Carline Tromp

#fff

#000

Husk: tiden går. Når du trykker deg igjennom en random snap som gir deg lite, er det livet DITT som tikker forbi.»

Sophie Elise Isachsen, Norges største influenser og et av landets mest omdiskuterte mennesker siden hun var tenåringsblogger, har tårer i øynene. Hun viser fram en bok: «Skjerm barna» av Maja Lunde. I boka skriver Lunde om hvordan barndommen har blitt kolonisert av skjermer. Barn leker mindre ute, er oppslukt av telefonene sine, skroller bort livet. Sophie Elise sier hun tenker på sønnen sin, som vokser opp i dette.

Så blir hun litt streng i stemmen. Hun føler et ansvar for å være tydelig. Følgerne burde tenke seg om, slette appene og logge seg av, selv om det betyr at hun aldri tjener en krone igjen. Det virker kanskje ironisk, sier hun, å si dette på en skjerm, «men jeg må jo nå ut der jeg kan, istedenfor å kun bruke denne kanalen til overfladisk drit og lage et show av hverdagen min, som forresten DU kaster bort livet ditt av [sic] å se på».

Følgerne til Sophie Elise– rundt 380.000 på Snapchat, 634.000 på Instagram – hører etter. Uka etter kan VG melde om «salgs-sjokk» for Maja Lunde. Noen massiv avlogging eller exit fra sosiale medier er det imidlertid få tegn til. Samme uke hun legger ut bokanbefalingen, skaper Sophie Elise nye overskrifter ved å annonsere at hun har tatt ut rumpeimplantatene sine.

her og latt ironien senke seg i rommet. Influensere er lette å harselere med. De er folk vi elsker å hate – de gir oss skrolletommel og 

, forteller barn at de trenger rynkekrem og tenåringer at de bør bekymre seg om formuesskatt. De blander seg inn overalt og fyller offentligheten med seg selv, fra strømmene på Instagram, Youtube og Tiktok til podkaster, reality, brødposene i butikken og NRK Debatten.

Synet på influensere som lavthengende frukt, de retusjerte ansiktene til en overflatisk kultur, gjør at vi sjelden spør oss hvor fenomenet kommer fra. Hvordan skjedde det at følgertall på sosiale medier ble til en form for kapital, og, i stadig større grad, en kilde til autoritet? Hvilke behov er influensere fyller, og hvor kommer de behovene fra?

Så la oss ta et steg tilbake. «Influenser» er en lett fornorsket versjon av det engelske 

, som betyr en som påvirker. I 2019 tok den engelske ordboka Merriam-Webster inn en ny definisjon av ordet: «en person som er i stand til å skape interesse for noe (som et forbrukerprodukt) ved å legge ut innhold om det på sosiale medier».

Samme år førte det norske nettstedet utdanning.no opp influenser som et yrke i kategorien markedsføring: «et mellomledd mellom avsender (annonsørene) og mottaker (ditt publikum)». Det er konsist, men mangler også noe vesentlig: Influensere lever ikke bare av å lage reklamer. De må også by på seg selv. Grunnen til at noen menneskers private kontoer på sosiale medier blir til lukrative reklamekanaler, er at de har bygget seg opp en følgerskare.

såkalte rosabloggerne. Tenåringsjenter som la ut bilder av at de gjorde seg klar til fest, prøvde en ny eyeliner eller gråt over å bli dumpet. I 2009 ble 14 år gamle Emilie «Voe» Nereng Norges mest leste blogger. Rivaler fulgte hakk i hæl, deriblant Sophie Elise Isachsen fra Harstad, som hadde en mer vågal stil med lettkledde bilder og innlegg om angst, komplekser og trangen til å fikse på kroppen sin. Rosabloggerne ble latterliggjort og kritisert for å være oppmerksomhetssyke, dårlige forbilder, overflatiske, «knulledukker».

Sophie Elise har gjort ambivalens til egen rolle til et sterkt varemerke

Det er du som kaster bort livet

Fortell flere myter, ba dattera mi. Vi var på ferie i Hellas, og noen bruddstykker om kong Minos og minotauren hadde skapt et lite monster med voldsom appetitt. Fortell, tryglet hun, 

! Heldigvis lå det et eksemplar av Stephen Frys «Mythos» i leiligheten vi leide, som jeg kunne tygge i småbiter og fôre den sultne ungen med. Året etter oppdaget hun kristendommen og ble en misjonærs drøm: 

Kan du ikke fortelle flere historier om Jesus?

At vi mennesker bærer på en lengsel etter å samles rundt leirbålet og fortelle, er en floskel elsket av både gurutyper og reklamebransjen. Det er også sant. Myter, sagn og legender rører ved noe dypt i oss, og selv om vi ikke (lenger) bruker dem til å forklare verden med, klarer vi ikke la dem ligge. Fra dikt og teater til Disney-filmer, dataspill og fantasy – de gamle fortellingene er eldst.

fortellinger» har Haddy Njie samlet tolv eventyr, myter og sagn fra ulike verdensdeler og epoker og gjenfortalt dem for barn. Boka spenner fra Gilgamesj-eposet, som antas å ha blitt til rundt 2100 fvt. i det som nå er Irak, via greske og norrøne myter, vestafrikanske, slaviske og japanske folkeeventyr, og jammen er det ikke en liten historie om Jesus også, eller rettere sagt om hans mor, Maria, som blir gravid og føder Guds barn.

Njie er en dreven forteller. Hun har tidligere gitt ut barnebøkene «Snart sover du» (2016), sammen med søsteren, illustratør og forfatter Lisa Aisato, og «Dans!» (2021), med Christoffer Grav. Som vokalist, skuespiller og programleder har hun mye erfaring med muntlig formidling, som klinger gjennom: Språket ligger godt i munnen. Njie har øre for gjentakelsene og rytmen i eventyr og tar seg tid til å bygge opp en stemning.

 krydret med humør og detaljer som menneskeliggjør: Den uovervinnelige kongen Gilgamesj heller rosiner ned i gapet, gudinnen Parvati finner på å skape et menneske når hun kjeder seg under sitt 

, ridderen Bradamante er både en tøff kriger og en kjærlig hestejente. Maria er en tenåring som tynges av bygdedyrets blikk når hun blir gravid før hun og Josef er gift.

Ikke minst i historiene om mødre og barn evner Njie å legge en varme i språket som overstiger tid og kulturell avstand. Andre, som hopi-folkets fortelling om hjelpeåndene 

, og det japanske sagnet om månejenta, blir noe mer distanserte. Sett under ett er dette livfulle gjenfortellinger, som overgår mye av det som gis ut i det overmettede prinsesse- og heltemarkedet.

Boka er fargerik og innbydende, om enn litt glatt og generisk rent visuelt. I møte med et materiale som spenner over hele kloden, virker illustratør Michelle Tolo å ha slitt med å finne sitt uttrykk. Noen av tegningene er storslåtte og stemningsfulle, men de storøyde menneske- og dyrefigurene mangler særpreg og 

. Pluss for verdenskart og tidslinje, og små bildeelementer som liver opp.

 hørt fra Njie om hvorfor hun valgte akkurat disse fortellingene og hva de betyr for henne. En faktaboks på slutten av hver tekst gir kontekst, men utvalget virker litt tilfeldig. På tittelbladet står det: «Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr», og de er her, alle sammen, men som presentasjon er det litt tamt – her er både folkesagn, opphavsmyter og hellige tekster som er i aktiv bruk.

