Bjørn Ivar Fyksen

#fff

#000

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Hva driver du med for tiden? har venner av meg spurt de siste ukene; selv driver de og gjenleser Solstad-romaner over en lav sko.

– Jeg har begynt å pendle dit drømmene bor, kunne jeg ha svart. – Til der skjønnheten blomstrer og kjærligheten gror.

– Jeg leser løkkeskriftromaner, har jeg i stedet sagt, som jo sant har vært, og jeg skal ikke underslå at jeg har solt meg litt i de medfølende blikkene jeg har fått når jeg har forklart at jeg skulle skrive en sak om dem for Bokmagasinet. 

 og så videre. Nå er det selvsagt fint å få anerkjennelse for arbeidsinnsatsen, men jeg er litt usikker på hvor langt jeg kan strekke martyriet. Kan det bli en oppfølgingssak på kultursidene? 

Mann (46) leste dameromaner: Vil ha medalje

Nei, kanskje best å ikke gjøre for mye ut av det.

Det skal likevel sies at ingen av dem jeg har fortalt om saken til (stort sett kvinner), har betvilt at lesingen har befunnet seg et sted mellom hardt arbeid og langdryg lidelse – selv om vi altså snakker om en del av samtidslitteraturen som slett ikke opplever noen lesekrise: Dette er vitterlig bøker folk kaster seg over med liv og lyst. På skrivebordet mitt har jeg nå Danielle Steel, Kate Morton, Jojo Moyes, Lucinda Riley, Colleen Hoover og Valérie Perrin, og når jeg har valgt ut nettopp disse til leseprosjektet mitt, er det bitte litt tilfeldig, men fellesnevneren er selvsagt at alle selger fenomenalt mange bøker, og at jeg av den grunn har merket meg forfatternavnene selv om jeg aldri før har lest noen av dem, og selv om de i liten grad blir anmeldt og omtalt i de avisene jeg leser. Det er også bare å innrømme: Jeg måtte overvinne en viss uvilje for å gi meg i kast med denne bokstabelen, enda det ikke er første gang jeg i embets medfør har dykket ned i ulike former for populær sjangerlitteratur – for eksempel westernromaner og hardkokt krim.

La oss dvele litt ved dette, for her er jeg et eksempel på noe som slett ikke er uvanlig på mitt fagfelt: Jeg er litteraturviter og -kritiker – foran meg har jeg en av våre mest populære sjangre, og det har aldri falt meg inn å lese 

. Det handler delvis om at jeg er litt fin på det, la oss være ærlige, men det hender da så absolutt at jeg leser for eksempel en krim uten å få betalt for det, selv om dét også er en sjanger som mangler høylitterær status?

Det er en viktig forskjell: I motsetning til de beste i krimsjangeren har ikke løkkeskriftromanen 

. Da mener jeg ikke litterær stil i betydningen språklig særpreg, selv om mange av dem heller ikke har det; nei, de er ikke 

, de mangler gatesmarthet – en ikke ubetydelig bestanddel ved populærkulturelle produkter. Et fravær kan dessverre ikke dokumenteres ved hjelp av sitat, men jeg mener det kan slås fast: Dameromanen er ikke kul. Faktisk kan det se ut til at dette er en oppfatning som også deles av sjangerens egne representanter: I en reportasje i Morgenbladet fra Aschehoug og Gyldendals dameromanarrangement «Feelgood ved fontenen» i juni i fjor framsto slagordet «Livet er for kort til å være kul» som noe å samles omkring.

Nei, med sine gjerne pastellfargede og blomstrete omslag er dameromanen rett og slett litt frøkenaktig, og kjønnsdimensjonen er jo til å ta og føle på i absolutt all omtale av denne typen litteratur. Sjangeren er med andre ord interessant fordi den aktiverer så mange sosiologiske betraktninger – om kjønn og smakshierarkier, om kulturkonsum som identitetsmarkør – og det er lett å tenke på sjangeren i forlengelse av de siste ukenes diskusjon i norske kulturspalter om begrepet 

. Debatten har dreid seg om den nyere sjangeren «romantasy» – en blanding av romantisk litteratur og fantasy – som later til å være populær blant jenter og unge kvinner i Tiktok-alderen, og der utgangspunktet er en påstand om at når smaksdommere nedvurderer en populær sjanger, føler også leserne av bøkene seg nedvurdert. Jeg ser for meg at 

-bøkene på en måte er løkkeskriftromanenes døtre, og at diskusjonen derfor er relevant for begge sjangre.

Bankende hjerter

Dag Solstad er død. Et øyeblikk føltes det som om døren var lukket til den delen av kulturen jeg setter høyest. Den første Solstad-romanen jeg leste, var «Ellevte roman, bok atten» (1992), og den åpnet dette feltet. Jeg var tenåring og forsto antagelig ikke et kvekk, men allerede på første side hører vi om hovedpersonen Bjørn Hansens livbagasje: kasser på kasser med bøker. Mann, Proust, Kafka, Kierkegaard, Camus og mange, mange flere fra den moderne kanon.

Alt dette var ukjent. Jeg slo opp flere av forfatterne i Store norske leksikon, som vi hadde ute i stua; i den lokale bokhandelen fant jeg en pocketutgave av Camus’ «Pesten», den leste jeg, men måtte tilbake til leksikon etter forståelsesnøkler; jeg ble stadig sendt videre til andre oppslagsord, bladde og bladde, jeg kan ennå se det for meg – 

skal vi se … ‘eksem’ …‘eksilregjering’… der, ja: ‘eksistensialisme’

. Tja, jo, glassklart var det ikke, men et eller annet må ha gitt gjenklang, vakt interessen for hva i alle dager som kunne få den fullt førlige Bjørn Hansen til helt frivillig å binde seg til et liv i rullestol. På et eller annet nivå må jeg ha fornemmet at her lå det et stort tankelandskap, både dystert og forjettet, som det sto meg fritt å tre inn i.

, Solstads forfatterskap inkludert, ligger fremdeles vid­åpent. Det vi derimot ikke vil få flere av, er Solstads ofte tverre og arrogante, noen ganger vilt urimelige, men alltid vittige og tankevekkende kommentarer til politiske og kulturelle spørsmål. I nyere tid var 2008 et spesielt godt Solstad-år i så måte, enda det ikke utkom noen roman: Da publiserte han essayene «Om Brand» og «Om ytringsfrihet», som begge, lik en trost i taklampa, lagde spetakkel i landets kommentarredaksjoner. I Brand-artikkelen forsøkte han å forstå hvorfor den religiøse idealismen i «Brand» begeistret Ibsens samtidige lesere, før han uventet smalt til med sin nå sagnomsuste konklusjon: «Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Omtrent på samme tid publiserte han artikkelen om ytringsfrihet, der utgangspunktet var: «Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten» – for den «er et gode, men ikke et umistelig gode». Imidlertid var det tydelig at målet for hans retoriske klasebombe ikke var ytringsfriheten i seg selv, men dem han mente dyrker den som en hellig idé, som soler seg i glansen fra Voltaire uten tanke for hva de skal bruke friheten til. Han syntes ganske enkelt ytringsfrihetens riddere i vår tid var pinlige.

 på greip – Brands idealisme er beundringsverdig, idealismen til ytringsfrihetens forsvarere er derimot pompøs – men det hele er formulert på en måte som gjør at leseren virkelig får 

 til å forholde seg til og tenke over hva det egentlig er han sier. I ettertid er det dessuten verdt å merke seg at med bekymringen for at ytringsfriheten ville bli brukt «som et våpen rettet mot alt det jeg står for», så har Solstad i dag fått rett, i hvert fall om man aksepterer forestillingen om at Facebook og X representerer ytringer i fri utfoldelse.

Motstanden mot samtidas dominerende tendenser kunne merkes også i «Ellevte roman». Når Bjørn Hansen skal «virkeliggjøre sitt Nei, eller sitt store Ikke», så er det nok en protest mot selve eksistensen, ja visst, men mer konkret er det også en avvisning av en samtid han finner uutholdelig.

 med god margin vår tids beste og mest betydningsfulle norske forfatter. Han gjorde seg fortjent til en plass blant de moderne klassikerne fra Bjørn Hansens bokkasser, og i norsk litteraturhistorie skinner han der oppe sammen med Ibsen og Hamsun. Selv er jeg inderlig takknemlig for dette forfatterskapet. Hans innbitte, men vittig formulerte nei til kreftene i samtida som driver kulturen mot det tarvelige, vil bli dypt savnet.

Han syntes ytringsfrihetens riddere var pinlige.

Det er vel ikke akkurat uttrykk for et edelt sinnelag, men jeg vil hevde at lite er så tilfredsstillende som å lese om en vel utført hevn, det er nok å nevne for eksempel «Greven av Monte Cristo» eller Stieg Larssons krimheltinne Lisbeth Salander. Likevel må vi ikke glemme hevnens lillebror, revansjen, den er heller ikke ueffen, og den spiller en betydningsfull rolle i en del arbeiderlitteratur, og dermed får den også en politisk ladning. Fortellinger om oppreisning er nødvendigvis fortellinger om undertrykkelse: Noen er blitt holdt nede, men får til slutt sin rettmessige plass i solen.

Hele forfatterskapet til Édouard Louis er en slik fortelling. Skal vi tro Louis’ selvframstilling, har selve 

hans vært en slik fortelling – dette har jo helt fra debuten «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014) vært et selvbiografisk forfatterskap. Ikke minst er det tydelig i «Forandring. Metode» (2021), der det går fram hvilken altoverskyggende drivkraft ønsket om revansj har vært: Han var i en periode villig til å nærmest gå over lik for å komme seg opp og fram – ut fra forestillingen om at han slik kunne legge bak seg oppvekstens mobbing for sin seksuelle legning samt den komplekse skammen over fattigdommen som den fattige lærer seg å føle i møte med de mer privilegerte sjikt. I vårens utgivelse, «Monique flykter», er det Louis’ mor som får skinne. Det er for så vidt en rørende fortelling, men som forfatter glitrer ikke Louis selv i denne boka.

 viet én utgivelse til moren, «En kvinnes frigjøring» (også fra 2021), som handler om hvordan hun brøt ut av samlivet med Louis’ far for å starte et nytt liv. Helt fra debuten har det vært Louis’ prosjekt å forklare individuell adferd med samfunnsstrukturer – som for eksempel fattigdom, klasseundertrykkelse og kulturelt fordervet maskulinitet – og i morens fortelling handler det om hvordan pengemangel har virket sammen med kvinneundertrykkelse for å innskrenke livsmulighetene. I «En kvinnes frigjøring» gjør moren et stort sprang, men oppnår en svært begrenset seier: Hun flytter til Paris med en annen mann, men ved bokas slutt tjener hun ikke egne penger og er derfor avhengig av den nye samboeren.

 «Monique flykter» er mer løfterik: Et tysk teater vil dramatisere morens fortelling, mor og sønn reiser til Hamburg, og på premieren blir hun hentet opp på scenen til jubel og applaus. Plutselig er morens liv i sentrum. «Småfolk som oss er det ingen som bryr seg om», har hun pleid å si, men nå er hun gjenstand for en storslagen teaterproduksjon i selveste utlandet; hun er 

. Begivenheten er et fyndig uttrykk for betydningen av representasjon i kunsten.

Det er dette som blir hennes virkelige frigjøring, skal vi tro Louis, for som han selv formulerer det: «Hvis frihet ikke er en revansj, er det ikke frihet, det er nå min mening.» Det er en interessant påstand, men jeg er usikker på om det er et motto vi bør henge på veggen, for jeg tror det i skrivende stund henger en variant av det på Det ovale kontor.

Uansett er det en fin scene, men det beste ville vært om denne kunne ha inngått som epilog til en ny utgave av forrige bok om henne. I stedet foreslår hun at sønnen skal skrive om henne på nytt, og det har han dessverre ikke nok materiale til.

 at morens liv i Paris med den nye samboeren viser seg å være en gjentagelse av hennes forrige samliv: Hun ringer Édouard, altså sin sønn, og forteller at samboeren drikker for mye, han skjeller henne ut og ydmyker henne. Hun har fått nok, men har ingen steder å dra, hun mangler penger. At hun vil vekk fra denne døgenikten, er det ingenting å si på, men Édouard tar noe voldsomt på vei og setter himmel og jord i bevegelse. Samboeren er åpenbart en fyllik og en dust, men han framstilles som ufarlig, og en kunne derfor bli forledet til å tro at hun ganske enkelt kunne 

, men slik tittelen forteller, skal det altså være en 

: Hun «flykter gjennom byen» til sønnens leilighet.

At samlivsdynamikken føyer seg inn i et mønster for kvinneundertrykkelse som er dypt rotfestet i kulturen, har selvsagt Louis rett i, men mest av alt er det som om han forsøker å pumpe dramatikk inn i nokså trivielle hendelser. Dette får han ikke helt til; sant å si har jo skrivestilen hans alltid vært nokså tørr og refererende, noe som blir tydelig når det han skriver om, i seg selv har så mye mindre kraft enn i hans tidligere bøker. Ekstra klart for meg blir det da stilen hans kontrasteres mot den tyske teaterregissørens vyer: Stykket skal oppføres i en majestetisk teatersal, tonesettes – «han ser for seg noe storslått, noe ekstravagant»; kvinnens frigjøring skal symboliseres av en skuespiller «som skal forvandle seg til en sommerfugl og fly til værs femten meter over publikum».

 tar i bruk sitt mest patosfylte stilleie, blir det i «Monique flykter» direkte pinlig. I løpet av boligjakten, som han hjelper henne med, kan han finne på å servere leserne banaliteter som at «for første gang skjønte jeg forskjellen på 

», og når støvet har lagt seg etter flyttingen, presterer han følgende, med blanklinjer mellom hver setning, antagelig for at de skal stå og liksom dirre av fylde for leserens øyne:

Vi må ikke glemme hevnens lillebror, revansjen.

Frihet er lik revansj

«Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas sitt nye tv-program med et åpent sinn»

Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas’ nye tv-program med et åpent sinn. Konseptet i «Jon blir bonde», som for tida går på TV Norge og HBO Max, er at Almaas kjøper seg gård og forsøker å drive den, og jeg hadde vel i grunnen lagd et temmelig ufordelaktig resymé i hodet allerede før jeg satte meg til: rik NRK-kjendis med midtlivskrise lever ut svermeriske vrangforestillinger om livet på landet. Jeg så for meg en virkelighetsfjern interiørblad-idyll med såpevasket furu, hvite lingardiner blafrende i evig sommersol og fire høner på tunet. Kanskje noen urtekrukker og et keramikkverksted i størhuset, bare sånn at kona har noe å sysselsette seg med. Nei, sant å si begynte jeg nok å se serien i håp om å kunne få hånflire av Oslo-middelklassens manglende bakkekontakt og deres bygderomantiske forestillinger om jordbruk som en slags evig sommerferie på landet.

Til min store forundring viste imidlertid «Jon blir bonde» seg å være strålende fjernsyn, for serien handler faktisk om gårdsdrift. Her er hverken brødbaking på fortidige kornsorter eller skattejakt etter rustikke tregulv under linoleumen; kameraet er knapt innendørs overhodet. I de første avsnittene er det pløying, harving og slodding som står på programmet; kalking, gjødsling og såing. Jon som kjører traktor, Jon som kobler på såmaskinen, Jon som ødelegger hydraulikken, Jon som ber naboen om hjelp. Det er klart, Almaas og kona har noen lite gjennomtenkte prosjekter gående – en flokk trivelige sauer de ikke helt vet hva de vil med, en fenomenalt diger kjøkkenhage – men i første rekke forsøker Almaas seg på traust og matnyttig jordbruk: Han dyrker hvete.

noenlunde realistisk og vanlig. Ikke minst er det troverdig da Almaas feilberegner tidsbruken og ikke får satt i stand redskapene i tide til våronna. Enda mer virkelighetstro er det når naboene følger med fra vinduet og rister godmodig på hodet av grønnskollingen.

Brårud gård i Nes kommune på Romerike, der Almaas er blitt stolt eiendomsbesitter, har rundt 250 mål dyrka mark. Det er ikke mye mindre enn gjennomsnittsbruket i Norge, og med kun kornproduksjon er det derfor helt plausibelt at Almaas beholder programlederjobben sin i Oslo: Der jeg kommer fra, ville dette blitt regnet som en halvstor, flott gård som i tidligere tider ville gitt et solid utkomme for en tallrik familie, men med kun kornproduksjon er det i dag kun snakk om en liten deltidsinntekt. Nå er det sikkert mindre vanlig blant deltidsbønder at våronna kommer i konflikt med premierefest på rød løper, men at det ikke nødvendigvis passer for din andre arbeidsgiver at du tar fri akkurat de avgjørende vårdagene i mai, er også realistisk, ta for eksempel videregåendelærere.

 mine fordommer om byfolks naive forestillinger om jordbruket gjort til skamme? På ingen måte! Jon Almaas har nemlig benyttet lanseringsintervjuer til å kritisere landbrukspolitikken og påpeke hvor lave inntektene i jordbruket er, og som på signal trippet det frie markedets cheerleadere ut i manesjen. For eksempel Anne Rokkan i Dagens Næringsliv synes ikke det er noe rart at Almaas taper penger, i og med at han er nybegynner. Sant nok, men DN-kontoret er sikkert utstyrt med en kalkulator: Om hun hadde sjekket målprisene fra Felleskjøpet og gjennomsnittlig hveteproduksjon per dekar hos Statistisk sentralbyrå, kunne hun ha regnet seg frem til at Almaas maksimalt kunne ha produsert korn for 400.000–500.000 kroner om så hver bidige kvadratmeter jord ga full klaff på avlingen. Når han da har utgifter på 100.000 kroner til såkorn, like mye til gjødsel, 80.000 til kalking og tilsvarende til jordprøver, diesel og traktorreparasjon samt andre uunngåelige utgifter, har man et bilde av lønnsomheten på et gjennomsnittsbruk, selv med 50.000 i statlig produksjonstilskudd.

Virkeligheten biter imidlertid ikke på fanatikere, det er bare å kaste et blikk på Trygve Hegnar i Finansavisen. Hittil er det blitt sendt fire episoder av «Jon blir bonde», men Hegnar tjuvstartet allerede i høst og har til dags dato rukket å skrive sju lederartikler med Almaas som skyteskive; det kan ha kommet flere bare mens du har lest denne saken. Trygve Hegnars bondehat er som åkerugraset kveke: seiglivet, flerårig og med lange røtter. Jeg kan huske ham allerede fra min ungdom på nittitallet, til stede i alle kanaler med sitt enøyde budskap om at bøndene er en slags parasitt på statskassa.

Hegnars irrasjonelle oppheng er fascinerende. 

 å bruke så mange krefter, gjennom mange tiår, på å motarbeide norsk matproduksjon – en oppgave markedet er ute av stand til å utføre, men som samfunnet altså ønsker å bruke ressurser på.

 Gunnar Stavrum i Nettavisen som ivrig etterplaprer – har to hovedankepunkter mot Almaas:

 Norges befolkning til å tro at bondeyrket er arbeidskrevende, mener Hegnar. Til sammen tjue arbeidsdager årlig, anslår han for en kornbonde. Med samme grad av realisme kan vi hevde at de tjue minuttene Hegnar antagelig bruker daglig på å resirkulere gamle ledere, er all innsats som kreves for å være redaktør av Finansavisen.

Hegnars irrasjonelle oppheng er fascinerende.

Bondens gull

Krig er fred, heter det i George Orwells «Nittenåttifire». «Aschehoug er robust og solid», uttalte konsernsjef Mats Nygaard om sin skjøre og vaklende bedrift da det tidligere i måneden ble meldt at forlaget kutter mer enn 30 stillinger, bare et års tid etter forrige nedbemanning. Hvilket troskyldig håp om at bransjeinteresserte avislesere aldri har hørt om Orwellsk nytale! Det er på grensen til rørende.

Det sies at salget av nettopp «Nittenåttifire» skjøt i været etter begge valgseirene til Donald Trump, og det er i så fall et av få lyspunkter i offentligheten for tida. For eksempel er en av de mange styringsmetodene til det totalitære regimet i romanen å stadig omskrive historien slik at den til enhver tid passer dagens agenda. Når man har lest den romanen, har man et analyseverktøy for å forstå hva Trump egentlig holdt på med da han denne uka sa at Ukraina aldri skulle ha startet denne hersens krigen mot Russland.

boklesing og svakere leseforståelse må jeg understreke at jeg ikke mener at Aschehougs desperate konsernsjef har likhetstrekk med USAs skamløse president, men det er vanskelig å ikke tenke at lesekrisa har forbindelseslinjer til de store sprekkene som nå oppstår i vestlige demokratier. Det er ingen som tror at romaner alene kan redde demokratiet, men det går an å tenke seg at lese­kompetanse kunne ha bidratt. Forlagenes krise er også sivilisasjonens krise.

Og det står virkelig dårlig til i forlagsbransjen. For en uke siden fikk vi vite at presse- og informasjonssjef Anne Iversen i Vigmostad og Bjørke (VB) er blitt nedbemannet – et lite ledd i en langvarig slankeprosess i forlaget, men for så vidt bare småtteri i det store bildet: Som vi kunne lese her i Klassekampen på torsdag, er det på halvannet år forsvunnet mer enn 90 stillinger bare i Gyldendal og Aschehoug, og også Cappelen Damm har nylig vært gjennom en omfattende kuttprosess.

I slike nedbemanningsrunder blir det gjerne sagt at man bestreber seg på å spare de redaksjonelle stillingene. Det kan godt stemme at redaktørene i mange tilfeller er de siste som ryker, men «spart» blir de ikke: Når støttefunksjonene blir slanket, må redaktørene overta arbeidsoppgavene – for eksempel pressekontakt – og det blir mindre tid til manusarbeid, det sier seg selv. På sikt er det nødt til å føre til redusert antall utgivelser.

 har all min sympati, men den største taperen er samfunnet, for når VB, Norges fjerde største forlagshus, ikke lenger prioriterer pressearbeid, er det også et tegn på at samspillet med den tradisjonelle medieoffentligheten anses som mindre relevant: Også avislesingen synker. Også i pressen er det nedbemanninger.

Og for å legge den siste brikken i dette dystopiske puslespillet: Den kanskje viktigste årsaken til at forlagene strever økonomisk, er svikt i skolebokmarkedet. Til tross for ekstra bevilgninger fra regjeringen de siste årene kjøper skolene få papirbøker. I en tid der evnen til å skille skitt og kanel i den daglige informasjonsflommen blir stadig mer avgjørende, lar vi altså den kommende generasjonen vokse opp innelukket i et skjermunivers der det oppmuntres til alt annet enn konsentrert kunnskapstilegnelse og grundige overveielser. Det er en nedadgående spiral som ender i en offentlighet delt mellom livsstilsbloggere på Instagram og autoritære statsledere som uimotsagt dikter opp virkeligheten via kanaler kontrollert av dem selv.

 – også dét er blant slagordene i «Nittenåttifire», og vi kan regne med at Musk og de andre tek-oligarkene slutter helhjertet opp om det. Det er for tida vanskelig å bevare optimismen og begrense dommedagspatosen, og jeg ser bare én løsning. Selv om en bør være forsiktig med moralisme og pekefingre, har jeg alltid vært svak for Kagge forlags mildt aggressive slagord: «Skal du bare lese én bok i år, bør du ta deg sammen.»

Uvitenhet er styrke

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

I Thomas Vinterbergs nye tv-serie – «Familier som våre», som nå vises på NRK – har vi sett undergangen komme til Danmark. Dette gjelder visst også på kulturfeltet, der apokalypsens ryttere salet på denne uka: Først kom det fram at en populær barnebok om dyr inneholdt KI-genererte illustrasjoner der hyenen hadde klover og hjorten fem bein. Så lanserte Storytels danske grein Mofibo en rent KI-produsert lydbok – altså både skrevet og innlest av kunstig intelligens. «Forfatteren» Rosy Lett – et anagram for «Storytel» – har et nusselig europeisk-asiatisk utseende, skriver engelsk og har en ny katt på alle bilder. Rosy Lett spiller dessuten lutt. Fyttirakker’n.

 i Norge? Her lager selveste Nasjonalbiblioteket (NB) avanserte KI-språkprogrammer for morsmålet. NB sitter på et helt unikt korpus av digitaliserte norske bøker og aviser som modellene kan trene på, så her er det bare å kjøre på. Toget går nå! ifølge en entusiastisk nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre, som gjestet Forfatterforeningens medlemsmøte i høst. Skribentorganisasjonene er i forhandlinger for å sikre kompensasjon for bruken av åndsverk. Det er viktig, men er KI-utviklingen uproblematisk hvis rettighetshaverne får noen kroner for allerede eksisterende verk? Eller for å spørre på en annen måte: Har vi ikke lært 

 av for eksempel digitaliseringen av musikkbransjen eller innføringen av skjerm i skolen, der man med katastrofale resultater ble med toget for ikke å virke sidrumpa?

NBs språkmodeller blir sikkert brillefine, men hva kan de brukes til? Saken er at vi ikke helt vet det, og derfor er det all grunn til å sette bremsene på KI-toget. For har forfattere og nasjonalbibliotekar egentlig tatt innover seg at denne fristende nye teknologien går hånd i hånd med kapitalismen, og at kunsten ikke egentlig har noen plass i ligningen? Norske forlag har allerede begynt å eksperimentere med KI-oversettelser, og hvem tror det stanser der?

 i januar­utgaven av Harper’s Magazine, har for eksempel Spotify begynt å fylle populære spillelister med egenprodusert musak for å slippe å betale royalty til ekte artister. Da er naturligvis neste steg å fylle dem med KI-generert pling-plong og slippe kunstnerleddet helt. I The New Yorker 13. januar er en 

-forlegger sitert på at «problemet med tradisjonelt forleggeri er at de lar forfatterne skrive hva de vil, de tenker ikke engang på hva Tiktok-hashtagen skal være». En åpenbar løsning bærer navnet Rosy Lett. Om vi synes det blir for kostbart med utgifter til vanskelige åndsverk, kan kanskje kunstig intelligens i nær framtid sørge for at vi kan fjerne 

Dét er vel fint, så lenge Rosy Lett lærer seg å skrive godt? I Morgenbladet 17. januar, i en sak der leder for Oversetterforeningen Hilde Lyng uttrykker skepsis til KI-oversettelser, sier hun at det ofte blir sagt at «forlagsbransjen ikke er til for oversetterne». Da er den kanskje ikke til for forfatterne heller? Hva skal bransjen med dem hvis de ikke kan skrive slik algoritmene vil?

 det motsatte spørsmålet som må stilles: Hva skal vi med litteraturen – eller kunst, film og musikk – om det ikke står et menneske bak? Uansett hvor velskrevet det i framtida måtte bli – hvem er interessert i hva en maskin har lappet sammen av informasjonsbrokker fra internett om livet på jorda under en brennende sol, om samlivet mellom mennesker, om arv og miljø og Guds eksistens? Kan vi la oss røre av umulig kjærlighet, hat mellom brødre eller individets strev med å finne en plass i fellesskapet om ikke et menneske som oss selv har preget teksten med levd liv, sitt hjerteblod og sin tankekraft?

Selvsagt ikke. Kunst forutsetter et menneske som uttrykker seg til et annet. I kulturlivet er ikke det viktigste spørsmålet hva KI kan tilføre kunsten, men hvordan vi kan beskytte det menneskelige mot KI.

Teknologien går hånd i hånd med kapitalismen.

Enden er nær, og den er ræva

Det var noen uker i høst at jeg ble møtt av store, lysende plakater nede på T-baneperrongen – det var reklame for en slags luktfjerner – der det sto: «Nå kan du bæsje på date!»

Jaså, ja. Sånt får en blyg og forknytt sjel til å tenke.

Jeg ble nokså grinete av reklameskiltene, eller kanskje heller 

, på en litt gammelmodig og besteborgerlig måte. En problemstilling jeg umiddelbart tenkte på som fullstendig begrenset til ungdomsverdenen, formulert i en på samme tid privat, vulgær og barnaktig språktone – når ble det plutselig i orden å gni sånt opp i ansiktet på en dannet kontorist med blodtrykksproblemer?

Noen måneder seinere leste jeg i flere aviser om en 21 år gammel influenser som gjorde det stort på sosiale medier med videoer om 

, som innebar streng selvdisiplin blant annet knyttet til trening og kosthold. Å ta ansvar for seg selv og egen helse, fysisk og psykisk, lot til å være hovedbudskapet. Dét hørtes umiddelbart ut som et sunt forehavende, men jeg ble betenkt da jeg leste at han tilbød foredrag til den nette sum av 25.000 kroner, og at både videregående skoler og høyskoler villig hyret ham inn for å snakke. For smak litt på det: Voksne ansatte ved våre undervisningsinstitusjoner finner det altså formålstjenlig å betale en unggutt fra Tiktok en halv månedslønn for å gi elever og studenter råd med på livets vei?

Jeg har en stund fiklet med en hjemmesnekret og litt forbitret teori om at ungdomskulturen har gått fra å være en egen sfære, en subkultur, til å bli selve hovedstrømskulturen, og da ligner slike samtidsfenomener symptomer på at sykdommen har slått ut i full blomst. Sykdomsbildet kan beskrives slik: Ungdommens forståelseshorisont er blitt alle tings målestokk, og samfunnet – skole, offentlighet – føler en merkverdig og tidligere uhørt forpliktelse til å tilpasse seg de unges ønsker og innfall. Pensum forenkles; nyheter og politisk debatt streber mot det gøyale. Utallige er de kronikker av, og intervjuer med, lærere og forelesere som forteller at studentene ikke lenger orker å lese lange tekster, og at undervisningen må tilpasses deretter. Rikskringkastingen diskuterer seriøst om fjernsynsnyheter bør filmes i høydeformat, da undersøkelser viser at ungdom 

Dette er mest enkelteksempler med tilhørende fornemmelser og antakelser, ja visst, og derfor kastet jeg meg glupsk over den da jeg kom over en mer samlet framstilling: Keith Haywards bok «Infantilised», med den talende undertittelen «How Our Culture Killed Adulthood». Haywards påstand er at samtida er i ferd med å gjøre, eller allerede har gjort, den modne, fornuftige voksne til en fordums skikkelse.

Hayward er egentlig kriminolog og universitetsprofessor, og forteller i boka at interessen for det han altså kaller en infantilisering – barnsliggjøring – av samfunnet, startet med inntrykket av at de nye studentene år for år ble stadig mindre modne og mer sensible. Det begynte å dukke opp e-poster der studentene syntes pensum var for «utfordrende», at eksemplene fra forelesningene var «opprørende», og plutselig kom 

 på banen og var bekymret for arbeidsmengden deres myndige avkom ble utsatt for.

Derfra strømmer eksemplene på. Som Hayward skriver, ser han infantiliseringen hvor enn han snur seg – fra voksne som sluker superheltfilmer, leker med Lego og kler seg ut som Harry Potter, via arbeidsplasser som innreder pauserom som fargerike barnehager, til Trump-tilhengere som forsøker å begå statskupp iført ansiktsmaling og horn på hodet.

Å kaste barnet ut med badevannet er i og for seg hensikten.

Barneveldet

Jo Nesbø har alltid vært vår mest amerikanske forfatter, og dette er antagelig også grunnen til at han er så umåtelig populær. Norge er ikke Det ville vesten, og altfor mange norske krimforfattere har vasset rundt i en – krimfaglig betraktet – blodfattig virkelighet og forsøkt å sannsynliggjøre oppfinnsomme lystmord med barndomstraumer og seksualitet på ville veier. Amerikansk krim er gjerne forbildet, men her til lands opplever vi en påtrengende mangel på ko-ko seriedrapsmenn og mektige krimsyndikater.

Nesbø har bestandig gitt blanke i alt dette – i realisme, samfunn og kriminal­statistikker – og i stedet forvandlet Oslo og Norge til eksotiske Hollywood-­kulisser for de mest avsindige krimfantasier, slik James Bond bruker turist­attraksjoner verden over som lekeplass: Harry Hole har overlevd snøskred på Ustaoset og vært i nærkamp med en seriemorder på toppen av hoppbakken i Holmenkollen. Og det er jo dette som gjør bøkene hans så tiltrekkende! De spraker av action og hardkokt slagkraft, det dufter liflig av popkulturens Amerika, i hjemlig tapning. Harry Hole er politietterforsker med seriemorderkompetanse fra FBI – hva er til sammenligning Varg Veum hos Gunnar Staalesen? Han er … sosionom.

 har Nesbø i sin nye krim, «Minnesota», like så godt flyttet handlingen til USA, og da kunne en kanskje tenke seg at Technicolor-volden 

 slo ut i full blomst, men nei, ikke egentlig. Denne boka forsøker, på sitt vis, å uttrykke sunne norske middelklasseverdier; jeg vil nesten gå så langt som å si at «Minnesota» konkluderer med en søt, men litt snusfornuftig moral. Ja, ja, det siste er forresten ikke fremmed for Hollywood.

Ikke for det, boka er voldelig nok, bevares, og forflytningen til USA gjør at Nesbø kan tillate seg å tilkalle et SWAT-team, ikke én, men 

 ganger. Vi snakker altså om politifolk med tungt skyts og sjokkgranater, som er spesialtrent for terror- og gissel­situasjoner, og som alltid ser dødstøffe ut på film; en av gangene møter vi dem i en artig katt-og-mus-lek med vår snedige drapsmann inne på et kjøpesenter. Vold og shopping – de mest erkeamerikanske bidrag til verdens kulturarv!

Det er imidlertid ved krysningen av disse to – med andre ord: våpensalg – at romanen tilkjennegir tilsvarende erkenorske politiske holdninger. Hovedhandlingen er lagt til ukene før Donald Trump vant presidentvalget i 2016, og i tillegg til noen spredte betraktninger om industridød, arbeiderklassens stagnasjon og kvinnelige presidentkandidater, viser det seg at USAs helsprø våpenlovgivning faktisk står i sentrum for krimplottet.

har da vitterlig et plott, og dét av godt, innfløkt Nesbø-merke. En norsk forfatter med slekt i Midtvesten kommer til Minneapolis for å skrive en 

-bok om en kjede hendelser som fant sted i byen seks år tidligere: En våpenhandler ble den gang såret av en snikskytter, og etter hvert må både 

 av skytevåpen og våpenlobbyister bøte med livet. Hovedpersonen i historien er en fraskilt, fordrukken og sorgtung politietterforsker – men altså ikke Harry Hole – og han mistenker at hevn er motivet. Han har selv opplevd tap og begynner å fatte sympati for morderen.

Dette virker jo nesten flatt og fargeløst til Nesbø å være, men det er ikke uten grunn at han er blitt beskyldt for å meske seg i det morbide, og jeg kan betrygge fansen med at han ikke har mistet appetitten. Noen lesere er sikkert kjent med det fortellerteoretiske prinsippet 

, som sier at ethvert element i fortellingen må ha en funksjon – hvis det for eksempel dukker opp en pistol i handlingen, må den på et tidspunkt avfyres – og for å si det slik: Jeg lurte en god stund på hvorfor hovedpersonen hadde så mye kontakt med en 

 – altså en som stopper ut dyr – og sannelig min hatt, han var ikke i romanen uten grunn. Det er ikke bare i form av sitt åpne politiske budskap Nesbø foretar et litterært hamskifte i denne boka.

 Norges mest amerikanske forfatter, og det gjelder også språklig. Forankringen i amerikansk populærkultur har gjennom hele forfatterskapet skjemmet prosaen hans i form av et vell av engelskklingende formuleringer – noe heller ikke «Minnesota» er fri for. Det hukes av i bokser (ruter), og folk havner i hunde­huset (ut i kulda / i skammekroken); «tallet på døde» blir til «liktelling» (

), og enkelte replikker høres ut som om de er hastig oversatt fra amerikansk: «‘Ja, Melke­mann, jeg vil at du skal sørge for at Lobo aldri får sitte i det avhøret.’»

Jeg har likevel nesten alltid glede av å lese ham, men «Minnesota» er ikke blant hans beste. Når jeg leser Nesbø, ønsker jeg meg full pupp, tut og kjør, men på en lignende måte som i «Blod på snø» fra 2015 er «Minnesota» delvis en metaroman: Den handler 

 kriminallitteratur, denne gangen spesifikt om fiksjon og dokumentarisme. Dessverre er det kort og godt ikke særlig interessant.

Når jeg leser Nesbø, ønsker jeg meg full pupp, tut og kjør.

Hamskifte

Den kanskje mest rystende filmen jeg så i tenårene, var thrilleren «Seven» (1995). Den slutter med at den ene av filmens to politietterforskere møter motstanderen, en seriemorder av det teatralske slaget – religiøst-filosofisk høyttravende og nærmest barokk i sin sadisme – i en emosjonelt intens konfrontasjon i et goldt ørkenlandskap utenfor en mistrøstig storby. Det hele ender på aller mest tragiske vis, og filmen tilbyr ingen fortrøstningsfull avslutning – bortsett fra en siste replikk, levert på 

: «Ernest Hemingway skrev en gang», sier skuespiller Morgan Freeman med sin landsfaderlige stemme, «at verden er et fint sted og verd å slåss for. Jeg er enig i det siste.» Sitatet stammer fra «Klokkene ringer for deg», altså Hemingways roman fra den spanske borgerkrigen, som endte i en knusende seier for fascismen og et land i ruiner.

 assosiasjoner – blant svært mange – som vekkes av Tore Kvævens dystre romanverk «Raudt støv», som nå, med bok 2, er fullført. Tankene har i løpet av lesningen gått i alle retninger, fra de postapokalyptiske, australske «Mad Max»-filmene via «Crocodile Dundee» til de mest storslåtte westernfilmene fra etterkrigs-Hollywood. Fra litteraturens verden har dyreskildringene jeg leste som barn – Mikkjel Fønhus, Jack London og de australske barnebøkene om Sølvhingsten – dukket opp i minnet; det samme har den gammeltestamentlige nådeløsheten hos Cormac McCarthy. «Raudt støv» spenner liksom fra «Terminator» til apokalypsens ryttere.

Nå høres det kanskje ut som om Kvæven har kokt i hop en avsindig referanselap­skaus, men at hodet mitt spinner i populærkulturell fryd, betyr ikke at også forfatteren har mistet kontrollen. «Raudt støv» er et veltemperert verk; jeg bare forsøker å antyde noe om originaliteten. For hvor mange spenningsfylte, macho sci-fi-dystopier med naturlyriske innslag, moralsk-metafysiske drøftelser og snev av western finner vi egentlig innenfor nynorsklitteraturen i et normalår? Eller overhodet underholdningsromaner med høylitterære tilbøyeligheter i den norske bokfloraen? Altså, det er så stas med en sånn utgivelse!

 kom i fjor, og bok 2 fortsetter der den første slutter, så la meg rekapitulere: Vi befinner oss i år 2060, i et Australia herjet av verdenskrig. Med unntak av en enklave helt i nord er kontinentet erobret av fienden. Leseren får bare fragmentarisk informasjon om hvem partene i denne krigen er, og hva det kjempes om; det eneste som er klart, er at fienden er fullstendig umenneskelig i sin brutalitet.

I bok 2 har vår mann, John Arnhem, tatt pause fra krigen for å evakuere sine gamle besteforeldre fra den avsidesliggende kvegfarmen deres – sammen med tre tusen kyr, og det følgende sies med kjærlighet: Kveget som drives gjennom ødemarken, maner fram de mest majestetiske tablåer for det indre øyet hos en westernentusiast som undertegnede. Samtidig mottar Australias øverstkommanderende illevarslende etterretninger, prikk, prikk, prikk.

 actionfylt, Arnhems soldater støtte samme med både roboter, genmanipulerte villsvin og en mannevond saltvannskrokodille. Parallelt møtte vi en flokk villhester som streifet i det rødstøvete landskapet, på avstand fra krigen, i en slags idyllisk og uskyldig naturtilstand. Hestene lunter saktmodig omkring i utkanten av handlingen også i bok 2, og selv om ondskapen i menneskelig forstand er dem fremmed, vekker det ubehagelige draget fra brennende byer og råtnende lik i det fjerne minner om livet med mennesker – de australske villhestene nedstammer fra rømte arbeidshester. Leserne blir samtidig minnet om at også hos dyrene finnes konfliktpotensialet og begjæret etter dominans – ubevisst, nedfelt i instinktene.

Dette er et sentralt grep Kvæven benytter flere steder: Han kan avbryte en nervepirrende kampscene og smette inn et lite kapittel om et blomsterbed som står vissent i den tørre ørkenvinden rett ved. Slik parallellfører «Raudt støv» den menneskelige brutaliteten med en natur som nok er uskyldsren i moralsk forstand, men som like fullt har vold og død som sin ubønnhørlige forutsetning, og som faktisk heller ikke er helt frikoblet fra det menneskelige.

Det er store spørsmål både Kvæven og hans romanpersoner baler med, men akkurat her hender det også at jeg mister tålmodigheten. Når soldatene i rolige øyeblikk grubler over livet, døden, kjærligheten og krigens gru, kan Kvæven bli både tung på labben og nesten uutholdelig patosfylt.

verdenskrigens ideologiske konfliktlinjer førte i fjor til at bok 1 ble gjenstand for en smule kontrovers blant annet fordi den på ett nokså avgjørende punkt la seg tett inntil den høyrevridde bloggosfærens idéunivers i vår egen tid. Jeg skal ikke dra den lille trefningen fram i lyset på nytt, men også i bok 2 fristes leseren til å trekke paralleller til samtiden. Ikke minst gjelder dette et viktig plottelement i form av et skjebnesvangert vaksinasjonsprogram. Jeg nekter å falle for fristelsen. Etter å ha lest hele verket er det klart at de dagsaktuelle trådene definitivt finnes, men de er for få og for tynne til at «Raudt støv» behøver å leses som en samtidskommentar. Snarere tegner Kvæven opp et mytisk framtidsunivers med mennesker og dyr i kamp for tilværelsen, der vold og ondskap inngår som livsvilkår på linje med luft, vann, ild og (det røde) støvet alt til slutt skal ende som.

Hodet mitt spinner i populærkulturell fryd.

Alle de vakre hestene

Det var med en smule engstelse jeg tastet inn «Euroboys» i søkefeltet for å lete etter bilde til denne epistelen. Forrige gang jeg gjorde det, var for nesten et kvart århundre siden, og det satte støkk i meg. Jeg hadde helt nylig fått internett­tilgang, på datasalen i Sophus Bugges hus på Blindern. Nå ville jeg lese om rockebandet Kåre & the Cavemen, som nettopp hadde skiftet navn til nettopp Euroboys.

. Gode Gud, hva var det som flammet opp på skjermen, i sterke farger, foran mine blå øyne og, ikke minst, foran mine medstudenter? Et helt galleri blonde unggutter, mildt sagt tynnkledde. 

 eldre enn meg, men her fantes ingen uskyld. Disse gutta var på tilbudssida. Jeg oppsøkte aldri ytterligere informasjon om Euroboys.

I høst fikk jeg likevel nyss om jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo 6. desember. Anledningen var 20-årsfeiring for «Soft Focus», Euroboys’ siste plate. Det ble en sødmefylt kveld. Noe på grunn av musikken, selvsagt – Euroboys ligger mykt i øregangene; betegnelsen er vel 

. Glatt og behagelig, det er lyden av et bekymringsløst liv med friske drinker og evig solskinn. Likevel – det er gjerne sånn med musikk at det den i seg selv uttrykker, bare er en liten del av opplevelsen. Vel så viktig er minnene, følelsene og assosiasjonene den vekker. Og det jeg hørte, var den løfterike lyden av en verden som åpnet seg.

 var på den ikke spesielt sagnomsuste Kloppstock-festivalen på Harestua, sånn cirka i 1997. Egentlig var jeg alltid mer interessert i bandet enn i musikken. Det har seg sånn at frontfigur og gitarvirtuos Knut Schreiner samt et par av de andre medlemmene av det opprinnelige Kåre & the Cavemen gikk på samme videregående som meg. De var russ året før jeg startet, så jeg møtte dem aldri, men ryktene gikk. De var tøffe i trynet, selvgode, de hadde en nimbus. Det ble sagt at de en gang la en dau grevling i skolens ventilasjonsanlegg. Det er jo en selsom beskyldning, men poenget var krystallklart: Disse gutta skydde ingenting.

De hadde flyttet til Oslo og tok for seg. De var husband for Anne-Kat. Hærland på NRK, det ble sagt at Kåre var sammen med henne òg. De gikk i like dresser og så og hørtes ut som et band Quentin Tarantino kunne ha diktet opp. Kåre & the Cavemen var et hint om en tilværelse hinsides Brandbu videregående skole.

å bli nokså fritt for yachtestetikk, men det jeg fikk et minneglimt av denne mørke vinterkvelden, var tida da populærkulturen var glamorøs og skinnende, før Internett åpnet porten til Den Store Tarveligheten.

De store gutta

Forskere, kunstnere og litterater bygger videre på andres arbeid; det heter at man står på skuldrene til sine forgjengere. Det er i hvert fall det vanlige, og derfor er det så fint når nestor i litteraturforskning Willy Dahl i sin nyeste bok tar utgangspunkt i Anna Serafima Svendsen Kvams masteroppgave om Torborg Nedreaas fra 2021. Kvam er nå stipendiat i nordisk litteratur, knapt 30 år gammel og i hvert fall ikke Dahls 

: Dahl er 97 og har utgitt bøker om litteratur i seksti år. Det er noe vakkert i denne litteraturvitenskapelige interessen for Nedreaas på tvers av generasjoner – samtidig som bøkene hennes nå er i ferd med å få en renessanse i oversettelse: Romanen «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) kom i år på dansk og er bebudet på engelsk til våren.

Boka «Noveller i krigstid. Tidlige tekster av Torborg Nedreaas» bygger på Kvams arbeid og går, som tittelen sier, tilbake til starten av Nedreaas’ forfatterskap, men fungerer også som et tillegg til en av de mest betydningsfulle linjene i Dahls lange litteraturkritiske virke, nemlig interessen for folkelesingen.

 rett etter freden i 1945 med de to novellesamlingene «Bak skapet står øksen» og «Før det ringer tredje gang». Den første blir regnet som hennes «seriøse», litterære debut, den andre er blitt halvveis avfeid som underlødig, fordi brorparten av novellene der først var publisert i ukeblader. Men var de dermed smusslitteratur?

I sin lesning, som han altså bygger på Kvam, ser Dahl kvalitetsforskjeller. Under krigen skrev Nedreaas jevnlig for Hjemmet, Allers og Magasinet (som opprinnelig markerte politiske tilhørighet med navnet Arbeidermagasinet), og hun tilpasset novellene til markedet hun skrev for: «Til Magasinet sendte hun de mest seriøse novellene, til Allers de som i større eller mindre grad avvek fra det som gjerne kalles ‘formelnoveller’, og til Hjemmet det lettere underholdningsstoffet.» Ingen Hjemmet-noveller fikk være med da Nedreaas utga «Før det ringer tredje gang», og ukebladforfatterskapet sitt skal hun senere ha ansett som uviktig. Etter krigen gikk hun også til angrep på ukebladene:

Her kan man skru av for sin egen hjernevirksomhet, man kan bare gape sløvt og ta imot fiks ferdigsydde dagdrømmer

at Nedreaas ikke hadde noen grunn til å skamme seg over sine ukebladbidrag, men at hun i krigsårene tvert imot «hevet det litterære nivået i ukepressen». Nedreaas’ holdning om at ukebladunderholdningen skulle være sløvende, er det da også lenge siden Dahl delte. Da undertegnede intervjuet ham i fjor sommer, sa han: «Jeg leste dem fra jeg var sju, uten å ta særlig mye skade, tror jeg.»

Dette er også sentralt for Dahls nye utgivelse: «Det er nettopp som tidsvitne jeg kan bidra til Nedreaas-forskningen», skriver han. Han skriver ikke om disse novellene bare som litteraturhistoriker, men som en samtidig leser – han var selv blant publikum!

 innsiktsfylt og humørfylt gjennomgang av Nedreaas’ ukebladnoveller Dahl her har gitt oss. Selv blir jeg likevel rammet av en slags mismodig nostalgi. Tenk, det fantes en tid da folk flest slukte skjønnlitteratur over en lav sko. I Arbeidermagasinet fikk en husmannsgutt som Alf Prøysen tilgang til amerikanske romaner som føljetonger og ble i voksen alder selv lest samme sted av skarer av nordmenn – sammen med samtidige som Sigurd Hoel, Johan Falkberget og Torborg Nedreaas. Og ikke bare det: Selv for å skru av hodet – gape sløvt og ta imot ferdigsydde dagdrømmer – var det altså mot litteraturen man søkte seg.

Det er mørkt og kaldt, og ambisjonene er lave: La oss gape sløvt som våre forgjengere, og så klatrer vi etter hvert opp på skuldrene deres.

Torborg Nedreaas i våre drømmer

Å tilhøre en gruppe som er blitt utsatt for fordommer og diskriminering, gjør deg ikke fri for fordommer selv. Det demonstrerte nylig NRKs kritiker Ánne Márjá Guttorm Graven i en forunderlig bokanmeldelse av sakprosadebutanten Ingvild Holtan-Hartwigs bok «Legen på vidda. Et år i Karasjok». Holtan-Hartwig har skrevet om å komme sørfra, fra hovedstaden, som nyutdannet turnuslege til Karasjok, der alt er annerledes: Landskapet er storslått, på puben kjenner alle hverandre, folk snakker rart, og matbutikken har dårlig vegetarutvalg. Kort sagt, byjenta har havnet på bygda, og jo da, hun beskriver det hele med en viss storøydhet.

Problemet for Graven, som er fra Karasjok, er at Holtan-Hartwig ikke er innforlivet med den samiske kulturen i kommunen, og dermed fornemmer hun respektløshet og negative holdninger til samer i den unge søringforfatterens beretning, ja, vi får følelsen av at en latent rasisme ligger og vaker under overflaten.

 insinuasjoner, men de eneste eksemplene på søring­sjåvinisme Graven legger fram, er at Holtan-Hartwig synes samiske ord er forferdelig vanskelige, og at hun påstår at de ansatte i matbutikken ikke har hørt om tofu. Så lite belegg later Graven til å ha, at hun må referere en aldeles hårreisende pasienthistorie fra 

, nemlig Kathrine Nedrejords kritikerroste «Sameproblemet» – en roman – for å sannsynliggjøre søringlegens ufølsomhet overfor samene.

 om rasisme treffer hardt, og da bør kritikken underbygges bedre enn dette.

«Kanskje det er humor hun prøver på, eller å stille egen uvitenhet til syne», skriver Graven, «[m]en i hukommelsen ljomer samevitser.» Dette er anmeldelsens store svakhet: Den er bygget på at kritikeren har fått 

 til historiske krenkelser, som selvsagt er reelle og utilstrekkelig bearbeidet i kulturen, men som strengt tatt ikke kan lastes denne tilfeldige turnuslegen fra Oslo. Faktisk plasserer Graven forfatteren inn i en to tusen år lang tradisjon for å eksotisere samene, fra «den romerske historikeren Tacitus». Det er mye å holde en ung debutant ansvarlig for.

 sitter igjen med, er at siden Holtan-Hartwig befinner seg på det kulturelle territoriet til en minoritet, er hennes majoritetsperspektiv med nødvendighet en krenkelse. Dette er en holdning som ennå ikke er dominerende i kulturlivet i vår del av verden, men som vi kan se tendenser til i diskusjoner om hvorvidt det er uheldig at et teaterstykke med skeiv tematikk får en heterofil instruktør, eller at en svart lyriker blir gjendiktet av en hvit oversetter. Premisset kan synes å være at for å kunne ha forståelse for visse menneskelige erfaringer, må du allerede ha gjort deg disse erfaringene selv. Dette strider mot kunstens vesen.

Risikerer vi ikke dessuten at noen ut fra samme logikk vil hevde at medlemmer av minoriteter ikke er kvalifisert til å tolke majoritetens kunst? Eller at man vegrer seg for å gi verker av minoritetskunstnere seriøs, kritisk motstand? For å ta et eksempel fra våre danske naboer: I fjor ble Weekendavisens litteraturanmelder Linea Maja Ernst anklaget for «rasistisk lesning» av den kritikerroste lyrikkdebutanten Amina Elmi. Ernst foretrakk de delene av Elmis bok hun betraktet som frekke og oppesen i tonen, framfor de mer følsomme, lyriske partiene; Elmi mente dette demonstrerte en 

 hardt tilbake mot den en oppfatter som representant for en fordomsfull majoritet, er forståelig. Likevel kan jeg ikke skjønne annet enn at en så vid definisjon av rasefordom bare vil bidra til å innsnevre kulturfeltet til små, atskilte rom uten reell erfaringsutveksling mellom majoritet og minoritet.

Det er mye å holde en debutant ansvarlig for.

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken høres litt månebedotten ut i tittelen på sine politiske memoarer: «I alle dager». 

, liksom. Det er imidlertid ingenting ved Lysbakken som er preget av slik troskyldig forundring. Tvert imot skriver han irritert om politiske kommentatorer som, da han i 2022 annonserte sin avgang som SV-leder, roste ham for å ha forlatt ungdommens radikalitet og revolusjonsretorikk, som om 

 var naivt og umodent. Nei, han vil slett ikke avsverge sin fortid. Kanskje har han dempet retorikken, men det var han og hans likesinnede som hadde rett, synes han å si: Den nyliberalismen og globaliseringen han som unggutt på 1990-tallet engasjerte seg mot, har i dag vist seg å få katastrofale konsekvenser i form av klimakrise, splittede samfunn og demokratiskepsis. Lysbakken mener at økonomiske forhold, ikke minst finanskrisen i 2008, er hovedforklaringen på de fascistoide strømningene – Trump, Putin – som begynte å blomstre i tiåret etter.

 å bedømme holder analysene hans vann, men når han fremdeles viser seg som en såpass tro marxist, spørs det vel også nå om han vil finne nåde hos det snusfornuftige vaniljekommentariatet i Schibsted-pressen.

Nei, Lysbakken virker ikke blåøyd, men heller ikke kynisk. Kanskje er det jeg som er naiv, men han greier å framstille seg selv som svært tillitvekkende. Denne mannen ville jeg lånt bort pappapermen til uten å blunke! Eventuelt tar han seg bare godt ut i lys av at jeg har skandaleboka «Partiet» friskt i minne, der alle politikerne later til å være maktkåte og ryggradsløse. Jeg nevnte for en bekjent at jeg leste Lysbakkens bok, og vedkommende spurte om den var skrevet av en ghostwriter. Det kan jeg ikke tenke meg – den er holdt i nøyaktig den nøkterne, litt tekkelige og av og til lunt humoristiske tonen vi kjenner fra hans mange år i offentligheten. Nå har jeg kanskje ikke gitt Lysbakken min stemme, men selv har han en stemme jeg stoler på.

 er tre fortellinger vevd inn i hverandre», skriver Lysbakken i forordet. «Det er den om mitt politiske liv, den om tidsånden og den om makten.» I margen har jeg notert at jeg «er mest interessert i den om tidsånden», og det holder jeg ved endt lesning fast ved, selv om også de to andre fortellingene er leseverdige. Eller 

 er kanskje mer presist, boka er ingen fest – Lysbakken er for lojal mot partiprosjektet og for forsonlig og respektfull overfor sine motstandere til at det virkelig svinger. Dette tjener ham til ære, selv om denne leserens lavere instinkter dermed ikke får sitt. Ja, bortsett fra når han vurderer innsatsen til enkelte navngitte politiske kommentatorer i forbindelse med at han måtte gå av som statsråd i 2012, da tar han bladet fra munnen.

er nok boka for oss som ikke har paratkunnskap – i motsetning til det nettopp enkelte politiske kommentatorer later til å ha – om enhver politisk hestehandel som er blitt inngått på et eller annet konferansehotell for både ti og tjue år siden. Hva angår fortellingen om makten, handler den i første rekke om SVs forhold til regjeringsmakt versus parlamentariske forhandlinger. Stoltenbergs andre regjering (2005–2013) og bruddet i forhandlingene med Støre og Vedum i Hurdalen i 2021 blir selvsagt behørig gjennomgått, men mest spennende er nesten beskrivelsene av bakromsforhandlingene med Knut Arild Hareide i forbindelse med den interne striden om retningsvalg i KrF i 2018, som endte med at Hareide gikk av som partileder.

 har det vel ikke med å omvende meningsmotstandere i stort antall, og det vil nok heller ikke «I alle dager» gjøre, men når det gjelder 

, har Lysbakken synspunkter det er verdt å diskutere på tvers av politiske skillelinjer. Et sentralt poeng i boka er at hans politiske liv – fra ungdomstida til i dag – har falt sammen med den nyliberale epokens høydepunkt. Etter Murens fall dominerte nyliberalismen tidsånden fullstendig, skriver Lysbakken. Med den kalde krigen overstått ventet man at lystig klingende transaksjoner på det frie marked skulle skape varig fred og samforstand; alternativer til markedstenkningen og individualismen lot seg knapt tenke. Nå viser 11. september, finanskrisen og MAGA at den nyliberale æraen er over, vi lever bare i ettervirkningene av den og vet ikke hva som vil komme.

Har Lysbakken rett i dette? Jeg vet ikke. Vi vet ikke hva som vil komme, det er sant, men tyder ikke det også på at vi fortsatt har store vanskeligheter med å forestille oss et annet system enn det som har tjent oss så middels godt hittil? Vår mangelfulle håndtering av de tilsynelatende uoverstigelige utfordringene som ulikhet, klima og krig representerer, peker i den retningen.

 anmeldte tidligere Høyre-­statsråd Torbjørn Røe Isaksens «Ingen tror på nåtiden» for Bokmagasinet, bemerket han at boka hadde få forslag til løsninger på alle problemene vi står i. I likhet med Isaksen har Lysbakken nå satt et i hvert fall foreløpig punktum for sitt politiske liv, men når det gjelder fortellingen om SV og regjeringsmakten, holdes dørene åpne. Løsningene for framtida har imidlertid ingen dominerende plass hos Lysbakken heller. De skisseres raskt når det er mindre enn ti sider igjen av boka, og sier nokså vagt at venstresida må skape en allianse mellom den fagorganiserte arbeiderklassen og den progressive middelklassen, og veien til suksess er «en renessanse for reformismen»: Vanlige folks liv og velferd må gjøres bedre én reform av gangen.

Dét må vi vel kunne si var et farvel til den unge, revolusjonære Lysbakken, himmelstormeren, men jeg mener ikke å være sarkastisk. Det kan høres smått og resignert ut, men kanskje er det dette vi kan håpe på: langsomme, små skritt mot en bedre verden.

Denne mannen ville jeg lånt bort pappa­permen til uten å blunke! 

Reformisten

Da jeg leste den britiske forfatteren og akademikeren Clair Wills’ bok «Min mormors hemmeligheter», som nylig er kommet på norsk, tenkte jeg på avslutningssetningene i Dag Solstads såkalte Telemarks-roman, der forfatteren selv husker tilbake til hvordan han som fjortenåring i møte med 

 sterkt bibeltro mormor måpte over den enorme mentale avstanden mellom dem: «Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.» Denne kløften kan sikkert flere ha kjent, om de har foreldre eller besteforeldre som er oppvokst i en annen type samfunn eller på den andre siden av et betydelig kulturelt skifte, og denne nesten svimlende avstanden til mennesker som på andre måter er nær – i slekt, tid og rom – er det som fascinerer også i Wills’ sterke bok.

 familiedrama er å finne i Irland på femtitallet, bare få år før forfatteren selv kom til verden i England. I hennes irske slekt ble det mumlet om at broren til Wills’ mor skulle ha satt barn på en nabojente, og at det derfor fantes en ukjent kusine. I voksen alder begynner hun å grave i saken og finner ut at mormoren ikke ville ha noe giftermål mellom eldstesønnen på gården og denne jenta, og den vordende moren ble derfor sendt til et såkalt mødrehjem for å føde. Barnefaren dro til England for å arbeide til støvet hadde lagt seg, men vendte aldri hjem.

Disse mødrehjemmene er en fremmed­artet institusjon for verdiliberale nordmenn; selv hørte jeg om dem første gang da irske Claire Keegans sterke kort­roman «Småting som dette» kom på norsk i 2021. Mødrehjemmene var en type anstalter – ofte finansiert av Den katolske kirke og gjerne drevet av nonner – der et enormt antall ugifte mødre helt fram til nittitallet fødte i skjul og bodde til barnet var stort nok til å adopteres bort. Slik vi kan lese hos Wills, er det i ettertid mye som tyder på at de religiøse institusjonene anså det like mye som sin oppgave å tildele straff for synden det var å ha sex utenfor ekteskapet, som å yte omsorg i en vanskelig situasjon, og de siste tiårene er det blitt avdekket de mest gruoppvekkende forhold ved flere av disse hjemmene. Et sentralt poeng hos Wills er at det mødrehjemmene i første rekke sørget for, ikke var velferd, men hemmelighold.

Mødrehjemmene tilhører det tjuende århundre, altså moderne tid, og en av flere ting Wills’ bok lærer oss, er hvordan Den katolske kirke i Irland faktisk kunne stramme grepet om befolkningen og sedeligheten i en tid da kristenkonservative holdninger tapte terreng ellers i den vestlige verden. Her kjenner leseren det solstadske gufset fra noe mange av oss tenker på som fortidig, men som altså har eksistert blant oss – Irland føles ikke fjernt av sted – langt inn i vår egen levetid. Når forfatteren forteller om hvordan både hun selv og en rekke av slektningene i hennes egen generasjon har fått barn utenfor ekteskap uten å oppleve fordømmelse, illustrerer det de nærmest seismiske endringene som har funnet sted i kulturen.

 om, er mormors rolle i familiefortellingen vel så viktig som det ukjente søskenbarnet. Forfatteren avdekker nemlig flere hemmeligheter rundt bestemoren, som både skaper en plottvending og gir nye dybder til skammen og hemmeligholdet. Fortellingen er svært leseverdig, og når Wills sannsynliggjør det 

 i sin familiehistorie ved hjelp av statistikk, oppleves den som representativ for denne delen av irsk historie.

Ikke ofte, men av og til, opplever jeg likevel at fortellingen i litt for stor grad er lukket inne i Wills’ familie, og det er da en lettelse når boka igjen åpner seg i mer kjølige, kulturanalytiske partier. Her gir Wills meg en sult på mer – mer om moderne irsk historie, mer om Den katolske kirkes innflytelse på alt fra stat til lokalsamfunn og privatliv.

Straffen for  å bli mor

Jeg er ikke blant dem som besitter detaljert kunnskap om Arbeiderpartiets historie, og om Werna Gerhardsen – lokalpolitiker, organisasjonsmenneske og statsministerfrue gjennom 17 år – visste jeg bedrøvelig lite før jeg nyss leste Sigrun Slapgards ferske biografi om henne. Dette er kanskje ikke så rart, hun er ikke veldig hyppig omtalt. Hun er ikke tilgodesett med egen artikkel hverken i Store norske leksikon eller Norsk biografisk leksikon, og biografien poengterer i sitt avsluttende kapittel at hun til tross for sitt utrettelige kvinne- og familiepolitiske arbeid slett ikke er nevnt i de historiske oversiktsverkene over Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.

Dette siste ble jeg sittende og grunne litt over ved endt lesning. Biografien tegner et bilde av en person som var omstridt, ikke minst innad i partiet, og kanskje kunne man tenke seg at enkelte ikke har ønsket å framheve henne? Boka sår imidlertid også en annen mistanke: Kanskje hun ikke spilte en særlig betydningsfull rolle?

undertittel, «Jenta fra Løkka», er litt blass, selv om det så klart ligger en kime til noe sentralt i Werna Gerhardsens historie her: Werna – la oss for enkelhets skyld holde oss til fornavnet heretter – vokste opp i beskjedne kår i et typisk arbeidermiljø på Grünerløkka i Oslo som datter av en ugift kvinne. Hun hadde ikke råd til å ta utdannelse, og hun bodde aldri lenger unna fødestedet enn en tjue minutters spasertur. At hun ble statsministerfrue og dermed var ved maktens sentrum gjennom den mest spennende og løfterike epoken i moderne norsk politisk historie – altså tidligere veiarbeider Einar Gerhardsens til sammen sytten år i regjering i perioden 1945–1965 – er et fint symbol på det arbeiderbevegelsen med Ap i spissen oppnådde i det tjuende århundre. Det er likevel påfallende at 

 er den egenskapen som blir framhevet hos en person som drev motstandsarbeid under krigen, som satt i Oslo bystyre i to tiår, som ble beskyldt for å ha «intim» omgang med KGB, og som Haakon Lie skal ha kalt «ei merr».

 en usjenerøs innvending, men slik Slapgard framstiller henne, bærer hun ikke de mer enn 500 sidene biografien her strekker seg over. Det er synd å si det, men enten det gjelder de mørke krigsårene eller Arbeiderpartiets gylne epoke i tiårene etterpå, er Werna mest av alt interessant som 

, selv i en bok der hun altså er hovedperson. Hun har verv og oppgaver i ulike deler av arbeiderbevegelsen – hun er spesielt opptatt av barn, oppvekst og utdannelse – og er åpenbart et organisatorisk rivjern, men for å sette det litt på spissen: Mens Einar sjonglerer Stalin, Nato og spørsmålet om atomvåpen, skaffer Werna en keramikkovn til Ruseløkka skole.

Derfor er det spesielt leit at boka halvveis forbigår en vesentlig side ved Wernas virke, nemlig årene som folkevalgt. Slapgard skriver i forordet at Werna var bystyrepolitiker, men da noen «bystyresaker» blir nevnt i en innskutt bisetning nesten tre hundre sider senere, så hadde i hvert fall denne leseren glemt det. Det er ikke så rart, for Slapgard på sin side glemmer å fortelle at Werna overhodet ble innvalgt. Andre steder kan jeg lese meg til at hun satt i tjue år, og dette er litt vesentlig, for vi får riktignok høre en god del om Wernas politiske arbeid, men som fem ganger folkevalgt trer hun tydeligere fram som selvstendig politiker. Til sammenligning har Ingolf Håkon Teigenes Werna Gerhardsen-biografi fra 1987 i det minste et eget kapittel om Wernas tid i bystyret, om enn ikke særlig innholdsrikt, det heller.

er en av flere ting som gir den nye biografien et litt distré preg. En annen er bokas tendens til å etablere spenningsmomenter uten å følge dem opp. Direkte frustrerende for leseopplevelsen blir dette da Slapgard får snusen i et mystisk upublisert manus fra den innerste krets rundt Gerhardsen-paret. Spenningen stiger da en ansatt i Arbeiderbevegelsens arkiv greier å spore opp manuskriptet blant de omfangsrike etterlatenskapene etter ingen ringere enn Haakon Lie. Så hører vi ikke mer om det på omtrent hundre sider. Da får vi imidlertid vite at manuskriptet inneholder enkelte ufordelaktige karakteristikker av Werna, og at det forteller om «situasjoner som i liten grad er beskrevet, og der alt nå er i ferd med å stå på spill». En dirrende cliffhanger der, altså – og hengende blir den. 

Åtti sider senere forteller Slapgard at manuset har vært til nytte i hennes «puslespill», men fortsatt får vi ikke vite på hvilken måte. Hun henviser til manuskriptet 18 ganger; ingen av tekststedene avdekker noe oppsiktsvekkende om Werna – en tredjedel handler om de mange turene til fjells med Martin Tranmæl.

 av boka handler om Wernas velvilje overfor Sovjetunionen, og om ryktene som etter hvert begynte å svirre langs de flytende grensene mellom partiapparatet og overvåkningstjenestene, men som ikke ble offentlig kjent før på nittitallet, lenge etter Wernas død: Hadde hun en KGB-agent som elsker? Var hun ei manipulativ kjerring som duperte sin mann til å innta en forsonlige holdning til Sovjet? Med nåtidas blikk er det vanskelig å se de udokumenterte påstandene som særlig mer enn del av en partiintern rivalisering blandet med kvinnefiendtlighet, men det er like fullt en historie vel verdt å fortelle. Arbeiderbevegelsens betydning for det moderne Norge kan ikke overvurderes, og dermed er nesten alt ved Arbeiderpartiets historie av interesse. Likevel – Ingolf Håkon Teigene nøyde seg i sin tid med 180 sider om Werna. Kan hende det var tilstrekkelig.

Boka forbigår en vesentlig side ved Wernas virke.

Fru Gerhardsen

Det klinger litt av både ønskedrøm og festtale, jeg er klar over det, men like fullt er det prinsipielt sant og riktig: Det frie ord spiller en avgjørende rolle i en demokratisk offentlighet, på sitt beste utvider litteraturen tanken og foredler menneskesinnet, og dette gjør forlagsbransjen til en umistelig kulturbærer.

Ja, og i tillegg er forlagene bedrifter med mål om å sope inn spenn, ståler, gryn og grunker.

 men av og til glemmer enkelte aktører at de altså er begge deler: børs 

 katedral. For eksempel kunne VG i forrige uke avsløre at det lille forlaget Moment hadde satt i gang en konkurranse blant ansatte i bokhandlerkjeden Ark for at de skulle publisere «anmeldelser» (i kjedens nettbokhandel) av en av forlagets utgivelser. Blant premiene var en tur til Spania, og dermed tikket det inn både stjerner og positive omtaler.

Det er klart at det skjærer litt i hjertet at disse tomme lovordene får samme betegnelse som den journalistiske sjangeren 

 – for en profesjonell kritiker har jo slike forbruker­omtaler samme faglige status som sølekaker har for en konditor. Det er også et dårlig tegn at et norsk forlag synes det er greit å betale for reklame­floskler presentert som uhildede vurderinger, men kanskje bør det hele likevel avfeies som en bagatell: Det er et lite forlag og en ubetydelig utgivelse, og de såkalte anmeldelsene er nå fjernet og erstattet av sure lesere som gir boka én stjerne fordi de føler seg lurt av de opprinnelige, overstrømmende omtalene. Det kan være straff nok – men det er verdt å minne om at selv om forlaget er lite, så nyter også Moment godt av bransjens særordninger, ikke minst momsfritaket. Det er liksom meningen at samfunnet skal få noe igjen for dette, for eksempel ansvarsfulle bidrag til den felles samtalen.

kanskje er en bagatell, men som tillegges vekt i litteraturlivet, er litterære 

. Heder og ære er stas, og i likhet med rosende anmeldelser kan forlagene selvsagt bruke priser i markedsføring. Det er jo ekstra bra reklame at 

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.

Busk i kjærlighetens kratt

Uten korpsbevegelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skolekorpsene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litteraturlivets bransjedebatt.

Bak fasadene i amerikanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Skyer over Suburbia

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne

Skal forfattere vurderes av kolleger som ikke kan skrive eller oppføre seg?

En mann har lest damero­maner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utret­te­lige motstand mot samtids­kul­turen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdra­ma­ti­sering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litte­ra­turen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdom­me­lige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg mot­stands­løst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tanke­spred­te biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbei­der­klassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprin­sessens litte­ra­turtog.

Busk i kjærlig­hetens kratt

Uten korps­be­ve­gelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skole­korp­sene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litte­ra­tur­livets bran­sjede­batt.

Bak fasadene i ameri­kanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Skyer over Suburbia

Litte­ra­turen er det viktige, ikke forfat­terne

Skal forfattere vurderes av kolleger som ikke kan skrive eller oppføre seg?

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.

Busk i kjærlighetens kratt

Uten korpsbevegelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skolekorpsene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litteraturlivets bransjedebatt.

Bak fasadene i amerikanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne