Anna Blix

Biolog og forfatter

Carline Tromp

Forfatter og litteraturkritiker

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

 en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

 mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Forfatter og kritiker

#fff

Transmarxister har infiltrert USAs sikkerhetstjenester! De rotter seg sammen i hemmelige sexchats med mål om å utrydde kristenheten og groome barn for et liv i synd.

Det kan høres ut som noe jeg har klippet fra et dystert kommentarfelt, eller en sleivete parodi. Men nei: Disse påstandene brukes nå for å gå etter jobben til transpersoner og skeive som er ansatt i USAs sikkerhetsmyndighet NSA. I det Fox News kaller en 

, har interne chatter der ansatte snakker om private temaer, blitt grunnlag for en heksejakt. Over 100 ansatte skal ha fått sparken allerede.

Donald Trumps valgløfter var å få bukt med såkalte DEI-tiltak i statsapparatet. DEI betyr mangfold, likestilling og inkludering. Det kan være alt fra kvotering til faglige prioriteringer, kurs og tiltak som skal gjøre det lettere for underrepresenterte grupper å delta.

Ifølge Trump og hans frittgående løytnant Elon Musk er DEI imidlertid noe annet: et mektig verktøy for indoktrinering og/eller et pengesluk. Ett av de første dekretene som Trump sendte ut, gjorde det ulovlig for føderale virksomheter å drive med DEI. Det har ført til en rekke vidtrekkende konsekvenser, som lister over «forbudte» ord og sletting av informasjon. Nylig ble ordet «transgender» fjernet fra National Park Services sin nettside om Stonewall-opprøret.

Mange frykter at det bare er starten. Ett av tiltakene som eksplisitt nevnes som uønsket og muligens illegalt, er ressursgrupper for minoritetsansatte. Slike grupper finnes i mange departementer og andre føderale arbeidsplasser: for skeive, transpersoner, afroamerikanere, funksjonshemmede, krigsveteraner, med mer.

En graveartikkel i magasinet Mother Jones avdekker at det i flere departementer nå jobbes med å kartlegge ansatte som er aktive i slike grupper. Dette skjer samtidig som Elon Musks Doge-prosjekt gjennomfører masseoppsigelser, og mange tror at poenget med listene er å kunne sparke folk basert på deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet.

«De kommer ikke ut og sier ‘Vi vil sparke homsene’», sier en kilde i artikkelen. «De spør ikke ‘er du homo? Er du lesbisk?’ De spør: ‘Hvem er det som deltar i DEI?’. Men det kommer til å ha samme effekt, til slutt».

bakteppet «sexskandalen» i NSA har dukket opp. Den konservative aktivisten Christopher Rufo i tankesmia Manhattan Institute gravde opp interne chatter der folk blant annet snakker om kjønnsbekreftende operasjoner og ulike former for samliv. Den nye sjefen for NSA, Tulsi Gabbard, kalte chattene «avskyelige» og lovet umiddelbar opprydding. Konservativ kjønnspanikk har blitt statens linje.

Rufo er ikke hvem som helst. Han har gjort kampen mot «radikal kjønnsteori» og «kritisk raseteori» i skolen til sitt livs verk, og var en av arkitektene for den såkalte «Don’t Say Gay»-loven i Florida, som forbyr lærere å snakke om legning og seksualitet. Han har pisket opp frykt rundt en venstrevidd «kulturrevolusjon» i USA og fått «woke» rektorer avsatt.

Den indre fienden er skeiv – som i Vladimir Putins tordentaler mot ‘Gayropa’

Dette er en utrenskning

#000

Alle har vi vel lurt på det: Er det jeg som er gal, eller er det verden som er det? I «Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn» tolker overlege i barne- og ungdomspsykiatri Henriette Sandven den sterke økningen i psykiatriske diagnoser hos barn og unge de siste årene som et tegn på at samfunnet er sykt – ikke nødvendigvis barna.

Boka er skrevet på utpust. Sandven har jobbet i BUP-systemet i over 15 år og skriver om sin voksende uro over et system som produserer stadig flere diagnoser. Det gjelder særlig ADHD: 5,5 prosent av norske gutter og 3,5 prosent av jentene tar i dag ADHD-medisiner. Oppførsel som er en del av modningsprosessen, blir medikalisert. En strømlinjeformet skole og sterk prestasjonskultur setter høye krav. Dermed blir en del helt vanlig atferd – tenk seksåringer med mark i rumpa – flagget som bekymringsverdig, avvikende eller «sykt».

Alt dette skriver Sandven overbevisende om. Hun påpeker at vi lever i et samfunn så breddfullt av distraksjoner og uro at noen hver kan slite med oppmerksomheten. Men heller enn å sette grenser, får ungene medisin. Lovnaden om en pille som fikser barnet er fristende, særlig for en viss type foreldre. Boka er også opplysende i delene om hvordan BUP-systemet (ikke) fungerer. Psykiatriske diagnoser er ikke krystallklare beskrivelser av en tilstand, viser Sandven, men resultater av faglig dragkamp, uløste spørsmål og sterke interesser. I et helsevesen der alt skal telles, måles og vektes, er diagnosekoder nyttige å gripe til.

 flere ting å stusse over ved Sandvens tordentale. Flere steder går hun langt i å avvise psykisk sykdom 

; ADHD finnes ikke som «noe en pasient ‘har i seg’», skriver hun. Hun avviser ikke lidelse og nedsatt funksjon, men mener dette bør forstås situasjonsbetinget, ikke som biologiske «avvik». Barn bør «slippe» å få diagnoser. Men hva hvis problemet er reelt, og diagnosen til hjelp? Boka viser også lite interesse i utviklingene innenfor ADHD-forskningen, som økt forståelse av hvordan lidelsen rammer jenter (og voksne kvinner). For Sandven er det bare flere produserte pasienter. Det er også rart at koronapandemien ikke nevnes 

, til tross for at forskere har knyttet den til økningen i både ADHD-medisiner og psykisk uhelse blant unge i perioden 2020–2023.

at forfatter og forlag virker mer opptatt av å kaste brannfakler enn å være etterrettelige. Allerede på bokas omslag møtes leseren med en påstand om at «omtrent 1 av 5 har en diagnose». Denne oppsiktsvekkende statistikken er ikke til å finne i boka – i hvert fall ikke om 

barn. Det nærmeste jeg kommer, er en setning om en rapport der «mer enn 1 av 5 engelske barn […] hadde en psykisk lidelse». Rapporten, fra NHS, er basert på selvrapportering og handler ikke om registrerte diagnoser. På forsida står det også at «bruken av ADHD-medisin for barn og unge har økt med 60 prosent på 5 år». Hvilke barn, hvilke år? Noten i boka viser til en NRK-sak om mangel på Ritalin, som ikke nevner dette tallet. For alt jeg vet er det riktig, men her farer overlegen over med harelabb.

 all den tid det finnes en reell, sterk økning i ADHD-diagnoser og medisinbruk? Jeg mener det har det. Debatter om (psykisk) sykdom har steile fronter, og «sjokktall» seiler rett inn i debatter og politikk. Det kan gå direkte utover noen av dem Sandven sier hun vil hjelpe. System- og kulturendringen Sandven ønsker seg, er komplisert – å sette litt færre diagnoser er enkelt (særlig hos de som ikke har foreldre som maser). Hvilket budskap som vinner fram i vår oppmerksomhetsforstyrrede samtid, er jeg ikke i tvil om.