Boka har raskt blitt en favoritt her hjemme, og jeg har måttet lese passasjer om igjen, som når Gilgamesj går inn i dødsriket for å finne sin venn Enkidu: «Jeg elsket min venn. Men nå er han borte. Alt gjorde vi sammen. Syv dager, syv netter gråt jeg over ham. Jeg vil ikke bli til jord!».

De gamle er eldst

t’s the end of the world as we know it,

skråla vi på dansegulvet, tett i tett med kropper i mørke og blinklys, 

! Det tidlige 2000-tall skal ha vært optimismens tidsalder, men ingen hadde fortalt det til oss som var tenåringer, og R.E.M.s dystre klassiker fra 1987 gikk rett hjem. I tillegg til dommedagsfrykt har menneskeheten alltid holdt seg med en viss dommedags

, en lengsel etter at himmelen kommer dundrende ned, sola eksploderer og soppskyen viser seg på horisonten, brenn ned hele skiten, apokalypse 

Alice, jeg-personen i Ragnhild Eskelands tredje roman «Noe vidunderlig vil skje» er klar. Boka åpner idet jordas befolkning har fått beskjed om at verden vil gå under i morgen. Den korte fristen (hva som har skjedd, forklares aldri), gjør at verden tar det med fatning. Det er ikke som scenarioene Alice har sett for seg – overfylte motorveier, kamp om ressursene, rykende ruiner. «Vi ble lovet en katastrofe. I stedet var vår katastrofe en tam og vennlig affære.»

uansetten lettelse. Hun har vært livredd siden hun ble mor, lammet av frykt for klimakrise, krig og elendighet. I Oslo-leiligheten der hun bor med Bjørn og de to små sønnene Ole og Håkon, teller hun minutter i dusjen, resirkulerer heftig og bestyrer et omfattende beredskapslager. Med klodens framtid ute av veien senker roen seg. Verdens siste dag skal bli en perfekt hverdag.

Det er et fiffig utgangspunkt som kunne gitt vinger til en roman. Dessverre skjer det motsatte. Romanen er klaustrofobisk lukket rundt den lille familien. Vi får lange sekvenser fra frokostbord og badetur, pludrete samtaler som er gjenkjennelige, men i liten grad løftes opp til et litterært nivå. Alices tanker vandrer til oppussing og bilstøy, seint i romanen brukes det flerfoldige sider på tilberedelsen av en høne.

Kontrasten mellom det trivielle og det enorme i jordas slutt er åpenbart med vilje. Å sette norsk normalitet og A4-liv opp mot store kriser er kanskje en slags trend; i Helga Flatlands nye roman «Så gjør vi så» ironiserer en allvitende forteller over et knippe hverdagsmennesker i Skien. Men Eskeland mangler satirisk brodd, og oftere får jeg følelsen av å sitte fast i en depressiv enetale der andre perspektiver ikke får slippe inn.

Alice beskriver og analyserer egne følelser konstant. Det fører til selvmedlidende, klisjéfylte passasjer: «Kvinnen uten egenskaper som prøvde å spille en rolle uten å få tilstrekkelig med instrukser. Livet hadde ingen sufflør.» «Alt vi ser er tegn på det tapte». Verdens undergang blir som avslutningen på en periode med ventesorg, men er det Alice eller verden som må dø? Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

 Eskeland debuterte i 2018 med «Føling», en heftig, selvbiografisk roman om et liv med diabetes type 1. Den boka hadde et særegent mørke i seg, noe (selv)destruktivt som til tider skimtes også her. Alice kjenner på en smerte over at barna hennes ikke skal få vokse opp, men gleder seg også over å få «beholde» dem for alltid. Det er referanser til monstrøse mødre og dyr som spiser sitt avkom, samt en fryktelig hendelse fra barndommen.

Alt dette hoppes likevel fort over, til fordel for den fikse ideen om «verdens siste dag». Problemet er at jeg ikke kjøper premisset. Spekulativ fiksjon kan selvsagt bryte alle regler – det er det som gjør sjangeren så potensielt frigjørende – men det forutsetter 

, altså at leseren er villig til å sette rådende logikk til side. Gjort riktig, kan man bli med på det meste: portaler, romvesener, eller at jorda skal rives for å gjøre plass til en intergalaktisk motorvei, som i Douglas Adams’ «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy».

Hos Eskeland virker det som om selv ikke karakterene tror helt på det. Når søstera Laura ringer, spør Alice om det «har skjedd noe» – dette under et døgn etter at verdens brå slutt er annonsert. At 

 reagerer med annet enn mild melankoli, står ikke til troende. På et tidspunkt lurer jeg faktisk på om apokalypsen kun finnes i Alices hode – men den gang ei.

Klimakatastrofen som antydes, kan nesten virke som en digresjon.

Ikke med et smell

I det siste har KI-språket blitt mer påtrengende. Det egler seg innpå, på nettsider, i sosiale medier og e-poster, lange remser av skoleflink tekst som fyller meg med en vag gru. Men da jeg leste Jørn Øyrehagen Sundes nye bok, klarte jeg endelig å sette fingeren på hva som er verst med det. Det er ikke det at KI-en spiser åndsverk og erstatter folk som meg, ikke engang at den juger så det renner av den. Det er at tekstene skrevet av ChatGPT og co. helt mangler en gnist, en 

. Den lurer jo ikke på noe, og har ingenting på hjertet.

Når Sundes bok får meg til å se dette, er det fordi den er det motsatte: En bok drevet av en mektig fortellertrang og skrivelyst, samt en dyp nysgjerrighet på mennesker og alt de finner på. Som professor i rettshistorie har Sunde forsket på tingbøker. «Forsvarstale for eit vondt menneske» er bygget på bifangst fra flere prosjekter, blant annet en kommende jubileumsbok om Baroniet Rosendal, godset i Hardanger som ble dannet på 1600-tallet og huset adelsfamilien Rosenkrantz. Underveis har Sunde kommet over mye som rett og slett er for godt til å la ligge – boka formelig sitrer av glede.

en rettssak i Hardanger i 1768–70. Det onde mennesket fra tittelen er Kari Knutsdatter, som ble henrettet i 1771 for å ha drept fire av sine fem barn og medvirket til drap på elskerens kone. Også denne Ole Larsen ble dømt til døden, men det er først og fremst Kari som interesserer Sunde. Hun vokste opp i dyp fattigdom, måtte antakelig ut i tjeneste fra svært ung alder og giftet seg aldri. I retten framstår hun likevel som oppreist, uredd og god til å snakke for seg.

Historien om Kari er sentral, men Sunde tar mange avstikkere for å forklare samfunnet hun levde i, fra klyngetun og bygdesenter til statsapparatet til enevoldskongen i København. Han skriver om dommer for hor og trolldom, nabotvister og slapstick-aktige tyverisaker; vi møter urtemenn, landstrykere og halvstuderte oppkomlinger. Vi «skal ikkje gå i fella og tru at livet fekk fargar samstundes med fargefoto for 150 år sidan», skriver Sunde.

