Bjørn Ivar Fyksen

Skeiv­les­ning av anmeldelse

Når filmskaper Jan Dalchow i Klassekampen forrige lørdag tar Gudmund Vindlands roman «Lystseilas mot finere strøk» i forsvar og fornemmer at i min anmeldelse (‘Gutte-Lolita’, 13. juni) «synes det moralske ubehaget å overskygge interessen for hva romanen faktisk forsøker å gjøre», tar han ikke feil. Jeg er mer interessert i hva romanen faktisk får til, hvilke litterære inntrykk den etterlater, og jeg finner det altså ubehagelig at bokas beskrivelser av voksne menns gruppesex med et prepubertalt barn i stor grad er holdt i en bittersøt, men nesten nostalgisk tone, som om det dreide seg om nokså fine ungdommelige eventyr. Kall meg forstokket. Dalchow har selvsagt fullstendig rett i at beskrivelsen av moralsk forkastelige handlinger ikke i seg selv gjør en roman til dårlig litteratur. Dette diskuterer jeg da også mot slutten av anmeldelsen, og jeg lar meg derfor irritere over at Dalchow framstiller dette som et snedig perspektiv jeg simpelthen ikke har tenkt på. Imidlertid stammer det moralske ubehaget fra store litterære svakheter i Vindlands roman, og det største problemet er fortellerstemmens nærhet til hovedpersonens barnlige perspektiv, som Dalchow mener gjør fortellingen mer troverdig. Der er vi ganske enkelt uenige: Det er en fortellerstemme som forsøker å illudere barnets umiddelbarhet, men som mislykkes, fordi en aldrende og nostalgisk forfatterstemme hele tiden skinner gjennom.