Bjørn Ivar Fyksen

#fff

Den kanskje mest rystende filmen jeg så i tenårene, var thrilleren «Seven» (1995). Den slutter med at den ene av filmens to politietterforskere møter motstanderen, en seriemorder av det teatralske slaget – religiøst-filosofisk høyttravende og nærmest barokk i sin sadisme – i en emosjonelt intens konfrontasjon i et goldt ørkenlandskap utenfor en mistrøstig storby. Det hele ender på aller mest tragiske vis, og filmen tilbyr ingen fortrøstningsfull avslutning – bortsett fra en siste replikk, levert på 

: «Ernest Hemingway skrev en gang», sier skuespiller Morgan Freeman med sin landsfaderlige stemme, «at verden er et fint sted og verd å slåss for. Jeg er enig i det siste.» Sitatet stammer fra «Klokkene ringer for deg», altså Hemingways roman fra den spanske borgerkrigen, som endte i en knusende seier for fascismen og et land i ruiner.

 assosiasjoner – blant svært mange – som vekkes av Tore Kvævens dystre romanverk «Raudt støv», som nå, med bok 2, er fullført. Tankene har i løpet av lesningen gått i alle retninger, fra de postapokalyptiske, australske «Mad Max»-filmene via «Crocodile Dundee» til de mest storslåtte westernfilmene fra etterkrigs-Hollywood. Fra litteraturens verden har dyreskildringene jeg leste som barn – Mikkjel Fønhus, Jack London og de australske barnebøkene om Sølvhingsten – dukket opp i minnet; det samme har den gammeltestamentlige nådeløsheten hos Cormac McCarthy. «Raudt støv» spenner liksom fra «Terminator» til apokalypsens ryttere.

Nå høres det kanskje ut som om Kvæven har kokt i hop en avsindig referanselap­skaus, men at hodet mitt spinner i populærkulturell fryd, betyr ikke at også forfatteren har mistet kontrollen. «Raudt støv» er et veltemperert verk; jeg bare forsøker å antyde noe om originaliteten. For hvor mange spenningsfylte, macho sci-fi-dystopier med naturlyriske innslag, moralsk-metafysiske drøftelser og snev av western finner vi egentlig innenfor nynorsklitteraturen i et normalår? Eller overhodet underholdningsromaner med høylitterære tilbøyeligheter i den norske bokfloraen? Altså, det er så stas med en sånn utgivelse!

 kom i fjor, og bok 2 fortsetter der den første slutter, så la meg rekapitulere: Vi befinner oss i år 2060, i et Australia herjet av verdenskrig. Med unntak av en enklave helt i nord er kontinentet erobret av fienden. Leseren får bare fragmentarisk informasjon om hvem partene i denne krigen er, og hva det kjempes om; det eneste som er klart, er at fienden er fullstendig umenneskelig i sin brutalitet.

I bok 2 har vår mann, John Arnhem, tatt pause fra krigen for å evakuere sine gamle besteforeldre fra den avsidesliggende kvegfarmen deres – sammen med tre tusen kyr, og det følgende sies med kjærlighet: Kveget som drives gjennom ødemarken, maner fram de mest majestetiske tablåer for det indre øyet hos en westernentusiast som undertegnede. Samtidig mottar Australias øverstkommanderende illevarslende etterretninger, prikk, prikk, prikk.

 actionfylt, Arnhems soldater støtte samme med både roboter, genmanipulerte villsvin og en mannevond saltvannskrokodille. Parallelt møtte vi en flokk villhester som streifet i det rødstøvete landskapet, på avstand fra krigen, i en slags idyllisk og uskyldig naturtilstand. Hestene lunter saktmodig omkring i utkanten av handlingen også i bok 2, og selv om ondskapen i menneskelig forstand er dem fremmed, vekker det ubehagelige draget fra brennende byer og råtnende lik i det fjerne minner om livet med mennesker – de australske villhestene nedstammer fra rømte arbeidshester. Leserne blir samtidig minnet om at også hos dyrene finnes konfliktpotensialet og begjæret etter dominans – ubevisst, nedfelt i instinktene.

Dette er et sentralt grep Kvæven benytter flere steder: Han kan avbryte en nervepirrende kampscene og smette inn et lite kapittel om et blomsterbed som står vissent i den tørre ørkenvinden rett ved. Slik parallellfører «Raudt støv» den menneskelige brutaliteten med en natur som nok er uskyldsren i moralsk forstand, men som like fullt har vold og død som sin ubønnhørlige forutsetning, og som faktisk heller ikke er helt frikoblet fra det menneskelige.

Det er store spørsmål både Kvæven og hans romanpersoner baler med, men akkurat her hender det også at jeg mister tålmodigheten. Når soldatene i rolige øyeblikk grubler over livet, døden, kjærligheten og krigens gru, kan Kvæven bli både tung på labben og nesten uutholdelig patosfylt.

verdenskrigens ideologiske konfliktlinjer førte i fjor til at bok 1 ble gjenstand for en smule kontrovers blant annet fordi den på ett nokså avgjørende punkt la seg tett inntil den høyrevridde bloggosfærens idéunivers i vår egen tid. Jeg skal ikke dra den lille trefningen fram i lyset på nytt, men også i bok 2 fristes leseren til å trekke paralleller til samtiden. Ikke minst gjelder dette et viktig plottelement i form av et skjebnesvangert vaksinasjonsprogram. Jeg nekter å falle for fristelsen. Etter å ha lest hele verket er det klart at de dagsaktuelle trådene definitivt finnes, men de er for få og for tynne til at «Raudt støv» behøver å leses som en samtidskommentar. Snarere tegner Kvæven opp et mytisk framtidsunivers med mennesker og dyr i kamp for tilværelsen, der vold og ondskap inngår som livsvilkår på linje med luft, vann, ild og (det røde) støvet alt til slutt skal ende som.

Hodet mitt spinner i populærkulturell fryd.

Alle de vakre hestene

#000

Det var med en smule engstelse jeg tastet inn «Euroboys» i søkefeltet for å lete etter bilde til denne epistelen. Forrige gang jeg gjorde det, var for nesten et kvart århundre siden, og det satte støkk i meg. Jeg hadde helt nylig fått internett­tilgang, på datasalen i Sophus Bugges hus på Blindern. Nå ville jeg lese om rockebandet Kåre & the Cavemen, som nettopp hadde skiftet navn til nettopp Euroboys.

. Gode Gud, hva var det som flammet opp på skjermen, i sterke farger, foran mine blå øyne og, ikke minst, foran mine medstudenter? Et helt galleri blonde unggutter, mildt sagt tynnkledde. 

 eldre enn meg, men her fantes ingen uskyld. Disse gutta var på tilbudssida. Jeg oppsøkte aldri ytterligere informasjon om Euroboys.

I høst fikk jeg likevel nyss om jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo 6. desember. Anledningen var 20-årsfeiring for «Soft Focus», Euroboys’ siste plate. Det ble en sødmefylt kveld. Noe på grunn av musikken, selvsagt – Euroboys ligger mykt i øregangene; betegnelsen er vel 

. Glatt og behagelig, det er lyden av et bekymringsløst liv med friske drinker og evig solskinn. Likevel – det er gjerne sånn med musikk at det den i seg selv uttrykker, bare er en liten del av opplevelsen. Vel så viktig er minnene, følelsene og assosiasjonene den vekker. Og det jeg hørte, var den løfterike lyden av en verden som åpnet seg.

 var på den ikke spesielt sagnomsuste Kloppstock-festivalen på Harestua, sånn cirka i 1997. Egentlig var jeg alltid mer interessert i bandet enn i musikken. Det har seg sånn at frontfigur og gitarvirtuos Knut Schreiner samt et par av de andre medlemmene av det opprinnelige Kåre & the Cavemen gikk på samme videregående som meg. De var russ året før jeg startet, så jeg møtte dem aldri, men ryktene gikk. De var tøffe i trynet, selvgode, de hadde en nimbus. Det ble sagt at de en gang la en dau grevling i skolens ventilasjonsanlegg. Det er jo en selsom beskyldning, men poenget var krystallklart: Disse gutta skydde ingenting.

De hadde flyttet til Oslo og tok for seg. De var husband for Anne-Kat. Hærland på NRK, det ble sagt at Kåre var sammen med henne òg. De gikk i like dresser og så og hørtes ut som et band Quentin Tarantino kunne ha diktet opp. Kåre & the Cavemen var et hint om en tilværelse hinsides Brandbu videregående skole.

å bli nokså fritt for yachtestetikk, men det jeg fikk et minneglimt av denne mørke vinterkvelden, var tida da populærkulturen var glamorøs og skinnende, før Internett åpnet porten til Den Store Tarveligheten.

De store gutta

Forskere, kunstnere og litterater bygger videre på andres arbeid; det heter at man står på skuldrene til sine forgjengere. Det er i hvert fall det vanlige, og derfor er det så fint når nestor i litteraturforskning Willy Dahl i sin nyeste bok tar utgangspunkt i Anna Serafima Svendsen Kvams masteroppgave om Torborg Nedreaas fra 2021. Kvam er nå stipendiat i nordisk litteratur, knapt 30 år gammel og i hvert fall ikke Dahls 

: Dahl er 97 og har utgitt bøker om litteratur i seksti år. Det er noe vakkert i denne litteraturvitenskapelige interessen for Nedreaas på tvers av generasjoner – samtidig som bøkene hennes nå er i ferd med å få en renessanse i oversettelse: Romanen «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) kom i år på dansk og er bebudet på engelsk til våren.

