Bjørn Ivar Fyksen

#fff

Det heter seg at ungdom er bortkastet på de unge; de har ikke vett til å sette pris den. En kropp i sin fulleste blomstring kombinert med uutviklet konsekvenstenkning – uslåelig! Det var kanskje ubevisst den gang, men følelsen er lett å gjenkalle i dag: Verden lå liksom åpen. Og det er få livssituasjoner der denne følelsen kommer sterkere til uttrykk enn den da man flytter hjemmefra for første gang, for eksempel fra en liten østlandsbygd og inn til Oslo, slik som hovedpersonen i Flu Hartbergs nye tegneserie «OsloLovers» – og, tilfeldigvis, som undertegnede.

Jeg vil ikke legge skjul på at det er med en nokså selvsentrert nittitalls­nostalgi jeg har kastet meg over denne serien, og parallellføringen er halve gleden: Selv flyttet jeg fra Hadeland til Oslo i 1998; Ove Grankollen i «OsloLovers» kommer fra det fiktive Haralia til Oslo «en gang på slutten av forrige millennium», ifølge vaskeseddelen, selv om Hartbergs tidsmarkører plasserer fortellingen litt på begge sider av årtusenskiftet. For eksempel hører vel røykeloven og Børre Sæthres enhjørning-installasjon på Astrup Fearnley til på 

 siden? Det gjør imidlertid ingenting, sånn er det med minner.

i de samme strøkene, på de samme utestedene, som jeg gjorde: sentrum, Grünerløkka, Cacadou, Mir. Å, det var tider! Jeg husker riktignok ingen figur à la Dikter-Leif i «OsloLovers», men jeg glemmer aldri han fyren vi stadig møtte på Sangam Café ved Schous plass sånn rett før år 2000, og hvis glansnummer var å utenat deklamere – i bytte mot øl – Astrid Hjertenæs Andersens vidunderlige ‘Hestene står i regnet’ samt André Bjerke-diktet om egypterne som bygger pyramidene ved hjelp av fløytespill. Jeg var lavmælt sjalu da min daværende kjæreste inviterte ham på nachspiel og hun ble belønnet med fot­massasje; på mer fargesterkt vis forlater den unge Oves østlandske sinnsro ham da han fersker sin hjertenskjær Målfrid halvnaken sammen med en snørrhoven kunsthippiebackpacker i full gang med «auralesning».

Mens Ove starter på Ostehøvelen kunstskole, gikk jeg på Blindern, men jeg kjente godt til Ostehøvelens tvilling i virkelighetens verden – Strykejernet nede ved Akerselva, der Hartberg ifølge egen nettside selv har gått, og som jeg både titt og ofte var innom for å besøke venner. Jeg husker skolemiljøet som utflytende, svermerisk og fritt på en måte jeg syntes var både befriende og litt frastøtende. Ostehøvel-eleven som utelukkende lager penisskulpturer, komplett med ejakulasjoner av gelatin og bakepulver, virker forankret i virkeligheten; jeg tror jeg møtte vedkommende.

 vil være kjent for mange, ikke minst fra den faste stripa Fagprat i Dagbladet. I «OsloLovers» er fargepaletten redusert til hvitt og melankolsk gråblått, og den liksom storøyde, men også realistiske og uhyre detaljrike streken passer Ove Grankollens læreår godt. Midtveis får vi imidlertid et lengre parti som åpner tegnestilen mot kunsthistorien – og fortellingen mot en praktfull kulminasjon, selvsagt med Ostehøvelen kunstskole som åsted:

En av skolens sentrale lærerkrefter doserer idiosynkratisk om moderne kunst fra romantikken til 1900-­tallets modernisme, og forelesningen kryssklippes med en fest på skolen der elevene drøser i vei om alt fra sexisme og dronning Sonja til dragning mot sydenfylla som menneskelig urinstinkt; det skjenkes og røykes, praten duver frem og tilbake med et spenn av referanser fra graffiti til Leif Juster, og mens både foredraget og streken nærmer seg ekspresjonismen, sniker Ove og Målfrid seg vekk for en aldri så liten hyrdestund, et kunsthistorisk inspirert nyp som gjennom Picassos ulike faser beveger seg mot ekstasen, et klimaks i form av et erotisk Guernica som flyter ut i Salvador Dalí-aktig surrealisme idet turtelduene med bulder og brak knuller en medelevs kunstinstallasjon i filler før de, og forelesningen, lander utladet i Mark Rothkos monokrome ro.

En like fargesprakende tildragelse kan jeg ulykkeligvis ikke erindre fra egne studieår i Oslo, men poenget Hartberg utmaler etter alle tegnekunstens regler, er hvor vid og åpen og løfterik tilværelsen kunne fremstå for et ungt menneske som fikk et gløtt inn i kunstens og den urbane verden på tampen av forrige årtusen. «OsloLovers» anbefales til alle, og aller mest til dem som i likhet med meg er gamle nok til å gjenta seg selv: Å, det var tider!

Den unge Oves østlandske sinnsro forlater ham.

Verden åpner seg

Jeg ser for mye fjernsyn. Ikke spør om objektive mål eller utregninger for hva som er passe, bare stol på meg: Med stor og skyldbetynget appetitt forsøpler jeg hodet, forsimpler mine edlere følelser, med underlødig underholdning fra amerikanske strømmetjenester.

Som alle vet, jeg er ikke aleine. Derfor har kinokjeden Nordisk Film forsøkt – i et forsøk på å tilbakestille våre vaner etter at vi kollektivt vennet oss til åndelig drøvtygging under pandemien – å ta opp kampen om oppmerksomheten ved hjelp av en abonnementstjeneste, og her kan jeg like gjerne gå direkte over til reklamen: Bor du i Oslo (eller også enkelte andre byer), kan du for tre hundre kroner i måneden se herlig kinofilm til krampa tar deg. Tre filmer på to måneder, så går du i null; alt etter det er bonus. Løp og kjøp. Jeg har aldri gjort en bedre handel.

 vært som en lang og svermerisk rangel. Herre min hatt, så mye jeg har vært på kino det siste året. Fremdeles bruker jeg i tillegg en formue på Odeon oppe på Storo (som har en annen eier og derfor ikke omfattes av abonnementet) – ganske enkelt fordi jeg blir helt ør i hodet av interiøret der, som er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus (også dette er en uforbeholden kulturanbefaling!) – men med fribillett i hånda har jeg om hverandre og i store mengder sett tenksom europeisk kunstfilm og barokk Hollywood-horror i gilde farger på Colosseum, Ringen, Vika og de andre. Jeg har til og med knyttet meg til et fast, perfekt sete (jeg vil ikke avsløre hvilket) i den vidunderlige storsalen på Klingenberg, det rommet utenfor hjemmet der jeg har hatt flest lykkelige øyeblikk i livet.

 enn tv-serier, da? Ja. Selv en helt midt på treet god Hollywood-film er som regel uendelig mye bedre enn surret som kvernes ut fra Netflix og liknende, og en film på stort lerret er fremdeles en kulturell 

, intet mindre. I år har Hollywood levert fargesprakende mesterverker som «The Brutalist», «Sinners» og «One Battle After Another» samt en endeløs gullrekke av helt vanlige terningkast 4-filmer som alle oppnår en nesten sublim kvalitet når de folder seg ut på et kjempelerret – tenk, levende bilder, i farger! – og nytes i selskap med ens medborgere.

Å finne løsningen på oppmerksomhetskrisa er et langt lerret å bleke, men her kan du altså bidra til å redde en av den vestlige kulturens pilarer – det gamle Hollywood, det siste av verdi som amerikansk storkapital har frambrakt – for en billig penge og uten større innsats enn den som kreves for å parkere skjønnåndens sensible bakende i et mykt sete og lene seg tilbake.

Interiøret er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus

Levende bilder! I farger!

På mandag arrangerte Bokmagasinet juleavslutning, der undertegnede og tre kollegaer diskuterte noen høydepunkter fra bokhøsten for åpen scene. Og det har i grunnen kommet relativt mange gode bøker, og derfor sier det kanskje noe om kulturens tilstand at svært få av dem har greid å sette store avtrykk i offentligheten. Berømte forfattere har sluppet gode bøker, fått vennlig omtale, og så er det blitt stille.

Blant bøkene vi diskuterte, var den siste romanen til Agnes Ravatn. I «Doggerland» samles familien Høst i det familiedrevne og høylitterære Høst forlag til en konfliktfylt strategisamling for å diskutere generasjonsskifte i lys av en dyster bransjeframtid. Frontene går mellom forlagsdirektørens to barn: Sjefen for det redaksjonelle, Filip, som vil holde stø kurs i blåøyd håp om at litterær kvalitet vil være salgbart også i framtida, og hans tvillingsøster Henny, som er økonomiansvarlig i forlaget, og som mener at ingen lenger er interessert i lødig litteratur, og at de derfor bør selge hele ruklet til konkurrenten mens backlisten fremdeles har en smule verdi som treningsmateriale for kunstig intelligens. Ifølge Henny er nesten 

 mer attraktivt enn bøkene Høst utgir: «Folk vil heller høyre ein fire timar lang podkast om kolesterol enn å lese ein gjennomsnittleg norsk samtidsroman!»

Og det er vanskelig å hevde at Henny er helt uten virkelighets­forankring: At det langsomme, tenksomme og autentiske taper terreng, og at KI truer den menneskelige tankevirksomhet på alle områder – ja, det er jo sant?

 enkelte av oss på bar, på blanke manda’n; det ble jug og skryt og glass som gikk i gulvet. Og sladder. (

Har halvkjent pressefyr A flyttet til B? Uten ektefellen?

Bør MDG og SV for svingende ta seg sammen og ikke flørte med regjeringskrise?

) Ikke spesielt åndfullt, men scenen inneholder noe helt sentralt i menneskenes sosiale liv: prat og meningsutveksling, ansikt til ansikt. Dette og hint blir sagt, ansiktsuttrykk og tonefall må tolkes – skal utsagnet tas helt bokstavelig, eller er det en retorisk overdrivelse? Både vektige resonnementer, artige anekdoter og luftig løsprat får vekt og varme av at det er 

 – et menneske som lever og puster, som bobler av skjulte følelser og uformulerte lengsler – som ytrer dem til 

Dette er en selvfølgelighet som man tidligere ikke har behøvd å tenke over. Hvem andre skulle stå bak en ytring enn et menneske av kjøtt og blod? Selv når den som uttaler seg, befinner seg på stor avstand, har dette vært sant, og det utgjør kulturfeltets berettigelse. Om kulturuttrykket er utført med kamera på den andre siden av kloden eller med penn og blekk for tre hundre år siden, gjelder det samme: Et menneske som meg selv har hatt noe på hjertet, og dét er dypest sett grunnen til at man lytter, ser, leser i stedet for å bruke tiden på å tjene til livets opphold. Med framveksten av KI er dette ikke lenger selvsagt; Henny i «Doggerland» snakker om hvordan KI vil kunne både kopiere og forbedre forfatternes stil og til syvende og sist skrive bedre enn dem.

 men hva så? En sang, et bilde, en historie generert av KI – en ytring det aldri har ligget et bankende hjerte bak – har ikke det nøyaktig samme verdi som 

 historie? Er ikke KI på kulturfeltet et stort, ressurskrevende 

Et sidespor i «Doggerland» handler om åtte­åringen Matias, barnebarn i Høst-familien. Han strever med samvær med andre barn, og BUP har derfor utstyrt ham med en KI-samtalepartner for å trene på sosial samhandling. På et tidspunkt får vi vite at gutten har endret innstillingene for å få bot-en til å ligne på … moren sin.

«Doggerland» er en pedagogisk roman, det er ikke vanskelig å forstå budskapet. På den annen side – om det 

 var opplagt, ville vi vel ikke engang ha vurdert å overlate tanke­evne og følelsesliv til tekgigantene?

Er ikke KI på kultur­feltet et stort ingenting?

Har boka nådd livets høst?

#000

I lange tider har jobben vært et mareritt. Jeg har vasset i blod. Sett hjernemasse sige sakte nedover veggene, hørt angstskrik punkteres av den dumpe, liksom våte lyden av kniv som synker inn i kjøtt. Jeg har sett mennesker besatt av rasende demoner, hus hjemsøkt av hevngjerrige gjenferd, skrømt som gjemmer seg i mørket, som strekker en grønnblek dødninghånd ut fra skyggene. Bestialske drap utmalt i all sin detaljerte gru. Ondskap, uhygge, blind skrekk.

Jeg har hatt forbløffende stor glede av det.

Høstmørket skaper utvilsomt riktig atmosfære for et lite dykk i horrorsjangeren. Foreldre med små og halvstore barn vil knytte denne sjangerens estetikk – monsterlignende gresskarhoder, liksminke og hoggtenner – til den erkeamerikanske halloweenfeiringen for to uker siden. Tradisjonelt har Hollywood imidlertid lansert skrekkfilmer hele året, riktignok konsentrert til skoleferier, siden filmene i stor grad er myntet på ungdommer. Gjennom hele året har imidlertid også jeg møtt trofast opp på kino.

, på lerretet og på boksidene, langs politiske og psykologiske spor, og angående det siste kan jeg for egen del avsløre: Jeg har gått i barndommen. Det innebærer at jeg virkelig har 

 i Hollywoods bidrag til denne brede sideelven i vestlig populærkultur. Jeg må ha sett 30, 40, kanskje 50 skrekkfilmer det siste året: I tillegg til det løpende kinoprogrammet har jeg fråtset i de beryktede titlene jeg husker fra oppveksten. De fleste av dem var jeg for ung til å kunne se på kino, men det var titler som levde i det appetittvekkende VHS-universet i utleiehyllene på bensinstasjonen nede i bygda.

Imidlertid hadde vi ikke videospiller, så det nærmeste jeg kom horroren, var Eldar Vågan som sang 

Je er had’lending ta bæste slag / Har kniv, øks og motorsag

, men jeg kan huske at filmtitlene liksom svevde omkring i barnekulturen som noe grenseoverskridende og derfor forlokkende: «Exorcisten» (1973), «Halloween» (1978), «Fredag den 13de» (1980), «Poltergeist» (1982), «A Nightmare on Elm Street» (1984) og så videre. Det er åpenbart penger i demonutdrivelse, bukspretting og massedrap, for alle har avlet et utall oppfølgere og nyinnspillinger. Det gjelder også den mest beryktede av dem alle: «Motorsagmassakren» (1974). Gode Gud, for en aura den filmen hadde! Da jeg i fjor endelig fikk sett den, hadde tidens tann naturligvis filt vekk de skarpeste kantene av skrekken, men den gang den fremdeles var usett og legendarisk, fantes intet nifsere – kanskje bortsett fra en ellers fnisete spiritismeseanse i de tidligste tenår, da noen vidløftige nabojenter påsto at om man var riktig uheldig ved påkallelsen av de døde, kunne djevelens ansikt dukke opp i speilet på do.

Nå har jeg tatt igjen alt det tapte. Å, hva mine blå øyne har skuet! Og det var i grunnen ikke før jeg nylig så «Child’s Play» (1988), den første av åtte filmer – om en veldig, veldig slem dukke – at jeg ble oppriktig overrasket over nivået av idioti festet til film. Hvilken mare er det som har ridd meg?

Kanskje er det så enkelt som at jeg deler den 80-tallsnostalgien som har gjort en moderne horrorserie som «Stranger Things» (Netflix) til en suksess ikke bare blant det naturlige kjernepublikummet, de yngre, men blant deres middelaldrende foreldre. At jeg manglet den fordømte videospilleren, har bare gjort lengselen tilbake enda sterkere: 

 kan jeg omfavne den barne-/ungdomskulturen som er rettmessig min! Og ja, jeg insisterer på forklaringen «nostalgi», jeg synes det klinger bedre enn «midtlivskrise».

Grøss og gru

Feider av den typen som har utspilt seg de siste ti dagene mellom redaktørene Danby Choi i Subjekt og Magnus Marsdal i Manifest Media, er det i våre dager sjelden vi ser i redigerte medier. På det retorisk mest brutale er Choi blitt ydmyket for sin snodige og virkelighetsfjerne ros av den myrdede Maga-ekstremisten Charlie Kirk. Selv om det er tilfeldig, ser det derfor ut som knallgod timing når Choi nesten samtidig utgir boka «Du 

 tro at du er noe. Mitt oppgjør med janteloven». 

, hvordan jeg slås ned etter å ha turt å stikke hodet frem! 

For Choi er jo en litt sjelden blomst i den norske pressefloraen, med sin lapsete klesstil og sin freidige og programmatisk kontrære redaktørholdning. Nettopp av den grunn er det nesten ikke til å begripe at han har utgitt et «oppgjør med janteloven». Hvordan kan dét passe Chois selvbilde som en pressemann som tør å gå motstrøms, utfordre konsensus?

Marsdal påpeker på Facebook det komiske i at Choi jåler seg til med ridderrustning for å forsvare noe alle her til lands er enige om å forsvare, nemlig ytringsfriheten. Choi viser samme risikofrie heltemot i boka: Å være mot janteloven i 2025 er så ukontroversielt at det kunne gitt Choi innpass i den snusfornuftige kommentarstaben i Schibsted, der man ikke går av veien for å publisere dristig kjetteri som at FN er bra, Putin er slem og at Jens Stoltenberg har en imponerende cv.

Choi, min gode mann, jeg skal vise deg hvordan et kontrært synspunkt ser ut, jeg: Janteloven burde håndheves langt strengere enn i dag. Sånn.

 Aksel Sandemose de sosiale sanksjonene de lavere klasser i den fiktive danske småbyen Jante brukte for å holde hverandre nede og bevare konformitet. Tor Jonsson kalte det 

, mens Alf Prøysen – som forsto at det her dreide seg om overklassens ideologi som sivet ned i folkedypet – kalte det 

: Hvis enhver skomaker bare kunne forlate sin lest og realisere sine drømmer etter eget forgodtbefinnende, hvem skulle da gjøre tungarbeidet? Jantelov-dynamikken var undertrykkende og måtte selvsagt motarbeides, men 

 kultur, der offentligheten bugner av Gutta-influensere, realitykjendiser og milliardærer som sutrer over at bidrag til velferdsstaten ikke er frivillig – er dét virkelig en kultur preget av janteloven? Ja, skriver Choi, «i dagens samfunnsliv utgjør den en hovedtrend». Leseren gnir seg i øynene.

 klargjør ikke saken. Blant annet viser han til tre modernistiske kunstnere han mener er blitt grovt undervurdert – i mellomkrigstiden. Hva har det med dagens samfunnsliv å gjøre? Enda snålere er de lange partiene om ulike reality-programmer. Egentlig er boka en selvbiografi om alt Choi har oppnådd i livet, men de langdryge «analysene» av egen opptreden i «Spillet» og «Maskorama» er så søvndyssende selvsentrerte at han utvilsomt burde vært trukket for retten for brudd på janteloven: Du skal ikke tro at ethvert tullball er interessant for allmennheten.

Sandemose skrev om undertrykkelsen av den enkelte i småby-arbeiderklassen; Choi skriver om å gjøgle i den moderne medieoffentligheten uten å få riktig så mye applaus som man ønsker seg. Sannheten er at det ville gjort dagens samfunnsliv godt om vi fremdeles hadde noen sosiale sanksjoner mot noe av det mest substansløse skrålet i offentligheten. Om Magnus Marsdals litt hardhendte korreks er riktig medisin, får vi diskutere.

om Charlie Kirk har Choi vist en bemerkelsesverdig svak evne til å lytte til argumenter og korrigere et dårlig fundert synspunkt, og det eneste «Du 

 tro at du er noe» overbeviser om, er nettopp at offentligheten trenger en oppdatert versjon av janteloven: Du skal ikke tro at alt du sier, er viktig og riktig og interessant bare fordi det er du som sier det. Du skal ikke tro at støy og kontrovers med nødvendighet betyr at du har truffet et ømt punkt, kanskje har du bare skrevet noe tåpelig.

Et jantelovløst land

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Folk flest har antagelig ingen anelse om mengden bøker som blir utgitt her til lands i løpet av et år. Selv om mange store forlag har lagt seg til uvanen med å sende pdf-er i stedet for ordentlige bøker til kulturredaksjonene, er mine kolleger inne på Bokmagasinets kontor stadig litt vanskelige å få øye på bak de ruvende stablene av bøker ingen rekker å lese. Og med stort antall følger et spraglete mangfold: Forbi den tynnslitte oppmerksomhetsevnen paraderer storverk om menneskehetens historie sammen med personlige fortellinger om psykisk lidelse og 300-siders polemikker mot vegsalting. Menneskets skriftkultur må være blant jordelivets vakreste frambringelser.

Samtidig tviler jeg på at alle utgivelser egentlig har sine røtter i et skriftlig uttrykksbehov. Foran meg på skrivebordet akkurat nå har jeg, litt tilfeldig, skriftstykket oljefondssjef Nicolai Tangen utga tidligere i høst, samt den helt ferske boka til FpU-leder Simen Velle. Jeg har bare lest og bladd lite grann, og den eneste grunnen til at jeg nevner dem, er at tekstene fascinerer meg mindre enn det faktum at de har valgt 

. Hvorfor? Ingen av dem slår meg som mennesker som foretrekker, eller har tid til å benytte, det skrevne ord – møysommelig formulert, trykket og utgitt mellom to permer – som redskap når de vil sette sitt avtrykk på verden.

 et helt annet sted: «Sophie Elise trakk fullt hus på Fossefestivalen – måtte doble kapasiteten», het det i en overskrift i kjendis­seksjonen på Nettavisen.no for et par uker siden. Det er jo en slags nyhet, men det oppsiktsvekkende er ikke at Sophie Elise trekker mye folk. Heller ikke at Fossefestivalen har funnet det formåls­tjenlig å invitere en såkalt influenser for å kaste glans over nobelprisvinneren i litteratur. Nei, det som er verdt å merke seg – det nesten ubegripelige – er at Sophie Elise gidder å bruke tida si på 

. Hva tjener hun på det? Dét er noe å fundere på. Riktignok har hun selv utgitt bøker og har i det siste markedsført seg som en pasjonert leser – med en litterær smak som plasserer henne blant Bokmagasinets kjernepublikum – men ifølge Nettavisen skal hun ikke ha hatt noe nært forhold til akkurat Fosses forfatterskap. Så hvorfor stiller hun opp?

Handler det om penger? På et eller annet nivå handler kanskje det meste om penger i en influensers offentlige liv, men er det derfor Simen Velle skriver bok? Da har han upålitelige økonomiske rådgivere. Og jeg virkelig 

 å tro at oljefondssjefen skriver med tanke på royaltyen.

, og dette gir meg et ørlite glimt av håp. Folk leser mindre, ja visst; forlagene sliter økonomisk, og Tiktok-videoer koker ungdommens hjerne, men fremdeles finnes det altså et ønske om å assosieres med litteraturen, en vilje til å skrive bøker. Eller i hvert fall til å 

 dem med navnet sitt på. Det finnes et utall bøker av ymse influensere og tv-profiler, men ofte er ghostwritere involvert, for eksempel hos Velle og Tangen.

 i Dag Solstads roman «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), så er riktignok Bjørn Hansens – og Solstads – mistanke der at hun studerer litteratur bare for å kunne gi trenings- og livsstilsbloggen sin et intellektuelt skinn. Det kan hende, men det får så være; det innebærer i det minste at litteraturen anses som verdifull. Som kritikerkollega Kåre Bulie skrev i 

: «Også at så mange av vår tids digitale ‘influensere’ later til å betrakte det som et naturlig steg på karriereveien å utgi en fysisk bok på et renommert forlag, kan oppfattes som et utslag av den statusen litteraturen har beholdt, fallende lesing til tross.»

 er selvsagt egnet til å gjøre enhver skrivende mørk til sinns, så takk skal de ha, Sophie Elise & co. Tenk at det skulle en høyreliberalist, en finansfyrste og en bloggerinne til for å minne en pessimist på at litteraturen faktisk er noe attråverdig.

Sophie Elise og bøkene

Det er vanskelig å ta innover seg den fulle tyngden av Sumayo Jirde Calis løpebane i norsk offentlighet, enda den i tid strekker seg over mindre enn ti år. (Utskiftningen av navnet hun inntil nå har vært kjent under, Sumaya Jirde Ali, blir delvis forklart i boka.) Etter at hun som tenåring i 2017 begynte å publisere debattinnlegg, kronikker og bøker, har hun før fylte 28 år mottatt mer anerkjennelse – i form av rosende kritikk og et vell av litteratur- og ytringsfrihetsutmerkelser – enn de fleste skribenter kan håpe på gjennom et langt liv. Parallelt er hun blitt møtt med rasistiske hatytringer i en mengde og av en karakter som ikke noe menneske burde få oppleve.

At det er skadelig å skulle leve i et slikt spenn, i full offentlighet, spesielt gjennom sine aller første voksenår, er ikke vanskelig å forestille seg, noe hun nøkternt beskriver i sin forrige bok, «Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» fra 2023 (du-et hun henvender seg til her, er henne selv som yngre): «At disse to virkelighetene kunne eksistere samtidig, at du kunne være hyllet og hetset, motta så mye ubehag og samtidig flere goder, etterlot deg med en følelse av å være desorientert og fragmentert».

 som uredd, men årets utgivelse, «Om kamp, om kjærlighet», viser hvor mye dette motet har kostet: Forstrukket mellom jevnlige, rasistiske tildragelser og den brede offentlighetens virak er hun blitt alvorlig syk, og den utløsende faktoren ser ut til å være det beryktede sammenstøtet med en landskjent komiker på et utested i Oslo høsten 2022, som Cali anmeldte til politiet, men som siden ble henlagt. 

 – den blir bare referert til som det, og komikeren blir ikke navngitt – er noe av det siste som blir beskrevet i «Et liv i redningsvest», mens i «Om kamp, om kjærlighet» fyller hendelsen på mange måter alt, selv om hun altså bare hentyder til den: «Hendelsen er sølt utover hele mitt vesen og væren, min hverdag og alt som skal komme.»

«Om kamp, om kjærlighet» forteller om angstanfall, beroligende medisiner og innleggelser på psykiatrisk avdeling og er et trist vitnesbyrd fra tilværelsen som syk. En god bok er det imidlertid ikke, og grunnen er at den er for innelukket i denne sykdomstilstanden.

 å beskrive bokas store svakhet på, er å sammenligne den med «Et liv i redningsvest», som den i all hovedsak kan betraktes som en litt for lang epilog til. Dét var en bok det gikk an å være uenig med og diskutere med. For eksempel: Blandet ikke forfatteren smått og stort i beskrivelsen av «norsk rasisme»? I én passasje fortalte hun om da hun blir kalt «kakerlakk» og «fandens svarte avkom» av en kvinne (som senere blir dømt i tre rettsinstanser for hatefulle ytringer) og blir beskrevet som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge» på Resett.no.

Et annet sted kunne vi lese om to eldre kvinner som bekymrer seg for om forfatteren og hennes mor «er godt nok kledde for det norske været». Det siste er selvsagt irriterende for en voksen kvinne som har bodd lenge i landet og har hørt lignende ørten ganger før, men er det virkelig del av samme situasjonsbeskrivelse som det første? For hva kvalifiserer i så fall som rasisme? Er det fruktbart å blande malplassert omsorg sammen med hets og hat? I «Et liv i redningsvest» var rasismen et tema som kunne diskuteres, i «Om kamp, om kjærlighet» er den bare et traume som må pleies, og dermed har boka i svært begrenset grad allmenn interesse.

 sies at den forrige bokas nokså skråsikre forteller-jeg kanskje ikke 

 til en slik diskusjon; faktisk var det nesten som om fortelleren av og til nærmest klappet sitt yngre selv på hodet i overbærenhet over hennes umodne og villfarne nyanseringer. Leseren fikk inntrykk av at forfatteren hadde importert et sett identitetspolitiske nøkler fra amerikansk 

, og at den største feilen hennes yngre selv gjorde, var at: «Du kategoriserte hetsen ut fra tematikk, ikke reaksjonen.» Den voksne forfatteren visste bedre: 

 hun reagerer sterkt, er nettopp det som bekrefter at overtrampet hun er blitt utsatt for, er graverende.

Denne logikken videreføres i den nye boka, og dermed handler saken om komikeren «ikke om ham, eller om hva han sa eller gjorde mot min kropp og person, men om meg og etterdønningene, og hvordan jeg takler det hele». Rent saklig er jo dette feil – som potensiell straffesak var 

 mannens utsagn og handlinger i sentrum – men i den nye boka blir ikke «hendelsen» undersøkt; den er bare omdannet til skorpen som er blitt revet av et stort, nesten altomsluttende sår.

 Thula Kopreitan skrev i sin anmeldelse av den forrige boka at den hadde «en tydelig selvterapeutisk hensikt». Den nye boka er på sin side nesten 

selvterapi, først i klassisk forstand – å formulere og forstå smerten kan som kjent ha en behandlingseffekt – men etter hvert ligner de lindrende grepene mer på selvhjelp fra et ukeblad: «Jeg begynner å se egenomsorgen som finnes i kafé- og restaurantbesøk. Omsorgen som finnes i å alene lufte meg selv for å sluke mat eller bakst […]» Da hjelper det lite at Cali i innledningen påkaller autoriteten til den amerikanske poeten, akademikeren og feministen Audre Lorde, som skal ha skrevet at «det å ta vare på og elske en selv ikke uttrykker selvopptatthet, men selvoppholdelsesdrift». Det kan det være noe i, men 

 av en slik selvomsorg – i form av sminke, kafébesøk og varme bad – er mindre vederkvegende. Mot slutten nekter også forfatteren seg stadig mindre, og prosaen flyter ut i en slags snodig Instagram-poesi av typen «min m, min m, // min månete manet av en // munn».

Å formulere smerten kan som kjent ha terapeutisk effekt.

Når traumet tar all plass

Det finnes gode ideer og dårlige ideer, og da Gud kom i tanker om å skape kuken, vil jeg tro han flirte godt i skjegget. Om det var så smart å hekte organet på Adam og la det utfolde seg i all sin prakt der ute i virkelighetens verden, kan sikkert diskuteres; lettere er det å slå fast at Erlend Loes tøysete roman om pikk på ingen måte er en god idé.

Boka med den doble tittelen «Kukene»/«Kukane» (mer om det senere) handler om en middelaldrende mann – med det satirisk anti-maskuline navnet Tander – som mister penisen mens han står i dusjen. Det er i grunnen alt handlingsreferat som trengs; hendelsen inntreffer midt på første side, og siden skjer intet av interesse.

 kvaliteter i boka, eller i hvert fall én: Erlend Loe har alltid skrevet morsomt, på en tørrvittig måte som støtter min personlige tese om at pappavitser er, og alltid har vært, den beste humoren. I denne boka stammer komikken fra misforholdet mellom den mildt sagt oppsiktsvekkende tildragelsen i dusjen og reaksjonene Tander og omgivelsene møter den med: «Men i alle dager», er vår helts første tanke da han ser pikken på frifot på baderomsflisene. «Skikkelig utgjort.»

Litt artig, ja, men ikke kjempegøy, og problemet er: Selv om Loe gjentar sketsjen i flere varianter – i møte med kona, helsepersonell og andre – er det ikke nok til å fylle en roman, enda så befriende kort den er. Dette er materialet til et standupnummer: 

Tenk hvis pikken en dag bare falt av – hva ville kona ha sagt? «Var du hardhendt med den»? Hø-hø-hø.

 jo jo, ideen om en kukroman er selvsagt besnærende for de mer tilkneppede av oss, som for en stakket stund kan late som om vi ikke bare er snille gutter fra møblerte hjem. Jeg innrømmer det gjerne: Da jeg fikk «Kukene»/«Kukane» til anmeldelse, gledet jeg meg til å kunne tøffe meg tøylesløst med lidderlige ordspill og få penger for det. 

Erlend Loe gir jernet! Potent satire, står som en påle! Brød og sirkus!

 Et øyeblikk fantaserte jeg om å bli sitert på omslaget: 

«For en blodfull penn han har, Erlend Loe!» – Bjørn Ivar Fyksen, venstresidas dagsavis.

 Dessverre er boka – og nå skulle jeg ha hatt selvbeherskelse nok til ikke å bruke akkurat dette adjektivet, men nei – bare 

kunne man kanskje sett for seg romanideen bli brukt til å si noe vittig eller interessant om kjønn og maskulinitet, og det er som om Loe selv har vært inne på tanken, men så oppgitt den. I et kapittel med tittelen ‘Kukokratiet’ blir samfunnet beskrevet som fallosentrisk, og dyrkingen av kuk fører visstnok til konsumerisme, til «grafsing, fråtsing, stjeling og løgn», men stort mer blir ikke sagt om den saken.

I bunn og grunn er boka bare en fjollete nachspiel-idé som du må hete Erlend Loe for å kunne selge for 379 kroner. Og apropos påfunn: Boka inneholder romanen i to versjoner, på henholdsvis bokmål og nynorsk (derav de to titlene), så vidt jeg kan skjønne helt uten motivasjon, bortsett fra at Loe i et lanseringsintervju på P2 28. august forteller at en venn av ham driver en nynorsk bokhandel, og at han gjerne ville kunne selge boka der. Er det slik at Loes status har nådd et nivå der forlaget går med på hva som helst?

Pølsevev

Det er helg og fremdeles mildt i været, så la oss slå ut håret med en detaljfiksert nærlesning av tittelen på Don DeLillos snart 35 år gamle roman som nettopp er kommet på norsk: «Mao II». Tittelen refererer til en portrettserie signert Andy Warhol av den kinesiske statslederen, i samme stil som de mer kjente portrettene av Marilyn Monroe og, her i Norge, daværende kronprinsesse Sonja. Oversettelsen er kompetent utført av Knut Ofstad, men noen ganger er selvsagt en og annen utkrøpen spissfindighet nødt til å gå tapt, og på engelsk skjuler tittelen et ørlite ordspill – som også kan være en lesenøkkel: Bildet er nummer 2 i serien, ja visst – 

 – men kanskje er dette ikoniske portrettet 

 Mao, og kanskje like mye som Mao Zedong selv?

I praksis enda mer: For de av oss som knapt kan formulere en fornuftig setning om Maos tenkning, og langt mindre kjente mannen selv, er det nettopp bildet av ham som 

 Mao; virkelighetens Mao, av kjøtt og blod, har vi ingen berøring med, og han ville uansett ikke kunne måle seg med glansen fra portrettet, en glans det deler med for eksempel bildet av Che Guevara. Eller Marilyn. Eller ayatolla Khomeini.

 i folkemengden, i massene, sentralt, og det har forbindelser til dette Bildet med stor B – tv-opptredenen, plakaten, 

 – som fullstendig overstråler virkeligheten det avbilder, og som kan knyttes til moderne, avgudslignende persondyrkelse. Dette er heller ingen fremmed tanke for den som kjenner forfatterskapet; her kan Hitler sidestilles med Elvis, som sterkt lysende symboler som ligger og dupper om hverandre på kulturens overflate. Dette er idédrevne romaner – noen ganger på grensen til det esoteriske, men de er alltid interessante, og jeg vil anbefale dem på det varmeste.

Don DeLillo er blant de helt store amerikanske forfatterne i generasjonen født på 1930-tallet, der oppe sammen med for eksempel Toni Morrison, Cormac McCarthy, Thomas Pynchon og Philip Roth, men med noe mindre gjennomslag her til lands. DeLillos åtte første romaner er ikke utgitt på norsk, men fra og med hans mest berømte bok, «Hvit støy» fra 1985, har det bare manglet én – nettopp «Mao II» fra 1991 – og det nystartede Briskeby forlag skal ha takk og honnør for å ha valgt den som sin andre utgivelse.

 er intet mindre enn Amerika, nærmere bestemt medie- og forbrukerkulturen i Etterkrigs-USA, iblandet elementer som politisk vold og moderne kunst, og «Mao II» er bygget rundt en snodig sammenstilling av litteratur og terrorisme. Vi møter forfatteren Bill Gray, som etter stor suksess med to små romaner har gått i skjul for offentligheten. I flere tiår har han vært i dekning og skrevet på et stadig esende romanmanus. Av litt uklare årsaker får den svenske fotografen Brita Nilsson lov til å komme på besøk – hun har et pågående kunstprosjekt som dreier seg om forfatterportretter – og hun har med seg en beskjed fra Bills gamle redaktør: Redaktøren vil at Bill skal vise seg for offentligheten igjen i et mediestunt for å bidra til frigivelsen av en fransk poet som er tatt til fange av en eksentrisk maoistisk terrorgruppering i Beirut.

 en forfatter? Hvilken vekt har forfattermyten, kan den aktivere noe når forfatterens ansikt skinner mot oss fra portrettet eller tv-skjermen?

 80-tallets uroligheter i Midtøsten som bakgrunn – revolusjonen i Iran, borgerkrigen i Libanon, den første intifadaen – og antagelig med terroraksjoner som Lockerbie-saken i 1988 friskt i minne. Gjennom flere besynderlige dialoger gir Bill til beste en mildt sagt overspent kulturanalyse som i korte trekk dreier seg om at terroristen har overtatt for forfatteren som den som evner å påvirke vår kollektive bevissthet: «Beckett var den siste forfatteren som formet måten vi tenker og ser på. Etter ham inneholder de viktigste verkene eksplosjoner og sammenraste bygninger.»

En kan saktens lure litt på Bills virkelighetsbeskrivelse – var det virkelig forfattere som i størst grad beveget massenes hjerte og sinn i det 20. århundre? Var det 

? – men særlig én sak i samtida til «Mao II» støtter resten av resonnementet: Forfatteren Salman Rushdie må være en av de mest omtalte personlighetene i min levetid, men berømmelsen stammer ikke fra bøkene hans; den skyldes utvilsomt fatwaen og attentatene som kom i kjølvannet. Ayatolla Khomeinis talehandling – dødsdommen – har preget internasjonal politikk og gjensidig kulturforståelse i de påfølgende tiårene i en grad som en forfatter eller intellektuell bare kan drømme om.

 forfatterskapet idédrevet, men det er verdt å understreke DeLillos stilistiske særegenheter. Prosaen veksler gjerne mellom en melankolsk tone og en komikk støpt i gravalvorets form. Særlig gjelder dette i dialogene, der biter og brokker fra ting romanpersonene har hørt på radioen eller lest i en bok, kan blande seg med strøtanker og innskytelser og smitte over i replikkene. Ofte får samtalene et absurd skjær. Her er et eksempel, der Bill og Brita snakker om hvordan World Trade Center preger nedre Manhattan:

Terrorens tidsalder

Det begynte så smått å bli klart ved Édouard Louis’ forrige utgivelse, «Monique flykter», som kom på norsk i vår: Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Jeg har fulgt Louis gjennom ti år, siden den berømte debutboka, «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014), og bøkene har vært givende, både i kraft av hva de fortalte, og gjennom diskusjonene de har utløst – om virkelighetslitteratur og utlevering av familiemedlemmer, ja, men de aller mest interessante diskusjonene har handlet om framstillingen av arbeiderklassen. Mindre framtredende har nok Louis’ kvaliteter som prosaist og språkkunstner vært, og nå, i hans sjuende selvbiografiske roman, «Kollaps», er mangelen på disse kvalitetene enda mer påtrengende.

 ved Louis’ bøker har hele veien vært forfatterens forståelse for hvordan samfunnsstrukturer og materiell ressursmangel preger menneskelig adferd; ikke minst gjelder dette debuten. Som så mange arbeiderforfattere før ham har Louis foretatt en klassereise inn i den skrivende kulturmiddelklassen, men har på veien ervervet et blikk for måten undertrykkelse og sosiale hierarkier har en tendens til å reprodusere seg på, også på de nederste trinnene på statusstigen. 

Far slår mor, mor slår meg, og jeg slår katta

, heter det i et for menneskeheten lite flatterende ordtak: Fattigdom gjør deg ikke til et edlere menneske, og at den kuede viderefører undertrykkelse og vold mot en enda svakere part i stedet for å slå tilbake mot undertrykkeren, er en kjent mekanisme. Det er menneskelig å ikke ville være 

Slik har han kunnet beskrive vold, mobbing og virkelig miserable oppvekstvilkår og samtidig unngå den demoniseringen av arbeider- og underklassen som Kjartan Fløgstad med sitt usvikelige politiske kompass kombinert med standhaftig feillesning har beskyldt Louis for i en årelang ordstrid.

 fra oppvekst og ungdom må sies å være Louis’ egen storebror, som både mobbet og kom med homofobe voldstrusler. Den nye boka handler om ham. 38 år gammel dør han av organkollaps etter langvarig rusmisbruk, og boka forteller dels om tida umiddelbart etter dødsbudskapet, dels er den et forsøk på å sirkle inn hvordan han havnet på skråplanet.

Broren er fascinerende – slik en bil­ulykke i sakte film kan være fascinerende. Han er en drømmer, langt over grensen til det stormannsgale; kanskje han har maniske perioder, det er ikke godt å si, men til tross for at drømmene egentlig tar utgangspunkt i en høyst realistisk arbeiderklassetilværelse, er ikke et vanlig yrkesliv nok. Da han skal begynne i lære som slakter, ser han ikke bare for seg å åpne egen slakterbutikk, nei, han skal bli Frankrikes beste slakter, en superstjerne, han skal vinne priser for sine virtuost beskårne kjøttstykker! Da han finner tonen med en boliginvestor og blir tilbudt ansettelse, ser han for seg at han vil bli behandlet som en sønn og til slutt arve hele eiendomsimperiet. Det ender selvsagt i det ene nederlaget etter det andre.

om de virkelighetsfjerne drømmene var årsaken til brorens tragiske endelikt. I en av sine klasseanalyser skriver han at én avgjørende forskjell mellom oppvekstmiljøet og den middelklassen han senere lærte å kjenne, er at de velbemidledes barn kan prøve og feile; foreldrene har råd til å bekoste en ny utdannelse om den første er et feilgrep. Broren fikk derimot ingen støtte til sine drømmer; foreldrene hadde ikke ressurser til å sponse hverken fikse ideer eller jordnære håndverkskurs.

Eller var drømmene tvert imot en konsekvens av de mistrøstige livsvilkårene – en trøst og en flukt, i likhet med rusen? Louis skriver at han startet på boka i den tro at det skulle bli en fortelling om hvordan brorens skjebne var fullstendig bestemt av sosiale faktorer som fattigdom og skakkjørte maskulinitetsidealer, men at han etter hvert begynte å lure på om en bedre forklaring var at samfunnet i brorens tilfelle ikke gjorde jobben det vanligvis gjør: å knuse illusjonene og begrense arbeiderbarnas drømmer til et realistisk nivå.

som dette er Louis fremdeles interessant å lese, men det er ikke mye nytt han har å komme med i «Kollaps», og når det er langt mellom de sosiologiske innsiktene, blir svakhetene som skjønnlitteratur desto tydeligere: Louis’ språk kan i beste fall være nøkternt og presist, men altfor ofte er det bare flatt og virker ubearbeidet. Her er et eksempel, der broren har tatt et fortvilet generaloppgjør med moren per telefon:

Dette forfatterskapet går nå på tomgang.

Livløst om eget liv

Jeg har alltid vært en leser, jeg tar litteraturens verdi for gitt. Da jeg først leste forfatter, litteraturviter og lærerutdanner Grethe Fatima Syéds essay 

 i tirsdagsavisen, der hun omtaler skolens litteraturundervisning som et «overgrep», var jeg derfor tilbøyelig til å avvise resonnementet. Men ved nærmere ettertanke – har ikke også jeg lurt på om evnen til å identifisere sjangerkjennetegn og estetiske virkemidler 

 er avgjørende for å bli et gagns menneske? I bakhodet ulmer i tillegg et faktum som jeg i liten grad har tatt innover meg: De færreste jeg kjenner, leser skjønnlitterære klassikere i store mengder, og de ser da ut til å greie seg sånn noenlunde i livet?

 imidlertid ikke bare at litteraturundervisningen ikke er til berikelse for alle, men at den faktisk kan være til skade, både for elevene og for litteraturen selv. Det siste handler om skolens instrumentelle bruk av litteratur – at den ikke får lov til å bare være kunst, men brukes som et middel til for eksempel «å ‘ruste’ elevene til å delta i demokratiske prosesser». Dette er jeg ikke spesielt bekymret for; den sterke litteraturen overlever litt hardhendt og ukyndig bruk. Å insistere hardnakket på kunstens egenverdi løper på sin side risikoen for å fullstendig undervurdere at den 

Verre er det hvis litteratur i skolen kun er ytterligere et felt der elevene skal prestere og vurderes, noe som for mange dermed kan skape følelsen av nederlag. Her får Syéd også 

støtte fra idéhistoriker Espen Schaanning

, som mener skolen generelt «er et sorteringsapparat som skaper tapere». I samme sak poengterer sosiolog Magne Flemmen dessuten klasseaspektet: Jo mer kulturell kapital hjemmefra, desto bedre greier elevene seg i norsk.

Skepsisen til litteraturens sterke stilling i skoleverket møter imidlertid 

motbør fra litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen

, som blant annet mener at det virkelig elitistiske er ideen om at det er helt greit at litteratur er noe som bare nytes av de få.

 greier seg som samfunnsborgere uten å mestre integralregning og 100 meter hekk, vil nok store deler av befolkningen klare seg fint uten å kunne skille naturalismen fra realismen. Likevel er jeg overbevist om at litteraturen fremdeles bør ha en framtredende plass i skoleverket, og det finnes det både instrumentelle og ideelle grunner til: For eksempel er evnen til å lese og forstå lengre tekster avgjørende for ethvert menneske i et moderne samfunn, og dette krever øvelse, noe skjønnlitteratur kan brukes til.

De mer ideelle grunnene til å føre elever inn i litteraturens verden kunne jeg ha skrevet en lang og høystemt epistel om, men jeg skal nøye meg med én grunn: leseglede. Ikke alle vil kjenne denne gleden, men alle elever fortjener sjansen til å snuse på den i skoleverket, ikke minst de som ikke er fra utpreget boklige hjem. Det var en gang i riktig gamle dager – før både Internett og Netflix – at lesing ikke bare var en øvelse å prestere i på skolen; bøker og magasiner var faktisk også en kilde til underholdning og tidsfordriv for brede lag av befolkningen. Den tiden er muligens forbi, poenget er bare at litteratur ikke i seg selv er utilgjengelig for dem utenfor den høyt utdannede kultureliten. Og jeg tror fortsatt at underholdningsbøker er porten inn til den beste litteraturen.

 ikke dagens norskundervisning for alle. Kanskje bør analyse av virke­midler og litteraturhistorisk intertekstualitet heller forbeholdes spesialisering mot slutten av studieforberedende, slik tilfellet er med for eksempel avansert integralregning. Lesing som hygge og underholdning bør derimot framelskes på alle trinn og på alle linjer.

Litteraturen overlever litt hardhendt bruk.

Å lese uten å prestere

At Ingvar Ambjørnsen planla den vesle novellesamlingen «Sorgen i St. Peter Ording» som sin aller siste utgivelse, slik han annonserte en måneds tid før han døde nå i sommer, er et slående uttrykk for hans sans for komposisjon som forteller: Selv om det ikke er en lytefri utgivelse, er det et nærmest perfekt punktum for hans nesten femti år som forfatter. Her gjenbrukes et knippe av de viktigste motivene fra hans tallrike bøker, og i flere av novellene lyder gjenklangen av den forsonte holdningen til livets nært forestående avslutning – Ambjørnsen var svært syk på slutten – som ikke minst kom til uttrykk i samtalebiografien «Ønsk meg heller god tur» (2023) med Alf van der Hagen. I tillegg er boka en bekreftelse på det i hvert fall undertegnede alltid har ment: Ingvar Ambjørnsen var best som novelleforfatter.

Ambjørnsen hadde en rufsete utstråling, en kunstnerpersona preget av rødvin, sigaretter og tjall, men han var en særdeles 

 forfatter, og i «Sorgen i St. Peter Ording» gir han forfatterskapet en verdig og dempet avrunding. Siste side i avslutnings- og tittelnovellen inneholder nøyaktig fire adjektiver: 

, i den rekkefølgen. Sammen sier de sitt. Dette er en bok som rydder, stenger og slukker lyset.

 blitt. Alle de siste novellene utspiller seg i avsidesliggende, forlatte og forfalne omgivelser. Rå og kalde hytter. En mørklagt bilferje i natten. En skitten tysk kneipe der samfunnets forlorne avkom slukker sine sorger og alle håp for lengst er sluknet. Et nedlagt bygdehotell, «dyttet inn på et av tidens sidespor» – en av samlingens mange flotte formuleringer. Til slutt et fraflyttet steinhus «stående alene som en skulptur under den enorme himmelhvelvingen» på et øde jorde ved den forblåste, tyske nordvestkysten, med toget dundrende forbi med nesten tomme vogner. Tomhet, forgjengelighet, avslutning.

Steinhuset og toget stammer fra tittelnovellen og er særlig talende. Der skriver fortelleren at det var hans nå avdøde kone, som var forfatter, som først la merke til dette huset. Hun skrev en novelle der hun befolket det med en familie og lot det evig forbipasserende toget styres av en ung lokomotivfører som utøver en erotisk tiltrekning på moren som kikker drømmende ut av vinduet – lengsel, en gnist av liv. Fortelleren tømmer huset igjen, lar det stå som en ruin, et monument over det henfarne.

 det er nesten parodisk mørkt, slik også deler av forfatterskapet for øvrig er – bare tenk på tittelen på enkelte av hans beste bøker, som novellesamlingen «Natt til mørk morgen» (1997) eller romanen «Natten drømmer om dagen» (2012) – og likevel er det ikke latterlig. «Døden, døden, døden» – slik skal visstnok Astrid Lindgren og søstrene hennes ha innledet telefonsamtaler med hverandre, for liksom å ha dét temaet unnagjort, og dette er også følelsen «Sorgen i St. Peter Ording» forsøker å formidle: Døden, intetheten, er ingenting å frykte, den er bare et nøytralt faktum.

Heller ikke ensomheten er fryktinngytende hos Ambjørnsen. Fra den nevnte romanen «Natten drømmer om dagen» vil mange kjenne vandrerskikkelsen som vi møter igjen i novellen ‘Rød totem’ fra årets bok. Han er en skoggangsmann etter eget valg, som bryter seg inn i hytter i folketomme strøk, overnatter og forsyner seg av hermetikk og suppeposer, men som gjerne forlater hyttene i bedre stand enn han fant dem. I ‘Rød totem’ reiser han en totempæl langt til skogs, som på sin side er et motiv Ambjørnsen-kjennere kan huske fra tittelnovellen i «Sorte mor» (1994), og som med sin tilknytning til urfolk også er et potent underdogsymbol.

 er outsideren sentral i alle novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», i likhet med antagelig samtlige bøker i Ambjørnsens forfatterskap. Mørke skoger, forfalne hus og ensomme menn – alt er motiver vi kjenner fra før, og det rare er at Ambjørnsens litterære univers er et behagelig sted å oppholde seg, enda så dystert og gudsforlatt det ofte er. Noen ganger mener jeg at Ambjørnsen har gått for langt i å romantisere outsiderposisjonen, rusen og tilbaketrekningen fra det sosiale, men samtidig er nettopp dette en del av hans litterære tiltrekningskraft: Han beskriver ensomhet på grensen til menneskelig misere, men midt i elendigheten finnes det en ro, en mangel på forpliktelser og krav som bærer en mørk forlokkelse i seg – så lenge man ikke omfavner den fullt og helt. Som fortelleren sier om den miserable tyske kneipa i novellen ‘På bunnen’: Du befinner deg ikke der «dersom du ikke allerede har tapt, eller en spion som meg». Det er en kjent sak at Ambjørnsen var en storforbruker av rusmidler, men han var ikke på bånn.

 identifikasjonen med samfunnets utslåtte utvilsomt sterk, og i novellen ‘Hærverk’ nikker Ambjørnsen høflig til Jon Fosses «Septologien» og dennes fordobling av sin fordrukne hovedperson Asle når fortelleren omtaler 

 forkomne venn Asle som «mitt speilbilde på jorden». Ambjørnsens forsoffenhet var også en litterær positur, og sammen med ham fikk leseren en stakket stund følelsen av få være spion i de fortaptes rike.

Av de sju novellene i «Sorgen i St. Peter Ording», holder ‘Hærverk’, ‘Rød totem’, ‘Nattevakten’ og tittelnovellen høyt nivå; de tre andre er uforløste og forglemmelige. At kritikerne har trillet seksere over en lav sko, kunne man derfor gjette på at handler om ærbødighet for den nylig avdøde, men overvurderingen deler den vel sant å si med flere av Ambjørnsens bøker. Ambjørnsen var god på sitt beste, men forfatterskapet er ujevnt. Når det er sagt – fire gode noveller så å si fra dødens venteværelse, det er imponerende. Og når Ambjørnsen er god, kan han være nærmest rystende. Bildene fra ‘Nattevakten’ av elgkua som har gått i fossen, og som i mørket og vannmassene kjemper for livet uten en lyd, kommer jeg til å bære med meg i årevis.

Ambjørnsen nikker høflig til Jon Fosses ‘Septologien’.

Siste runde

Mens jeg leser Øystein Skotheims debutroman, begynner jeg å tenke på hvor likt det 

. Jeg har hatt det siste tettere innpå meg enn det første, men i min lekmannsforståelse virker det for så vidt rimelig at de to kan overlappe. I lesningen av «Kjære natt» er det imidlertid som om forskjellene nesten viskes ut. Jeg 

 jeg leser en bok om traumer skapt av 22. juli-terroren, men det 

 som en bok mer generelt om depresjon. Dét er selvsagt ikke et uegnet emne for en roman, men det er som om den grufulle massakren som egentlig ligger som et tungt, klamt altomsluttende teppe over hovedpersonens liv, på en merkelig måte havner i bakgrunnen.

 fra perspektivet til en navnløs overlevende fra Utøya, en ung mann som strever med å gjenerobre en slags normalitet etter det han bare kaller «hendelsen» overfor leseren, og som han ikke greier å snakke om overhodet overfor andre mennesker. I stedet går han på en mengde gledesløse og ulidelige dater. Forutsetningene for å lykkes er da også dårlige, for det han leter etter, er ikke en å elske, men en som kan redde ham. I romanens andre del lysner det litt, da han treffer Sara, som for en stakket stund kan se ut til å representere både en redning og en framtid.

Det som står i veien, er selvsagt traumet, som gjennom mine lesebriller altså ligner en depresjon. Riktignok har han skrekkfantasier om nye massedrap, og den for en snusfornuftig utenforstående helt malplasserte skammen han føler ved å ha overlevd, forfølger ham. Selvmedisineringen med sprit og sovepiller samt den totale mangelen på glede og tro på en løsning, kan derimot gjenkjennes fra de deprimertes verden.

også uttrykt på en troverdig måte. Er det én ting som kjennetegner depresjon, er det hvordan den kan overskygge det meste annet i bevisstheten og ta all plass i livet, etter hvert også hos de pårørende. Den syke blir dermed en vanskelig håndterbar skikkelse: en det utvilsomt er synd på, men som legger begrensninger på dem omkring seg. Hovedpersonen og Sara kan ha gode stunder sammen, men idet hun begynner å ymte om noe mer, en framtid, kanskje familie, legger utsiktsløsheten seg over dem begge og fjerner all farge. Jeg husker en setning fra «Ikke mennesker jeg kan regne med», Kyrre Andreassens roman av fjoråret: «Den deprimerte har ingen vilje, men bestemmer alt.»

Som bearbeidelse av det såret som 22. juli er, særlig for den generasjonen venstrepolitisk aktive som forfatteren tilhører – Skotheim er selv overlevende fra Utøya – virker «Kjære natt» selv litt kraftløs. Romanen er ganske enkelt litt for identisk med sin hovedperson: Boka er innelåst i hovedpersonens perspektiv, som, forståelig nok, er trangt og nærsynt. Vi får ikke vite nesten noe om livet omkring hovedpersonen, det finnes ingen familie, venner eller kollegaer av kjøtt og blod. Ikke engang den godhjertede Sara er mer enn en skisse til en romanperson. At sykdommen ikke gir plass til stort mer enn smerten, er svært realistisk og godt beskrevet, men romanteksten burde ideelt sett ha rommet mer.

Ingenting utenfor lidelsen

Litteraturkritiker og forfatter

Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 

 henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 

. Sverd­rup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere.

 Hvis hun leser seg opp på formålet med norsk kunstnerpolitikk – der bibliotek­vederlaget er ett av flere virkemidler – slik dette er formulert i for eksempel NOU-en «Kulturutredningen 2014», stortingsmeldingen «Kunstnarkår» og i bokloven, vil hun se at jo, å fremme litterær kvalitet og å støtte ikke-kommersiell litteratur er faktisk litteraturpolitikkens mål.

Det er forståelig at Forfatterforbundet forsøker å tolke norsk litteraturpolitikk i en retning som gagner dem, men de skal være forsiktige med å forvalte offentlige midler etter eget forgodtbefinnende.

Sverdrup tar feil

Tolstojs store kjærlighetsroman «Anna Karenina» har en av litteraturhistoriens mest berømte åpninger: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det oppleves umiddelbart som sant, før man begynner å tenke over hva påstanden innebærer: Er det kanskje bare én måte å være en lykkelig familie på? Det kan jo umulig stemme. Antagelig sier setningen mest om litteraturen: Det er lettere å bygge en roman på konflikt og håpløshet enn på lykke og harmoni. Og størst av alt, for forfatteren, er selvsagt kjærligheten, med sine endeløse muligheter for veksling mellom de ekstatiske høyder og den dypeste fortvilelse.

Det er derfor noe fremmedartet ved franske Hervé Le Telliers behandling av temaet i «Nok snakk om kjærlighet»: De virkelig store emosjonelle svingningene uteblir. Kan den likevel si noe interessant om kjærligheten?

 har et fyldig forfatterskap bak seg, men var for meg og de fleste norske lesere et nytt bekjentskap da «Anomalien» – som han fikk den prestisjefylte Goncourt-prisen for i 2020 – utkom på norsk for tre år siden. Det var en fest av en bok – en særdeles underholdende og sjangerlekende sci-fi-thriller – og har ved første øyekast ikke så mye til felles med denne litt eldre utgivelsen (fra 2009) som nå er kommet i fersk oversettelse. (Begge er oversatt av Gøril Eldøen, og om Le Tellier skriver et like godt fransk som hun skriver norsk, bør han være fornøyd med seg selv.)

I «Nok snakk om kjærlighet» handler det om kjærligheten som skifter objekt: Psykiateren Anna er i et stabilt ekteskap med Stan, som er øyelege, men blind for Annas nye interesse – forfatteren Yves. Samtidig faller Annas egen psykolog, Thomas, for advokaten Louise, som i utgangspunktet er harmonisk gift med biolingvisten Romain.

Vi befinner oss altså i en høyt utdannet middelklasse med et komfortabelt liv, pene manerer og velutviklet evne til å regulere egne følelser. Det er noe dannet og sofistikert, velkledd og nydusjet ved det hele, som å se et lavintenst fransk drama på Gimle kino i Bygdøy allé med for eksempel Juliette Binoche og Daniel Auteuil i hovedrollene, der man henviser til psykoanalytisk teori eller filosofiske klassikere når man vil innlede en samtale.

Der er så absolutt et tiltrekkende univers, men 

, nei, det er ikke noe denne forfatteren oppfordrer til, og i likhet med «Anomalien» er også dette en sjangerlek: Le Tellier er mer interessert i å undersøke fenomenet 

er medlem av den avantgardistiske grupperingen Oulipo, mest kjent for skriveeksperimenter bygd på regler og begrensninger, og «Nok snakk om kjærlighet» skal visstnok være bygget opp etter «gangen i et parti abkhasisk domino», et romanopplegg også forfatteren Yves i boka forsøker seg på. Dette forstår jeg ikke et plukk av, men boka er strukturert med ryddige kapitteltitler som ‘Anna og Thomas’, ‘Stan og Yves’. Likevel får jeg raskt vanskeligheter med å skille personene fra hverandre. «Om Louise er Annas kusine, aner det Thomas at Yves godt kunne vært hans egen bror», heter det et sted. Andre steder sies det at Thomas oppfatter Yves som sin dobbeltgjenger, at Anna kunne vært Louises tvillingsøster. Gjentatte henvisninger til Jacques Lacan oppmuntrer til en psykoanalytisk lesning, men først og fremst har speilingene som funksjon å undergrave forestillingen om det unike individet: Alle følger vi mønstre som ligner andres, synes Le Tellier å si. I hvert fall i den parisiske øvre middelklassen. Alle lykkelige, nyforelskede par ligner hverandre, men det gjør alle ulykkelige, nyskilte òg; vi er generelt ikke så makeløse som vi tror. Det virker riktignok sant, men det spørs om det med dét er nok sagt om kjærligheten.

Parisisk domino

Likhet og rettferdighet er en vakker ting. Alle norske barn har lik rett til skolegang. Trenger vi helsehjelp, får vi det, både Stein Erik Hagen og jeg – gratis, uten hensyn til at jeg har oppsparte midler på bok mens han er loppet til skinnet av formuesskatten. Velferdsstaten er i prinsippet lik for alle.

Slik er også deler av litteraturpolitikken. Både Hagen og jeg kan gå på biblioteket og lese «Hakkebakkeskogen» og «Landet som ble for rikt» gratis. Staten betaler. Andre deler kan imidlertid ligne mer på næringspolitikk, der det for eksempel ikke er sånn at enhver glad gründer får støtte. Støtte vil gå til bedrifter man har tro på, eller som samfunnet trenger. Stipendpolitikken i litteraturfeltet har tradisjonelt fungert sånn. Arbeidsstipender fordeles ikke jevnt til alle som vil skrive.

Jeg har skrevet lignende ting tidligere, men det gjør det ikke noe mindre viktig: At enkelte forfattere får mer enn andre – eller at noen 

 får – er muligens ikke rettferdig, men det er akkurat som det skal være.

 meg selv handler muligens om alder og kjønn, men trangen er ekstra sterk fordi Forfatterforbundet nylig offentliggjorde stipendtildelingene sine, finansiert av det såkalte bibliotekvederlaget: Tildelingene signaliserte et retningsvalg, vekk fra tradisjonell litteraturpolitikk og mot noe som kan ligne mer rettferdig fordeling. Dette tyder på at det var et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte en så stor del av bibliotekvederlaget som de gjør.

Bibliotekvederlaget er en kompensasjon fra staten til forfatterne for den gratis bruken av bøker som vi alle nyter godt av på biblioteket. Vederlaget blir fordelt mellom ulike skribentorganisasjoner, som deler ut pengene som stipender slik at ny litteratur kan bli skapt. Selv om folk skulle låne bøker av Jørn Lier Horst og Unni Lindell langt hyppigere enn de låner andre bøker, er det ikke nødvendigvis disse forfatterne som stikker av med vederlagsmidlene; stipend kan like gjerne gå til en forfatter som skriver gode bøker, men som får liten spredning.

 feltet har det tradisjonelt vært Den norske Forfatterforening (DNF) som har forvaltet stipendmidlene, men de siste årene har Forfatterforbundet (FF) forhandlet seg til en del av potten, og de gikk i vinter til søksmål for å få enda mer. Argumentet er at FF er like kvalifiserte som DNF til å forvalte pengene, og at også de vil følge intensjonene som ligger til grunn for litteraturpolitikken for øvrig.

Dette kan det nå se ut til at de har gått bort fra. Slik Klassekampen viste 

, har plutselig en stor del av stipendene i år blitt tildelt krim- eller serieforfattere. 

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Grøss og gru

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

Pølsevev

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Flu Hartbergs dannel­ses­for­telling topper seg i et kunst­his­torisk dun­der­knull.

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intel­li­gens.

Grøss og gru

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdoms­be­skri­velse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjær­lig­het».

Pølsevev

Var ayatolla Khomeini etter­føl­geren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkver­dige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selv­sen­trert boklig jåleri.

La sjanger­ana­lyse og 100 meter hekk være for de få, men la skole­ele­vene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-­over­le­vende lider under sin hoved­persons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer inter­essert i kjærlig­hets­his­to­riens struktur enn i kjærlig­heten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfor­tabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømme­ak­tige roman står global­ka­pi­ta­lismen mot ti tusen år gamle tradi­sjoner.

Kulturelt sani­tær­anlegg

En mann har lest damero­maner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utret­te­lige motstand mot samtids­kul­turen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdra­ma­ti­sering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Bondens gull

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litte­ra­turen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Kulturelt sanitæranlegg

En mann har lest dameromaner. Noen av dem er ikke så verst.

Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.

Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?