Bjørn Ivar Fyksen

Det er lett å få litt kløe når høyresidens kulturkrigere nå stadig oftere påtar seg oppgaven med å adressere forvitringen av norsk felleskultur. Ikke fordi norske verdier ikke er verdt å bevare, men fordi man sjelden fornemmer noen særlig omsorg for den 

 tingen som åpenbart er felles for nordmenn, nemlig norsk språk. Til sammenligning vedtok det danske Folketinget i februar en tiltakspakke som «skal beskytte det danske sprog og sikre, at det ikke i al for høj grad bliver udvandet af fremmedord og engelske udtryk». Dansk Sprognævn skal veilede mediene og sågar bedrive 

 rådgivning overfor «centrale sprogbrugere» om «korrekt brug af dansk og begrænsning af unødvendig engelsk sprogbrug».

Så artig om det norske Språkrådet tok tak i det samme! At de ringte rundt til politikere og kommentatorer og sa hei hei, min gode mann, på norsk adresserer vi hverken problemer, utfordringer eller elefanten i rommet, vi adresserer brevpost.

ut som pedantisk norsklærerknirk, men om noen skulle tvile på at engelsk fortrenger norsk, kan de ta seg en tur på universitetet, snakke med en tenåring eller åpne en restaurantmeny i hovedstaden. Eller klikke seg inn på VG.no. «Fetisha Matcher: – Har datet roomien min», leste jeg nylig på forsiden, mens samme medium mener det er nødvendig å gi leserne en ordforklaring av «tyvgods». Det er jammen «vanskelig å få hodet helt rundt», som det nyss het på Morgenbladets kultursider.

Et annet eksempel: I forrige uke publiserte VG en forbløffende lang og begeistret sak om at en av rollefigurene i tv-serien «Jo Nesbøs Harry Hole» skjærer penisen av en annen, og de presenterte i den forbindelse en uskjønn nyskapning som faktisk krever litt engelskkunnskaper for å begripe: «et mannlig kjønns­organ som blir severert fra kroppen» (

 = kuttet, adskilt). Eksempler fra Klassekampen lar seg antagelig også oppdrive, men 

ha listet opp et utall eksempler, og likevel er alt langt verre i Danmark; der har jo anglifiseringen utartet i en slik grad at en kulturbærende avis heter Weekendavisen uten å skamme seg, og nettopp i den avisen ble da også Folketingets språkinitiativ blankt avvist. Kort tid etter Kulturministeriets pressemelding konkluderte kommentator Marta Sørensen med at det danske språk ikke dør av en smule engelsk, og hun brukte alle frisinnede lingvisters favorittargument: Språket er i stadig endring! Hun mente bekymringen bare handlet om estetikk og sosial posisjonering: Åndssnobbene mener bare at det «gamle danske er pænere», og at «engelske låneord signalerer varm luft (

 = tomprat), overflade og kommercialisme».

Til dette er én ting å si: Ja, nettopp? Idet en dansk eller norsk tekst klinger som en blanding av ungdomssjargong og Nigeria-brev, er det vel grunn til estetisk forargelse? Eller har stygt og pent blitt latterlige kategorier? Det er klart, «en smule» engelsk fører på kort sikt ikke til fedrelandets undergang, men det ser jaggu grimt ut. Vi dør heller ikke av stygg arkitektur, reklameskilt eller søppel i gatene, kanskje ikke engang av vindmøller på fjellet, men er estetiske innvendinger av den grunn ugyldige? Når profesjonelle språkbrukere ukritisk slenger engelsk­klingende vanskapninger ut i vårt felles offentlige rom, er det all grunn til å påtale det. Språket er en allmenning. Ikke kast søppel der.

Sørensen latterliggjør også det siste argumentet engelskmotstanderne har, nemlig dansk språk som «politisk statement: Hold jer væk, 

, vi gider ikke jeres invasioner». Sørensen kan flire, men i våre dager synes det som en helt rimelig holdning.

 ungdommen at det var fornuftig å lære seg fremmed­språk. Nå leser folk for mye engelsk. Lytt heller til hvordan bestemor ordlegger seg! Og les norske bøker.

Forsøpling av allmenningen

#fff

Det ville være freidig å påstå at middelaldrende menn på emosjonell vidvanke er underrepresentert i kunsten, men bevares, det kan ikke bli for mange av dem! Hilsen mannlig litteraturkritiker (47). Mari Andreassen, som har to kritikerroste utgivelser bak seg, har nå gjort en uvanlig vri på denne edleste av alle eksistensielle kriser: Ikke bare er den forfattet av en kvinne, men – og dette er nesten uhørt – midtlivskrisa er beskrevet nærmest blottet for satire og innforståtte flir. Her er ingen yppige unge kollegaer, flammelakkerte motorsykler eller lycrakledde maraton­ambisjoner. Andreassen har tvert imot en varm og medfølende holdning til sin mollstemte hovedperson, som i «Tenk for en jubel» ser tilbake på ungdommen og funderer på om ikke livet kunne vært helt annerledes hvis slik eller så, om bare og så videre.

tidlig i førtiårene, bosatt i Tromsø, men oppvokst i en mindre bygd lenger nord. Han har delt omsorg for tenåringssønnen Emil etter en relativt udramatisk skilsmisse – beskrevet på en måte som illustrerer Andreassens metode i denne romanen: Det slår Petter på et tidspunkt, mens sønnen fremdeles er liten, at ekteskapet ikke vil vare: «Kanskje det ikke skulle være de to. Kanskje de ikke skulle være sammen for alltid.» Eller, det 

 ham ikke – tanken bare streifer ham, men likevel er erkjennelsen rystende, og tanken vokser i ham inntil bruddet er et faktum. Prosessen er lavmælt fortalt, med en stillferdig vibrerende puls som gir teksten liv og troverdighet.

Da vi møter ham, har imidlertid noe flammet opp i ham. Han er reist til hjembygda for å gå i begravelsen til sin gamle ungdomsskolelærer, litt i håp om å møte noen av kompisene fra tenårene, aller mest i håp om at den 

 fra ungdomstiden, June, skulle vise seg på gamle trakter. Romanens fenomenale tittel er hentet fra den moderne salmen ‘Hjemme i himlen’, som synges i begravelsen, men beskriver her ungdommens store følelser. For ja, sjelden kan man være så nattsvart frustrert og uten håp som i tenårene, men 

, for en jubel de gangene stjernene sto på geledd og livet klaffet! Inne i tenårenes emosjonelle kjerr og hormonelle kratt skjuler imidlertid et spørsmål seg som er så sårt og avgjørende at det dirrer av betydning resten av livet: Er jeg verdt å elske? Dette funderer Petter fremdeles på.

 stor grad fortellingen om opp- og nedturene i Petters nokså ordinære ungdomsforelskelse i June: klining, fikling under klærne, plutselig avvisning og sødmefylt forsoning. Det er i grunnen et lite mirakel at Andreassen har greid å gjøre dette interessant, men særlig ett bestemt grep er spesielt vellykket: Den voksne Petters bittersøte gjenopplevelse av ungdomstiden blir utløst av sønnens gryende seksualitet og første forelskelse, som faren diskré observerer med like deler taus omsorg og flau gjenkjennelse. Petter vil gjerne være en klok og støttende far som bidrar med erfaring der den måtte være ønsket (noe den ikke er) eller nødvendig, men han speiler seg samtidig i sønnen og føler seg omtrent like usikker og skjelven som tretti år tidligere. Slik skapes et dobbelt blikk, der Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig, og det fungerer som bare det.

er så stillfaren og liketil i tonen, men det er også mye som er snålt og snodig – men fint: Tenåringene på Petters 1990-tall er påfallende snille mot hverandre, det er lite erting, mye omsorg og et sterkt fellesskap. Boka beskriver en venne- og kjærestedynamikk jeg overhodet ikke gjenkjenner, og særlig ungdomsskole­guttas brevskriving og evne til å snakke om følelser ville jeg i andre sammenhenger ha karakterisert som det mest spinnville eventyr. Likevel får Andreassen det hele til å oppleves som nokså troverdig. Jeg forstår ikke helt hvordan, så jeg slår det ganske enkelt fast. Eller kanskje jeg – mann, 47, jeg vil minne om det – bare lar meg forføre av ungdomsnostalgien? Uansett har romanen lykkes med et eller annet.

Midtlivskvaler, nostalgi og tenåringsforelskelse – det høres ikke ut som en stor og betydningsfull roman, men klok og empatisk som den er, gjør den jammen et godt arbeid på det lille feltet av den menneskelige tilværelse som den dekker.

Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig.

