impulsiv og voldsom 

. Forfatteren sparer ikke på kruttet: «Foran oss ligger en ny æra med grenseløs vold».

Da Empoli går riktignok ikke til norrøn middelalder, men til den spanske erobringen av aztekerriket på 1500-tallet. Tek-gigantene er vår tids 

, som braser inn med overlegen teknologi. Liberale ledere, som slapp dem inn, får rollen som aztekernes øverste hersker Moctezuma, som overga seg æreløst. Selv iscenesetter han seg som «aztekisk skriver», som nedtegner den gamle verdens undergang. Men den lakoniske skriveren virker til tider mer fascinert enn skremt av det han ser.

I tillegg til conquistadorene er det nemlig en annen historisk type som hentes fram: 

, som Da Empoli kaller de nye autokratene. Den hensynsløse Cesare Borgia (1476-1507) var modell for Machiavellis «Fyrsten», og sistnevntes syn på makt preger boka. Politikk er krig og kamp, en arena som (nødvendigvis?) domineres av voldsomme hanndyr. Det er så man lukter testosteronet.

Da Empoli opptatt av å beskrive pomp og prakt, klær og staffasje. El Salvadors tyranniske president Nayib Bukele ser ut som en «moderne sagnhelt» i sine designerklær. Bygninger får olympiske proporsjoner. Et hotell i New York, der Joe Biden holder hoff under FNs generalforsamling høsten 2024, blir til kulissene for en spionroman: «[Det råder] en stemning som under de siste dagene før Saigons fall: militære, diplomater, håndlangere, forretningsfolk, spioner. En bar, whiskeyglass, noen øl […].»

Det er effektfullt – men det skjer lite. Et rykte om at Benjamin Netanyahu er på vei, viser seg å være et rykte. Den eneste likheten til Saigons siste dager er vel at vi er i en hotellbar.

Det er ­effektfullt – men det skjer lite.

Tenner og klør

Husk: tiden går. Når du trykker deg igjennom en random snap som gir deg lite, er det livet DITT som tikker forbi.»

Sophie Elise Isachsen, Norges største influenser og et av landets mest omdiskuterte mennesker siden hun var tenåringsblogger, har tårer i øynene. Hun viser fram en bok: «Skjerm barna» av Maja Lunde. I boka skriver Lunde om hvordan barndommen har blitt kolonisert av skjermer. Barn leker mindre ute, er oppslukt av telefonene sine, skroller bort livet. Sophie Elise sier hun tenker på sønnen sin, som vokser opp i dette.

Så blir hun litt streng i stemmen. Hun føler et ansvar for å være tydelig. Følgerne burde tenke seg om, slette appene og logge seg av, selv om det betyr at hun aldri tjener en krone igjen. Det virker kanskje ironisk, sier hun, å si dette på en skjerm, «men jeg må jo nå ut der jeg kan, istedenfor å kun bruke denne kanalen til overfladisk drit og lage et show av hverdagen min, som forresten DU kaster bort livet ditt av [sic] å se på».

Følgerne til Sophie Elise– rundt 380.000 på Snapchat, 634.000 på Instagram – hører etter. Uka etter kan VG melde om «salgs-sjokk» for Maja Lunde. Noen massiv avlogging eller exit fra sosiale medier er det imidlertid få tegn til. Samme uke hun legger ut bokanbefalingen, skaper Sophie Elise nye overskrifter ved å annonsere at hun har tatt ut rumpeimplantatene sine.

her og latt ironien senke seg i rommet. Influensere er lette å harselere med. De er folk vi elsker å hate – de gir oss skrolletommel og 

, forteller barn at de trenger rynkekrem og tenåringer at de bør bekymre seg om formuesskatt. De blander seg inn overalt og fyller offentligheten med seg selv, fra strømmene på Instagram, Youtube og Tiktok til podkaster, reality, brødposene i butikken og NRK Debatten.

Synet på influensere som lavthengende frukt, de retusjerte ansiktene til en overflatisk kultur, gjør at vi sjelden spør oss hvor fenomenet kommer fra. Hvordan skjedde det at følgertall på sosiale medier ble til en form for kapital, og, i stadig større grad, en kilde til autoritet? Hvilke behov er influensere fyller, og hvor kommer de behovene fra?

Så la oss ta et steg tilbake. «Influenser» er en lett fornorsket versjon av det engelske 

, som betyr en som påvirker. I 2019 tok den engelske ordboka Merriam-Webster inn en ny definisjon av ordet: «en person som er i stand til å skape interesse for noe (som et forbrukerprodukt) ved å legge ut innhold om det på sosiale medier».