De psyke barna

I tenårene hadde jeg og en venninne en lek der vi diktet historier rundt tilfeldige folk vi så på gata. Vi trodde at vi var de eneste som gjorde det – at det skilte oss fra massene. Sånn holder vi på: Vi ser på andre og finner på, tillegger egenskaper, motiver og status ut fra den lille delen av isfjellet vi ser.

Liv, fortelleren i Synne Øverlands andre roman «En skade og en gave», har et skarpt blikk for det ytre: staffasje og gester, klær og interiør, alt det folk 

 seg for å bli den de er. Når jeg sier folk, mener jeg kvinner: Romanens ganske originale grep er at den bare handler om kvinnelige vennskap. Det er et tema som ikke akkurat har ruvet høyest på det litterære parnasset, og som bærer mye litterært sprengstoff i seg. Dessverre blir boka mer som en udetonert bombe.

konstruert rundt et knippe vennskap som blusser opp og dabber av. Historien starter når Liv som ung og usikker student ankommer Oslo, som hun beskriver slik: «En hovedstad var et sted der et betydelig antall kvinner samlet seg og manøvrerte hverandre med den forsiktighet, navigasjonsevne og sluhet som til enhver tid var nødvendig for å forsvare det.»

Det sosiale er et spill Liv både vil mestre og stritter imot. De som lykkes, beskrives med en blanding av misunnelse og avsmak: En er «så lys og løfterik man bare kan være om man fra tidlig av har opplevd mestring», et forelska par er «viklet inn i forestillinger som ingen av dem kunne diskutere dybden av», en venninne som har dosert om hvor lite klær og sminke betyr, avsløres når hun selv pynter seg.

og vrangt ved Liv – et valgt utenforskap, et bittert drag. Hun vet det selv: «at brodden som så ofte balanserte mot noe urimelig, bare stammet fra en lengsel – ja, en lengsel etter hva, egentlig?» Etter tilhørighet, skjønner man, omsorg, aksept. Det et sårt portrett av ung ensomhet, sett innenfra.

Problemet er at realistisk tankekvern ikke er nok til en god roman. Her er mye analyse og lite framdrift. Samtaler beskrives fra Livs perspektiv, som gir teksten et monotont preg. Kvinnene hun hekter seg på, blir aldri mer enn Instagram-profiler – kropper med klær. Jeg makter ikke å bry meg om dem, eller forstå Livs sterke følelser for dem.

Et unntak er den eldre naboen Harriet, som hun møter mot bokas slutt. Hun får noe mer farge og form enn de andre, og gir motstand – men idet man tror noe skal skje, slipper romanen unna.

Livs følelse av fremmedgjøring og unnvikende oppførsel forblir uklar. I noen scener anes et vagt klasseperspektiv, en opplevd underlegenhet i møte med designmøbler og romtemperering av ost, men det utdypes i liten grad. I det hele tatt er det mye usagt her: om kjønn og makt, om hvorfor Liv er så opptatt av å ikke bli «fanget», om skammen hun bærer på. Bøkene hun sluker, får vi ikke vite noe om, ei heller hva hun selv skriver på.

Bokas slutt antyder at dette er et bevisst valg, men resultatet er frustrerende, som å se gjennom pleksiglass. Noen står på andre sida og roper, vil fortelle noe viktig, men hva? Jeg slipper ikke inn.

Innenfra

Lars Erik L. Gjerde må nesten bestemme seg: Er «wokeisme» en sveipende ideologisk vekkelse som utgjør en akutt trussel mot det liberale demokratiet, eller er det noen akademikere som forfekter radikal hvithetsteori? Og finnes det «wokeister» i Norge, eller er ideologien noe som spres usynlig gjennom lufta?

I sitt svar til meg 7. februar mener Gjerde at jeg vrangleser boka hans, og at han er åpen om at wokeistenes intensjoner er gode. Jo, han sier så. Men han skriver også, for eksempel, følgende: «For å oppfylle sitt revolusjonære potensial må wokeismen gravlegge det liberale demokratiet på de politiske systemers gravlund.» «Wokeistiske intellektuelle mener derfor at klasserommet er en arena hvor de vantro skal tvinges til taushet.» «De [wokeistene] forsøker å erobre vår kultur.»

Det høres jo ganske skummelt ut, ikke minst fordi «wokeistene», ifølge boka, også tåkelegger sin egen ideologi. Med dette føyer boka seg inn i en lang tradisjon for teorier om at det foregår skjult indoktrinering av borgere gjennom akademia, medier og kulturen. Slike anklager har blitt rettet mot Frankfurterskolen og mot antatt kommunistiske krefter under mccarthyismen. De siste tiårene har akademikere som Eric Kaufmann, som Gjerde siterer i boka, hevdet at universitetene spises opp innenfra av en selvhatende, anti-hvit ideologi. Gjerde skriver at noen kaller det kulturmarxisme, men at han foretrekker wokeisme (s. 23). Det som går igjen, er «krefter» og «ismer» som er såpass mektige at de ikke kan imøtegås på vanlig vis – de må rykkes opp ved roten.

Jeg er helt enig med Gjerde i at vi skal stå for det liberale demokratiets kjerneverdier. Men som han utvilsomt vet, har det ofte vært sprik mellom idealer og praksis. Hvem som har blitt ansett som et fritt og likeverdig individ, for eksempel, hvem som får stemme i valg. Ikke før ulike grupper (kvinner, afrikansk-amerikanere) organiserte seg 

for å kjempe for like rettigheter, fikk de mulighet til å bli politiske subjekter. Det er denne arven dagens antirasister, feminister og andre som kjemper mot undertrykking, står i. Selvsagt finnes det i aktivistiske bevegelser noen som er ute på viddene, eller drar ting for langt. Men hvor man skal dra grensa mellom legitim frihetskamp (som Gjerde er for) og wokeisme, er for meg uklart.

som noen høyreradikal rabulist. Desto rarere er det at han svelger den autoritære høyresides fortelling om å måtte fri samfunnet fra undergravende krefter med krok, søkke og snøre. Man må ha øynene veldig stivt igjen for å ikke ha fått med seg at nettopp kampen mot woke er banneret Trumps krigere rir inn i staten med. Nå er de i ferd med å rive ned alt liberale demokrater har kjært.

En ting er å ikke være woke. Men det er på tide å våkne nå.

Våkn opp, Gjerde

Forfatter av «Tilbakeslaget»

Å skrive bøker om fenomener i tidsånden er en risikosport, særlig i disse dager. Det virker likevel som spesielt dårlig timing når sosiologen Lars Erik Gjerde utgir boka «Wokeisme – det liberale demokratiets nye utfordrer» samme uke som Donald Trump og Elon Musk går til fullskala krig mot woke i USA ved å demontere statsapparatet, sparke illojale ansatte og befale at ord som «gender» og «klimakrise» blir skrubbet fra offisielle dokumenter.

Ifølge Gjerde er det likevel «wokeismen» alle med et liberalt sinnelag bør frykte. Boka framstiller dette som en illiberal, revolusjonær og totalitær ideologi. Dens tilhengere gir seg ikke før de har kontroll over alt fra borgernes hårfrisyrer til deres innerste tanker. Gjerde omtaler meg som en av disse antidemokratene, basert på min bok «Tilbakeslaget» (2023). Her beskriver jeg woke et sted som «et skrømt», noe som har gjort såpass inntrykk at han siterer det tre ganger.

om hvordan «woke» har blitt brukt til å samle en stor og sprikende koalisjon – fra liberale stemmer som reagerer på pekefingre og kansellering, til ytterste høyre som bruker det som synonym for alt progressivt og liberalt. Fordi woke kan bety alt fra bokbål til antirasisme, fra transkamp til kvinner i militæret, miljøvern og Ukraina-krigen, er det etter mitt syn et meningsløst begrep.

