Bjørn Ivar Fyksen

#fff

#000

Mens jeg leser Øystein Skotheims debutroman, begynner jeg å tenke på hvor likt det 

. Jeg har hatt det siste tettere innpå meg enn det første, men i min lekmannsforståelse virker det for så vidt rimelig at de to kan overlappe. I lesningen av «Kjære natt» er det imidlertid som om forskjellene nesten viskes ut. Jeg 

 jeg leser en bok om traumer skapt av 22. juli-terroren, men det 

 som en bok mer generelt om depresjon. Dét er selvsagt ikke et uegnet emne for en roman, men det er som om den grufulle massakren som egentlig ligger som et tungt, klamt altomsluttende teppe over hovedpersonens liv, på en merkelig måte havner i bakgrunnen.

 fra perspektivet til en navnløs overlevende fra Utøya, en ung mann som strever med å gjenerobre en slags normalitet etter det han bare kaller «hendelsen» overfor leseren, og som han ikke greier å snakke om overhodet overfor andre mennesker. I stedet går han på en mengde gledesløse og ulidelige dater. Forutsetningene for å lykkes er da også dårlige, for det han leter etter, er ikke en å elske, men en som kan redde ham. I romanens andre del lysner det litt, da han treffer Sara, som for en stakket stund kan se ut til å representere både en redning og en framtid.

Det som står i veien, er selvsagt traumet, som gjennom mine lesebriller altså ligner en depresjon. Riktignok har han skrekkfantasier om nye massedrap, og den for en snusfornuftig utenforstående helt malplasserte skammen han føler ved å ha overlevd, forfølger ham. Selvmedisineringen med sprit og sovepiller samt den totale mangelen på glede og tro på en løsning, kan derimot gjenkjennes fra de deprimertes verden.

også uttrykt på en troverdig måte. Er det én ting som kjennetegner depresjon, er det hvordan den kan overskygge det meste annet i bevisstheten og ta all plass i livet, etter hvert også hos de pårørende. Den syke blir dermed en vanskelig håndterbar skikkelse: en det utvilsomt er synd på, men som legger begrensninger på dem omkring seg. Hovedpersonen og Sara kan ha gode stunder sammen, men idet hun begynner å ymte om noe mer, en framtid, kanskje familie, legger utsiktsløsheten seg over dem begge og fjerner all farge. Jeg husker en setning fra «Ikke mennesker jeg kan regne med», Kyrre Andreassens roman av fjoråret: «Den deprimerte har ingen vilje, men bestemmer alt.»

Som bearbeidelse av det såret som 22. juli er, særlig for den generasjonen venstrepolitisk aktive som forfatteren tilhører – Skotheim er selv overlevende fra Utøya – virker «Kjære natt» selv litt kraftløs. Romanen er ganske enkelt litt for identisk med sin hovedperson: Boka er innelåst i hovedpersonens perspektiv, som, forståelig nok, er trangt og nærsynt. Vi får ikke vite nesten noe om livet omkring hovedpersonen, det finnes ingen familie, venner eller kollegaer av kjøtt og blod. Ikke engang den godhjertede Sara er mer enn en skisse til en romanperson. At sykdommen ikke gir plass til stort mer enn smerten, er svært realistisk og godt beskrevet, men romanteksten burde ideelt sett ha rommet mer.

Ingenting utenfor lidelsen

Litteraturkritiker og forfatter

Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 

 henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 

. Sverd­rup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere.

 Hvis hun leser seg opp på formålet med norsk kunstnerpolitikk – der bibliotek­vederlaget er ett av flere virkemidler – slik dette er formulert i for eksempel NOU-en «Kulturutredningen 2014», stortingsmeldingen «Kunstnarkår» og i bokloven, vil hun se at jo, å fremme litterær kvalitet og å støtte ikke-kommersiell litteratur er faktisk litteraturpolitikkens mål.

Det er forståelig at Forfatterforbundet forsøker å tolke norsk litteraturpolitikk i en retning som gagner dem, men de skal være forsiktige med å forvalte offentlige midler etter eget forgodtbefinnende.

Sverdrup tar feil

Tolstojs store kjærlighetsroman «Anna Karenina» har en av litteraturhistoriens mest berømte åpninger: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det oppleves umiddelbart som sant, før man begynner å tenke over hva påstanden innebærer: Er det kanskje bare én måte å være en lykkelig familie på? Det kan jo umulig stemme. Antagelig sier setningen mest om litteraturen: Det er lettere å bygge en roman på konflikt og håpløshet enn på lykke og harmoni. Og størst av alt, for forfatteren, er selvsagt kjærligheten, med sine endeløse muligheter for veksling mellom de ekstatiske høyder og den dypeste fortvilelse.

Det er derfor noe fremmedartet ved franske Hervé Le Telliers behandling av temaet i «Nok snakk om kjærlighet»: De virkelig store emosjonelle svingningene uteblir. Kan den likevel si noe interessant om kjærligheten?

 har et fyldig forfatterskap bak seg, men var for meg og de fleste norske lesere et nytt bekjentskap da «Anomalien» – som han fikk den prestisjefylte Goncourt-prisen for i 2020 – utkom på norsk for tre år siden. Det var en fest av en bok – en særdeles underholdende og sjangerlekende sci-fi-thriller – og har ved første øyekast ikke så mye til felles med denne litt eldre utgivelsen (fra 2009) som nå er kommet i fersk oversettelse. (Begge er oversatt av Gøril Eldøen, og om Le Tellier skriver et like godt fransk som hun skriver norsk, bør han være fornøyd med seg selv.)

I «Nok snakk om kjærlighet» handler det om kjærligheten som skifter objekt: Psykiateren Anna er i et stabilt ekteskap med Stan, som er øyelege, men blind for Annas nye interesse – forfatteren Yves. Samtidig faller Annas egen psykolog, Thomas, for advokaten Louise, som i utgangspunktet er harmonisk gift med biolingvisten Romain.

Vi befinner oss altså i en høyt utdannet middelklasse med et komfortabelt liv, pene manerer og velutviklet evne til å regulere egne følelser. Det er noe dannet og sofistikert, velkledd og nydusjet ved det hele, som å se et lavintenst fransk drama på Gimle kino i Bygdøy allé med for eksempel Juliette Binoche og Daniel Auteuil i hovedrollene, der man henviser til psykoanalytisk teori eller filosofiske klassikere når man vil innlede en samtale.

Der er så absolutt et tiltrekkende univers, men 

, nei, det er ikke noe denne forfatteren oppfordrer til, og i likhet med «Anomalien» er også dette en sjangerlek: Le Tellier er mer interessert i å undersøke fenomenet 

er medlem av den avantgardistiske grupperingen Oulipo, mest kjent for skriveeksperimenter bygd på regler og begrensninger, og «Nok snakk om kjærlighet» skal visstnok være bygget opp etter «gangen i et parti abkhasisk domino», et romanopplegg også forfatteren Yves i boka forsøker seg på. Dette forstår jeg ikke et plukk av, men boka er strukturert med ryddige kapitteltitler som ‘Anna og Thomas’, ‘Stan og Yves’. Likevel får jeg raskt vanskeligheter med å skille personene fra hverandre. «Om Louise er Annas kusine, aner det Thomas at Yves godt kunne vært hans egen bror», heter det et sted. Andre steder sies det at Thomas oppfatter Yves som sin dobbeltgjenger, at Anna kunne vært Louises tvillingsøster. Gjentatte henvisninger til Jacques Lacan oppmuntrer til en psykoanalytisk lesning, men først og fremst har speilingene som funksjon å undergrave forestillingen om det unike individet: Alle følger vi mønstre som ligner andres, synes Le Tellier å si. I hvert fall i den parisiske øvre middelklassen. Alle lykkelige, nyforelskede par ligner hverandre, men det gjør alle ulykkelige, nyskilte òg; vi er generelt ikke så makeløse som vi tror. Det virker riktignok sant, men det spørs om det med dét er nok sagt om kjærligheten.