Samme år førte det norske nettstedet utdanning.no opp influenser som et yrke i kategorien markedsføring: «et mellomledd mellom avsender (annonsørene) og mottaker (ditt publikum)». Det er konsist, men mangler også noe vesentlig: Influensere lever ikke bare av å lage reklamer. De må også by på seg selv. Grunnen til at noen menneskers private kontoer på sosiale medier blir til lukrative reklamekanaler, er at de har bygget seg opp en følgerskare.

såkalte rosabloggerne. Tenåringsjenter som la ut bilder av at de gjorde seg klar til fest, prøvde en ny eyeliner eller gråt over å bli dumpet. I 2009 ble 14 år gamle Emilie «Voe» Nereng Norges mest leste blogger. Rivaler fulgte hakk i hæl, deriblant Sophie Elise Isachsen fra Harstad, som hadde en mer vågal stil med lettkledde bilder og innlegg om angst, komplekser og trangen til å fikse på kroppen sin. Rosabloggerne ble latterliggjort og kritisert for å være oppmerksomhetssyke, dårlige forbilder, overflatiske, «knulledukker».

Sophie Elise har gjort ambivalens til egen rolle til et sterkt varemerke

Det er du som kaster bort livet

Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, 

! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: 

Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?

At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.

fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.

Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.

 krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt 

, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.

Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene 

, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.

Boka er fargerik og innbydende, om enn litt glatt og generisk rent visuelt. I møte med et materiale som spenner over hele kloden, virker illustratør Michelle Tolo å ha slitt med å finne sitt uttrykk. Noen av tegningene er storslåtte og stemningsfulle, men de storøyde menneske- og dyrefigurene mangler særpreg og 

. Pluss for verdenskart og tidslinje, og små bildeelementer som liver opp.

 hørt fra Njie om hvorfor hun valgte akkurat disse fortellingene og hva de betyr for henne. En faktaboks på slutten av hver tekst gir kontekst, men utvalget virker litt tilfeldig. På tittelbladet står det: «Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr», og de er her, alle sammen, men som presentasjon er det litt tamt – her er både folkesagn, opphavsmyter og hellige tekster som er i aktiv bruk.

Boka har raskt blitt en favoritt her hjemme, og jeg har måttet lese passasjer om igjen, som når Gilgamesj går inn i dødsriket for å finne sin venn Enkidu: «Jeg elsket min venn. Men nå er han borte. Alt gjorde vi sammen. Syv dager, syv netter gråt jeg over ham. Jeg vil ikke bli til jord!».

De gamle er eldst

t’s the end of the world as we know it,

skråla vi på dansegulvet, tett i tett med kropper i mørke og blinklys, 

! Det tidlige 2000-tall skal ha vært optimismens tidsalder, men ingen hadde fortalt det til oss som var tenåringer, og R.E.M.s dystre klassiker fra 1987 gikk rett hjem. I tillegg til dommedagsfrykt har menneskeheten alltid holdt seg med en viss dommedags

, en lengsel etter at himmelen kommer dundrende ned, sola eksploderer og soppskyen viser seg på horisonten, brenn ned hele skiten, apokalypse 

Alice, jeg-personen i Ragnhild Eskelands tredje roman «Noe vidunderlig vil skje» er klar. Boka åpner idet jordas befolkning har fått beskjed om at verden vil gå under i morgen. Den korte fristen (hva som har skjedd, forklares aldri), gjør at verden tar det med fatning. Det er ikke som scenarioene Alice har sett for seg – overfylte motorveier, kamp om ressursene, rykende ruiner. «Vi ble lovet en katastrofe. I stedet var vår katastrofe en tam og vennlig affære.»

uansetten lettelse. Hun har vært livredd siden hun ble mor, lammet av frykt for klimakrise, krig og elendighet. I Oslo-leiligheten der hun bor med Bjørn og de to små sønnene Ole og Håkon, teller hun minutter i dusjen, resirkulerer heftig og bestyrer et omfattende beredskapslager. Med klodens framtid ute av veien senker roen seg. Verdens siste dag skal bli en perfekt hverdag.

Det er et fiffig utgangspunkt som kunne gitt vinger til en roman. Dessverre skjer det motsatte. Romanen er klaustrofobisk lukket rundt den lille familien. Vi får lange sekvenser fra frokostbord og badetur, pludrete samtaler som er gjenkjennelige, men i liten grad løftes opp til et litterært nivå. Alices tanker vandrer til oppussing og bilstøy, seint i romanen brukes det flerfoldige sider på tilberedelsen av en høne.

Kontrasten mellom det trivielle og det enorme i jordas slutt er åpenbart med vilje. Å sette norsk normalitet og A4-liv opp mot store kriser er kanskje en slags trend; i Helga Flatlands nye roman «Så gjør vi så» ironiserer en allvitende forteller over et knippe hverdagsmennesker i Skien. Men Eskeland mangler satirisk brodd, og oftere får jeg følelsen av å sitte fast i en depressiv enetale der andre perspektiver ikke får slippe inn.

Alice beskriver og analyserer egne følelser konstant. Det fører til selvmedlidende, klisjéfylte passasjer: «Kvinnen uten egenskaper som prøvde å spille en rolle uten å få tilstrekkelig med instrukser. Livet hadde ingen sufflør.» «Alt vi ser er tegn på det tapte». Verdens undergang blir som avslutningen på en periode med ventesorg, men er det Alice eller verden som må dø? Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

 Eskeland debuterte i 2018 med «Føling», en heftig, selvbiografisk roman om et liv med diabetes type 1. Den boka hadde et særegent mørke i seg, noe (selv)destruktivt som til tider skimtes også her. Alice kjenner på en smerte over at barna hennes ikke skal få vokse opp, men gleder seg også over å få «beholde» dem for alltid. Det er referanser til monstrøse mødre og dyr som spiser sitt avkom, samt en fryktelig hendelse fra barndommen.

Alt dette hoppes likevel fort over, til fordel for den fikse ideen om «verdens siste dag». Problemet er at jeg ikke kjøper premisset. Spekulativ fiksjon kan selvsagt bryte alle regler – det er det som gjør sjangeren så potensielt frigjørende – men det forutsetter 

, altså at leseren er villig til å sette rådende logikk til side. Gjort riktig, kan man bli med på det meste: portaler, romvesener, eller at jorda skal rives for å gjøre plass til en intergalaktisk motorvei, som i Douglas Adams’ «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy».

Hos Eskeland virker det som om selv ikke karakterene tror helt på det. Når søstera Laura ringer, spør Alice om det «har skjedd noe» – dette under et døgn etter at verdens brå slutt er annonsert. At 

 reagerer med annet enn mild melankoli, står ikke til troende. På et tidspunkt lurer jeg faktisk på om apokalypsen kun finnes i Alices hode – men den gang ei.

Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

Ikke med et smell

I det siste har KI-språket blitt mer påtrengende. Det egler seg innpå, på nettsider, i sosiale medier og e-poster, lange remser av skoleflink tekst som fyller meg med en vag gru. Men da jeg leste Jørn Øyrehagen Sundes nye bok, klarte jeg endelig å sette fingeren på hva som er verst med det. Det er ikke det at KI-en spiser åndsverk og erstatter folk som meg, ikke engang at den juger så det renner av den. Det er at tekstene skrevet av ChatGPT og co. helt mangler en gnist, en 

. Den lurer jo ikke på noe, og har ingenting på hjertet.

Når Sundes bok får meg til å se dette, er det fordi den er det motsatte: En bok drevet av en mektig fortellertrang og skrivelyst, samt en dyp nysgjerrighet på mennesker og alt de finner på. Som professor i rettshistorie har Sunde forsket på tingbøker. «Forsvarstale for eit vondt menneske» er bygget på bifangst fra flere prosjekter, blant annet en kommende jubileumsbok om Baroniet Rosendal, godset i Hardanger som ble dannet på 1600-tallet og huset adelsfamilien Rosenkrantz. Underveis har Sunde kommet over mye som rett og slett er for godt til å la ligge – boka formelig sitrer av glede.

en rettssak i Hardanger i 1768–70. Det onde mennesket fra tittelen er Kari Knutsdatter, som ble henrettet i 1771 for å ha drept fire av sine fem barn og medvirket til drap på elskerens kone. Også denne Ole Larsen ble dømt til døden, men det er først og fremst Kari som interesserer Sunde. Hun vokste opp i dyp fattigdom, måtte antakelig ut i tjeneste fra svært ung alder og giftet seg aldri. I retten framstår hun likevel som oppreist, uredd og god til å snakke for seg.

Historien om Kari er sentral, men Sunde tar mange avstikkere for å forklare samfunnet hun levde i, fra klyngetun og bygdesenter til statsapparatet til enevoldskongen i København. Han skriver om dommer for hor og trolldom, nabotvister og slapstick-aktige tyverisaker; vi møter urtemenn, landstrykere og halvstuderte oppkomlinger. Vi «skal ikkje gå i fella og tru at livet fekk fargar samstundes med fargefoto for 150 år sidan», skriver Sunde.

Særlig første del av boka er nærmest som en roman. Vi tas med til Utne en vindblåst dag i desember 1768, når skandalerettssaken starter:

Då sorenskrivaren kom, rusla folk mot tingstova. Nokre gjekk med tunge skritt fordi det dagen før vart ein lang kveld i gjestgjevarstova, der ein serverte både øl og brennevin. Andre gjekk med raske skritt, vel vitande om at tingstova var liten og det gjaldt å vera tidleg ute for å få ein god plass. Det var både menn og kvinner som strente mot tingstova denne desembermorgonen.