Gjerde mener at «wokeismen» fordeler folk i grupper som rangeres i et offerhierarki, og bygger på «myter» om strukturell undertrykking. Dette gjør den både rasistisk, illiberal og reaksjonær. Noe av dette har blitt sagt før (og bedre) av filosofen Susan Neiman, som jeg også siterer i «Tilbakeslaget». Men Gjerde går mye lenger i å tillegge «wokeistene» motiver. De ønsker å drepe demokratiet og fjerne alt meningsmangfold, noe de dessuten gjør i det skjulte. At jeg har avvist woke-begrepets nytte, gjør meg til en utpreget wokeist!

Om du er luta lei av hele woke-komplekset, er du ikke aleine. De siste månedene har det haglet med nekrologer over bevegelsen. Fortellingen som synes å feste seg i Norge er at en bølge kom rullende fra utlandet og truet med å wokeifisere oss alle – til fornuften seiret og folk begynte å ta igjen. Subjekt-redaktør Danby Choi er det mest kjente ansiktet for dette narrativet. FpU-leder Simen Velle og Unge Høyres Ola Svenneby har kastet seg på, men også mange andre virker lettet over å si farvel til woke.

Analysen til Gjerde ligger tett opp mot Chois bestselgende «Kanseller meg om du kan», men i motsetning til Choi tror han ikke at woke er på vei ut. Wokeismen er «det mest ambisiøse vestlige forsøket til å etablere et alternativ til den liberale kapitalistiske samfunnsordenen siden kommunismen kollapset som et reelt alternativ med Sovjetunionens fall», skriver han.

 som en fagbok uten politisk standpunkt. «Kritikk av wokeismen har ikke et ‘sterkt ankerfeste’ på ytre høyre», hevder Gjerde. Han legger vekt på kritikk fra sentrum, venstresida og en fløy innenfor feminismen som ser på transrettigheter som en trussel. Politikerne som har gjort krigen mot woke til valgflesk, som Floridas guvernør Ron deSantis og Ungarns Viktor Orbán, nevnes derimot ikke – kanskje fordi det ville komplisert fortellingen. Orbán har skrytt av å ha nedkjempet progressive og liberale. Men ifølge Gjerde er wokeisme uforenlig med å være progressiv eller liberal – det finnes flere «filosofiske likhetstrekk» med fascismen.

Gjerde mener at jeg, med flere, feilaktig knytter kritikk av woke til autoritære høyrekrefter. Ved å sitere en halv setning får han det til å høres ut som om jeg tillegger «de som tyr til begrepet woke» et ønske om å rulle tilbake progress utvikling. Jeg skriver imidlertid om ytre høyre, som ønsker nettopp det, og har brukt woke-skremselet til å finne støttespillere. Med hell, kan man vel si.

eksempelet er selvsagt Donald Trump, som har lovet å utrydde woke i skoleverket og statsapparatet. Trumps woke er overalt og allmektig. Etter at 67 mennesker døde i et flykrasj i Washington DC, skyldte han på tiltak for mangfold, likestilling og inkludering (DEI): Biden-administrasjonen skal ha vært mer opptatt av funksjonshemninger og dvergvekst (!) enn kompetanse. I høst forklarte Trump-bevegelsen brannene i Los Angeles med at brannsjefen er skeiv og kvinne. Elon Musk, på sin side, har i lang tid raljert mot «the woke mind virus».

At jeg har avvist woke-begrepets nytte, gjør meg til en utpreget wokeist!

Hvem er redd for Virginia Woke?

Rett utenfor synsranden slutter verden å henge sammen. Sigbjørn Skådens roman «Planterhaug» utspiller seg i en liten bygd helt sør i Troms, men det kunne vært et mytisk sted. Fra første setningsledd rykkes jeg ut av balanse: «Fra Tårnet blåser en vind …». Setningen roer seg ned etterpå, lar vinden stryke over navngitte steder og en viss Huuvas kinn, en prosaisk drosje kjører av sted. Men uroen har alt sneket seg inn: dette Tårnet med stor T har i et kort glimt åpnet for at det finnes noe bak det vi ser.

Ta innehaveren av pensjonatet der Huuva overnatter, som er både kjerring, kvinne og jente på én gang. Ta dette kvinnemenneskets insistering på at hun «aldri dreg innover Planterhaugen». Det høres en vag skraping på døra, på et maleri på rommet lurer en liten, svart djevel.

Er det en krim, en grøsser? Hvem er denne Huuva, som har et samisk navn, men kommer fra politiet i Oslo? Han sier han har reist opp for å utforske et mistenkelig dødsfall, men noe lukter. Snart viser det seg at Huuva har slekt fra Planterhaug, og at han også gransker en annen sak, en iskald 

 Søskenbarnet Rakel forsvant da hun var i tenårene, da Huuva fortsatt var en gutt som vokste opp på Mysen.

Romanen leker med krimklisjeen av etterforskeren som kommer utenfra til et lite sted der lassevis av hunder ligger begravd. De lokale er, som seg hør og bør, fåmælte og mystiske. Det er Johnsen-slekta, som bokstavelig talt har svin på skogen – to aldrende søsken, Josva og Jenny, hjelper Huuva, eller hindrer ham. Det er en jente med seks fingre og en prest, og som om ikke det er nok, er naturen full av faenskap, guder og demoner, i et vann lusker urfrosken Čuoppomáddu. 

noe Twin Peaks-aktig over dette landskapet, i den trykkende stemninga («Barometri er ikke bare et verdslig fenomen, det er også noe åndelig», bemerker fortelleren), og den rare humoren. Romanen er full av brå kast; en scene som begynner med et rolig måltid på kafeen, utvikler seg foran vår ivrig tyggende (anti)helt til et vilt og seksuelt ladet ritual som innebærer fiskeslo og nakne jenter som messer:

Bles verda vår, vreng hauda våre, herj, rot, slit, så alt klårnar, i kløfta skal blada falle eitt for eitt, falle så greinene blir reine, så marka dekkes til, hau, hau, vene Planterhaugen vår, visne Planterhaugen vår, hau, hau …

I et fortumlet ordboksøk etter noe som kunne beskrive språket i denne scenen, kom jeg over ordet 

, et helt ekte ord for «uforståelig, merkelig språk», avledet av «lapplandsk». Ordet er neppe innafor i dag, uten at det samiske har blitt lettere å avlese for nordmenn flest av den grunn. Huuva, som føler på en sterk, men dunkel samisk identitet, oppfatter at det er mye han ikke oppfatter. For ikke å snakke om anmelderen.

lesning åpenbarer det seg noen figurer i tåka, men også en gryende forståelse av at det finnes ting her som nekter å underlegge seg blikket mitt. Romanen er parallelt utgitt på tornesamisk, «Láŋtdievvá». Bokmålsversjonen jeg leser, er et rikt brygg av dialekt, samiske fraser, lokale myter og sagn – ideer og viten som knapt finnes nedskrevet.

