Carline Tromp

I februar 2018 publiserte det franske ultrakonservative tidsskriftet Valeurs actuelles en kronikk av Marion Maréchal-Le Pen, niesa til Marine Le Pen og tidligere aktiv i Front National. Hun skrev at siden 1958 hadde venstresida hatt en nærmest hegemonisk kulturell dominans i samfunnet. «Det er på tide at vi også tar i bruk Antonio Gramscis lære», skrev hun.

Maréchal, som i mellomtida har droppet tantas parti og etternavn, er en høyreradikal skikkelse. Hva skulle hun med marxisten Gramsci – som døde i en fengselscelle i det fascistiske Italia? Jo, nå skal du få høre. De siste årene er det nemlig flere langt utenfor venstresidas lesesirkler som har fattet interesse i Gramscis teorier. Det ser vi utslag av i debatter om norske forlag som mener seg utestengt fra offentlig debatt.

 teorien om kulturelt hegemoni: at de herskende klassene ikke bare holdt på makta ved vold, men også gjennom kulturen. I institusjoner som skole, kirke og pressa ble deres verdier formidlet som 

 verdier – og ble til usynlige lenker. Uten å avsløre dette var revolusjon nedenfra utenkelig.

1968-opprørerne tok Gramsci i bruk, men det gjorde også deres motstandere. Det såkalte nye høyre i Frankrike ville snu venstresidas våpen tilbake mot dem selv. Deres arvtakere i dag finnes i «identitærbevegelsen» og hos folk som Maréchal, som jobber med det de kaller 

Bevegelsene hevder at folkets tradisjonelle, og dermed 

 synspunkt er å være imot kulturblanding og individualisme, og for familie, Gud og «etnokultur». I praksis betyr det at innvandrere og deres etterkommere skal ut av Europa, og den heteroseksuelle familien skal være normen. De som mener noe annet, såkalte globalister og multikulturalister, er skyldige i et ideologisk kupp mot folket. Ifølge forfatteren Renaud Camus jobber elitene målrettet for å skifte folket ut med innvandrere. Han kaller det okkupasjon og «folkemord ved utskiftning», og maner til revolt.

 kalle et slikt syn? Det franske nyhøyre ble ofte anklaget for å være fascister. Det brukte de for alt det var verdt. Ingenting viser så klart at de såkalt liberale egentlig er autoritære, som når de utestenger folk med feil meninger.

I forrige uke ble NRK felt av Pressens faglige utvalg (PFU) for å ikke ha grepet inn da F-ordet falt i en omtale av det norske forlaget Legatum Publishing i «Dagsnytt 18». Forlaget var ikke invitert til debatten, men det ble lest opp en forklaring fra dem. PFU mener de burde ha fått samtidig imøtegåelse. Et mindretall tok dissens. Forlaget drives av Tore Rasmussen, som har vært aktiv i identitærbevegelsen og gir ut bøker av blant annet tenkere på det franske nyhøyre.

«Vi trenger en metapolitisk revolusjon», skrev Rasmussen i en tekst på Lykten.no i 2021. Han siterte den østerrikske identitær-lederen Martin Sellner på at «den nye høyresiden» kun kan få gjennomslag gjennom kulturkrig. «Man angriper ikke fienden direkte, men går mot flankene. Angående de som er nøytrale så ønsker man ikke å skremme dem bort», skriver Rasmussen.

 er altså å framstille seg selv som de normale, og motstanderne som et totalitært meningspoliti. Da tar man på seg slips, søker opptak i Forleggerforeningen og prøver å leie Litteraturhuset (de sa nei) eller Deichman (de sa ja) til et møte med Camus i Oslo, der han skal få legge ut om at innvandring er folkemord.

Metapolitikk i beste sendetid

I mars i år sendte en internasjonal gruppe forskere, utviklere og teknologigründere et åpent brev hvor de ba om en umiddelbar stans i utviklingen av kunstig intelligens (AI). Utviklingen har løpt løpsk, hevder de, og ingen stopper opp for å stille spørsmål. Som for eksempel: « 

 vi automatisere bort alle jobbene, inkludert de som er meningsfulle? 

 vi utvikle ikke-menneskelige hjerner som på et tidspunkt kan bli flere og smartere enn oss, gjøre oss overflødige og erstatte oss? 

 vi risikere å miste kontroll over sivilisasjonen vår?».

Jeg ville sagt nei, men så er det jo ikke teknologiskeptiske kulturskribenter som driver verden framover. Underskriverne er derimot folk som jobber 

 AI – deriblant Elon Musk, som drømmer om å implantere chiper i folks hjerner, noe som har fått flere til å lure på brevets gode intensjoner. Men i møte med nye kompiser (?) som ChatGPT og My AI vil mange si seg enige i at ting går litt fort nå. Ifølge brevskriverne handler det om 

 , hvem vi er og hvor vi er på vei. Det er spørsmål som også ligger i kjernen for sosialantropolog Annelin Eriksens hyperaktuelle bok «Evighetsmennesket».

 på udødelighet. Rettere sagt: Hun har forsket på miljøer og bevegelser som mener de kan overstige våre fysiske begrensninger, overvinne døden og forlenge livet i det uendelige. Det kan virke sært, og tallmessig er disse marginale. Samtidig viser Eriksen at de går inn i, og påvirker, et større kulturelt skifte i synet på livet og døden.

For hva betyr det å være død, hvis man kanskje en gang skal gjenopplives? Boka starter med 

 , en praksis basert på ideen om at døde kropper kan fryses ned, for så å vekkes igjen når vitenskapen har fikset sykdom og aldring. I lagerbygninger i USA finnes hundrevis av kropper (og løse hoder) av folk som vil bli med på framtida. I en interessant omvei via forsikringsbransjen viser Eriksen hvordan slik praksis utfordrer juss (arv, eiendomsrett), medisinsk etikk og tenkning om framtida.

 i nitrogentanker for de fleste virker som noe fra science fiction (det er også derfra ideen kommer), er de innenfor udødelighetsfeltet allerede 

 . Nyere evighetsforskning handler i stor grad om å kvitte seg med kjøttet. Transhumanister ser for seg at bevisstheten kan kopieres og 

 i skyer eller maskiner. Og her kommer AI inn igjen: Kunstig intelligens vil, ifølge noen, kunne brukes for å gjenoppbygge digitale mennesker, eller skape en slags kollektiv sky-intelligens.

Her finnes ganske ulike aktører, som har til felles at de mener de jobber for menneskehetens beste; fra biotek-gründere i Silicon Valley til den mer esoteriske 

 -bevegelsen, som utvikler «transmennesker» fra et hovedkvarter i skogen i Vermont. Eriksen reiser dit og møter «Bina48», en robot basert på minnene og tankene til en lys levende kvinne.

Mer enn selve teknologien er Eriksen opptatt av hva alt dette 

 : en idé om døden som unødvendig eller valgfri. Samtidig er det svært ulike tanker om hvem udødeligheten er for, og hvordan den skal innrettes. Noen foretrekker å snakke om «extreme longevity» eller anti-aldring, og pusher kosttilskudd og teknologiske oppgraderinger til de som har råd til å «velge livet». Andre synes at alle skal med. Skaperne av Bina48 mener hun vil bli et 

 er en kompakt utgivelse på 168 sider. Det føles litt knapt, men er også forfriskende. Mang en forfatter ville ha skrevet seg langt bort i kultur- eller teknologihistorie, eller fortapt seg i kuriosa. Eriksen gir i stedet en nøktern og ganske tilgjengelig introduksjon til et felt det er skrevet lite om i Norge. Deler av boka er riktignok vel teoretisk, og prosaen er til tider litt stiv. Men hun kan også være vittig: «Det er i og for seg ganske krevende at lederen av en bevegelse som jobber for fysisk udødelighet, faktisk dør».

Evighetsbevegelsen befinner seg i et kryss mellom vitenskap, 

 , tro og kapitalisme, et underlig, eterisk sted der det nå foregår forhandlinger om hva et menneske er og når vi skal smelte sammen med maskinene. Vil vi det? Og 

 vi det? Flere bør være med i diskusjonen, og denne boka er et godt sted å starte.