Ord som «rusla» og «strente» løfter prosaen utover det grå og hverdagslige; spekulasjoner om folks motiver og humør gjør dem levende. Et par ganger reagerer jeg når Sunde går vel langt i å tillegge folk tanker – men bokas fyldige kildeliste og selvbevisste fortellerperspektiv, der han ofte påpeker hva vi vet og hva vi må gjette, gjør at den framstår solid.

jeg liker er at Sunde ikke er redd for å innta en moralsk posisjon, samtidig som han er nysgjerrig på dem som tenkte annerledes. Perspektivet er nåtidig og feministisk: Han sammenligner slengenavn som «Karmanns-Kari» med 

, og feller en hard dom over 1700-tallets behandling av fattige jenter. Men han utforsker også verdensbildet bak, der mennesket var iboende syndig, mens Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag. Skam og strenge straffer skulle skremme folk til lydighet og slik redde dem fra fortapelse.

Det blir mye å holde styr på når Sunde utover i boka også vil vise fram mentalitetsendringer på 16- og 1700-tallet: Fra ortodoksi via statspietismen til opplysning, og fra et samfunn styrt av Gud til en stat der borgerne har rettigheter og plikter. Sunde hopper elegant mellom saker og epoker, men for oss som ikke er lommekjent er det fare for å gå seg litt vill.

Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag.

Rettssaken i Hardanger

Tenårene er ikke en periode i livet der kvalitet står i høysetet. Appetitten og følelsene er store, livet overveldende. Som 13-åring gomlet jeg dvaske burgere etter skolen, så dumme såpe­serier og byttet mellom å lese hesteblader og 

 pocketbøker der amerikanske ungdommer klinte, hadde seg og ble myrdet på oppfinnsomme måter. Disse siste nektet mora mi å kjøpe, så jeg brukte lommepengene mine. Å, 1997.

Dagens tenåringer bruker flere timer på mobilen hver dag, og å få dem til å lese framstår som en utopisk bedrift på linje med å løse klimakrisa. Randi Fuglehaug og Anne-Gunn Halvorsen skal ha for at de har klart det. Paret står bak suksess-bokserien «Halve kongeriket», om pikante forviklinger i en vennekrets på videregående, med kongelige medlemmer. «Starlet» er første bok i en ny serie, som utspiller seg på ungdomsskolen.

, er dattera til en kjent influenser. Fra unnfangelsen av har hun vært eksponert på sosiale medier. Boka åpner med en veritabel grøsserscene: På 13-årsdagen vekkes Helene av en klovn, mens mora filmer seansen til en reklame. Verre blir det når hun brukes i en annonse for 

. Det tegner til å bli en oppvekstfortelling for Tiktok-alderen, når Helene barberer hodet for å få fred og finne seg sjæl.

Men ungdomsopprøret forsvinner i bakgrunnen til fordel for såpete forviklinger. Tanta Celine og kusinen Frida, som har levd i sus og dus i London, ankommer under mystiske omstendigheter. Barndomsvennen Alexander satser alt på toppidrett, mens Helene flørter med den kjekke Pelle. På skolen herjer Oslo 101-gjengen, som er store på Tiktok og mener at Helene er en taper.

og Halvorsen vet å skrive fengende. «Starlet» har korte kapitler fulle av cliffhangere. Helene er ingen lytefri heltinne, og det er både humor og drama. Jentene er kjappe i replikkene, som avslører grundig research på trender. Helene vil ha Douchebag og iPhone, Knekki-hårstrikker og Adidas-sko. Når hun skal ta kontakt med Pelle, tenker hun i 

: «Hva skal hun si? Skal hun sende en morsom Kendrick-gif? Eller det bildet av Drake med kulehull i t-skjorta?».

Boka gjenspeiler en kultur tenåringer marineres ifra morgen til kveld. Språket er spekket med Youtube-engelsk, og også bokas idéverden er hentet fra sosiale medier. Det handler mye om penger og om å lykkes. Forfatterne formidler influenserkulturens livsfilosofi, der det viktigste er å 

sine for å lage innhold er ikke greit, men Helenes influensermamma gjøres ikke til skurk. Hun går bare litt over streken, i et romanunivers der 

 vil bli sett og likt og delt. Det er fint å nyansere, men boka ender opp med å stenge alle dører ut av sosiale mediers speilsal. Alle vil bli noe stort, og mens det antydes at prestasjonspresset kan gå 

 langt, yter romanen ingen motstand mot denne måten å forstå livet på.

Hva er egentlig poenget med bøker, om de bare skal kopiere Tiktok og Snapchat og servere en strøm av merkevarer, jentedrama og statusjag? Det er en forskjell på å ta barns verden på alvor, og å gi dem det de vil ha helt uten tyggemotstand.

Leserne av «Starlet» vil kanskje ikke tenke så mye over det. Boka er til syvende og sist samme typen 

 som det jeg slukte på 1990-tallet: Drama rundt pene mennesker som ikke har det så greit, de heller. Å kose seg med sånt er helt i orden, men jeg ville latt tenåringen betale for det selv.

