Det avskyelige drapet på Charlie Kirk er bredt dekket i norsk presse. Men hvordan omtales han? «Høyreaktivisten Charlie Kirk skutt og drept», skrev NRK onsdag kveld. Aftenposten kaller ham en «høyreorientert podkaster», mens VG med flere skriver om en «konservativ aktivist».
Allerede abonnent? Logg inn
Regjeringen prøver å skryte på seg en tøff politikk mot Israel. I Helgemorgen på NRK P2 13. september hevdet utenriksminister Espen Barth Eide at Norge har gått foran med sanksjoner mot Israel, i form av våpenembargo og innreiseforbud til Norge for to israelske statsråder. Dette er for svake tiltak til å kunne regnes som sanksjoner. Våpenembargoen er lite verdt så lenge de norske og delvis statseide Kongsberggruppen, Chemring Nobel og Nammo selger våpen til Israel via USA. Innreiseforbudet har ingen effekt. Statssekretær Kravik fulgte opp og pekte på at Oljefondet har solgt seg ut av 35 israelske selskaper, og at Norge har vært tydelige overfor den internasjonale domstolen (ICJ). Men Oljefondets nedsalg i de israelske selskapene var ikke regjeringens initiativ – det skjedde motstrebende, etter at fondet og finansdepartementet ble hardt presset i media.
Svein SolbergMonarkiet overlever fordi vi synes synd på menneskene som bor på slottet. Tenk hvordan de sliter for oss! Tenk på alle reisene og de kjedelige middagene! Å alltid måtte smile og late som man er interessert. De er kontinuerlig overvåket, får aldri rusle rundt i byen som vanlige folk. Slå seg ned på torget og ta en kaffe eller ta en titt på drikkemenyen, la tankene vandre. De kan aldri gå i svømmehallen med ungene som alle andre. Får aldri ha noe privatliv. Og så videre. Vi håndterer urettferdigheten med de kongeliges privilegier gjennom å føle med dem, en følelse som de kan utnytte. Å synes synd på kongen skaper en relasjon mellom monarken og folket, de menneskeliggjøres, blir personer som man tror at man kjenner, noe som legger til rette for identifisering.
Åsa LinderborgJan Borgens kronikk 5. september er svært viktig før FNs generalforsamling møtes nå i september. FN kan få slutt på Israels folkemord ved resolusjon 377 (1950), som gir generalforsamlingen mulighet til å handle når Sikkerhetsrådet er blokkert av veto fra en av dets faste medlemmer, USA. Craig Mokhiber, advokat og tidligere FN-ansatt, foreslår i artikkelen How the UN could act today to stop the genocide in Palestine (Mondweiss, 27. august) at FNs generalforsamling under resolusjon 377 kan gjøre følgende: Oppfordre alle nasjoner til å innføre sanksjoner og militær embargo mot det Israelske regimet. Utestenge Israel fra FNs generalforsamling, slik det ble gjort med apartheidstaten Sør-Afrika. Opprette et tribunal for Israels krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, apartheid og folkemord. Ta initiativ til en bevæpnet, multinasjonal FN-styrke utplassert i Gaza, etter hvert også på Vestbredden, for å beskytte befolkningen mot angrep fra Israel. Tiltakene kan gjennomføres med to tredjedels flertall. Palestinas FN-observatør, som ba FN om en fredsstyrke 10. august, vil ha kontroll over når og hvor lenge den skal være utplassert. Den internasjonale domstolen har vedtatt at Israel ikke vil ha rett til å nekte, blokkere eller påvirke dette oppdraget.
Anne Marie Kvernevik