Forbi mennesket

Jeg kunne ha skutt en mann på Fifth Avenue og jeg ville ikke ha mistet noen velgere av den grunn», uttalte Donald Trump i valgkampen i 2016. Fullt så ille er det ikke, men når Trump denne uka stilles for retten, som første amerikanske president i historien, spørs det om han mister noen velgere av 

Saken er at Trumps advokat skal ha betalt en klekkelig sum til pornoskuespilleren Stormy Daniels i 2016, for å holde tett om at de to hadde delt seng. Det føles umiskjennelig 

 at det er en sexskandale som kan felle Trump, som også anklages for skattejuks, dokumenttyveri og å oppildne til statskupp, for å nevne noe. Selv om Daniels-saken reint faktisk handler om utpressing og ulovlig bruk av valgkampmidler, har den et litt vammelt preg av dyneløfting.

 forsvarere hevder at det er snakk om politisk forfølgelse. Også andre er kritiske. Journalisten Matt Taibbi, en hard kritiker av Demokratenes framferd i 

 , hevder på Twitter at rettssaken kan være et fatalt feilgrep: «Hvis presidenter tror de som ekspresidenter vil bli kastet i fengsel med tynne begrunnelser, vil de prøve enda hardere på å aldri forlate embetet. Det er slik autokratier blir født.» Som argument for å la være å etterforske presidenters lovbrudd, er dette selv nokså tynt. Hva er alternativet? Ideen om at makt og penger gir straffrihet er sterk, som Trumps famøse «grab ‘em by the pussy»-uttalelse viste.

At rettssaken kan bidra til å dytte det amerikanske demokratiet enda litt nærmere stupet, kan likevel være sant. Mens Trumps stjerne har vært dalende en stund, har det snudd. En måling for Fox viser at 54 prosent av republikanske velgere nå støtter Trump som presidentkandidat, mot 43 prosent i februar. Han øker avstanden til sin største konkurrent, Ron DeSantis – som har rykket ut og kalt prosessen «u-amerikansk».

Hvor dypt frykten for Trump stikker, kommer for en dag i en annen rettssak som utspiller seg i disse dager. I Delaware har selskapet Dominion trukket Fox News for retten for ærekrenkelse. Dominion ble sentralt i konspirasjonsteorier rundt valget i 2020, da flere hevdet at selskapets stemmemaskiner slettet eller byttet ut stemmer. Blant disse var Trumps kortvarige advokat Sidney Powell, som hevdet at en kommunistisk sammensvergelse sto bak, styrt av Kina, George Soros og Venezuelas tidligere president Hugo Chavéz (som døde i 2013). Ledelsen i Fox, med mogulen Rupert Murdoch på toppen, trodde ikke på dette. De trodde heller ikke at valget var «stjålet», selv om de var ulykkelige over utfallet. Likevel lot de sine programledere invitere Powell og andre og la dem presentere rein sprøyt uimotsagt. Det kommer fram i dokumenter som har blitt offentliggjort i forkant av rettssaken.

 i revehiet i november 2020. Fox var de første som annonserte at Biden hadde vunnet i Arizona, og avviste påstandene om et stjålet valg. Men seerne likte det ikke. «De sier at Fox er dårlig … Jeg har aldri sett lignende», skrev en i toppledelsen. «Vi leker med ilden», skrev nyhetsankeret Tucker Carlson i en intern melding, og advarte om at publikum løp mot Trump-vennlige konkurrenter. Trump selv beskrev han som « … en demonisk kraft, en 

 ». Kanalen landet på å gi folk det de ville ha, om det var aldri så mye oppspinn – alt for å redde merkevaren.

Fox News kom til USA i 1996, kort tid etter at Republikanernes presidentkandidat Pat Buchanan hadde erklært krig om Amerikas sjel. De ble en primus motor for kulturkrigen – lenge før alt-right og Trump kom inn i manesjen. 24 timer i døgnet varslet de om farlige, ja 

 krefter. Nå er de i ferd med å bli innhentet av mørket. Good night, America.

Donald, Rupert og den store løgnen

#fff

#000

Dette skjedde: Jeg skulle ha anmeldt en helt annen bok til denne krimutgaven av Bokmagasinet, men på en pubtur på Frogner, en aldri så liten vestkantsafari, dumpet «Kokain» ned i fanget mitt. Boka altså, de sagnomsuste kokainkøene på utestedene så jeg ikke noe til den kvelden. Jeg tok det likevel som et tegn: I den jevne mengden krim som pumpes ut til den norske befolkningen, er dette en bok som skiller seg ut, som 

Det trengs ikke noe hvitt pulver for å holde på oppmerksomheten i Pascal Engmans grøsser av en krim. Og her mener jeg ikke grøsser som i maltrakterte, vakre kvinnelik, barbariske lystmord og avrevne kroppsdeler. Skrekken i Engmans bok ligger snarere i normaliseringen av ekstrem vold i deler av Sverige. «Kokain» er en thriller i den sosialrealistiske tradisjonen, åstedet er Stockholms forsteder som blir revet i stykker av gjengkrig og narkokriminalitet.

Det er nærliggende å tro at Engman har latt seg inspirere av HBO-serien «The Wire». Som serieskaper David Simon går Engman inn for å skildre dophandelen som et økosystem, et nettverk folk livnærer seg av og er fanget i. Som serien bytter boka mellom 

 : Politietterforskeren Vanessa Frank, den ambivalente dopdealeren Kemal, gjenglederen Said Abdullahi som vil bli Stockholms Pablo Escobar, ekssoldaten Nicolas og Fatou Diop, butikkeier og mor til to.

 , er kokain – stoffet som flyter mellom 

 Stureplan og bydeler som Husby, Rinkeby og Tensta, hvor minoritetssvensker vokser opp med få utsikter og gjengene lokker med raske penger, status og ære. Funnet av et styrtet fly med kokain vekker mistanke hos Vanessa og kollegaene om at narkohandelen er i ferd med å krysse enda en grense: at noen nå importerer stoffet direkte fra Mexico.

Etterforskningen av flystyrten er bokas røde tråd, men mest spenning ligger i de mange oppgjørene mellom de kriminelle, jakta på forrædere og trefninger med politiet. Mengden drap i denne boka er sjokkerende. Men i motsetning til massakrene ivrige manusforfattere utsetter søvnige engelske landsbyer for hver påske, virker omfanget langt mer realistisk hos Engman:bare i fjor var det 63 skytedrap i Sverige. Politi og vitner forteller om stadig mer hensynsløs gjengvold, der også barn og uskyldige blir ofre.

Engman har lagt seg tett oppå denne virkeligheten, og understreker det ved å starte hver del av boka med utdrag fra statistikk og rapporter fra politimyndighetene i Sverige. Noen av dialogene er kanskje litt for doserende i stilen (også dette er et fellestrekk med The Wire), men Engman skriver drivende gode actionscener som gjør at de 544 sidene flyr unna. En beskrivelse av eskalerende opptøyer i Husby sett fra ståstedet til to politifolk ute på oppdrag, er blant det mer nervepirrende jeg har lest de siste årene.

 i frykten som gjennomsyrer alt gjengene tar i. En ung gutt på vei til å gjøre et dødelig oppdrag får rutinemessig utdelt et våpen og et brett Tramadol, en angstdempende medisin. Kemal vil ut av 

 , men finner ikke veien ut. Naboer trues til taushet og deltakelse. (Boka er skrevet før en ny lov i høst gjorde det mulig for vitner i Sverige å stå fram anonymt.)