Bli en stjerne

Det stormer. Et iskaldt regn pisker, vinden uler og det henger vold i lufta. Selv om det bare er oktober, ligner dagen «den tyngste av alle vinterdager når lyset knapt finnes lenger». Vi skriver 

 1615, og inne i en liten stue i Vestfjordene på Island, med et hjerte fylt av frykt og uro, sitter presten Pétur og skriver et brev.

Jón Kalmar Stefánssons nye roman, med den fantastiske tittelen «Himmelsk måne over verdens ytterste rand» åpner i en stemning som er så tett og uhellsvanger, at det er som om mørket som omslutter Pétur, drar meg med inn. Eller er det omvendt – er det romanen som suger opp i seg mørket rundt oss? Politisk vold, fremmedhat og grubling om sannhet, samvittighet og den rette tro – det er ikke fritt for at tankene mine jevnlig vandrer mot 

, der det også rører seg mye nifst der ute.

nå bli her, i 1615. Hva er det som skjer, denne svarte dagen? Pétur er en omstendelig forteller, som haler ut tida og tar mange omveier. Det vi likevel raskt forstår, er at det er planlagt et slag, eller rettere sagt en massakre. En flokk baskiske sjømenn har sittet værfast på Island etter at skipene deres gikk på grunn. De har herjet og plyndret og voldtatt, sies det. Nå er de erklært fredløse, og en stor gruppe lokale menn, ledet av den mektige Ari sysselmann, er på vei for å ta affære.

«De ugudelige skal gripes og for sverd falle. Herren er med oss, og dermed rettferdigheten», skriver Pétur. Men han tviler. Hvordan har «de spanske» plutselig forvandlet seg til djevler i folks øyne? Har islendingene glemt all handel de har drevet med dem tidligere, at mange av de fremmede jobbet med dem, sang med dem, at de var venner? Skal han, som prest, velsigne dette verket?

I brevet, stilet til en mystisk «kjæreste», får vi gradvis vite mer om Pétur. Han bor med husholdersken Dóróthea, som ikke kan lese, men vet alt, samt hunden Sapfo og den foreldreløse Gudmundur. Vi er på «verdens ytterste rand», men det er mye trafikk mot sentrum. Skip kommer med nytt fra fjerne strøk, biskoper sender bøker som Pétur oversetter, og han brevveksler med en venn i København om djerve tenkere: Galilei, Kopernikus, Kepler.

Pétur er en grubler med stor appetitt på livet, en kombinasjon som stadig byr på trøbbel. Han elsker kvinner, gifte kvinner, og klarer ikke å slå fra seg en viss 

: I stedet for å tukte og skremme flokken sin til å leve rett, tillater han dem en utskeielse eller to. Livet er hardt nok på Island, der mange små barn dør av sykdom, lepra herjer og et iskaldt gufs fra havisen ødelegger vekstene.

og oversetteren Tone Myklebost, får prestens verdensbilde til å gnistre og leve, er ingen liten prestasjon. Gud og Satan er levende til stede i Péturs verden, de drar i folk og setter dem på prøve. Teksten er full av bønn og formularer som signaliserer en svunnen tid – og tida er da også virkelig en annen: I den danske kolonien Island henrettes folk for utroskap og uekte barn; det jaktes på kjettere og fritenkere, som Jón den lærde, en naturfilosof og dikter som søker sannheten på steder mektige menn ikke vil at det skal letes.

Denne Jón Gudmundsson levde fra 1574-1658, og skrev en beretning om slaget mot de baskiske sjømennene, der han talte øvrigheta rett imot. For bokas viktigste hendelse, på Island kalt 

 («drapet på spanskene») har skjedd i virkeligheten. I intervjuer har Stefánsson problematisert den nasjonale fortellingen om slaget, som skildrer baskerne som ustyrlige villmenn og islendingene som «de snille», og satt den i sammenheng med nåtidig fremmedfrykt og hat som vokser, også på Island.

Ingen fred å finne, altså, i denne historiske romanen. Til gjengjeld åpner den en verden av kunnskap, lesning og poesi som, om ikke avhjelper samtidas tilstand, i hvert fall tilbyr en motgift. Romanen, og Pétur, er i konstant dialog med verdenslitteraturen: Det siteres fra sagaer, greske tenkere og denne nye, spenstige karen det snakkes om i England, en viss Shakespeare.

Pennen og sverdet

Det avskyelige drapet på Charlie Kirk er bredt dekket i norsk presse. Men hvordan omtales han? «Høyreaktivisten Charlie Kirk skutt og drept», skrev NRK onsdag kveld. Aftenposten kaller ham en «høyreorientert podkaster», mens VG med flere skriver om en «konservativ aktivist».

Charlie Kirk var ganske riktig en aktivist. Men det han mente og gjorde var ytterliggående. Kirk har tatt til orde for offentlige henrettelser av politiske motstandere av Trump, som han mente barn burde se på. Han har kalt homofile og transpersoner for «abominations», som bryter Guds hellige lov. Han viste et svært åpent sinn for å gjeninnføre bibelske avstraffelser.