Særlig første del av boka er nærmest som en roman. Vi tas med til Utne en vindblåst dag i desember 1768, når skandalerettssaken starter:

Då sorenskrivaren kom, rusla folk mot tingstova. Nokre gjekk med tunge skritt fordi det dagen før vart ein lang kveld i gjestgjevarstova, der ein serverte både øl og brennevin. Andre gjekk med raske skritt, vel vitande om at tingstova var liten og det gjaldt å vera tidleg ute for å få ein god plass. Det var både menn og kvinner som strente mot tingstova denne desembermorgonen.

Ord som «rusla» og «strente» løfter prosaen utover det grå og hverdagslige; spekulasjoner om folks motiver og humør gjør dem levende. Et par ganger reagerer jeg når Sunde går vel langt i å tillegge folk tanker – men bokas fyldige kildeliste og selvbevisste fortellerperspektiv, der han ofte påpeker hva vi vet og hva vi må gjette, gjør at den framstår solid.

jeg liker er at Sunde ikke er redd for å innta en moralsk posisjon, samtidig som han er nysgjerrig på dem som tenkte annerledes. Perspektivet er nåtidig og feministisk: Han sammenligner slengenavn som «Karmanns-Kari» med 

, og feller en hard dom over 1700-tallets behandling av fattige jenter. Men han utforsker også verdensbildet bak, der mennesket var iboende syndig, mens Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag. Skam og strenge straffer skulle skremme folk til lydighet og slik redde dem fra fortapelse.

Det blir mye å holde styr på når Sunde utover i boka også vil vise fram mentalitetsendringer på 16- og 1700-tallet: Fra ortodoksi via statspietismen til opplysning, og fra et samfunn styrt av Gud til en stat der borgerne har rettigheter og plikter. Sunde hopper elegant mellom saker og epoker, men for oss som ikke er lommekjent er det fare for å gå seg litt vill.

Gud og Djevelen kjempet om sjelene hver dag.

Rettssaken i Hardanger

Tenårene er ikke en periode i livet der kvalitet står i høysetet. Appetitten og følelsene er store, livet overveldende. Som 13-åring gomlet jeg dvaske burgere etter skolen, så dumme såpe­serier og byttet mellom å lese hesteblader og 

 pocketbøker der amerikanske ungdommer klinte, hadde seg og ble myrdet på oppfinnsomme måter. Disse siste nektet mora mi å kjøpe, så jeg brukte lommepengene mine. Å, 1997.

Dagens tenåringer bruker flere timer på mobilen hver dag, og å få dem til å lese framstår som en utopisk bedrift på linje med å løse klimakrisa. Randi Fuglehaug og Anne-Gunn Halvorsen skal ha for at de har klart det. Paret står bak suksess-bokserien «Halve kongeriket», om pikante forviklinger i en vennekrets på videregående, med kongelige medlemmer. «Starlet» er første bok i en ny serie, som utspiller seg på ungdomsskolen.

, er dattera til en kjent influenser. Fra unnfangelsen av har hun vært eksponert på sosiale medier. Boka åpner med en veritabel grøsserscene: På 13-årsdagen vekkes Helene av en klovn, mens mora filmer seansen til en reklame. Verre blir det når hun brukes i en annonse for 

. Det tegner til å bli en oppvekstfortelling for Tiktok-alderen, når Helene barberer hodet for å få fred og finne seg sjæl.

Men ungdomsopprøret forsvinner i bakgrunnen til fordel for såpete forviklinger. Tanta Celine og kusinen Frida, som har levd i sus og dus i London, ankommer under mystiske omstendigheter. Barndomsvennen Alexander satser alt på toppidrett, mens Helene flørter med den kjekke Pelle. På skolen herjer Oslo 101-gjengen, som er store på Tiktok og mener at Helene er en taper.

og Halvorsen vet å skrive fengende. «Starlet» har korte kapitler fulle av cliffhangere. Helene er ingen lytefri heltinne, og det er både humor og drama. Jentene er kjappe i replikkene, som avslører grundig research på trender. Helene vil ha Douchebag og iPhone, Knekki-hårstrikker og Adidas-sko. Når hun skal ta kontakt med Pelle, tenker hun i 

: «Hva skal hun si? Skal hun sende en morsom Kendrick-gif? Eller det bildet av Drake med kulehull i t-skjorta?».

Boka gjenspeiler en kultur tenåringer marineres ifra morgen til kveld. Språket er spekket med Youtube-engelsk, og også bokas idéverden er hentet fra sosiale medier. Det handler mye om penger og om å lykkes. Forfatterne formidler influenserkulturens livsfilosofi, der det viktigste er å 

sine for å lage innhold er ikke greit, men Helenes influensermamma gjøres ikke til skurk. Hun går bare litt over streken, i et romanunivers der 

 vil bli sett og likt og delt. Det er fint å nyansere, men boka ender opp med å stenge alle dører ut av sosiale mediers speilsal. Alle vil bli noe stort, og mens det antydes at prestasjonspresset kan gå 

 langt, yter romanen ingen motstand mot denne måten å forstå livet på.

Hva er egentlig poenget med bøker, om de bare skal kopiere Tiktok og Snapchat og servere en strøm av merkevarer, jentedrama og statusjag? Det er en forskjell på å ta barns verden på alvor, og å gi dem det de vil ha helt uten tyggemotstand.

Leserne av «Starlet» vil kanskje ikke tenke så mye over det. Boka er til syvende og sist samme typen 

 som det jeg slukte på 1990-tallet: Drama rundt pene mennesker som ikke har det så greit, de heller. Å kose seg med sånt er helt i orden, men jeg ville latt tenåringen betale for det selv.

Bli en stjerne

Det stormer. Et iskaldt regn pisker, vinden uler og det henger vold i lufta. Selv om det bare er oktober, ligner dagen «den tyngste av alle vinterdager når lyset knapt finnes lenger». Vi skriver 

 1615, og inne i en liten stue i Vestfjordene på Island, med et hjerte fylt av frykt og uro, sitter presten Pétur og skriver et brev.

Jón Kalmar Stefánssons nye roman, med den fantastiske tittelen «Himmelsk måne over verdens ytterste rand» åpner i en stemning som er så tett og uhellsvanger, at det er som om mørket som omslutter Pétur, drar meg med inn. Eller er det omvendt – er det romanen som suger opp i seg mørket rundt oss? Politisk vold, fremmedhat og grubling om sannhet, samvittighet og den rette tro – det er ikke fritt for at tankene mine jevnlig vandrer mot 

, der det også rører seg mye nifst der ute.

nå bli her, i 1615. Hva er det som skjer, denne svarte dagen? Pétur er en omstendelig forteller, som haler ut tida og tar mange omveier. Det vi likevel raskt forstår, er at det er planlagt et slag, eller rettere sagt en massakre. En flokk baskiske sjømenn har sittet værfast på Island etter at skipene deres gikk på grunn. De har herjet og plyndret og voldtatt, sies det. Nå er de erklært fredløse, og en stor gruppe lokale menn, ledet av den mektige Ari sysselmann, er på vei for å ta affære.

«De ugudelige skal gripes og for sverd falle. Herren er med oss, og dermed rettferdigheten», skriver Pétur. Men han tviler. Hvordan har «de spanske» plutselig forvandlet seg til djevler i folks øyne? Har islendingene glemt all handel de har drevet med dem tidligere, at mange av de fremmede jobbet med dem, sang med dem, at de var venner? Skal han, som prest, velsigne dette verket?