Parisisk domino

Likhet og rettferdighet er en vakker ting. Alle norske barn har lik rett til skolegang. Trenger vi helsehjelp, får vi det, både Stein Erik Hagen og jeg – gratis, uten hensyn til at jeg har oppsparte midler på bok mens han er loppet til skinnet av formuesskatten. Velferdsstaten er i prinsippet lik for alle.

Slik er også deler av litteraturpolitikken. Både Hagen og jeg kan gå på biblioteket og lese «Hakkebakkeskogen» og «Landet som ble for rikt» gratis. Staten betaler. Andre deler kan imidlertid ligne mer på næringspolitikk, der det for eksempel ikke er sånn at enhver glad gründer får støtte. Støtte vil gå til bedrifter man har tro på, eller som samfunnet trenger. Stipendpolitikken i litteraturfeltet har tradisjonelt fungert sånn. Arbeidsstipender fordeles ikke jevnt til alle som vil skrive.

Jeg har skrevet lignende ting tidligere, men det gjør det ikke noe mindre viktig: At enkelte forfattere får mer enn andre – eller at noen 

 får – er muligens ikke rettferdig, men det er akkurat som det skal være.

 meg selv handler muligens om alder og kjønn, men trangen er ekstra sterk fordi Forfatterforbundet nylig offentliggjorde stipendtildelingene sine, finansiert av det såkalte bibliotekvederlaget: Tildelingene signaliserte et retningsvalg, vekk fra tradisjonell litteraturpolitikk og mot noe som kan ligne mer rettferdig fordeling. Dette tyder på at det var et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte en så stor del av bibliotekvederlaget som de gjør.

Bibliotekvederlaget er en kompensasjon fra staten til forfatterne for den gratis bruken av bøker som vi alle nyter godt av på biblioteket. Vederlaget blir fordelt mellom ulike skribentorganisasjoner, som deler ut pengene som stipender slik at ny litteratur kan bli skapt. Selv om folk skulle låne bøker av Jørn Lier Horst og Unni Lindell langt hyppigere enn de låner andre bøker, er det ikke nødvendigvis disse forfatterne som stikker av med vederlagsmidlene; stipend kan like gjerne gå til en forfatter som skriver gode bøker, men som får liten spredning.

 feltet har det tradisjonelt vært Den norske Forfatterforening (DNF) som har forvaltet stipendmidlene, men de siste årene har Forfatterforbundet (FF) forhandlet seg til en del av potten, og de gikk i vinter til søksmål for å få enda mer. Argumentet er at FF er like kvalifiserte som DNF til å forvalte pengene, og at også de vil følge intensjonene som ligger til grunn for litteraturpolitikken for øvrig.

Dette kan det nå se ut til at de har gått bort fra. Slik Klassekampen viste 

, har plutselig en stor del av stipendene i år blitt tildelt krim- eller serieforfattere. 

 var aldri meningen med norsk litteraturpolitikk, som har hatt som hovedmål å styrke den smale litteraturen. Den kommersielle delen er markedets ansvar.

 Forfatterforbundet sikkert svare at underholdningsforfatterne jo også blir utlånt på biblioteket, og at de slik genererer vederlagsmidler, slik de helt malapropos understreker i første avsnitt på oppslaget om stipendtildelingene på nettsidene sine. Meningen med å innlede med dette, tilsynelatende uten sammenheng, må jo være å formidle en undertekst om at siden alle forfattere genererer midler, er det rettferdig at alle får ta del av dem.

en slik banal rettferdighetstankegang bak bibliotek­vederlaget. Stipendene skal 

 gå på rundgang blant alle skrivende slik at alle en gang får; midlene skal settes inn der en kvalifisert stipendkomité tror vi får best litteratur for pengene.

Nei til rettferdig fordeling

Kulturkrig og kulturkamp blir for sterke ord i denne sammenhengen, men Anne Louise Morseths florlette kjærlighetsroman «En lykkelig slutt» gir faktisk sitt besyv med i en aldri så liten litterær ordstrid. Litt kulturkjekling, kunne vi kalle det. Dette er vel ikke helt vanlig i underholdningslitteraturen, og det i seg selv gjør romanen interessant. 

-sjangeren – som boka er et svært vellykket tilskudd til – blir jo ellers ikke anmeldt i hopetall i Bokmagasinet, og det er nettopp her slaget står: i den evige motsetningen mellom høyt og lavt, mellom det folkelige og det elitistiske, mellom trivialsegmentet og mer lødig litteratur.

«En lykkelig slutt» er intenst selvopptatt i dette spørsmålet: Er jeg – en skarve rosenrød kjærlighetsroman – god nok, høyverdig nok?

 – vår kvinne, Karo (Karoline) Løwe – som lurer på dette; hun er en litt midt på treet framgangsrik forfatter av seriebøker for ungdom. Noen viderverdigheter på bokmesse – med bransjefyll, karaoke og Tiktok blant ingrediensene – fører til at et forlag spør henne om å skrive bok sammen med den norske-svenske suksessforfatteren Love Sandström. Han opererer i et annet litterært sjikt, har mottatt Nordisk råds litteraturpris, har romantitler av typen «Dødsmonologene» og mener romantisk litteratur og en lykkelig slutt er fjollete og virkelighetsfjernt. Årsaken til at han har sagt ja til denne skamløst kommersielle forlagsjippoen – «Love & Løwe – en kjærlighetsroman» – er ytterst mystisk, men pytt sann, det er et slags plottelement.

Karo er skeptisk. Hun synes den dystre eksistensialismen i bøkene hans er pretensiøs, og hun er, som vi forstår, lesernes talskvinne i kampen for den folkelige, romantiske litteraturen. At Love later til å være ulidelig arrogant, setter til å begynne med ikke ild i samarbeidslysten, men det er klart – det hjelper litt at han er så kjekk at det spraker i frontallappen. Leseren skjønner at, ja ja menn, her vil det bli stormfulle høyder og snøret i bånn og det ene med det andre.

Sjangeren tro må Love & Løwe rimeligvis gjennom noen hindringer før en eventuell lykkelig slutt: Gjensidige fordommer skaper dårlig kjemi, Love er vrang, og er han forresten ikke blitt observert i en mistenkelig tête-à-tête med en langbeint, blond skjønnhet?

Samtidig bygger det seg opp en spenning av en litt annen art: Romance-bøker har ulik grad av det som blant kjennere kalles 

, altså scener med erotisk piff. I «En lykkelig slutt» er det et relativt høyt nivå av piff. Etter å ha blitt pirret med enkelte hete omfavnelser og avbrutte kyss, blir leserne endelig belønnet med et erotisk basketak i den fiktive Bjølsen bokhandel, og – la oss ikke være blyge – til slutt får vi også svar på spørsmålet som nå brenner i pannebrasken på alle seriøse litterater: Er Loves manndom av samme format som forfatterskapet hans? Svaret er: «Han kan umulig få plass.» Det er imidlertid ingen grunn til bekymring – heller ikke av juridisk art, for aldri har en mann i en norsk roman mer omhyggelig forsikret seg om samtykke enn her. 

 Scenen kulminerer i litterær ekstase på utstillingsbordet midt i butikken; Jan Kjærstad og Jo Nesbø fyker veggimellom, men ett sted går tross alt grensen: «‘Vent’, sier jeg. ‘Ikke på Anne B. Ragde.’»

For Karo får tildragelsen en lykkelig slutt. Tre ganger.

 skal ikke bedømmes etter originaliteten i formvalgene eller hvor dypt den lodder i menneskets sjelsliv; den skal vurderes etter underholdningsverdien, og som sexscenen er et eksempel på: Dette er gøyalt. Kanskje i en slik grad at det faktisk er et problem?

Saken er at Morseth er befriende selv­ironisk på vegne av romance-sjangeren. I andre underholdningssjangre – enten det er på film eller i litteratur – er dette nokså vanlig: Actionfilmer kan hinte anerkjennende til tidligere høydepunkter i sjangeren, hovedpersonen i en skrekkroman kan selv være horrorentusiast. Slik skapes et innforstått og humørfylt fellesskap blant et sjangerkompetent publikum. I kjærlighetsromaner er dette litt vanskeligere: For mye ironisk omgang med sjangerkonvensjonene kan der gå på inderligheten løs.

Er Loves manndom av samme format som forfatterskapet?

Romantikk med piff

Vi må lære barna å tåle ubehag, heter det ofte når terapeuter gir råd om barneoppdragelse i avisene. Barna må greie å stå i det vanskelige. Det er så sant som det er sagt, men det er viktig også for voksne, og spesielt for de av oss som lever av å ytre oss offentlig – la oss for eksempel si som litteraturkritikere. Å skrive negativt om en bok – altså om arbeidet til en annen aktør i dette feltet som her til lands er såpass lite at sjansen er stor for å møte vedkommende på neste litteraturarrangement – kan sosialt sett være litt ukomfortabelt.

Det ubehaget er en del av jobben. Derfor er jeg skeptisk til bekymringsmeldingen om såkalt minoritetslitteratur som historiker, forfatter og litteraturkritiker Ivo de Figueiredo publiserte i Morgenbladet forrige helg, der det i ingressen advares om at «Minoritetslitteraturen står i fare for å kneble den kritiske samtalen». Skulle dét være tilfellet, er det jo svært alvorlig, men jeg blir like lite overbevist av de Figueiredo som av Mazdak Shafieian, som framførte beslektede bekymringer i sitt nystartede nettidsskrift Kloakken for et måneds tid siden (omtalt i Bokmagasinet 3. mai).

 omfatter blant andre bøker av Brynjulf Jung Tjønn, Kathrine Nedrejord, Jan Grue og Sumaya Jirde Ali, og sentralt i kritikken er at de selvbiografiske jeg-fortellerne i minoritetslitteraturen oppleves som autoritære, i betydningen vanskelige 

. Deres rystende historier om diskriminering etterlater ingen «rom som tillater meg å fremføre en kritikk som ikke oppleves som ufølsom overfor forfatterne». Som en som selv har vokst opp med brun hud i Norge, har de Figueiredo i lesningen av «Kvit, norsk mann» lyst til å be Tjønn om å ta seg sammen og bli ferdig med barndommens krenkelser, men han er redd for å bli «gjort til en del av problemet forfatterne vil til livs» – altså å bli slått i hartkorn med dem som diskriminerer.

Er frykten velbegrunnet? Vi har fra USA hørt om avisskribenter som er blitt avskjediget som følge av hatkampanjer fordi de ikke etterlevde de uforutsigbare dogmene til de mest puritanske woke-aktivistene, men hva risikerer egentlig en litteraturkritiker her til lands ved å være kritisk til minoritetslitteratur?

 å henvise til personlige erfaringer selv: For eksempel har jeg anmeldt bøkene til både Abid og Abida Raja og satt spørsmålstegn ved konklusjonene de utleder fra sine minoritetserfaringer. I begge tilfellene mottok jeg nøyaktig null ubehagelige reaksjoner i etterkant. Et anekdotisk bevis, ja visst, men jeg legger det fram. At de Figueiredo starter essayet i Morgenbladet med å sammenligne lesningen av minoritetslitteraturen med å få en såret, selvopptatt og sosialt inkompetent sutrepave til bords på julebord, tyder i grunnen på at heller ikke han er 

«Opponerer man mot forteller­jeget her, er det nesten umulig å unngå følelsen av å tråkke på forfatteren», skriver han og mener dette er et problem ved teksten, ikke hos ham som leser og kritiker. Jeg er av motsatt oppfatning: At enkelte av bøkene de Figueiredo nevner, har litterære svakheter – som et enøyd forteller-jeg – kan jeg være enig i, men den vonde 

 av å tråkke på forfatteren hvis man påpeker dette, må kritikeren faktisk ta ansvaret for selv. De Figueiredo forveksler egen beklemthet med knebling.

 et diskusjonsspørsmål hvor hard tone anmelderen kan tillate seg, men dette er ikke noe særegent for kritikken av minoritetslitteraturen. Negativ kritikk kan potensielt oppleves som et slag i ansiktet på 

 forfatter som med sitt hjerteblod har krafset ned sin historie, og om minoritetslitteraturen behandles mer skånsomt enn annen litteratur, er det et problem for kritikken. En bok, uansett hvor svak den måtte være litterært, kan imidlertid ikke lastes for at kritikeren synes det er leit å påpeke det.

Ømskinnede kritikere

Edmund Austigard, som også er direktør i Samlaget, er ute med sin fjerde roman, og det er en snål, original, men ikke udelt vakker liten skapning; jeg finner liksom ikke helt hode og hale på den. Boka handler om naturtap og tradisjonell ressursforvaltning, og Austigard setter både norrønt-klingende mytologi og moderne finans i sving for å gi ideene form, men boka knaker i sammenføyningene.

I en fjellbygd i det vagt skisserte nordiske landet Staten finnes gården Stølen, hvis eier i dag har det nærmest anonyme navnet Ein, som i 

. Vi får ikke vite mye om slekta eller gården, utover at de er utrustet med en opphavsmyte: En guddom i form av den store isbreen Hvítrheimr – romanens tittel – ga for ti tusen år siden slekta ansvaret for et ørretvann nedenfor isbreen. Dør ørreten ut, skal fjellet legges øde. Og i romanåpningen flyter ørreten med buken i været. Stølen går konkurs, og Staten vil overta boet, inkludert de verdifulle fallrettighetene, som også internasjonale industrikonglomerater sikler etter.

Samtidig: På Manhattan har Eins søster Siss slått seg opp som investor, men også hun har gått på en smell. Hun har en datter, Leah, som etter hvert trer fram som romanens hovedperson, og som lager videoforedrag på nettet om trening og fysikk. Særlig opptatt er hun av 

, dette uutgrunnelige begrepet fra termodynamikken som ingen forstår, men som av ubegripelige årsaker dukker opp alle vegne i skjønnlitteraturen, fra Gert Nygårdshaug til Hanne Ørstavik. Da Siss dør, gir hun på dødsleiet instruksjoner til Leah om å finne Ein i gamlelandet og få ham til å selge Stølen.

 omrisset til en virkelig storslått roman, der slaget står mellom industrialisme og globalkapitalisme på den ene siden og tradisjonell, lokalt forankret naturforvaltning på den andre. Dessverre blir ikke dette storverket realisert innenfor akkurat disse bokpermene.

Det største problemet er at livet på Stølen, med det mytiske universet som omgir det, blir gitt for lite kjøtt på beina til å kunne leve og pulsere på boksidene på egen hånd. Til isbreen og gården hører det en slags bibel, «ei heimsbok der alt er skrive ned. Heile verda si historie, for det er det heím tyder, verda», og Leah bruker mye tid «på å lesa seg inn i denne rare verda». Leseren av romanen blir derimot i liten grad innviet. Historien er jo åpenbart en allegori, men som romanfortelling står den ustøtt på egne bein. I stedet for å utvide blikket på virkeligheten vi lever i, er boka helt avhengig av at leseren kler bokas tematiske skjelett opp med samtidas brennende problemer, som klima og naturtap.

 skrivestil temmelig anstrengende å følge. Leahs tanker og handlinger følger en slags usammenhengende drømmelogikk, med stadige tilsynelatende umotiverte kast. Ett eksempel blant flere: På et tidspunkt skal Leah hjelpe Ein med å sette ut ny fisk i det døde ørretvannet. Så – 

 at de er godt i gang med prosjektet – slår en stor og mektig 

 ned i henne: Hun må hjelpe ham med å sette ut ørreten! 

 undrer leseren. Like etterpå blir hun frustrert, heller fisken ut i lyngen og begynner å mose dem med hælen – før hun like abrupt snur på flisa og forsøker å redde resten. 

 tenker leseren. Beveggrunnene er dunkle som i en feberdrøm.

, særlig i forbindelse med naturtap. Som det blir sagt et sted i romanen, kan natur­ødeleggelsene i samtida oppleves mest som et estetisk tap, men på lang sikt kan de faktisk være uopprettelige – og det er det lange perspektivet vi står ansvarlige overfor. «Hvítrheimr» har flere slike gode tanker i hodet, men romankroppen er for mager.

