Bjørn Ivar Fyksen

Krig er fred, heter det i George Orwells «Nittenåttifire». «Aschehoug er robust og solid», uttalte konsernsjef Mats Nygaard om sin skjøre og vaklende bedrift da det tidligere i måneden ble meldt at forlaget kutter mer enn 30 stillinger, bare et års tid etter forrige nedbemanning. Hvilket troskyldig håp om at bransjeinteresserte avislesere aldri har hørt om Orwellsk nytale! Det er på grensen til rørende.

Det sies at salget av nettopp «Nittenåttifire» skjøt i været etter begge valgseirene til Donald Trump, og det er i så fall et av få lyspunkter i offentligheten for tida. For eksempel er en av de mange styringsmetodene til det totalitære regimet i romanen å stadig omskrive historien slik at den til enhver tid passer dagens agenda. Når man har lest den romanen, har man et analyseverktøy for å forstå hva Trump egentlig holdt på med da han denne uka sa at Ukraina aldri skulle ha startet denne hersens krigen mot Russland.

boklesing og svakere leseforståelse må jeg understreke at jeg ikke mener at Aschehougs desperate konsernsjef har likhetstrekk med USAs skamløse president, men det er vanskelig å ikke tenke at lesekrisa har forbindelseslinjer til de store sprekkene som nå oppstår i vestlige demokratier. Det er ingen som tror at romaner alene kan redde demokratiet, men det går an å tenke seg at lese­kompetanse kunne ha bidratt. Forlagenes krise er også sivilisasjonens krise.

Og det står virkelig dårlig til i forlagsbransjen. For en uke siden fikk vi vite at presse- og informasjonssjef Anne Iversen i Vigmostad og Bjørke (VB) er blitt nedbemannet – et lite ledd i en langvarig slankeprosess i forlaget, men for så vidt bare småtteri i det store bildet: Som vi kunne lese her i Klassekampen på torsdag, er det på halvannet år forsvunnet mer enn 90 stillinger bare i Gyldendal og Aschehoug, og også Cappelen Damm har nylig vært gjennom en omfattende kuttprosess.

I slike nedbemanningsrunder blir det gjerne sagt at man bestreber seg på å spare de redaksjonelle stillingene. Det kan godt stemme at redaktørene i mange tilfeller er de siste som ryker, men «spart» blir de ikke: Når støttefunksjonene blir slanket, må redaktørene overta arbeidsoppgavene – for eksempel pressekontakt – og det blir mindre tid til manusarbeid, det sier seg selv. På sikt er det nødt til å føre til redusert antall utgivelser.

 har all min sympati, men den største taperen er samfunnet, for når VB, Norges fjerde største forlagshus, ikke lenger prioriterer pressearbeid, er det også et tegn på at samspillet med den tradisjonelle medieoffentligheten anses som mindre relevant: Også avislesingen synker. Også i pressen er det nedbemanninger.

Og for å legge den siste brikken i dette dystopiske puslespillet: Den kanskje viktigste årsaken til at forlagene strever økonomisk, er svikt i skolebokmarkedet. Til tross for ekstra bevilgninger fra regjeringen de siste årene kjøper skolene få papirbøker. I en tid der evnen til å skille skitt og kanel i den daglige informasjonsflommen blir stadig mer avgjørende, lar vi altså den kommende generasjonen vokse opp innelukket i et skjermunivers der det oppmuntres til alt annet enn konsentrert kunnskapstilegnelse og grundige overveielser. Det er en nedadgående spiral som ender i en offentlighet delt mellom livsstilsbloggere på Instagram og autoritære statsledere som uimotsagt dikter opp virkeligheten via kanaler kontrollert av dem selv.

 – også dét er blant slagordene i «Nittenåttifire», og vi kan regne med at Musk og de andre tek-oligarkene slutter helhjertet opp om det. Det er for tida vanskelig å bevare optimismen og begrense dommedagspatosen, og jeg ser bare én løsning. Selv om en bør være forsiktig med moralisme og pekefingre, har jeg alltid vært svak for Kagge forlags mildt aggressive slagord: «Skal du bare lese én bok i år, bør du ta deg sammen.»

Uvitenhet er styrke

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

I Thomas Vinterbergs nye tv-serie – «Familier som våre», som nå vises på NRK – har vi sett undergangen komme til Danmark. Dette gjelder visst også på kulturfeltet, der apokalypsens ryttere salet på denne uka: Først kom det fram at en populær barnebok om dyr inneholdt KI-genererte illustrasjoner der hyenen hadde klover og hjorten fem bein. Så lanserte Storytels danske grein Mofibo en rent KI-produsert lydbok – altså både skrevet og innlest av kunstig intelligens. «Forfatteren» Rosy Lett – et anagram for «Storytel» – har et nusselig europeisk-asiatisk utseende, skriver engelsk og har en ny katt på alle bilder. Rosy Lett spiller dessuten lutt. Fyttirakker’n.

 i Norge? Her lager selveste Nasjonalbiblioteket (NB) avanserte KI-språkprogrammer for morsmålet. NB sitter på et helt unikt korpus av digitaliserte norske bøker og aviser som modellene kan trene på, så her er det bare å kjøre på. Toget går nå! ifølge en entusiastisk nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre, som gjestet Forfatterforeningens medlemsmøte i høst. Skribentorganisasjonene er i forhandlinger for å sikre kompensasjon for bruken av åndsverk. Det er viktig, men er KI-utviklingen uproblematisk hvis rettighetshaverne får noen kroner for allerede eksisterende verk? Eller for å spørre på en annen måte: Har vi ikke lært 

 av for eksempel digitaliseringen av musikkbransjen eller innføringen av skjerm i skolen, der man med katastrofale resultater ble med toget for ikke å virke sidrumpa?

NBs språkmodeller blir sikkert brillefine, men hva kan de brukes til? Saken er at vi ikke helt vet det, og derfor er det all grunn til å sette bremsene på KI-toget. For har forfattere og nasjonalbibliotekar egentlig tatt innover seg at denne fristende nye teknologien går hånd i hånd med kapitalismen, og at kunsten ikke egentlig har noen plass i ligningen? Norske forlag har allerede begynt å eksperimentere med KI-oversettelser, og hvem tror det stanser der?

 i januar­utgaven av Harper’s Magazine, har for eksempel Spotify begynt å fylle populære spillelister med egenprodusert musak for å slippe å betale royalty til ekte artister. Da er naturligvis neste steg å fylle dem med KI-generert pling-plong og slippe kunstnerleddet helt. I The New Yorker 13. januar er en 

-forlegger sitert på at «problemet med tradisjonelt forleggeri er at de lar forfatterne skrive hva de vil, de tenker ikke engang på hva Tiktok-hashtagen skal være». En åpenbar løsning bærer navnet Rosy Lett. Om vi synes det blir for kostbart med utgifter til vanskelige åndsverk, kan kanskje kunstig intelligens i nær framtid sørge for at vi kan fjerne 

Dét er vel fint, så lenge Rosy Lett lærer seg å skrive godt? I Morgenbladet 17. januar, i en sak der leder for Oversetterforeningen Hilde Lyng uttrykker skepsis til KI-oversettelser, sier hun at det ofte blir sagt at «forlagsbransjen ikke er til for oversetterne». Da er den kanskje ikke til for forfatterne heller? Hva skal bransjen med dem hvis de ikke kan skrive slik algoritmene vil?

 det motsatte spørsmålet som må stilles: Hva skal vi med litteraturen – eller kunst, film og musikk – om det ikke står et menneske bak? Uansett hvor velskrevet det i framtida måtte bli – hvem er interessert i hva en maskin har lappet sammen av informasjonsbrokker fra internett om livet på jorda under en brennende sol, om samlivet mellom mennesker, om arv og miljø og Guds eksistens? Kan vi la oss røre av umulig kjærlighet, hat mellom brødre eller individets strev med å finne en plass i fellesskapet om ikke et menneske som oss selv har preget teksten med levd liv, sitt hjerteblod og sin tankekraft?

Selvsagt ikke. Kunst forutsetter et menneske som uttrykker seg til et annet. I kulturlivet er ikke det viktigste spørsmålet hva KI kan tilføre kunsten, men hvordan vi kan beskytte det menneskelige mot KI.

Teknologien går hånd i hånd med kapitalismen.

Enden er nær, og den er ræva

#fff

Det var noen uker i høst at jeg ble møtt av store, lysende plakater nede på T-baneperrongen – det var reklame for en slags luktfjerner – der det sto: «Nå kan du bæsje på date!»

Jaså, ja. Sånt får en blyg og forknytt sjel til å tenke.

Jeg ble nokså grinete av reklameskiltene, eller kanskje heller 

, på en litt gammelmodig og besteborgerlig måte. En problemstilling jeg umiddelbart tenkte på som fullstendig begrenset til ungdomsverdenen, formulert i en på samme tid privat, vulgær og barnaktig språktone – når ble det plutselig i orden å gni sånt opp i ansiktet på en dannet kontorist med blodtrykksproblemer?

Noen måneder seinere leste jeg i flere aviser om en 21 år gammel influenser som gjorde det stort på sosiale medier med videoer om 

, som innebar streng selvdisiplin blant annet knyttet til trening og kosthold. Å ta ansvar for seg selv og egen helse, fysisk og psykisk, lot til å være hovedbudskapet. Dét hørtes umiddelbart ut som et sunt forehavende, men jeg ble betenkt da jeg leste at han tilbød foredrag til den nette sum av 25.000 kroner, og at både videregående skoler og høyskoler villig hyret ham inn for å snakke. For smak litt på det: Voksne ansatte ved våre undervisningsinstitusjoner finner det altså formålstjenlig å betale en unggutt fra Tiktok en halv månedslønn for å gi elever og studenter råd med på livets vei?

Jeg har en stund fiklet med en hjemmesnekret og litt forbitret teori om at ungdomskulturen har gått fra å være en egen sfære, en subkultur, til å bli selve hovedstrømskulturen, og da ligner slike samtidsfenomener symptomer på at sykdommen har slått ut i full blomst. Sykdomsbildet kan beskrives slik: Ungdommens forståelseshorisont er blitt alle tings målestokk, og samfunnet – skole, offentlighet – føler en merkverdig og tidligere uhørt forpliktelse til å tilpasse seg de unges ønsker og innfall. Pensum forenkles; nyheter og politisk debatt streber mot det gøyale. Utallige er de kronikker av, og intervjuer med, lærere og forelesere som forteller at studentene ikke lenger orker å lese lange tekster, og at undervisningen må tilpasses deretter. Rikskringkastingen diskuterer seriøst om fjernsynsnyheter bør filmes i høydeformat, da undersøkelser viser at ungdom 

Dette er mest enkelteksempler med tilhørende fornemmelser og antakelser, ja visst, og derfor kastet jeg meg glupsk over den da jeg kom over en mer samlet framstilling: Keith Haywards bok «Infantilised», med den talende undertittelen «How Our Culture Killed Adulthood». Haywards påstand er at samtida er i ferd med å gjøre, eller allerede har gjort, den modne, fornuftige voksne til en fordums skikkelse.

Hayward er egentlig kriminolog og universitetsprofessor, og forteller i boka at interessen for det han altså kaller en infantilisering – barnsliggjøring – av samfunnet, startet med inntrykket av at de nye studentene år for år ble stadig mindre modne og mer sensible. Det begynte å dukke opp e-poster der studentene syntes pensum var for «utfordrende», at eksemplene fra forelesningene var «opprørende», og plutselig kom 

 på banen og var bekymret for arbeidsmengden deres myndige avkom ble utsatt for.

Derfra strømmer eksemplene på. Som Hayward skriver, ser han infantiliseringen hvor enn han snur seg – fra voksne som sluker superheltfilmer, leker med Lego og kler seg ut som Harry Potter, via arbeidsplasser som innreder pauserom som fargerike barnehager, til Trump-tilhengere som forsøker å begå statskupp iført ansiktsmaling og horn på hodet.

Å kaste barnet ut med badevannet er i og for seg hensikten.

Barneveldet

Jo Nesbø har alltid vært vår mest amerikanske forfatter, og dette er antagelig også grunnen til at han er så umåtelig populær. Norge er ikke Det ville vesten, og altfor mange norske krimforfattere har vasset rundt i en – krimfaglig betraktet – blodfattig virkelighet og forsøkt å sannsynliggjøre oppfinnsomme lystmord med barndomstraumer og seksualitet på ville veier. Amerikansk krim er gjerne forbildet, men her til lands opplever vi en påtrengende mangel på ko-ko seriedrapsmenn og mektige krimsyndikater.

Nesbø har bestandig gitt blanke i alt dette – i realisme, samfunn og kriminal­statistikker – og i stedet forvandlet Oslo og Norge til eksotiske Hollywood-­kulisser for de mest avsindige krimfantasier, slik James Bond bruker turist­attraksjoner verden over som lekeplass: Harry Hole har overlevd snøskred på Ustaoset og vært i nærkamp med en seriemorder på toppen av hoppbakken i Holmenkollen. Og det er jo dette som gjør bøkene hans så tiltrekkende! De spraker av action og hardkokt slagkraft, det dufter liflig av popkulturens Amerika, i hjemlig tapning. Harry Hole er politietterforsker med seriemorderkompetanse fra FBI – hva er til sammenligning Varg Veum hos Gunnar Staalesen? Han er … sosionom.

 har Nesbø i sin nye krim, «Minnesota», like så godt flyttet handlingen til USA, og da kunne en kanskje tenke seg at Technicolor-volden 

 slo ut i full blomst, men nei, ikke egentlig. Denne boka forsøker, på sitt vis, å uttrykke sunne norske middelklasseverdier; jeg vil nesten gå så langt som å si at «Minnesota» konkluderer med en søt, men litt snusfornuftig moral. Ja, ja, det siste er forresten ikke fremmed for Hollywood.

Ikke for det, boka er voldelig nok, bevares, og forflytningen til USA gjør at Nesbø kan tillate seg å tilkalle et SWAT-team, ikke én, men 

 ganger. Vi snakker altså om politifolk med tungt skyts og sjokkgranater, som er spesialtrent for terror- og gissel­situasjoner, og som alltid ser dødstøffe ut på film; en av gangene møter vi dem i en artig katt-og-mus-lek med vår snedige drapsmann inne på et kjøpesenter. Vold og shopping – de mest erkeamerikanske bidrag til verdens kulturarv!

Det er imidlertid ved krysningen av disse to – med andre ord: våpensalg – at romanen tilkjennegir tilsvarende erkenorske politiske holdninger. Hovedhandlingen er lagt til ukene før Donald Trump vant presidentvalget i 2016, og i tillegg til noen spredte betraktninger om industridød, arbeiderklassens stagnasjon og kvinnelige presidentkandidater, viser det seg at USAs helsprø våpenlovgivning faktisk står i sentrum for krimplottet.

har da vitterlig et plott, og dét av godt, innfløkt Nesbø-merke. En norsk forfatter med slekt i Midtvesten kommer til Minneapolis for å skrive en 

-bok om en kjede hendelser som fant sted i byen seks år tidligere: En våpenhandler ble den gang såret av en snikskytter, og etter hvert må både 

 av skytevåpen og våpenlobbyister bøte med livet. Hovedpersonen i historien er en fraskilt, fordrukken og sorgtung politietterforsker – men altså ikke Harry Hole – og han mistenker at hevn er motivet. Han har selv opplevd tap og begynner å fatte sympati for morderen.

Dette virker jo nesten flatt og fargeløst til Nesbø å være, men det er ikke uten grunn at han er blitt beskyldt for å meske seg i det morbide, og jeg kan betrygge fansen med at han ikke har mistet appetitten. Noen lesere er sikkert kjent med det fortellerteoretiske prinsippet 

, som sier at ethvert element i fortellingen må ha en funksjon – hvis det for eksempel dukker opp en pistol i handlingen, må den på et tidspunkt avfyres – og for å si det slik: Jeg lurte en god stund på hvorfor hovedpersonen hadde så mye kontakt med en 

 – altså en som stopper ut dyr – og sannelig min hatt, han var ikke i romanen uten grunn. Det er ikke bare i form av sitt åpne politiske budskap Nesbø foretar et litterært hamskifte i denne boka.

 Norges mest amerikanske forfatter, og det gjelder også språklig. Forankringen i amerikansk populærkultur har gjennom hele forfatterskapet skjemmet prosaen hans i form av et vell av engelskklingende formuleringer – noe heller ikke «Minnesota» er fri for. Det hukes av i bokser (ruter), og folk havner i hunde­huset (ut i kulda / i skammekroken); «tallet på døde» blir til «liktelling» (

), og enkelte replikker høres ut som om de er hastig oversatt fra amerikansk: «‘Ja, Melke­mann, jeg vil at du skal sørge for at Lobo aldri får sitte i det avhøret.’»

Jeg har likevel nesten alltid glede av å lese ham, men «Minnesota» er ikke blant hans beste. Når jeg leser Nesbø, ønsker jeg meg full pupp, tut og kjør, men på en lignende måte som i «Blod på snø» fra 2015 er «Minnesota» delvis en metaroman: Den handler 

 kriminallitteratur, denne gangen spesifikt om fiksjon og dokumentarisme. Dessverre er det kort og godt ikke særlig interessant.

Når jeg leser Nesbø, ønsker jeg meg full pupp, tut og kjør.

Hamskifte

Den kanskje mest rystende filmen jeg så i tenårene, var thrilleren «Seven» (1995). Den slutter med at den ene av filmens to politietterforskere møter motstanderen, en seriemorder av det teatralske slaget – religiøst-filosofisk høyttravende og nærmest barokk i sin sadisme – i en emosjonelt intens konfrontasjon i et goldt ørkenlandskap utenfor en mistrøstig storby. Det hele ender på aller mest tragiske vis, og filmen tilbyr ingen fortrøstningsfull avslutning – bortsett fra en siste replikk, levert på 

: «Ernest Hemingway skrev en gang», sier skuespiller Morgan Freeman med sin landsfaderlige stemme, «at verden er et fint sted og verd å slåss for. Jeg er enig i det siste.» Sitatet stammer fra «Klokkene ringer for deg», altså Hemingways roman fra den spanske borgerkrigen, som endte i en knusende seier for fascismen og et land i ruiner.

 assosiasjoner – blant svært mange – som vekkes av Tore Kvævens dystre romanverk «Raudt støv», som nå, med bok 2, er fullført. Tankene har i løpet av lesningen gått i alle retninger, fra de postapokalyptiske, australske «Mad Max»-filmene via «Crocodile Dundee» til de mest storslåtte westernfilmene fra etterkrigs-Hollywood. Fra litteraturens verden har dyreskildringene jeg leste som barn – Mikkjel Fønhus, Jack London og de australske barnebøkene om Sølvhingsten – dukket opp i minnet; det samme har den gammeltestamentlige nådeløsheten hos Cormac McCarthy. «Raudt støv» spenner liksom fra «Terminator» til apokalypsens ryttere.