Turning Point USA, hans studentorganisasjon, publiserte lister over professorer og studenter som formidlet antirasisme og «kjønnsideologi», med et klart mål om å skremme disse ut av offentlige posisjoner. Ytringsfrihetsforkjemperen Kirk ønsket et samfunn styrt etter bibelske lover, med svært lite rom for avvik.

velge andre ord for å beskrive en som Kirk: Høyreradikal eller høyreekstrem. Statsviteren Cas Mudde definer høyreradikal som aktører som vil endre samfunnet radikalt, men gjennom systemet (som ved å stille til valg), mens høyreekstreme også vil bruke vold. Grensa er ofte nokså uklar.

En del av Kirks uttalelser om vold mot politiske motstandere, er høyreekstrem retorikk. Det ble riktignok framsatt i fredelige former. Men også ordet høyreradikal synes å bli for drøyt for norsk presse. Inntrykket mitt er at mange oppfatter slike ord som partiske, til tross for at de altså brukes av statsvitere til å beskrive konkrete bevegelser og aktører, etter gitte kriterier.

Det er da man får hjelpeløse omskrivinger, som «høyreaktivist». Men i Norge er en høyreaktivist noe tilsvarende Stein Erik Hagen. For norske lesere som aldri har hørt om Charlie Kirk før, gir dette et svært forvrengt bilde. Det henger sammen med en større berøringsangst for å benevne det som skjer i USA – der «konservativ» i dag brukes til å beskrive fascister og fundamentalister.

 vei mot å bli en fascistisk stat, med maskerte politistyrker som legger folk i bakken og fører dem bort, der politiske motstandere trues med vold av presidenten. Kirk var en entusiastisk tilhenger av alt dette.

Ingenting av dette legitimerer eller unnskylder drapet på Charlie Kirk. Men det er relevant informasjon i omtalen av et attentat som mange frykter vil føre til mer vold og eskalering.

Løsningen er å være mest mulig konkret på hva en person står for. Sitere uttalelser, hente inn eksperter og folk som kan landskapet, til å plassere aktører. Svaret i møte med radikalisering i sanntid er ikke normalisering og ulne begreper. Det er å kalle en spade for en spade.

Også ordet høyre­radikal ble for drøyt for norsk presse

Kall en spade for en spade

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

En svett onsdag i Amsterdam, på toppen av en hetebølge, hoppet jeg ut i en ballbinge. Lette kuler av hard plast omsluttet kroppen og ansiktet, jeg så opp i taket. Et kamera klikket. Jeg kavet meg ut for å gi rom slik at en familie på tre kunne ta det samme bildet, gikk videre i en gang fylt av diskospeil, følte ingenting, ikke engang sjenanse, eller tap av verdighet.

Jeg var her, på et såkalt instagram-museum, som del av researchen til et bokprosjekt om influensere og sosiale medier-kulturen som omslutter oss. Her, tenkte jeg, ville jeg finne det ultimate uttrykket for fordummingen og virkelighetsutglidningen i vår tid. Men på vei gjennom speilsaler og iskremfargede kulisser innså jeg at det ikke føltes noe mer falsk eller uvirkelig enn verden utenfor.

i Nederland i en sky av infantilt politisk spetakkel. Donald Trump fikk sin Big, Beautiful Bill, blant annet ved å dele ut merchandise av seg selv. Migranter skal fengsles i Alligator Alcatraz, en skrekkleir som allerede er i bruk som selfie-spot for republikanere. Fra Storbritannia lød illsinte skrik om artister som hadde brukt festivalscener til å rope opp om det pågående folkemordet på Gaza. «Død over IDF», ropte pønkebandet Bob Vylan om den israelske militærmaskinen, som førte til flere opprørte forsider enn at folk skytes i matkøer.

Nederland hadde sin egen, lille skandale: Popartisten Douwe Bob trakk seg fra en konsert på et jødisk arrangement for barn, fordi arrangøren hadde brutt avtalen om at det ikke skulle vises politiske budskap der. Lederen for det høyreliberale partiet VVD, Dilan Yesilgöz, skrev på X at sangeren drev med «reint jødehat» og refererte til Andre verdenskrig. Douwe Bob fikk drapstrusler og måtte rømme til utlandet med familien.

er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene. I essayet «Hyperpolitik» (2023), som utgis på norsk i høst, setter den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger ord på vår tids febrilske tidsånd. Hyperpolitikk er «ekstrem politisering uten politiske konsekvenser»: en tilstand der alt er ladet og alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring. Gule vester, Black Lives Matter, covid-protester, Fridays for Future: protestbevegelser blåses opp og sprekker igjen, som såpebobler.