 I en hard scene konfronterer tenåringen Omar foreldrene, som har kommet fra Senegal for å gi barna en bedre framtid: «Dere er så fucking takknemlige for at dere bor i dette møkkalandet. […] Ingen respekterer dere. Jeg vil ikke bli som dere. Fattige, slitne og lydige». De kriminelle har alt å vinne på å øke kløfta mellom majoritetssamfunnet og unge, sinte menn i forstedene. Det er noe å tenke på.

 for å lese krim som dokumentar. Dette er en krim 

 , og en veldig god sådan, med fargerike karakterer, litt sjangertypisk blanding av jobb og privatliv og en spektakulær avslutning som er som skapt for filmatisering. Men den gjør også det krim på sitt beste kan gjøre: Åpne opp en glipe inn i mørke og voldelige deler av samfunnet og vise voldens logikk. Pascal Engmans «svenske tilstander» får hårene på nakken til å reise seg. Glem 

Nordic nattsvart

Per har begynt å stjele øl i butikken. Han og kompisen Oskar har et fredagsrituale, de går inn og tar det de vil ha, usett. Eller ikke helt usett. For når Per blir tatt av butikksjefen, viser det seg at han har sett guttene flere ganger, sett dem forsyne seg av nudler og barberskum, «men no har de starta å stjele øl, og då må eg setja ned foten».

Det er en ukomfortabel scene, tidlig i «Kvil i fred». Butikksjefens forsøk på å være streng og omsorgsfull får både Per og leseren til å vri seg i stolen. Bokas ­handling utspiller seg på et lite sted. Alle vet at Pers mor døde for to år siden, da han gikk i åttende klasse. Alle ser at gutten utagerer, som det heter. Men ingen, og minst av alle Per selv, vet hvordan de skal ta tak i ham før det er for seint.

«Kvil i fred» er Peter Strasseggers andre roman for ungdom. I 2020 ga han ut «Aleksander den store», om en gutt som sliter med voldelig atferd og utenforskap. Også Per har et mørke i seg. Han reagerer aggressivt på medfølelse, tenker stadig at han vil dra til folk, slå inn skallen på dem. Gråten som presser seg på gjør ham enda mer rasende.

Per bor med faren, en mann som «var meir hardbarka før». Nå drikker han øl, spiller plater og er taus. «For ein taper», tenker Per foraktfullt når også faren får tårer i øynene. Han lengter etter det harde: «Eg skulle ønske far hadde slått meg til blods iblant, slått tårene tilbake inn i auga, tetta igjen tårekanalar med nevar store som fortauskantsteinar og knust den rennande nasen min. Gjort meg sterk.»

Det motsetningsfylte forholdet til faren er kjernen i romanen, som òg har et fint skildret vennskap mellom Per og Oskar, en annen outsider. Teksten antyder en familie litt i utkanten av mainstream-samfunnet, med motorsykler, små lovbrudd og kanskje en smule skepsis til offentlige hjelpeapparater, helsesøstre og den slags.

 er en bok om gutter og menn – faktisk finnes ikke en eneste levende kvinnelig karakter av betydning. Boka utspiller seg i et litt ubestemmelig tidsrom; guttene har mobil, men her er ingen spor av Tiktok eller chatter eller sosiale medier, som ellers påvirker de sosiale relasjonene (og maskulinitetsidealer) i stor grad i dag.

Mens bokas baksidetekst lover action («ein roman om vald, rus og steling») har mesteparten av boka en avdempet, nesten drømmeaktig stemning. Alt flyter, ting bare skjer. Det gjør også handlingen litt flytende. Mye overlates til leseren å fylle ut, ikke alle tråder nøstes opp, og særlig mot slutten er det litt rotete.

Portrettet av Per er likevel realistisk og gripende, og Strasseggers språk flyter lett tross tung tematikk. Boka minner meg noen steder om Tyra Teodora Tronstads kritikerroste ungdomsroman «Hvis det er flere som juger nå» (2011), som også handler om ungdommer som lever med kompliserte voksne og som får for mye ansvar i fanget. Også her finnes det folk som, med vekslende hell, prøver å hjelpe. Strasseggers bok er mørk, men ikke uten håp. Etter de turbulente siste sidene får man følelsen av at livet fortsatt kan gå flere veier for Per.

Alt ordner seg ikke

Islam er for lengst blitt en del av norsk hverdag. Statistisk sentralbyrå anslår at to til fire prosent av befolkningen er muslimer, de fleste andre vil ha en viss kjennskap til (og kanskje en mening om) islams symboler og uttrykk. Islam er til stede i gatebildet, i taler og kommentarfelt, og ikke minst i overskrifter om integrering, terror og koranbrenning. Med dette i bakhodet er det underlig hvor lite det snakkes om Allah og Muhammad i offentligheten.

Noe handler nok om troens generelt litt private tilstedeværelse i samfunnet. Jeg snakker heller ikke ofte med folk om Jesus. Men der kristendommen har avleiret seg i kulturen i tjukke lag, er islam i dag først og fremst synlig i den slitsomme og betente 

 en sann glede at «Muslimenes Muhammad – og alle andres» av danske Jakob Skovgaard-Petersen nå foreligger på norsk. Det er en bok som burde leses av mange. Jeg unner alle opplevelsen av å bli 

 , virkelig opplyst, om sin historie og samtid, av en forfatter som skriver med kunnskap, kritisk brodd og overskudd. Boka er i tillegg rikt illustrert med bilder av Muhammad, gamle som nye, noe som nok vil overraske mange.

Ideen om bildeforbud er blant en rekke antakelser og feilslutninger som Skovgaard-Petersen nyanserer og utdyper i boka. Forfatteren er professor i islam og den arabiske verden ved Københavns Universitet. Han var i Kairo under karikaturstriden i 2005 og har vært ekspertvitne i flere danske rettssaker om jihadisme. Boka om Muhammad kom på dansk i 2020 og har blitt oppdatert og utvidet i den norske versjonen, som er oversatt av Sunnev Gran.

Islam vises som et mangfold av ideer, tradisjoner og praksis, der alle veier likevel fører til Mekka. Her blir Muhammad født i «elefantens år» 570. Hans kall blir å forkynne den ene, sanne guden, og få folket til å gi opp flerguderi og synd. Det fører dette til gnisninger og sammenstøt. Profeten vandrer ut med følgerne sine til Medina, der han etablerer seg for fullt som statsmann og hærfører, og dør i 632.

 skriver Skovgaard-Petersen i et energisk forord: «en religion er ikke fiks ferdig når grunnleggeren dør». Forfatteren setter ut på en reise via ørkenvandringer, slag og strid, gjennom vitale kunnskapssentre som Bagdad og Damaskus, via korstog, kolonisering og kulturmøter til TV-serier, filmer og tegneserier som tar for seg Muhammads liv.

Det vi vet om profeten kommer for det meste fra Koranen, hadithene (overleverte fortellinger om det han sa eller gjorde) og sira, en sjanger av Muhammad-biografier som fortsatt er produktiv i dag. Mens hovedhistorien i grove trekk er lik – bortsett fra spørsmålet om profetens etterfølgere, der sjia- og sunnimuslimer skiller lag – har det vokst fram flere tolkningstradisjoner og lovskoler. Det finnes dessuten et rikt og kritisk kildegrunnlag utenfor islam, fra kristen polemikk fra 800-tallet, Voltaires og Goethes framstillinger, til dagens islamfiendtlige aktivister.

Det er en kraftprestasjon å forene alt dette materialet i én bok, uten at det føles tungt eller overlesset, og det er vel verdt å se forbi Universitetsforlagets litt lærebok-aktige innpakning. Skovgaard-Petersen har gjort et kløktig grep: En rekke nøkkeltemaer og -episoder går igjen i hvert kapittel. Det er blant annet miraklene, behandlingen av jødene i Medina og de såkalte

 er Muhammad først og fremst en klok politiker, en brutal hærfører, en pedofil som giftet seg med Aisha da hun var sju eller åtte år eller et feilfritt moralsk forbilde. Skovgaard-Petersens anliggende er ikke å slå fast hva som er 

 . Det er å vise hvordan profeten har blitt fortolket og brukt, ikke minst politisk. Det er svært interessant å se hvordan profetens framferd overfør jødene har endret uttrykk etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Islamister og jihadister – tilhengere av politisk islam – forsvarer massakrer på 500-tallet ut fra dagens situasjon.

En kraftprestasjon

Saken kunne med andre ord endt her.» Det skriver Heidi Helene Sveen på side 27 av «Varslerne. En fortelling om Giske-saken, seksuell trakassering og kulturen som tillater det». Vi er midt i desember 2017. Metoo preger mediebildet, og Dagens Næringsliv har nettopp publisert en sak om at det foreligger flere varsler mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske. Jonas Gahr Støre har rykket ut i Dagsnytt 18 og forsikret om at partiet har «nulltoleranse mot seksuell trakassering og upassende opptreden».