Boka «Noveller i krigstid. Tidlige tekster av Torborg Nedreaas» bygger på Kvams arbeid og går, som tittelen sier, tilbake til starten av Nedreaas’ forfatterskap, men fungerer også som et tillegg til en av de mest betydningsfulle linjene i Dahls lange litteraturkritiske virke, nemlig interessen for folkelesingen.

 rett etter freden i 1945 med de to novellesamlingene «Bak skapet står øksen» og «Før det ringer tredje gang». Den første blir regnet som hennes «seriøse», litterære debut, den andre er blitt halvveis avfeid som underlødig, fordi brorparten av novellene der først var publisert i ukeblader. Men var de dermed smusslitteratur?

I sin lesning, som han altså bygger på Kvam, ser Dahl kvalitetsforskjeller. Under krigen skrev Nedreaas jevnlig for Hjemmet, Allers og Magasinet (som opprinnelig markerte politiske tilhørighet med navnet Arbeidermagasinet), og hun tilpasset novellene til markedet hun skrev for: «Til Magasinet sendte hun de mest seriøse novellene, til Allers de som i større eller mindre grad avvek fra det som gjerne kalles ‘formelnoveller’, og til Hjemmet det lettere underholdningsstoffet.» Ingen Hjemmet-noveller fikk være med da Nedreaas utga «Før det ringer tredje gang», og ukebladforfatterskapet sitt skal hun senere ha ansett som uviktig. Etter krigen gikk hun også til angrep på ukebladene:

Her kan man skru av for sin egen hjernevirksomhet, man kan bare gape sløvt og ta imot fiks ferdigsydde dagdrømmer

at Nedreaas ikke hadde noen grunn til å skamme seg over sine ukebladbidrag, men at hun i krigsårene tvert imot «hevet det litterære nivået i ukepressen». Nedreaas’ holdning om at ukebladunderholdningen skulle være sløvende, er det da også lenge siden Dahl delte. Da undertegnede intervjuet ham i fjor sommer, sa han: «Jeg leste dem fra jeg var sju, uten å ta særlig mye skade, tror jeg.»

Dette er også sentralt for Dahls nye utgivelse: «Det er nettopp som tidsvitne jeg kan bidra til Nedreaas-forskningen», skriver han. Han skriver ikke om disse novellene bare som litteraturhistoriker, men som en samtidig leser – han var selv blant publikum!

 innsiktsfylt og humørfylt gjennomgang av Nedreaas’ ukebladnoveller Dahl her har gitt oss. Selv blir jeg likevel rammet av en slags mismodig nostalgi. Tenk, det fantes en tid da folk flest slukte skjønnlitteratur over en lav sko. I Arbeidermagasinet fikk en husmannsgutt som Alf Prøysen tilgang til amerikanske romaner som føljetonger og ble i voksen alder selv lest samme sted av skarer av nordmenn – sammen med samtidige som Sigurd Hoel, Johan Falkberget og Torborg Nedreaas. Og ikke bare det: Selv for å skru av hodet – gape sløvt og ta imot ferdigsydde dagdrømmer – var det altså mot litteraturen man søkte seg.

Det er mørkt og kaldt, og ambisjonene er lave: La oss gape sløvt som våre forgjengere, og så klatrer vi etter hvert opp på skuldrene deres.

Torborg Nedreaas i våre drømmer

Å tilhøre en gruppe som er blitt utsatt for fordommer og diskriminering, gjør deg ikke fri for fordommer selv. Det demonstrerte nylig NRKs kritiker Ánne Márjá Guttorm Graven i en forunderlig bokanmeldelse av sakprosadebutanten Ingvild Holtan-Hartwigs bok «Legen på vidda. Et år i Karasjok». Holtan-Hartwig har skrevet om å komme sørfra, fra hovedstaden, som nyutdannet turnuslege til Karasjok, der alt er annerledes: Landskapet er storslått, på puben kjenner alle hverandre, folk snakker rart, og matbutikken har dårlig vegetarutvalg. Kort sagt, byjenta har havnet på bygda, og jo da, hun beskriver det hele med en viss storøydhet.

Problemet for Graven, som er fra Karasjok, er at Holtan-Hartwig ikke er innforlivet med den samiske kulturen i kommunen, og dermed fornemmer hun respektløshet og negative holdninger til samer i den unge søringforfatterens beretning, ja, vi får følelsen av at en latent rasisme ligger og vaker under overflaten.

 insinuasjoner, men de eneste eksemplene på søring­sjåvinisme Graven legger fram, er at Holtan-Hartwig synes samiske ord er forferdelig vanskelige, og at hun påstår at de ansatte i matbutikken ikke har hørt om tofu. Så lite belegg later Graven til å ha, at hun må referere en aldeles hårreisende pasienthistorie fra 

, nemlig Kathrine Nedrejords kritikerroste «Sameproblemet» – en roman – for å sannsynliggjøre søringlegens ufølsomhet overfor samene.

 om rasisme treffer hardt, og da bør kritikken underbygges bedre enn dette.

«Kanskje det er humor hun prøver på, eller å stille egen uvitenhet til syne», skriver Graven, «[m]en i hukommelsen ljomer samevitser.» Dette er anmeldelsens store svakhet: Den er bygget på at kritikeren har fått 

 til historiske krenkelser, som selvsagt er reelle og utilstrekkelig bearbeidet i kulturen, men som strengt tatt ikke kan lastes denne tilfeldige turnuslegen fra Oslo. Faktisk plasserer Graven forfatteren inn i en to tusen år lang tradisjon for å eksotisere samene, fra «den romerske historikeren Tacitus». Det er mye å holde en ung debutant ansvarlig for.

 sitter igjen med, er at siden Holtan-Hartwig befinner seg på det kulturelle territoriet til en minoritet, er hennes majoritetsperspektiv med nødvendighet en krenkelse. Dette er en holdning som ennå ikke er dominerende i kulturlivet i vår del av verden, men som vi kan se tendenser til i diskusjoner om hvorvidt det er uheldig at et teaterstykke med skeiv tematikk får en heterofil instruktør, eller at en svart lyriker blir gjendiktet av en hvit oversetter. Premisset kan synes å være at for å kunne ha forståelse for visse menneskelige erfaringer, må du allerede ha gjort deg disse erfaringene selv. Dette strider mot kunstens vesen.

Risikerer vi ikke dessuten at noen ut fra samme logikk vil hevde at medlemmer av minoriteter ikke er kvalifisert til å tolke majoritetens kunst? Eller at man vegrer seg for å gi verker av minoritetskunstnere seriøs, kritisk motstand? For å ta et eksempel fra våre danske naboer: I fjor ble Weekendavisens litteraturanmelder Linea Maja Ernst anklaget for «rasistisk lesning» av den kritikerroste lyrikkdebutanten Amina Elmi. Ernst foretrakk de delene av Elmis bok hun betraktet som frekke og oppesen i tonen, framfor de mer følsomme, lyriske partiene; Elmi mente dette demonstrerte en 

 hardt tilbake mot den en oppfatter som representant for en fordomsfull majoritet, er forståelig. Likevel kan jeg ikke skjønne annet enn at en så vid definisjon av rasefordom bare vil bidra til å innsnevre kulturfeltet til små, atskilte rom uten reell erfaringsutveksling mellom majoritet og minoritet.

Det er mye å holde en debutant ansvarlig for.

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken høres litt månebedotten ut i tittelen på sine politiske memoarer: «I alle dager». 

, liksom. Det er imidlertid ingenting ved Lysbakken som er preget av slik troskyldig forundring. Tvert imot skriver han irritert om politiske kommentatorer som, da han i 2022 annonserte sin avgang som SV-leder, roste ham for å ha forlatt ungdommens radikalitet og revolusjonsretorikk, som om 

 var naivt og umodent. Nei, han vil slett ikke avsverge sin fortid. Kanskje har han dempet retorikken, men det var han og hans likesinnede som hadde rett, synes han å si: Den nyliberalismen og globaliseringen han som unggutt på 1990-tallet engasjerte seg mot, har i dag vist seg å få katastrofale konsekvenser i form av klimakrise, splittede samfunn og demokratiskepsis. Lysbakken mener at økonomiske forhold, ikke minst finanskrisen i 2008, er hovedforklaringen på de fascistoide strømningene – Trump, Putin – som begynte å blomstre i tiåret etter.

 å bedømme holder analysene hans vann, men når han fremdeles viser seg som en såpass tro marxist, spørs det vel også nå om han vil finne nåde hos det snusfornuftige vaniljekommentariatet i Schibsted-pressen.