Jäger tegner oppen tidsakse som starter med den moderne massepolitikken, som hadde sin storhetstid på 1900-tallet, men begynte å forfalle fra 70-årene. Partiene mistet kontakt med medlemmene og begynte å utforme politikken ovenfra, styrt av konsulenter og tankesmier. Nyliberalismen gjorde sitt inntog. Det fulgte en apatisk periode på 1990-tallet, postpolitikken, der ideologi ble suspekt og engasjement var ut.

Så, rundt 2010-tallet, kom en kraftig reaksjon: antipolitikken, en bølge av motstand mot eliter og systemet, der bevegelser på høyre fløy lyktes bedre enn de til venstre. Hyperpolitikken er et svar på dette igjen. Etter brexit og valget av Trump i 2016 ble også det passive, liberale sentrum tent og manisk opptatt av å bekjempe populismen.

 skriver Jäger – men politikken befinner seg ikke i institusjoner, men i flyktige bevegelser og på sosiale medier. «Hyperpolitikken kan i højere grad ses som en intensivering av antipolitikken, en drivkraft for viral panik, der er typisk for en internettidsalder med dens accelererede begeistrings- og forargelsescyklusser», skriver han (fra den danske utgaven av «Hyperpolitik»). Vi jages rundt av influensere og demagoger som får oss til å klikke, og greier ikke tenke klart.

Det gjelder ikke minst politikere selv. De panikkslagne reaksjonene mot Palestina-aktivisme fra det liberale sentrum virker mer styrt av stemningsbølger enn av sammenhengende ideologi. Kampanjer til høyre og venstre satser på memes og Tiktok for å få kandidater til å bryte gjennom lydmuren og trende lenge nok til å bli stemt inn.

Alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring

Hyperpolitikk i ballbingen

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fikk vite om tingen fra dypet for første gang. Det må ha vært i tenårene, da lurvete Lovecraft-pocketbøker slengte rundt på gutterom og i felles­arealer, og jeg ble kjent med folk som drev med rollespill. Selv om jeg husker å ha lest novellen som startet det hele, avbrøt jeg ekspedisjonen nokså tidlig. I en tekst om Lovecrafts marerittaktige verden, med skapninger som blekksprutaktige Cthulhu fra novellen ‘The Call of Cthulhu’ (1926), ville det vært fristende å si at det var fordi jeg ikke orket synet – som så mange av Lovecrafts protagonister, forgjeves, prøver å glemme det de har sett.

Slik var det ikke helt. Det var noe der som frastøtte, rett nok, og det var jo også meningen. Lovecrafts verden er ekkel, slimete, 

 – et vedvarende mareritt av råtnende materie, fæle ruiner, misformede og gale folk og det som mye verre er, eldgamle og innfule skapninger som slumrer under overflaten. Et kaldt ubehag kryper opp mellom setningene og fjerner ethvert håp om en lykkelig slutt, men det var ikke egentlig dét som skremte meg bort.

Det var noe fanatisk, kultaktig ved forfatterskapet. Lovecraft, følte jeg, var domenet til folk (ofte menn) som kunne få en underlig glød i øynene og bryte ut i okkulte utrop:

Ph’nglui mglw’nafh Cthulhu R’lyeh wgah’nagl fhtagn! (

I sitt hjem i R’lyeh venter den døde Cthulhu og drømmer

Effekten var tilsiktet, om man skal tro Michel Houellebecqs essay «H. P. Lovecraft: Mot verden – mot livet». Essayet kom i 1991 og er nå gitt ut på norsk, oversatt av Hanne Herrmann. Det ble skrevet etter at Houellebecq hadde debutert, men før de store romanene hans. I essayet nærmer han seg Lovecraft både som kritisk leser, kollega og ikke minst 

For Houellebecq var en av dem som leste Lovecraft i tenårene og ble frelst, og han kobler dragningen til et grunnsyn: Livet er et helvete. Verden er ekkel, brutal og håpløs. Eller, som han siterer fra novellen ‘Facts Concerning the Late Arthur Jermyn and His Family’ (1920): «Livet er heslig, og i bakgrunnen, bak det vi kjenner til og vet om, dukker lysglimt fra en demonisk sannhet opp og gjør den tusen ganger hesligere for oss».

Det som skiller Lovecraft fra andre skrekkforfattere, skriver Houellebecq, er først og fremst hans gjennomført materialistiske syn: Monstrene er ikke overnaturlige, de er underlagt de samme naturlovene som oss – og de er like meningsløse. Umotivert ondskap, som iblant antar form av noe svært og slibrig med fangarmer og øyne, andre ganger som en amorf masse som kan bryte opp i myriader av små krypende ting. Grusomheter med navn som låter som mørke besvergelser: 

Jeg forestiller meg Lovecraft som ­roterende i graven.