I brevet, stilet til en mystisk «kjæreste», får vi gradvis vite mer om Pétur. Han bor med husholdersken Dóróthea, som ikke kan lese, men vet alt, samt hunden Sapfo og den foreldreløse Gudmundur. Vi er på «verdens ytterste rand», men det er mye trafikk mot sentrum. Skip kommer med nytt fra fjerne strøk, biskoper sender bøker som Pétur oversetter, og han brevveksler med en venn i København om djerve tenkere: Galilei, Kopernikus, Kepler.

Pétur er en grubler med stor appetitt på livet, en kombinasjon som stadig byr på trøbbel. Han elsker kvinner, gifte kvinner, og klarer ikke å slå fra seg en viss 

: I stedet for å tukte og skremme flokken sin til å leve rett, tillater han dem en utskeielse eller to. Livet er hardt nok på Island, der mange små barn dør av sykdom, lepra herjer og et iskaldt gufs fra havisen ødelegger vekstene.

og oversetteren Tone Myklebost, får prestens verdensbilde til å gnistre og leve, er ingen liten prestasjon. Gud og Satan er levende til stede i Péturs verden, de drar i folk og setter dem på prøve. Teksten er full av bønn og formularer som signaliserer en svunnen tid – og tida er da også virkelig en annen: I den danske kolonien Island henrettes folk for utroskap og uekte barn; det jaktes på kjettere og fritenkere, som Jón den lærde, en naturfilosof og dikter som søker sannheten på steder mektige menn ikke vil at det skal letes.

Denne Jón Gudmundsson levde fra 1574-1658, og skrev en beretning om slaget mot de baskiske sjømennene, der han talte øvrigheta rett imot. For bokas viktigste hendelse, på Island kalt 

 («drapet på spanskene») har skjedd i virkeligheten. I intervjuer har Stefánsson problematisert den nasjonale fortellingen om slaget, som skildrer baskerne som ustyrlige villmenn og islendingene som «de snille», og satt den i sammenheng med nåtidig fremmedfrykt og hat som vokser, også på Island.

Ingen fred å finne, altså, i denne historiske romanen. Til gjengjeld åpner den en verden av kunnskap, lesning og poesi som, om ikke avhjelper samtidas tilstand, i hvert fall tilbyr en motgift. Romanen, og Pétur, er i konstant dialog med verdenslitteraturen: Det siteres fra sagaer, greske tenkere og denne nye, spenstige karen det snakkes om i England, en viss Shakespeare.

Pennen og sverdet

Forfatter og kritiker

Det avskyelige drapet på Charlie Kirk er bredt dekket i norsk presse. Men hvordan omtales han? «Høyreaktivisten Charlie Kirk skutt og drept», skrev NRK onsdag kveld. Aftenposten kaller ham en «høyreorientert podkaster», mens VG med flere skriver om en «konservativ aktivist».

Charlie Kirk var ganske riktig en aktivist. Men det han mente og gjorde var ytterliggående. Kirk har tatt til orde for offentlige henrettelser av politiske motstandere av Trump, som han mente barn burde se på. Han har kalt homofile og transpersoner for «abominations», som bryter Guds hellige lov. Han viste et svært åpent sinn for å gjeninnføre bibelske avstraffelser.

Turning Point USA, hans studentorganisasjon, publiserte lister over professorer og studenter som formidlet antirasisme og «kjønnsideologi», med et klart mål om å skremme disse ut av offentlige posisjoner. Ytringsfrihetsforkjemperen Kirk ønsket et samfunn styrt etter bibelske lover, med svært lite rom for avvik.

velge andre ord for å beskrive en som Kirk: Høyreradikal eller høyreekstrem. Statsviteren Cas Mudde definer høyreradikal som aktører som vil endre samfunnet radikalt, men gjennom systemet (som ved å stille til valg), mens høyreekstreme også vil bruke vold. Grensa er ofte nokså uklar.

En del av Kirks uttalelser om vold mot politiske motstandere, er høyreekstrem retorikk. Det ble riktignok framsatt i fredelige former. Men også ordet høyreradikal synes å bli for drøyt for norsk presse. Inntrykket mitt er at mange oppfatter slike ord som partiske, til tross for at de altså brukes av statsvitere til å beskrive konkrete bevegelser og aktører, etter gitte kriterier.

Det er da man får hjelpeløse omskrivinger, som «høyreaktivist». Men i Norge er en høyreaktivist noe tilsvarende Stein Erik Hagen. For norske lesere som aldri har hørt om Charlie Kirk før, gir dette et svært forvrengt bilde. Det henger sammen med en større berøringsangst for å benevne det som skjer i USA – der «konservativ» i dag brukes til å beskrive fascister og fundamentalister.

 vei mot å bli en fascistisk stat, med maskerte politistyrker som legger folk i bakken og fører dem bort, der politiske motstandere trues med vold av presidenten. Kirk var en entusiastisk tilhenger av alt dette.

Ingenting av dette legitimerer eller unnskylder drapet på Charlie Kirk. Men det er relevant informasjon i omtalen av et attentat som mange frykter vil føre til mer vold og eskalering.

Løsningen er å være mest mulig konkret på hva en person står for. Sitere uttalelser, hente inn eksperter og folk som kan landskapet, til å plassere aktører. Svaret i møte med radikalisering i sanntid er ikke normalisering og ulne begreper. Det er å kalle en spade for en spade.

Også ordet høyre­radikal ble for drøyt for norsk presse

Kall en spade for en spade

«Det føles som om vi er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene»

En svett onsdag i Amsterdam, på toppen av en hetebølge, hoppet jeg ut i en ballbinge. Lette kuler av hard plast omsluttet kroppen og ansiktet, jeg så opp i taket. Et kamera klikket. Jeg kavet meg ut for å gi rom slik at en familie på tre kunne ta det samme bildet, gikk videre i en gang fylt av diskospeil, følte ingenting, ikke engang sjenanse, eller tap av verdighet.

Jeg var her, på et såkalt instagram-museum, som del av researchen til et bokprosjekt om influensere og sosiale medier-kulturen som omslutter oss. Her, tenkte jeg, ville jeg finne det ultimate uttrykket for fordummingen og virkelighetsutglidningen i vår tid. Men på vei gjennom speilsaler og iskremfargede kulisser innså jeg at det ikke føltes noe mer falsk eller uvirkelig enn verden utenfor.

i Nederland i en sky av infantilt politisk spetakkel. Donald Trump fikk sin Big, Beautiful Bill, blant annet ved å dele ut merchandise av seg selv. Migranter skal fengsles i Alligator Alcatraz, en skrekkleir som allerede er i bruk som selfie-spot for republikanere. Fra Storbritannia lød illsinte skrik om artister som hadde brukt festivalscener til å rope opp om det pågående folkemordet på Gaza. «Død over IDF», ropte pønkebandet Bob Vylan om den israelske militærmaskinen, som førte til flere opprørte forsider enn at folk skytes i matkøer.

Nederland hadde sin egen, lille skandale: Popartisten Douwe Bob trakk seg fra en konsert på et jødisk arrangement for barn, fordi arrangøren hadde brutt avtalen om at det ikke skulle vises politiske budskap der. Lederen for det høyreliberale partiet VVD, Dilan Yesilgöz, skrev på X at sangeren drev med «reint jødehat» og refererte til Andre verdenskrig. Douwe Bob fikk drapstrusler og måtte rømme til utlandet med familien.

er på et kokepunkt – og ikke bare på grunn av hetebølgene. I essayet «Hyperpolitik» (2023), som utgis på norsk i høst, setter den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger ord på vår tids febrilske tidsånd. Hyperpolitikk er «ekstrem politisering uten politiske konsekvenser»: en tilstand der alt er ladet og alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring. Gule vester, Black Lives Matter, covid-protester, Fridays for Future: protestbevegelser blåses opp og sprekker igjen, som såpebobler.