Nei, Lysbakken virker ikke blåøyd, men heller ikke kynisk. Kanskje er det jeg som er naiv, men han greier å framstille seg selv som svært tillitvekkende. Denne mannen ville jeg lånt bort pappapermen til uten å blunke! Eventuelt tar han seg bare godt ut i lys av at jeg har skandaleboka «Partiet» friskt i minne, der alle politikerne later til å være maktkåte og ryggradsløse. Jeg nevnte for en bekjent at jeg leste Lysbakkens bok, og vedkommende spurte om den var skrevet av en ghostwriter. Det kan jeg ikke tenke meg – den er holdt i nøyaktig den nøkterne, litt tekkelige og av og til lunt humoristiske tonen vi kjenner fra hans mange år i offentligheten. Nå har jeg kanskje ikke gitt Lysbakken min stemme, men selv har han en stemme jeg stoler på.

 er tre fortellinger vevd inn i hverandre», skriver Lysbakken i forordet. «Det er den om mitt politiske liv, den om tidsånden og den om makten.» I margen har jeg notert at jeg «er mest interessert i den om tidsånden», og det holder jeg ved endt lesning fast ved, selv om også de to andre fortellingene er leseverdige. Eller 

 er kanskje mer presist, boka er ingen fest – Lysbakken er for lojal mot partiprosjektet og for forsonlig og respektfull overfor sine motstandere til at det virkelig svinger. Dette tjener ham til ære, selv om denne leserens lavere instinkter dermed ikke får sitt. Ja, bortsett fra når han vurderer innsatsen til enkelte navngitte politiske kommentatorer i forbindelse med at han måtte gå av som statsråd i 2012, da tar han bladet fra munnen.

er nok boka for oss som ikke har paratkunnskap – i motsetning til det nettopp enkelte politiske kommentatorer later til å ha – om enhver politisk hestehandel som er blitt inngått på et eller annet konferansehotell for både ti og tjue år siden. Hva angår fortellingen om makten, handler den i første rekke om SVs forhold til regjeringsmakt versus parlamentariske forhandlinger. Stoltenbergs andre regjering (2005–2013) og bruddet i forhandlingene med Støre og Vedum i Hurdalen i 2021 blir selvsagt behørig gjennomgått, men mest spennende er nesten beskrivelsene av bakromsforhandlingene med Knut Arild Hareide i forbindelse med den interne striden om retningsvalg i KrF i 2018, som endte med at Hareide gikk av som partileder.

 har det vel ikke med å omvende meningsmotstandere i stort antall, og det vil nok heller ikke «I alle dager» gjøre, men når det gjelder 

, har Lysbakken synspunkter det er verdt å diskutere på tvers av politiske skillelinjer. Et sentralt poeng i boka er at hans politiske liv – fra ungdomstida til i dag – har falt sammen med den nyliberale epokens høydepunkt. Etter Murens fall dominerte nyliberalismen tidsånden fullstendig, skriver Lysbakken. Med den kalde krigen overstått ventet man at lystig klingende transaksjoner på det frie marked skulle skape varig fred og samforstand; alternativer til markedstenkningen og individualismen lot seg knapt tenke. Nå viser 11. september, finanskrisen og MAGA at den nyliberale æraen er over, vi lever bare i ettervirkningene av den og vet ikke hva som vil komme.

Har Lysbakken rett i dette? Jeg vet ikke. Vi vet ikke hva som vil komme, det er sant, men tyder ikke det også på at vi fortsatt har store vanskeligheter med å forestille oss et annet system enn det som har tjent oss så middels godt hittil? Vår mangelfulle håndtering av de tilsynelatende uoverstigelige utfordringene som ulikhet, klima og krig representerer, peker i den retningen.

 anmeldte tidligere Høyre-­statsråd Torbjørn Røe Isaksens «Ingen tror på nåtiden» for Bokmagasinet, bemerket han at boka hadde få forslag til løsninger på alle problemene vi står i. I likhet med Isaksen har Lysbakken nå satt et i hvert fall foreløpig punktum for sitt politiske liv, men når det gjelder fortellingen om SV og regjeringsmakten, holdes dørene åpne. Løsningene for framtida har imidlertid ingen dominerende plass hos Lysbakken heller. De skisseres raskt når det er mindre enn ti sider igjen av boka, og sier nokså vagt at venstresida må skape en allianse mellom den fagorganiserte arbeiderklassen og den progressive middelklassen, og veien til suksess er «en renessanse for reformismen»: Vanlige folks liv og velferd må gjøres bedre én reform av gangen.

Dét må vi vel kunne si var et farvel til den unge, revolusjonære Lysbakken, himmelstormeren, men jeg mener ikke å være sarkastisk. Det kan høres smått og resignert ut, men kanskje er det dette vi kan håpe på: langsomme, små skritt mot en bedre verden.

Denne mannen ville jeg lånt bort pappa­permen til uten å blunke! 

Reformisten

Da jeg leste den britiske forfatteren og akademikeren Clair Wills’ bok «Min mormors hemmeligheter», som nylig er kommet på norsk, tenkte jeg på avslutningssetningene i Dag Solstads såkalte Telemarks-roman, der forfatteren selv husker tilbake til hvordan han som fjortenåring i møte med 

 sterkt bibeltro mormor måpte over den enorme mentale avstanden mellom dem: «Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.» Denne kløften kan sikkert flere ha kjent, om de har foreldre eller besteforeldre som er oppvokst i en annen type samfunn eller på den andre siden av et betydelig kulturelt skifte, og denne nesten svimlende avstanden til mennesker som på andre måter er nær – i slekt, tid og rom – er det som fascinerer også i Wills’ sterke bok.

 familiedrama er å finne i Irland på femtitallet, bare få år før forfatteren selv kom til verden i England. I hennes irske slekt ble det mumlet om at broren til Wills’ mor skulle ha satt barn på en nabojente, og at det derfor fantes en ukjent kusine. I voksen alder begynner hun å grave i saken og finner ut at mormoren ikke ville ha noe giftermål mellom eldstesønnen på gården og denne jenta, og den vordende moren ble derfor sendt til et såkalt mødrehjem for å føde. Barnefaren dro til England for å arbeide til støvet hadde lagt seg, men vendte aldri hjem.

Disse mødrehjemmene er en fremmed­artet institusjon for verdiliberale nordmenn; selv hørte jeg om dem første gang da irske Claire Keegans sterke kort­roman «Småting som dette» kom på norsk i 2021. Mødrehjemmene var en type anstalter – ofte finansiert av Den katolske kirke og gjerne drevet av nonner – der et enormt antall ugifte mødre helt fram til nittitallet fødte i skjul og bodde til barnet var stort nok til å adopteres bort. Slik vi kan lese hos Wills, er det i ettertid mye som tyder på at de religiøse institusjonene anså det like mye som sin oppgave å tildele straff for synden det var å ha sex utenfor ekteskapet, som å yte omsorg i en vanskelig situasjon, og de siste tiårene er det blitt avdekket de mest gruoppvekkende forhold ved flere av disse hjemmene. Et sentralt poeng hos Wills er at det mødrehjemmene i første rekke sørget for, ikke var velferd, men hemmelighold.

Mødrehjemmene tilhører det tjuende århundre, altså moderne tid, og en av flere ting Wills’ bok lærer oss, er hvordan Den katolske kirke i Irland faktisk kunne stramme grepet om befolkningen og sedeligheten i en tid da kristenkonservative holdninger tapte terreng ellers i den vestlige verden. Her kjenner leseren det solstadske gufset fra noe mange av oss tenker på som fortidig, men som altså har eksistert blant oss – Irland føles ikke fjernt av sted – langt inn i vår egen levetid. Når forfatteren forteller om hvordan både hun selv og en rekke av slektningene i hennes egen generasjon har fått barn utenfor ekteskap uten å oppleve fordømmelse, illustrerer det de nærmest seismiske endringene som har funnet sted i kulturen.

 om, er mormors rolle i familiefortellingen vel så viktig som det ukjente søskenbarnet. Forfatteren avdekker nemlig flere hemmeligheter rundt bestemoren, som både skaper en plottvending og gir nye dybder til skammen og hemmeligholdet. Fortellingen er svært leseverdig, og når Wills sannsynliggjør det 

 i sin familiehistorie ved hjelp av statistikk, oppleves den som representativ for denne delen av irsk historie.

Ikke ofte, men av og til, opplever jeg likevel at fortellingen i litt for stor grad er lukket inne i Wills’ familie, og det er da en lettelse når boka igjen åpner seg i mer kjølige, kulturanalytiske partier. Her gir Wills meg en sult på mer – mer om moderne irsk historie, mer om Den katolske kirkes innflytelse på alt fra stat til lokalsamfunn og privatliv.

Straffen for  å bli mor

Jeg er ikke blant dem som besitter detaljert kunnskap om Arbeiderpartiets historie, og om Werna Gerhardsen – lokalpolitiker, organisasjonsmenneske og statsministerfrue gjennom 17 år – visste jeg bedrøvelig lite før jeg nyss leste Sigrun Slapgards ferske biografi om henne. Dette er kanskje ikke så rart, hun er ikke veldig hyppig omtalt. Hun er ikke tilgodesett med egen artikkel hverken i Store norske leksikon eller Norsk biografisk leksikon, og biografien poengterer i sitt avsluttende kapittel at hun til tross for sitt utrettelige kvinne- og familiepolitiske arbeid slett ikke er nevnt i de historiske oversiktsverkene over Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.