Tingen fra dypet

Eva Grinde vil for mange være kjent som snedig og kontant kommentarskribent i Dagens Næringsliv. Når hun debuterer som skjønnlitterær forfatter med «Papirhud», er det noe helt annet. Samlingen består av fire noveller, eller «fortellinger», som forlaget kaller dem. De er små og vare portretter av mennesker i svært sårbare situasjoner, der 

Hovedpersonene ligner hverandre: De er voksne middelklassekvinner som blir pårørende. En voksen datter forsøker å rive seg løs fra sin krevende mor. En kvinne forsøker å forstå venninnas selvmord. Og to av fortellingene handler om nært forestående død, med svært ulikt fortegn. I ‘Faren’ følger vi (igjen) en voksen datter hvis far er i ferd med å dø av kreft, mens ‘Barnet puster’ handler om det som må være en mors verste mareritt: at ungen, nå myndig, ønsker å dø.

Grinde går tett på, som en naturfotograf. Hun observerer gester og manérer: snøft og skuldertrekk, små gnisninger, unnatrekninger og tilnærminger mellom folk som kjenner hverandre svært godt, lenket sammen av slektsbånd eller delte minner. Det tvungne samværet med folk man bare må leve med, som inneholder elementer av kjærlighet, frustrasjon, oppdemmet raseri og dyp lengsel, er svært godt beskrevet. Grinde tegner med fin pensel, men mangler det søkende og vage som debutanter kan ha. Hun vet hvor hun skal – på godt og vondt.

For det er noe insisterende med samlingen, noe som antyder at dette ikke 

 handler om litterær utforskning. Eldreomsorg, selvmord og ikke minst aktiv dødshjelp er mye debattert. Novellene forekommer meg som forsøk på å utvide og nyansere disse debattene, samtidig som de trekker tydelig i en retning.

 ‘Barnet puster’. Jeg-personen her er moren til 20 år gamle Anna, som har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og depresjon hele livet. Novellen refererer til «loven fra 2028» som åpner for at nordmenn kan reise legalt til Sveits for å få aktiv dødshjelp. Den lille tidsforskyvningen bidrar til følelsen av at jeg leser et tankeeksperiment, et «hva-hvis». At den sveitsiske legen snakker som en hyperrasjonell ChatGPT, hjelper ikke: «Våre samfunnsanalytikere setter det i sammenheng med at rotårsakene til styrt suicid er mer sosiale enn før. Der har det skjedd en endring etter den store pandemien på begynnelsen av 2020-tallet.»

 er skrevet for å få fram et poeng er ikke diskvalifiserende i seg selv – rekk opp hånda alle som husker Stig Dagermans rystende ‘Att döda ett barn’, skrevet som et bestillingsverk for å få ned antall trafikkdøde. Men i ‘Barnet puster’ ødelegger debattspråket det såre portrettet av Anna og moren. Det blir for tydelig at de er skrevet fram for å få meg til å føle noe, og paradoksalt nok fører det til at klumpen i magen løser seg opp underveis.

Carline Tromp

Artikler

En fortvilt bok om konspirasjonsteoretikere spør hvordan vi kan redde de som ikke vil reddes.

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moderniteten kom til Island.

I Donald Trumps USA er ingenting ekte, og alt er mulig.

Et frø er sådd

Giuliano Da Empolis kritiske essay ender opp som hoffpoesi om verdens mektigste.

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ikke med et smell

Jørn Øyrehagen Sundes inspirerte bok om en drapskvinne er også en hyllest til fortellerkunsten.

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

Den store kjærligheten

Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Dette er en utrenskning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Hvem er redd for Virginia Woke?

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

En fortvilt bok om konspi­ra­sjons­teo­re­ti­kere spør hvordan vi kan redde de som ikke vil reddes.

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moder­ni­teten kom til Island.

I Donald Trumps USA er ingenting ekte, og alt er mulig.

Et frø er sådd

Giuliano Da Empolis kritiske essay ender opp som hoffpoesi om verdens mektigste.

Influ­en­sere tjener penger på oppmerk­somhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfor­tel­linger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ikke med et smell

Jørn Øyrehagen Sundes inspirerte bok om en draps­kvin­ne er også en hyllest til fortel­ler­kunsten.

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Ste­fáns­sons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hete­bøl­gene»

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

Den store kjærlig­heten

Fascismens nye estetikk er KI-generert. Det er ikke tilfeldig.

Et holo­caust­drama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

Dette er en ut­rensk­ning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edrue­lig­het hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortel­lerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Hvem er redd for Virginia Woke?

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leser­opp­le­velse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortel­lingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-ge­ne­ra­sjonen til faglig kamp.

En fortvilt bok om konspirasjonsteoretikere spør hvordan vi kan redde de som ikke vil reddes.

Hallgrímur Helgason har skrevet en myldrende roman om hvordan moderniteten kom til Island.

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Jørn Øyrehagen Sundes inspirerte bok om en drapskvinne er også en hyllest til fortellerkunsten.

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

Den store kjærligheten

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Dette er en utrenskning

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.