Sigbjørn Skåden har selv vokst opp på Planterhaug, og har skrevet om bygda flere steder, blant annet i antologien «Stemmer fra Sápmi», som jeg anmeldte i Klassekampen i 2022. Her skriver han om stedet som en del av kroppen, «et avtrykk i vevet som jeg kommer til å ha livet ut». Det handler ikke bare om landskapet, stedsnavnene, kunnskapen om vekster og dyr. Det handler også om Planterhaug som et åsted for fornorsking, undertrykkelse – og hevntørst.

Skåden velter seg i språket, nekter seg ingenting.

Twin Peaks, Troms

Oii, sier venninna mi som er på besøk, og plukker opp Nora Brechs «Stjernetyven» fra spisebordet. Omslaget er et blikkfang: Et barn sover i et mørkeblått rom, noe gult og lysende trenger seg inn gjennom et åpent vindu. Det ser ut som en bølge, eller et vindpust, men det yrer av liv, små dyr, kornaks, blader. Åpner man boka, eksploderer sidene i farger og bevegelse, planter og dyr. Brech har de siste årene blitt en av Norges mest brukte illustratører, som både gir ut egne bøker og tegner til andre, og med god grunn: Hun har en fenomenal, frodig og livsbejaende strek.

«Stjernetyven» følger Helmer, som jeg anslår til 4–5 år, som finner et mystisk frø på bakken og tar det med hjem. Om natta begynner det å spire og gro. Det tar raskt av: Greiner bukter seg rundt puta og nedover trappa, plutselig sitter en rev på senga og slår tørt fast at han bor her nå. Det dukker opp kaniner i soverommet, bier på do og – i et oppslag som fikk femåringen jeg leser med til å le høyt – masse fugler i klesskapet.

En viss uro sniker seg inn, for hvor skal det slutte? Er dette noe hyggelig? Dyra vil ha mat, de blir stadig flere, og vi ser på uttrykkene til Helmer at også han begynner å bli usikker.

 møter vi den lysende Stjernemannen, som har mistet frøet sitt. Ganske tidlig i boka spør han Helmer rett ut om han har sett det, og Helmer lyver. Vi skjønner at løgnen henger sammen med de ville vekstene, eller 

 skjønner det, men jeg er usikker på min medleser, som ikke virker spesielt engasjert.

Nå er det gode grunner til at ikke femåringer anmelder bøker. En ting er at de ikke eier smak: Glorete, gledesløst produsert ræl kan vekke heftig begeistring, mens de vakreste og mest forseggjorte bøkene kan bli møtt med et skuldertrekk. Om jeg prøver å se «Stjernetyven» fra medleserens perspektiv, kan jeg likevel se noen årsaker til at den ikke fenger helt.

er Helmer så veldig aleine i boka. Vi ser ham utenfra: på sparkesykkel, i stua, i senga, ofte fra avstand. Vi får ikke vite hva som rører seg i ham, eller hvorfor han er alene i et hus som blir overtatt av trær og tigre uten at noen reagerer. Han får ikke noen å spille på, eller mot. Dermed blir Helmer en underlig passiv hovedperson, som det er vanskelig å leve seg inn i.

Så er det noe med at ingenting virkelig biter her, til tross for at situasjonen jo er nokså intens. De korte tekstene åpner for undring, men lukker også: Den frekke lille reven er morsom, men i neste oppslag er han bare en «ny venn». Tigrene smiler og bukter seg, mer ornamenter enn rovdyr. Og etter et herlig skummelt oppslag med et kjempeøye som titter inn vinduet, blir Stjernemannen til en nydelig tegnet, men pregløs karakter.

 være fart og spenning. Men en fortelling om noe vilt som vokser ute av kontroll, må tørre å la det bli 

farlig underveis. I stedet styrer Brech hele tida raskt tilbake til det trygge og godlynte, universelt snille. Resultatet er en bildebok som er enestående vakker å se på, men som sliter med å holde på oppmerksomheten.

Et ufarlig frø

For et par år siden skrev sosionomen Atia Ijaz et hjertesukk her i avisa:

Hvert år går jeg LOs Sommerpatrulje for å se og høre hvordan unge arbeidstakere har det på jobb. Hver gang får jeg kommentarer om at folk «syns ikke det er vits å være i fagforening», gjerne i sammenheng med den klassiske «fagforeninger har ikke gjort noe for folk».

Unge kan lite om arbeiderbevegelsen, og det hjelper ikke at både sosiale og tradisjonelle medier er mest opptatt av å fortelle hvordan du kan bli rik fort og hvordan streiker 

 deg. «Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3» er et tappert forsøk på å banke litt vett i generasjonen som får nyhetene på Tiktok, og en fin julegave til nesevise ungdommer som tror tariff er noe de drev med i oldtida.

 av et prosjekt i Fagbladet, der journalistene Vidar Eriksen og Per Flakstad formidlet episoder fra arbeiderhistorien i quizer og korte striper. I langformat har duoen rammet inn stoffet ved å la en oldemor berette for to generasjoner uorganiserte slektninger: Yngstemann har konsulentjobb og «grei sjef», men ikke fast kontrakt, og bor derfor fortsatt hos sin mor, en sykepleier som aldri rakk å sette seg inn i disse fagforeningsgreiene.

Grepet funker sånn passe. Spørsmål underveis skaper dynamikk, som hjelper leseren gjennom 180 års historie – fra februarrevolusjonen og den norske arbeiderbevegelsens spede start, via Menstad-slaget, streiker og konflikter til Gerhardsen-epoken, jappetid og helt fram til dagens sykelønnsdebatt. Men figurene kunne fått mer snert; replikker som «Huff, det var jammen turbulente tider» bidrar ikke mye til å få opp farta.

 er å komprimere og ta harde valg. Jeg synes Flakstad og Eriksen kunne vært enda hardere på å velge 

. De er på sitt beste når de bruker flere sider på spesifikke konflikter, som i Sulitjelma, og koster på seg detaljer – her lærte jeg mye, og følte at kunnskapen satte seg. Men det blir mye tekst, og til tider går det trått.

Eriksen tegner i en karakteristisk stil, med neseløse figurer som ikke så mye er streket opp, men satt sammen av fargerike flater. Mer klassiske striper brytes opp med store, dramatiske paneler og livlige scener. Stilen minner meg om digital animasjon, og jeg kan se for meg en spin-off i form av korte videoer.

en annen politisk (og teksttung) tegneserie som kom ut nylig, Liv Strömquists «Orakelet taler», er «Arbeiderbevegelsens historie på 1-2-3» mindre leken i tone og stil, og gir ikke samme 

 etter å lese mer. Så er også denne bokas oppdrag et litt annet: Å formidle fellesskapets historie. Forfatterne får ikke minst fram hvor hard motstanden har vært (og er), og hvordan goder mange i dag tar for gitt, måtte kjempes fram. En fyldig kildeliste åpner for videre lesning.

Spørsmålet er hvordan boka vil lande hos målgruppa. Jeg tror den nok vil fungere best for unge som i utgangspunktet er fagforenings-

, men ikke orker tung faglitteratur. Kombinert med litt fotarbeid fra engasjerte slektninger eller tillitsvalgte, kan den bli et godt verktøy for å lære hvorfor det er 

Opp, alle jordas unge treller

Kritiker og forfatter

En gang i tenårene spurte jeg min mor om hun var feminist. Jeg forventet vel et rungende ja: Hun var alenemor i full jobb, hadde lært meg å skru ledninger og var skeptisk til kjønnsdelte leker. At normen for nittitallets kvinner var å barbere leggene, var noe jeg lærte andre steder enn hjemme.