Jäger tegner oppen tidsakse som starter med den moderne massepolitikken, som hadde sin storhetstid på 1900-tallet, men begynte å forfalle fra 70-årene. Partiene mistet kontakt med medlemmene og begynte å utforme politikken ovenfra, styrt av konsulenter og tankesmier. Nyliberalismen gjorde sitt inntog. Det fulgte en apatisk periode på 1990-tallet, postpolitikken, der ideologi ble suspekt og engasjement var ut.

Så, rundt 2010-tallet, kom en kraftig reaksjon: antipolitikken, en bølge av motstand mot eliter og systemet, der bevegelser på høyre fløy lyktes bedre enn de til venstre. Hyperpolitikken er et svar på dette igjen. Etter brexit og valget av Trump i 2016 ble også det passive, liberale sentrum tent og manisk opptatt av å bekjempe populismen.

 skriver Jäger – men politikken befinner seg ikke i institusjoner, men i flyktige bevegelser og på sosiale medier. «Hyperpolitikken kan i højere grad ses som en intensivering av antipolitikken, en drivkraft for viral panik, der er typisk for en internettidsalder med dens accelererede begeistrings- og forargelsescyklusser», skriver han (fra den danske utgaven av «Hyperpolitik»). Vi jages rundt av influensere og demagoger som får oss til å klikke, og greier ikke tenke klart.

Det gjelder ikke minst politikere selv. De panikkslagne reaksjonene mot Palestina-aktivisme fra det liberale sentrum virker mer styrt av stemningsbølger enn av sammenhengende ideologi. Kampanjer til høyre og venstre satser på memes og Tiktok for å få kandidater til å bryte gjennom lydmuren og trende lenge nok til å bli stemt inn.

Alle er opphissede hele tida, men uten at det fører til endring

Hyperpolitikk i ballbingen

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fikk vite om tingen fra dypet for første gang. Det må ha vært i tenårene, da lurvete Lovecraft-pocketbøker slengte rundt på gutterom og i felles­arealer, og jeg ble kjent med folk som drev med rollespill. Selv om jeg husker å ha lest novellen som startet det hele, avbrøt jeg ekspedisjonen nokså tidlig. I en tekst om Lovecrafts marerittaktige verden, med skapninger som blekksprutaktige Cthulhu fra novellen ‘The Call of Cthulhu’ (1926), ville det vært fristende å si at det var fordi jeg ikke orket synet – som så mange av Lovecrafts protagonister, forgjeves, prøver å glemme det de har sett.

Slik var det ikke helt. Det var noe der som frastøtte, rett nok, og det var jo også meningen. Lovecrafts verden er ekkel, slimete, 

 – et vedvarende mareritt av råtnende materie, fæle ruiner, misformede og gale folk og det som mye verre er, eldgamle og innfule skapninger som slumrer under overflaten. Et kaldt ubehag kryper opp mellom setningene og fjerner ethvert håp om en lykkelig slutt, men det var ikke egentlig dét som skremte meg bort.

Det var noe fanatisk, kultaktig ved forfatterskapet. Lovecraft, følte jeg, var domenet til folk (ofte menn) som kunne få en underlig glød i øynene og bryte ut i okkulte utrop:

Ph’nglui mglw’nafh Cthulhu R’lyeh wgah’nagl fhtagn! (

I sitt hjem i R’lyeh venter den døde Cthulhu og drømmer

Effekten var tilsiktet, om man skal tro Michel Houellebecqs essay «H. P. Lovecraft: Mot verden – mot livet». Essayet kom i 1991 og er nå gitt ut på norsk, oversatt av Hanne Herrmann. Det ble skrevet etter at Houellebecq hadde debutert, men før de store romanene hans. I essayet nærmer han seg Lovecraft både som kritisk leser, kollega og ikke minst 

For Houellebecq var en av dem som leste Lovecraft i tenårene og ble frelst, og han kobler dragningen til et grunnsyn: Livet er et helvete. Verden er ekkel, brutal og håpløs. Eller, som han siterer fra novellen ‘Facts Concerning the Late Arthur Jermyn and His Family’ (1920): «Livet er heslig, og i bakgrunnen, bak det vi kjenner til og vet om, dukker lysglimt fra en demonisk sannhet opp og gjør den tusen ganger hesligere for oss».

Det som skiller Lovecraft fra andre skrekkforfattere, skriver Houellebecq, er først og fremst hans gjennomført materialistiske syn: Monstrene er ikke overnaturlige, de er underlagt de samme naturlovene som oss – og de er like meningsløse. Umotivert ondskap, som iblant antar form av noe svært og slibrig med fangarmer og øyne, andre ganger som en amorf masse som kan bryte opp i myriader av små krypende ting. Grusomheter med navn som låter som mørke besvergelser: 

Jeg forestiller meg Lovecraft som ­roterende i graven.

Tingen fra dypet

Eva Grinde vil for mange være kjent som snedig og kontant kommentarskribent i Dagens Næringsliv. Når hun debuterer som skjønnlitterær forfatter med «Papirhud», er det noe helt annet. Samlingen består av fire noveller, eller «fortellinger», som forlaget kaller dem. De er små og vare portretter av mennesker i svært sårbare situasjoner, der 

Hovedpersonene ligner hverandre: De er voksne middelklassekvinner som blir pårørende. En voksen datter forsøker å rive seg løs fra sin krevende mor. En kvinne forsøker å forstå venninnas selvmord. Og to av fortellingene handler om nært forestående død, med svært ulikt fortegn. I ‘Faren’ følger vi (igjen) en voksen datter hvis far er i ferd med å dø av kreft, mens ‘Barnet puster’ handler om det som må være en mors verste mareritt: at ungen, nå myndig, ønsker å dø.

Grinde går tett på, som en naturfotograf. Hun observerer gester og manérer: snøft og skuldertrekk, små gnisninger, unnatrekninger og tilnærminger mellom folk som kjenner hverandre svært godt, lenket sammen av slektsbånd eller delte minner. Det tvungne samværet med folk man bare må leve med, som inneholder elementer av kjærlighet, frustrasjon, oppdemmet raseri og dyp lengsel, er svært godt beskrevet. Grinde tegner med fin pensel, men mangler det søkende og vage som debutanter kan ha. Hun vet hvor hun skal – på godt og vondt.

For det er noe insisterende med samlingen, noe som antyder at dette ikke 

 handler om litterær utforskning. Eldreomsorg, selvmord og ikke minst aktiv dødshjelp er mye debattert. Novellene forekommer meg som forsøk på å utvide og nyansere disse debattene, samtidig som de trekker tydelig i en retning.

 ‘Barnet puster’. Jeg-personen her er moren til 20 år gamle Anna, som har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading og depresjon hele livet. Novellen refererer til «loven fra 2028» som åpner for at nordmenn kan reise legalt til Sveits for å få aktiv dødshjelp. Den lille tidsforskyvningen bidrar til følelsen av at jeg leser et tankeeksperiment, et «hva-hvis». At den sveitsiske legen snakker som en hyperrasjonell ChatGPT, hjelper ikke: «Våre samfunnsanalytikere setter det i sammenheng med at rotårsakene til styrt suicid er mer sosiale enn før. Der har det skjedd en endring etter den store pandemien på begynnelsen av 2020-tallet.»

 er skrevet for å få fram et poeng er ikke diskvalifiserende i seg selv – rekk opp hånda alle som husker Stig Dagermans rystende ‘Att döda ett barn’, skrevet som et bestillingsverk for å få ned antall trafikkdøde. Men i ‘Barnet puster’ ødelegger debattspråket det såre portrettet av Anna og moren. Det blir for tydelig at de er skrevet fram for å få meg til å føle noe, og paradoksalt nok fører det til at klumpen i magen løser seg opp underveis.

Novellen jeg liker best, ‘Vennesiden’, er til gjengjeld den mest åpne. Rundt det gapende hullet Lena etterlater seg etter sitt selvmord, finnes uløste og uløselige spørsmål: om livsfaser, konformitet, ærlighet. Både denne og flere av de andre novellene er litt for lange. Om Grinde tar med kuttekniven fra redaksjonen og legger igjen debattsidene neste gang, gleder jeg meg til å lese mer av henne.

Puste­øvelser

Et av de mest skamfulle barndomsminnene mine er knyttet til en liten, rosa bamse på en nøkkelring. Jeg må ha vært fire-fem år, og synet av en stor plastkurv fylt av identiske, stusslige bamser fikk noe til å knekke i meg. På vei ut av butikken rasket jeg med meg én av dem, fast bestemt på å redde den fra verden. Det gikk som det måtte gå: skammens marsj tilbake, en leksjon om stjeling, min mor som var 

Følelsen av å elske noe inderlig, noe som ingen andre forstår verdien av og som derfor trenger nettopp deg – å, jeg husker den. Det samme må gjelde Anna Fiske, som med «Lille løve» har skrevet en hyllest til den store, store kjærligheten som bor i små mennesker. Premisset til boka er såre enkel: En jeg-forteller introduserer Lille løve, en oransje lekefigur som er «mindre enn et kirsebær, men større enn et riskorn», og som helst skal være med overalt.

 uten ansikt, men med snusfornuftige (og gjenkjennelige) kommentarer om at en så liten leke lett kan bli borte, om det ikke er lurt å elske noe større. «Jeg kan ikke plutselig bestemme å ikke elske, å bli glad i noe annet nå når jeg vel har begynt», innvender fortelleren – og sånn 

 det jo. Det går som det må gå: Lille løve unnslipper det klamme vottegrepet, forsvinner, og til tross for en liten, spenningsfor­økende 

Den knøttlille, store historien tegnes i en fantasirik og tøysete blyantstrek. Tegningene er gjerne litt rotete og uoversiktlige, som åpner for tolkninger og avslører nye, morsomme detaljer for hver gang. Et rutemønster dukker opp flere steder, som for å gi litt struktur, og understreker Lille løves 

. Når det skal letes, blir hele verden brutt opp i enkeltting – en søppelkasse, et tre, en kaffekopp – omringet av mange store øyne.

 i et barns verden, der lek og virkelighet er lenket sammen på gåtefulle måter. Lille løve bor «rett ved siden av hjertet»: en død metafor som vekkes til live i en detaljert tegning av huset hans, med toalett og komfyr og et roteloft, der Lille løve koser seg foran peisen med en kopp te – alt med dette store hjertet inntil. Først når jeg skal skrive om boka, legger jeg merke til at vi aldri 

 fortelleren – hele boka er tegnet fra barneøynenes perspektiv.

blir det noen litt overtydelige setninger mot slutten, der budskapet skal inn med teskje. Dette er noe jeg ofte opplever i nye barnebøker: Ting skal avrundes pent, uten rom for misforståelse eller løse tråder. Heldigvis blir dette ikke påtrengende, og Fiskes surrete fargeblyant sørger for at boka beholder sitt særpreg.

Alt i alt er «Lille løve» en dønn sjarmerende bok som tar barns følelser på ytterste alvor, samtidig som den er lett på tå og inviterende i uttrykket. Det er mye å le av på disse sidene, for både barn og snusfornuftige voksne – og mye å kjenne igjen for alle som noen gang har elsket veldig hardt.

Den store kjærligheten

Nylig lanserte Open AI den nyeste versjonen av Ghat GPT, 4o, som blant annet tilbyr kraftige verktøy for å tegne om bilder i ulik stil. Umiddelbart ble nettet oversvømt med bilder som så ut som de var laget av den japanske animasjonsfilmprodusenten Studio Ghibli, kjent for filmer som «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro». Blant strømmen av bilder – mange søte, mange morsomme og noen urovekkende, som Ghibli-versjoner av Adolf Hitler og 11. september – var det ett som skilte seg ut. Den offisielle X-kontoen til Det hvite hus la ut et Ghibli-inspirert bilde av en gråtende, brun kvinne som ble lagt i håndjern av en barsk, hvit offiser i militærgrønt antrekk.

Om noen skulle lure på hva dette handlet om, lå forelegget rett under: Et annet innlegg som feiret pågripelsen av Virginia Basora-Gonzalez, en 36 år gammel dominikansk kvinne som tidligere hadde blitt dømt for å smugle fentanyl over grensa. «Hun gråt mens hun ble pågrepet», skriver Det hvite hus i rein skadefryd. Så kjørte de bildet gjennom en generator for å hoppe på ukas virale trend.

– eller KI-skvip, som Klassekampens språkspaltist Urd Vindenes treffende kaller det – er overalt og brukes av alle slags folk. Ytre høyre virker likevel spesielt glade i verktøyene. Det er flere grunner til det. Noe handler om en slags ondskapsposering, der barnslig, slem humor og mobbing har blitt maktspråket til det nye autoritære høyre. Noe handler om penger og politiske allianser. Og noe handler om menneskesynet til oligarker og demagoger som Elon Musk og Donald Trump, og et ungt, radikalisert miljø rundt dem.

De fleste vil huske den grelle Instagram-videoen av «Trump Gaza» fra februar, som visstnok var laget som satire, men ble delt frydefullt videre av Trump-apparatet. I fjor delte de KI-bilder av Trump som en redningsmann for kjæledyr – basert på falske nyheter om at innvandrere spiste katter og hunder. En annen som liker å la fantasien løpe fritt, er Argentinas president Javier Milei. Han legger ut bilder av seg selv som hund eller glefsende løve med motorsag, som går løs på rotter som spiser fra statskassa. Geert Wilders, en beundrer av både Trump og Milei, bruker KI til å lage bilder av det Nederland han vil ha, et kitsch-paradis der sola alltid skinner over smilende, hvite familier.

Det finnes også mørkere bildestrømmer. Lederen i ytre høyre-bevegelsen Britain First har lagt ut en rekke KI-bilder av triste, blonde jenter viklet i britiske flagg, omringet av sleske brune menn med turban og skjegg. Alternative für Deutschland har gjort lignende. Falske bilder og videoer av opptøyer og voldtekter der innvandrere er involvert sirkulerer i ytre høyre-miljøer og deles flittig.

hos en bevegelse med et løst forhold til fakta, er lett å forstå. Et av ytre høyres oftest brukte argumenter når de blir anklaget for å dikte opp ting, er at 

. KI lar deg lage bilder av det som kunne vært sant, og får det til å se ekte (nok) ut. Motsatt kan du be modellen lage en utopisk framtid der plagsomme innvandrere og wokister er visket bort. Hiv dem ut, få det vekk, og skru på sola mens vi er i gang. At materialet kan lages så å si gratis og uten kritiske diskusjoner, trekker neppe ned.

Bildebruken til Det hvite hus viser en ytterligere radikalisering. I Trumps andre periode har apparatet rundt ham lagt seg til en stil som nettstedet The Verge beskriver som «extremely online performative sadism». Det assosieres særlig med forumet 4chan, der det oppsto en kultur for å være drøyest mulig. Et populært meme var Pepe the Frog, som gikk ut på å montere høyreekstreme symboler inn i et tegneserieunivers, mot tegnerens vilje – ikke ulikt det som skjer med Ghibli nå.

var viktig for utviklingen av alt-right, en bevegelse som dro tabuiserte, høyreekstreme ideer inn i mainstream ved hjelp av humor, ytringsfrihetskamp og online-kultur. I dag er alt-rights ideer sugd opp i plattformen til Trump, og i staben hans er det mange radikale unge menn som har vokst opp på internett. Først brukte de vitser og hundefløyter for å kommunisere med hverandre og likesinnede i andre land. Nå er bremsene av, og trollingen har glidd over i åpen fornedring og latterliggjøring av regimets utpekte fiender.

På noen måter er KI bare et verktøy. I tråd med løftene om effektivisering kan modeller som Chat GPT og Grok bidra til å lage mer brutalt innhold på kortere tid, og sprute det utover internett på lik linje med annet KI-skvip. Eller, ikke 

 på lik linje: Det foretrekkes faktisk over menneskeskapte ytringer. Nylig la Facebook-sida «Slow Travel Berlin» ut et hjertesukk om at de stadig blir bedt av Meta om å fjerne historiske bilder, som angivelig bryter med retningslinjer mot hatprat. Den kunstige intelligensen som styrer Facebook sliter med å forstå kontekst. Samtidig gjør den porten vid for alskens høyreekstremt KI-skvip, der lyse kvinner og tyske slott settes sammen med fascistiske budskap.

Ifølge Elon Musk er empati Vestens ‘grunnleggende svakhet’

Den umenneskelige faktor

Periodedramaets appell er ikke vanskelig å forstå. Her får man de store følelsene, satt i kulisser som er omsorgsfullt malt opp og langt mer estetisk sammenhengende enn virkeligheten pleier å være. Historiens larm i det fjerne øker trykket inne i rommet: Erotikken blir mer sitrende, sviket mer desperat. Jeg klarer ikke å lese Yael van der Woudens Bookerpris-nominerte debutroman «I minnenes hus» som noe annet enn et slags periodedrama, der forbudt lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelsen settes sammen for mest mulig effekt.

Israelsk-nederlandske Van der Wouden har utløst internasjonal buzz og budkriger i flere land. I 2017 publiserte hun essayet ‘On (not) reading Anne Frank’, som ble tatt opp i en prestisjetung amerikansk antologi. Essayet er en sterk, sår-komisk beretning om å flytte fra Israel til Nederland som barn og om antisemittismen hun møtte der i mer eller mindre fordekte former.

 forfølger en lignende tematikk. Vi skriver 1961, øst i Nederland. 29 år gamle Isabel bor alene i et stort hus som familien flyttet inn i under krigen, etter farens brå død. Ingen av dem viet en tanke til at huset var fullt møblert, ned til slitne kosedyr. Den oppmerksomme leseren forstår at noe er muffens, men det gjør ikke Isabel, som etter morens død holder huset i stand på en innbitt måte.

Huset er Isabels festning, og selv gjør hun seg mest mulig uinntakelig. Hun er steil, snerpete og rigid, livredd for å miste sin selvstendighet. Men huset tilhører egentlig eldstebroren Louis, og når han presenterer sin nye kjæreste, Eva, kjenner Isabel seg truet. En ting er Evas «simple kjole» og blekede hår. Men det er også noe mer, noe skarpt og farlig, bak den uskyldige fasaden.

Så blir Louis kalt ut på en lengre jobbreise, og Eva blir parkert i familiehuset. De to kvinnene beveger seg rundt hverandre som katter – den ene avvisende, den andre innsmigrende. En hetebølge har rammet provinsen, og når gjenstander begynner å forsvinne, øker temperaturen. Isabels paranoia tiltar, samtidig som hun blir dratt mot Eva av grunner hun ikke våger å forstå.

Når Isabel tror hun tar Eva på fersk gjerning, blir det elektrisk: «Evas stotrende pust tett inntil henne, Isabels hjerte som en brusende larm i ørene. Knærne deres dunket sammen.» Noen sider seinere har Eva overrakt Isabel en pære: «Frukten var saftig, fullmoden. Den første biten dryppet ned på Isabels skjørt. […] Den lot seg ikke spise lydløst – lydene den lagde, de våte lydene». Romansen utvikler seg langs kjente spor: Et plutselig skybrudd som får klær til å klistre seg til kropper, en noe umotivert hotellovernatting, stadige avbrudd idet lepper skal berøre hverandre.

Det er lite subtilt, men det er effektivt. I det stive, borgerlige miljøet Isabel tilhører, er homofili ikke noe som snakkes om. Lillebroren Hendrik ble sendt bort etter en affære med en pianolærer, og bor i voksen alder sammen med en mann. Isabel tolererer det, så vidt; hun krenger under vekta av sin mors holdninger og sin egen skam. Den forknytte, urørte kvinnen er også en klisjé – men den er tegnet presist og ganske så troverdig.

 Van der Wouden vil mer. Mye mer. «I minnenes hus» er en svært 

 roman: Fra første setning, der et keramikkskar dukker opp i hagen, er det åpenbart at det skal handle om noe nedgravd og hemmelig. Boka føles som et kammerspill der gjenstander holdes opp og lades med mening: Følg med, her er en tekanne. Her er morens skrivebord. Her er en dagbok.

I bokas andre del åpnes Evas dagbok – og alt som før var antydet, staves ut. Og det er her romanen virkelig faller fra hverandre. Uten å avsløre bokas innerste 

 viser det seg at Evas jødiske identitet og hennes inntreden i familien henger sammen. Nederlendernes svinaktige behandling av jødene etter krigen tvinges inn i plottet, i et platt, barnslig språk: «Huset vil ha meg her selv om ingen andre vil det».

Det er her romanen virkelig faller fra hverandre.

Overmoden frukt

Anna Blix

Biolog og forfatter

Forfatter og litteraturkritiker

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

 en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

 mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Transmarxister har infiltrert USAs sikkerhetstjenester! De rotter seg sammen i hemmelige sexchats med mål om å utrydde kristenheten og groome barn for et liv i synd.

Det kan høres ut som noe jeg har klippet fra et dystert kommentarfelt, eller en sleivete parodi. Men nei: Disse påstandene brukes nå for å gå etter jobben til transpersoner og skeive som er ansatt i USAs sikkerhetsmyndighet NSA. I det Fox News kaller en 

, har interne chatter der ansatte snakker om private temaer, blitt grunnlag for en heksejakt. Over 100 ansatte skal ha fått sparken allerede.