Kjærlighet i hormonenes tid

Enkeltmenneskets liv i verdensbegivenhetenes stormer er et eviggrønt emne for litteraturen, og Lea Ypi fikk for tre år siden mye og i hovedsak velfortjent oppmerksomhet for barndomserindringene «Fri. En oppvekst ved historiens ende» (opprinnelig fra 2021). Der var det albanske kommunistregimets fall utgangspunktet for fortellingen, og overgangen til politisk frihet og markedsliberale herjinger på nittitallet ble beskrevet med det halvstore barnets stemme (Ypi er født i 1979).

Dette barneperspektivet var et effektfullt grep, men likevel savnet jeg den gang mer av den voksne Ypis refleksjoner. I «Uverdighet» har hun en helt annen tilnærming: Her forteller hun om sin høyt elskede farmors liv på det krigsherjede Balkan – fra Det osmanske rikets kollaps, via fascistisk og nazistisk okkupasjon til kommunistisk diktatur – og hun dikter seg inn i sine familiemedlemmers indre liv i romanform. Boka har imidlertid en høyst dokumentarisk ramme, der den voksne Ypi gjennomsøker frigitte etterretningsmapper på jakt etter opplysninger om farmoren. Det merkverdige er at famlingen i det kommunistiske regimets støvete arkiver er de definitivt mest medrivende delene av boka.

og tenker er Lea Ypi marxistisk orientert og har et mildt sagt edruelig blikk på markedsøkonomiens velsignelser etter Murens fall. Derfor er det en slags dyster logikk i at hennes nye bok starter i senkapitalismens aller mørkeste svovelpøl: Facebook, der en fremmed legger ut et fotografi som går viralt over hele Albania. Bildet viser farmoren Leman og farfaren Asllan Ypi på bryllupsreise i de italienske alper i vinteren 1941, i solstoler, Leman med hvit pelskåpe og et stort smil, og kommentarfeltet syder. Farmoren blir kalt hurpe, kommunistisk spion og fascistisk kollaboratør, og barnebarnet får behov for å forsvare hennes ære, eller verdighet.

Hun vet at farmoren ble født inn i en osmansk embetsmannsfamilie i Hellas i 1918, flyttet til Albania og giftet seg med sønnen til en av landets tidligere statsministre. Etter krigen ble hun ansett som klassefiende av kommunistregimet og satt under overvåkning. Det er imidlertid enkelte uklarheter i familiehistorien, og Ypi bestemmer seg for å oppsøke arkivene for å fylle ut blanke flekker og finne ut av hva slags person Leman virkelig var.

hverken arkivenes etterretningsrapporter eller farmorens egne beretninger en fullstendig livshistorie. Derfor er det forståelig at Ypi føler behov for å dikte og forestille seg sammenhengene som mangler, men antagelig burde hun stått imot fristelsen: Det både fengslende og virkelighetstro i «Uverdighet» er nettopp hullene og informasjonsbitene som ikke passer helt sammen, og det er derfor uheldig at størstedelen av boka er en streit romanfortelling – konvensjonell, konsistent og strengt tatt temmelig kjedelig, de dramatiske historiske begivenhetene til tross.

Mot slutten byr imidlertid arkivene selv på en plottvending som kaster nytt lys over det vi har lest, og som nesten, men bare nesten, veier opp for en del av langhalmen tidligere i romanen. Samtidig understreker den at det nettopp er i rammefortellingen gullet ligger, og uten å avsløre hva plottvendingen består i, kan jeg antyde at den i praksis innebærer å hente en glemt eksistens opp fra en umerket grav i fortidens arkivmørke.

En sidefortelling i boka handler om ødeleggelsen av gravplassen til de sefardiske jødene i Thessaloniki under nazistenes okkupasjon av Hellas, og denne vekker assosiasjoner til forestillingen i jødisk tradisjon om at man dør to ganger: når livet forlater ens jordiske legeme, og når man ikke lenger minnes av noen. Ved at et nytt minnesmerke reises og historien fortelles igjen, mislykkes den totale utslettelsen. På lignende vis, men i mindre skala, motarbeider Lea Ypi glemselen ved å hente Leman opp fra arkivet.

Farmors mappe

Hva ser amerikanerne når de ser Grønland? spurte danske Weekendavisen for et par uker siden. De fleste av oss har sett bilder fra visepresident J.D. Vances Grønlands-besøk i fjor, der han iført en grønnglinsende polyesterparkas skuer utover en snø- og isdekket flate – og ja, hva er det han ser? I hvert fall ikke en befolkning med en kultur og en historie og et riksfellesskap med det sosialdemokratiske Danmark, svarer skribenten, men «en slags frossen bufferzone» der amerikanerne, i hvert fall de sterkeste og best egnede, kan bygge bunkere og redde seg unna jordas undergang, som i katastrofefilmene «Greenland» 1 og 2 (2020 og 2026). Eller et sted med uutnyttede mineralressurser og en vag strategisk betydning – «noget med soldater, radarstationer og skyggekrig med Sovjetunionen».

Det er fristende å flire av nærsynte amerikanere, men da samme kommentator poengterte at et av få kulturprodukter der amerikanerne faktisk har støtt på 

, var Peter Høegs bestselgende krimthriller «Frøken Smillas fornemmelse for snø» (1992), slo det meg: Det samme gjelder meg, og ikke engang den kan jeg huske stort fra.

 til bokhylla der glemte perler fra ungdommen holder hus. I dag er Peter Høeg halvveis forsvunnet fra den litterære bevisstheten, men på 1990-tallet var han en av Skandinavias største forfatterstjerner, og på videregående leste jeg alle bøkene hans (den gang var det bare fem). Nå har jeg brukt helgen på et gjensyn med «Frøken Smilla». Det vil jeg i grunnen anbefale alle, selv om jeg ved gjenlesning ser hvilken overlesset bløtkake av en roman det er.

Bokas eklektiske blanding av det høylitterære og 

-sjangeren føles distinkt 1990-tallsaktig; det samme gjelder den tettpakkede informasjonsrikdommen. Det er noe jålete over Høegs til tider anstrengende vilje til gåtefullhet, og med sitt svulmende språk og mylder av teknikaliteter er boka i partier nesten uleselig. Det er liksom for mye krem, for mye sukker, fyllet flyter utover – men servert kald er det 

, og som tenåring syntes jeg «Frøken Smillas fornemmelse for snø» var aldeles glitrende. I vintermørket nå, tretti år senere – og riktignok tidlig på nyåret – vil jeg fremdeles si det er den beste boka jeg har lest i 2026.

 påminnelsen jeg fikk av å lese boka på nytt, var at Grønland i 1985, takket være delvis selvstyre, meldte seg ut av EU. (At de meldte seg inn igjen i 1993, er nok ønsketenkning fra Høegs side – boka ble utgitt året før handlingen finner sted.) Det er 

 som er viktigst her: Vinteren i København, kulda, snøen, slapset, Grønlands drivis og kalvende breer, det svarte, dødelig kalde havet utenfor Nuuk – 

 ble aldri mørkere, kaldere eller bedre enn dette.

På en måte som minner om Kristofer Uppdals vitalistiske og monumentale dikt ‘Isberget’, dyrker «Frøken Smilla» det storslåtte ved isødet, snøen og, ikke minst, de titaniske isfjellene som med kjølig langsomhet kan utslette en boreplattform, «som om den aldri hadde vært der». Denne uovervinnelige 

 i isen blir hamret inn, men vi får også små glimt inn i grønlendernes fangstkultur og avanserte naturkunnskap, utviklet gjennom nødvendighet, for å overleve i – ikke underlegge seg – dette ubarmhjertige landskapet.

kritikk av dansk kolonialisme, vestlig vitenskap og pengegriskhet, og er selvsagt en oppfordring til ydmykhet overfor den mektige naturen og urfolket som lever i samspill med den. I vinter er imidlertid dette bokas fremste kvalitet: I møte med den fascistiske maktkåtskapen hos USAs tarvelige lederskap minner Høegs intense kunstneriske 

 om den store himmelen som tross alt finnes over verden og menneskene, og om at i mange tilfeller er bokhylla det teleskopet vi trenger for å få et glimt av den.

Nordic noir ble aldri mørkere, kaldere ­eller bedre.

Grønlandsk noir

AKP (m-l) slutter ikke å fascinere. For et eksotisk fenomen! Selv er jeg oppvokst i et sosialt miljø der AKP-medlemskap ikke bare var uvanlig, men utenkelig. Jeg kan ikke forestille meg at noen i min familie var 

 med ml-erne, lot seg opprøre eller noensinne undret seg over hva slags snodige skapninger de monne være; AKP fantes simpelthen ikke innenfor det som på noen fornuftig måte kunne betraktes som virkeligheten.

Jeg tror jeg oppdaget dem via Dag Solstads bøker, som tenåring, nærmere femten år etter partiets glansdager. Hans forfatterskap gjør særlig tydelig den eksistensielle motivasjonen – i tillegg til de rent politiske grunnene: antikapitalisme, antiimperialisme, makt til folket – for å kaste seg ut på de tusen favners dyp i form av helhjertet tilslutning til maoismen. Nå kommer imidlertid fortellingene fra ml-barna, altså min egen generasjon, og det tilfører bildet andre nyanser. I fjorårets «Det har skjedd verre ting i utlandet» av Marte Michelet, om faren Jon, blir ønsket om fellesskap og mening, kombinert med tidsånden, beskrevet som avgjørende for foreldrenes vei inn i ml-bevegelsen. I Hilde Charlotte Blombergs nylig utkomne «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død», som handler om forholdet til moren Wenche, er en psykologisk, for ikke å si psykiatrisk, komponent i den politiske vekkelsen åpenbar.

en oppvekst med en forsiktig sagt labil alenemor med hundre jern i ilden. Wenche Blomberg hadde hendene fulle som forfatter, filmkritiker, akademiker, aktivist, ml-er og en rekke andre ting, og leseren forstår at morsrollen sjelden kom i første rekke. Nokså talende er den lakoniske konstateringen fra kapittelet om da datteren får et avlastningsopphold på barnehjem mens mor er på filmfestival i Italia: Da hun henter datteren, forteller moren fra turen «med stor begeistring, og når jeg ser henne smile, håper jeg at hun skal spørre meg om noe morsomt eller spennende eller snakke om ting jeg vil snakke om, men mamma pleier ikke det».

Moren har humørsvingninger, kan bli forferdelig rasende, er emosjonelt krevende og alltid kritisk: Da en gledesstrålende datter i voksen alder ønsker moren velkommen til lanseringsfest for debutboka si, blir hun møtt med en irritert formaning om roe seg ned et hakk. I lange perioder kutter datteren kontakt for å beskytte seg selv.

På mange måter er boka et karakterdrap. Jeg bet meg særlig merke i et subtilt parti der moren kan fortelle at forfatter Thorvald Steen har holdt tale i sekstiårsdagens hennes og sagt at «Wenche er ikke kommet til jorden for å behage». Sagt av en venn er det et vittig og tvetydig, men sikkert genuint kompliment; når hun selv, 

, omfavner karakteristikken, er det derimot avslørende. Det er som når folk smykker seg med å 

 – da vet man med stor sikkerhet at man har med en i beste fall anstrengende, i verste fall fullstendig hensynsløs, personlighet å gjøre.

Portrettet av den nå avdøde moren beveger seg utvilsomt i et etisk grenseland, men jeg har stor forståelse for at en datters behov for å fortelle sin historie veier tyngre enn hensynet til morens ettermæle.

framfor noe en bok om omsorgssvikt, men selv om baksideteksten sier at dette «er en roman om hvordan det var å vokse opp som såkalt ml-unge på 70-tallet», lager ikke Hilde Charlotte Blomberg en årsaksforklaring der ml-engasjementet får skylden for vanskjøtselen. Som leser blir jeg imidlertid slått av det paradoksale i hvordan det tilsynelatende var fullt mulig å kombinere en galopperende selvopptatthet med den underordningen under kollektivet som ml-bevegelsen krevde. Paradokset omfatter selvsagt også flamboyante og erkeindividualistiske personligheter som Michelet (og for så vidt Solstad), men hos Blombergs mor går politisk vekkelse hånd i hånd med psykisk svekkelse. Hun hadde selv en traumatisk oppvekst preget av alkoholisme og psykiatri; hun tilbrakte perioder på barnehjem og opplevde i voksen alder psykoser og innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Og den som har erfaring med det, vet at lite er så selvsentrert som psykisk sykdom.

«Hun fant mening, hun fant Mao og Lenin og Rosa Luxemburg, og episoder med sykehusinnleggelser på psykiatriske institusjoner gikk hånd i hånd med møtevirksomhet, aksjoner og demonstrasjoner.» Nettopp fra sykdommen stammer antagelig selvopptattheten som setter datterens behov fullstendig i skyggen, men derfra stammer kanskje også mye av den frenetiske aktivismen: en indre uro som stadig må overdøves av politiske kamper og rasende engasjement, av 

 bok er Blombergs klassifisert som roman, men i mange partier er virkelighetsforankringen hos sistnevnte vel så sterk: Hun benytter og gjengir materiale fra brev og dagbøker som moren har deponert i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Det skjønnlitterære kommer i grunnen sterkest til uttrykk i skrivestilen, som veksler mellom det streit fortellende, det innadvendt personlige og det mer poetiske, av og til drømmeaktige. Dessverre er det i de mest «litterære» partiene boka er svakest. Enkelte av barndomsminnene er framstilt i en nærmest hallusinatorisk form, som skaper distanse og svekker intensiteten heller enn å skape innlevelse eller forståelse.

Politisk vekkelse går hånd i hånd med psykisk svekkelse.

Mor på randen

#000

En «fengslende familiesaga», heter det på baksiden av sveitsiske Nelio Biedermanns roman «Lázár». Og ja – en ungarsk adelsfamilie virvlet gjennom det tjuende århundre av Europas historiske kastevinder, politikk og penger, krig og kjærlighet – dette 

 jo noe man ønsker å lese! I tillegg later forfatteren til å være et vidunderbarn: bare 22 år gammel da «Lázár» utkom – og det var ikke engang hans første bok. Det er både løfterikt og nesten makeløst; man kommer i tanker om Thomas Mann, som utga «Buddenbrooks. En families forfall» – som senere var hovedbegrunnelse for at han ble tildelt nobelprisen i litteratur – bare 26 år gammel. Men for å si det litt diplomatisk: Biedermann er ingen Mann.

, som nokså mystisk. Forlaget kan på omslaget skryte av rosende omtale i tyske medier, hundretusenvis solgte og utgivelse på 23 språk, og dette er knapt til å forstå, for «Lázár» er virkelig ingen god roman.

 i å lure på om forlagsrettighetene er kjøpt på grunnlag av sammendrag, for i kortform synes også jeg at romanen tar seg godt ut: Vi følger tre generasjoner av den adelige Lázár-familien i Østerrike-Ungarn – fra forrige århundreskifte, gjennom verdenskrigene og Habsburg-monarkiets fall fram til Sovjets invasjon av Ungarn i 1956. Og vi følger dem gjennom kjærlighet og utroskap, drap og selvmord, drømmer og mareritt.

Det vil si – det er litt vanskelig å følge med på. Fortellingen vimser som en forvirret bie fra det ene blomstrende innfallet til det neste, uten å feste seg ved noe eller binde det sammen til en romanhelhet. Det liksom 

en mengde tilfeldige greier uten betydning eller sammenheng: Romanens første del avsluttes med en dirrende henvisning til et skjellsettende minne – som leserne aldri får vite hva handlet om. I skogen er det visstnok noen mystiske vesener, men vi møter dem aldri. Baronens sønn blir utsatt for noe traumatisk utenfor en ruin, et 

stearinlys er involvert, men romanen sier ikke mer, og leseren kunne etter hvert ikke brydd seg mindre.

Personene er vagt tegnede pappfigurer fargelagt med underlige tilbøyeligheter og umotiverte sinnsbevegelser. Det er nesten som om hver enkelt episode er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens og så litt halvhjertet er forsøkt lappet sammen. Så galt er det antagelig ikke, men det føles i hvert fall som om romanen er skrevet innenfor den kulturen der KI trives, altså Internettets fragmenterte informasjonsunivers, der de snodigste ting popper fram, men ingenting har vekt. Lite henger på greip, bortsett altså fra cliffhangerne, som faktisk bare blir hengende. Selv 1900-tallets turbulente europahistorie oppleves som nesten betydningsløs. Første verdenskrig og keiserdømmets kollaps utspiller seg mest litt i forbifarten; jødeforfølgelsene under neste krig er fæle greier, men fort glemt. At kommunistene på 1950-tallet eksproprierer familiens eiendom, er så klart litt ergerlig, men det går nå greit.

«Lázár» er en sentimental lek med verden av i går, den liksom pynter seg med Sentral-Europas glansdager og undergang, samt med forestillingen om «den store romanfortellingen», noe som stilistisk kommer til uttrykk i et melodramatisk språk: Vinteren kommer «galopperende fra nordøst som en rabiat rytter med en kårde av is»; hemmelige elskere opplever lyse dager som «nærmest barbariske for de såre hjertene». Menneskelig og litterært er det veldig overfladisk, men kanskje er nettopp denne fernissen av klassisk romankunst avgjørende for bokas suksess?

Det finnes antagelig et fortellertalent hos Nelio Biedermann, men det trenger modning. At «Lázar» nå oversettes og spres til halve verden, framstår som et bisart utslag av bokmesse-hype.

Ingenting betyr noe

Kan du huske sist du leste en belgisk roman? Nei, nettopp, tenkte meg det. Et godt sted å begynne kan da være «Jeg som aldri har kjent menn» fra 1995 av Jacqueline Harpman. Ikke fordi den er typisk for belgisk litteratur – det kan jeg overhodet ikke tenke meg at den er – men simpelthen fordi den nå foreligger på norsk, fordi den er god, og fordi den er noe for seg selv.

Selv om belgisk litteratur er en sjeldenhet her til lands, er det faktisk ikke første gang Harpman kommer i norsk språkdrakt: I 2012 ga Bokvennen ut «Ostende strand» (i Steinar Lones norske oversettelse), men denne gikk meg, og de fleste andre, hus forbi: Arkivsøk gir ett treff i norske aviser, nemlig Sortlandsavisa, som lister den opp blant ni nye romaner som er ankommet biblioteket. Selv hadde jeg ikke hørt om Harpman før jeg i desember leste anmeldelsen av den danske utgaven, og dette handler antagelig om demografi og mediebruk: Jeg er ikke sortlending – og jeg er heller ikke ung kvinne i tjueårene. Stedatteren min viser seg nemlig å ha lest «Jeg som aldri har kjent menn» i engelsk oversettelse allerede i fjor sommer. Romanen skal visstnok ha fått stor oppmerksomhet på Booktok de siste årene, og plutselig utgis den i mange titalls land, med samme omslag som den engelske billigutgaven. For Harpman, som døde 83 år gammel i 2012, ville vel denne algoritmedrevne suksessen ha framstått som science fiction, men som Weekendavisens anmelder skrev: «Der kommer også gode ting ud af TikTok.»

bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist: Det er et dystert, øde og fullstendig fremmed landskap vi her beveger oss i. Den navnløse fortelleren, kun kalt veslejenta, vokser opp i et bur i en underjordisk bunker sammen med 39 voksne kvinner. Fangevoktere gir dem mat, men sier aldri et ord. De voksne kvinnene husker, i motsetning til veslejenta, en tid før fangenskapet – et liv som kan minne om vårt, med arbeid, familie, radio og tv – men har bare uklare fornemmelser knyttet til forløpet som har ført dem til fangehullet.

De lever i et kollektivt mareritt. De vet ikke hvor de er, hva som er skjedd der ute i verden, eller, verst av alt: De vet ikke hvorfor de er sperret inne, eller av hvem. De må ha vært der i årevis, men uten dagslys mangler de et begrep om tid før veslejenta etter hvert begynner å telle sine egne hjerteslag. Det ubegripelige er fortvilende, og det er en gjennomført uhyggelig – og uhyre medrivende – leseopplevelse.

 er av klassisk merke: Boka begynner med at fortelleren bestemmer seg for å skrive ned historien om sitt liv, som altså er teksten vi leser. Det er fra starten klart at hun på et tidspunkt har unnsluppet buret, men handlingen består av så få elementer at jeg skal avholde meg fra å avsløre mer. Verdenen som Harpman beskriver, minner om Odd Nerdrums landskaper i sin goldhet og mangel på tids- og stedsmarkører og om Cormac McCarthys forferdelige endetidsroman «Veien» (2006) i sin dysterhet og rystende mangel på håp.

En bok som dette inviterer selvsagt til allegoriske fortolkninger, ikke minst til en kjønnet lesning – om begrensninger lagt for kvinners livsutfoldelse og så videre. Mest av alt er dette likevel eksistensialisme i en enkel og helt grunnleggende form, og de urgamle spørsmålene den stiller, bidrar sikkert til å forklare bokas nyvunne popularitet blant relativt unge lesere: Hva i alle dager gjør vi på denne planeten? Er det overhodet noen mening med det hele? Det er kjente spørsmål, og i en form så enkel at den nærmer seg det banale, men litterært er det særdeles virkningsfullt.

Kvinnene i buret

En kollega uttrykte nylig en smule irritasjon over den stadige omtalen av Torgrim Eggen som «gullpenn». Jeg var uenig: Det er gjerne en eleganse og et vidd over Eggens formuleringer som gjør ham fortjent til en slik merkelapp. Ikke bare det – han har faktisk papir på betegnelsen: I vår mottok Eggen Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen for sin journalistiske skrivekunst. Høyst velfortjent, spør du meg – men hvorfor i all verden venter han fire hundre sider med å framvise disse kvalitetene i sin nye roman?

«Blodet» er riktignok ikke en uinteressant bok, men i lange partier savnet jeg Eggens livlige prosa; det er som om den dramatiske fortellingen om de to purunge frontkjemperne Oddmund og Sigurd har fått noe litt stivt og forsiktig over seg, og jeg funderer på hvorfor.

fiksjonalisert fortelling om det Eggen i intervjuer har fortalt at er hans egne onkler på morssiden, som i ung alder meldte seg frivillig for å kjempe på Nazi-Tysklands side og ble dømt for landssvik etter krigen. Eggen har også uttalt at han har ventet hele livet på det rette tidspunktet for å skrive denne historien. Kan det være herfra problemene stammer? Kan det være at en slags ærbødighet for familiehistorien og – ikke minst – krigens alvor har forhindret Eggen fra å slippe seg løs og la det gylne blekket boble?

Det litt tunglabbede viser seg på flere måter. I første del hører vi om onklenes oppvekstmiljø i Ringebu og på Dovre, en omgangskrets preget av bolsjevikfrykt og dermed med god grobunn for NS-sympatier. Med perspektivet lagt til mellomkrigstidas adstadige gudbrandsdøler er det kanskje naturlig at forfatteren har dempet enkelte slike kvaliteter som Riksmålsforbundet setter pris på, men resultatet er litt fargeløst, og enkelte innslag av dialekt understreker mest av alt preget av en slags Fattigmanns-Mytting.

 romanen blir vi med de unge onklene inn i Den norske legion, altså avdelingen av Waffen-SS bestående av norske frontkjempere. Og de er faktisk sjokkerende unge, nærmest for barnesoldater å regne. Den yngste, Sigurd, er knapt i stemmeskiftet da han avlegger troskapsed til Hitler; som 19-åring 

 krigen er han fremdeles umyndig og må ha med sin mor som verge da han stilles for retten for landssvik.

Guttene blir sendt til østfronten, henholdsvis for å delta i beleiringen av Leningrad og som del av det tyske bidraget til fortsettelseskrigen mot Sovjet i Finland. Senere i romanen blir det sagt at onklene i liten grad fortalte om hva de hadde vært med på, så her antar jeg at handlingen er diktet opp ut fra arkivmateriale og andre historiske kilder som forteller om hendelsene onklenes bataljoner var involvert i. Det er rystende begivenheter som blir gjenfortalt, men i denne delen får jeg følelsen av at Eggen ikke helt greier å forene troskap til researchen med dikterisk innlevelse.

Om disse partiene litterært sett ikke alltid virkelig beveger, er boka innholdsmessig sett likevel interessant, kanskje særlig på grunn av romanens mest brennende spørsmål: Hvordan kunne to unge og på alle måter blåøyde gudbrandsdøler melde seg til tjeneste i en krigsmaskin ledet av Heinrich Himmler? Hvordan foregår en slik radikalisering? Romanen gir ingen fyllestgjørende svar – det ville da også ha vært storforlangende – men tenåringens umodne storhetstanker kombinert med tidas sterke antibolsjevikiske strømninger utgjør brikker i puslespillet.

bokas siste hundre sider som gjør den verdt å lese. Her er Torgrim Eggen slik man forventer ham – frekk i stilen og lett i steget – og det er vel ganske enkelt fordi han her trer fram og forteller resten av historien fra sitt eget perspektiv. Dermed følger også Eggens egen stemme og syrlige ironi, som da han mot slutten forteller hvordan han ble lovet å arve Jernkorset, den tyske militære fortjenestemedaljen, etter den ene onkelen, men at det aldri ble noe av: «Alt i alt har jeg greid meg noenlunde godt uten.»

Stilistisk sett forlater siste del av boka romansjangeren og klinger mer som personlig sakprosa, og her er Eggen svært leseverdig: Han forteller om onklenes videre liv etter krigen, slik han selv opplevde dem i barndommen, om hvordan han i ettertidas lys vurderer valgene de tok som unggutter, og om hvordan Sigurd og Oddmund i voksen alder selv forholdt seg til krigsforbrytelsene. Det kan røpes at klokskap, anger og klartenkthet ikke var blant deres fremste egenskaper, og boka gir et lite innblikk i hvor vanskelig det må ha vært å skulle vedkjenne seg delaktighet i verdenshistoriens verste forbrytelser. Sigurd og Oddmund er atale og selvrettferdige, men det går an å kjenne godhet for dem.

Bokas siste hundre ­sider gjør den verdt å lese.

Landssvik på barns vis

Det heter seg at ungdom er bortkastet på de unge; de har ikke vett til å sette pris den. En kropp i sin fulleste blomstring kombinert med uutviklet konsekvenstenkning – uslåelig! Det var kanskje ubevisst den gang, men følelsen er lett å gjenkalle i dag: Verden lå liksom åpen. Og det er få livssituasjoner der denne følelsen kommer sterkere til uttrykk enn den da man flytter hjemmefra for første gang, for eksempel fra en liten østlandsbygd og inn til Oslo, slik som hovedpersonen i Flu Hartbergs nye tegneserie «OsloLovers» – og, tilfeldigvis, som undertegnede.

Jeg vil ikke legge skjul på at det er med en nokså selvsentrert nittitalls­nostalgi jeg har kastet meg over denne serien, og parallellføringen er halve gleden: Selv flyttet jeg fra Hadeland til Oslo i 1998; Ove Grankollen i «OsloLovers» kommer fra det fiktive Haralia til Oslo «en gang på slutten av forrige millennium», ifølge vaskeseddelen, selv om Hartbergs tidsmarkører plasserer fortellingen litt på begge sider av årtusenskiftet. For eksempel hører vel røykeloven og Børre Sæthres enhjørning-installasjon på Astrup Fearnley til på 

 siden? Det gjør imidlertid ingenting, sånn er det med minner.

i de samme strøkene, på de samme utestedene, som jeg gjorde: sentrum, Grünerløkka, Cacadou, Mir. Å, det var tider! Jeg husker riktignok ingen figur à la Dikter-Leif i «OsloLovers», men jeg glemmer aldri han fyren vi stadig møtte på Sangam Café ved Schous plass sånn rett før år 2000, og hvis glansnummer var å utenat deklamere – i bytte mot øl – Astrid Hjertenæs Andersens vidunderlige ‘Hestene står i regnet’ samt André Bjerke-diktet om egypterne som bygger pyramidene ved hjelp av fløytespill. Jeg var lavmælt sjalu da min daværende kjæreste inviterte ham på nachspiel og hun ble belønnet med fot­massasje; på mer fargesterkt vis forlater den unge Oves østlandske sinnsro ham da han fersker sin hjertenskjær Målfrid halvnaken sammen med en snørrhoven kunsthippiebackpacker i full gang med «auralesning».

Mens Ove starter på Ostehøvelen kunstskole, gikk jeg på Blindern, men jeg kjente godt til Ostehøvelens tvilling i virkelighetens verden – Strykejernet nede ved Akerselva, der Hartberg ifølge egen nettside selv har gått, og som jeg både titt og ofte var innom for å besøke venner. Jeg husker skolemiljøet som utflytende, svermerisk og fritt på en måte jeg syntes var både befriende og litt frastøtende. Ostehøvel-eleven som utelukkende lager penisskulpturer, komplett med ejakulasjoner av gelatin og bakepulver, virker forankret i virkeligheten; jeg tror jeg møtte vedkommende.

 vil være kjent for mange, ikke minst fra den faste stripa Fagprat i Dagbladet. I «OsloLovers» er fargepaletten redusert til hvitt og melankolsk gråblått, og den liksom storøyde, men også realistiske og uhyre detaljrike streken passer Ove Grankollens læreår godt. Midtveis får vi imidlertid et lengre parti som åpner tegnestilen mot kunsthistorien – og fortellingen mot en praktfull kulminasjon, selvsagt med Ostehøvelen kunstskole som åsted:

En av skolens sentrale lærerkrefter doserer idiosynkratisk om moderne kunst fra romantikken til 1900-­tallets modernisme, og forelesningen kryssklippes med en fest på skolen der elevene drøser i vei om alt fra sexisme og dronning Sonja til dragning mot sydenfylla som menneskelig urinstinkt; det skjenkes og røykes, praten duver frem og tilbake med et spenn av referanser fra graffiti til Leif Juster, og mens både foredraget og streken nærmer seg ekspresjonismen, sniker Ove og Målfrid seg vekk for en aldri så liten hyrdestund, et kunsthistorisk inspirert nyp som gjennom Picassos ulike faser beveger seg mot ekstasen, et klimaks i form av et erotisk Guernica som flyter ut i Salvador Dalí-aktig surrealisme idet turtelduene med bulder og brak knuller en medelevs kunstinstallasjon i filler før de, og forelesningen, lander utladet i Mark Rothkos monokrome ro.

En like fargesprakende tildragelse kan jeg ulykkeligvis ikke erindre fra egne studieår i Oslo, men poenget Hartberg utmaler etter alle tegnekunstens regler, er hvor vid og åpen og løfterik tilværelsen kunne fremstå for et ungt menneske som fikk et gløtt inn i kunstens og den urbane verden på tampen av forrige årtusen. «OsloLovers» anbefales til alle, og aller mest til dem som i likhet med meg er gamle nok til å gjenta seg selv: Å, det var tider!

Den unge Oves østlandske sinnsro forlater ham.

Verden åpner seg

Jeg ser for mye fjernsyn. Ikke spør om objektive mål eller utregninger for hva som er passe, bare stol på meg: Med stor og skyldbetynget appetitt forsøpler jeg hodet, forsimpler mine edlere følelser, med underlødig underholdning fra amerikanske strømmetjenester.

Som alle vet, jeg er ikke aleine. Derfor har kinokjeden Nordisk Film forsøkt – i et forsøk på å tilbakestille våre vaner etter at vi kollektivt vennet oss til åndelig drøvtygging under pandemien – å ta opp kampen om oppmerksomheten ved hjelp av en abonnementstjeneste, og her kan jeg like gjerne gå direkte over til reklamen: Bor du i Oslo (eller også enkelte andre byer), kan du for tre hundre kroner i måneden se herlig kinofilm til krampa tar deg. Tre filmer på to måneder, så går du i null; alt etter det er bonus. Løp og kjøp. Jeg har aldri gjort en bedre handel.

 vært som en lang og svermerisk rangel. Herre min hatt, så mye jeg har vært på kino det siste året. Fremdeles bruker jeg i tillegg en formue på Odeon oppe på Storo (som har en annen eier og derfor ikke omfattes av abonnementet) – ganske enkelt fordi jeg blir helt ør i hodet av interiøret der, som er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus (også dette er en uforbeholden kulturanbefaling!) – men med fribillett i hånda har jeg om hverandre og i store mengder sett tenksom europeisk kunstfilm og barokk Hollywood-horror i gilde farger på Colosseum, Ringen, Vika og de andre. Jeg har til og med knyttet meg til et fast, perfekt sete (jeg vil ikke avsløre hvilket) i den vidunderlige storsalen på Klingenberg, det rommet utenfor hjemmet der jeg har hatt flest lykkelige øyeblikk i livet.

 enn tv-serier, da? Ja. Selv en helt midt på treet god Hollywood-film er som regel uendelig mye bedre enn surret som kvernes ut fra Netflix og liknende, og en film på stort lerret er fremdeles en kulturell 

, intet mindre. I år har Hollywood levert fargesprakende mesterverker som «The Brutalist», «Sinners» og «One Battle After Another» samt en endeløs gullrekke av helt vanlige terningkast 4-filmer som alle oppnår en nesten sublim kvalitet når de folder seg ut på et kjempelerret – tenk, levende bilder, i farger! – og nytes i selskap med ens medborgere.

Å finne løsningen på oppmerksomhetskrisa er et langt lerret å bleke, men her kan du altså bidra til å redde en av den vestlige kulturens pilarer – det gamle Hollywood, det siste av verdi som amerikansk storkapital har frambrakt – for en billig penge og uten større innsats enn den som kreves for å parkere skjønnåndens sensible bakende i et mykt sete og lene seg tilbake.

Interiøret er en stilsikker miks av tivoli, kasino og horehus

Levende bilder! I farger!

På mandag arrangerte Bokmagasinet juleavslutning, der undertegnede og tre kollegaer diskuterte noen høydepunkter fra bokhøsten for åpen scene. Og det har i grunnen kommet relativt mange gode bøker, og derfor sier det kanskje noe om kulturens tilstand at svært få av dem har greid å sette store avtrykk i offentligheten. Berømte forfattere har sluppet gode bøker, fått vennlig omtale, og så er det blitt stille.

Blant bøkene vi diskuterte, var den siste romanen til Agnes Ravatn. I «Doggerland» samles familien Høst i det familiedrevne og høylitterære Høst forlag til en konfliktfylt strategisamling for å diskutere generasjonsskifte i lys av en dyster bransjeframtid. Frontene går mellom forlagsdirektørens to barn: Sjefen for det redaksjonelle, Filip, som vil holde stø kurs i blåøyd håp om at litterær kvalitet vil være salgbart også i framtida, og hans tvillingsøster Henny, som er økonomiansvarlig i forlaget, og som mener at ingen lenger er interessert i lødig litteratur, og at de derfor bør selge hele ruklet til konkurrenten mens backlisten fremdeles har en smule verdi som treningsmateriale for kunstig intelligens. Ifølge Henny er nesten 

 mer attraktivt enn bøkene Høst utgir: «Folk vil heller høyre ein fire timar lang podkast om kolesterol enn å lese ein gjennomsnittleg norsk samtidsroman!»

Og det er vanskelig å hevde at Henny er helt uten virkelighets­forankring: At det langsomme, tenksomme og autentiske taper terreng, og at KI truer den menneskelige tankevirksomhet på alle områder – ja, det er jo sant?

 enkelte av oss på bar, på blanke manda’n; det ble jug og skryt og glass som gikk i gulvet. Og sladder. (

Har halvkjent pressefyr A flyttet til B? Uten ektefellen?

Bør MDG og SV for svingende ta seg sammen og ikke flørte med regjeringskrise?

) Ikke spesielt åndfullt, men scenen inneholder noe helt sentralt i menneskenes sosiale liv: prat og meningsutveksling, ansikt til ansikt. Dette og hint blir sagt, ansiktsuttrykk og tonefall må tolkes – skal utsagnet tas helt bokstavelig, eller er det en retorisk overdrivelse? Både vektige resonnementer, artige anekdoter og luftig løsprat får vekt og varme av at det er 

 – et menneske som lever og puster, som bobler av skjulte følelser og uformulerte lengsler – som ytrer dem til 

Dette er en selvfølgelighet som man tidligere ikke har behøvd å tenke over. Hvem andre skulle stå bak en ytring enn et menneske av kjøtt og blod? Selv når den som uttaler seg, befinner seg på stor avstand, har dette vært sant, og det utgjør kulturfeltets berettigelse. Om kulturuttrykket er utført med kamera på den andre siden av kloden eller med penn og blekk for tre hundre år siden, gjelder det samme: Et menneske som meg selv har hatt noe på hjertet, og dét er dypest sett grunnen til at man lytter, ser, leser i stedet for å bruke tiden på å tjene til livets opphold. Med framveksten av KI er dette ikke lenger selvsagt; Henny i «Doggerland» snakker om hvordan KI vil kunne både kopiere og forbedre forfatternes stil og til syvende og sist skrive bedre enn dem.

 men hva så? En sang, et bilde, en historie generert av KI – en ytring det aldri har ligget et bankende hjerte bak – har ikke det nøyaktig samme verdi som 

 historie? Er ikke KI på kulturfeltet et stort, ressurskrevende 

Et sidespor i «Doggerland» handler om åtte­åringen Matias, barnebarn i Høst-familien. Han strever med samvær med andre barn, og BUP har derfor utstyrt ham med en KI-samtalepartner for å trene på sosial samhandling. På et tidspunkt får vi vite at gutten har endret innstillingene for å få bot-en til å ligne på … moren sin.

«Doggerland» er en pedagogisk roman, det er ikke vanskelig å forstå budskapet. På den annen side – om det 

 var opplagt, ville vi vel ikke engang ha vurdert å overlate tanke­evne og følelsesliv til tekgigantene?

Er ikke KI på kultur­feltet et stort ingenting?

Har boka nådd livets høst?

I lange tider har jobben vært et mareritt. Jeg har vasset i blod. Sett hjernemasse sige sakte nedover veggene, hørt angstskrik punkteres av den dumpe, liksom våte lyden av kniv som synker inn i kjøtt. Jeg har sett mennesker besatt av rasende demoner, hus hjemsøkt av hevngjerrige gjenferd, skrømt som gjemmer seg i mørket, som strekker en grønnblek dødninghånd ut fra skyggene. Bestialske drap utmalt i all sin detaljerte gru. Ondskap, uhygge, blind skrekk.

Jeg har hatt forbløffende stor glede av det.

Høstmørket skaper utvilsomt riktig atmosfære for et lite dykk i horrorsjangeren. Foreldre med små og halvstore barn vil knytte denne sjangerens estetikk – monsterlignende gresskarhoder, liksminke og hoggtenner – til den erkeamerikanske halloweenfeiringen for to uker siden. Tradisjonelt har Hollywood imidlertid lansert skrekkfilmer hele året, riktignok konsentrert til skoleferier, siden filmene i stor grad er myntet på ungdommer. Gjennom hele året har imidlertid også jeg møtt trofast opp på kino.

, på lerretet og på boksidene, langs politiske og psykologiske spor, og angående det siste kan jeg for egen del avsløre: Jeg har gått i barndommen. Det innebærer at jeg virkelig har 

 i Hollywoods bidrag til denne brede sideelven i vestlig populærkultur. Jeg må ha sett 30, 40, kanskje 50 skrekkfilmer det siste året: I tillegg til det løpende kinoprogrammet har jeg fråtset i de beryktede titlene jeg husker fra oppveksten. De fleste av dem var jeg for ung til å kunne se på kino, men det var titler som levde i det appetittvekkende VHS-universet i utleiehyllene på bensinstasjonen nede i bygda.

Imidlertid hadde vi ikke videospiller, så det nærmeste jeg kom horroren, var Eldar Vågan som sang 

Je er had’lending ta bæste slag / Har kniv, øks og motorsag

, men jeg kan huske at filmtitlene liksom svevde omkring i barnekulturen som noe grenseoverskridende og derfor forlokkende: «Exorcisten» (1973), «Halloween» (1978), «Fredag den 13de» (1980), «Poltergeist» (1982), «A Nightmare on Elm Street» (1984) og så videre. Det er åpenbart penger i demonutdrivelse, bukspretting og massedrap, for alle har avlet et utall oppfølgere og nyinnspillinger. Det gjelder også den mest beryktede av dem alle: «Motorsagmassakren» (1974). Gode Gud, for en aura den filmen hadde! Da jeg i fjor endelig fikk sett den, hadde tidens tann naturligvis filt vekk de skarpeste kantene av skrekken, men den gang den fremdeles var usett og legendarisk, fantes intet nifsere – kanskje bortsett fra en ellers fnisete spiritismeseanse i de tidligste tenår, da noen vidløftige nabojenter påsto at om man var riktig uheldig ved påkallelsen av de døde, kunne djevelens ansikt dukke opp i speilet på do.

Nå har jeg tatt igjen alt det tapte. Å, hva mine blå øyne har skuet! Og det var i grunnen ikke før jeg nylig så «Child’s Play» (1988), den første av åtte filmer – om en veldig, veldig slem dukke – at jeg ble oppriktig overrasket over nivået av idioti festet til film. Hvilken mare er det som har ridd meg?

Kanskje er det så enkelt som at jeg deler den 80-tallsnostalgien som har gjort en moderne horrorserie som «Stranger Things» (Netflix) til en suksess ikke bare blant det naturlige kjernepublikummet, de yngre, men blant deres middelaldrende foreldre. At jeg manglet den fordømte videospilleren, har bare gjort lengselen tilbake enda sterkere: 

 kan jeg omfavne den barne-/ungdomskulturen som er rettmessig min! Og ja, jeg insisterer på forklaringen «nostalgi», jeg synes det klinger bedre enn «midtlivskrise».

Grøss og gru

Feider av den typen som har utspilt seg de siste ti dagene mellom redaktørene Danby Choi i Subjekt og Magnus Marsdal i Manifest Media, er det i våre dager sjelden vi ser i redigerte medier. På det retorisk mest brutale er Choi blitt ydmyket for sin snodige og virkelighetsfjerne ros av den myrdede Maga-ekstremisten Charlie Kirk. Selv om det er tilfeldig, ser det derfor ut som knallgod timing når Choi nesten samtidig utgir boka «Du 

 tro at du er noe. Mitt oppgjør med janteloven». 

, hvordan jeg slås ned etter å ha turt å stikke hodet frem! 

For Choi er jo en litt sjelden blomst i den norske pressefloraen, med sin lapsete klesstil og sin freidige og programmatisk kontrære redaktørholdning. Nettopp av den grunn er det nesten ikke til å begripe at han har utgitt et «oppgjør med janteloven». Hvordan kan dét passe Chois selvbilde som en pressemann som tør å gå motstrøms, utfordre konsensus?

Marsdal påpeker på Facebook det komiske i at Choi jåler seg til med ridderrustning for å forsvare noe alle her til lands er enige om å forsvare, nemlig ytringsfriheten. Choi viser samme risikofrie heltemot i boka: Å være mot janteloven i 2025 er så ukontroversielt at det kunne gitt Choi innpass i den snusfornuftige kommentarstaben i Schibsted, der man ikke går av veien for å publisere dristig kjetteri som at FN er bra, Putin er slem og at Jens Stoltenberg har en imponerende cv.

Choi, min gode mann, jeg skal vise deg hvordan et kontrært synspunkt ser ut, jeg: Janteloven burde håndheves langt strengere enn i dag. Sånn.

 Aksel Sandemose de sosiale sanksjonene de lavere klasser i den fiktive danske småbyen Jante brukte for å holde hverandre nede og bevare konformitet. Tor Jonsson kalte det 

, mens Alf Prøysen – som forsto at det her dreide seg om overklassens ideologi som sivet ned i folkedypet – kalte det 

: Hvis enhver skomaker bare kunne forlate sin lest og realisere sine drømmer etter eget forgodtbefinnende, hvem skulle da gjøre tungarbeidet? Jantelov-dynamikken var undertrykkende og måtte selvsagt motarbeides, men 

 kultur, der offentligheten bugner av Gutta-influensere, realitykjendiser og milliardærer som sutrer over at bidrag til velferdsstaten ikke er frivillig – er dét virkelig en kultur preget av janteloven? Ja, skriver Choi, «i dagens samfunnsliv utgjør den en hovedtrend». Leseren gnir seg i øynene.

 klargjør ikke saken. Blant annet viser han til tre modernistiske kunstnere han mener er blitt grovt undervurdert – i mellomkrigstiden. Hva har det med dagens samfunnsliv å gjøre? Enda snålere er de lange partiene om ulike reality-programmer. Egentlig er boka en selvbiografi om alt Choi har oppnådd i livet, men de langdryge «analysene» av egen opptreden i «Spillet» og «Maskorama» er så søvndyssende selvsentrerte at han utvilsomt burde vært trukket for retten for brudd på janteloven: Du skal ikke tro at ethvert tullball er interessant for allmennheten.

Sandemose skrev om undertrykkelsen av den enkelte i småby-arbeiderklassen; Choi skriver om å gjøgle i den moderne medieoffentligheten uten å få riktig så mye applaus som man ønsker seg. Sannheten er at det ville gjort dagens samfunnsliv godt om vi fremdeles hadde noen sosiale sanksjoner mot noe av det mest substansløse skrålet i offentligheten. Om Magnus Marsdals litt hardhendte korreks er riktig medisin, får vi diskutere.

om Charlie Kirk har Choi vist en bemerkelsesverdig svak evne til å lytte til argumenter og korrigere et dårlig fundert synspunkt, og det eneste «Du 

 tro at du er noe» overbeviser om, er nettopp at offentligheten trenger en oppdatert versjon av janteloven: Du skal ikke tro at alt du sier, er viktig og riktig og interessant bare fordi det er du som sier det. Du skal ikke tro at støy og kontrovers med nødvendighet betyr at du har truffet et ømt punkt, kanskje har du bare skrevet noe tåpelig.

Et jantelovløst land

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Folk flest har antagelig ingen anelse om mengden bøker som blir utgitt her til lands i løpet av et år. Selv om mange store forlag har lagt seg til uvanen med å sende pdf-er i stedet for ordentlige bøker til kulturredaksjonene, er mine kolleger inne på Bokmagasinets kontor stadig litt vanskelige å få øye på bak de ruvende stablene av bøker ingen rekker å lese. Og med stort antall følger et spraglete mangfold: Forbi den tynnslitte oppmerksomhetsevnen paraderer storverk om menneskehetens historie sammen med personlige fortellinger om psykisk lidelse og 300-siders polemikker mot vegsalting. Menneskets skriftkultur må være blant jordelivets vakreste frambringelser.

Samtidig tviler jeg på at alle utgivelser egentlig har sine røtter i et skriftlig uttrykksbehov. Foran meg på skrivebordet akkurat nå har jeg, litt tilfeldig, skriftstykket oljefondssjef Nicolai Tangen utga tidligere i høst, samt den helt ferske boka til FpU-leder Simen Velle. Jeg har bare lest og bladd lite grann, og den eneste grunnen til at jeg nevner dem, er at tekstene fascinerer meg mindre enn det faktum at de har valgt 

. Hvorfor? Ingen av dem slår meg som mennesker som foretrekker, eller har tid til å benytte, det skrevne ord – møysommelig formulert, trykket og utgitt mellom to permer – som redskap når de vil sette sitt avtrykk på verden.

 et helt annet sted: «Sophie Elise trakk fullt hus på Fossefestivalen – måtte doble kapasiteten», het det i en overskrift i kjendis­seksjonen på Nettavisen.no for et par uker siden. Det er jo en slags nyhet, men det oppsiktsvekkende er ikke at Sophie Elise trekker mye folk. Heller ikke at Fossefestivalen har funnet det formåls­tjenlig å invitere en såkalt influenser for å kaste glans over nobelprisvinneren i litteratur. Nei, det som er verdt å merke seg – det nesten ubegripelige – er at Sophie Elise gidder å bruke tida si på 

. Hva tjener hun på det? Dét er noe å fundere på. Riktignok har hun selv utgitt bøker og har i det siste markedsført seg som en pasjonert leser – med en litterær smak som plasserer henne blant Bokmagasinets kjernepublikum – men ifølge Nettavisen skal hun ikke ha hatt noe nært forhold til akkurat Fosses forfatterskap. Så hvorfor stiller hun opp?

Handler det om penger? På et eller annet nivå handler kanskje det meste om penger i en influensers offentlige liv, men er det derfor Simen Velle skriver bok? Da har han upålitelige økonomiske rådgivere. Og jeg virkelig 

 å tro at oljefondssjefen skriver med tanke på royaltyen.

, og dette gir meg et ørlite glimt av håp. Folk leser mindre, ja visst; forlagene sliter økonomisk, og Tiktok-videoer koker ungdommens hjerne, men fremdeles finnes det altså et ønske om å assosieres med litteraturen, en vilje til å skrive bøker. Eller i hvert fall til å 

 dem med navnet sitt på. Det finnes et utall bøker av ymse influensere og tv-profiler, men ofte er ghostwritere involvert, for eksempel hos Velle og Tangen.

 i Dag Solstads roman «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019), så er riktignok Bjørn Hansens – og Solstads – mistanke der at hun studerer litteratur bare for å kunne gi trenings- og livsstilsbloggen sin et intellektuelt skinn. Det kan hende, men det får så være; det innebærer i det minste at litteraturen anses som verdifull. Som kritikerkollega Kåre Bulie skrev i 

: «Også at så mange av vår tids digitale ‘influensere’ later til å betrakte det som et naturlig steg på karriereveien å utgi en fysisk bok på et renommert forlag, kan oppfattes som et utslag av den statusen litteraturen har beholdt, fallende lesing til tross.»

 er selvsagt egnet til å gjøre enhver skrivende mørk til sinns, så takk skal de ha, Sophie Elise & co. Tenk at det skulle en høyreliberalist, en finansfyrste og en bloggerinne til for å minne en pessimist på at litteraturen faktisk er noe attråverdig.

Sophie Elise og bøkene

Det er vanskelig å ta innover seg den fulle tyngden av Sumayo Jirde Calis løpebane i norsk offentlighet, enda den i tid strekker seg over mindre enn ti år. (Utskiftningen av navnet hun inntil nå har vært kjent under, Sumaya Jirde Ali, blir delvis forklart i boka.) Etter at hun som tenåring i 2017 begynte å publisere debattinnlegg, kronikker og bøker, har hun før fylte 28 år mottatt mer anerkjennelse – i form av rosende kritikk og et vell av litteratur- og ytringsfrihetsutmerkelser – enn de fleste skribenter kan håpe på gjennom et langt liv. Parallelt er hun blitt møtt med rasistiske hatytringer i en mengde og av en karakter som ikke noe menneske burde få oppleve.

At det er skadelig å skulle leve i et slikt spenn, i full offentlighet, spesielt gjennom sine aller første voksenår, er ikke vanskelig å forestille seg, noe hun nøkternt beskriver i sin forrige bok, «Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme» fra 2023 (du-et hun henvender seg til her, er henne selv som yngre): «At disse to virkelighetene kunne eksistere samtidig, at du kunne være hyllet og hetset, motta så mye ubehag og samtidig flere goder, etterlot deg med en følelse av å være desorientert og fragmentert».

 som uredd, men årets utgivelse, «Om kamp, om kjærlighet», viser hvor mye dette motet har kostet: Forstrukket mellom jevnlige, rasistiske tildragelser og den brede offentlighetens virak er hun blitt alvorlig syk, og den utløsende faktoren ser ut til å være det beryktede sammenstøtet med en landskjent komiker på et utested i Oslo høsten 2022, som Cali anmeldte til politiet, men som siden ble henlagt. 