Dette siste ble jeg sittende og grunne litt over ved endt lesning. Biografien tegner et bilde av en person som var omstridt, ikke minst innad i partiet, og kanskje kunne man tenke seg at enkelte ikke har ønsket å framheve henne? Boka sår imidlertid også en annen mistanke: Kanskje hun ikke spilte en særlig betydningsfull rolle?

undertittel, «Jenta fra Løkka», er litt blass, selv om det så klart ligger en kime til noe sentralt i Werna Gerhardsens historie her: Werna – la oss for enkelhets skyld holde oss til fornavnet heretter – vokste opp i beskjedne kår i et typisk arbeidermiljø på Grünerløkka i Oslo som datter av en ugift kvinne. Hun hadde ikke råd til å ta utdannelse, og hun bodde aldri lenger unna fødestedet enn en tjue minutters spasertur. At hun ble statsministerfrue og dermed var ved maktens sentrum gjennom den mest spennende og løfterike epoken i moderne norsk politisk historie – altså tidligere veiarbeider Einar Gerhardsens til sammen sytten år i regjering i perioden 1945–1965 – er et fint symbol på det arbeiderbevegelsen med Ap i spissen oppnådde i det tjuende århundre. Det er likevel påfallende at 

 er den egenskapen som blir framhevet hos en person som drev motstandsarbeid under krigen, som satt i Oslo bystyre i to tiår, som ble beskyldt for å ha «intim» omgang med KGB, og som Haakon Lie skal ha kalt «ei merr».

 en usjenerøs innvending, men slik Slapgard framstiller henne, bærer hun ikke de mer enn 500 sidene biografien her strekker seg over. Det er synd å si det, men enten det gjelder de mørke krigsårene eller Arbeiderpartiets gylne epoke i tiårene etterpå, er Werna mest av alt interessant som 

, selv i en bok der hun altså er hovedperson. Hun har verv og oppgaver i ulike deler av arbeiderbevegelsen – hun er spesielt opptatt av barn, oppvekst og utdannelse – og er åpenbart et organisatorisk rivjern, men for å sette det litt på spissen: Mens Einar sjonglerer Stalin, Nato og spørsmålet om atomvåpen, skaffer Werna en keramikkovn til Ruseløkka skole.

Derfor er det spesielt leit at boka halvveis forbigår en vesentlig side ved Wernas virke, nemlig årene som folkevalgt. Slapgard skriver i forordet at Werna var bystyrepolitiker, men da noen «bystyresaker» blir nevnt i en innskutt bisetning nesten tre hundre sider senere, så hadde i hvert fall denne leseren glemt det. Det er ikke så rart, for Slapgard på sin side glemmer å fortelle at Werna overhodet ble innvalgt. Andre steder kan jeg lese meg til at hun satt i tjue år, og dette er litt vesentlig, for vi får riktignok høre en god del om Wernas politiske arbeid, men som fem ganger folkevalgt trer hun tydeligere fram som selvstendig politiker. Til sammenligning har Ingolf Håkon Teigenes Werna Gerhardsen-biografi fra 1987 i det minste et eget kapittel om Wernas tid i bystyret, om enn ikke særlig innholdsrikt, det heller.

er en av flere ting som gir den nye biografien et litt distré preg. En annen er bokas tendens til å etablere spenningsmomenter uten å følge dem opp. Direkte frustrerende for leseopplevelsen blir dette da Slapgard får snusen i et mystisk upublisert manus fra den innerste krets rundt Gerhardsen-paret. Spenningen stiger da en ansatt i Arbeiderbevegelsens arkiv greier å spore opp manuskriptet blant de omfangsrike etterlatenskapene etter ingen ringere enn Haakon Lie. Så hører vi ikke mer om det på omtrent hundre sider. Da får vi imidlertid vite at manuskriptet inneholder enkelte ufordelaktige karakteristikker av Werna, og at det forteller om «situasjoner som i liten grad er beskrevet, og der alt nå er i ferd med å stå på spill». En dirrende cliffhanger der, altså – og hengende blir den. 

Åtti sider senere forteller Slapgard at manuset har vært til nytte i hennes «puslespill», men fortsatt får vi ikke vite på hvilken måte. Hun henviser til manuskriptet 18 ganger; ingen av tekststedene avdekker noe oppsiktsvekkende om Werna – en tredjedel handler om de mange turene til fjells med Martin Tranmæl.

 av boka handler om Wernas velvilje overfor Sovjetunionen, og om ryktene som etter hvert begynte å svirre langs de flytende grensene mellom partiapparatet og overvåkningstjenestene, men som ikke ble offentlig kjent før på nittitallet, lenge etter Wernas død: Hadde hun en KGB-agent som elsker? Var hun ei manipulativ kjerring som duperte sin mann til å innta en forsonlige holdning til Sovjet? Med nåtidas blikk er det vanskelig å se de udokumenterte påstandene som særlig mer enn del av en partiintern rivalisering blandet med kvinnefiendtlighet, men det er like fullt en historie vel verdt å fortelle. Arbeiderbevegelsens betydning for det moderne Norge kan ikke overvurderes, og dermed er nesten alt ved Arbeiderpartiets historie av interesse. Likevel – Ingolf Håkon Teigene nøyde seg i sin tid med 180 sider om Werna. Kan hende det var tilstrekkelig.

Boka forbigår en vesentlig side ved Wernas virke.

Fru Gerhardsen

Det klinger litt av både ønskedrøm og festtale, jeg er klar over det, men like fullt er det prinsipielt sant og riktig: Det frie ord spiller en avgjørende rolle i en demokratisk offentlighet, på sitt beste utvider litteraturen tanken og foredler menneskesinnet, og dette gjør forlagsbransjen til en umistelig kulturbærer.

Ja, og i tillegg er forlagene bedrifter med mål om å sope inn spenn, ståler, gryn og grunker.

 men av og til glemmer enkelte aktører at de altså er begge deler: børs 

 katedral. For eksempel kunne VG i forrige uke avsløre at det lille forlaget Moment hadde satt i gang en konkurranse blant ansatte i bokhandlerkjeden Ark for at de skulle publisere «anmeldelser» (i kjedens nettbokhandel) av en av forlagets utgivelser. Blant premiene var en tur til Spania, og dermed tikket det inn både stjerner og positive omtaler.

Det er klart at det skjærer litt i hjertet at disse tomme lovordene får samme betegnelse som den journalistiske sjangeren 

 – for en profesjonell kritiker har jo slike forbruker­omtaler samme faglige status som sølekaker har for en konditor. Det er også et dårlig tegn at et norsk forlag synes det er greit å betale for reklame­floskler presentert som uhildede vurderinger, men kanskje bør det hele likevel avfeies som en bagatell: Det er et lite forlag og en ubetydelig utgivelse, og de såkalte anmeldelsene er nå fjernet og erstattet av sure lesere som gir boka én stjerne fordi de føler seg lurt av de opprinnelige, overstrømmende omtalene. Det kan være straff nok – men det er verdt å minne om at selv om forlaget er lite, så nyter også Moment godt av bransjens særordninger, ikke minst momsfritaket. Det er liksom meningen at samfunnet skal få noe igjen for dette, for eksempel ansvarsfulle bidrag til den felles samtalen.

kanskje er en bagatell, men som tillegges vekt i litteraturlivet, er litterære 

. Heder og ære er stas, og i likhet med rosende anmeldelser kan forlagene selvsagt bruke priser i markedsføring. Det er jo ekstra bra reklame at 

, helt uavhengige instanser, sier at boka du skal selge, er god som gull. I skrivende stund leser jeg for eksempel på nettsiden til Forlaget Oktober at de smykker seg med tre nominerte til Nordisk råds litteraturpris samt ferske mottakere av både Oktoberprisen og Aschehougprisen.

Enkelte av de større forlagene deler nemlig ut litterære priser. Vi har Gyldendalprisen, med en jury bestående av kritikere og akademikere; Bonniers relativt ferske pris, kåret av Forfatterforeningens litterære råd; og Aschehougprisen, der vinneren pekes ut av arbeidsutvalget i Norsk kritikerlag. Et fellestrekk er altså at juryen er uavhengig, og i tillegg at prisen kan gå til forfattere på alle forlag. Dette gir prisene prestisje, og forlaget som deler ut, demonstrerer at det ikke bare er en bedrift, men også en kulturinstitusjon.

så rart at Oktober har etablert en pris; de har et selvbilde som et spesielt seriøst, høylitterært forlag og omtaler gjerne seg selv som «forfatternes forlag». Det innebærer at de hegner om seg og sine: Oktobers pris går bare til deres egne forfattere. Og juryen? Forlagets 

. Det er rett og slett en intern påskjønnelse, en bonus (et stipend, for tida på 150.000 kroner), men kalt 

 kan den brukes i reklame. I år brukte de prisutdelingen til å kickstarte salget av 

. Det er pinlig, og det er dårlig gjort mot de sakesløse forfatterne som blir utpekt som vinnere. En redaksjon som skal ha kompetanse på å lese undertekst og indirekte budskap – forstår de ikke hvordan de selv undergraver den symbolske verdien av konseptet «litterær pris» når de lager seg en liksom-utmerkelse til bruk i markedsføring?

Det vesle samrøret mellom Moment Forlag og noen bokhandelansatte kan vi legge bak oss, men Forlaget Oktober? De må faktisk tenke litt over sin egen rolle som kulturbærer.