Der ørreten dør

Før helgen lanserte forfatter og redaktør Mazdak Shafieian sitt nye litterære nettidsskrift Cloaca Maxima, forenklet til Kloakken. Vi får håpe det norske kjælenavnet blir sittende – det er liksom noe helt eget med avantgardisme og latin: Selv håndteringen av dritt får en pretensiøs klang. Navnet er likevel ikke dumt for et nisjetidsskrift for «litteratur og kritisk tenkning»: Kloakken er en undergrunnsvirksomhet, men også et sivilisatorisk underverk; den leder etterlatenskaper og skadelige avfallsstoffer vekk fra der vi lever og virker. Kloakken er et sanitæranlegg.

 i litteraturen Shafieian tilstreber i sin tiltredelsespreken, essayet ‘Virkelighetens fantom. Om det nye Norge og det riktige blikket’. Tvert imot er teksten en bredside mot det han mener er et ensrettet og moralistisk Litteratur-Norge som krever identitetspolitisk korrekthet i alle ledd.

 Shafieians synspunkt. En bok er ikke god eller interessant 

 forfatteren har minoritetsbakgrunn; en forlagsredaksjon eller en prisjury kan ikke diskrediteres utelukkende 

 den består av hvite. Et intellektuelt klima der hudfargen/etnisiteten/kjønnet/legningen til den som uttaler seg, er viktigere enn 

 vedkommende sier, er en kultur på ville veier, og slike tendenser må motarbeides der de måtte oppstå. I kloakken med dem!

Mer ullent blir det når vi ser konkret på hva som foregår i litteraturfeltet, men fremdeles kan jeg følge Shafieian et stykke på vei: 

 ikke uforholdsmessig mange halvgode bøker med en eller annen form for minoritetstematikk blitt nominert til prestisjetunge priser de siste årene, 

 som det snakkes om at minoritetsstemmer savnes, og at Bok-Norge er blendahvitt? Jeg 

 at det kan være sånn, men en slik statistikk bør ikke baseres på mitt følelsesliv; spørsmålet kan bare avgjøres gjennom kvalitetsdiskusjoner. «I løpet av én dag på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i fjor», skriver Shafieian, «var minst fem arrangementer viet til ‘stemmene med ulik farge’, ‘inkludering’, ‘urettmessig behandling i samfunnet’, ‘funksjonshemming’, med minoriteter som deltakere […]» Ja, jo, det høres mye ut, men på den annen side: Hvor mange arrangementer 

 det på den festivalen per dag? Gjennom hele uka er det sikkert 150 ulike opplegg; en smule inkludering setter neppe farge på hele festivalen.

 ganske enkelt ikke overbevisende nok til å rettferdiggjøre den voldsomme alarmismen i essayet. At 

 er så opptatt av å si det riktige «at det ikke er noe liv i litteraturen lenger», stemmer simpelthen ikke.

Da en femtedel av Shafieans tekst er tilbakelagt, foretar han et taktskifte, og leseren forventer i fortsettelsen illustrerende eksempler og oppklarende refleksjoner. I stedet kollapser essayet fullstendig i umulige setningsfloker, fordunklende Žižek-sitater og overspente paralleller. Som en advarsel mot den velmenende identitetspolitikkens totalitære tendenser minner Shafieian om at kulturrevolusjonene til nazister, sovjetiske kommunister og islamister alle ble utført i den tro at det var det godes kamp, og så maner han fram bildet av bokbålene i Berlin i 1933.

Jaså, du, nazistenes bokbål? Er dét virkelig en opplysende parallell til innkvotering av minoriteter i Brage-juryen?

 for Shafieian er at den europeiske åndshistorien som enkelte woke-aktivister avfeier 

 som «hvit», i virkeligheten er så mangfoldig og motsetningsfylt at det er intellektuelt tåpelig å behandle den som én monolittisk, undertrykkende struktur. Dette slutter jeg meg helhjertet til, og nettopp fordi denne åndstradisjonen er så rik, mangslungen og i sitt vesen uren, vil den antagelig helt fint greie å inkludere noen identitetspolitiske blaff.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Hva driver du med for tiden? har venner av meg spurt de siste ukene; selv driver de og gjenleser Solstad-romaner over en lav sko.

– Jeg har begynt å pendle dit drømmene bor, kunne jeg ha svart. – Til der skjønnheten blomstrer og kjærligheten gror.

– Jeg leser løkkeskriftromaner, har jeg i stedet sagt, som jo sant har vært, og jeg skal ikke underslå at jeg har solt meg litt i de medfølende blikkene jeg har fått når jeg har forklart at jeg skulle skrive en sak om dem for Bokmagasinet. 

 og så videre. Nå er det selvsagt fint å få anerkjennelse for arbeidsinnsatsen, men jeg er litt usikker på hvor langt jeg kan strekke martyriet. Kan det bli en oppfølgingssak på kultursidene? 

Mann (46) leste dameromaner: Vil ha medalje

Nei, kanskje best å ikke gjøre for mye ut av det.

Det skal likevel sies at ingen av dem jeg har fortalt om saken til (stort sett kvinner), har betvilt at lesingen har befunnet seg et sted mellom hardt arbeid og langdryg lidelse – selv om vi altså snakker om en del av samtidslitteraturen som slett ikke opplever noen lesekrise: Dette er vitterlig bøker folk kaster seg over med liv og lyst. På skrivebordet mitt har jeg nå Danielle Steel, Kate Morton, Jojo Moyes, Lucinda Riley, Colleen Hoover og Valérie Perrin, og når jeg har valgt ut nettopp disse til leseprosjektet mitt, er det bitte litt tilfeldig, men fellesnevneren er selvsagt at alle selger fenomenalt mange bøker, og at jeg av den grunn har merket meg forfatternavnene selv om jeg aldri før har lest noen av dem, og selv om de i liten grad blir anmeldt og omtalt i de avisene jeg leser. Det er også bare å innrømme: Jeg måtte overvinne en viss uvilje for å gi meg i kast med denne bokstabelen, enda det ikke er første gang jeg i embets medfør har dykket ned i ulike former for populær sjangerlitteratur – for eksempel westernromaner og hardkokt krim.

La oss dvele litt ved dette, for her er jeg et eksempel på noe som slett ikke er uvanlig på mitt fagfelt: Jeg er litteraturviter og -kritiker – foran meg har jeg en av våre mest populære sjangre, og det har aldri falt meg inn å lese 

. Det handler delvis om at jeg er litt fin på det, la oss være ærlige, men det hender da så absolutt at jeg leser for eksempel en krim uten å få betalt for det, selv om dét også er en sjanger som mangler høylitterær status?

Det er en viktig forskjell: I motsetning til de beste i krimsjangeren har ikke løkkeskriftromanen 

. Da mener jeg ikke litterær stil i betydningen språklig særpreg, selv om mange av dem heller ikke har det; nei, de er ikke 

, de mangler gatesmarthet – en ikke ubetydelig bestanddel ved populærkulturelle produkter. Et fravær kan dessverre ikke dokumenteres ved hjelp av sitat, men jeg mener det kan slås fast: Dameromanen er ikke kul. Faktisk kan det se ut til at dette er en oppfatning som også deles av sjangerens egne representanter: I en reportasje i Morgenbladet fra Aschehoug og Gyldendals dameromanarrangement «Feelgood ved fontenen» i juni i fjor framsto slagordet «Livet er for kort til å være kul» som noe å samles omkring.

Nei, med sine gjerne pastellfargede og blomstrete omslag er dameromanen rett og slett litt frøkenaktig, og kjønnsdimensjonen er jo til å ta og føle på i absolutt all omtale av denne typen litteratur. Sjangeren er med andre ord interessant fordi den aktiverer så mange sosiologiske betraktninger – om kjønn og smakshierarkier, om kulturkonsum som identitetsmarkør – og det er lett å tenke på sjangeren i forlengelse av de siste ukenes diskusjon i norske kulturspalter om begrepet 

. Debatten har dreid seg om den nyere sjangeren «romantasy» – en blanding av romantisk litteratur og fantasy – som later til å være populær blant jenter og unge kvinner i Tiktok-alderen, og der utgangspunktet er en påstand om at når smaksdommere nedvurderer en populær sjanger, føler også leserne av bøkene seg nedvurdert. Jeg ser for meg at 

-bøkene på en måte er løkkeskriftromanenes døtre, og at diskusjonen derfor er relevant for begge sjangre.