 – den blir bare referert til som det, og komikeren blir ikke navngitt – er noe av det siste som blir beskrevet i «Et liv i redningsvest», mens i «Om kamp, om kjærlighet» fyller hendelsen på mange måter alt, selv om hun altså bare hentyder til den: «Hendelsen er sølt utover hele mitt vesen og væren, min hverdag og alt som skal komme.»

«Om kamp, om kjærlighet» forteller om angstanfall, beroligende medisiner og innleggelser på psykiatrisk avdeling og er et trist vitnesbyrd fra tilværelsen som syk. En god bok er det imidlertid ikke, og grunnen er at den er for innelukket i denne sykdomstilstanden.

 å beskrive bokas store svakhet på, er å sammenligne den med «Et liv i redningsvest», som den i all hovedsak kan betraktes som en litt for lang epilog til. Dét var en bok det gikk an å være uenig med og diskutere med. For eksempel: Blandet ikke forfatteren smått og stort i beskrivelsen av «norsk rasisme»? I én passasje fortalte hun om da hun blir kalt «kakerlakk» og «fandens svarte avkom» av en kvinne (som senere blir dømt i tre rettsinstanser for hatefulle ytringer) og blir beskrevet som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge» på Resett.no.

Et annet sted kunne vi lese om to eldre kvinner som bekymrer seg for om forfatteren og hennes mor «er godt nok kledde for det norske været». Det siste er selvsagt irriterende for en voksen kvinne som har bodd lenge i landet og har hørt lignende ørten ganger før, men er det virkelig del av samme situasjonsbeskrivelse som det første? For hva kvalifiserer i så fall som rasisme? Er det fruktbart å blande malplassert omsorg sammen med hets og hat? I «Et liv i redningsvest» var rasismen et tema som kunne diskuteres, i «Om kamp, om kjærlighet» er den bare et traume som må pleies, og dermed har boka i svært begrenset grad allmenn interesse.

 sies at den forrige bokas nokså skråsikre forteller-jeg kanskje ikke 

 til en slik diskusjon; faktisk var det nesten som om fortelleren av og til nærmest klappet sitt yngre selv på hodet i overbærenhet over hennes umodne og villfarne nyanseringer. Leseren fikk inntrykk av at forfatteren hadde importert et sett identitetspolitiske nøkler fra amerikansk 

, og at den største feilen hennes yngre selv gjorde, var at: «Du kategoriserte hetsen ut fra tematikk, ikke reaksjonen.» Den voksne forfatteren visste bedre: 

 hun reagerer sterkt, er nettopp det som bekrefter at overtrampet hun er blitt utsatt for, er graverende.

Denne logikken videreføres i den nye boka, og dermed handler saken om komikeren «ikke om ham, eller om hva han sa eller gjorde mot min kropp og person, men om meg og etterdønningene, og hvordan jeg takler det hele». Rent saklig er jo dette feil – som potensiell straffesak var 

 mannens utsagn og handlinger i sentrum – men i den nye boka blir ikke «hendelsen» undersøkt; den er bare omdannet til skorpen som er blitt revet av et stort, nesten altomsluttende sår.

 Thula Kopreitan skrev i sin anmeldelse av den forrige boka at den hadde «en tydelig selvterapeutisk hensikt». Den nye boka er på sin side nesten 

selvterapi, først i klassisk forstand – å formulere og forstå smerten kan som kjent ha en behandlingseffekt – men etter hvert ligner de lindrende grepene mer på selvhjelp fra et ukeblad: «Jeg begynner å se egenomsorgen som finnes i kafé- og restaurantbesøk. Omsorgen som finnes i å alene lufte meg selv for å sluke mat eller bakst […]» Da hjelper det lite at Cali i innledningen påkaller autoriteten til den amerikanske poeten, akademikeren og feministen Audre Lorde, som skal ha skrevet at «det å ta vare på og elske en selv ikke uttrykker selvopptatthet, men selvoppholdelsesdrift». Det kan det være noe i, men 

 av en slik selvomsorg – i form av sminke, kafébesøk og varme bad – er mindre vederkvegende. Mot slutten nekter også forfatteren seg stadig mindre, og prosaen flyter ut i en slags snodig Instagram-poesi av typen «min m, min m, // min månete manet av en // munn».

Å formulere smerten kan som kjent ha terapeutisk effekt.

Når traumet tar all plass

Det finnes gode ideer og dårlige ideer, og da Gud kom i tanker om å skape kuken, vil jeg tro han flirte godt i skjegget. Om det var så smart å hekte organet på Adam og la det utfolde seg i all sin prakt der ute i virkelighetens verden, kan sikkert diskuteres; lettere er det å slå fast at Erlend Loes tøysete roman om pikk på ingen måte er en god idé.

Boka med den doble tittelen «Kukene»/«Kukane» (mer om det senere) handler om en middelaldrende mann – med det satirisk anti-maskuline navnet Tander – som mister penisen mens han står i dusjen. Det er i grunnen alt handlingsreferat som trengs; hendelsen inntreffer midt på første side, og siden skjer intet av interesse.

 kvaliteter i boka, eller i hvert fall én: Erlend Loe har alltid skrevet morsomt, på en tørrvittig måte som støtter min personlige tese om at pappavitser er, og alltid har vært, den beste humoren. I denne boka stammer komikken fra misforholdet mellom den mildt sagt oppsiktsvekkende tildragelsen i dusjen og reaksjonene Tander og omgivelsene møter den med: «Men i alle dager», er vår helts første tanke da han ser pikken på frifot på baderomsflisene. «Skikkelig utgjort.»

Litt artig, ja, men ikke kjempegøy, og problemet er: Selv om Loe gjentar sketsjen i flere varianter – i møte med kona, helsepersonell og andre – er det ikke nok til å fylle en roman, enda så befriende kort den er. Dette er materialet til et standupnummer: 

Tenk hvis pikken en dag bare falt av – hva ville kona ha sagt? «Var du hardhendt med den»? Hø-hø-hø.

 jo jo, ideen om en kukroman er selvsagt besnærende for de mer tilkneppede av oss, som for en stakket stund kan late som om vi ikke bare er snille gutter fra møblerte hjem. Jeg innrømmer det gjerne: Da jeg fikk «Kukene»/«Kukane» til anmeldelse, gledet jeg meg til å kunne tøffe meg tøylesløst med lidderlige ordspill og få penger for det. 

Erlend Loe gir jernet! Potent satire, står som en påle! Brød og sirkus!

 Et øyeblikk fantaserte jeg om å bli sitert på omslaget: 

«For en blodfull penn han har, Erlend Loe!» – Bjørn Ivar Fyksen, venstresidas dagsavis.

 Dessverre er boka – og nå skulle jeg ha hatt selvbeherskelse nok til ikke å bruke akkurat dette adjektivet, men nei – bare 

kunne man kanskje sett for seg romanideen bli brukt til å si noe vittig eller interessant om kjønn og maskulinitet, og det er som om Loe selv har vært inne på tanken, men så oppgitt den. I et kapittel med tittelen ‘Kukokratiet’ blir samfunnet beskrevet som fallosentrisk, og dyrkingen av kuk fører visstnok til konsumerisme, til «grafsing, fråtsing, stjeling og løgn», men stort mer blir ikke sagt om den saken.

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Grønlandsk noir

Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.

Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

Landssvik på barns vis

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Grøss og gru

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

Pølsevev

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.

Det er på tide med en streng og inngri­pende fornorsk­nings­po­li­tikk.

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive inter­essant om ungdoms­for­els­kelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn roman­for­tel­lingen i Lea Ypis nye bok.

Grønlandsk noir

Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.

Den sveitsiske salgs­suk­sessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegri­pelig, og nå har Tiktok servert oss en eksis­ten­sia­listisk perle fra Belgia.

Landssvik på barns vis

Flu Hartbergs dannel­ses­for­telling topper seg i et kunst­his­torisk dun­der­knull.

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intel­li­gens.

Grøss og gru

Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdoms­be­skri­velse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjær­lig­het».

Pølsevev

Var ayatolla Khomeini etter­føl­geren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkver­dige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selv­sen­trert boklig jåleri.

La sjanger­ana­lyse og 100 meter hekk være for de få, men la skole­ele­vene få kjenne lesegleden.

Siste runde

Øystein Skotheims roman om en Utøya-­over­le­vende lider under sin hoved­persons traumer.

Sverdrup tar feil

Hervé Le Tellier er mer inter­essert i kjærlig­hets­his­to­riens struktur enn i kjærlig­heten.

Nei til rettferdig fordeling

Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.

At det føles ukomfor­tabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømme­ak­tige roman står global­ka­pi­ta­lismen mot ti tusen år gamle tradi­sjoner.

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.

Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.

La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.

Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.

Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.