DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.