Bankende hjerter

Dag Solstad er død. Et øyeblikk føltes det som om døren var lukket til den delen av kulturen jeg setter høyest. Den første Solstad-romanen jeg leste, var «Ellevte roman, bok atten» (1992), og den åpnet dette feltet. Jeg var tenåring og forsto antagelig ikke et kvekk, men allerede på første side hører vi om hovedpersonen Bjørn Hansens livbagasje: kasser på kasser med bøker. Mann, Proust, Kafka, Kierkegaard, Camus og mange, mange flere fra den moderne kanon.

Alt dette var ukjent. Jeg slo opp flere av forfatterne i Store norske leksikon, som vi hadde ute i stua; i den lokale bokhandelen fant jeg en pocketutgave av Camus’ «Pesten», den leste jeg, men måtte tilbake til leksikon etter forståelsesnøkler; jeg ble stadig sendt videre til andre oppslagsord, bladde og bladde, jeg kan ennå se det for meg – 

skal vi se … ‘eksem’ …‘eksilregjering’… der, ja: ‘eksistensialisme’

. Tja, jo, glassklart var det ikke, men et eller annet må ha gitt gjenklang, vakt interessen for hva i alle dager som kunne få den fullt førlige Bjørn Hansen til helt frivillig å binde seg til et liv i rullestol. På et eller annet nivå må jeg ha fornemmet at her lå det et stort tankelandskap, både dystert og forjettet, som det sto meg fritt å tre inn i.

, Solstads forfatterskap inkludert, ligger fremdeles vid­åpent. Det vi derimot ikke vil få flere av, er Solstads ofte tverre og arrogante, noen ganger vilt urimelige, men alltid vittige og tankevekkende kommentarer til politiske og kulturelle spørsmål. I nyere tid var 2008 et spesielt godt Solstad-år i så måte, enda det ikke utkom noen roman: Da publiserte han essayene «Om Brand» og «Om ytringsfrihet», som begge, lik en trost i taklampa, lagde spetakkel i landets kommentarredaksjoner. I Brand-artikkelen forsøkte han å forstå hvorfor den religiøse idealismen i «Brand» begeistret Ibsens samtidige lesere, før han uventet smalt til med sin nå sagnomsuste konklusjon: «Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Omtrent på samme tid publiserte han artikkelen om ytringsfrihet, der utgangspunktet var: «Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten» – for den «er et gode, men ikke et umistelig gode». Imidlertid var det tydelig at målet for hans retoriske klasebombe ikke var ytringsfriheten i seg selv, men dem han mente dyrker den som en hellig idé, som soler seg i glansen fra Voltaire uten tanke for hva de skal bruke friheten til. Han syntes ganske enkelt ytringsfrihetens riddere i vår tid var pinlige.

 på greip – Brands idealisme er beundringsverdig, idealismen til ytringsfrihetens forsvarere er derimot pompøs – men det hele er formulert på en måte som gjør at leseren virkelig får 

 til å forholde seg til og tenke over hva det egentlig er han sier. I ettertid er det dessuten verdt å merke seg at med bekymringen for at ytringsfriheten ville bli brukt «som et våpen rettet mot alt det jeg står for», så har Solstad i dag fått rett, i hvert fall om man aksepterer forestillingen om at Facebook og X representerer ytringer i fri utfoldelse.

Motstanden mot samtidas dominerende tendenser kunne merkes også i «Ellevte roman». Når Bjørn Hansen skal «virkeliggjøre sitt Nei, eller sitt store Ikke», så er det nok en protest mot selve eksistensen, ja visst, men mer konkret er det også en avvisning av en samtid han finner uutholdelig.

 med god margin vår tids beste og mest betydningsfulle norske forfatter. Han gjorde seg fortjent til en plass blant de moderne klassikerne fra Bjørn Hansens bokkasser, og i norsk litteraturhistorie skinner han der oppe sammen med Ibsen og Hamsun. Selv er jeg inderlig takknemlig for dette forfatterskapet. Hans innbitte, men vittig formulerte nei til kreftene i samtida som driver kulturen mot det tarvelige, vil bli dypt savnet.

Han syntes ytringsfrihetens riddere var pinlige.

Det er vel ikke akkurat uttrykk for et edelt sinnelag, men jeg vil hevde at lite er så tilfredsstillende som å lese om en vel utført hevn, det er nok å nevne for eksempel «Greven av Monte Cristo» eller Stieg Larssons krimheltinne Lisbeth Salander. Likevel må vi ikke glemme hevnens lillebror, revansjen, den er heller ikke ueffen, og den spiller en betydningsfull rolle i en del arbeiderlitteratur, og dermed får den også en politisk ladning. Fortellinger om oppreisning er nødvendigvis fortellinger om undertrykkelse: Noen er blitt holdt nede, men får til slutt sin rettmessige plass i solen.

Hele forfatterskapet til Édouard Louis er en slik fortelling. Skal vi tro Louis’ selvframstilling, har selve 

hans vært en slik fortelling – dette har jo helt fra debuten «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014) vært et selvbiografisk forfatterskap. Ikke minst er det tydelig i «Forandring. Metode» (2021), der det går fram hvilken altoverskyggende drivkraft ønsket om revansj har vært: Han var i en periode villig til å nærmest gå over lik for å komme seg opp og fram – ut fra forestillingen om at han slik kunne legge bak seg oppvekstens mobbing for sin seksuelle legning samt den komplekse skammen over fattigdommen som den fattige lærer seg å føle i møte med de mer privilegerte sjikt. I vårens utgivelse, «Monique flykter», er det Louis’ mor som får skinne. Det er for så vidt en rørende fortelling, men som forfatter glitrer ikke Louis selv i denne boka.

 viet én utgivelse til moren, «En kvinnes frigjøring» (også fra 2021), som handler om hvordan hun brøt ut av samlivet med Louis’ far for å starte et nytt liv. Helt fra debuten har det vært Louis’ prosjekt å forklare individuell adferd med samfunnsstrukturer – som for eksempel fattigdom, klasseundertrykkelse og kulturelt fordervet maskulinitet – og i morens fortelling handler det om hvordan pengemangel har virket sammen med kvinneundertrykkelse for å innskrenke livsmulighetene. I «En kvinnes frigjøring» gjør moren et stort sprang, men oppnår en svært begrenset seier: Hun flytter til Paris med en annen mann, men ved bokas slutt tjener hun ikke egne penger og er derfor avhengig av den nye samboeren.

 «Monique flykter» er mer løfterik: Et tysk teater vil dramatisere morens fortelling, mor og sønn reiser til Hamburg, og på premieren blir hun hentet opp på scenen til jubel og applaus. Plutselig er morens liv i sentrum. «Småfolk som oss er det ingen som bryr seg om», har hun pleid å si, men nå er hun gjenstand for en storslagen teaterproduksjon i selveste utlandet; hun er 

. Begivenheten er et fyndig uttrykk for betydningen av representasjon i kunsten.

Det er dette som blir hennes virkelige frigjøring, skal vi tro Louis, for som han selv formulerer det: «Hvis frihet ikke er en revansj, er det ikke frihet, det er nå min mening.» Det er en interessant påstand, men jeg er usikker på om det er et motto vi bør henge på veggen, for jeg tror det i skrivende stund henger en variant av det på Det ovale kontor.