Men hun dro på det. Til slutt sa hun at feministene på tv virket som en annen type folk. Hun kjente seg ikke igjen i det de snakket om, disse damene med sine dressjakker, spisse albuer og snakk om å knuse glasstaket og erobre styrerommene.

 kontoen for «rare ting foreldre sier» og fortsatte å tenke på mamma som feminist, kanskje ikke i ord, men i gjerning. Men stundom tenker jeg på det hun sa. Som da jeg nylig leste en kronikk av psykologistudenten Adam Njå på NRK, der han forklarer Arbeiderpartiets fall med at partiet har glemt klassen de er til for, og i stedet har dyrket blant annet «kvinnekamp for elitedamer» og «harselering med arbeiderklassemenn».

Njå setter dette inn i en konservativ analyse av hvordan arbeiderklassen tenker, som jeg skal la ligge her. Poenget er disse «elitedamene». Ideen om at feminisme er noe som gagner kun de rike og høyt utdannede, er nemlig i vinden. Den farget analyser av Hillary Clinton og Kamala Harris, to utpregede elitekvinner som også kaller seg feminister. Den dukker opp i et begrep som «den urbane metoo-eliten», ulmer under debatten om hvorvidt venstresida har sviktet gutter og menn, og er en selvfølgelig del av alle analyser som går imot «woke».

i møte med dette er ofte å avvise det som reaksjonært tøv, spredt av en aggressiv og kvinnefiendtlig «mannosfære». Jeg vet det fordi det også er 

 ryggmargsrefleks – og ikke akkurat uten grunn. Overalt ser vi tegn til tilbakeslag: Dømte overgripere får politisk makt, ytre høyre-influensere forteller tenåringsgutter at voldtekt er kult og at jenter bør holde kjeft, og i flere land angripes lovverk som sikrer kvinners rettigheter.

 bildet. Jeg er stygt redd for at det er mange der ute, kvinner som menn, kjenner seg igjen i Njås framstilling. Kvinner som opplever at feminismen ikke er til for dem – at det er noe for 

 og Beyoncé, ikke for sykepleiere i 74 prosent stilling. I debatter om tidsklemme, arbeidsliv og barn ser jeg ofte påstander om at feminister kun er opptatt av karriere og økonomi, og at de ser ned på kvinner som ikke har de samme ambisjonene.

Dette er standard talepunkter for konservative grupper, men de ser ut til å vinne terreng. Det skjer samtidig med at det politiske landskapet i økende grad handler om 

, hvor mange gjør sitt beste for å plassere hele venstresida og deres kampsaker i første kategori.

urettferdig: Her sitter underfinansierte norske kvinneorganisasjoner og ildsjeler og drifter krisesenter, arrangerer fakkeltog, skriver høringssvar og kronikker på kontor holdt sammen av binders og gaffateip. De kjemper mot nedleggelse av fødeavdelinger og prøver å få politiet til å ta voldtekt på alvor. Så kauker folk om Hillary Clinton og «elitedamer» i Ap (uten at det nevnes hvilke deler av partiets 

 som er problemet – det kan vel neppe være kampen for foreldrepermisjon eller likelønn?).

Den amerikanske feministen Nancy Fraser er en av dem som har påpekt at feminismen har blitt for opptatt av representasjon og anerkjennelse, og for lite av 

 – av makt, av penger. Slik har vi fått en situasjon der feminister oppleves å ha kulturell definisjonsmakt – inkludert et stort rom for «harselering med menn» – samtidig som mange av problemene ikke er løst. Kvinner med helt vanlige liv kan dermed føle at feminismen har gjort lite for dem i det siste, mens menn tror den eksisterer for å spytte dem i trynet. Når den så knyttes til forhatte elitefigurer, har vi tapt.

Kvinner med helt vanlige liv kan føle at feminismen har gjort lite for dem

Elitedamer

Nylig var jeg i min oppvekstby og overhørte en samtale om en gammel bekjent, X, som angivelig hadde helseproblemer. Jeg la merke til skepsisen som steg opp rundt bordet; X var viden kjent for å smøre tjukt på. En gang hadde han løyet på seg en livstruende sykdom, bare for å få oppmerksomhet. En sånn 

 – hvordan skulle man tro på noe han sa?

Litt sånn har jeg hatt det med Cornelius Jakhelln, hvis kunstnerpersona ofte har stått i veien for å ta det han skriver seriøst. «Den unge poeten som springer rundt i uniformsjakker og ridestøvler», som han selv beskriver i det skarpt selvransakende diktet ‘Leuchtende liebe, lachender tod’. «Kunstmilitanten» som alltid må provosere, posere, alltid i utakt, også med hva som er aksepterte former for opprør. Som trakk i nazistøvler etter at det var punk, men før «politisk ukorrekthet» og ytringsfrihetskamp igjen ble den nye vinen, riktignok i former som jeg mistenker er like fremmede for Jakhelln som mye annet i samtida.

som en skygge av kjærligheten», hans ellevte diktsamling, føles som et tilbakeblikk, en slags selvangivelse. Mye av stoffet er kjent: Ord- og bilderike skisser fra europeiske byer, lag på lag med referanser til litteratur- og kulturhistorie og hopp mellom høyt og lavt fra Edda-dikt og gamle slagmarker til yogastudioer og SM-klubber i Berlin. Et melankolsk og rabulistisk dikterjeg som deler ut stikk til høyre og venstre.

Det som imidlertid kjennetegner samlingen mer enn noe, er sorg – en sorg som føles fortærende, dyp og 

. Flere av diktene er stilet til avdøde venner, som maleren Christopher Robin Rådlund (1970-2022). Et annet handler om de siste dagene til poetens «urkraftige far», og munner ut i en fortvilt klagesang om vår kulturs nedvurdering av elegier, monumenter over de som er borte.

Den personlige sorgen glir over i en sorg over forakt for kunst og kultur – som igjen er personlig. «Jeg er en av de unyttige», slår dikterjeget fast i ‘Nyttedyr’, en oppgitt poetikk for en målstyrt samtid. Tapet av ungdommen er en annen kilde til sorg. Den uniformskledde poeten lever i minnene til en aldrende bohem, reist vekk fra et knugende trangt 

, inn i en åpen og fortryllende storbyverden med plass og anonymitet nok til alle, men der jordsmonnet ikke tillater noen å slå rot. Dette har Jakhelln skrevet om før, men det er som om et lag av ironi er skrelt bort, som tillater et bedre blikk på det som ligger bak.

At livet fortsatt er et maskespill, slås fast i ‘Biorytmer’:

Aldrende urokråke

 som står for tilkoblingen av stadig flere smartdingser i mitt hjem. Premisset for Eirin Bettens andre roman, «Det tredje minnet» framkaller ektefølte grøss. Ada, en frilansskribent som er interessert i skjæringspunktet mellom kunst og teknologi, får i oppdrag å skrive om den nye, kunstig intelligente «assistenten» Metis. Den beskrives ikke ulikt som Amazons 

, en boks som kan bistå med alt fra å skru av lyset til å huske hva du liker. Men Metis går mye lenger: Den tar opp samtaler, analyserer husets beboere og – viser det seg raskt – blander seg inn i svært private saker.

Til tross for svake protester fra Adas tilknappede samboer, Georg, kobles boksen til, og snart har den blitt terapeut og rådgiver. Georg, som sørger over sine avdøde foreldre, vil ha barn, mens Ada ikke er sikker. I nattlige samtaler med Metis blotter Ada sin sjel, noe man ikke trenger et statlig utvalg til å forstå at ikke er spesielt lurt. Og ganske riktig lekkes data i vilden sky, mens boksen avslører en egen agenda.

 Første inntrykk av «Det tredje minnet» er en roman som litt skoleflinkt krysser av for problemer som skal settes under debatt: KI, fødselstall, skjermliv. I partier vandrer hovedpersonene rundt stivt som robothunder og uttaler velformulerte replikker, som skuespillere uten kjemi. Den indre monologen til Ada virker på sin side mest som et påskudd for forfatteren til å tenke høyt: «Ada hadde nylig lest om et fenomen omtalt som ‘representasjonal drift’».

Men så skjer det noe interessant: Etter å ha kastet sin brannfakkel inn i Georg og Adas samboerskap, forsvinner Metis i bakgrunnen. I stedet for å spinne videre på det forutsigbare sporet om en KI som griper makta, trekker Betten ut kontakten og sender Ada på tur til Smøla, langt ut i havgapet, der hun vokste opp. Det er her romanen får farge, lukt og temperatur, jeg skulle nær sagt 

kommer fra KI-plotet, jo bedre skriver hun, rett og slett. I andre del, der vi får Georgs perspektiv, blir dette enda sterkere. Mens Ada lever i en verden av ideer, er Georg materialist, knyttet til jorda gjennom 

. Paret bor i leiligheten som har tilhørt foreldrene hans, og et rom fylt med usortert arvegods står igjen. Alene, riktignok med Metis som samtalepartner, får Georg seg til å konfrontere tingene, og en tid- og bunnløs frykt: for å forsvinne, for å aldri kjenne eller bli kjent av noen andre.

Om han kastet tingene deres, ja, bare tømte kasser og esker i store søppelsekker og kjørte det helt til nærmeste avfallsplass, ville livet til Mona og Trond gå opp i røyk, og ingen, og dette visste Georg med hundre prosent sikkerhet, absolutt ingen ville spørre etter tingene de etterlot seg. Ingen ville ringe en dag og etterlyse en bok eller et maleri. Ingen ville spørre etter smykker eller slips. Ingen ville lure på hva som skjedde med LP-platene deres, hvor bøkene eller den grønne glassbollen de kjøpte i Italia på 80-tallet, ble av.

er en ujevn roman, til tider oppstyltet og frustrerende – men jeg tilgir Betten mye bare på grunn av denne glassbollen. Scenene der Georg leser i foreldrenes notatbøker og innser hvordan det 

 ham, er dypt bevegende. Men trengtes det en Metis for å komme til denne innsikten? For meg virker KI-boksen mest som et kunstig 

, en maskin som lover å gjøre livet (og litteraturen) mer givende og interessant, men gjør det motsatte.

Tre er en folkemengde

 for å beskrive bølgene av raseri, avsky og panikk som raser gjennom sosiale medier, basert på rykter og fragmenter av noe som skal ha skjedd. En dyrevenn i Springfield, Ohio, som dikter fritt på Facebook om hva som kan ha skjedd med katta til naboen. Et vilkårlig, muslimsk navn som slenges ut på sosiale medier etter et grufullt drap på barn i Storbritannia.

Og nå nylig: Påstander om at det har foregått en «pogrom» i Amsterdam i forbindelse med fotballkampen Ajax-Maccabi Tel Aviv torsdag 7. november. Igjen en nyhetssak som utviklet seg baklengs, der konklusjonene og konsekvensene var klare før noen visste hva som egentlig hadde skjedd. Rykter gikk viralt og ble en global snakkis – og en brikke i propagandaspillet rundt Israels krigføring i Gaza.

ryktespredning ført til vold og terror, pogromer og lynsjinger. I dag skjer opphisselsen på globale plattformer, og gnister ett sted kan antenne branner helt andre steder. Et annet trekk ved det digitale raserimaskineriet er at alle lag i befolkningen deltar. Mens lederløse opprop på plattformer som Telegram og Snapchat maner sinte folk til å banke opp folk på gata, sitter statsledere på X og hisser opp hverandre og sitt publikum som en annen testosteronbefengt guttegjeng.

Hva skjedde i Amsterdam, hva skjedde ikke – og hvorfor bry seg?

Det er på det reine at det ble utført organiserte, voldelige angrep mot israelske fotballsupportere. Før kampen gikk det ut meldinger i grupper på Snapchat og Telegram om å «ta sionistene» på avtalte steder. Israelere ble jaget, truet og banket opp av grupper unge menn som koordinerte angrepene på apptjenester. Folk ble stoppet på gata og bedt om å vise pass. Gjerningsmennene ropte antisemittiske slagord, og noen av dem skrøt på sosiale medier av å gå på «jødejakt» mens de holdt på.

Alt dette er verifisert og sjekkbart. Selv om det også sirkulerte videoer som har vist seg å være falske eller misvisende, finnes det nok av ekte og tydelige bevis, lagt ut av voldsmennene selv. Å skjønnmale motivene deres, slik det gjøres i et innlegg i tirsdagens Klassekampen som nevner «innbyggere i Amsterdam som responderte på at byen deres blei ramponert av fotballhooligans», er å stikke hodet i sanden.

sant og sjekkbart, er at en andel av Maccabi-fansen drev med hærverk og provokasjon dagen før. De reiv ned palestinske flagg, ropte rasistiske slagord mot «arabere» og skrøt av at IDF dreper barn i Gaza. En nederlandsk amatørjournalist på 16 år (!) dokumenterte hvordan grupper av israelske hooligans natt til torsdag kastet fyrverkeri og jernstenger mot politiet og oppførte seg svært truende utenfor hus med palestinske symboler.

På torsdag kom meldingene om vold og angrep. Bruddstykker, kaos. Så ble én versjon sann på veldig kort tid. Grytidlig fredag morgen skrev Benjamin Netanyahu på X om voldelige angrep mot israelere i Amsterdam. En halvtime seinere annonserte IDF at de ville sende fly for å redde ut folk, som fra en krigssone. Rykter om mange skadde og savnede ble spredt i vilden sky. Geert Wilders skrev på X at «en pogrom» hadde funnet sted i Amsterdam, utført av «muslimer med palestinske flagg».

At Wilders sa dette, var ikke overraskende. Men ordbruken ble umiddelbart tatt over av politikere og jødiske organisasjoner. Også Amsterdams venstrevridde ordfører, en yndet skyteskive for Wilders fordi hun flere ganger har nektet å forby demonstrasjoner, brukte ordet. Politikere snakket om vold «som tatt ut av Nazi-Tyskland», mens Israels president Herzog instruerte den nederlandske kongen til å ta grep, igjen med henvisning til jødeforfølgelsen.

Raserimaskinen

Noen ganger treffer en bok både samtida og en lesers halvfordøyde grublinger i så høy fart at krasjet sender elektriske støt gjennom rommet. Jan Grues vitenskapsthriller «Det kinesiske rommet», der kunstig intelligens smitter over på folk og får dem til å snakke som en blanding av ChatGPT og en nyfrelst, effektiv altruist, kommer ut mens KI-assisterte bomber treffer Gaza og like etter den første personen tok livet sitt i en såkalt 

, en selvmordskapsel, i en sveitsisk skog. Det er sånt som får en til å bruke ord som 

 Og det er med i Grues roman, som er begge deler.