Nå høres det kanskje ut som om Kvæven har kokt i hop en avsindig referanselap­skaus, men at hodet mitt spinner i populærkulturell fryd, betyr ikke at også forfatteren har mistet kontrollen. «Raudt støv» er et veltemperert verk; jeg bare forsøker å antyde noe om originaliteten. For hvor mange spenningsfylte, macho sci-fi-dystopier med naturlyriske innslag, moralsk-metafysiske drøftelser og snev av western finner vi egentlig innenfor nynorsklitteraturen i et normalår? Eller overhodet underholdningsromaner med høylitterære tilbøyeligheter i den norske bokfloraen? Altså, det er så stas med en sånn utgivelse!

 kom i fjor, og bok 2 fortsetter der den første slutter, så la meg rekapitulere: Vi befinner oss i år 2060, i et Australia herjet av verdenskrig. Med unntak av en enklave helt i nord er kontinentet erobret av fienden. Leseren får bare fragmentarisk informasjon om hvem partene i denne krigen er, og hva det kjempes om; det eneste som er klart, er at fienden er fullstendig umenneskelig i sin brutalitet.

I bok 2 har vår mann, John Arnhem, tatt pause fra krigen for å evakuere sine gamle besteforeldre fra den avsidesliggende kvegfarmen deres – sammen med tre tusen kyr, og det følgende sies med kjærlighet: Kveget som drives gjennom ødemarken, maner fram de mest majestetiske tablåer for det indre øyet hos en westernentusiast som undertegnede. Samtidig mottar Australias øverstkommanderende illevarslende etterretninger, prikk, prikk, prikk.

 actionfylt, Arnhems soldater støtte samme med både roboter, genmanipulerte villsvin og en mannevond saltvannskrokodille. Parallelt møtte vi en flokk villhester som streifet i det rødstøvete landskapet, på avstand fra krigen, i en slags idyllisk og uskyldig naturtilstand. Hestene lunter saktmodig omkring i utkanten av handlingen også i bok 2, og selv om ondskapen i menneskelig forstand er dem fremmed, vekker det ubehagelige draget fra brennende byer og råtnende lik i det fjerne minner om livet med mennesker – de australske villhestene nedstammer fra rømte arbeidshester. Leserne blir samtidig minnet om at også hos dyrene finnes konfliktpotensialet og begjæret etter dominans – ubevisst, nedfelt i instinktene.

Dette er et sentralt grep Kvæven benytter flere steder: Han kan avbryte en nervepirrende kampscene og smette inn et lite kapittel om et blomsterbed som står vissent i den tørre ørkenvinden rett ved. Slik parallellfører «Raudt støv» den menneskelige brutaliteten med en natur som nok er uskyldsren i moralsk forstand, men som like fullt har vold og død som sin ubønnhørlige forutsetning, og som faktisk heller ikke er helt frikoblet fra det menneskelige.

Det er store spørsmål både Kvæven og hans romanpersoner baler med, men akkurat her hender det også at jeg mister tålmodigheten. Når soldatene i rolige øyeblikk grubler over livet, døden, kjærligheten og krigens gru, kan Kvæven bli både tung på labben og nesten uutholdelig patosfylt.

verdenskrigens ideologiske konfliktlinjer førte i fjor til at bok 1 ble gjenstand for en smule kontrovers blant annet fordi den på ett nokså avgjørende punkt la seg tett inntil den høyrevridde bloggosfærens idéunivers i vår egen tid. Jeg skal ikke dra den lille trefningen fram i lyset på nytt, men også i bok 2 fristes leseren til å trekke paralleller til samtiden. Ikke minst gjelder dette et viktig plottelement i form av et skjebnesvangert vaksinasjonsprogram. Jeg nekter å falle for fristelsen. Etter å ha lest hele verket er det klart at de dagsaktuelle trådene definitivt finnes, men de er for få og for tynne til at «Raudt støv» behøver å leses som en samtidskommentar. Snarere tegner Kvæven opp et mytisk framtidsunivers med mennesker og dyr i kamp for tilværelsen, der vold og ondskap inngår som livsvilkår på linje med luft, vann, ild og (det røde) støvet alt til slutt skal ende som.

Hodet mitt spinner i populærkulturell fryd.

Alle de vakre hestene

#000

Det var med en smule engstelse jeg tastet inn «Euroboys» i søkefeltet for å lete etter bilde til denne epistelen. Forrige gang jeg gjorde det, var for nesten et kvart århundre siden, og det satte støkk i meg. Jeg hadde helt nylig fått internett­tilgang, på datasalen i Sophus Bugges hus på Blindern. Nå ville jeg lese om rockebandet Kåre & the Cavemen, som nettopp hadde skiftet navn til nettopp Euroboys.

. Gode Gud, hva var det som flammet opp på skjermen, i sterke farger, foran mine blå øyne og, ikke minst, foran mine medstudenter? Et helt galleri blonde unggutter, mildt sagt tynnkledde. 

 eldre enn meg, men her fantes ingen uskyld. Disse gutta var på tilbudssida. Jeg oppsøkte aldri ytterligere informasjon om Euroboys.

I høst fikk jeg likevel nyss om jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo 6. desember. Anledningen var 20-årsfeiring for «Soft Focus», Euroboys’ siste plate. Det ble en sødmefylt kveld. Noe på grunn av musikken, selvsagt – Euroboys ligger mykt i øregangene; betegnelsen er vel 

. Glatt og behagelig, det er lyden av et bekymringsløst liv med friske drinker og evig solskinn. Likevel – det er gjerne sånn med musikk at det den i seg selv uttrykker, bare er en liten del av opplevelsen. Vel så viktig er minnene, følelsene og assosiasjonene den vekker. Og det jeg hørte, var den løfterike lyden av en verden som åpnet seg.

 var på den ikke spesielt sagnomsuste Kloppstock-festivalen på Harestua, sånn cirka i 1997. Egentlig var jeg alltid mer interessert i bandet enn i musikken. Det har seg sånn at frontfigur og gitarvirtuos Knut Schreiner samt et par av de andre medlemmene av det opprinnelige Kåre & the Cavemen gikk på samme videregående som meg. De var russ året før jeg startet, så jeg møtte dem aldri, men ryktene gikk. De var tøffe i trynet, selvgode, de hadde en nimbus. Det ble sagt at de en gang la en dau grevling i skolens ventilasjonsanlegg. Det er jo en selsom beskyldning, men poenget var krystallklart: Disse gutta skydde ingenting.

De hadde flyttet til Oslo og tok for seg. De var husband for Anne-Kat. Hærland på NRK, det ble sagt at Kåre var sammen med henne òg. De gikk i like dresser og så og hørtes ut som et band Quentin Tarantino kunne ha diktet opp. Kåre & the Cavemen var et hint om en tilværelse hinsides Brandbu videregående skole.

å bli nokså fritt for yachtestetikk, men det jeg fikk et minneglimt av denne mørke vinterkvelden, var tida da populærkulturen var glamorøs og skinnende, før Internett åpnet porten til Den Store Tarveligheten.

De store gutta

Forskere, kunstnere og litterater bygger videre på andres arbeid; det heter at man står på skuldrene til sine forgjengere. Det er i hvert fall det vanlige, og derfor er det så fint når nestor i litteraturforskning Willy Dahl i sin nyeste bok tar utgangspunkt i Anna Serafima Svendsen Kvams masteroppgave om Torborg Nedreaas fra 2021. Kvam er nå stipendiat i nordisk litteratur, knapt 30 år gammel og i hvert fall ikke Dahls 

: Dahl er 97 og har utgitt bøker om litteratur i seksti år. Det er noe vakkert i denne litteraturvitenskapelige interessen for Nedreaas på tvers av generasjoner – samtidig som bøkene hennes nå er i ferd med å få en renessanse i oversettelse: Romanen «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) kom i år på dansk og er bebudet på engelsk til våren.

Boka «Noveller i krigstid. Tidlige tekster av Torborg Nedreaas» bygger på Kvams arbeid og går, som tittelen sier, tilbake til starten av Nedreaas’ forfatterskap, men fungerer også som et tillegg til en av de mest betydningsfulle linjene i Dahls lange litteraturkritiske virke, nemlig interessen for folkelesingen.

 rett etter freden i 1945 med de to novellesamlingene «Bak skapet står øksen» og «Før det ringer tredje gang». Den første blir regnet som hennes «seriøse», litterære debut, den andre er blitt halvveis avfeid som underlødig, fordi brorparten av novellene der først var publisert i ukeblader. Men var de dermed smusslitteratur?

I sin lesning, som han altså bygger på Kvam, ser Dahl kvalitetsforskjeller. Under krigen skrev Nedreaas jevnlig for Hjemmet, Allers og Magasinet (som opprinnelig markerte politiske tilhørighet med navnet Arbeidermagasinet), og hun tilpasset novellene til markedet hun skrev for: «Til Magasinet sendte hun de mest seriøse novellene, til Allers de som i større eller mindre grad avvek fra det som gjerne kalles ‘formelnoveller’, og til Hjemmet det lettere underholdningsstoffet.» Ingen Hjemmet-noveller fikk være med da Nedreaas utga «Før det ringer tredje gang», og ukebladforfatterskapet sitt skal hun senere ha ansett som uviktig. Etter krigen gikk hun også til angrep på ukebladene:

Her kan man skru av for sin egen hjernevirksomhet, man kan bare gape sløvt og ta imot fiks ferdigsydde dagdrømmer

at Nedreaas ikke hadde noen grunn til å skamme seg over sine ukebladbidrag, men at hun i krigsårene tvert imot «hevet det litterære nivået i ukepressen». Nedreaas’ holdning om at ukebladunderholdningen skulle være sløvende, er det da også lenge siden Dahl delte. Da undertegnede intervjuet ham i fjor sommer, sa han: «Jeg leste dem fra jeg var sju, uten å ta særlig mye skade, tror jeg.»

Dette er også sentralt for Dahls nye utgivelse: «Det er nettopp som tidsvitne jeg kan bidra til Nedreaas-forskningen», skriver han. Han skriver ikke om disse novellene bare som litteraturhistoriker, men som en samtidig leser – han var selv blant publikum!

 innsiktsfylt og humørfylt gjennomgang av Nedreaas’ ukebladnoveller Dahl her har gitt oss. Selv blir jeg likevel rammet av en slags mismodig nostalgi. Tenk, det fantes en tid da folk flest slukte skjønnlitteratur over en lav sko. I Arbeidermagasinet fikk en husmannsgutt som Alf Prøysen tilgang til amerikanske romaner som føljetonger og ble i voksen alder selv lest samme sted av skarer av nordmenn – sammen med samtidige som Sigurd Hoel, Johan Falkberget og Torborg Nedreaas. Og ikke bare det: Selv for å skru av hodet – gape sløvt og ta imot ferdigsydde dagdrømmer – var det altså mot litteraturen man søkte seg.

Det er mørkt og kaldt, og ambisjonene er lave: La oss gape sløvt som våre forgjengere, og så klatrer vi etter hvert opp på skuldrene deres.

Torborg Nedreaas i våre drømmer

Å tilhøre en gruppe som er blitt utsatt for fordommer og diskriminering, gjør deg ikke fri for fordommer selv. Det demonstrerte nylig NRKs kritiker Ánne Márjá Guttorm Graven i en forunderlig bokanmeldelse av sakprosadebutanten Ingvild Holtan-Hartwigs bok «Legen på vidda. Et år i Karasjok». Holtan-Hartwig har skrevet om å komme sørfra, fra hovedstaden, som nyutdannet turnuslege til Karasjok, der alt er annerledes: Landskapet er storslått, på puben kjenner alle hverandre, folk snakker rart, og matbutikken har dårlig vegetarutvalg. Kort sagt, byjenta har havnet på bygda, og jo da, hun beskriver det hele med en viss storøydhet.

Problemet for Graven, som er fra Karasjok, er at Holtan-Hartwig ikke er innforlivet med den samiske kulturen i kommunen, og dermed fornemmer hun respektløshet og negative holdninger til samer i den unge søringforfatterens beretning, ja, vi får følelsen av at en latent rasisme ligger og vaker under overflaten.

 insinuasjoner, men de eneste eksemplene på søring­sjåvinisme Graven legger fram, er at Holtan-Hartwig synes samiske ord er forferdelig vanskelige, og at hun påstår at de ansatte i matbutikken ikke har hørt om tofu. Så lite belegg later Graven til å ha, at hun må referere en aldeles hårreisende pasienthistorie fra 

, nemlig Kathrine Nedrejords kritikerroste «Sameproblemet» – en roman – for å sannsynliggjøre søringlegens ufølsomhet overfor samene.

 om rasisme treffer hardt, og da bør kritikken underbygges bedre enn dette.

«Kanskje det er humor hun prøver på, eller å stille egen uvitenhet til syne», skriver Graven, «[m]en i hukommelsen ljomer samevitser.» Dette er anmeldelsens store svakhet: Den er bygget på at kritikeren har fått 

 til historiske krenkelser, som selvsagt er reelle og utilstrekkelig bearbeidet i kulturen, men som strengt tatt ikke kan lastes denne tilfeldige turnuslegen fra Oslo. Faktisk plasserer Graven forfatteren inn i en to tusen år lang tradisjon for å eksotisere samene, fra «den romerske historikeren Tacitus». Det er mye å holde en ung debutant ansvarlig for.

 sitter igjen med, er at siden Holtan-Hartwig befinner seg på det kulturelle territoriet til en minoritet, er hennes majoritetsperspektiv med nødvendighet en krenkelse. Dette er en holdning som ennå ikke er dominerende i kulturlivet i vår del av verden, men som vi kan se tendenser til i diskusjoner om hvorvidt det er uheldig at et teaterstykke med skeiv tematikk får en heterofil instruktør, eller at en svart lyriker blir gjendiktet av en hvit oversetter. Premisset kan synes å være at for å kunne ha forståelse for visse menneskelige erfaringer, må du allerede ha gjort deg disse erfaringene selv. Dette strider mot kunstens vesen.

Risikerer vi ikke dessuten at noen ut fra samme logikk vil hevde at medlemmer av minoriteter ikke er kvalifisert til å tolke majoritetens kunst? Eller at man vegrer seg for å gi verker av minoritetskunstnere seriøs, kritisk motstand? For å ta et eksempel fra våre danske naboer: I fjor ble Weekendavisens litteraturanmelder Linea Maja Ernst anklaget for «rasistisk lesning» av den kritikerroste lyrikkdebutanten Amina Elmi. Ernst foretrakk de delene av Elmis bok hun betraktet som frekke og oppesen i tonen, framfor de mer følsomme, lyriske partiene; Elmi mente dette demonstrerte en 

 hardt tilbake mot den en oppfatter som representant for en fordomsfull majoritet, er forståelig. Likevel kan jeg ikke skjønne annet enn at en så vid definisjon av rasefordom bare vil bidra til å innsnevre kulturfeltet til små, atskilte rom uten reell erfaringsutveksling mellom majoritet og minoritet.

Det er mye å holde en debutant ansvarlig for.

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken høres litt månebedotten ut i tittelen på sine politiske memoarer: «I alle dager». 

, liksom. Det er imidlertid ingenting ved Lysbakken som er preget av slik troskyldig forundring. Tvert imot skriver han irritert om politiske kommentatorer som, da han i 2022 annonserte sin avgang som SV-leder, roste ham for å ha forlatt ungdommens radikalitet og revolusjonsretorikk, som om 

 var naivt og umodent. Nei, han vil slett ikke avsverge sin fortid. Kanskje har han dempet retorikken, men det var han og hans likesinnede som hadde rett, synes han å si: Den nyliberalismen og globaliseringen han som unggutt på 1990-tallet engasjerte seg mot, har i dag vist seg å få katastrofale konsekvenser i form av klimakrise, splittede samfunn og demokratiskepsis. Lysbakken mener at økonomiske forhold, ikke minst finanskrisen i 2008, er hovedforklaringen på de fascistoide strømningene – Trump, Putin – som begynte å blomstre i tiåret etter.

 å bedømme holder analysene hans vann, men når han fremdeles viser seg som en såpass tro marxist, spørs det vel også nå om han vil finne nåde hos det snusfornuftige vaniljekommentariatet i Schibsted-pressen.

Nei, Lysbakken virker ikke blåøyd, men heller ikke kynisk. Kanskje er det jeg som er naiv, men han greier å framstille seg selv som svært tillitvekkende. Denne mannen ville jeg lånt bort pappapermen til uten å blunke! Eventuelt tar han seg bare godt ut i lys av at jeg har skandaleboka «Partiet» friskt i minne, der alle politikerne later til å være maktkåte og ryggradsløse. Jeg nevnte for en bekjent at jeg leste Lysbakkens bok, og vedkommende spurte om den var skrevet av en ghostwriter. Det kan jeg ikke tenke meg – den er holdt i nøyaktig den nøkterne, litt tekkelige og av og til lunt humoristiske tonen vi kjenner fra hans mange år i offentligheten. Nå har jeg kanskje ikke gitt Lysbakken min stemme, men selv har han en stemme jeg stoler på.

 er tre fortellinger vevd inn i hverandre», skriver Lysbakken i forordet. «Det er den om mitt politiske liv, den om tidsånden og den om makten.» I margen har jeg notert at jeg «er mest interessert i den om tidsånden», og det holder jeg ved endt lesning fast ved, selv om også de to andre fortellingene er leseverdige. Eller 

 er kanskje mer presist, boka er ingen fest – Lysbakken er for lojal mot partiprosjektet og for forsonlig og respektfull overfor sine motstandere til at det virkelig svinger. Dette tjener ham til ære, selv om denne leserens lavere instinkter dermed ikke får sitt. Ja, bortsett fra når han vurderer innsatsen til enkelte navngitte politiske kommentatorer i forbindelse med at han måtte gå av som statsråd i 2012, da tar han bladet fra munnen.

er nok boka for oss som ikke har paratkunnskap – i motsetning til det nettopp enkelte politiske kommentatorer later til å ha – om enhver politisk hestehandel som er blitt inngått på et eller annet konferansehotell for både ti og tjue år siden. Hva angår fortellingen om makten, handler den i første rekke om SVs forhold til regjeringsmakt versus parlamentariske forhandlinger. Stoltenbergs andre regjering (2005–2013) og bruddet i forhandlingene med Støre og Vedum i Hurdalen i 2021 blir selvsagt behørig gjennomgått, men mest spennende er nesten beskrivelsene av bakromsforhandlingene med Knut Arild Hareide i forbindelse med den interne striden om retningsvalg i KrF i 2018, som endte med at Hareide gikk av som partileder.

 har det vel ikke med å omvende meningsmotstandere i stort antall, og det vil nok heller ikke «I alle dager» gjøre, men når det gjelder 

, har Lysbakken synspunkter det er verdt å diskutere på tvers av politiske skillelinjer. Et sentralt poeng i boka er at hans politiske liv – fra ungdomstida til i dag – har falt sammen med den nyliberale epokens høydepunkt. Etter Murens fall dominerte nyliberalismen tidsånden fullstendig, skriver Lysbakken. Med den kalde krigen overstått ventet man at lystig klingende transaksjoner på det frie marked skulle skape varig fred og samforstand; alternativer til markedstenkningen og individualismen lot seg knapt tenke. Nå viser 11. september, finanskrisen og MAGA at den nyliberale æraen er over, vi lever bare i ettervirkningene av den og vet ikke hva som vil komme.

Har Lysbakken rett i dette? Jeg vet ikke. Vi vet ikke hva som vil komme, det er sant, men tyder ikke det også på at vi fortsatt har store vanskeligheter med å forestille oss et annet system enn det som har tjent oss så middels godt hittil? Vår mangelfulle håndtering av de tilsynelatende uoverstigelige utfordringene som ulikhet, klima og krig representerer, peker i den retningen.

 anmeldte tidligere Høyre-­statsråd Torbjørn Røe Isaksens «Ingen tror på nåtiden» for Bokmagasinet, bemerket han at boka hadde få forslag til løsninger på alle problemene vi står i. I likhet med Isaksen har Lysbakken nå satt et i hvert fall foreløpig punktum for sitt politiske liv, men når det gjelder fortellingen om SV og regjeringsmakten, holdes dørene åpne. Løsningene for framtida har imidlertid ingen dominerende plass hos Lysbakken heller. De skisseres raskt når det er mindre enn ti sider igjen av boka, og sier nokså vagt at venstresida må skape en allianse mellom den fagorganiserte arbeiderklassen og den progressive middelklassen, og veien til suksess er «en renessanse for reformismen»: Vanlige folks liv og velferd må gjøres bedre én reform av gangen.

Dét må vi vel kunne si var et farvel til den unge, revolusjonære Lysbakken, himmelstormeren, men jeg mener ikke å være sarkastisk. Det kan høres smått og resignert ut, men kanskje er det dette vi kan håpe på: langsomme, små skritt mot en bedre verden.

Denne mannen ville jeg lånt bort pappa­permen til uten å blunke! 

Reformisten

Da jeg leste den britiske forfatteren og akademikeren Clair Wills’ bok «Min mormors hemmeligheter», som nylig er kommet på norsk, tenkte jeg på avslutningssetningene i Dag Solstads såkalte Telemarks-roman, der forfatteren selv husker tilbake til hvordan han som fjortenåring i møte med 

 sterkt bibeltro mormor måpte over den enorme mentale avstanden mellom dem: «Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.» Denne kløften kan sikkert flere ha kjent, om de har foreldre eller besteforeldre som er oppvokst i en annen type samfunn eller på den andre siden av et betydelig kulturelt skifte, og denne nesten svimlende avstanden til mennesker som på andre måter er nær – i slekt, tid og rom – er det som fascinerer også i Wills’ sterke bok.

 familiedrama er å finne i Irland på femtitallet, bare få år før forfatteren selv kom til verden i England. I hennes irske slekt ble det mumlet om at broren til Wills’ mor skulle ha satt barn på en nabojente, og at det derfor fantes en ukjent kusine. I voksen alder begynner hun å grave i saken og finner ut at mormoren ikke ville ha noe giftermål mellom eldstesønnen på gården og denne jenta, og den vordende moren ble derfor sendt til et såkalt mødrehjem for å føde. Barnefaren dro til England for å arbeide til støvet hadde lagt seg, men vendte aldri hjem.

Disse mødrehjemmene er en fremmed­artet institusjon for verdiliberale nordmenn; selv hørte jeg om dem første gang da irske Claire Keegans sterke kort­roman «Småting som dette» kom på norsk i 2021. Mødrehjemmene var en type anstalter – ofte finansiert av Den katolske kirke og gjerne drevet av nonner – der et enormt antall ugifte mødre helt fram til nittitallet fødte i skjul og bodde til barnet var stort nok til å adopteres bort. Slik vi kan lese hos Wills, er det i ettertid mye som tyder på at de religiøse institusjonene anså det like mye som sin oppgave å tildele straff for synden det var å ha sex utenfor ekteskapet, som å yte omsorg i en vanskelig situasjon, og de siste tiårene er det blitt avdekket de mest gruoppvekkende forhold ved flere av disse hjemmene. Et sentralt poeng hos Wills er at det mødrehjemmene i første rekke sørget for, ikke var velferd, men hemmelighold.

Mødrehjemmene tilhører det tjuende århundre, altså moderne tid, og en av flere ting Wills’ bok lærer oss, er hvordan Den katolske kirke i Irland faktisk kunne stramme grepet om befolkningen og sedeligheten i en tid da kristenkonservative holdninger tapte terreng ellers i den vestlige verden. Her kjenner leseren det solstadske gufset fra noe mange av oss tenker på som fortidig, men som altså har eksistert blant oss – Irland føles ikke fjernt av sted – langt inn i vår egen levetid. Når forfatteren forteller om hvordan både hun selv og en rekke av slektningene i hennes egen generasjon har fått barn utenfor ekteskap uten å oppleve fordømmelse, illustrerer det de nærmest seismiske endringene som har funnet sted i kulturen.

 om, er mormors rolle i familiefortellingen vel så viktig som det ukjente søskenbarnet. Forfatteren avdekker nemlig flere hemmeligheter rundt bestemoren, som både skaper en plottvending og gir nye dybder til skammen og hemmeligholdet. Fortellingen er svært leseverdig, og når Wills sannsynliggjør det 

 i sin familiehistorie ved hjelp av statistikk, oppleves den som representativ for denne delen av irsk historie.

Ikke ofte, men av og til, opplever jeg likevel at fortellingen i litt for stor grad er lukket inne i Wills’ familie, og det er da en lettelse når boka igjen åpner seg i mer kjølige, kulturanalytiske partier. Her gir Wills meg en sult på mer – mer om moderne irsk historie, mer om Den katolske kirkes innflytelse på alt fra stat til lokalsamfunn og privatliv.

Straffen for  å bli mor

Jeg er ikke blant dem som besitter detaljert kunnskap om Arbeiderpartiets historie, og om Werna Gerhardsen – lokalpolitiker, organisasjonsmenneske og statsministerfrue gjennom 17 år – visste jeg bedrøvelig lite før jeg nyss leste Sigrun Slapgards ferske biografi om henne. Dette er kanskje ikke så rart, hun er ikke veldig hyppig omtalt. Hun er ikke tilgodesett med egen artikkel hverken i Store norske leksikon eller Norsk biografisk leksikon, og biografien poengterer i sitt avsluttende kapittel at hun til tross for sitt utrettelige kvinne- og familiepolitiske arbeid slett ikke er nevnt i de historiske oversiktsverkene over Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.

Dette siste ble jeg sittende og grunne litt over ved endt lesning. Biografien tegner et bilde av en person som var omstridt, ikke minst innad i partiet, og kanskje kunne man tenke seg at enkelte ikke har ønsket å framheve henne? Boka sår imidlertid også en annen mistanke: Kanskje hun ikke spilte en særlig betydningsfull rolle?

undertittel, «Jenta fra Løkka», er litt blass, selv om det så klart ligger en kime til noe sentralt i Werna Gerhardsens historie her: Werna – la oss for enkelhets skyld holde oss til fornavnet heretter – vokste opp i beskjedne kår i et typisk arbeidermiljø på Grünerløkka i Oslo som datter av en ugift kvinne. Hun hadde ikke råd til å ta utdannelse, og hun bodde aldri lenger unna fødestedet enn en tjue minutters spasertur. At hun ble statsministerfrue og dermed var ved maktens sentrum gjennom den mest spennende og løfterike epoken i moderne norsk politisk historie – altså tidligere veiarbeider Einar Gerhardsens til sammen sytten år i regjering i perioden 1945–1965 – er et fint symbol på det arbeiderbevegelsen med Ap i spissen oppnådde i det tjuende århundre. Det er likevel påfallende at 

 er den egenskapen som blir framhevet hos en person som drev motstandsarbeid under krigen, som satt i Oslo bystyre i to tiår, som ble beskyldt for å ha «intim» omgang med KGB, og som Haakon Lie skal ha kalt «ei merr».

 en usjenerøs innvending, men slik Slapgard framstiller henne, bærer hun ikke de mer enn 500 sidene biografien her strekker seg over. Det er synd å si det, men enten det gjelder de mørke krigsårene eller Arbeiderpartiets gylne epoke i tiårene etterpå, er Werna mest av alt interessant som 

, selv i en bok der hun altså er hovedperson. Hun har verv og oppgaver i ulike deler av arbeiderbevegelsen – hun er spesielt opptatt av barn, oppvekst og utdannelse – og er åpenbart et organisatorisk rivjern, men for å sette det litt på spissen: Mens Einar sjonglerer Stalin, Nato og spørsmålet om atomvåpen, skaffer Werna en keramikkovn til Ruseløkka skole.

Derfor er det spesielt leit at boka halvveis forbigår en vesentlig side ved Wernas virke, nemlig årene som folkevalgt. Slapgard skriver i forordet at Werna var bystyrepolitiker, men da noen «bystyresaker» blir nevnt i en innskutt bisetning nesten tre hundre sider senere, så hadde i hvert fall denne leseren glemt det. Det er ikke så rart, for Slapgard på sin side glemmer å fortelle at Werna overhodet ble innvalgt. Andre steder kan jeg lese meg til at hun satt i tjue år, og dette er litt vesentlig, for vi får riktignok høre en god del om Wernas politiske arbeid, men som fem ganger folkevalgt trer hun tydeligere fram som selvstendig politiker. Til sammenligning har Ingolf Håkon Teigenes Werna Gerhardsen-biografi fra 1987 i det minste et eget kapittel om Wernas tid i bystyret, om enn ikke særlig innholdsrikt, det heller.

er en av flere ting som gir den nye biografien et litt distré preg. En annen er bokas tendens til å etablere spenningsmomenter uten å følge dem opp. Direkte frustrerende for leseopplevelsen blir dette da Slapgard får snusen i et mystisk upublisert manus fra den innerste krets rundt Gerhardsen-paret. Spenningen stiger da en ansatt i Arbeiderbevegelsens arkiv greier å spore opp manuskriptet blant de omfangsrike etterlatenskapene etter ingen ringere enn Haakon Lie. Så hører vi ikke mer om det på omtrent hundre sider. Da får vi imidlertid vite at manuskriptet inneholder enkelte ufordelaktige karakteristikker av Werna, og at det forteller om «situasjoner som i liten grad er beskrevet, og der alt nå er i ferd med å stå på spill». En dirrende cliffhanger der, altså – og hengende blir den. 

Åtti sider senere forteller Slapgard at manuset har vært til nytte i hennes «puslespill», men fortsatt får vi ikke vite på hvilken måte. Hun henviser til manuskriptet 18 ganger; ingen av tekststedene avdekker noe oppsiktsvekkende om Werna – en tredjedel handler om de mange turene til fjells med Martin Tranmæl.

 av boka handler om Wernas velvilje overfor Sovjetunionen, og om ryktene som etter hvert begynte å svirre langs de flytende grensene mellom partiapparatet og overvåkningstjenestene, men som ikke ble offentlig kjent før på nittitallet, lenge etter Wernas død: Hadde hun en KGB-agent som elsker? Var hun ei manipulativ kjerring som duperte sin mann til å innta en forsonlige holdning til Sovjet? Med nåtidas blikk er det vanskelig å se de udokumenterte påstandene som særlig mer enn del av en partiintern rivalisering blandet med kvinnefiendtlighet, men det er like fullt en historie vel verdt å fortelle. Arbeiderbevegelsens betydning for det moderne Norge kan ikke overvurderes, og dermed er nesten alt ved Arbeiderpartiets historie av interesse. Likevel – Ingolf Håkon Teigene nøyde seg i sin tid med 180 sider om Werna. Kan hende det var tilstrekkelig.

Boka forbigår en vesentlig side ved Wernas virke.

Fru Gerhardsen

Det klinger litt av både ønskedrøm og festtale, jeg er klar over det, men like fullt er det prinsipielt sant og riktig: Det frie ord spiller en avgjørende rolle i en demokratisk offentlighet, på sitt beste utvider litteraturen tanken og foredler menneskesinnet, og dette gjør forlagsbransjen til en umistelig kulturbærer.

Ja, og i tillegg er forlagene bedrifter med mål om å sope inn spenn, ståler, gryn og grunker.

 men av og til glemmer enkelte aktører at de altså er begge deler: børs 

 katedral. For eksempel kunne VG i forrige uke avsløre at det lille forlaget Moment hadde satt i gang en konkurranse blant ansatte i bokhandlerkjeden Ark for at de skulle publisere «anmeldelser» (i kjedens nettbokhandel) av en av forlagets utgivelser. Blant premiene var en tur til Spania, og dermed tikket det inn både stjerner og positive omtaler.

Det er klart at det skjærer litt i hjertet at disse tomme lovordene får samme betegnelse som den journalistiske sjangeren 

 – for en profesjonell kritiker har jo slike forbruker­omtaler samme faglige status som sølekaker har for en konditor. Det er også et dårlig tegn at et norsk forlag synes det er greit å betale for reklame­floskler presentert som uhildede vurderinger, men kanskje bør det hele likevel avfeies som en bagatell: Det er et lite forlag og en ubetydelig utgivelse, og de såkalte anmeldelsene er nå fjernet og erstattet av sure lesere som gir boka én stjerne fordi de føler seg lurt av de opprinnelige, overstrømmende omtalene. Det kan være straff nok – men det er verdt å minne om at selv om forlaget er lite, så nyter også Moment godt av bransjens særordninger, ikke minst momsfritaket. Det er liksom meningen at samfunnet skal få noe igjen for dette, for eksempel ansvarsfulle bidrag til den felles samtalen.

kanskje er en bagatell, men som tillegges vekt i litteraturlivet, er litterære 

. Heder og ære er stas, og i likhet med rosende anmeldelser kan forlagene selvsagt bruke priser i markedsføring. Det er jo ekstra bra reklame at 

, helt uavhengige instanser, sier at boka du skal selge, er god som gull. I skrivende stund leser jeg for eksempel på nettsiden til Forlaget Oktober at de smykker seg med tre nominerte til Nordisk råds litteraturpris samt ferske mottakere av både Oktoberprisen og Aschehougprisen.

Enkelte av de større forlagene deler nemlig ut litterære priser. Vi har Gyldendalprisen, med en jury bestående av kritikere og akademikere; Bonniers relativt ferske pris, kåret av Forfatterforeningens litterære råd; og Aschehougprisen, der vinneren pekes ut av arbeidsutvalget i Norsk kritikerlag. Et fellestrekk er altså at juryen er uavhengig, og i tillegg at prisen kan gå til forfattere på alle forlag. Dette gir prisene prestisje, og forlaget som deler ut, demonstrerer at det ikke bare er en bedrift, men også en kulturinstitusjon.

så rart at Oktober har etablert en pris; de har et selvbilde som et spesielt seriøst, høylitterært forlag og omtaler gjerne seg selv som «forfatternes forlag». Det innebærer at de hegner om seg og sine: Oktobers pris går bare til deres egne forfattere. Og juryen? Forlagets 

. Det er rett og slett en intern påskjønnelse, en bonus (et stipend, for tida på 150.000 kroner), men kalt 

 kan den brukes i reklame. I år brukte de prisutdelingen til å kickstarte salget av 

. Det er pinlig, og det er dårlig gjort mot de sakesløse forfatterne som blir utpekt som vinnere. En redaksjon som skal ha kompetanse på å lese undertekst og indirekte budskap – forstår de ikke hvordan de selv undergraver den symbolske verdien av konseptet «litterær pris» når de lager seg en liksom-utmerkelse til bruk i markedsføring?

Det vesle samrøret mellom Moment Forlag og noen bokhandelansatte kan vi legge bak oss, men Forlaget Oktober? De må faktisk tenke litt over sin egen rolle som kulturbærer.

Alt har en pris

Det har alltid vært noe dickensk over Zadie Smiths store romaner og fargerike persongallerier, og i hennes nye er Charles Dickens faktisk på rollelisten. Også andre berømte litterater, som George Eliot, William Thackeray og Thomas Carlyle, svinser innom boksidene. «Bedrag» er Smiths første historiske roman, og vi befinner oss altså i de litterære miljøer i 1800-tallets England, og slik gode historiske romaner gjerne gjør, peker boka både mot fortida og mot vår egen tid.