Alt har en pris

Det har alltid vært noe dickensk over Zadie Smiths store romaner og fargerike persongallerier, og i hennes nye er Charles Dickens faktisk på rollelisten. Også andre berømte litterater, som George Eliot, William Thackeray og Thomas Carlyle, svinser innom boksidene. «Bedrag» er Smiths første historiske roman, og vi befinner oss altså i de litterære miljøer i 1800-tallets England, og slik gode historiske romaner gjerne gjør, peker boka både mot fortida og mot vår egen tid.

Hovedpersonen er den godt voksne enken Eliza Touchet, bygd på en virkelig person: inngiftet slektning av og husholderske for forfatteren William Ainsworth – en for meg ukjent personasje, men som jeg nå har lært at var forfatteren av en mengde historiske romaner. Han var samtidig med Dickens – til dels bredt lest, i dag så å si glemt. En samtidig litteraturkritiker skal ifølge romanen ha oppsummert forfatterskapet som «jevnt over kjedelig, bortsett fra når det er motbydelig».

 er imidlertid den såkalte Tichborne-saken, en sensasjonell medie- og rettssak fra begynnelsen av 1870-årenes Storbritannia: Den lavadelige Roger Tichborne har vært forsvunnet til havs i årevis før en mann dukker opp og krever arv og tittel. Et omfattende rettsoppgjør og mediesirkus følger. Saken har mange av underholdningslitteraturens elementer – skipbrudd, identitetsforveksling, rikdom og adel – og fru Touchet fatter interesse. Etter mange tiårs skyggetilværelse i Ainsworths litterære salonger tar hun selv pennen fatt, og aller mest fascinert er hun av den påståtte sir Rogers hovedvitne, Andrew Bogle, en tidligere slave fra Jamaica, som sindig og uten fakter holder fast ved sin versjon av historien selv når saken rakner fullstendig.

 tematiske baller opp i lufta – sannhet og romankunst, slaveri og klasse. Gjennom Bogles fortelling knyttes det engelske aristokratiet direkte til den mørkeste kolonihistorien, og mens overklassen i romanen smykker seg med å ha avskaffet slaveriet, er det de lutfattige arbeiderne på tekstilfabrikkene som ofrer inntekt og mat på bordet ved å streike i solidaritet med de amerikanske slavene på bomullsplantasjene i sørstatene. Selv de riktignok beskjedne årlige rentene som den politisk progressive fru Touchet lever av, er en velstand spunnet av bomull fra Karibia. I 1834, da Storbritannia forbyr slaveholdet, sender enkelte godseiere sine egne engelske landarbeidere til koloniene som erstatning. «Reform eller ikke: Noen må skjære det hersens sukkerrøret.» På papiret eier de fra før friheten som slavene nettopp har vunnet, men de gjør slavenes arbeid og dør i hopetall i det tropiske klimaet.

 sett overstrømmende mottagelse har «Bedrag» møtt mild kritikk for å flagge sine budskap for åpent. Anmelderen i London Review of Books mente at boka tigget om et seminar – «og det folk ville si på det seminaret, ville antagelig sammenfalle med det boka vil at de skal si. Og det ville ikke av den grunn vært et dårlig seminar, for tingene boka vil du skal si, er bare gode ting». Imidlertid ble innvendingen framsatt som om det historiske slaveriets redsler var romanens 

 emne. Uansett er akkurat slaveriet som moralsk spørsmål ikke en sak som egner seg for den moderne litteraturens programmatiske tvetydighet, men Smith skaper faktisk politisk spenning når hun gjennom parallellføringen av slaver og arbeiderklasse kan sies å knytte slaveriet vel så sterkt til kapitalismen som til rasismen.

I Morgenbladet mener Live Lundh at Smith tilhører en forfattergenerasjon som gjerne tar opp brennbare samfunnsspørsmål, men alltid med estetisk distanse og en uvilje mot å ta stilling. Romanens ideer er dessuten for gjennomtenkte, premissene for banale, mener hun. Og det kunne en saktens vært enig i, om Lundh hadde hatt rett i at boka hvilte på læresetninger av typen «vi alle ‘burde sjekke våre privilegier’, eller at ‘populisme og trumpisme appellerer til den fattige, hvite arbeiderklassen’». Dette er en fortegnet lesning.

er riktignok ikke tatt ut av løse lufta, men Smith behandler saken på en langt mer nyansert måte enn Lundh skal ha det til. Saken er at selv om alt tyder på at «sir Roger» er en bedrager og en bløff – han er for tjukk, snakker cockney og er blitt gjenkjent som en slakter fra Øst-London – blir han en slags folkehelt blant de lavere sosiale lag. Forfatter Ainsworths nye kone Sarah er selv fra arbeiderklassen, og hun ser på sir Roger som en av sine egne, og med en helt særegen slutning tar hun hans åpenbare arbeiderklassetilhørighet som tegn på autentisitet. Hvis han var en bløffmaker, så ville han selvsagt ha jåla seg til og snakket pent som en lord, ikke sant? Nei, «sir Roger bryr seg ikke med sånt. Han er seg sjøl.»

Sarah er en komisk figur, men romanen viser henne sympati, og selv om logikken slår krøll på seg, har hun jo på et nivå rett: Det 

 faktisk nettopp fordi sir Roger er som henne, at establishmentet nekter ham de privilegiene han hevder som sin fødselsrett. Tilfredstillelsen i at en fra fattigklassen skulle slå kloa i det overklassen vil ha for seg selv, springer ut fra en moralsk sannhet som trumfer de faktiske forhold. Og hva med Bogle? Hvilken interesse skulle en eks-slave fra Jamaica ha av hvem som arver en adelstittel i England? Dette er ikke et banalt spørsmål.

blant verdens mest sentrale og bejublede skjønnlitterære forfattere under 50 år, og det er selvsagt ikke rart at hun blir lest med både interesse og skepsis. Også jeg kunne selvsagt peke på lyter og mangler, men hun holder et høyere nivå enn brorparten av det som utgis, så la oss heller framheve det. Det kan dessuten legges til at selv om Smith ikke alltid har vært så heldig med sin norske språkdrakt, har hun nå, med Hilde Stubhaug, fått en oversetter mer på høyde med materialet.

Hun holder et høyere nivå enn brorparten av det som utgis.

En adelsmann av folket

Sommeren nærmer seg, det koker både her og der, ikke minst i kulturredaksjonene. «Nordmenn mener lesing er ‘hot’», leser jeg i en Aftenposten-sak publisert forrige lørdag, og gode nyheter om lesing er blitt såpass sjeldne at jeg fester oppmerksomheten. Nordmenn synes visstnok lesende mennesker er attraktive, at de framstår som avslappede og interessante. Kan det stemme? Er nerdenes vår kommet, har litteraturens smale sti 

 åpnet seg som snarvei til kjønnslivets forjettelser? Jeg må imidlertid spørre meg selv: Er dette alvorlig nok til å skrive en kommentar om i Bokmagasinet?

, som det heter, og omtrent samtidig leser jeg, også dette i Aftenposten, at et «nytt skjønnhetsideal trer frem – Alle er kåte på gnagere». Ja vel? Dette er visst også en trend: at menn med spisst ansikt og bustete hår blir regnet som attraktive. Å ligne ei rotte er sexy!

 rundt: The New York Times, Vogue, The Guardian. I Dagsrevyen på mandag viet de rottefjesene et like langt innslag som kveldens rapport fra Gaza. Man sparte ikke på de journalistiske ressursene: Skuespiller Sjur Vatne Brean ble intervjuet i kraft av å matche idealet, tre på gata fikk si sin mening, og innslaget ble kronet av ankerkvinne Åsa Vartdal som satte seg ned i studio og intervjuet NRKs egen kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad om hva trenden sprang ut fra. (Hobbelstad hadde utrolig nok et svar, og det synes jeg faktisk er imponerende, helt på ordentlig.)

, eller i det minste på høyde med gnagertryne, kan da saktens påspanderes noen betraktninger. Det er riktignok nærliggende å innvende at jeg her heller har utgangspunktet for en dystopisk kulturkommentar om at selv prestisjefylte, antatt redaktørstyrte medier nå tangerer innholdet i sosiale medier-strømmen til en fjortenåring, men nei, nå skal jeg forsøke å se dette som et lite lyspunkt i kulturelt mørke tider. For jeg vil så gjerne tro det: Lesing er heite saker! Denne tidkrevende, tenksomme aktiviteten har fått høy status i oppmerksomhetsøkonomiens tidsalder!

Det minner meg om at en kollega nylig overhørte en tenåringsgutt på t-banen fortelle en jente om «Forvandlingen» av Kafka, som han for tida leste. 

dag så jeg en litt eldre gutt som leste Kafkas «Slottet», også det på t-banen. Jeg tenker på min egen studietid, hvordan vi kunne flire av alvorlige unge menn som kunne se ut til å nærmest posere med modernistiske klassikere. I dag da det meldes at ungdom, særlig gutter, knapt leser lenger – og dermed også går glipp av den kunnskapsmessige, sosiale, emosjonelle og eksistensielle modningen som litteraturen i beste fall kan bevirke – kunne intet glede meg mer enn at de begynte å pynte seg med krevende bøker, om det så 

 raskt over i skepsis. To Kafka-entusiaster på samme dag? Hverken Dostojevskij, Hesse eller Céline – de pleide da å appellere til unge menn? Tja, antagelig fordi akkurat Kafka tilfeldigvis 

 på Tiktok, som man kan lese i både Morgenbladet og Bokmagasinet. Og i The Economist, Frankfurter Allgemeine og The Spectator, finner jeg raskt ut. Tiktok setter kursen, voksenmediene halser etter.