Skillet mellom sci-fi og virkeligheten har begynt å slites i stykker, og teknologene tar på seg rollen som forfattere av vår framtid. Samme uke som jeg åpner romanen til Grue, leser jeg et oppsiktsvekkende essay skrevet av Dario Amodei, sjefen for KI-selskapet Anthropic. Amodei er kjent som en av de mest kritiske og bekymra stemmene i miljøet, en såkalt 

Men i essayet, med tittelen ‘Machines of Loving Grace’, skriver han om hvordan «en god verden med sterk KI» kan se ut. Det er en verden der sykdom og lidelse er historie, der mennesker kan leve til de er 150 år og har full «biologisk frihet», det vil si kontroll over reproduksjon, utseende og funksjon. Hundre års framskritt kan oppnås i løpet av 5–10 år, om bare KI-ene får anledning til å fikse vårt rot, tror Amodei.

Jeg kom over teksten via en tek-podkast jeg hører på ut fra en sterk fornemmelse om at det er viktig å følge med. Ikke for å rekke tog som er i ferd med å forlate stasjonen og den slags, men for å forstå hvordan de tenker, menneskene som koder verden rundt oss. De synes gjerne å mene at 

og forfatter har Jan Grue knadd på spørsmål om hva som definerer et menneske og hvordan vi forholder oss til lidelse og avvik fra samfunnets normer. I «Det kinesiske rommet», kalt opp etter et tankeeksperiment som brukes til å argumentere for at maskiner ikke kan 

, rammes folk av et virus som tærer bort menneskeligheten. Noen blir apatiske, zombieaktige; andre optimaliserte versjoner av seg selv, høflige roboter med høy arbeidskapasitet.

Romanen åpner med korte glimt fra hele kloden: En israelsk programmerer i forsvarets tjeneste ser KI-assisterte soldater gå amok og våkner i en fengselscelle. En utmattet mor i Shenzhen kjenner ikke igjen mannen sin, som slår fast at spedbarnet deres bør adopteres bort ut fra beregnet livskvalitet. Vi møter også en politisk rådgiver i USA, en russisk litteraturstudent som lever med en krigsveteran fra Donbas, samt et knippe mennesker i helse- og omsorgssektoren i Norge.

En av disse er filosofen Philip Vinge, det nærmeste boka kommer en hovedperson. Vi møter ham ved en MR-undersøkelse han har mast seg til for å finne kilden til «[u]tmattelsen, hodepinen, den stadige følelsen av … 

». Philip underviser deprimerte studenter ved et nyslått universitet, og har en leder som er besatt av 

. Det kan jo ta livsgnisten fra enhver, men verre skal det bli.

 delen av sci-fi-tradisjonen som ikke handler om å bygge forseggjorte, alternative verdener, men om å la fiksjonen ete seg inn i en verden som er til forveksling lik vår. En litteraturens «Uncanny Valley», punktet der robotene blir 

 helt lik oss. Sist gang jeg opplevde en lignende blanding av intellektuell lekenhet og iskalde grøss i en norsk roman var Bjørn Vatnes «Nullingen av Paul Abel» (2018), som også var inne på hjernechiper og nettverksintelligens.

«Det kinesiske rommet» bærer sterkt preg av å være et byggverk, en narrativ konstruksjon som er ment for å sette ideer i spill. Om det høres kjipt ut: Jeg mener det motsatte! Romanens kjølige, skjematiske oppsett er noe av poenget. Opplevelsen av at forfatteren som en sardonisk gud flytter brikker på et spillbrett, henger direkte sammen med romanens idéinnhold.

Hvem vil argumentere mot en verden uten lidelse?

Den menneskelige tilstand

Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter

Alle har vi vel lest en og annen bok som har fått oss til å frykte sivilisasjonens kollaps. Men få drar det så langt som forsker Mads Larsen, som i sommer har ropt varsko om Vestens undergang på bakgrunn av en svensk roman.

Larsens svulstige påstander i VG om «kvinners bortsortering av lavstatusmenn» og truende «selvutslettelse» fordi vi føder for få barn, underbygges nemlig med en forskningsartikkel han har skrevet sammen med NTNU-psykologen Leif Ottesen Kennair. Her ser de på mannlige «incels» og kvinnelige «insings» (ufrivillig single), med utgangspunkt i NRK-serien «Sigurd fåkke pult» og Amanda Romares debutroman «Halva Malmö består av killar som dumpat mig».

Artikkelen har blant annet den litt pirrende emneknaggen «evolutionary literary criticism». Evolusjonær litteraturkritikk, altså.

 roman fra 2021 handler om 32 år gamle Amandas jakt på en mann som ikke dumper henne etter første date. Etter å ha vært litt avventende bestemmer hun seg for å endre strategi og date som om det ikke er noen morgendag, noe som fører henne innom et utvalg mer eller mindre kjipe menn.

Romares roman er en slags «Bridget Jones’ dagbok» for Tinder-generasjonen – en komisk og sår beretning fra en selverklært taper («Tror ni jag hör något på hele veckan? NEJ. Tror ni jag skriver då? JA. Borde jag gjort det? NEJ»). Men der Bridget drømte om bryllup og roser, er Amanda hypp på både kjærlighet og uforpliktende sex. Romare får godt fram markedstenkningen som råder: Amanda er en sjuer, ifølge seg selv.

Så hva sier forskningen? Amanda legger seg etter «høystatusmenn», hevder Larsen og Kennair. Ut fra evolusjonære trekk er det en feilslått strategi. Amanda utviser begrenset forståelse av «paringspsykologi», mener de: Heller enn å by seg fram, burde hun ha lagt vekt på sine evner som trofast partner og forelder. Hun burde også forstått at menn er genetisk programmert til å lyve seg til et ligg.

I artikkelen kombineres begreper fra evolusjonsbiologien med et økonomisk språk, i ord som 

 (mate value). Ved å takke ja til sex raskt signaliserer Amanda at hun «ikke krever høye investeringer». Ouch! Den løsaktige atferden skader ikke bare «insings» selv: Forskerne påpeker at stadig flere ikke får «paret» seg, og siterer blant annet Elon Musk på at fallende fødselsrater er et eksistensielt problem.

Larsen utpekt kvinnefrigjøringen som ondets rot. Det har ikke overraskende utløst sterke reaksjoner, blant annet fra forfatteren Kamilla Danielsen, som selv debuterte med romanen «Diskomus på venteværelset» i år – også den om en singel kvinne i 30-åra. Der Romares roman til syvende og sist kan leses som et moralstykke, er Danielsens debut mørkere, villere og preget av en kvinnelig råskap og frihetstrang som det har vært lite plass til i kulturen.

Begge romaner skildrer smertefulle krasj mellom ulike behov: for nærhet og frihet, for å definere seg selv og for å ikke bli funnet død i en ettromsleilighet, spist opp av katter. Friheten i å «sveipe» kan fort bli et fengsel, som når Amanda igjen og igjen blir hektet på Tinder – «kärlekens bajstunna».

Friheten i å ‘sveipe’ kan fort bli et fengsel.

Evolusjonær kritikk?

To bøker stiller spørsmålet: Hva om offentligheten er lagt opp til idioti?

