DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

Anna Blix (Biolog og forfatter) og Carline Tromp (Forfatter og litteraturkritiker)

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

IRGCs terror­stempel – en sen erkjen­nelse for Europa

Den europeiske union har endelig tatt et avgjørende skritt: Den 29. januar vedtok EUs utenriksministre å klassifisere Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC, også kjent som Sepah-e Pasdaran) som en terrororganisasjon. Dette skjer etter år med vedvarende krav fra Europaparlamentet og som svar på regimets brutale undertrykkelse av protester. For Irans kurdiske befolkning er dette ingen nyhet. Siden den islamske revolusjonen i 1979 har kurdere i over 47 år stått i fronten mot IRGCs systematiske undertrykkelse, både gjennom væpnet motstand og sivil ulydighet i Kurdistan-provinsen og andre kurdiske områder. Likevel har internasjonal støtte stort sett uteblitt – kurderne har i hovedsak stått alene. En av grunnene til at Europa lenge vegret seg for å plassere IRGC på terrorlisten, har vært en illusjon om organisasjonens «nasjonale» rolle. Noen har hevdet at IRGC forsvarte iransk territorium under krigen mot Irak 1980–1988, og at den – uten eksterne trusler – ville slutte å undertrykke eget folk.

Amir Babakhani
Historie

Trump – en førmoderne hersker?

I en interessant Homo Politicus-spalte 2. februar argumenterer Magnus Marsdal for at Donald Trump bør oppfattes som en førmoderne monark av tre grunner: Han styrer gjennom personlig lojalitet i stedet for institusjoner, han forfølger kjettere og er ikke opptatt av sannhet, og han bygger på en føydal fragmentert uorden av tech-oligarker, krypto med mer som unndrar seg statsmonopoler. Sammenlikningen treffergodt på mye, men ikke på det viktigste. Den store forskjellen mellom Trump og førmoderne herskere er den makten Trump har samlet, som det ikke finnes noe som helst motstykke til i førmoderne tid. Eneveldige konger kunne i prinsippet styre uten innsigelser fra andre, men dette ble begrenset på to avgjørende måter. For det første hadde kongene i praksis begrenset makt. Franske eneveldige konger kunne som Trump skryte av at «staten det er meg», men i praksis måtte eneveldige monarker utvise en hårfin politisk balansekunst for å beholde makten.

Hans Jacob Orning
Melkøya

Fra billig gratis­poeng til krise: på tide å snu

Fremskrittspartiet har snudd om elektrifisering av Melkøya. Det gjør at Stortinget i dag kan komme til å fatte et vedtak som ifølge mange, inkludert styringspartiene, tunge fagmiljøer, NHO, LO med flere både vil være ulovlig og undergrave tilliten til Norge og norske politikere. Vedtaket vil bety ti milliarder rett ut av vinduet, som er høyst diskutabelt i forhold til klimaeffekt, og det vil sette hundrevis av arbeidsplasser i spill. SV, Rødt, MDG og Venstre har alle høsta billige gratispoeng ved å støtte motstanden mot elektrifisering. Billig, fordi ingen regnet med at Frp ville snu. Nå har det skjedd og de er bundet til masta. Det er krise.

Jens Petter Homleid