Bjørn Ivar Fyksen

#fff

Det er helg og fremdeles mildt i været, så la oss slå ut håret med en detaljfiksert nærlesning av tittelen på Don DeLillos snart 35 år gamle roman som nettopp er kommet på norsk: «Mao II». Tittelen refererer til en portrettserie signert Andy Warhol av den kinesiske statslederen, i samme stil som de mer kjente portrettene av Marilyn Monroe og, her i Norge, daværende kronprinsesse Sonja. Oversettelsen er kompetent utført av Knut Ofstad, men noen ganger er selvsagt en og annen utkrøpen spissfindighet nødt til å gå tapt, og på engelsk skjuler tittelen et ørlite ordspill – som også kan være en lesenøkkel: Bildet er nummer 2 i serien, ja visst – 

 – men kanskje er dette ikoniske portrettet 

 Mao, og kanskje like mye som Mao Zedong selv?

I praksis enda mer: For de av oss som knapt kan formulere en fornuftig setning om Maos tenkning, og langt mindre kjente mannen selv, er det nettopp bildet av ham som 

 Mao; virkelighetens Mao, av kjøtt og blod, har vi ingen berøring med, og han ville uansett ikke kunne måle seg med glansen fra portrettet, en glans det deler med for eksempel bildet av Che Guevara. Eller Marilyn. Eller ayatolla Khomeini.

 i folkemengden, i massene, sentralt, og det har forbindelser til dette Bildet med stor B – tv-opptredenen, plakaten, 

 – som fullstendig overstråler virkeligheten det avbilder, og som kan knyttes til moderne, avgudslignende persondyrkelse. Dette er heller ingen fremmed tanke for den som kjenner forfatterskapet; her kan Hitler sidestilles med Elvis, som sterkt lysende symboler som ligger og dupper om hverandre på kulturens overflate. Dette er idédrevne romaner – noen ganger på grensen til det esoteriske, men de er alltid interessante, og jeg vil anbefale dem på det varmeste.

Don DeLillo er blant de helt store amerikanske forfatterne i generasjonen født på 1930-tallet, der oppe sammen med for eksempel Toni Morrison, Cormac McCarthy, Thomas Pynchon og Philip Roth, men med noe mindre gjennomslag her til lands. DeLillos åtte første romaner er ikke utgitt på norsk, men fra og med hans mest berømte bok, «Hvit støy» fra 1985, har det bare manglet én – nettopp «Mao II» fra 1991 – og det nystartede Briskeby forlag skal ha takk og honnør for å ha valgt den som sin andre utgivelse.

 er intet mindre enn Amerika, nærmere bestemt medie- og forbrukerkulturen i Etterkrigs-USA, iblandet elementer som politisk vold og moderne kunst, og «Mao II» er bygget rundt en snodig sammenstilling av litteratur og terrorisme. Vi møter forfatteren Bill Gray, som etter stor suksess med to små romaner har gått i skjul for offentligheten. I flere tiår har han vært i dekning og skrevet på et stadig esende romanmanus. Av litt uklare årsaker får den svenske fotografen Brita Nilsson lov til å komme på besøk – hun har et pågående kunstprosjekt som dreier seg om forfatterportretter – og hun har med seg en beskjed fra Bills gamle redaktør: Redaktøren vil at Bill skal vise seg for offentligheten igjen i et mediestunt for å bidra til frigivelsen av en fransk poet som er tatt til fange av en eksentrisk maoistisk terrorgruppering i Beirut.

 en forfatter? Hvilken vekt har forfattermyten, kan den aktivere noe når forfatterens ansikt skinner mot oss fra portrettet eller tv-skjermen?

 80-tallets uroligheter i Midtøsten som bakgrunn – revolusjonen i Iran, borgerkrigen i Libanon, den første intifadaen – og antagelig med terroraksjoner som Lockerbie-saken i 1988 friskt i minne. Gjennom flere besynderlige dialoger gir Bill til beste en mildt sagt overspent kulturanalyse som i korte trekk dreier seg om at terroristen har overtatt for forfatteren som den som evner å påvirke vår kollektive bevissthet: «Beckett var den siste forfatteren som formet måten vi tenker og ser på. Etter ham inneholder de viktigste verkene eksplosjoner og sammenraste bygninger.»

En kan saktens lure litt på Bills virkelighetsbeskrivelse – var det virkelig forfattere som i størst grad beveget massenes hjerte og sinn i det 20. århundre? Var det 

? – men særlig én sak i samtida til «Mao II» støtter resten av resonnementet: Forfatteren Salman Rushdie må være en av de mest omtalte personlighetene i min levetid, men berømmelsen stammer ikke fra bøkene hans; den skyldes utvilsomt fatwaen og attentatene som kom i kjølvannet. Ayatolla Khomeinis talehandling – dødsdommen – har preget internasjonal politikk og gjensidig kulturforståelse i de påfølgende tiårene i en grad som en forfatter eller intellektuell bare kan drømme om.

 forfatterskapet idédrevet, men det er verdt å understreke DeLillos stilistiske særegenheter. Prosaen veksler gjerne mellom en melankolsk tone og en komikk støpt i gravalvorets form. Særlig gjelder dette i dialogene, der biter og brokker fra ting romanpersonene har hørt på radioen eller lest i en bok, kan blande seg med strøtanker og innskytelser og smitte over i replikkene. Ofte får samtalene et absurd skjær. Her er et eksempel, der Bill og Brita snakker om hvordan World Trade Center preger nedre Manhattan:

Terrorens tidsalder

Det begynte så smått å bli klart ved Édouard Louis’ forrige utgivelse, «Monique flykter», som kom på norsk i vår: Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Jeg har fulgt Louis gjennom ti år, siden den berømte debutboka, «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014), og bøkene har vært givende, både i kraft av hva de fortalte, og gjennom diskusjonene de har utløst – om virkelighetslitteratur og utlevering av familiemedlemmer, ja, men de aller mest interessante diskusjonene har handlet om framstillingen av arbeiderklassen. Mindre framtredende har nok Louis’ kvaliteter som prosaist og språkkunstner vært, og nå, i hans sjuende selvbiografiske roman, «Kollaps», er mangelen på disse kvalitetene enda mer påtrengende.

 ved Louis’ bøker har hele veien vært forfatterens forståelse for hvordan samfunnsstrukturer og materiell ressursmangel preger menneskelig adferd; ikke minst gjelder dette debuten. Som så mange arbeiderforfattere før ham har Louis foretatt en klassereise inn i den skrivende kulturmiddelklassen, men har på veien ervervet et blikk for måten undertrykkelse og sosiale hierarkier har en tendens til å reprodusere seg på, også på de nederste trinnene på statusstigen. 

Far slår mor, mor slår meg, og jeg slår katta

, heter det i et for menneskeheten lite flatterende ordtak: Fattigdom gjør deg ikke til et edlere menneske, og at den kuede viderefører undertrykkelse og vold mot en enda svakere part i stedet for å slå tilbake mot undertrykkeren, er en kjent mekanisme. Det er menneskelig å ikke ville være 

Slik har han kunnet beskrive vold, mobbing og virkelig miserable oppvekstvilkår og samtidig unngå den demoniseringen av arbeider- og underklassen som Kjartan Fløgstad med sitt usvikelige politiske kompass kombinert med standhaftig feillesning har beskyldt Louis for i en årelang ordstrid.

 fra oppvekst og ungdom må sies å være Louis’ egen storebror, som både mobbet og kom med homofobe voldstrusler. Den nye boka handler om ham. 38 år gammel dør han av organkollaps etter langvarig rusmisbruk, og boka forteller dels om tida umiddelbart etter dødsbudskapet, dels er den et forsøk på å sirkle inn hvordan han havnet på skråplanet.

Broren er fascinerende – slik en bil­ulykke i sakte film kan være fascinerende. Han er en drømmer, langt over grensen til det stormannsgale; kanskje han har maniske perioder, det er ikke godt å si, men til tross for at drømmene egentlig tar utgangspunkt i en høyst realistisk arbeiderklassetilværelse, er ikke et vanlig yrkesliv nok. Da han skal begynne i lære som slakter, ser han ikke bare for seg å åpne egen slakterbutikk, nei, han skal bli Frankrikes beste slakter, en superstjerne, han skal vinne priser for sine virtuost beskårne kjøttstykker! Da han finner tonen med en boliginvestor og blir tilbudt ansettelse, ser han for seg at han vil bli behandlet som en sønn og til slutt arve hele eiendomsimperiet. Det ender selvsagt i det ene nederlaget etter det andre.

om de virkelighetsfjerne drømmene var årsaken til brorens tragiske endelikt. I en av sine klasseanalyser skriver han at én avgjørende forskjell mellom oppvekstmiljøet og den middelklassen han senere lærte å kjenne, er at de velbemidledes barn kan prøve og feile; foreldrene har råd til å bekoste en ny utdannelse om den første er et feilgrep. Broren fikk derimot ingen støtte til sine drømmer; foreldrene hadde ikke ressurser til å sponse hverken fikse ideer eller jordnære håndverkskurs.

Eller var drømmene tvert imot en konsekvens av de mistrøstige livsvilkårene – en trøst og en flukt, i likhet med rusen? Louis skriver at han startet på boka i den tro at det skulle bli en fortelling om hvordan brorens skjebne var fullstendig bestemt av sosiale faktorer som fattigdom og skakkjørte maskulinitetsidealer, men at han etter hvert begynte å lure på om en bedre forklaring var at samfunnet i brorens tilfelle ikke gjorde jobben det vanligvis gjør: å knuse illusjonene og begrense arbeiderbarnas drømmer til et realistisk nivå.

som dette er Louis fremdeles interessant å lese, men det er ikke mye nytt han har å komme med i «Kollaps», og når det er langt mellom de sosiologiske innsiktene, blir svakhetene som skjønnlitteratur desto tydeligere: Louis’ språk kan i beste fall være nøkternt og presist, men altfor ofte er det bare flatt og virker ubearbeidet. Her er et eksempel, der broren har tatt et fortvilet generaloppgjør med moren per telefon:

Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Livløst om eget liv

Jeg har alltid vært en leser, jeg tar litteraturens verdi for gitt. Da jeg først leste forfatter, litteraturviter og lærerutdanner Grethe Fatima Syéds essay 

 i tirsdagsavisen, der hun omtaler skolens litteraturundervisning som et «overgrep», var jeg derfor tilbøyelig til å avvise resonnementet. Men ved nærmere ettertanke – har ikke også jeg lurt på om evnen til å identifisere sjangerkjennetegn og estetiske virkemidler 

 er avgjørende for å bli et gagns menneske? I bakhodet ulmer i tillegg et faktum som jeg i liten grad har tatt innover meg: De færreste jeg kjenner, leser skjønnlitterære klassikere i store mengder, og de ser da ut til å greie seg sånn noenlunde i livet?

 imidlertid ikke bare at litteraturundervisningen ikke er til berikelse for alle, men at den faktisk kan være til skade, både for elevene og for litteraturen selv. Det siste handler om skolens instrumentelle bruk av litteratur – at den ikke får lov til å bare være kunst, men brukes som et middel til for eksempel «å ‘ruste’ elevene til å delta i demokratiske prosesser». Dette er jeg ikke spesielt bekymret for; den sterke litteraturen overlever litt hardhendt og ukyndig bruk. Å insistere hardnakket på kunstens egenverdi løper på sin side risikoen for å fullstendig undervurdere at den 

Verre er det hvis litteratur i skolen kun er ytterligere et felt der elevene skal prestere og vurderes, noe som for mange dermed kan skape følelsen av nederlag. Her får Syéd også 

støtte fra idéhistoriker Espen Schaanning

, som mener skolen generelt «er et sorteringsapparat som skaper tapere». I samme sak poengterer sosiolog Magne Flemmen dessuten klasseaspektet: Jo mer kulturell kapital hjemmefra, desto bedre greier elevene seg i norsk.

Skepsisen til litteraturens sterke stilling i skoleverket møter imidlertid 

motbør fra litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen

, som blant annet mener at det virkelig elitistiske er ideen om at det er helt greit at litteratur er noe som bare nytes av de få.

 greier seg som samfunnsborgere uten å mestre integralregning og 100 meter hekk, vil nok store deler av befolkningen klare seg fint uten å kunne skille naturalismen fra realismen. Likevel er jeg overbevist om at litteraturen fremdeles bør ha en framtredende plass i skoleverket, og det finnes det både instrumentelle og ideelle grunner til: For eksempel er evnen til å lese og forstå lengre tekster avgjørende for ethvert menneske i et moderne samfunn, og dette krever øvelse, noe skjønnlitteratur kan brukes til.

De mer ideelle grunnene til å føre elever inn i litteraturens verden kunne jeg ha skrevet en lang og høystemt epistel om, men jeg skal nøye meg med én grunn: leseglede. Ikke alle vil kjenne denne gleden, men alle elever fortjener sjansen til å snuse på den i skoleverket, ikke minst de som ikke er fra utpreget boklige hjem. Det var en gang i riktig gamle dager – før både Internett og Netflix – at lesing ikke bare var en øvelse å prestere i på skolen; bøker og magasiner var faktisk også en kilde til underholdning og tidsfordriv for brede lag av befolkningen. Den tiden er muligens forbi, poenget er bare at litteratur ikke i seg selv er utilgjengelig for dem utenfor den høyt utdannede kultureliten. Og jeg tror fortsatt at underholdningsbøker er porten inn til den beste litteraturen.

 ikke dagens norskundervisning for alle. Kanskje bør analyse av virke­midler og litteraturhistorisk intertekstualitet heller forbeholdes spesialisering mot slutten av studieforberedende, slik tilfellet er med for eksempel avansert integralregning. Lesing som hygge og underholdning bør derimot framelskes på alle trinn og på alle linjer.

Litteraturen overlever litt hardhendt bruk.

Å lese uten å prestere

At Ingvar Ambjørnsen planla den vesle novellesamlingen «Sorgen i St. Peter Ording» som sin aller siste utgivelse, slik han annonserte en måneds tid før han døde nå i sommer, er et slående uttrykk for hans sans for komposisjon som forteller: Selv om det ikke er en lytefri utgivelse, er det et nærmest perfekt punktum for hans nesten femti år som forfatter. Her gjenbrukes et knippe av de viktigste motivene fra hans tallrike bøker, og i flere av novellene lyder gjenklangen av den forsonte holdningen til livets nært forestående avslutning – Ambjørnsen var svært syk på slutten – som ikke minst kom til uttrykk i samtalebiografien «Ønsk meg heller god tur» (2023) med Alf van der Hagen. I tillegg er boka en bekreftelse på det i hvert fall undertegnede alltid har ment: Ingvar Ambjørnsen var best som novelleforfatter.

Ambjørnsen hadde en rufsete utstråling, en kunstnerpersona preget av rødvin, sigaretter og tjall, men han var en særdeles 

 forfatter, og i «Sorgen i St. Peter Ording» gir han forfatterskapet en verdig og dempet avrunding. Siste side i avslutnings- og tittelnovellen inneholder nøyaktig fire adjektiver: 

, i den rekkefølgen. Sammen sier de sitt. Dette er en bok som rydder, stenger og slukker lyset.

 blitt. Alle de siste novellene utspiller seg i avsidesliggende, forlatte og forfalne omgivelser. Rå og kalde hytter. En mørklagt bilferje i natten. En skitten tysk kneipe der samfunnets forlorne avkom slukker sine sorger og alle håp for lengst er sluknet. Et nedlagt bygdehotell, «dyttet inn på et av tidens sidespor» – en av samlingens mange flotte formuleringer. Til slutt et fraflyttet steinhus «stående alene som en skulptur under den enorme himmelhvelvingen» på et øde jorde ved den forblåste, tyske nordvestkysten, med toget dundrende forbi med nesten tomme vogner. Tomhet, forgjengelighet, avslutning.

Steinhuset og toget stammer fra tittelnovellen og er særlig talende. Der skriver fortelleren at det var hans nå avdøde kone, som var forfatter, som først la merke til dette huset. Hun skrev en novelle der hun befolket det med en familie og lot det evig forbipasserende toget styres av en ung lokomotivfører som utøver en erotisk tiltrekning på moren som kikker drømmende ut av vinduet – lengsel, en gnist av liv. Fortelleren tømmer huset igjen, lar det stå som en ruin, et monument over det henfarne.

 det er nesten parodisk mørkt, slik også deler av forfatterskapet for øvrig er – bare tenk på tittelen på enkelte av hans beste bøker, som novellesamlingen «Natt til mørk morgen» (1997) eller romanen «Natten drømmer om dagen» (2012) – og likevel er det ikke latterlig. «Døden, døden, døden» – slik skal visstnok Astrid Lindgren og søstrene hennes ha innledet telefonsamtaler med hverandre, for liksom å ha dét temaet unnagjort, og dette er også følelsen «Sorgen i St. Peter Ording» forsøker å formidle: Døden, intetheten, er ingenting å frykte, den er bare et nøytralt faktum.

Heller ikke ensomheten er fryktinngytende hos Ambjørnsen. Fra den nevnte romanen «Natten drømmer om dagen» vil mange kjenne vandrerskikkelsen som vi møter igjen i novellen ‘Rød totem’ fra årets bok. Han er en skoggangsmann etter eget valg, som bryter seg inn i hytter i folketomme strøk, overnatter og forsyner seg av hermetikk og suppeposer, men som gjerne forlater hyttene i bedre stand enn han fant dem. I ‘Rød totem’ reiser han en totempæl langt til skogs, som på sin side er et motiv Ambjørnsen-kjennere kan huske fra tittelnovellen i «Sorte mor» (1994), og som med sin tilknytning til urfolk også er et potent underdogsymbol.

 er outsideren sentral i alle novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», i likhet med antagelig samtlige bøker i Ambjørnsens forfatterskap. Mørke skoger, forfalne hus og ensomme menn – alt er motiver vi kjenner fra før, og det rare er at Ambjørnsens litterære univers er et behagelig sted å oppholde seg, enda så dystert og gudsforlatt det ofte er. Noen ganger mener jeg at Ambjørnsen har gått for langt i å romantisere outsiderposisjonen, rusen og tilbaketrekningen fra det sosiale, men samtidig er nettopp dette en del av hans litterære tiltrekningskraft: Han beskriver ensomhet på grensen til menneskelig misere, men midt i elendigheten finnes det en ro, en mangel på forpliktelser og krav som bærer en mørk forlokkelse i seg – så lenge man ikke omfavner den fullt og helt. Som fortelleren sier om den miserable tyske kneipa i novellen ‘På bunnen’: Du befinner deg ikke der «dersom du ikke allerede har tapt, eller en spion som meg». Det er en kjent sak at Ambjørnsen var en storforbruker av rusmidler, men han var ikke på bånn.

 identifikasjonen med samfunnets utslåtte utvilsomt sterk, og i novellen ‘Hærverk’ nikker Ambjørnsen høflig til Jon Fosses «Septologien» og dennes fordobling av sin fordrukne hovedperson Asle når fortelleren omtaler 

 forkomne venn Asle som «mitt speilbilde på jorden». Ambjørnsens forsoffenhet var også en litterær positur, og sammen med ham fikk leseren en stakket stund følelsen av få være spion i de fortaptes rike.

Av de sju novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», holder ‘Hærverk’, ‘Rød totem’, ‘Nattevakten’ og tittelnovellen høyt nivå; de tre andre er uforløste og forglemmelige. At kritikerne har trillet seksere over en lav sko, kunne man derfor gjette på at handler om ærbødighet for den nylig avdøde, men overvurderingen deler den vel sant å si med flere av Ambjørnsens bøker. Ambjørnsen var god på sitt beste, men forfatterskapet er ujevnt. Når det er sagt – fire gode noveller så å si fra dødens venteværelse, det er imponerende. Og når Ambjørnsen er god, kan han være nærmest rystende. Bildene fra ‘Nattevakten’ av elgkua som har gått i fossen, og som i mørket og vannmassene kjemper for livet uten en lyd, kommer jeg til å bære med meg i årevis.

Ambjørnsen nikker høflig til Jon Fosses ‘Septologien’.

Siste runde

#000

Mens jeg leser Øystein Skotheims debutroman, begynner jeg å tenke på hvor likt det 

. Jeg har hatt det siste tettere innpå meg enn det første, men i min lekmannsforståelse virker det for så vidt rimelig at de to kan overlappe. I lesningen av «Kjære natt» er det imidlertid som om forskjellene nesten viskes ut. Jeg 

 jeg leser en bok om traumer skapt av 22. juli-terroren, men det 

 som en bok mer generelt om depresjon. Dét er selvsagt ikke et uegnet emne for en roman, men det er som om den grufulle massakren som egentlig ligger som et tungt, klamt altomsluttende teppe over hovedpersonens liv, på en merkelig måte havner i bakgrunnen.

 fra perspektivet til en navnløs overlevende fra Utøya, en ung mann som strever med å gjenerobre en slags normalitet etter det han bare kaller «hendelsen» overfor leseren, og som han ikke greier å snakke om overhodet overfor andre mennesker. I stedet går han på en mengde gledesløse og ulidelige dater. Forutsetningene for å lykkes er da også dårlige, for det han leter etter, er ikke en å elske, men en som kan redde ham. I romanens andre del lysner det litt, da han treffer Sara, som for en stakket stund kan se ut til å representere både en redning og en framtid.

Det som står i veien, er selvsagt traumet, som gjennom mine lesebriller altså ligner en depresjon. Riktignok har han skrekkfantasier om nye massedrap, og den for en snusfornuftig utenforstående helt malplasserte skammen han føler ved å ha overlevd, forfølger ham. Selvmedisineringen med sprit og sovepiller samt den totale mangelen på glede og tro på en løsning, kan derimot gjenkjennes fra de deprimertes verden.

også uttrykt på en troverdig måte. Er det én ting som kjennetegner depresjon, er det hvordan den kan overskygge det meste annet i bevisstheten og ta all plass i livet, etter hvert også hos de pårørende. Den syke blir dermed en vanskelig håndterbar skikkelse: en det utvilsomt er synd på, men som legger begrensninger på dem omkring seg. Hovedpersonen og Sara kan ha gode stunder sammen, men idet hun begynner å ymte om noe mer, en framtid, kanskje familie, legger utsiktsløsheten seg over dem begge og fjerner all farge. Jeg husker en setning fra «Ikke mennesker jeg kan regne med», Kyrre Andreassens roman av fjoråret: «Den deprimerte har ingen vilje, men bestemmer alt.»

Som bearbeidelse av det såret som 22. juli er, særlig for den generasjonen venstrepolitisk aktive som forfatteren tilhører – Skotheim er selv overlevende fra Utøya – virker «Kjære natt» selv litt kraftløs. Romanen er ganske enkelt litt for identisk med sin hovedperson: Boka er innelåst i hovedpersonens perspektiv, som, forståelig nok, er trangt og nærsynt. Vi får ikke vite nesten noe om livet omkring hovedpersonen, det finnes ingen familie, venner eller kollegaer av kjøtt og blod. Ikke engang den godhjertede Sara er mer enn en skisse til en romanperson. At sykdommen ikke gir plass til stort mer enn smerten, er svært realistisk og godt beskrevet, men romanteksten burde ideelt sett ha rommet mer.

Ingenting utenfor lidelsen

Litteraturkritiker og forfatter

Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 

 henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 

. Sverd­rup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere.

 Hvis hun leser seg opp på formålet med norsk kunstnerpolitikk – der bibliotek­vederlaget er ett av flere virkemidler – slik dette er formulert i for eksempel NOU-en «Kulturutredningen 2014», stortingsmeldingen «Kunstnarkår» og i bokloven, vil hun se at jo, å fremme litterær kvalitet og å støtte ikke-kommersiell litteratur er faktisk litteraturpolitikkens mål.

Det er forståelig at Forfatterforbundet forsøker å tolke norsk litteraturpolitikk i en retning som gagner dem, men de skal være forsiktige med å forvalte offentlige midler etter eget forgodtbefinnende.

Sverdrup tar feil

Tolstojs store kjærlighetsroman «Anna Karenina» har en av litteraturhistoriens mest berømte åpninger: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det oppleves umiddelbart som sant, før man begynner å tenke over hva påstanden innebærer: Er det kanskje bare én måte å være en lykkelig familie på? Det kan jo umulig stemme. Antagelig sier setningen mest om litteraturen: Det er lettere å bygge en roman på konflikt og håpløshet enn på lykke og harmoni. Og størst av alt, for forfatteren, er selvsagt kjærligheten, med sine endeløse muligheter for veksling mellom de ekstatiske høyder og den dypeste fortvilelse.

Det er derfor noe fremmedartet ved franske Hervé Le Telliers behandling av temaet i «Nok snakk om kjærlighet»: De virkelig store emosjonelle svingningene uteblir. Kan den likevel si noe interessant om kjærligheten?

 har et fyldig forfatterskap bak seg, men var for meg og de fleste norske lesere et nytt bekjentskap da «Anomalien» – som han fikk den prestisjefylte Goncourt-prisen for i 2020 – utkom på norsk for tre år siden. Det var en fest av en bok – en særdeles underholdende og sjangerlekende sci-fi-thriller – og har ved første øyekast ikke så mye til felles med denne litt eldre utgivelsen (fra 2009) som nå er kommet i fersk oversettelse. (Begge er oversatt av Gøril Eldøen, og om Le Tellier skriver et like godt fransk som hun skriver norsk, bør han være fornøyd med seg selv.)

I «Nok snakk om kjærlighet» handler det om kjærligheten som skifter objekt: Psykiateren Anna er i et stabilt ekteskap med Stan, som er øyelege, men blind for Annas nye interesse – forfatteren Yves. Samtidig faller Annas egen psykolog, Thomas, for advokaten Louise, som i utgangspunktet er harmonisk gift med biolingvisten Romain.

Vi befinner oss altså i en høyt utdannet middelklasse med et komfortabelt liv, pene manerer og velutviklet evne til å regulere egne følelser. Det er noe dannet og sofistikert, velkledd og nydusjet ved det hele, som å se et lavintenst fransk drama på Gimle kino i Bygdøy allé med for eksempel Juliette Binoche og Daniel Auteuil i hovedrollene, der man henviser til psykoanalytisk teori eller filosofiske klassikere når man vil innlede en samtale.

Der er så absolutt et tiltrekkende univers, men 

, nei, det er ikke noe denne forfatteren oppfordrer til, og i likhet med «Anomalien» er også dette en sjangerlek: Le Tellier er mer interessert i å undersøke fenomenet 

er medlem av den avantgardistiske grupperingen Oulipo, mest kjent for skriveeksperimenter bygd på regler og begrensninger, og «Nok snakk om kjærlighet» skal visstnok være bygget opp etter «gangen i et parti abkhasisk domino», et romanopplegg også forfatteren Yves i boka forsøker seg på. Dette forstår jeg ikke et plukk av, men boka er strukturert med ryddige kapitteltitler som ‘Anna og Thomas’, ‘Stan og Yves’. Likevel får jeg raskt vanskeligheter med å skille personene fra hverandre. «Om Louise er Annas kusine, aner det Thomas at Yves godt kunne vært hans egen bror», heter det et sted. Andre steder sies det at Thomas oppfatter Yves som sin dobbeltgjenger, at Anna kunne vært Louises tvillingsøster. Gjentatte henvisninger til Jacques Lacan oppmuntrer til en psykoanalytisk lesning, men først og fremst har speilingene som funksjon å undergrave forestillingen om det unike individet: Alle følger vi mønstre som ligner andres, synes Le Tellier å si. I hvert fall i den parisiske øvre middelklassen. Alle lykkelige, nyforelskede par ligner hverandre, men det gjør alle ulykkelige, nyskilte òg; vi er generelt ikke så makeløse som vi tror. Det virker riktignok sant, men det spørs om det med dét er nok sagt om kjærligheten.

Parisisk domino

Likhet og rettferdighet er en vakker ting. Alle norske barn har lik rett til skolegang. Trenger vi helsehjelp, får vi det, både Stein Erik Hagen og jeg – gratis, uten hensyn til at jeg har oppsparte midler på bok mens han er loppet til skinnet av formuesskatten. Velferdsstaten er i prinsippet lik for alle.

Slik er også deler av litteraturpolitikken. Både Hagen og jeg kan gå på biblioteket og lese «Hakkebakkeskogen» og «Landet som ble for rikt» gratis. Staten betaler. Andre deler kan imidlertid ligne mer på næringspolitikk, der det for eksempel ikke er sånn at enhver glad gründer får støtte. Støtte vil gå til bedrifter man har tro på, eller som samfunnet trenger. Stipendpolitikken i litteraturfeltet har tradisjonelt fungert sånn. Arbeidsstipender fordeles ikke jevnt til alle som vil skrive.

Jeg har skrevet lignende ting tidligere, men det gjør det ikke noe mindre viktig: At enkelte forfattere får mer enn andre – eller at noen 

 får – er muligens ikke rettferdig, men det er akkurat som det skal være.

 meg selv handler muligens om alder og kjønn, men trangen er ekstra sterk fordi Forfatterforbundet nylig offentliggjorde stipendtildelingene sine, finansiert av det såkalte bibliotekvederlaget: Tildelingene signaliserte et retningsvalg, vekk fra tradisjonell litteraturpolitikk og mot noe som kan ligne mer rettferdig fordeling. Dette tyder på at det var et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte en så stor del av bibliotekvederlaget som de gjør.

Bibliotekvederlaget er en kompensasjon fra staten til forfatterne for den gratis bruken av bøker som vi alle nyter godt av på biblioteket. Vederlaget blir fordelt mellom ulike skribentorganisasjoner, som deler ut pengene som stipender slik at ny litteratur kan bli skapt. Selv om folk skulle låne bøker av Jørn Lier Horst og Unni Lindell langt hyppigere enn de låner andre bøker, er det ikke nødvendigvis disse forfatterne som stikker av med vederlagsmidlene; stipend kan like gjerne gå til en forfatter som skriver gode bøker, men som får liten spredning.

 feltet har det tradisjonelt vært Den norske Forfatterforening (DNF) som har forvaltet stipendmidlene, men de siste årene har Forfatterforbundet (FF) forhandlet seg til en del av potten, og de gikk i vinter til søksmål for å få enda mer. Argumentet er at FF er like kvalifiserte som DNF til å forvalte pengene, og at også de vil følge intensjonene som ligger til grunn for litteraturpolitikken for øvrig.

Dette kan det nå se ut til at de har gått bort fra. Slik Klassekampen viste 

, har plutselig en stor del av stipendene i år blitt tildelt krim- eller serieforfattere. 

 var aldri meningen med norsk litteraturpolitikk, som har hatt som hovedmål å styrke den smale litteraturen. Den kommersielle delen er markedets ansvar.

 Forfatterforbundet sikkert svare at underholdningsforfatterne jo også blir utlånt på biblioteket, og at de slik genererer vederlagsmidler, slik de helt malapropos understreker i første avsnitt på oppslaget om stipendtildelingene på nettsidene sine. Meningen med å innlede med dette, tilsynelatende uten sammenheng, må jo være å formidle en undertekst om at siden alle forfattere genererer midler, er det rettferdig at alle får ta del av dem.

en slik banal rettferdighetstankegang bak bibliotek­vederlaget. Stipendene skal 

 gå på rundgang blant alle skrivende slik at alle en gang får; midlene skal settes inn der en kvalifisert stipendkomité tror vi får best litteratur for pengene.

Nei til rettferdig fordeling

Kulturkrig og kulturkamp blir for sterke ord i denne sammenhengen, men Anne Louise Morseths florlette kjærlighetsroman «En lykkelig slutt» gir faktisk sitt besyv med i en aldri så liten litterær ordstrid. Litt kulturkjekling, kunne vi kalle det. Dette er vel ikke helt vanlig i underholdningslitteraturen, og det i seg selv gjør romanen interessant. 

-sjangeren – som boka er et svært vellykket tilskudd til – blir jo ellers ikke anmeldt i hopetall i Bokmagasinet, og det er nettopp her slaget står: i den evige motsetningen mellom høyt og lavt, mellom det folkelige og det elitistiske, mellom trivialsegmentet og mer lødig litteratur.

«En lykkelig slutt» er intenst selvopptatt i dette spørsmålet: Er jeg – en skarve rosenrød kjærlighetsroman – god nok, høyverdig nok?

 – vår kvinne, Karo (Karoline) Løwe – som lurer på dette; hun er en litt midt på treet framgangsrik forfatter av seriebøker for ungdom. Noen viderverdigheter på bokmesse – med bransjefyll, karaoke og Tiktok blant ingrediensene – fører til at et forlag spør henne om å skrive bok sammen med den norske-svenske suksessforfatteren Love Sandström. Han opererer i et annet litterært sjikt, har mottatt Nordisk råds litteraturpris, har romantitler av typen «Dødsmonologene» og mener romantisk litteratur og en lykkelig slutt er fjollete og virkelighetsfjernt. Årsaken til at han har sagt ja til denne skamløst kommersielle forlagsjippoen – «Love & Løwe – en kjærlighetsroman» – er ytterst mystisk, men pytt sann, det er et slags plottelement.

Karo er skeptisk. Hun synes den dystre eksistensialismen i bøkene hans er pretensiøs, og hun er, som vi forstår, lesernes talskvinne i kampen for den folkelige, romantiske litteraturen. At Love later til å være ulidelig arrogant, setter til å begynne med ikke ild i samarbeidslysten, men det er klart – det hjelper litt at han er så kjekk at det spraker i frontallappen. Leseren skjønner at, ja ja menn, her vil det bli stormfulle høyder og snøret i bånn og det ene med det andre.

Sjangeren tro må Love & Løwe rimeligvis gjennom noen hindringer før en eventuell lykkelig slutt: Gjensidige fordommer skaper dårlig kjemi, Love er vrang, og er han forresten ikke blitt observert i en mistenkelig tête-à-tête med en langbeint, blond skjønnhet?

Samtidig bygger det seg opp en spenning av en litt annen art: Romance-bøker har ulik grad av det som blant kjennere kalles 

, altså scener med erotisk piff. I «En lykkelig slutt» er det et relativt høyt nivå av piff. Etter å ha blitt pirret med enkelte hete omfavnelser og avbrutte kyss, blir leserne endelig belønnet med et erotisk basketak i den fiktive Bjølsen bokhandel, og – la oss ikke være blyge – til slutt får vi også svar på spørsmålet som nå brenner i pannebrasken på alle seriøse litterater: Er Loves manndom av samme format som forfatterskapet hans? Svaret er: «Han kan umulig få plass.» Det er imidlertid ingen grunn til bekymring – heller ikke av juridisk art, for aldri har en mann i en norsk roman mer omhyggelig forsikret seg om samtykke enn her. 

 Scenen kulminerer i litterær ekstase på utstillingsbordet midt i butikken; Jan Kjærstad og Jo Nesbø fyker veggimellom, men ett sted går tross alt grensen: «‘Vent’, sier jeg. ‘Ikke på Anne B. Ragde.’»

For Karo får tildragelsen en lykkelig slutt. Tre ganger.

 skal ikke bedømmes etter originaliteten i formvalgene eller hvor dypt den lodder i menneskets sjelsliv; den skal vurderes etter underholdningsverdien, og som sexscenen er et eksempel på: Dette er gøyalt. Kanskje i en slik grad at det faktisk er et problem?

Saken er at Morseth er befriende selv­ironisk på vegne av romance-sjangeren. I andre underholdningssjangre – enten det er på film eller i litteratur – er dette nokså vanlig: Actionfilmer kan hinte anerkjennende til tidligere høydepunkter i sjangeren, hovedpersonen i en skrekkroman kan selv være horrorentusiast. Slik skapes et innforstått og humørfylt fellesskap blant et sjangerkompetent publikum. I kjærlighetsromaner er dette litt vanskeligere: For mye ironisk omgang med sjangerkonvensjonene kan der gå på inderligheten løs.

Er Loves manndom av samme format som forfatterskapet?

Romantikk med piff

Vi må lære barna å tåle ubehag, heter det ofte når terapeuter gir råd om barneoppdragelse i avisene. Barna må greie å stå i det vanskelige. Det er så sant som det er sagt, men det er viktig også for voksne, og spesielt for de av oss som lever av å ytre oss offentlig – la oss for eksempel si som litteraturkritikere. Å skrive negativt om en bok – altså om arbeidet til en annen aktør i dette feltet som her til lands er såpass lite at sjansen er stor for å møte vedkommende på neste litteraturarrangement – kan sosialt sett være litt ukomfortabelt.

Det ubehaget er en del av jobben. Derfor er jeg skeptisk til bekymringsmeldingen om såkalt minoritetslitteratur som historiker, forfatter og litteraturkritiker Ivo de Figueiredo publiserte i Morgenbladet forrige helg, der det i ingressen advares om at «Minoritetslitteraturen står i fare for å kneble den kritiske samtalen». Skulle dét være tilfellet, er det jo svært alvorlig, men jeg blir like lite overbevist av de Figueiredo som av Mazdak Shafieian, som framførte beslektede bekymringer i sitt nystartede nettidsskrift Kloakken for et måneds tid siden (omtalt i Bokmagasinet 3. mai).

 omfatter blant andre bøker av Brynjulf Jung Tjønn, Kathrine Nedrejord, Jan Grue og Sumaya Jirde Ali, og sentralt i kritikken er at de selvbiografiske jeg-fortellerne i minoritetslitteraturen oppleves som autoritære, i betydningen vanskelige 

. Deres rystende historier om diskriminering etterlater ingen «rom som tillater meg å fremføre en kritikk som ikke oppleves som ufølsom overfor forfatterne». Som en som selv har vokst opp med brun hud i Norge, har de Figueiredo i lesningen av «Kvit, norsk mann» lyst til å be Tjønn om å ta seg sammen og bli ferdig med barndommens krenkelser, men han er redd for å bli «gjort til en del av problemet forfatterne vil til livs» – altså å bli slått i hartkorn med dem som diskriminerer.

Er frykten velbegrunnet? Vi har fra USA hørt om avisskribenter som er blitt avskjediget som følge av hatkampanjer fordi de ikke etterlevde de uforutsigbare dogmene til de mest puritanske woke-aktivistene, men hva risikerer egentlig en litteraturkritiker her til lands ved å være kritisk til minoritetslitteratur?

 å henvise til personlige erfaringer selv: For eksempel har jeg anmeldt bøkene til både Abid og Abida Raja og satt spørsmålstegn ved konklusjonene de utleder fra sine minoritetserfaringer. I begge tilfellene mottok jeg nøyaktig null ubehagelige reaksjoner i etterkant. Et anekdotisk bevis, ja visst, men jeg legger det fram. At de Figueiredo starter essayet i Morgenbladet med å sammenligne lesningen av minoritetslitteraturen med å få en såret, selvopptatt og sosialt inkompetent sutrepave til bords på julebord, tyder i grunnen på at heller ikke han er 

«Opponerer man mot forteller­jeget her, er det nesten umulig å unngå følelsen av å tråkke på forfatteren», skriver han og mener dette er et problem ved teksten, ikke hos ham som leser og kritiker. Jeg er av motsatt oppfatning: At enkelte av bøkene de Figueiredo nevner, har litterære svakheter – som et enøyd forteller-jeg – kan jeg være enig i, men den vonde 

 av å tråkke på forfatteren hvis man påpeker dette, må kritikeren faktisk ta ansvaret for selv. De Figueiredo forveksler egen beklemthet med knebling.

 et diskusjonsspørsmål hvor hard tone anmelderen kan tillate seg, men dette er ikke noe særegent for kritikken av minoritetslitteraturen. Negativ kritikk kan potensielt oppleves som et slag i ansiktet på 

 forfatter som med sitt hjerteblod har krafset ned sin historie, og om minoritetslitteraturen behandles mer skånsomt enn annen litteratur, er det et problem for kritikken. En bok, uansett hvor svak den måtte være litterært, kan imidlertid ikke lastes for at kritikeren synes det er leit å påpeke det.

Ømskinnede kritikere

Edmund Austigard, som også er direktør i Samlaget, er ute med sin fjerde roman, og det er en snål, original, men ikke udelt vakker liten skapning; jeg finner liksom ikke helt hode og hale på den. Boka handler om naturtap og tradisjonell ressursforvaltning, og Austigard setter både norrønt-klingende mytologi og moderne finans i sving for å gi ideene form, men boka knaker i sammenføyningene.

I en fjellbygd i det vagt skisserte nordiske landet Staten finnes gården Stølen, hvis eier i dag har det nærmest anonyme navnet Ein, som i 

. Vi får ikke vite mye om slekta eller gården, utover at de er utrustet med en opphavsmyte: En guddom i form av den store isbreen Hvítrheimr – romanens tittel – ga for ti tusen år siden slekta ansvaret for et ørretvann nedenfor isbreen. Dør ørreten ut, skal fjellet legges øde. Og i romanåpningen flyter ørreten med buken i været. Stølen går konkurs, og Staten vil overta boet, inkludert de verdifulle fallrettighetene, som også internasjonale industrikonglomerater sikler etter.

Samtidig: På Manhattan har Eins søster Siss slått seg opp som investor, men også hun har gått på en smell. Hun har en datter, Leah, som etter hvert trer fram som romanens hovedperson, og som lager videoforedrag på nettet om trening og fysikk. Særlig opptatt er hun av 

, dette uutgrunnelige begrepet fra termodynamikken som ingen forstår, men som av ubegripelige årsaker dukker opp alle vegne i skjønnlitteraturen, fra Gert Nygårdshaug til Hanne Ørstavik. Da Siss dør, gir hun på dødsleiet instruksjoner til Leah om å finne Ein i gamlelandet og få ham til å selge Stølen.

 omrisset til en virkelig storslått roman, der slaget står mellom industrialisme og globalkapitalisme på den ene siden og tradisjonell, lokalt forankret naturforvaltning på den andre. Dessverre blir ikke dette storverket realisert innenfor akkurat disse bokpermene.

Det største problemet er at livet på Stølen, med det mytiske universet som omgir det, blir gitt for lite kjøtt på beina til å kunne leve og pulsere på boksidene på egen hånd. Til isbreen og gården hører det en slags bibel, «ei heimsbok der alt er skrive ned. Heile verda si historie, for det er det heím tyder, verda», og Leah bruker mye tid «på å lesa seg inn i denne rare verda». Leseren av romanen blir derimot i liten grad innviet. Historien er jo åpenbart en allegori, men som romanfortelling står den ustøtt på egne bein. I stedet for å utvide blikket på virkeligheten vi lever i, er boka helt avhengig av at leseren kler bokas tematiske skjelett opp med samtidas brennende problemer, som klima og naturtap.

 skrivestil temmelig anstrengende å følge. Leahs tanker og handlinger følger en slags usammenhengende drømmelogikk, med stadige tilsynelatende umotiverte kast. Ett eksempel blant flere: På et tidspunkt skal Leah hjelpe Ein med å sette ut ny fisk i det døde ørretvannet. Så – 

 at de er godt i gang med prosjektet – slår en stor og mektig 

 ned i henne: Hun må hjelpe ham med å sette ut ørreten! 

 undrer leseren. Like etterpå blir hun frustrert, heller fisken ut i lyngen og begynner å mose dem med hælen – før hun like abrupt snur på flisa og forsøker å redde resten. 

 tenker leseren. Beveggrunnene er dunkle som i en feberdrøm.

, særlig i forbindelse med naturtap. Som det blir sagt et sted i romanen, kan natur­ødeleggelsene i samtida oppleves mest som et estetisk tap, men på lang sikt kan de faktisk være uopprettelige – og det er det lange perspektivet vi står ansvarlige overfor. «Hvítrheimr» har flere slike gode tanker i hodet, men romankroppen er for mager.

Der ørreten dør

Før helgen lanserte forfatter og redaktør Mazdak Shafieian sitt nye litterære nettidsskrift Cloaca Maxima, forenklet til Kloakken. Vi får håpe det norske kjælenavnet blir sittende – det er liksom noe helt eget med avantgardisme og latin: Selv håndteringen av dritt får en pretensiøs klang. Navnet er likevel ikke dumt for et nisjetidsskrift for «litteratur og kritisk tenkning»: Kloakken er en undergrunnsvirksomhet, men også et sivilisatorisk underverk; den leder etterlatenskaper og skadelige avfallsstoffer vekk fra der vi lever og virker. Kloakken er et sanitæranlegg.

 i litteraturen Shafieian tilstreber i sin tiltredelsespreken, essayet ‘Virkelighetens fantom. Om det nye Norge og det riktige blikket’. Tvert imot er teksten en bredside mot det han mener er et ensrettet og moralistisk Litteratur-Norge som krever identitetspolitisk korrekthet i alle ledd.

 Shafieians synspunkt. En bok er ikke god eller interessant 

 forfatteren har minoritetsbakgrunn; en forlagsredaksjon eller en prisjury kan ikke diskrediteres utelukkende 

 den består av hvite. Et intellektuelt klima der hudfargen/etnisiteten/kjønnet/legningen til den som uttaler seg, er viktigere enn 

 vedkommende sier, er en kultur på ville veier, og slike tendenser må motarbeides der de måtte oppstå. I kloakken med dem!

Mer ullent blir det når vi ser konkret på hva som foregår i litteraturfeltet, men fremdeles kan jeg følge Shafieian et stykke på vei: 

 ikke uforholdsmessig mange halvgode bøker med en eller annen form for minoritetstematikk blitt nominert til prestisjetunge priser de siste årene, 

 som det snakkes om at minoritetsstemmer savnes, og at Bok-Norge er blendahvitt? Jeg 

 at det kan være sånn, men en slik statistikk bør ikke baseres på mitt følelsesliv; spørsmålet kan bare avgjøres gjennom kvalitetsdiskusjoner. «I løpet av én dag på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i fjor», skriver Shafieian, «var minst fem arrangementer viet til ‘stemmene med ulik farge’, ‘inkludering’, ‘urettmessig behandling i samfunnet’, ‘funksjonshemming’, med minoriteter som deltakere […]» Ja, jo, det høres mye ut, men på den annen side: Hvor mange arrangementer 

 det på den festivalen per dag? Gjennom hele uka er det sikkert 150 ulike opplegg; en smule inkludering setter neppe farge på hele festivalen.

 ganske enkelt ikke overbevisende nok til å rettferdiggjøre den voldsomme alarmismen i essayet. At 

 er så opptatt av å si det riktige «at det ikke er noe liv i litteraturen lenger», stemmer simpelthen ikke.

Da en femtedel av Shafieans tekst er tilbakelagt, foretar han et taktskifte, og leseren forventer i fortsettelsen illustrerende eksempler og oppklarende refleksjoner. I stedet kollapser essayet fullstendig i umulige setningsfloker, fordunklende Žižek-sitater og overspente paralleller. Som en advarsel mot den velmenende identitetspolitikkens totalitære tendenser minner Shafieian om at kulturrevolusjonene til nazister, sovjetiske kommunister og islamister alle ble utført i den tro at det var det godes kamp, og så maner han fram bildet av bokbålene i Berlin i 1933.

Jaså, du, nazistenes bokbål? Er dét virkelig en opplysende parallell til innkvotering av minoriteter i Brage-juryen?

 for Shafieian er at den europeiske åndshistorien som enkelte woke-aktivister avfeier 

 som «hvit», i virkeligheten er så mangfoldig og motsetningsfylt at det er intellektuelt tåpelig å behandle den som én monolittisk, undertrykkende struktur. Dette slutter jeg meg helhjertet til, og nettopp fordi denne åndstradisjonen er så rik, mangslungen og i sitt vesen uren, vil den antagelig helt fint greie å inkludere noen identitetspolitiske blaff.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Hva driver du med for tiden? har venner av meg spurt de siste ukene; selv driver de og gjenleser Solstad-romaner over en lav sko.

– Jeg har begynt å pendle dit drømmene bor, kunne jeg ha svart. – Til der skjønnheten blomstrer og kjærligheten gror.

– Jeg leser løkkeskriftromaner, har jeg i stedet sagt, som jo sant har vært, og jeg skal ikke underslå at jeg har solt meg litt i de medfølende blikkene jeg har fått når jeg har forklart at jeg skulle skrive en sak om dem for Bokmagasinet. 

 og så videre. Nå er det selvsagt fint å få anerkjennelse for arbeidsinnsatsen, men jeg er litt usikker på hvor langt jeg kan strekke martyriet. Kan det bli en oppfølgingssak på kultursidene? 

Mann (46) leste dameromaner: Vil ha medalje

Nei, kanskje best å ikke gjøre for mye ut av det.

Det skal likevel sies at ingen av dem jeg har fortalt om saken til (stort sett kvinner), har betvilt at lesingen har befunnet seg et sted mellom hardt arbeid og langdryg lidelse – selv om vi altså snakker om en del av samtidslitteraturen som slett ikke opplever noen lesekrise: Dette er vitterlig bøker folk kaster seg over med liv og lyst. På skrivebordet mitt har jeg nå Danielle Steel, Kate Morton, Jojo Moyes, Lucinda Riley, Colleen Hoover og Valérie Perrin, og når jeg har valgt ut nettopp disse til leseprosjektet mitt, er det bitte litt tilfeldig, men fellesnevneren er selvsagt at alle selger fenomenalt mange bøker, og at jeg av den grunn har merket meg forfatternavnene selv om jeg aldri før har lest noen av dem, og selv om de i liten grad blir anmeldt og omtalt i de avisene jeg leser. Det er også bare å innrømme: Jeg måtte overvinne en viss uvilje for å gi meg i kast med denne bokstabelen, enda det ikke er første gang jeg i embets medfør har dykket ned i ulike former for populær sjangerlitteratur – for eksempel westernromaner og hardkokt krim.

La oss dvele litt ved dette, for her er jeg et eksempel på noe som slett ikke er uvanlig på mitt fagfelt: Jeg er litteraturviter og -kritiker – foran meg har jeg en av våre mest populære sjangre, og det har aldri falt meg inn å lese 

. Det handler delvis om at jeg er litt fin på det, la oss være ærlige, men det hender da så absolutt at jeg leser for eksempel en krim uten å få betalt for det, selv om dét også er en sjanger som mangler høylitterær status?

Det er en viktig forskjell: I motsetning til de beste i krimsjangeren har ikke løkkeskriftromanen 

. Da mener jeg ikke litterær stil i betydningen språklig særpreg, selv om mange av dem heller ikke har det; nei, de er ikke 

, de mangler gatesmarthet – en ikke ubetydelig bestanddel ved populærkulturelle produkter. Et fravær kan dessverre ikke dokumenteres ved hjelp av sitat, men jeg mener det kan slås fast: Dameromanen er ikke kul. Faktisk kan det se ut til at dette er en oppfatning som også deles av sjangerens egne representanter: I en reportasje i Morgenbladet fra Aschehoug og Gyldendals dameromanarrangement «Feelgood ved fontenen» i juni i fjor framsto slagordet «Livet er for kort til å være kul» som noe å samles omkring.

Nei, med sine gjerne pastellfargede og blomstrete omslag er dameromanen rett og slett litt frøkenaktig, og kjønnsdimensjonen er jo til å ta og føle på i absolutt all omtale av denne typen litteratur. Sjangeren er med andre ord interessant fordi den aktiverer så mange sosiologiske betraktninger – om kjønn og smakshierarkier, om kulturkonsum som identitetsmarkør – og det er lett å tenke på sjangeren i forlengelse av de siste ukenes diskusjon i norske kulturspalter om begrepet 

. Debatten har dreid seg om den nyere sjangeren «romantasy» – en blanding av romantisk litteratur og fantasy – som later til å være populær blant jenter og unge kvinner i Tiktok-alderen, og der utgangspunktet er en påstand om at når smaksdommere nedvurderer en populær sjanger, føler også leserne av bøkene seg nedvurdert. Jeg ser for meg at 

-bøkene på en måte er løkkeskriftromanenes døtre, og at diskusjonen derfor er relevant for begge sjangre.

Bankende hjerter

Dag Solstad er død. Et øyeblikk føltes det som om døren var lukket til den delen av kulturen jeg setter høyest. Den første Solstad-romanen jeg leste, var «Ellevte roman, bok atten» (1992), og den åpnet dette feltet. Jeg var tenåring og forsto antagelig ikke et kvekk, men allerede på første side hører vi om hovedpersonen Bjørn Hansens livbagasje: kasser på kasser med bøker. Mann, Proust, Kafka, Kierkegaard, Camus og mange, mange flere fra den moderne kanon.

Alt dette var ukjent. Jeg slo opp flere av forfatterne i Store norske leksikon, som vi hadde ute i stua; i den lokale bokhandelen fant jeg en pocketutgave av Camus’ «Pesten», den leste jeg, men måtte tilbake til leksikon etter forståelsesnøkler; jeg ble stadig sendt videre til andre oppslagsord, bladde og bladde, jeg kan ennå se det for meg – 

skal vi se … ‘eksem’ …‘eksilregjering’… der, ja: ‘eksistensialisme’

. Tja, jo, glassklart var det ikke, men et eller annet må ha gitt gjenklang, vakt interessen for hva i alle dager som kunne få den fullt førlige Bjørn Hansen til helt frivillig å binde seg til et liv i rullestol. På et eller annet nivå må jeg ha fornemmet at her lå det et stort tankelandskap, både dystert og forjettet, som det sto meg fritt å tre inn i.

, Solstads forfatterskap inkludert, ligger fremdeles vid­åpent. Det vi derimot ikke vil få flere av, er Solstads ofte tverre og arrogante, noen ganger vilt urimelige, men alltid vittige og tankevekkende kommentarer til politiske og kulturelle spørsmål. I nyere tid var 2008 et spesielt godt Solstad-år i så måte, enda det ikke utkom noen roman: Da publiserte han essayene «Om Brand» og «Om ytringsfrihet», som begge, lik en trost i taklampa, lagde spetakkel i landets kommentarredaksjoner. I Brand-artikkelen forsøkte han å forstå hvorfor den religiøse idealismen i «Brand» begeistret Ibsens samtidige lesere, før han uventet smalt til med sin nå sagnomsuste konklusjon: «Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Omtrent på samme tid publiserte han artikkelen om ytringsfrihet, der utgangspunktet var: «Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten» – for den «er et gode, men ikke et umistelig gode». Imidlertid var det tydelig at målet for hans retoriske klasebombe ikke var ytringsfriheten i seg selv, men dem han mente dyrker den som en hellig idé, som soler seg i glansen fra Voltaire uten tanke for hva de skal bruke friheten til. Han syntes ganske enkelt ytringsfrihetens riddere i vår tid var pinlige.

 på greip – Brands idealisme er beundringsverdig, idealismen til ytringsfrihetens forsvarere er derimot pompøs – men det hele er formulert på en måte som gjør at leseren virkelig får 

 til å forholde seg til og tenke over hva det egentlig er han sier. I ettertid er det dessuten verdt å merke seg at med bekymringen for at ytringsfriheten ville bli brukt «som et våpen rettet mot alt det jeg står for», så har Solstad i dag fått rett, i hvert fall om man aksepterer forestillingen om at Facebook og X representerer ytringer i fri utfoldelse.

Motstanden mot samtidas dominerende tendenser kunne merkes også i «Ellevte roman». Når Bjørn Hansen skal «virkeliggjøre sitt Nei, eller sitt store Ikke», så er det nok en protest mot selve eksistensen, ja visst, men mer konkret er det også en avvisning av en samtid han finner uutholdelig.

 med god margin vår tids beste og mest betydningsfulle norske forfatter. Han gjorde seg fortjent til en plass blant de moderne klassikerne fra Bjørn Hansens bokkasser, og i norsk litteraturhistorie skinner han der oppe sammen med Ibsen og Hamsun. Selv er jeg inderlig takknemlig for dette forfatterskapet. Hans innbitte, men vittig formulerte nei til kreftene i samtida som driver kulturen mot det tarvelige, vil bli dypt savnet.

Han syntes ytringsfrihetens riddere var pinlige.

Det er vel ikke akkurat uttrykk for et edelt sinnelag, men jeg vil hevde at lite er så tilfredsstillende som å lese om en vel utført hevn, det er nok å nevne for eksempel «Greven av Monte Cristo» eller Stieg Larssons krimheltinne Lisbeth Salander. Likevel må vi ikke glemme hevnens lillebror, revansjen, den er heller ikke ueffen, og den spiller en betydningsfull rolle i en del arbeiderlitteratur, og dermed får den også en politisk ladning. Fortellinger om oppreisning er nødvendigvis fortellinger om undertrykkelse: Noen er blitt holdt nede, men får til slutt sin rettmessige plass i solen.

Hele forfatterskapet til Édouard Louis er en slik fortelling. Skal vi tro Louis’ selvframstilling, har selve 

hans vært en slik fortelling – dette har jo helt fra debuten «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014) vært et selvbiografisk forfatterskap. Ikke minst er det tydelig i «Forandring. Metode» (2021), der det går fram hvilken altoverskyggende drivkraft ønsket om revansj har vært: Han var i en periode villig til å nærmest gå over lik for å komme seg opp og fram – ut fra forestillingen om at han slik kunne legge bak seg oppvekstens mobbing for sin seksuelle legning samt den komplekse skammen over fattigdommen som den fattige lærer seg å føle i møte med de mer privilegerte sjikt. I vårens utgivelse, «Monique flykter», er det Louis’ mor som får skinne. Det er for så vidt en rørende fortelling, men som forfatter glitrer ikke Louis selv i denne boka.

 viet én utgivelse til moren, «En kvinnes frigjøring» (også fra 2021), som handler om hvordan hun brøt ut av samlivet med Louis’ far for å starte et nytt liv. Helt fra debuten har det vært Louis’ prosjekt å forklare individuell adferd med samfunnsstrukturer – som for eksempel fattigdom, klasseundertrykkelse og kulturelt fordervet maskulinitet – og i morens fortelling handler det om hvordan pengemangel har virket sammen med kvinneundertrykkelse for å innskrenke livsmulighetene. I «En kvinnes frigjøring» gjør moren et stort sprang, men oppnår en svært begrenset seier: Hun flytter til Paris med en annen mann, men ved bokas slutt tjener hun ikke egne penger og er derfor avhengig av den nye samboeren.

 «Monique flykter» er mer løfterik: Et tysk teater vil dramatisere morens fortelling, mor og sønn reiser til Hamburg, og på premieren blir hun hentet opp på scenen til jubel og applaus. Plutselig er morens liv i sentrum. «Småfolk som oss er det ingen som bryr seg om», har hun pleid å si, men nå er hun gjenstand for en storslagen teaterproduksjon i selveste utlandet; hun er 

. Begivenheten er et fyndig uttrykk for betydningen av representasjon i kunsten.

Det er dette som blir hennes virkelige frigjøring, skal vi tro Louis, for som han selv formulerer det: «Hvis frihet ikke er en revansj, er det ikke frihet, det er nå min mening.» Det er en interessant påstand, men jeg er usikker på om det er et motto vi bør henge på veggen, for jeg tror det i skrivende stund henger en variant av det på Det ovale kontor.

Uansett er det en fin scene, men det beste ville vært om denne kunne ha inngått som epilog til en ny utgave av forrige bok om henne. I stedet foreslår hun at sønnen skal skrive om henne på nytt, og det har han dessverre ikke nok materiale til.

 at morens liv i Paris med den nye samboeren viser seg å være en gjentagelse av hennes forrige samliv: Hun ringer Édouard, altså sin sønn, og forteller at samboeren drikker for mye, han skjeller henne ut og ydmyker henne. Hun har fått nok, men har ingen steder å dra, hun mangler penger. At hun vil vekk fra denne døgenikten, er det ingenting å si på, men Édouard tar noe voldsomt på vei og setter himmel og jord i bevegelse. Samboeren er åpenbart en fyllik og en dust, men han framstilles som ufarlig, og en kunne derfor bli forledet til å tro at hun ganske enkelt kunne 

, men slik tittelen forteller, skal det altså være en 

: Hun «flykter gjennom byen» til sønnens leilighet.

At samlivsdynamikken føyer seg inn i et mønster for kvinneundertrykkelse som er dypt rotfestet i kulturen, har selvsagt Louis rett i, men mest av alt er det som om han forsøker å pumpe dramatikk inn i nokså trivielle hendelser. Dette får han ikke helt til; sant å si har jo skrivestilen hans alltid vært nokså tørr og refererende, noe som blir tydelig når det han skriver om, i seg selv har så mye mindre kraft enn i hans tidligere bøker. Ekstra klart for meg blir det da stilen hans kontrasteres mot den tyske teaterregissørens vyer: Stykket skal oppføres i en majestetisk teatersal, tonesettes – «han ser for seg noe storslått, noe ekstravagant»; kvinnens frigjøring skal symboliseres av en skuespiller «som skal forvandle seg til en sommerfugl og fly til værs femten meter over publikum».

 tar i bruk sitt mest patosfylte stilleie, blir det i «Monique flykter» direkte pinlig. I løpet av boligjakten, som han hjelper henne med, kan han finne på å servere leserne banaliteter som at «for første gang skjønte jeg forskjellen på 

», og når støvet har lagt seg etter flyttingen, presterer han følgende, med blanklinjer mellom hver setning, antagelig for at de skal stå og liksom dirre av fylde for leserens øyne:

Vi må ikke glemme hevnens lillebror, revansjen.

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

Var ayatolla Khomeini etter­føl­geren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkver­dige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selv­sen­trert boklig jåleri.

La sjanger­ana­lyse og 100 meter hekk være for de få, men la skole­ele­vene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-­over­le­vende lider under sin hoved­persons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer inter­essert i kjærlig­hets­his­to­riens struktur enn i kjærlig­heten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfor­tabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømme­ak­tige roman står global­ka­pi­ta­lismen mot ti tusen år gamle tradi­sjoner.

Kulturelt sani­tær­anlegg

En mann har lest damero­maner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utret­te­lige motstand mot samtids­kul­turen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdra­ma­ti­sering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litte­ra­turen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdom­me­lige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg mot­stands­løst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tanke­spred­te biografi.

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.