Våren 2020 gikk det advarsler ut til tenåringsforeldre verden over. De handlet om den såkalte 

 på Tiktok, der to personer samarbeidet om å spenne bein på en intetanende tredje, slik at denne deiset i bakken. Det hele skulle selvsagt filmes. Etter flere alvorlige ulykker bestemte Tiktok seg for å fjerne videoer med emneknaggen, noe som ikke har forhindret en hel bråte farlige og stupide 

Er vi i ferd med å bli dummere? Og er det i så fall sosiale medier som gjør det? Tanken kan slå en rett som det er – når man ser tiktokere spise lim eller sleike på doseter, når man hører om fallende oppslutning rundt barnevaksiner og økt skepsis til evolusjonsteorien. Eller når man hører en amerikansk presidentkandidat fable om at innvandrere spiser folks hunder og katter.

Jeg kjenner i hvert fall selv at jeg blir dummere for hver dag i denne offentligheten, det tetter seg i pappen, og jeg trenger noe, et tau, en stige, til å hente meg opp fra dette synkehullet.

 nærmer seg spørsmålet fra hver sin kant. «Dumhet, idioti og dumme idioter» av Civita-filosofen Lars Fr. H. Svendsen presenteres som en «dumhetens filosofi». Svendsen skriver at det kan se ut som om det finnes flere idioter nå enn før, men at det like gjerne kan skyldes at de stikker hodet fram. Det gjør de særlig på sosiale medier, hvis innretning mot dumt og skadelig innhold er tema for Renée DiRestas tungt teknologiorienterte bok, «Invisible rulers: The people that turn lies into reality».

Ifølge Svendsen er vi ikke bare omringet av idioter; vi står i konstant fare for selv å bli en, om vi ikke tar oss selv i nakken. Hans luftige essay er en introduksjon til filosofiske ideer om god og dårlig tenkning, om hvordan vi kan tilegne oss kunnskap, om fallgruver og feilkoblinger.

Svendsen opererer med en enkel oppdeling: Dumskap er mangel på tenkning, idioti er 

 tenkning. Der den dumme tankeløst følger andre, forlater idioten stien og går seg vill. Dårlig tenkning har ikke noe med intelligens å gjøre, understreker filosofen. Om noe er svært intelligente folk mer utsatt for å bli idioter, eller verst av alt, 

. Mot disse, som har lukket seg mot alle kritiske innvendinger, hjalp ifølge Friedrich Nietzsche bare en knyttet neve. Svendsen går ikke så langt, men tillater seg oppgitte sukk over antivaksere og flatjordere. Vi er alle idioter, men noen er 

 med fjærlett og (selv)ironisk penn om tematikk som ofte avler tunge kronikker og rynkede bryn. Det er deilig – som en lett, kremet suppe laget på næringsrike ingredienser. Noe sier meg at han er et av disse beundringsverdige menneskene som fortsatt har vettet i behold, midt i dette KI-genererte bilkræsjet av en samtid, der grensene er 

 og der alle har for mange fingre. Bare dét gjør det vel verdt å bruke en ettermiddag på boka.

Men tar han ikke for lett på det? Svendsens hovedtese er, med Kant, at vi må tenke både selv og med andre. Idioten er seg selv nok, og kan dermed lett bli monoman, tvangskontrær, eller forveksle det å føle med å tenke.

Carline Tromp

Artikler

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Innenfra

Våkn opp, Gjerde

Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

Et ufarlig frø

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.

Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.

Tre er en folkemengde

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Jan Grues filosofiske zombieroman er skummel på ekte.

Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter

Tenkning i idiotiens tid

Det hjelper ikke palestinerne om norske jøder er redde

Hovedpersonen i Line Baugstøs «Evil grandma» spytter ut livets dessert – men boka biter ikke hardt nok.

Mer folkestyre er ikke det de høyreradikale tek-milliardærene drømmer om

Verdensforbedrerne

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopptatte snøflak ikke oppsto med oppfinnelsen av sosiale medier.

Iris Murdoch skrev om dagens liksomdiagnoser for 60 år siden, skriver Carline Tromp.

Solveig Aareskjold fyller 75 år i dag.

Politi og røver

Regjeringens leselyststrateger har noe å lære av nederlandsk bokpropaganda fra 1970-tallet.

Det er noe som skjer med en tekst med én gang den settes i bevegelse – om reiselitteratur og å se verden trekke forbi på Autobahn.

Høyreradikale partier gjør seg selv spiselige for å komme til makta. Kan vi stole på det?

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og trans­per­soner har blitt til USAs offisielle politikk.

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edrue­lig­het hadde gjort boka bedre.

Innenfra

Våkn opp, Gjerde

Frykten for «wokeisme» brukes som unn­skyld­ning for autoritær maktover­ta­kelse.

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leser­opp­le­velse av de sjeldne.

Et ufarlig frø

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-ge­ne­ra­sjonen til faglig kamp.

Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.

Cornelius Jakhellns ellevte dikt­sam­ling er søkende, overlesset – og ekte.

Tre er en folke­meng­de

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Jan Grues filo­so­fiske zombie­roman er skummel på ekte.

Tanken om at kvinners datingmakt bør tøyles, pumpes ut til unge gutter

Tenkning i idiotiens tid

Det hjelper ikke pale­sti­nerne om norske jøder er redde

Hoved­per­sonen i Line Baugstøs «Evil grandma» spytter ut livets dessert – men boka biter ikke hardt nok.

Mer folkestyre er ikke det de høyre­ra­di­kale tek-mil­li­ar­dæ­rene drømmer om

Verdens­for­bed­rerne

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopp­tatte snøflak ikke oppsto med oppfin­nelsen av sosiale medier.

Iris Murdoch skrev om dagens liksom­dia­gnoser for 60 år siden, skriver Carline Tromp.

Solveig Aareskjold fyller 75 år i dag.

Politi og røver

Regje­ringens leselyst­stra­teger har noe å lære av ne­der­landsk bokpro­pa­ganda fra 1970-tallet.

Det er noe som skjer med en tekst med én gang den settes i bevegelse – om reise­lit­te­ratur og å se verden trekke forbi på Autobahn.

Høyre­ra­di­kale partier gjør seg selv spiselige for å komme til makta. Kan vi stole på det?

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.

Vi bør lytte til overlege Henriette Sandvens tordentale. Men mer edruelighet hadde gjort boka bedre.

Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.

Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Cornelius Jakhellns ellevte diktsamling er søkende, overlesset – og ekte.

Tre er en folkemengde

Jan Grues filosofiske zombieroman er skummel på ekte.

Det hjelper ikke palestinerne om norske jøder er redde

Hovedpersonen i Line Baugstøs «Evil grandma» spytter ut livets dessert – men boka biter ikke hardt nok.

Mer folkestyre er ikke det de høyreradikale tek-milliardærene drømmer om

Verdensforbedrerne

Iris Murdochs debutroman fra 1957 viser at selvopptatte snøflak ikke oppsto med oppfinnelsen av sosiale medier.

Iris Murdoch skrev om dagens liksomdiagnoser for 60 år siden, skriver Carline Tromp.

Regjeringens leselyststrateger har noe å lære av nederlandsk bokpropaganda fra 1970-tallet.

Det er noe som skjer med en tekst med én gang den settes i bevegelse – om reiselitteratur og å se verden trekke forbi på Autobahn.

Høyreradikale partier gjør seg selv spiselige for å komme til makta. Kan vi stole på det?