Uansett er det en fin scene, men det beste ville vært om denne kunne ha inngått som epilog til en ny utgave av forrige bok om henne. I stedet foreslår hun at sønnen skal skrive om henne på nytt, og det har han dessverre ikke nok materiale til.

 at morens liv i Paris med den nye samboeren viser seg å være en gjentagelse av hennes forrige samliv: Hun ringer Édouard, altså sin sønn, og forteller at samboeren drikker for mye, han skjeller henne ut og ydmyker henne. Hun har fått nok, men har ingen steder å dra, hun mangler penger. At hun vil vekk fra denne døgenikten, er det ingenting å si på, men Édouard tar noe voldsomt på vei og setter himmel og jord i bevegelse. Samboeren er åpenbart en fyllik og en dust, men han framstilles som ufarlig, og en kunne derfor bli forledet til å tro at hun ganske enkelt kunne 

, men slik tittelen forteller, skal det altså være en 

: Hun «flykter gjennom byen» til sønnens leilighet.

At samlivsdynamikken føyer seg inn i et mønster for kvinneundertrykkelse som er dypt rotfestet i kulturen, har selvsagt Louis rett i, men mest av alt er det som om han forsøker å pumpe dramatikk inn i nokså trivielle hendelser. Dette får han ikke helt til; sant å si har jo skrivestilen hans alltid vært nokså tørr og refererende, noe som blir tydelig når det han skriver om, i seg selv har så mye mindre kraft enn i hans tidligere bøker. Ekstra klart for meg blir det da stilen hans kontrasteres mot den tyske teaterregissørens vyer: Stykket skal oppføres i en majestetisk teatersal, tonesettes – «han ser for seg noe storslått, noe ekstravagant»; kvinnens frigjøring skal symboliseres av en skuespiller «som skal forvandle seg til en sommerfugl og fly til værs femten meter over publikum».

 tar i bruk sitt mest patosfylte stilleie, blir det i «Monique flykter» direkte pinlig. I løpet av boligjakten, som han hjelper henne med, kan han finne på å servere leserne banaliteter som at «for første gang skjønte jeg forskjellen på 

», og når støvet har lagt seg etter flyttingen, presterer han følgende, med blanklinjer mellom hver setning, antagelig for at de skal stå og liksom dirre av fylde for leserens øyne:

Vi må ikke glemme hevnens lillebror, revansjen.

Frihet er lik revansj

«Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas sitt nye tv-program med et åpent sinn»

Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas’ nye tv-program med et åpent sinn. Konseptet i «Jon blir bonde», som for tida går på TV Norge og HBO Max, er at Almaas kjøper seg gård og forsøker å drive den, og jeg hadde vel i grunnen lagd et temmelig ufordelaktig resymé i hodet allerede før jeg satte meg til: rik NRK-kjendis med midtlivskrise lever ut svermeriske vrangforestillinger om livet på landet. Jeg så for meg en virkelighetsfjern interiørblad-idyll med såpevasket furu, hvite lingardiner blafrende i evig sommersol og fire høner på tunet. Kanskje noen urtekrukker og et keramikkverksted i størhuset, bare sånn at kona har noe å sysselsette seg med. Nei, sant å si begynte jeg nok å se serien i håp om å kunne få hånflire av Oslo-middelklassens manglende bakkekontakt og deres bygderomantiske forestillinger om jordbruk som en slags evig sommerferie på landet.

Til min store forundring viste imidlertid «Jon blir bonde» seg å være strålende fjernsyn, for serien handler faktisk om gårdsdrift. Her er hverken brødbaking på fortidige kornsorter eller skattejakt etter rustikke tregulv under linoleumen; kameraet er knapt innendørs overhodet. I de første avsnittene er det pløying, harving og slodding som står på programmet; kalking, gjødsling og såing. Jon som kjører traktor, Jon som kobler på såmaskinen, Jon som ødelegger hydraulikken, Jon som ber naboen om hjelp. Det er klart, Almaas og kona har noen lite gjennomtenkte prosjekter gående – en flokk trivelige sauer de ikke helt vet hva de vil med, en fenomenalt diger kjøkkenhage – men i første rekke forsøker Almaas seg på traust og matnyttig jordbruk: Han dyrker hvete.

noenlunde realistisk og vanlig. Ikke minst er det troverdig da Almaas feilberegner tidsbruken og ikke får satt i stand redskapene i tide til våronna. Enda mer virkelighetstro er det når naboene følger med fra vinduet og rister godmodig på hodet av grønnskollingen.

Brårud gård i Nes kommune på Romerike, der Almaas er blitt stolt eiendomsbesitter, har rundt 250 mål dyrka mark. Det er ikke mye mindre enn gjennomsnittsbruket i Norge, og med kun kornproduksjon er det derfor helt plausibelt at Almaas beholder programlederjobben sin i Oslo: Der jeg kommer fra, ville dette blitt regnet som en halvstor, flott gård som i tidligere tider ville gitt et solid utkomme for en tallrik familie, men med kun kornproduksjon er det i dag kun snakk om en liten deltidsinntekt. Nå er det sikkert mindre vanlig blant deltidsbønder at våronna kommer i konflikt med premierefest på rød løper, men at det ikke nødvendigvis passer for din andre arbeidsgiver at du tar fri akkurat de avgjørende vårdagene i mai, er også realistisk, ta for eksempel videregåendelærere.

 mine fordommer om byfolks naive forestillinger om jordbruket gjort til skamme? På ingen måte! Jon Almaas har nemlig benyttet lanseringsintervjuer til å kritisere landbrukspolitikken og påpeke hvor lave inntektene i jordbruket er, og som på signal trippet det frie markedets cheerleadere ut i manesjen. For eksempel Anne Rokkan i Dagens Næringsliv synes ikke det er noe rart at Almaas taper penger, i og med at han er nybegynner. Sant nok, men DN-kontoret er sikkert utstyrt med en kalkulator: Om hun hadde sjekket målprisene fra Felleskjøpet og gjennomsnittlig hveteproduksjon per dekar hos Statistisk sentralbyrå, kunne hun ha regnet seg frem til at Almaas maksimalt kunne ha produsert korn for 400.000–500.000 kroner om så hver bidige kvadratmeter jord ga full klaff på avlingen. Når han da har utgifter på 100.000 kroner til såkorn, like mye til gjødsel, 80.000 til kalking og tilsvarende til jordprøver, diesel og traktorreparasjon samt andre uunngåelige utgifter, har man et bilde av lønnsomheten på et gjennomsnittsbruk, selv med 50.000 i statlig produksjonstilskudd.

Virkeligheten biter imidlertid ikke på fanatikere, det er bare å kaste et blikk på Trygve Hegnar i Finansavisen. Hittil er det blitt sendt fire episoder av «Jon blir bonde», men Hegnar tjuvstartet allerede i høst og har til dags dato rukket å skrive sju lederartikler med Almaas som skyteskive; det kan ha kommet flere bare mens du har lest denne saken. Trygve Hegnars bondehat er som åkerugraset kveke: seiglivet, flerårig og med lange røtter. Jeg kan huske ham allerede fra min ungdom på nittitallet, til stede i alle kanaler med sitt enøyde budskap om at bøndene er en slags parasitt på statskassa.

Hegnars irrasjonelle oppheng er fascinerende. 

 å bruke så mange krefter, gjennom mange tiår, på å motarbeide norsk matproduksjon – en oppgave markedet er ute av stand til å utføre, men som samfunnet altså ønsker å bruke ressurser på.

 Gunnar Stavrum i Nettavisen som ivrig etterplaprer – har to hovedankepunkter mot Almaas:

 Norges befolkning til å tro at bondeyrket er arbeidskrevende, mener Hegnar. Til sammen tjue arbeidsdager årlig, anslår han for en kornbonde. Med samme grad av realisme kan vi hevde at de tjue minuttene Hegnar antagelig bruker daglig på å resirkulere gamle ledere, er all innsats som kreves for å være redaktør av Finansavisen.

Hegnars irrasjonelle oppheng er fascinerende.

Bondens gull

Krig er fred, heter det i George Orwells «Nittenåttifire». «Aschehoug er robust og solid», uttalte konsernsjef Mats Nygaard om sin skjøre og vaklende bedrift da det tidligere i måneden ble meldt at forlaget kutter mer enn 30 stillinger, bare et års tid etter forrige nedbemanning. Hvilket troskyldig håp om at bransjeinteresserte avislesere aldri har hørt om Orwellsk nytale! Det er på grensen til rørende.

Det sies at salget av nettopp «Nittenåttifire» skjøt i været etter begge valgseirene til Donald Trump, og det er i så fall et av få lyspunkter i offentligheten for tida. For eksempel er en av de mange styringsmetodene til det totalitære regimet i romanen å stadig omskrive historien slik at den til enhver tid passer dagens agenda. Når man har lest den romanen, har man et analyseverktøy for å forstå hva Trump egentlig holdt på med da han denne uka sa at Ukraina aldri skulle ha startet denne hersens krigen mot Russland.

boklesing og svakere leseforståelse må jeg understreke at jeg ikke mener at Aschehougs desperate konsernsjef har likhetstrekk med USAs skamløse president, men det er vanskelig å ikke tenke at lesekrisa har forbindelseslinjer til de store sprekkene som nå oppstår i vestlige demokratier. Det er ingen som tror at romaner alene kan redde demokratiet, men det går an å tenke seg at lese­kompetanse kunne ha bidratt. Forlagenes krise er også sivilisasjonens krise.

Og det står virkelig dårlig til i forlagsbransjen. For en uke siden fikk vi vite at presse- og informasjonssjef Anne Iversen i Vigmostad og Bjørke (VB) er blitt nedbemannet – et lite ledd i en langvarig slankeprosess i forlaget, men for så vidt bare småtteri i det store bildet: Som vi kunne lese her i Klassekampen på torsdag, er det på halvannet år forsvunnet mer enn 90 stillinger bare i Gyldendal og Aschehoug, og også Cappelen Damm har nylig vært gjennom en omfattende kuttprosess.

I slike nedbemanningsrunder blir det gjerne sagt at man bestreber seg på å spare de redaksjonelle stillingene. Det kan godt stemme at redaktørene i mange tilfeller er de siste som ryker, men «spart» blir de ikke: Når støttefunksjonene blir slanket, må redaktørene overta arbeidsoppgavene – for eksempel pressekontakt – og det blir mindre tid til manusarbeid, det sier seg selv. På sikt er det nødt til å føre til redusert antall utgivelser.

 har all min sympati, men den største taperen er samfunnet, for når VB, Norges fjerde største forlagshus, ikke lenger prioriterer pressearbeid, er det også et tegn på at samspillet med den tradisjonelle medieoffentligheten anses som mindre relevant: Også avislesingen synker. Også i pressen er det nedbemanninger.

Og for å legge den siste brikken i dette dystopiske puslespillet: Den kanskje viktigste årsaken til at forlagene strever økonomisk, er svikt i skolebokmarkedet. Til tross for ekstra bevilgninger fra regjeringen de siste årene kjøper skolene få papirbøker. I en tid der evnen til å skille skitt og kanel i den daglige informasjonsflommen blir stadig mer avgjørende, lar vi altså den kommende generasjonen vokse opp innelukket i et skjermunivers der det oppmuntres til alt annet enn konsentrert kunnskapstilegnelse og grundige overveielser. Det er en nedadgående spiral som ender i en offentlighet delt mellom livsstilsbloggere på Instagram og autoritære statsledere som uimotsagt dikter opp virkeligheten via kanaler kontrollert av dem selv.

 – også dét er blant slagordene i «Nittenåttifire», og vi kan regne med at Musk og de andre tek-oligarkene slutter helhjertet opp om det. Det er for tida vanskelig å bevare optimismen og begrense dommedagspatosen, og jeg ser bare én løsning. Selv om en bør være forsiktig med moralisme og pekefingre, har jeg alltid vært svak for Kagge forlags mildt aggressive slagord: «Skal du bare lese én bok i år, bør du ta deg sammen.»

Uvitenhet er styrke

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

I Thomas Vinterbergs nye tv-serie – «Familier som våre», som nå vises på NRK – har vi sett undergangen komme til Danmark. Dette gjelder visst også på kulturfeltet, der apokalypsens ryttere salet på denne uka: Først kom det fram at en populær barnebok om dyr inneholdt KI-genererte illustrasjoner der hyenen hadde klover og hjorten fem bein. Så lanserte Storytels danske grein Mofibo en rent KI-produsert lydbok – altså både skrevet og innlest av kunstig intelligens. «Forfatteren» Rosy Lett – et anagram for «Storytel» – har et nusselig europeisk-asiatisk utseende, skriver engelsk og har en ny katt på alle bilder. Rosy Lett spiller dessuten lutt. Fyttirakker’n.

 i Norge? Her lager selveste Nasjonalbiblioteket (NB) avanserte KI-språkprogrammer for morsmålet. NB sitter på et helt unikt korpus av digitaliserte norske bøker og aviser som modellene kan trene på, så her er det bare å kjøre på. Toget går nå! ifølge en entusiastisk nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre, som gjestet Forfatterforeningens medlemsmøte i høst. Skribentorganisasjonene er i forhandlinger for å sikre kompensasjon for bruken av åndsverk. Det er viktig, men er KI-utviklingen uproblematisk hvis rettighetshaverne får noen kroner for allerede eksisterende verk? Eller for å spørre på en annen måte: Har vi ikke lært 

 av for eksempel digitaliseringen av musikkbransjen eller innføringen av skjerm i skolen, der man med katastrofale resultater ble med toget for ikke å virke sidrumpa?

NBs språkmodeller blir sikkert brillefine, men hva kan de brukes til? Saken er at vi ikke helt vet det, og derfor er det all grunn til å sette bremsene på KI-toget. For har forfattere og nasjonalbibliotekar egentlig tatt innover seg at denne fristende nye teknologien går hånd i hånd med kapitalismen, og at kunsten ikke egentlig har noen plass i ligningen? Norske forlag har allerede begynt å eksperimentere med KI-oversettelser, og hvem tror det stanser der?

 i januar­utgaven av Harper’s Magazine, har for eksempel Spotify begynt å fylle populære spillelister med egenprodusert musak for å slippe å betale royalty til ekte artister. Da er naturligvis neste steg å fylle dem med KI-generert pling-plong og slippe kunstnerleddet helt. I The New Yorker 13. januar er en 

-forlegger sitert på at «problemet med tradisjonelt forleggeri er at de lar forfatterne skrive hva de vil, de tenker ikke engang på hva Tiktok-hashtagen skal være». En åpenbar løsning bærer navnet Rosy Lett. Om vi synes det blir for kostbart med utgifter til vanskelige åndsverk, kan kanskje kunstig intelligens i nær framtid sørge for at vi kan fjerne 

Dét er vel fint, så lenge Rosy Lett lærer seg å skrive godt? I Morgenbladet 17. januar, i en sak der leder for Oversetterforeningen Hilde Lyng uttrykker skepsis til KI-oversettelser, sier hun at det ofte blir sagt at «forlagsbransjen ikke er til for oversetterne». Da er den kanskje ikke til for forfatterne heller? Hva skal bransjen med dem hvis de ikke kan skrive slik algoritmene vil?

 det motsatte spørsmålet som må stilles: Hva skal vi med litteraturen – eller kunst, film og musikk – om det ikke står et menneske bak? Uansett hvor velskrevet det i framtida måtte bli – hvem er interessert i hva en maskin har lappet sammen av informasjonsbrokker fra internett om livet på jorda under en brennende sol, om samlivet mellom mennesker, om arv og miljø og Guds eksistens? Kan vi la oss røre av umulig kjærlighet, hat mellom brødre eller individets strev med å finne en plass i fellesskapet om ikke et menneske som oss selv har preget teksten med levd liv, sitt hjerteblod og sin tankekraft?

Selvsagt ikke. Kunst forutsetter et menneske som uttrykker seg til et annet. I kulturlivet er ikke det viktigste spørsmålet hva KI kan tilføre kunsten, men hvordan vi kan beskytte det menneskelige mot KI.

Teknologien går hånd i hånd med kapitalismen.

Enden er nær, og den er ræva

Det var noen uker i høst at jeg ble møtt av store, lysende plakater nede på T-baneperrongen – det var reklame for en slags luktfjerner – der det sto: «Nå kan du bæsje på date!»

Jaså, ja. Sånt får en blyg og forknytt sjel til å tenke.

Jeg ble nokså grinete av reklameskiltene, eller kanskje heller 

, på en litt gammelmodig og besteborgerlig måte. En problemstilling jeg umiddelbart tenkte på som fullstendig begrenset til ungdomsverdenen, formulert i en på samme tid privat, vulgær og barnaktig språktone – når ble det plutselig i orden å gni sånt opp i ansiktet på en dannet kontorist med blodtrykksproblemer?

Noen måneder seinere leste jeg i flere aviser om en 21 år gammel influenser som gjorde det stort på sosiale medier med videoer om 

, som innebar streng selvdisiplin blant annet knyttet til trening og kosthold. Å ta ansvar for seg selv og egen helse, fysisk og psykisk, lot til å være hovedbudskapet. Dét hørtes umiddelbart ut som et sunt forehavende, men jeg ble betenkt da jeg leste at han tilbød foredrag til den nette sum av 25.000 kroner, og at både videregående skoler og høyskoler villig hyret ham inn for å snakke. For smak litt på det: Voksne ansatte ved våre undervisningsinstitusjoner finner det altså formålstjenlig å betale en unggutt fra Tiktok en halv månedslønn for å gi elever og studenter råd med på livets vei?

Jeg har en stund fiklet med en hjemmesnekret og litt forbitret teori om at ungdomskulturen har gått fra å være en egen sfære, en subkultur, til å bli selve hovedstrømskulturen, og da ligner slike samtidsfenomener symptomer på at sykdommen har slått ut i full blomst. Sykdomsbildet kan beskrives slik: Ungdommens forståelseshorisont er blitt alle tings målestokk, og samfunnet – skole, offentlighet – føler en merkverdig og tidligere uhørt forpliktelse til å tilpasse seg de unges ønsker og innfall. Pensum forenkles; nyheter og politisk debatt streber mot det gøyale. Utallige er de kronikker av, og intervjuer med, lærere og forelesere som forteller at studentene ikke lenger orker å lese lange tekster, og at undervisningen må tilpasses deretter. Rikskringkastingen diskuterer seriøst om fjernsynsnyheter bør filmes i høydeformat, da undersøkelser viser at ungdom 

Dette er mest enkelteksempler med tilhørende fornemmelser og antakelser, ja visst, og derfor kastet jeg meg glupsk over den da jeg kom over en mer samlet framstilling: Keith Haywards bok «Infantilised», med den talende undertittelen «How Our Culture Killed Adulthood». Haywards påstand er at samtida er i ferd med å gjøre, eller allerede har gjort, den modne, fornuftige voksne til en fordums skikkelse.

Hayward er egentlig kriminolog og universitetsprofessor, og forteller i boka at interessen for det han altså kaller en infantilisering – barnsliggjøring – av samfunnet, startet med inntrykket av at de nye studentene år for år ble stadig mindre modne og mer sensible. Det begynte å dukke opp e-poster der studentene syntes pensum var for «utfordrende», at eksemplene fra forelesningene var «opprørende», og plutselig kom 

 på banen og var bekymret for arbeidsmengden deres myndige avkom ble utsatt for.

Derfra strømmer eksemplene på. Som Hayward skriver, ser han infantiliseringen hvor enn han snur seg – fra voksne som sluker superheltfilmer, leker med Lego og kler seg ut som Harry Potter, via arbeidsplasser som innreder pauserom som fargerike barnehager, til Trump-tilhengere som forsøker å begå statskupp iført ansiktsmaling og horn på hodet.

Å kaste barnet ut med badevannet er i og for seg hensikten.

Barneveldet

Jo Nesbø har alltid vært vår mest amerikanske forfatter, og dette er antagelig også grunnen til at han er så umåtelig populær. Norge er ikke Det ville vesten, og altfor mange norske krimforfattere har vasset rundt i en – krimfaglig betraktet – blodfattig virkelighet og forsøkt å sannsynliggjøre oppfinnsomme lystmord med barndomstraumer og seksualitet på ville veier. Amerikansk krim er gjerne forbildet, men her til lands opplever vi en påtrengende mangel på ko-ko seriedrapsmenn og mektige krimsyndikater.

Nesbø har bestandig gitt blanke i alt dette – i realisme, samfunn og kriminal­statistikker – og i stedet forvandlet Oslo og Norge til eksotiske Hollywood-­kulisser for de mest avsindige krimfantasier, slik James Bond bruker turist­attraksjoner verden over som lekeplass: Harry Hole har overlevd snøskred på Ustaoset og vært i nærkamp med en seriemorder på toppen av hoppbakken i Holmenkollen. Og det er jo dette som gjør bøkene hans så tiltrekkende! De spraker av action og hardkokt slagkraft, det dufter liflig av popkulturens Amerika, i hjemlig tapning. Harry Hole er politietterforsker med seriemorderkompetanse fra FBI – hva er til sammenligning Varg Veum hos Gunnar Staalesen? Han er … sosionom.

 har Nesbø i sin nye krim, «Minnesota», like så godt flyttet handlingen til USA, og da kunne en kanskje tenke seg at Technicolor-volden 

 slo ut i full blomst, men nei, ikke egentlig. Denne boka forsøker, på sitt vis, å uttrykke sunne norske middelklasseverdier; jeg vil nesten gå så langt som å si at «Minnesota» konkluderer med en søt, men litt snusfornuftig moral. Ja, ja, det siste er forresten ikke fremmed for Hollywood.

Ikke for det, boka er voldelig nok, bevares, og forflytningen til USA gjør at Nesbø kan tillate seg å tilkalle et SWAT-team, ikke én, men 

 ganger. Vi snakker altså om politifolk med tungt skyts og sjokkgranater, som er spesialtrent for terror- og gissel­situasjoner, og som alltid ser dødstøffe ut på film; en av gangene møter vi dem i en artig katt-og-mus-lek med vår snedige drapsmann inne på et kjøpesenter. Vold og shopping – de mest erkeamerikanske bidrag til verdens kulturarv!

Det er imidlertid ved krysningen av disse to – med andre ord: våpensalg – at romanen tilkjennegir tilsvarende erkenorske politiske holdninger. Hovedhandlingen er lagt til ukene før Donald Trump vant presidentvalget i 2016, og i tillegg til noen spredte betraktninger om industridød, arbeiderklassens stagnasjon og kvinnelige presidentkandidater, viser det seg at USAs helsprø våpenlovgivning faktisk står i sentrum for krimplottet.

har da vitterlig et plott, og dét av godt, innfløkt Nesbø-merke. En norsk forfatter med slekt i Midtvesten kommer til Minneapolis for å skrive en 

-bok om en kjede hendelser som fant sted i byen seks år tidligere: En våpenhandler ble den gang såret av en snikskytter, og etter hvert må både 

 av skytevåpen og våpenlobbyister bøte med livet. Hovedpersonen i historien er en fraskilt, fordrukken og sorgtung politietterforsker – men altså ikke Harry Hole – og han mistenker at hevn er motivet. Han har selv opplevd tap og begynner å fatte sympati for morderen.

Dette virker jo nesten flatt og fargeløst til Nesbø å være, men det er ikke uten grunn at han er blitt beskyldt for å meske seg i det morbide, og jeg kan betrygge fansen med at han ikke har mistet appetitten. Noen lesere er sikkert kjent med det fortellerteoretiske prinsippet 

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.

Øystein Skotheims roman om en Utøya-­over­le­vende lider under sin hoved­persons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer inter­essert i kjærlig­hets­his­to­riens struktur enn i kjærlig­heten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfor­tabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømme­ak­tige roman står global­ka­pi­ta­lismen mot ti tusen år gamle tradi­sjoner.

Kulturelt sani­tær­anlegg

En mann har lest damero­maner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utret­te­lige motstand mot samtids­kul­turen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdra­ma­ti­sering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litte­ra­turen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdom­me­lige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg mot­stands­løst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tanke­spred­te biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbei­der­klassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprin­sessens litte­ra­turtog.

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.