Mismotet får igjen overtaket: Tyder ikke alt dette mest på at lesingen er redusert til et vanlig, algoritmisk moteblaff, på linje med midtskill og høyt bukseliv? Ja, kanskje er Kafka allerede avløst av rottefjes og bustesveis?

 tidenes sureste sommerhilsen (men den er godt ment): Jeg ønsker dere alle en rekke regntunge ferieuker. Vi trenger ikke hete, vi trenger time på time med konsentrert lesetid. Og så, etter sommeren møtes vi igjen for å få skjermene ut av skolen, bekjempe tek-gigantenes jerngrep over medie­strømmen og gjeninnsette lesingen i sentrum av kulturen, OK?

Siste skrik – eller siste sukk

Denne teksten skrives faktisk på Rørosbanen og ble påbegynt rett før kringlestopp i Alvdal. Nå var det riktignok ikke sånn at vi bare 

inn på toget hennes – majesteten arrangerer ikke slabberas man bare stikker innom. Nei, vi – eller 

; jeg merker at dette kongelige vi-et er et par knepp for stort for meg – var høytidelig invitert.

Og man leser to ganger når man får e-post fra Det kongelige hoff, spesielt med såpass eksentrisk innhold: «H.K.H. kronprinsessen ønsker å invitere Bjørn Ivar Fyksen til forfattersamtale med Virginie Despentes, Wencke Mühleisen & H.K.H. kronprinsessen i Storstuggu på Røros.»

Tankene begynte å spinne. Mühleisen? Despentes? Hvorfor var jeg, ved navns nevnelse, invitert til å overvære dette? Jeg forstilte meg at noen av kronprinsessens medarbeidere ved Det kongelige hoff hadde sittet og diskutert: 

Subkultur, fransk feminisme, seksualitet, grenseoverskridelser – kunne det være noe for han bondetampen borte i Bokmagasinet?

Senere ble det klart at hoffet var blitt tipset om noen kritikernavn av Despentes’ norske forlag, men jeg var allerede trollbundet av nysgjerrighet. Og litt beæret? E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

 kan en Klassekampen-skribent – en som var ungdom på det ironiske nittitallet – bli forunderlig selvopptatt og selvgranskende. Jeg sitter under Mette-Marit-monogrammet på togvinduet og lurer: Hva 

jeg her? Ikke at jeg har noen form for kvaler over å la glansen fra de kongelige skinne på meg en stakket stund, slett ikke.

Selvsagt bør spørsmålet om arvelig makt diskuteres, men det er mye arvet makt i dette landet som har mye større direkte innvirkning på folks liv. Tenk på alle milliardærarvingene som helt utenfor demokratisk kontroll skalter og valter med arbeidsplasser, produksjon og norsk natur. Kongehusets makt er til sammenligning symbolsk og i stor grad indirekte. Nei, la oss hygge oss litt med de kongelige. Hvis kronprinsessen i tillegg kan bidra til å holde liv i den smule lesning som fortsatt finner sted her til lands, så skal det ikke komme det aller minste maktkritiske pip fra denne kanten.

Med et merkverdig voksende selvbilde tenkte jeg at 

jeg kan da godt være også de kongeliges kommunist

 dro jeg altså på ekspedisjon innover i kongeriket, først med vanlig rutetog på Rørosbanen. Det var jeg glad for, for på vei ut fra Hamar stasjon eksploderte en flaske mineralvann fra de kongelige kilder i Larvik over fanget mitt og skapte iøynefallende skjolder i skrittet. Gudskjelov at kronprinsessen ble spart for synet av en av sine mindre beskjedne undersåtter i en slik uverdig tilstand.

For øvrig var det en deilig dag i fedrelandet. Kjølig vårlys og dype skoger, skarer av snauklipte lamunger i hamnehagene. Utenfor Elverum kjørte toget forbi en tropp av kongens soldater i full mundur; toget tutet, rekruttene smilte blidt og vinket, tanken på krig og død var fjern.

E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

Kvinner med en fortid

Arnold Busk må besitte en helt egen trygghet, tross litterære omtaler som tyder på det motsatte. Som mange vil huske, spilte han rollen som elsker og kjæreste i Vigdis Hjorths ville, heseblesende, lett skandaløse roman «Om bare» (2001), som tegnet et ikke utelukkende flatterende portrett av ham. Når han nå er tilbake, som forteller og hovedperson i sin egen roman, vet han selvsagt at han vil bli vurdert opp mot Hjorths bok, og som den litteraturprofessoren Arnold Busk er, har han høyst sannsynlig litterær selvinnsikt nok til å vite at hans tekst knapt vil tåle sammenligningen. Likevel kaster han seg ut i det! Det vitner om en vilje til litterært liv som er litt rørende.

 var nå Arnold Busk igjen, denne nesten-navnebroren til den renommerte bokhandelen i København, Arnold Busck? La oss rekapitulere: For et par tiår siden var Vigdis Hjorth, en av våre beste og mest synlige forfattere, kjæreste med litteraturprofessor Arild Linneberg, og det er en utbredt, innforstått kunnskap i litteraturmiljøet at dette forholdet i det minste var inspirasjonen til det forsiktig sagt stormfulle kjærlighetsforholdet mellom den ildfulle Ida Heier og den like uimotståelige som ustabile Arnold Busk i «Om bare».

Kall det gjerne sladder, men dette er en helt avgjørende kontekst for lesningen når Linneberg nå, snart et kvart århundre etter Hjorths utgivelse, har grepet pennen og skrevet det som i pressen allerede er blitt kalt en motbok, eller motroman: «Bare om Arnold Busk, fortalt av ham selv».

Motroman-begrepet skaper imidlertid forventning om en litt aggressiv bok, i hvert fall med en slags snert mot Hjorths framstilling, for hun har jo vært ute for dette tidligere: I 2017 utga søsteren Helga Hjorth romanen «Fri vilje», et bitende forsøk på å korrigere det familieportrettet som ble tegnet i storesøsterens «Arv og miljø» året før. Dette er imidlertid ikke Linnebergs prosjekt; han har skrevet en mild, vennligsinnet og nokså klossete, men derfor litt sjarmerende roman, preget av en viss forundring over hvordan kjærligheten utviklet seg, men uten bitterhet.

 til stadighet utløser trangen til å skrive motbøker, bærer vitne om den emosjonelle kraften i forfatterskapet, som altså er i ferd med skapet et fiktiv litterært landskap rundt Hjorths egne fiksjoner, utenfor hennes kontroll. I tillegg sier det selvsagt også noe om hvor ubehagelig tett på virkeligheten hun av og til legger sine fiktive intriger.

Når det gjelder denne virkelighetsdimensjonen, går Linneberg i flere retninger samtidig: I omtalen av arbeidssted og bokutgivelser skaper han større sammenfall mellom Arnold Busk og sin egen person enn det som fantes i Hjorths roman, mens Hjorths Ida Heier har han fiksjonalisert ytterligere ved å gi henne et annet navn – 

 som han hinter til familiekontroversene rundt den virkelige Hjorths «Arv og miljø». Sammenfiltringen av fiksjon og virkelighet er så flokete her at jeg ganske enkelt velger å forlate Hjorth og Linneberg og holde meg strengt til diktningen. Til tross for at den var fortalt i tredjeperson, lot nemlig «Om bare» til å være fortalt av Ida Heier selv, og derfor kan sannhetsgehalten og virkelighetsforankringen i Arnold Busks motfortelling få være en sak mellom Ida og ham.

Det er imidlertid på tide å besvare det påtrengende spørsmålet: Tåler boka sammenstillingen med Ida Heiers fortelling? Svaret er nei. I Idas versjon er ­kjærligheten til Arnold så sterk at den er som en ­åpenbaring, et gudsbevis; i sin egen roman er Arnold på ingen måte en brennende busk – prosaen hans er nesten merkverdig lite energisk. «Bisarre episoder og ­dramatikk begynte også å tære på helsa», skriver han daft om tida da forholdet har passert ­middagshøyden, en periode Ida Heier malte ut i sterke farger iblandet desperasjon, frustrasjon og alle kroppsvæsker. «Vi var naturlig nok heller ikke like forelska som før», fortsetter Arnold snusfornuftig.

 til Arnold med en sånn rasende, heseblesende kraft og villskap – kåtskap! galskap! – at romanen liksom så ut til å kunne skjene ut og dundre i bergveggen i hver sving, mens den egentlig var en stram og stringent fortelling. Hos Arnold er det motsatt. Fortellingen hans er lavmælt og tilsynelatende forsont og avklart, men det er som om den mangler retning. Arnold drar fram en perlerad av interessante temaer, men de fleste av dem ender som uforløste ansatser. I ett kapittel trekker han ulovlig overvåkning og Lund-kommisjonens rapport opp av hatten, men gir raskt slipp på emnet; i det neste får fraskilte fedre og barne­fordelingssaker samme overfladiske behandling.

Arnold har et stort spenn i interessene – han skal ha honnør for å gi likeverdige nikk til størrelser som Sven-Ingvars og Theodor Adorno i samme avsnitt – men leseren får sjelden mer enn en smakebit før boka springer videre. Man får mistanke om at Arnold egentlig har ønsket å skrive memoarene sine – minner fra et liv som intellektuell – men så fått for seg at det for å tiltrekke seg lesere ville være lurt å koble seg på dette gnistrende kraftverket av en roman fra hans fordums hjertenskjær. Resultatet er et sprikende knippe ­fragmentariske erindringer paret med en påstått livfull kjærlighetshistorie som i Arnolds framstilling er blitt temmelig matt i pelsen.

Ida Heiers emosjonelle ildstormer gir liv til lesningen.

Busk i kjærlighetens kratt

Hvor kommer musikken fra? Om jeg var i det lyriske hjørnet, ville jeg sagt den var en gave fra englene, men her og nå er jeg interessert i spørsmålet i sosial og materiell forstand: Hvor får vi 

 fra? Livshistorien til for eksempel enkelte amerikanske jazzmusikere kan ha mytisk preg. De vokste opp i den dypeste armod, men lærte å spille av en musikalsk onkel som gjenkjente et gudbenådet talent. Fra fire års alder livnærte de seg ved å spille på gata i New Orleans, ble oppdaget av en enda mer legendarisk musiker – og så videre. Ett element i historien har imidlertid en tendens til å mangle: Hvordan fikk de råd til instrument? Altså, har dere 

Her til lands har spørsmålet et konkret svar: Musikerne kommer fra skolekorpsene. Det er vanskelig å tenke seg hvem som skulle traktert blåseinstrumentene i for eksempel Oslo-Filharmonien eller Kringkastingsorkesteret om vi ikke hadde rekrutter med korpsbakgrunn. Hva med teatrene og Operaen? Uten korpsbevegelsen ville bare noe felegnikk ha steget tynt opp fra den gapende orkestergrava. Hans Majestet Kongens Gardes musikktropp? De måtte ha plystret! For ikke å snakke om norsk jazz, den ville ha spilt på mange strenger, men ingen horn. Mang en gitarist eller pianist har startet for seg selv på gutterommet eller på mormors piano i finstua, men ingen skaffer seg en trompet eller saksofon på egen hånd.

korps som dukker fram rundt svingen til tonene av «Gammel jegermarsj» mens bjørka spretter, å, det er vakkert som våren selv, til tross for at skolekorpsene, når sant skal sies, ikke alltid klinger helt slik englene synger – de består tross alt av barn. Likevel ville vi uten korpsene ha vært fattige i sjel og sinn. I morgen fortjener også korpsene all den hyllest de kan få, der de heroisk trasker rundt i bygd og by og med gnagsår og blåfrosne fingre spiller i barnetog og foran gamlehjem med sin særegne takt og tone. Det er klart vi feirer Grunnloven, fundamentet for vårt noenlunde velfungerende demokrati, men mange av oss vil også besynge sosialdemokratiet, og når nordmannen beveger seg ut på dansegulvet for å danse sitt liv, så er det altså til toner som har sin dypeste grunn i korpsbevegelsen, som i sann sosialdemokratisk, blandingsøkonomisk ånd er finansiert ved dugnad, kakelotteri og sponsormidler fra den lokale handelsstanden.

Et tre ganger hipp hipp hurra, hurra, hurra for korpsene!

 skyer over korpsbevegelsen: Det første tiåret etter 2000 forsvant en tredel av skolekorpsmedlemmene. Det var med et stikk i hjertet jeg observerte et eksempel på nedgangen på 17. mai i fjor. Det var et kvart århundre siden sist jeg feiret grunnlovsdagen i min barndoms grønne dal: I 1997, som fyllesjuk russ, marsjerte jeg for siste gang foran barnetoget sammen med mine yngre medmusikanter i janitsjarkorpset – med pliktfølelse, trass og stolthet – opp alle de bratte bakkene til de tusen år gamle middelalderkirkene på toppen av bygda, der Vinje er gravlagt og angen av våronn hviler over kirkebakken.

Ruta for barnetoget er lagt om de seinere år. Nå går de bare en kort stubb fra skolen og gjennom byggefeltet. Likevel sto jeg forventningsfull i krysset nedenfor barndomshjemmet og veivet litt uvant patriotisk med et nyinnkjøpt flagg og hilste blidt til alle som så vagt middelaldrende ut, i tilfelle de skulle være gamle skolekamerater. Og korpset kom – de stusslige restene av det. I velmaktsdagene for litt over tretti år siden var vi 60–70 medlemmer, fra tolv til nitten år, full besetning; vi hevdet oss i korps-NM, for svingende! Nå var de kanskje tjue, ikke en kjeft så ut til å være eldre enn fjorten. Det låt tynt, og det var både sorg og søte minner i den vesle tåren som dukket opp i øyekroken da de klemte i vei med en spinkel versjon av vårt store glansnummer, den amerikanske marsjen «Dixieland Strut». En gang besto baktroppen i korpset av en rekke med lange slamper og våryre odelsgutter med lunger til å råblåse på understemmene så bunadsstakkene blafret bortetter grøftekantene. Det føltes lenge siden.

Spetakkelet endte på en grå asfaltflekk foran det saneringsklare sykehjemmet, der mindre enn en håndfull beboere var spreke nok til å komme til vinduet og nyte opptrinnet. Etter avspilling av «Ja, vi elsker» hoppet korpset inn på en ventende buss og forsvant til neste oppdrag, mens barnetoget subbet tilbake til skolen bak en firhjuling med påmontert PA-anlegg som spilte marsjer.

melder heldigvis at korpsene igjen er i vekst, men selv om det spilles og trilles over det ganske land, er det ikke gitt at treblås, messing og uniformer alltid vil holde stand i oppmerksomhetsøkonomiens tid. Og dette er en kultur vi må sette alt inn på å bevare.

Ikke bare er korpsene ­grunnlaget for så mye av musikklivet, ­skolekorpsene gir dannelse på en rekke av livets områder. Selv lærte jeg minst to uvurderlige ting i korpset. For det første at kunst var 

. Vi hadde en streng og lettirritert dirigent som hadde ­nulltoleranse for slurv og slendrian. Dette var ikke et tidsfordriv vi kunne velge å møte opp på hvis vi ikke hadde noe artigere å foreta oss; her skapte vi 

, og vi hadde en forpliktelse overfor de andre. Måtte vi velge mellom korpsøvelse og ­fotballtrening, vel, da var korpset viktigst, såpass måtte enhver forstå.

Et virkelig godt korps, å, det er vakkert som våren selv.

Korpsånd

I forrige måned publiserte det amerikanske litterære nettstedet Literary Hub en serie på seks artikler om forfattere og penger. Tittelen på serien var «The Myth of the Middle Class Writer», og emnene strakte seg fra pengenes plass 

 litteraturen til inntektssituasjonen for dagens forfattere. Særlig én observasjon er gyldig også for norsk samtidslitteratur: Det forblir som oftest høyst uklart hvordan de eksistensielt plagede hovedpersonene kan finansiere livet i svinedyre metropoler og drive for vær og vind uten å gjøre det skapte grann av inntekts­givende arbeid.

Om samtidas romanpersoner tilsynelatende ikke bekymrer seg for husleia, er situasjonen annerledes for deres opphavsmenn og -kvinner: Forfattere tjener ikke stort. Selv om klassebegrepet i liten grad diskuteres i de seks artiklene, er premisset for serien at man ser for seg forfatterstanden som noe litt glamorøst, men at dette bildet ikke stemmer: Middelklasseforfatterne er en myte; i virkeligheten er de fattige. Enten er de avhengige av en ektefelle med sikker inntekt, eller de jobber som bartender.

 om «the precarity» ved å skrive, altså utsattheten, den økonomiske usikkerheten ved forfatteryrket. Ved hjelp av dette begrepet, 

, knyttes forfatterne til det såkalte prekariatet, altså den delen av arbeiderklassen som jobber som tilkallingsvakter på usikre kontrakter, i 

-økonomien og så videre, og som mangler sikkerhetsnett og derfor er helt i sine kunders og arbeidsgiveres vold.

 tøffere enn i Norge, og det er neppe noen dans på roser å forsøke å livnære seg som skribent i de nedre sirkler av frilans­tilværelsen der. Det kan være tøft nok her til lands òg, men vi har i det minste noen institusjoner som skal gjøre det lettere for folk uten arv eller velholdne ektefeller å skrive bøker: innkjøpsordningen og arbeidsstipender i statlig regi, fastprissystemet og normalkontrakter som følge av bransjeoverenskomster. Likevel er det også her vanskelig å 

 er det gitt at alle som skriver bøker, skal ha det som hovedinntektskilde? Er det ønskelig? For noen år tilbake, i en diskusjon om fordeling av bokkrona mellom forfattere og forlag, skrev en norsk forfatter opprørt at alle 

 i bransjen tjener mer enn dem som faktisk skaper litteraturen: Ikke bare redaktørene, men til og med hun i kassa i bokhandelen tjente mer enn forfatteren.

Det er nok i de fleste tilfeller riktig, men sammenligningen er urimelig: De øvrige i bransjen gjør i motsetning til den frie kunstneren lønnsarbeid for andre. En nær venninne som i mange år var ansatt i bokhandel, fortalte en gang at hun ofte var alene på jobb og derfor måtte tilkalle kjøpesenterets vekter og få ham til å passe butikken om hun måtte på toalettet. Poenget er: En forfatter tjener kanskje ikke mye, men friheten til å styre egen arbeids­hverdag er uendelig mye verdt. Å bruke ord som «prekariat» i forbindelse med kunstnere er fullkomment absurd. Å skrive bøker er en middelklassebeskjeftigelse. Når pengespørsmål er nokså uklare i samtidslitteraturen, er det ikke fordi forfatterne mangler erfaring med pengeknapphet – antagelig skyldes det heller at de har bare vag kjennskap til det normale arbeidslivet.

som kjent en strid mellom de ulike forfatterforeningene om fordeling av arbeidsstipender, og mens kursen for stipend­politikken stakes ut, er det viktig å holde fast ved at støtteordningene ikke er til for å brødfø forfattere, men for å frikjøpe dem fra annet arbeid i tidsavgrensede perioder for å skape kvalitetslitteratur. Litt kontakt med andre deler av yrkeslivet vil bøkene derimot ha godt av.

Å styre egen arbeids­hverdag er uendelig mye verdt.

Myten om forfatterprekariatet

Det starter med at blodet renner. Carrie er 16 år, hun står i dusjen på skolen etter gymtimen da hun – som den siste i klassen – får sin første menstruasjon. Og takket være en ekstrempuritansk oppvekst med en fanatisk kristen mor vet hun ikke hva det 

. De andre tenåringsjentene peker og ler – en mur av latter fylt av avsky, forakt og forferdelse; Carrie er fra før klassens hoggestabbe. Hun får panikk, hyler; klassevenninnene – et misvisende ord i sammenhengen – begynner å rope og 

 bind og tamponger på henne der hun står naken og livredd, blødende fra skrittet.

Nå i april er det 50 år siden Stephen King romandebutert med nettopp «Carrie». I «On Writing» (2000) – som er dels memoarer og dels en bok om skrivehåndverket – forteller han om hvordan han begynte å skrive om Carrie mens han jobbet som engelsklærer og spedde på med en vaskerijobb i sommerferiene for å fø to små barn sammen med kona: Egentlig var planen å sende fortellingen til et herremagasin, men da kunne den ikke være særlig lang, fordi man «måtte sette av godt med plass til bildene av cheerleadere som på en eller annen måte hadde greid å glemme truse – det var på grunn av dem menn egentlig kjøpte bladene». I hvert fall kjøpte de dem ikke for lange beskrivelser av traumatiske menstruasjonserfaringer. I stedet ble det en hel bok, antatt av et forlag for en moderat sum.

Historien forteller noe om det kulturelle kretsløpet King springer ut fra, men det er også en erkeamerikansk fortelling om 

 som fra trange kår kjemper seg fram mot dundrende suksess. For pocketrettighetene fikk han nemlig 30 årslønner som lærer, og etter det har King vært rik som et troll, som svenskene sier. King har salgstall som av nålevende forfattere bare blir slått av J.K. Rowling, Danielle Steel og kanskje et par til, og han er svært produktiv: På femti år har han utgitt et åttitall bøker, og i tillegg er fortellingene hans blitt filmatisert over en lav sko: «The Shining» (‘Ondskapens hotell’), «Misery», «It», «Christine» og mange, mange flere – «Carrie» hele tre ganger. Når filmkritikere skal kåre tidenes beste film, har «Citizen Kane» en tendens til å havne på toppen, men ved publikumsavstemninger er det like gjerne «The Shawshank Redemption» som stikker av med seieren, og den er selvsagt bygd på en novelle av King. Stephen King – 

, som fansen liker å kalle ham – har ganske enkelt vært helt sentral i vår amerikanskorienterte populærkultur i et halvt århundre.

Når det gjelder «Carrie» spesifikt, er det nærliggende å tro at renomméet er knyttet til Brian De Palmas spektakulære filmatisering fra 1976. Bildet av Carrie, i Sissy Spaceks skinnmagre skikkelse, som søkkvåt av blod skrider stiv som et spøkelse ut fra skoleballet mens den pyntede gymsalen står i flammer rundt henne, er vanskelig å glemme. Likevel er åpningsscenen enda mer slående. Med kamera på slep antar scenen et annet preg enn i romanen; kameraet tar seg god tid, nærmest kjæler med de avkledde ungjentene i sakte film – ja, mens dampen står. Det vellystige kamerablikket gjør menstruasjonsblodet desto mer sjokkerende da det renner nedover lårene hennes, men det er nesten utenkelig at scenen kunne ha blitt filmet på denne måten i dag. Det finnes to nyere filmatiseringer av «Carrie», fra henholdsvis 2002 og 2013, og der har dusjscenene fått et langt mer nøkternt og ikke-erotisk preg, og er heller ikke det filmene åpner med. 2013-versjonen har imidlertid lagt til et nytt og fryktinngytende element: En av jentene filmer den nakne, vettskremte Carrie med mobilkamera. Som det heter mot slutten av Kings foreløpig siste roman, «Holly» fra i høst: «

Fra åpningen slår «Carrie» en bue til romanens klimaks, fra blodet i dusjen til blodbadet på skoleballet: Som en askepott får skolens evige mobbeoffer tilsynelatende lov til å skinne én kveld, da skolens mest populære gutt inviterer Carrie som følge og de blir kåret til ballets konge og dronning. Lykken er imidlertid kortvarig, for jentegjengens verste bølle har planlagt et grusomt siste stikk, og oppe på scenen blir Carrie dynket i to fulle bøtter med griseblod. Og hele skolen ler rått av henne.

Det er da Carrie tar i bruk evnen som leseren vet at hun har: Hun kan bevege fysiske objekter ved kun tankens kraft. Nå får de andre smake hennes vrede. Ved ren viljestyrke stenger hun alle nødutganger, slår på gymsalens sprinkleranlegg og kortslutter slik det elektriske anlegget og antenner en brann. På vei hjemover senere får hun strømledninger til å falle ned, en gasstank eksploderer, hele boligstrøk brenner; hun jevner nærmest hele småbyen med jorden.

Hvordan skal man lese dette? Som en allegorisk framstilling av pubertetens og den undertrykte kvinnelige seksualitetens iboende eksplosjonsfare? Til en jubileumsutgave av «Carrie» har Margaret Atwood skrevet et forord som nylig ble publisert i The New York Times Book Review, og der skriver hun at kvinnelige romanfigurer med overnaturlige krefter later til å sprette fram i tider da kvinners rettigheter står høyt på dagsordenen: «Carrie» ble skrevet på tidlig 1970-tall, parallelt med feminismens andre bølge.

La oss gjøre det til en generell regel: Ikke skriv om covid.

Horror i småbyen

Bak velstelte hekker i «Suburbia» rakner den amerikanske drømmen.

Er det noen som husker åpningen av David Lynchs film «Blue Velvet» (1986)? Vi møter kritthvite stakittgjerder som rammer inn en trygg middelklassehverdag med glade barn, blomster og trær under evigblå himmel. Plutselig får en eldre mann et anfall og segner om, før kamerablikket så forsvinner ned i den velpleide plenen og zoomer inn på et yrende bol av biller og kryp.

Du slette tid, som Forstads-Amerika har fått gjennomgå i kunsten og populærkulturen. Fra romaner som Richard Yates «Revolutionary Road» (1961) til komiske tv-serier som «Desperate Housewives» (2004–2012) har amerikanske 

 blitt kritisert, latterliggjort og framstilt som både rugekasse og hvilehjem for det konforme, kjedelige og livsfornektende, det overfladiske, småborgerlige og trangsynte.

Det finnes virkelig et utall bøker og filmer med slike innfallsvinkler, og ikke minst har 

-sjangeren i Hollywood-film siden 70-tallet antydet at det ligger noe guffent og illevarslende og ulmer bak forstedenes velfriserte hekker. Blant de nyere tilskuddene til sjangeren er filmen «Get Out» (2017), der kilden til skrekk er den hvite middelklassens følelse av berettigelse på svartes bekostning. Man kunne gjerne lagt til 

 blant de lite flatterende karakteristikkene brukt om forstedene over.

Det kan være sunt å riste litt i disse populærkulturelle framstillingene; det er jo gjennom dem de fleste nordmenn stort sett kjenner Forstads-USA. Mange av oss har på et eller annet tidspunkt tatt turen over Atlanteren, men forstedene er det sjelden man oppsøker som turist. Det er imidlertid der amerikanerne holder til: I 2020 var 170 millioner bosatt i forsteder; det utgjør mer enn halvparten av befolkningen.

Det var derfor litt befriende da en kommentar i danske Weekendavisen nylig slo fast at filmen «American Beauty» (1999) hadde holdt seg dårlig, tjuefem år etter at den sanket inn Oscar-statuetter og kritikerros 