Donald Trumps valgløfter var å få bukt med såkalte DEI-tiltak i statsapparatet. DEI betyr mangfold, likestilling og inkludering. Det kan være alt fra kvotering til faglige prioriteringer, kurs og tiltak som skal gjøre det lettere for underrepresenterte grupper å delta.

Ifølge Trump og hans frittgående løytnant Elon Musk er DEI imidlertid noe annet: et mektig verktøy for indoktrinering og/eller et pengesluk. Ett av de første dekretene som Trump sendte ut, gjorde det ulovlig for føderale virksomheter å drive med DEI. Det har ført til en rekke vidtrekkende konsekvenser, som lister over «forbudte» ord og sletting av informasjon. Nylig ble ordet «transgender» fjernet fra National Park Services sin nettside om Stonewall-opprøret.

Mange frykter at det bare er starten. Ett av tiltakene som eksplisitt nevnes som uønsket og muligens illegalt, er ressursgrupper for minoritetsansatte. Slike grupper finnes i mange departementer og andre føderale arbeidsplasser: for skeive, transpersoner, afroamerikanere, funksjonshemmede, krigsveteraner, med mer.

En graveartikkel i magasinet Mother Jones avdekker at det i flere departementer nå jobbes med å kartlegge ansatte som er aktive i slike grupper. Dette skjer samtidig som Elon Musks Doge-prosjekt gjennomfører masseoppsigelser, og mange tror at poenget med listene er å kunne sparke folk basert på deres seksuelle legning eller kjønnsidentitet.

«De kommer ikke ut og sier ‘Vi vil sparke homsene’», sier en kilde i artikkelen. «De spør ikke ‘er du homo? Er du lesbisk?’ De spør: ‘Hvem er det som deltar i DEI?’. Men det kommer til å ha samme effekt, til slutt».

bakteppet «sexskandalen» i NSA har dukket opp. Den konservative aktivisten Christopher Rufo i tankesmia Manhattan Institute gravde opp interne chatter der folk blant annet snakker om kjønnsbekreftende operasjoner og ulike former for samliv. Den nye sjefen for NSA, Tulsi Gabbard, kalte chattene «avskyelige» og lovet umiddelbar opprydding. Konservativ kjønnspanikk har blitt statens linje.

Rufo er ikke hvem som helst. Han har gjort kampen mot «radikal kjønnsteori» og «kritisk raseteori» i skolen til sitt livs verk, og var en av arkitektene for den såkalte «Don’t Say Gay»-loven i Florida, som forbyr lærere å snakke om legning og seksualitet. Han har pisket opp frykt rundt en venstrevidd «kulturrevolusjon» i USA og fått «woke» rektorer avsatt.

Den indre fienden er skeiv – som i Vladimir Putins tordentaler mot ‘Gayropa’

Dette er en utrenskning

Alle har vi vel lurt på det: Er det jeg som er gal, eller er det verden som er det? I «Diagnosefellen. Om sykeliggjøringen av norske barn» tolker overlege i barne- og ungdomspsykiatri Henriette Sandven den sterke økningen i psykiatriske diagnoser hos barn og unge de siste årene som et tegn på at samfunnet er sykt – ikke nødvendigvis barna.

Boka er skrevet på utpust. Sandven har jobbet i BUP-systemet i over 15 år og skriver om sin voksende uro over et system som produserer stadig flere diagnoser. Det gjelder særlig ADHD: 5,5 prosent av norske gutter og 3,5 prosent av jentene tar i dag ADHD-medisiner. Oppførsel som er en del av modningsprosessen, blir medikalisert. En strømlinjeformet skole og sterk prestasjonskultur setter høye krav. Dermed blir en del helt vanlig atferd – tenk seksåringer med mark i rumpa – flagget som bekymringsverdig, avvikende eller «sykt».

Alt dette skriver Sandven overbevisende om. Hun påpeker at vi lever i et samfunn så breddfullt av distraksjoner og uro at noen hver kan slite med oppmerksomheten. Men heller enn å sette grenser, får ungene medisin. Lovnaden om en pille som fikser barnet er fristende, særlig for en viss type foreldre. Boka er også opplysende i delene om hvordan BUP-systemet (ikke) fungerer. Psykiatriske diagnoser er ikke krystallklare beskrivelser av en tilstand, viser Sandven, men resultater av faglig dragkamp, uløste spørsmål og sterke interesser. I et helsevesen der alt skal telles, måles og vektes, er diagnosekoder nyttige å gripe til.

 flere ting å stusse over ved Sandvens tordentale. Flere steder går hun langt i å avvise psykisk sykdom 

Carline Tromp

Artikler

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.

Rettssaken i Hardanger

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

Hyperpolitikk i ballbingen

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.

Den umenneskelige faktor

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.

De psyke barna

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.

Twin Peaks, Troms

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.

Aldrende urokråke

Hva gjør egentlig den kunstige intelligensen i Eirin Bettens roman?

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Jan Grues filosofiske zombieroman er skummel på ekte.

Influ­en­sere tjener penger på oppmerk­somhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfor­tel­linger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apoka­lypsen som bakteppe for A4-be­trakt­ninger.

Rettssaken i Hardanger

Hva er poenget med bøker som bare speiler sosiale medier-strømmen?

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Ste­fáns­sons mektige, mørke historiske roman.

Kall en spade for en spade

Hyper­po­litikk i ballbingen

H.P. Lovecrafts noveller er bygget på forbudt kunnskap om ondskapen der ute.

Eva Grindes vare noveller burde få lov til å eksistere utenfor debatten.

En dønn sjarme­rende bok om små ting og store følelser.

Den umennes­ke­lige faktor

Et holo­caust­drama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og trans­per­soner har blitt til USAs offisielle politikk.

De psyke barna

Synne Øverlands roman forblir i fortel­lerens hode.

Våkn opp, Gjerde

Frykten for «wokeisme» brukes som unn­skyld­ning for autoritær maktover­ta­kelse.

Twin Peaks, Troms

En enestående vakker bok, men fortel­lingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-ge­ne­ra­sjonen til faglig kamp.

Ideen om at feminisme kun gagner de rike og høyt utdannede, er noe vi bør ta på alvor.

Aldrende urokråke

Hva gjør egentlig den kunstige intel­li­gensen i Eirin Bettens roman?

Da det endelig ble mulig å se litt nøyere på saken, var det altfor seint.

Jan Grues filo­so­fiske zombie­roman er skummel på ekte.

Influensere tjener penger på oppmerksomhet. Kan vi ikke bare slutte å gi dem det?

Haddy Njies gjenfortellinger av myter, eventyr og sagn er livfulle og varme.

Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.

Det er ingen fred å få i Jón Kalman Stefánssons mektige, mørke historiske roman.

Hyperpolitikk i ballbingen

En dønn sjarmerende bok om små ting og store følelser.

Den umenneskelige faktor

Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt.

Kvinnebevegelsen må stå sammen

Moralsk panikk over skeive og transpersoner har blitt til USAs offisielle politikk.

Synne Øverlands roman forblir i fortellerens hode.

Frykten for «wokeisme» brukes som unnskyldning for autoritær maktovertakelse.

En enestående vakker bok, men fortellingen blir for vag og distansert.

Et tappert forsøk på å vekke Tiktok-generasjonen til faglig kamp.

Hva gjør egentlig den kunstige intelligensen i Eirin Bettens roman?

Jan Grues filosofiske zombieroman er skummel på ekte.