Det var starten på en konflikt som fem år senere fortsetter å rive og slite i Arbeiderpartiet, som har ført til presseskandaler og skittkasting, sykmeldinger og utmeldinger, utallige oppslag, flere bøker og en film. Sveen legger ikke skjul på at hun mener partiet har håndtert saken elendig.

Hun er ikke den første til å si dette. I 2020 kom forskerne Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret med sin analyse i boka «Giskesaken». Der de var mest opptatt av mediedebatt og maktkamp, retter Heidi Helene Sveen oppmerksomhet mot 

 opplevelser, både før og etter at de varslet.

 åtte kvinner, hvorav fem har levert formelle varsel til partiet. Ett varsel er gjengitt for første gang. Hun samler også en rekke andre historier som skaper et bilde av en utbredt ukultur. Det er ikke mye nytt her som sådan; Sveens bidrag ligger i å samle fortellingene og sette dem i en større kontekst av varsling og seksuell trakassering, som hun som rådgiver i Dixi ressurssenter vet et og annet om.

Boka gjengir flere av varslene i sin helhet, samt en del korrespondanse rundt dem. Dette er viktig, i en sak der kampen om virkelighetsforståelsen har blitt så hard og «det må da være lov å flørte litt» fortsatt er en utbredt holdning. Varslerne forteller om frykt og sterkt ubehag, og om desperate forsøk på å komme seg ut av situasjonen.

«Han la armene rundt meg og begynte å kysse meg. Han ble svært pågående og intens. […] Jeg husker at jeg ble redd», står det i varselet fra Sunniva Andreassen fra Tromsø, som var 18 år og AUF-er, og alene i et rom med Giske. «Det var helt sjukt, hva faen», skrev hun til en AUF-sekretær, som meldte saken videre til partikontoret. Der forble det stille.

 sakene i januar 2018, ble innholdet i Andreassens varsel vurdert som et brudd på partiets retningslinjer, i likhet med minst tre andre saker. Noen av disse skjedde i 2014 og 2016, altså ikke «langt tilbake i tid», en annen gjenganger i debatten. Giske bestrider de sistnevnte varslene.

Varslerne forteller om å fryse til eller prøve å glatte over, både i situasjonen og etterpå. «For meg ble det viktig å ikke forstørre det», sier en av dem til Sveen. «Jeg skjønte at mitt varsel ville bli tolket inn i en maktkamp», sier en annen.

Ingenting av dette er unikt for Ap eller Giske-saken. Sveen viser til forskning som avdekker nøyaktig de samme mekanismene. Det er vanlig at folk venter lenge med å si fra, og at det er nye maktposisjoner for den omvarslede som utløser varsler. Fafo-forskning har vist at oppmerksomheten ofte blir snudd tilbake til varslerne, og at motangrep og gjengjeldelse er vanlig. Boka er viktig lesning – til skrekk og advarsel – for tillitsvalgte og andre som vil skape sunn organisasjonskultur.

Sviket

Å være ung er for jævlig, og nå for tida er det tilsynelatende de voksne som er mest opptatt av dét. Det strømmer ut nervøs omsorg i alle kanaler: Vi bekymrer oss for at ungdommen utsettes for skjønnhetspress og prestasjonsstress, mobbing, psykisk sykdom, utenforskap og ikke minst 

 . Utenfor truer krig og klimakrise. Vi har laget en verden som vi er livredde for å slippe ungene uti, og vi går ikke lei av å fortelle dem det.

Så hva gjør man, hvis man vil lære seg å klare dette livet – helst uten foreldrenes og helsesøsterens bekymrede blikk over skulderen? Man drar annetsteds. TikTok, Instagram og podkaster renner over av selvhjelp og livsmestring, og innimellom finner også rådene veien til bokform. Titlene kan være «Bedre på livet» og «Boken om din fremtid», forfatterne er såkalte influensere. Disse påvirkerne (som når de blir tatt i uheldige uttalelser eller med mystiske små poser, vil hevde at de slett ikke ønsker å påvirke noen) selger sin egen livsstil, som vist i sosiale medier: Følg disse stegene, og 

Selvhjelpskulturen er påfallende kjønnsdelt. På kvinnedominert side blomstrer 

 , en metode for å tenke seg til suksess som promoteres av Oprah Winfrey, Lady Gaga og vår egen Sophie Elise. Motivasjon, positivitet og ro er stikkordene, estetikken er rosa og dus pastell, myke former og glitter. I seg selv er det ingenting av dette som stenger for mannlig deltakelse, men det er kvinnekroppen, tynn, trent og stylet, som er i fokus på disse kontoene.

Selvhjelp rettet mot gutter kretser på sin side rundt maskulinitet, og da særlig ideen om at den er truet. Ut av en frodig underskog av sjekkeguruer, maskulinister og kroppsbyggere vokste for noen år siden Jordan Peterson, psykologen som kom med råd for livet og haranger mot feminister og andre pk-elementer. Mens Peterson virker å ha gått seg vill i konspirasjonsteorier på Twitter, har en ny konge på haugen installert seg: Andrew Tate.

Tate er påvirkeren som lærer unge menn at livet dreier seg om å vinne over andre menn, noe som gjøres gjennom kroppsbygging, flashy biler og ikke minst masse penger. Kvinner bør være underdanige og dydige, menn skal konkurrere, beskytte og forsørge. Her er det riktignok en avgrunn mellom ord og handling; i januar ble Andrew og broren pågrepet i Romania, mistenkt for menneskehandel, voldtekt og kidnapping. Det ser ikke ut til å ha dempet populariteten hans.

Det kan virke urimelig å nevne den ekstreme Tate, som har fått skoler til å lage avradikaliseringsprogrammer for tenåringsgutter rusa på ideene hans, i samme åndedrag som norske rosabloggere. Et overdrevet fokus på skjønnhet og suksess kan så visst være skadelig, men aggresjonen Tate målbærer er i en annen liga. Men de vokser ut av samme samtid, og det finnes fellestrekk i rådene de selger. Det handler om kropp, sjel og penger.

I «Bedre på livet» lover influenser Belinda Jakobsen og livsmestringscoach Isabelle Engelhart Corneliussen at også du kan løfte deg «fra middelmådig til BRA». Det handler om å leve sitt beste liv. «Jeg satt alene på gulvet i mitt majestetiske walk-in closet i det nye funkishuset som jeg hadde kjøpt for egne penger, tjent gjennom mitt eget selskap. Hvem er jeg egentlig?», skriver Jakobsen, i en passasje som kunne vært ironisk, men etter alt å dømme er helt alvorlig ment.

Gi meg sinnsro

I en verden som var i stadig endring og umulig å fatte, nådde massene det punktet hvor de, på en og samme tid, trodde på alt og ingenting, mente at alt var mulig og at ingenting var sant», skrev Hannah Arendt i 1951. Arendt beskrev de totalitære regimenes propaganda, som tjente til å holde befolkningen fanget i en vev av løgn og 

 . Poenget var ikke først og fremst å få folk til å tro på regimets sannheter, som kunne endre seg fra dag til dag. Poenget var å få dem til å gi opp troen på at det fantes en sannhet.

Informasjonskrigføring, der propagandaen rettes utover mot andre lands innbyggere, handler mye om det samme. Det er dette grumsete vannet den finske journalisten Jessikka Aro vasser uti i boka «Putins troll», som er gitt ut i mange land i 2022, også på norsk i Lene Stokseths oversettelse. Originalen kom i 2019. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor boka har fått økt oppmerksomhet nå: Aro, som jobber i den finske rikskringkasteren Yle, skriver om Kremls informasjonskrigføring på internett. Det inkluderer hat- og svertekampanjer, som Aro selv opplevde etter at hun skrev om russisk påvirkning i sitt hjemland.

Aro åpner døra inn til en verden av løgnere og spioner som mange av oss vil foretrekke trygt rammet inn av John Le Carré – ikke som noe man bør tenke på når man klikker rundt på nettet. Hun viser hvordan troll virker i mer eller mindre fordekte former: Tilforlatelige nettsider eller organisasjoner med navn som «A World Without Nazism» kan skjule russisk etterretning, Kreml-propaganda «vaskes» gjennom alternative medier og Twitter-influensere. Sett fra Norge er det opplysende med finske, baltiske og serbiske perspektiver – land hvor Russland har vært mer aktiv, og aggressiv, i sin tilnærming.

Siden 2014 har dessuten Aro selv vært et mål for trollene. Hun har blitt hacket, angrepet av falske kontoer, hengt ut på nettsider og mottatt drapstrusler. Anonyme nettbrukere spredte rykter om at hun var heroinist, basert på en dom for rusbesittelse fra ungdommen. Tre personer, deriblant eieren av et finsk fake news-nettsted, ble i 2018 dømt for trakassering av Aro.

Boka bygger på intervjuer med flere personer som har blitt utsatt for slike kampanjer – fra journalister, forskere og diplomater til en ukrainsk «hacktivist» og den amerikanske storinvestoren Bill Browder. I 2005 ble han stemplet som «en trussel mot rikets sikkerhet» og kastet ut av Russland. Browders advokat, Sergej Magnitskij, ble funnet død på cella etter – ifølge Browder – å ha funnet bevis på at sistnevntes penger var stjålet av myndighetene.

Bildet boka tegner, er skremmende. Men det er også uskarpt, flimrende. Historiene er kompliserte. Det handler om korrupsjon og forbrytelser utført av den russiske staten, om press mot andre lands myndigheter og om hackere og fake news-brigader. Men begrepet «troll» blir aldri klart definert. I russisk sammenheng kan det bety statlig ansatte hvis jobb det er å koke opp desinformasjon eller logge inn på sosiale medier for å slenge dritt, spre løgn og piske opp stemningen. «Trollfabrikken» Internet Research Agency i St. Petersburg opprettet for eksempel Facebook-sider og arrangementer på flere sider av betente konflikter i USA i 2016, og mobiliserte til demonstrasjoner. Lignende ting har skjedd i flere land.

Men troll, i Aros bok, kan også bety vanlige folk i Vesten som har blitt overbevist av russisk propaganda eller bare etterplaprer. Tilsynelatende inkluderer begrepet også journalister og politikere som – bevisst eller ubevisst – sprer Kremls narrativer. Og her blir landskapet vanskeligere å navigere i. For de siste årene, og med særlig intensitet etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022, har anklager om å være «Putins klakører» sittet løst – og hatt betydelig politisk sprengkraft.

Troll i ord

Hvordan ta tilbake noe som aldri var ditt – fordi det ikke tilhører 

 ? Spørsmålet melder seg mens jeg leser antologien «Stemmer fra Sápmi. Beretninger fra et stjålet land». Gjennom 26 bidrag virvler boka opp spørsmål om samisk fortid, nåtid og framtid. Jeg oppfatter boka som et flerstemt forsøk på å sette seg selv på kartet, skrive seg inn i historien – fra perspektivet til et folk som har blitt skrevet 

‘På kartet finnes vi ikke’ heter et av bidragene. Her skriver Sofia Jannok om verdier knyttet til naturen som løper som en understrøm i samisk oppvekst, uten nødvendigvis å bli forklart. At man følger reinflokkens døgnrytme, for eksempel, og etterlater seg så få spor som mulig. At man ikke bare bestiger et fjell. For Jannok blir nettopp toppturen og flaggplantingen en måte å ta tilbake landet på: «Denne erobrende handlingen er langt fra det de gamle talte for, men de har også lært meg at for å kunne kommunisere godt, må man lære seg den andres språk».

 der det å sette spor – være seg katedraler, monumenter eller innrissede initialer i en trestamme – settes høyt, er det samiske preget av ideen om å være ett med, eller underordnet naturen. Det er en filosofi som ikke alltid er lett å få tak på, heller ikke for dem som er vokst opp med den. Flere av bidragene handler om å sette ord på tradisjoner og verdier som har vært overlevert muntlig, eller uuttalt.

Tekstene spenner fra dikt og kortprosa til fagtekster. Det er litt uvant, men særlig for en ikke-samisk leser tilføyer det viktig og etterlengtet kontekst. Gjennom dirrer de samme spørsmålene: Hvem er vi? Hvem var vi? Svarene kommer noen ganger i form av skråsikre appeller som snakker fra et kompakt samisk «vi» og mot majoritetskulturen, men oftere som poetiske og personlige utforskninger av identitet.

Flere bidrag tar opp overgrepene mot samefolket, som Lis-Mari Hjortfors’ rystende ‘Baksiden av et slektsbilde’, som kretser rundt et fotografi tatt i bruk av 

 . Sverige var det første landet, i 1921, til å opprette et slikt statlig institutt for raseforskning.

 i seg selv, handler boka om å leve med den. Identitetskriser og -konflikter er sentrum i mange tekster, som niilas helanders dikt om bestemors brødsmuler og bestefars sukk, tegnet ned i Berlin og Aten, og Sigbjørn Skådens ode til hjemstedet hvor barna hans ikke vokser opp. Patricia Fjellgrens fragmentariske kortessay ‘Rasismens koreografi’ kan minne om forfattere som Claudia Rankine og Camara Joof.

Noen av bokas sterkeste tekster handler om språk – og boka er selv et mylder av språk. Flere av tekstene er gjengitt på både samisk og norsk, mens andre gjemmer språklige reiser i en fotnote. Inga Marja Steinfjell, som har både nord- og sørsamiske aner, skriver med en sår klarhet om å skjøtte truede språk og om krasj mellom idealer og hverdag: «[…] etter at han begynte i en nordsamisk barnehage, ble jeg bare 

 » (mamma). Siden sørsamisk er det mest truede av de to, har samiske språkaktivister «beklaget mitt valg om å snakke nordsamisk med barna», skriver Steinfjell. Setningen avslører et krysspress ikke bare mellom flere kulturer, men også ulike ideer om identitet og rettighetskamp.

 glimtvis til syne i boka, og har verdi i seg selv; i en levende samisk offentlighet må også uenigheter anerkjennes, vanskelige spørsmål røres ved.

Det vanskeligste spørsmålet er fortsatt «Hvem er en same?». Nylig ble det avslørt at flere Frp-politikere har skrevet seg inn i Sametingets manntall spesifikt for å ta opp kampen mot samiske interesser. Saken har vakt berettiget harme, men avslører reelle dilemmaer. Samemanntallet hviler på selvidentifikasjon, et skjørt system. Men hvordan ellers samle et folk som har blitt forsøkt utradert, utvannet, som er blandet med så mange andre – og heller ikke 

 på grunn av tvang, men også av prosesser som påvirker langt flere; sentralisering, globalisering, utdanning – og klassereise, som flere forfattere nevner. Et annet spørsmål er det politiske: Må man som same for eksempel stå med reindriften i ett og alt? Boka rører ved dette brennbare stoffet, forsiktig.

Å sette spor

Everyone can be Pussy Riot, står det på en plakat ved merchboden i Cosmopolite i Oslo, og jeg tenker «er dere nå så sikre på det». Det er en lørdag i november, krigen i Ukraina raser fortsatt, fascister skriker i alle hjørner, og jeg har fått tak i billett til kveldens arrangement på dagen. Når ikke Pussy Riot, som satte Russland og verden i kok på 2010-tallet, selger ut – betyr det at opprøret er dødt?

Men salen fyller seg likevel, og stemningen stiger. Og så snart det politiske kunstkollektivet – Pussy Riot er ikke et band – inntar scenen, skyter det gnister. Av de tre jentene – «Masja», «Katja» og «Nadja» – som ble verdenskjente etter å ha blitt pågrepet og dømt etter aksjonen i Frelseren Kristus-kirka i Moskva i 2012, er det bare «Masja» Aljokhina som er med i dag. Rundt seg har hun en gjeng av gamle og nyere pussy-rioters av flere kjønn.

 i spissen kjører kollektivet i gang et... er det er show? En politisk-estetisk performance? Ryggraden i verket er Mashas spyttede monologer på russisk og en video som raser gjennom Pussy Riots ikoniske aksjoner og 

 aksjonene i Russland, inkludert Mashas toårige opphold i en straffekoloni i Sibir. Samtidig virvler kunstnerne rundt, spiller litt, skriker, danser. PUTIN DRITTSEKK. Som publikum er det vanskelig å vite hvor man skal feste blikket. VÆR PÅ VAKT. Hamrende trommer og flimrende bilder får hjerterytmen opp og muskler til å spenne seg, og simulerer paranoiaen og frykten i et samfunn som lukker seg. KRIG.

Det er så man må gni seg i øyne og minne seg selv på at dette ikke handler om Putins brutale invasjonskrig i Ukraina. Det var ikke protester mot krigsmaskineriet og bombetokter som sendte Masja og Katja i fengsel. Det var opprør mot patriarkatet, i ordets bokstavelige og billedlige forstand.

Pussy Riot var feminister, anarkister, kunstnere, og de agerte tidlig mot det stadig mer intime forholdet mellom Vladimir Putins regime og det ortodokse Moskva-patriarkatet – som i dag velsigner missilene som sendes til Ukraina og messer om satanistiske kjønnskomplotter i Vesten. Ikke minst så de skriften på veggen i lovene mot «homopropaganda» som Putin innførte – som, i likhet med mange andre lover, handlet om å straffe og slå ned avvik og opprørere. Folket som en hær med tinnsoldater og oppofrende kvinnfolk: føde, sørge, blø.

 aktivismen som avviser både den reaksjonære nasjonalismen, og den tomme, glitrende kjendis-økonomien, instagramhjerter og markedsførbare fjes. Dette handler om å gå på T-banen med en gitar gjemt under vinterkåpa. Om å kjenne hjertet hamre mens man gjør kroppen til et statement: noe som ikke lar seg undertrykke. Og, tenker jeg, om russere som går ut i gata i dag med tomme ark for å bli pågrepet for «opprør», og som stikker kjepper i hjulene for Putins maskineri. Motet finnes, gnistene finnes.

Showets tittel, «Riot Days», kan leses som tilbakeskuende, pessimistisk – eller håpefull. Jeg finner håp i at jeg hører at det snakkes russisk overalt rundt meg. Og at det visst solgte ut likevel.

Imot patriarkatet

På vei til hotellet tok vi feil avkjørsel og havnet i et mareritt. Året var 2016, byen var Knoxville, Tennessee, ifølge Lonely Planet den tidligere «underwear capital of the world» som dessuten hadde 

 å by på. Men det vi hadde kjørt inn i, var verken lovely eller arty. Det var et stort, brakkliggende område, rammet inn av veier og broer, fylt med telt. Og folk. Hjemløse mennesker med handlevogn, sekker og tomme blikk. Jeg mener at jeg så bål i oljetønner, men her kan det være at hukommelsen og ymse krimserier blander seg sammen.

Sommeren 2016 hang Donald Trump som en mørk skygge over USA, men ubehaget lå dypere. Jeg kjente det i lappene som averterte for «clean, safe rooms» i et rufsete nabolag. I det vettskremte blikket til en rydde­gutt med latinamerikansk utseende som pilte vekk da vi spurte ham om noe. På skjermene med 

 som skrek om terror og trusler – for å overdøve amerikanernes frykt for å 

 USA lenger en nasjon, skriver Thomas Seltzer i «Amerikansk karmageddon». Landet er splittet: mellom to partier, men viktigere, mellom en overklasse med høy utdanning og jobber i teknologi, finans og ledelse, som nyter godt av økonomisk vekst – og røkla. Så mange som halvparten av amerikanere lever i økonomisk utrygghet. Det er alt fra hjemløse og rusavhengige til lærere som kjører Uber på kvelden og ber til gud om at ingen blir sjuke.

Seltzer-familien flyttet til Norge fra Superior, Wisconsin i 1975. USA er Thomas Seltzers fedreland og store kjærlighet. De som har sett dokumentarserien «UXA», vet at det er en ulykkelig kjærlighet: Seltzer frykter en ny borgerkrig. Boka er skåret over samme lest: en blanding av roadtrip, møter med familie og kjente, historiefortelling og analyse. Men der «UXA»-teamet holder Seltzer stramt i tømmene, er boka et enmannsshow.

Resultatet minner om en sånn skrotnissebutikk hvor man kan gå rundt i timevis –et rustende bilvrak her, en bluesgitar der, et værbitt sørstatsflagg i hjørnet. Seltzer virker nysgjerrig på det meste, og midt i en passasje om lobbyisme og politiske løgner kan man havne i en avsporing om finsk-amerikanske gitarister og Pamela Anderson. Tonen er utålmodig, vitsebefengt, insisterende og belest, men ikke 

 -akademiker. Det er få andre som ville våget eller kommet unna med en slik bok, men det funker som bare det.

 treffende bildene på hvorfor Trump vant i Rustbeltet, det av­industrialiserte nordøstlige USA, var i Seltzers «Trygdekontoret» i 2016, der han så debatten mellom Trump og Clinton hjemme hos slektninger. Etter å ha hørt om sistnevntes hverdag (noen har to-tre jobber, andre går på trygd), er det som et slag i trynet å se Clinton snakke smilende om tech-jobber. En fjern dame på en TV-skjerm. To verdener.

I «Amerikansk karmageddon» skriver Seltzer videre på sørgesangen over den amerikanske drømmen: ideen om at man kunne få frihet, inntekt og en framtid for barna sine. Bokas tittel påkaller karma, et begrep Seltzer forbinder med katastrofale politiske valg: Irak-krigen, frislipp av finanssektoren, dårlige frihandelsavtaler, som har ført til en voksende mistillit til styresmaktene. Finanskrisa og rednings­operasjonen for bankene – «opp-ned-sosialisme» – har knust USAs hjerte.

 opp «Satans syv sommerfugler»: utviklinger fra automatisering og sosial dumping til raseriindustrien i media som skygger for nedbyggingen av demokratiet. Her overlapper boka delvis med en annen utradisjonell USA-utgivelse, Hans D. Høegs «Vår mann i Washington». Som stabssjef for den republikanske kongressmannen Thomas Massie så han storstilt smøring og juks. Boka er farget av hovedpersonenes syn på offentlige utgifter som en uting i seg selv, men gir uansett et rystende bilde inn i et system der lobbymakta har nærmest ubegrenset makt. Citizens United-dommen i 2010 gjorde det mulig for selskaper å spytte fantasillioner inn i politikken. Spillet er rigget.

Begge bøker kan med fordel kombineres med «Det amerikanske paradokset» av statsviter Hilde Eliassen Restad, som gir en stødig, men aldri tørr gjennomgang av USAs politiske forfatning og utvikling. «Paradokset» ligger i at landet ble stiftet på frihets- og likhetsidealer, samtidig som det bygget på folkemord på urfolk og slaveri. Det minner om Seltzers karmabegrep: Man høster det man sår.

Amerikansk feelbad

Femtende august 2021: Taliban inntar Afghanistans hovedstad Kabul, og som alt vi ser på nyhetene for tida virker det som en 

 av kjente scener: Turbankledde og skjeggete krigere som kom kjørende fra fjellsidene. Desperate mennesker som klamret seg fast i og falt ned fra fly. Helikoptre som lettet fra taket til USAs ambassade, som i Saigon i 1975.

Det finnes en type folk som reiser dit alle forsøker å flykte fra. Journalist og forfatter Åsne Seierstad er blant dem. Høsten 2001, uker etter al-Qa’idas angrep mot USA og mens George W. Bush dro i gang 

, dro hun ned til Afghanistan. Resultatet ble en av Norges mest omdiskuterte sakprosabøker, «Bokhandleren i Kabul», som ble en internasjonal bestselger. I 2021 ble Seierstad igjen oppringt av journalister som ville vite hva som skjedde i Afghanistan. For å kunne si noe fornuftig, måtte hun reise tilbake.

«Afghanerne», en storslått tittel på en storslått utgivelse. Bokas satsspeil med romslige marger, et stoffomslag med broderimønster og ikke minst anmeldernes evige ønske, 

 over landet, gir boka et rojalt og noe eventyrlig preg. Med en gang man åpner den, er man i et rom i Kabul i 1976, der en feberhet baby pleies av sin engstelige mor. Jenta friskner til, men polioviruset har gitt henne varige mén – og en fordel, for i motsetning til sine søstre kan ikke «krøplingen» Jamila giftes bort. I stedet slåss hun for å gå på skole.

Jamila Afghani vokser opp til å bli kvinnerettsaktivist, 

. Hun er en av tre hovedpersoner i «Afghanerne», som alle har dramatiske, for ikke å si filmatiske liv. Bashir vokser opp med en alenemor i en krigsherjet landsby og rømmer for å bli med i Taliban, som vil renske landet for vestlige imperialister og uislamsk atferd. Ariana, født i det skjebnesvangre året 2001, har verden foran seg før døra til universitetet brått lukkes igjen, og foreldrene bestemmer seg for å gifte henne bort.

Komposisjonen i «Afghanerne» er det ingenting å si på. Flettet inn i portrettene er historien om et folk herjet av stadig nye makthavere med nye fikse ideer og agendaer, fulgt av nye blodige maktkamper. Seierstad skriver med kritisk brodd særlig mot de vestlige kreftene, i knappe, men effektive vendinger: «Moderne frisyrer, miniskjørt og ermeløse bluser var absolutt virkelige, men likevel en illusjon», heter det om Kabul på 1960-tallet, et yndet reisemål for hippier – i et utfattig land der barn sultet i hjel. Siden kom sovjethæren, amerikanerne, NGO-er – og en saudiarabisk jihadistleder.

 er boka skrevet som én sømløs fortelling, uten kildehenvisninger eller forfatterkommentar. Heller enn å snakke 

 kildene, maler hun tablåer og trekker leseren inn i rom og dialoger. I bokas avsluttende metodekapittel kaller hun dette å «bygge opp scener». Det kan for eksempel se sånn ut, når Bashirs kone Yasamin har mistet sin lille baby: «Yasamin satt taus på en madrass under vinduet. Heller ikke nå kom det en tåre. Men kroppen hadde ikke stengt av, det sprengte i brystene. Melken begynte å piple ut, det kjentes som om den rant i bekker nedover henne».

Dette er Seierstads metode: Hun skriver seg helt ut av situasjonen og anvender en allvitende fortellerstemme som ikke bare ser, men også 

 kildene. Og ikke bare med dem hun har møtt: Selv Osama bin Laden får være «oppjaget» ved sin fjellhule, der han venter på beskjed fra USA.

Dette minner i mye om «Bokhandleren i Kabul». Etter at den boka kom ut internasjonalt, ble hun som kjent saksøkt av både bokhandleren og familien hans for krenkelser av privatlivets fred. I intervjuer har Seierstad uttalt at saken har gjort henne langt mer bevisst, og i metodekapittelet skriver hun at hun har definert journalistrollen strengt: «Det har aldri vært noe tvil om at jeg var på jobb». Kildene har fått høre opptak og komme med innspill.

Men når dette er slått fast – hva er da denne motstanden mot referanser i teksten, og mot å trekke grenser mellom reportasje og diktning, annet enn en bevisst tilbakeholdelse av informasjon for leseren?

Scener fra Afghanistan

i stand til å fikse et system som er rigget ved å stole på de samme folka som rigget det i første omgang. Insiderne skrev spillereglene for å holde på all makt og penger selv. [ …] Dette valget vil avgjøre om vi blir styrt av folket eller politikerne.»

Det sa Donald Trump i en valgkamptale i 2016, der han fortsatte med å rette anklagene direkte til motkandidaten Hillary Clinton. Ikke lenge etter begynte Trump å kringkaste at valget ville bli «stjålet» av mektige krefter, noe han fortsatte å hevde ved enhver anledning. Etter valgtapet i 2020 stormet «Stop the Steal»-bevegelsen Kongressen 6. januar 2021. Trumps løgner har siden fått bein å gå på; over halvparten av kandidatene som stiller for republikanerne i neste ukes mellomvalg, hevder nå at valget i 2020 var ugyldig.

 kongresstormingen bare var starten på et angrep mot demokratiet fra ytre høyre. Trump-fløyen snakker åpent om hvordan de vil ta i bruk alle midler for å hindre et nytt «ran». Steve Bannon har ført an en kampanje for å få MAGA-folk til å stille som kandidater til «precinct captain», en slags sjef for et valgdistrikt, med mye lokal makt. Republikanere vil stramme inn valgregler, som særlig rammer fattige og minoritetsvelgere. Og truslene kommer også nedenfra: Politikere og valgmedarbeidere trues med vold og drap av ekstreme Trump-supportere.

 medier er fortellingen derimot at det handler om en kamp for å redde demokratiet, som er under angrep fra den andre sida. At Trump skulle ha vunnet i 2020, er rein 

. Men budskapet fra valgkampen, om å «tørke ut sumpen», var ikke hentet ut av løse lufta.

I boka «Vår mann i Washington» gir Hans Høeg, som har jobbet som stabssjef for den republikanske kongressmannen Thomas Massie, et innblikk i maskinrommet i det amerikanske demokratiet, og beskriver en rekke tilstander som ikke kan kalles annet enn korrupsjon og lureri: Store donorer kjøper seter i viktige kommisjoner, avstemninger skjer i nattas mulm og mørke, folk blir fysisk truet til å endre stemmegivningen. Høeg understreker at dette skjer uansett om det er Demokratene eller Republikanere som har flertall; det er en langtkommen råte i systemet. Massie selv er en fløyspiller i GOP, en libertarianer som er kritisk til 

 statlig pengebruk. Her skjer det imidlertid noe fiffig: Når det skal stemmes for lovverk som begrenser donormakt og lobbyisme, er det ofte bare noen få opprørere på venstrefløyen i Demokratene, som Alexandria Ocasio-Cortez og Ilhan Omar, som stemmer med ham. Venstresida ser frustrert på mens partiet bøyer seg for pengemakta, tross mye retorisk spillfekting.

Både lobbymakta og polariseringen i USA – der demokrater og republikanere mer og mer lever i atskilte medievirkeligheter – har bygget seg opp over tiår. Som Høeg påpeker, har ikke Trump skylda for det. Men med MAGA-bevegelsen har det gått koldbrann i såret. Mange på høyresida mener at tida for «fredelig maktskifte» allerede er over – at man er i en borgerkrigstilstand. Men heller ikke Trumps GOP slår ned på det Høeg kaller «skyggeregimet», den ukontrollerte pengemakta. De fabler i stedet om Qanon, pedofiliringer og antifa.

 anklager og voldsretorikk fra krefter på ytre høyre, kan refleksen være å slå ring om systemet – verne det mot barbarene utenfor portene. I et topartisystem som USA kan en oppdeling i ett «systemtro» og et «systemkritisk» parti bli fatalt. Opprør er dypt innbakt i landets selvforståelse og historie, ofte nettopp forstått som en kamp for å redde demokratiet.

Og mens folk blir stadig mer redd hverandre, eter råten seg uforstyrret, ja – 

Råten i staten

Et bilde flimret forbi i strømmen her forleden: en ung kvinne, jeg mener hun sto på Trondheims torg, med et alvorlig ansikt og en plakat der det sto «DON’T GET USED TO THE WAR».

Plakaten traff. For selv om krigen i Ukraina er til stede som en mørk bilyd ved alt som skjer, er det ikke slik at jeg tenker på den hele tida. Og når jeg tenker på krigen utenom nyhetsmeldinger om nye grusomheter, handler det om geopolitiske størrelser: Putins trusler. Natos retorikk. Våpenstøtte. Verdenskrig.

 lavmælte «Dagbok frå ein invasjon» rykker leseren ut av apatien og avstanden, ikke med harde påstander eller grusomheter, men noe av det motsatte. Kurkov, en av Ukrainas mest kjente forfattere og president i ukrainsk PEN, skriver om krigens virkninger på et samfunn og på enkeltmennesker. Om ukrainernes forsøk på å kjempe, holde hjulene i gang eller bare overleve.

Boka består av tekster skrevet for utenlandske aviser mellom jula 2021 og juli 2022. Mange av dem har stått på trykk i Dag og Tid, der Kurkov er fast spaltist. I bokform endrer de karakter. Én ting er at det blir en del gjentakelser, som man kunne vurdert å luke ut – samtidig som de understreker behovet for å formulere, omformulere og gjenta etter en traumatisk hendelse.

Noe annet er at man ved å lese tekstene i ett jafs får en opplevelse både av krigens sjokk og krigens gang. I de første innleggene er trusler om russisk invasjon bakteppe for å skrive om ukrainske skikker og debatter, i en munter-svartsynt tone. Så smeller det den 24. februar, og dødsangst og desorientering tar over. Kurkov og kona flykter fra Kyiv, beskrevet i en rekke jagede, fragmentariske tekster. Så følger en tilkjempet ro og forsøk på å se framover.

 med folk som naboene Tolik og Nina og 90 år gamle Valentin som må evakueres fra Kyiv med to amputerte bein. Kurkov er en naturlig observatør som gjerne drar til badstua for å høre hva folk snakker om, og som krangler med naboen over gjerdet før de går inn og tar en kopp kaffe sammen. Han er opptatt av dagligdagse, konkrete ting: Hvordan man skaffer bensin i en krigsskadd by, hva man gjør når saltet tar slutt, hvordan bøndene kan så på jorder som ligger ubehagelig nær frontlinja.

Kurkov er selv etnisk russer, noe som bidrar til et slags tvisyn; den ukrainske patriotismen er noe han aktivt velger og diskuterer – inderlig, men ikke ukritisk. Det gjør også noen litt oppskrudde passasjer om den russiske og ukrainske folkekarakteren mer komplekse og interessante. Vel 40 prosent av ukrainere har russisk som førstespråk. Flere bytter nå til ukrainsk, og kutter båndene med det Putin kaller «den russiske verden» tvert. Hva gjør slikt med landet – nå, og når krigen en dag vil ta slutt?

Språk og kultur er sentralt for Kurkov, både når han skriver om historiske linjer og om det materielle – forlagene mangler papir til å trykke bøker! Så mørk og trøstesløs som situasjonen er, finnes det håp i fellesskap, både det nasjonale og det internasjonale blant forfattere. Det slår meg at 

 er særdeles viktig for å holde oppe et slikt fellesskap – og for at vi ikke skal la oss blende av store linjer og retorikk.

 av at krigen er inne i meg», skriver Kurkov i en gripende passasje, nedtegnet i slutten av mars. «Han kan drepe, eller han kan rett og slett bli verande i kroppen og i hovudet, og jamleg minne om at han er der, lik ein sjukdom i ryggrada. […] Denne krigen kan føre meg saman med andre som ber en krig i seg». Kurkovs hvileløse dagbok fører krigen nærmere oss andre.

Krigen i et menneske

vært der, en sein kveld: Plutselig er løsningen på verdens problemer der, og den får plass på en ølbrikke. Tidlig i oktober la verdens rikeste mann, Elon Musk, fram sin «fredsplan» for Ukraina i form av en tweet. Musk foreslo å ta folkeavstemningene i de russiskokkuperte områdene på nytt med FN-observatører, gjøre Krim til en del av Russland og la Ukraina være nøytral, fulgt av en avstemning: ja/nei.

2,7 millioner Twitter-brukere (heri opptatt troll og boter, må man anta) stemte, og neisida vant med 60 prosent.

 om verdensproblemer er irriterende, men Musk er ikke bare en twitterhjerne – han er en viktig aktør i Ukraina-krigen. Satellittprosjektet Starlink, som lages av Musks firma SpaceX, har blitt livsnødvendig for ukrainerne etter at den russiske invasjonen ødela landets nettilgang i februar. Musk høstet fortjent ros for å få systemet opp fort, men de siste ukers utviklinger tyder på at det ikke bare var altruisme.

14. oktober tvitret Musk at SpaceX ikke kunne ta regningen «i det uendelige». Etter hard kritikk snudde han dagen etter, og sa han fortsatt ville «støtte den ukrainske regjeringen gratis» selv om Starlink gikk med tap. Siden har det blitt kjent at Musk alt i september ba USAs forsvarsdepartement punge ut. Kritiske røster i Ukraina har påpekt at de fleste Starlink-terminalene i landet slett ikke er milde gaver fra Musk, men kjøpt inn til markedspris av ukrainere selv.

har altså verdens rikeste mann truet med å skru av og på kritisk infrastruktur i en krigssone etter eget forgodtbefinnende – og kommet med en løsning som mange vil si er tungt i Russlands favør. Det hele på en global kommunikasjonsplattform, Twitter, som han er i ferd med å kjøpe opp.

Hva er det Musk vil? President i USA kan sørafrikaneren ikke bli. Men med en formue på 300 milliarder dollar, på høyde med Pakistans GDP, kjøper han seg inn i det geopolitiske spillet på høyeste nivå.

Det er nesten noe forfriskende over Musks forsøk på å bli storpolitisk influenser på verdens åpneste scene – i motsetning til bakrommene verdens superrike tradisjonelt har foretrukket. Helt til man husker at bakrommene er der fortsatt. Og hvem som hvisker i Musks øre, er det ingen som vet.

Maktspill

anklage meg for å være fascist hele livet, men jeg bryr meg ikke, fordi italienere tror ikke på slik nonsens lenger uansett». Det skriver Giorgia Meloni, lederen i partiet Fratelli d’Italia, og tidligere erklært fan av Benito Mussolini, i sin selvbiografi «Jeg er Giorgia». Etter søndagens valg, der partiet fikk hele 26 prosent av stemmene, ser det ut som om Meloni fikk rett. Fascismespøkelset skremte ikke.

To uker tidligere seiret også Sverigedemokraterna, et parti med røtter i hvit makt-bevegelser og der gjenglemte nazister må ristes ut av valglistene hver høst. Likevel ser ikke slike avsløringer ut til å ha skadet partiet – snarere tvert imot.

Hvorfor vil folk stemme på partier med åpne koblinger til nazister og fascister? Hvorfor biter ikke advarslene på? Et viktig delsvar er at f-ordet er en gavepakke til høyrepopulistiske ledere: De bruker mer enn gjerne posisjonen som utstøtt og hatet for å knytte bånd med velgere som føler det samme. Meloni presenterer seg som en som sier det som ikke lenger er lov å si. Hun maler fram angrep fra alle kanter: Familien er truet, innfødte blir «byttet ut», det foregår et «folkemord på kristne». Kritiske journalister og forskere inngår i dette koordinerte angrepet. Det er dessuten langt enklere å avvise at man er fascist, enn å svare på mer konkrete utfordringer.

For velgere som sitter på gjerdet, som mener det kan være noe i det som sies eller som rett og slett er drittlei politikerne som har styrt de siste tiårene, viser anklagene at meningsmotstanderne er ute etter å stemple, heller enn å ta problemene på alvor. Når SD og Fratelli snakker om helsekøer, strømpriser eller kriminalitet, framstår advarsler om fascismens tilbakekomst, illustrert med bilder fra Holocaust eller hengte politiske fanger under Mussolini, virkelighetsfjernt og direkte urimelig, litt som når kritikere av Rødt trekker fram Pol Pots skrekkregime.

 fra Twitter-tenåringer til Putin har «nazist» som yndlings-skjellsord, kan man lengte etter en tid da slike ord betydde noe. Etter andre verdenskrig ble det viktig å reise skillevegger mellom en liberal-konservativ høyreside og nazistiske og fascistiske etterlevninger. I Italia ble veggen revet alt på 1990-tallet, av Silvio Berlusconi, som skrøt av å ha åpnet for samarbeid med fascistene (Fratelli d’Italias forløper MSI). I Sverige tok det lengre tid, men også SD er nå inne i varmen. Både Meloni og SD-leder Jimmie Åkesson er produkter av en rebranding av ytre høyre, fra å være arvtakere til morderiske regimer til «folkelige» opprørere – og nødvendige allierte for borgerlige partier som søker makt.