Hovedpersonen er den godt voksne enken Eliza Touchet, bygd på en virkelig person: inngiftet slektning av og husholderske for forfatteren William Ainsworth – en for meg ukjent personasje, men som jeg nå har lært at var forfatteren av en mengde historiske romaner. Han var samtidig med Dickens – til dels bredt lest, i dag så å si glemt. En samtidig litteraturkritiker skal ifølge romanen ha oppsummert forfatterskapet som «jevnt over kjedelig, bortsett fra når det er motbydelig».

 er imidlertid den såkalte Tichborne-saken, en sensasjonell medie- og rettssak fra begynnelsen av 1870-årenes Storbritannia: Den lavadelige Roger Tichborne har vært forsvunnet til havs i årevis før en mann dukker opp og krever arv og tittel. Et omfattende rettsoppgjør og mediesirkus følger. Saken har mange av underholdningslitteraturens elementer – skipbrudd, identitetsforveksling, rikdom og adel – og fru Touchet fatter interesse. Etter mange tiårs skyggetilværelse i Ainsworths litterære salonger tar hun selv pennen fatt, og aller mest fascinert er hun av den påståtte sir Rogers hovedvitne, Andrew Bogle, en tidligere slave fra Jamaica, som sindig og uten fakter holder fast ved sin versjon av historien selv når saken rakner fullstendig.

 tematiske baller opp i lufta – sannhet og romankunst, slaveri og klasse. Gjennom Bogles fortelling knyttes det engelske aristokratiet direkte til den mørkeste kolonihistorien, og mens overklassen i romanen smykker seg med å ha avskaffet slaveriet, er det de lutfattige arbeiderne på tekstilfabrikkene som ofrer inntekt og mat på bordet ved å streike i solidaritet med de amerikanske slavene på bomullsplantasjene i sørstatene. Selv de riktignok beskjedne årlige rentene som den politisk progressive fru Touchet lever av, er en velstand spunnet av bomull fra Karibia. I 1834, da Storbritannia forbyr slaveholdet, sender enkelte godseiere sine egne engelske landarbeidere til koloniene som erstatning. «Reform eller ikke: Noen må skjære det hersens sukkerrøret.» På papiret eier de fra før friheten som slavene nettopp har vunnet, men de gjør slavenes arbeid og dør i hopetall i det tropiske klimaet.

 sett overstrømmende mottagelse har «Bedrag» møtt mild kritikk for å flagge sine budskap for åpent. Anmelderen i London Review of Books mente at boka tigget om et seminar – «og det folk ville si på det seminaret, ville antagelig sammenfalle med det boka vil at de skal si. Og det ville ikke av den grunn vært et dårlig seminar, for tingene boka vil du skal si, er bare gode ting». Imidlertid ble innvendingen framsatt som om det historiske slaveriets redsler var romanens 

 emne. Uansett er akkurat slaveriet som moralsk spørsmål ikke en sak som egner seg for den moderne litteraturens programmatiske tvetydighet, men Smith skaper faktisk politisk spenning når hun gjennom parallellføringen av slaver og arbeiderklasse kan sies å knytte slaveriet vel så sterkt til kapitalismen som til rasismen.

I Morgenbladet mener Live Lundh at Smith tilhører en forfattergenerasjon som gjerne tar opp brennbare samfunnsspørsmål, men alltid med estetisk distanse og en uvilje mot å ta stilling. Romanens ideer er dessuten for gjennomtenkte, premissene for banale, mener hun. Og det kunne en saktens vært enig i, om Lundh hadde hatt rett i at boka hvilte på læresetninger av typen «vi alle ‘burde sjekke våre privilegier’, eller at ‘populisme og trumpisme appellerer til den fattige, hvite arbeiderklassen’». Dette er en fortegnet lesning.

er riktignok ikke tatt ut av løse lufta, men Smith behandler saken på en langt mer nyansert måte enn Lundh skal ha det til. Saken er at selv om alt tyder på at «sir Roger» er en bedrager og en bløff – han er for tjukk, snakker cockney og er blitt gjenkjent som en slakter fra Øst-London – blir han en slags folkehelt blant de lavere sosiale lag. Forfatter Ainsworths nye kone Sarah er selv fra arbeiderklassen, og hun ser på sir Roger som en av sine egne, og med en helt særegen slutning tar hun hans åpenbare arbeiderklassetilhørighet som tegn på autentisitet. Hvis han var en bløffmaker, så ville han selvsagt ha jåla seg til og snakket pent som en lord, ikke sant? Nei, «sir Roger bryr seg ikke med sånt. Han er seg sjøl.»

Sarah er en komisk figur, men romanen viser henne sympati, og selv om logikken slår krøll på seg, har hun jo på et nivå rett: Det 

 faktisk nettopp fordi sir Roger er som henne, at establishmentet nekter ham de privilegiene han hevder som sin fødselsrett. Tilfredstillelsen i at en fra fattigklassen skulle slå kloa i det overklassen vil ha for seg selv, springer ut fra en moralsk sannhet som trumfer de faktiske forhold. Og hva med Bogle? Hvilken interesse skulle en eks-slave fra Jamaica ha av hvem som arver en adelstittel i England? Dette er ikke et banalt spørsmål.

blant verdens mest sentrale og bejublede skjønnlitterære forfattere under 50 år, og det er selvsagt ikke rart at hun blir lest med både interesse og skepsis. Også jeg kunne selvsagt peke på lyter og mangler, men hun holder et høyere nivå enn brorparten av det som utgis, så la oss heller framheve det. Det kan dessuten legges til at selv om Smith ikke alltid har vært så heldig med sin norske språkdrakt, har hun nå, med Hilde Stubhaug, fått en oversetter mer på høyde med materialet.

Hun holder et høyere nivå enn brorparten av det som utgis.

En adelsmann av folket

Sommeren nærmer seg, det koker både her og der, ikke minst i kulturredaksjonene. «Nordmenn mener lesing er ‘hot’», leser jeg i en Aftenposten-sak publisert forrige lørdag, og gode nyheter om lesing er blitt såpass sjeldne at jeg fester oppmerksomheten. Nordmenn synes visstnok lesende mennesker er attraktive, at de framstår som avslappede og interessante. Kan det stemme? Er nerdenes vår kommet, har litteraturens smale sti 

 åpnet seg som snarvei til kjønnslivets forjettelser? Jeg må imidlertid spørre meg selv: Er dette alvorlig nok til å skrive en kommentar om i Bokmagasinet?

, som det heter, og omtrent samtidig leser jeg, også dette i Aftenposten, at et «nytt skjønnhetsideal trer frem – Alle er kåte på gnagere». Ja vel? Dette er visst også en trend: at menn med spisst ansikt og bustete hår blir regnet som attraktive. Å ligne ei rotte er sexy!

 rundt: The New York Times, Vogue, The Guardian. I Dagsrevyen på mandag viet de rottefjesene et like langt innslag som kveldens rapport fra Gaza. Man sparte ikke på de journalistiske ressursene: Skuespiller Sjur Vatne Brean ble intervjuet i kraft av å matche idealet, tre på gata fikk si sin mening, og innslaget ble kronet av ankerkvinne Åsa Vartdal som satte seg ned i studio og intervjuet NRKs egen kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad om hva trenden sprang ut fra. (Hobbelstad hadde utrolig nok et svar, og det synes jeg faktisk er imponerende, helt på ordentlig.)

, eller i det minste på høyde med gnagertryne, kan da saktens påspanderes noen betraktninger. Det er riktignok nærliggende å innvende at jeg her heller har utgangspunktet for en dystopisk kulturkommentar om at selv prestisjefylte, antatt redaktørstyrte medier nå tangerer innholdet i sosiale medier-strømmen til en fjortenåring, men nei, nå skal jeg forsøke å se dette som et lite lyspunkt i kulturelt mørke tider. For jeg vil så gjerne tro det: Lesing er heite saker! Denne tidkrevende, tenksomme aktiviteten har fått høy status i oppmerksomhetsøkonomiens tidsalder!

Det minner meg om at en kollega nylig overhørte en tenåringsgutt på t-banen fortelle en jente om «Forvandlingen» av Kafka, som han for tida leste. 

dag så jeg en litt eldre gutt som leste Kafkas «Slottet», også det på t-banen. Jeg tenker på min egen studietid, hvordan vi kunne flire av alvorlige unge menn som kunne se ut til å nærmest posere med modernistiske klassikere. I dag da det meldes at ungdom, særlig gutter, knapt leser lenger – og dermed også går glipp av den kunnskapsmessige, sosiale, emosjonelle og eksistensielle modningen som litteraturen i beste fall kan bevirke – kunne intet glede meg mer enn at de begynte å pynte seg med krevende bøker, om det så 

 raskt over i skepsis. To Kafka-entusiaster på samme dag? Hverken Dostojevskij, Hesse eller Céline – de pleide da å appellere til unge menn? Tja, antagelig fordi akkurat Kafka tilfeldigvis 

 på Tiktok, som man kan lese i både Morgenbladet og Bokmagasinet. Og i The Economist, Frankfurter Allgemeine og The Spectator, finner jeg raskt ut. Tiktok setter kursen, voksenmediene halser etter.

Mismotet får igjen overtaket: Tyder ikke alt dette mest på at lesingen er redusert til et vanlig, algoritmisk moteblaff, på linje med midtskill og høyt bukseliv? Ja, kanskje er Kafka allerede avløst av rottefjes og bustesveis?

 tidenes sureste sommerhilsen (men den er godt ment): Jeg ønsker dere alle en rekke regntunge ferieuker. Vi trenger ikke hete, vi trenger time på time med konsentrert lesetid. Og så, etter sommeren møtes vi igjen for å få skjermene ut av skolen, bekjempe tek-gigantenes jerngrep over medie­strømmen og gjeninnsette lesingen i sentrum av kulturen, OK?

Siste skrik – eller siste sukk

Denne teksten skrives faktisk på Rørosbanen og ble påbegynt rett før kringlestopp i Alvdal. Nå var det riktignok ikke sånn at vi bare 

inn på toget hennes – majesteten arrangerer ikke slabberas man bare stikker innom. Nei, vi – eller 

; jeg merker at dette kongelige vi-et er et par knepp for stort for meg – var høytidelig invitert.

Og man leser to ganger når man får e-post fra Det kongelige hoff, spesielt med såpass eksentrisk innhold: «H.K.H. kronprinsessen ønsker å invitere Bjørn Ivar Fyksen til forfattersamtale med Virginie Despentes, Wencke Mühleisen & H.K.H. kronprinsessen i Storstuggu på Røros.»

Tankene begynte å spinne. Mühleisen? Despentes? Hvorfor var jeg, ved navns nevnelse, invitert til å overvære dette? Jeg forstilte meg at noen av kronprinsessens medarbeidere ved Det kongelige hoff hadde sittet og diskutert: 

Subkultur, fransk feminisme, seksualitet, grenseoverskridelser – kunne det være noe for han bondetampen borte i Bokmagasinet?

Senere ble det klart at hoffet var blitt tipset om noen kritikernavn av Despentes’ norske forlag, men jeg var allerede trollbundet av nysgjerrighet. Og litt beæret? E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

 kan en Klassekampen-skribent – en som var ungdom på det ironiske nittitallet – bli forunderlig selvopptatt og selvgranskende. Jeg sitter under Mette-Marit-monogrammet på togvinduet og lurer: Hva 

jeg her? Ikke at jeg har noen form for kvaler over å la glansen fra de kongelige skinne på meg en stakket stund, slett ikke.

Selvsagt bør spørsmålet om arvelig makt diskuteres, men det er mye arvet makt i dette landet som har mye større direkte innvirkning på folks liv. Tenk på alle milliardærarvingene som helt utenfor demokratisk kontroll skalter og valter med arbeidsplasser, produksjon og norsk natur. Kongehusets makt er til sammenligning symbolsk og i stor grad indirekte. Nei, la oss hygge oss litt med de kongelige. Hvis kronprinsessen i tillegg kan bidra til å holde liv i den smule lesning som fortsatt finner sted her til lands, så skal det ikke komme det aller minste maktkritiske pip fra denne kanten.

Med et merkverdig voksende selvbilde tenkte jeg at 

jeg kan da godt være også de kongeliges kommunist

 dro jeg altså på ekspedisjon innover i kongeriket, først med vanlig rutetog på Rørosbanen. Det var jeg glad for, for på vei ut fra Hamar stasjon eksploderte en flaske mineralvann fra de kongelige kilder i Larvik over fanget mitt og skapte iøynefallende skjolder i skrittet. Gudskjelov at kronprinsessen ble spart for synet av en av sine mindre beskjedne undersåtter i en slik uverdig tilstand.

For øvrig var det en deilig dag i fedrelandet. Kjølig vårlys og dype skoger, skarer av snauklipte lamunger i hamnehagene. Utenfor Elverum kjørte toget forbi en tropp av kongens soldater i full mundur; toget tutet, rekruttene smilte blidt og vinket, tanken på krig og død var fjern.

E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

Kvinner med en fortid

Arnold Busk må besitte en helt egen trygghet, tross litterære omtaler som tyder på det motsatte. Som mange vil huske, spilte han rollen som elsker og kjæreste i Vigdis Hjorths ville, heseblesende, lett skandaløse roman «Om bare» (2001), som tegnet et ikke utelukkende flatterende portrett av ham. Når han nå er tilbake, som forteller og hovedperson i sin egen roman, vet han selvsagt at han vil bli vurdert opp mot Hjorths bok, og som den litteraturprofessoren Arnold Busk er, har han høyst sannsynlig litterær selvinnsikt nok til å vite at hans tekst knapt vil tåle sammenligningen. Likevel kaster han seg ut i det! Det vitner om en vilje til litterært liv som er litt rørende.

 var nå Arnold Busk igjen, denne nesten-navnebroren til den renommerte bokhandelen i København, Arnold Busck? La oss rekapitulere: For et par tiår siden var Vigdis Hjorth, en av våre beste og mest synlige forfattere, kjæreste med litteraturprofessor Arild Linneberg, og det er en utbredt, innforstått kunnskap i litteraturmiljøet at dette forholdet i det minste var inspirasjonen til det forsiktig sagt stormfulle kjærlighetsforholdet mellom den ildfulle Ida Heier og den like uimotståelige som ustabile Arnold Busk i «Om bare».

Kall det gjerne sladder, men dette er en helt avgjørende kontekst for lesningen når Linneberg nå, snart et kvart århundre etter Hjorths utgivelse, har grepet pennen og skrevet det som i pressen allerede er blitt kalt en motbok, eller motroman: «Bare om Arnold Busk, fortalt av ham selv».

Motroman-begrepet skaper imidlertid forventning om en litt aggressiv bok, i hvert fall med en slags snert mot Hjorths framstilling, for hun har jo vært ute for dette tidligere: I 2017 utga søsteren Helga Hjorth romanen «Fri vilje», et bitende forsøk på å korrigere det familieportrettet som ble tegnet i storesøsterens «Arv og miljø» året før. Dette er imidlertid ikke Linnebergs prosjekt; han har skrevet en mild, vennligsinnet og nokså klossete, men derfor litt sjarmerende roman, preget av en viss forundring over hvordan kjærligheten utviklet seg, men uten bitterhet.

 til stadighet utløser trangen til å skrive motbøker, bærer vitne om den emosjonelle kraften i forfatterskapet, som altså er i ferd med skapet et fiktiv litterært landskap rundt Hjorths egne fiksjoner, utenfor hennes kontroll. I tillegg sier det selvsagt også noe om hvor ubehagelig tett på virkeligheten hun av og til legger sine fiktive intriger.

Når det gjelder denne virkelighetsdimensjonen, går Linneberg i flere retninger samtidig: I omtalen av arbeidssted og bokutgivelser skaper han større sammenfall mellom Arnold Busk og sin egen person enn det som fantes i Hjorths roman, mens Hjorths Ida Heier har han fiksjonalisert ytterligere ved å gi henne et annet navn – 

 som han hinter til familiekontroversene rundt den virkelige Hjorths «Arv og miljø». Sammenfiltringen av fiksjon og virkelighet er så flokete her at jeg ganske enkelt velger å forlate Hjorth og Linneberg og holde meg strengt til diktningen. Til tross for at den var fortalt i tredjeperson, lot nemlig «Om bare» til å være fortalt av Ida Heier selv, og derfor kan sannhetsgehalten og virkelighetsforankringen i Arnold Busks motfortelling få være en sak mellom Ida og ham.

Det er imidlertid på tide å besvare det påtrengende spørsmålet: Tåler boka sammenstillingen med Ida Heiers fortelling? Svaret er nei. I Idas versjon er ­kjærligheten til Arnold så sterk at den er som en ­åpenbaring, et gudsbevis; i sin egen roman er Arnold på ingen måte en brennende busk – prosaen hans er nesten merkverdig lite energisk. «Bisarre episoder og ­dramatikk begynte også å tære på helsa», skriver han daft om tida da forholdet har passert ­middagshøyden, en periode Ida Heier malte ut i sterke farger iblandet desperasjon, frustrasjon og alle kroppsvæsker. «Vi var naturlig nok heller ikke like forelska som før», fortsetter Arnold snusfornuftig.

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.

Busk i kjærlighetens kratt

Uten korpsbevegelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skolekorpsene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litteraturlivets bransjedebatt.

Bak fasadene i amerikanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Skyer over Suburbia

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne

Skal forfattere vurderes av kolleger som ikke kan skrive eller oppføre seg?

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litte­ra­turen om det ikke står et menneske bak?

Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.

Hamskifte

Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.

Lyden av ungdom­me­lige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg mot­stands­løst underholde av litteratur!

Kritikk på viddene

Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.

Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tanke­spred­te biografi.

Alt har en pris

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbei­der­klassens helt.

At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprin­sessens litte­ra­turtog.

Busk i kjærlig­hetens kratt

Uten korps­be­ve­gelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skole­korp­sene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litte­ra­tur­livets bran­sjede­batt.

Bak fasadene i ameri­kanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Skyer over Suburbia

Litte­ra­turen er det viktige, ikke forfat­terne

Skal forfattere vurderes av kolleger som ikke kan skrive eller oppføre seg?

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?

Lyden av ungdommelige drømmer.

Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.

… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.

Busk i kjærlighetens kratt

Uten korpsbevegelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skolekorpsene!

Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litteraturlivets bransjedebatt.

Bak fasadene i amerikanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne