Bjørn Ivar Fyksen

Sommeren nærmer seg, det koker både her og der, ikke minst i kulturredaksjonene. «Nordmenn mener lesing er ‘hot’», leser jeg i en Aftenposten-sak publisert forrige lørdag, og gode nyheter om lesing er blitt såpass sjeldne at jeg fester oppmerksomheten. Nordmenn synes visstnok lesende mennesker er attraktive, at de framstår som avslappede og interessante. Kan det stemme? Er nerdenes vår kommet, har litteraturens smale sti 

 åpnet seg som snarvei til kjønnslivets forjettelser? Jeg må imidlertid spørre meg selv: Er dette alvorlig nok til å skrive en kommentar om i Bokmagasinet?

, som det heter, og omtrent samtidig leser jeg, også dette i Aftenposten, at et «nytt skjønnhetsideal trer frem – Alle er kåte på gnagere». Ja vel? Dette er visst også en trend: at menn med spisst ansikt og bustete hår blir regnet som attraktive. Å ligne ei rotte er sexy!

 rundt: The New York Times, Vogue, The Guardian. I Dagsrevyen på mandag viet de rottefjesene et like langt innslag som kveldens rapport fra Gaza. Man sparte ikke på de journalistiske ressursene: Skuespiller Sjur Vatne Brean ble intervjuet i kraft av å matche idealet, tre på gata fikk si sin mening, og innslaget ble kronet av ankerkvinne Åsa Vartdal som satte seg ned i studio og intervjuet NRKs egen kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad om hva trenden sprang ut fra. (Hobbelstad hadde utrolig nok et svar, og det synes jeg faktisk er imponerende, helt på ordentlig.)

, eller i det minste på høyde med gnagertryne, kan da saktens påspanderes noen betraktninger. Det er riktignok nærliggende å innvende at jeg her heller har utgangspunktet for en dystopisk kulturkommentar om at selv prestisjefylte, antatt redaktørstyrte medier nå tangerer innholdet i sosiale medier-strømmen til en fjortenåring, men nei, nå skal jeg forsøke å se dette som et lite lyspunkt i kulturelt mørke tider. For jeg vil så gjerne tro det: Lesing er heite saker! Denne tidkrevende, tenksomme aktiviteten har fått høy status i oppmerksomhetsøkonomiens tidsalder!

Det minner meg om at en kollega nylig overhørte en tenåringsgutt på t-banen fortelle en jente om «Forvandlingen» av Kafka, som han for tida leste. 

dag så jeg en litt eldre gutt som leste Kafkas «Slottet», også det på t-banen. Jeg tenker på min egen studietid, hvordan vi kunne flire av alvorlige unge menn som kunne se ut til å nærmest posere med modernistiske klassikere. I dag da det meldes at ungdom, særlig gutter, knapt leser lenger – og dermed også går glipp av den kunnskapsmessige, sosiale, emosjonelle og eksistensielle modningen som litteraturen i beste fall kan bevirke – kunne intet glede meg mer enn at de begynte å pynte seg med krevende bøker, om det så 

 raskt over i skepsis. To Kafka-entusiaster på samme dag? Hverken Dostojevskij, Hesse eller Céline – de pleide da å appellere til unge menn? Tja, antagelig fordi akkurat Kafka tilfeldigvis 

 på Tiktok, som man kan lese i både Morgenbladet og Bokmagasinet. Og i The Economist, Frankfurter Allgemeine og The Spectator, finner jeg raskt ut. Tiktok setter kursen, voksenmediene halser etter.

Mismotet får igjen overtaket: Tyder ikke alt dette mest på at lesingen er redusert til et vanlig, algoritmisk moteblaff, på linje med midtskill og høyt bukseliv? Ja, kanskje er Kafka allerede avløst av rottefjes og bustesveis?

 tidenes sureste sommerhilsen (men den er godt ment): Jeg ønsker dere alle en rekke regntunge ferieuker. Vi trenger ikke hete, vi trenger time på time med konsentrert lesetid. Og så, etter sommeren møtes vi igjen for å få skjermene ut av skolen, bekjempe tek-gigantenes jerngrep over medie­strømmen og gjeninnsette lesingen i sentrum av kulturen, OK?

Siste skrik – eller siste sukk

#fff

#000

Denne teksten skrives faktisk på Rørosbanen og ble påbegynt rett før kringlestopp i Alvdal. Nå var det riktignok ikke sånn at vi bare 

inn på toget hennes – majesteten arrangerer ikke slabberas man bare stikker innom. Nei, vi – eller 

; jeg merker at dette kongelige vi-et er et par knepp for stort for meg – var høytidelig invitert.

Og man leser to ganger når man får e-post fra Det kongelige hoff, spesielt med såpass eksentrisk innhold: «H.K.H. kronprinsessen ønsker å invitere Bjørn Ivar Fyksen til forfattersamtale med Virginie Despentes, Wencke Mühleisen & H.K.H. kronprinsessen i Storstuggu på Røros.»

Tankene begynte å spinne. Mühleisen? Despentes? Hvorfor var jeg, ved navns nevnelse, invitert til å overvære dette? Jeg forstilte meg at noen av kronprinsessens medarbeidere ved Det kongelige hoff hadde sittet og diskutert: 

Subkultur, fransk feminisme, seksualitet, grenseoverskridelser – kunne det være noe for han bondetampen borte i Bokmagasinet?

Senere ble det klart at hoffet var blitt tipset om noen kritikernavn av Despentes’ norske forlag, men jeg var allerede trollbundet av nysgjerrighet. Og litt beæret? E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

 kan en Klassekampen-skribent – en som var ungdom på det ironiske nittitallet – bli forunderlig selvopptatt og selvgranskende. Jeg sitter under Mette-Marit-monogrammet på togvinduet og lurer: Hva 

jeg her? Ikke at jeg har noen form for kvaler over å la glansen fra de kongelige skinne på meg en stakket stund, slett ikke.

Selvsagt bør spørsmålet om arvelig makt diskuteres, men det er mye arvet makt i dette landet som har mye større direkte innvirkning på folks liv. Tenk på alle milliardærarvingene som helt utenfor demokratisk kontroll skalter og valter med arbeidsplasser, produksjon og norsk natur. Kongehusets makt er til sammenligning symbolsk og i stor grad indirekte. Nei, la oss hygge oss litt med de kongelige. Hvis kronprinsessen i tillegg kan bidra til å holde liv i den smule lesning som fortsatt finner sted her til lands, så skal det ikke komme det aller minste maktkritiske pip fra denne kanten.

Med et merkverdig voksende selvbilde tenkte jeg at 

jeg kan da godt være også de kongeliges kommunist

 dro jeg altså på ekspedisjon innover i kongeriket, først med vanlig rutetog på Rørosbanen. Det var jeg glad for, for på vei ut fra Hamar stasjon eksploderte en flaske mineralvann fra de kongelige kilder i Larvik over fanget mitt og skapte iøynefallende skjolder i skrittet. Gudskjelov at kronprinsessen ble spart for synet av en av sine mindre beskjedne undersåtter i en slik uverdig tilstand.

For øvrig var det en deilig dag i fedrelandet. Kjølig vårlys og dype skoger, skarer av snauklipte lamunger i hamnehagene. Utenfor Elverum kjørte toget forbi en tropp av kongens soldater i full mundur; toget tutet, rekruttene smilte blidt og vinket, tanken på krig og død var fjern.

E-post fra hoffet – klart jeg var beæret! Tenk hva bestemor ville ha sagt!

Kvinner med en fortid

Arnold Busk må besitte en helt egen trygghet, tross litterære omtaler som tyder på det motsatte. Som mange vil huske, spilte han rollen som elsker og kjæreste i Vigdis Hjorths ville, heseblesende, lett skandaløse roman «Om bare» (2001), som tegnet et ikke utelukkende flatterende portrett av ham. Når han nå er tilbake, som forteller og hovedperson i sin egen roman, vet han selvsagt at han vil bli vurdert opp mot Hjorths bok, og som den litteraturprofessoren Arnold Busk er, har han høyst sannsynlig litterær selvinnsikt nok til å vite at hans tekst knapt vil tåle sammenligningen. Likevel kaster han seg ut i det! Det vitner om en vilje til litterært liv som er litt rørende.

 var nå Arnold Busk igjen, denne nesten-navnebroren til den renommerte bokhandelen i København, Arnold Busck? La oss rekapitulere: For et par tiår siden var Vigdis Hjorth, en av våre beste og mest synlige forfattere, kjæreste med litteraturprofessor Arild Linneberg, og det er en utbredt, innforstått kunnskap i litteraturmiljøet at dette forholdet i det minste var inspirasjonen til det forsiktig sagt stormfulle kjærlighetsforholdet mellom den ildfulle Ida Heier og den like uimotståelige som ustabile Arnold Busk i «Om bare».

Kall det gjerne sladder, men dette er en helt avgjørende kontekst for lesningen når Linneberg nå, snart et kvart århundre etter Hjorths utgivelse, har grepet pennen og skrevet det som i pressen allerede er blitt kalt en motbok, eller motroman: «Bare om Arnold Busk, fortalt av ham selv».

Motroman-begrepet skaper imidlertid forventning om en litt aggressiv bok, i hvert fall med en slags snert mot Hjorths framstilling, for hun har jo vært ute for dette tidligere: I 2017 utga søsteren Helga Hjorth romanen «Fri vilje», et bitende forsøk på å korrigere det familieportrettet som ble tegnet i storesøsterens «Arv og miljø» året før. Dette er imidlertid ikke Linnebergs prosjekt; han har skrevet en mild, vennligsinnet og nokså klossete, men derfor litt sjarmerende roman, preget av en viss forundring over hvordan kjærligheten utviklet seg, men uten bitterhet.

 til stadighet utløser trangen til å skrive motbøker, bærer vitne om den emosjonelle kraften i forfatterskapet, som altså er i ferd med skapet et fiktiv litterært landskap rundt Hjorths egne fiksjoner, utenfor hennes kontroll. I tillegg sier det selvsagt også noe om hvor ubehagelig tett på virkeligheten hun av og til legger sine fiktive intriger.

Når det gjelder denne virkelighetsdimensjonen, går Linneberg i flere retninger samtidig: I omtalen av arbeidssted og bokutgivelser skaper han større sammenfall mellom Arnold Busk og sin egen person enn det som fantes i Hjorths roman, mens Hjorths Ida Heier har han fiksjonalisert ytterligere ved å gi henne et annet navn – 

 som han hinter til familiekontroversene rundt den virkelige Hjorths «Arv og miljø». Sammenfiltringen av fiksjon og virkelighet er så flokete her at jeg ganske enkelt velger å forlate Hjorth og Linneberg og holde meg strengt til diktningen. Til tross for at den var fortalt i tredjeperson, lot nemlig «Om bare» til å være fortalt av Ida Heier selv, og derfor kan sannhetsgehalten og virkelighetsforankringen i Arnold Busks motfortelling få være en sak mellom Ida og ham.

Det er imidlertid på tide å besvare det påtrengende spørsmålet: Tåler boka sammenstillingen med Ida Heiers fortelling? Svaret er nei. I Idas versjon er ­kjærligheten til Arnold så sterk at den er som en ­åpenbaring, et gudsbevis; i sin egen roman er Arnold på ingen måte en brennende busk – prosaen hans er nesten merkverdig lite energisk. «Bisarre episoder og ­dramatikk begynte også å tære på helsa», skriver han daft om tida da forholdet har passert ­middagshøyden, en periode Ida Heier malte ut i sterke farger iblandet desperasjon, frustrasjon og alle kroppsvæsker. «Vi var naturlig nok heller ikke like forelska som før», fortsetter Arnold snusfornuftig.

 til Arnold med en sånn rasende, heseblesende kraft og villskap – kåtskap! galskap! – at romanen liksom så ut til å kunne skjene ut og dundre i bergveggen i hver sving, mens den egentlig var en stram og stringent fortelling. Hos Arnold er det motsatt. Fortellingen hans er lavmælt og tilsynelatende forsont og avklart, men det er som om den mangler retning. Arnold drar fram en perlerad av interessante temaer, men de fleste av dem ender som uforløste ansatser. I ett kapittel trekker han ulovlig overvåkning og Lund-kommisjonens rapport opp av hatten, men gir raskt slipp på emnet; i det neste får fraskilte fedre og barne­fordelingssaker samme overfladiske behandling.

Arnold har et stort spenn i interessene – han skal ha honnør for å gi likeverdige nikk til størrelser som Sven-Ingvars og Theodor Adorno i samme avsnitt – men leseren får sjelden mer enn en smakebit før boka springer videre. Man får mistanke om at Arnold egentlig har ønsket å skrive memoarene sine – minner fra et liv som intellektuell – men så fått for seg at det for å tiltrekke seg lesere ville være lurt å koble seg på dette gnistrende kraftverket av en roman fra hans fordums hjertenskjær. Resultatet er et sprikende knippe ­fragmentariske erindringer paret med en påstått livfull kjærlighetshistorie som i Arnolds framstilling er blitt temmelig matt i pelsen.

Ida Heiers emosjonelle ildstormer gir liv til lesningen.

Busk i kjærlighetens kratt

Hvor kommer musikken fra? Om jeg var i det lyriske hjørnet, ville jeg sagt den var en gave fra englene, men her og nå er jeg interessert i spørsmålet i sosial og materiell forstand: Hvor får vi 

 fra? Livshistorien til for eksempel enkelte amerikanske jazzmusikere kan ha mytisk preg. De vokste opp i den dypeste armod, men lærte å spille av en musikalsk onkel som gjenkjente et gudbenådet talent. Fra fire års alder livnærte de seg ved å spille på gata i New Orleans, ble oppdaget av en enda mer legendarisk musiker – og så videre. Ett element i historien har imidlertid en tendens til å mangle: Hvordan fikk de råd til instrument? Altså, har dere 

Her til lands har spørsmålet et konkret svar: Musikerne kommer fra skolekorpsene. Det er vanskelig å tenke seg hvem som skulle traktert blåseinstrumentene i for eksempel Oslo-Filharmonien eller Kringkastingsorkesteret om vi ikke hadde rekrutter med korpsbakgrunn. Hva med teatrene og Operaen? Uten korpsbevegelsen ville bare noe felegnikk ha steget tynt opp fra den gapende orkestergrava. Hans Majestet Kongens Gardes musikktropp? De måtte ha plystret! For ikke å snakke om norsk jazz, den ville ha spilt på mange strenger, men ingen horn. Mang en gitarist eller pianist har startet for seg selv på gutterommet eller på mormors piano i finstua, men ingen skaffer seg en trompet eller saksofon på egen hånd.

korps som dukker fram rundt svingen til tonene av «Gammel jegermarsj» mens bjørka spretter, å, det er vakkert som våren selv, til tross for at skolekorpsene, når sant skal sies, ikke alltid klinger helt slik englene synger – de består tross alt av barn. Likevel ville vi uten korpsene ha vært fattige i sjel og sinn. I morgen fortjener også korpsene all den hyllest de kan få, der de heroisk trasker rundt i bygd og by og med gnagsår og blåfrosne fingre spiller i barnetog og foran gamlehjem med sin særegne takt og tone. Det er klart vi feirer Grunnloven, fundamentet for vårt noenlunde velfungerende demokrati, men mange av oss vil også besynge sosialdemokratiet, og når nordmannen beveger seg ut på dansegulvet for å danse sitt liv, så er det altså til toner som har sin dypeste grunn i korpsbevegelsen, som i sann sosialdemokratisk, blandingsøkonomisk ånd er finansiert ved dugnad, kakelotteri og sponsormidler fra den lokale handelsstanden.

Et tre ganger hipp hipp hurra, hurra, hurra for korpsene!

 skyer over korpsbevegelsen: Det første tiåret etter 2000 forsvant en tredel av skolekorpsmedlemmene. Det var med et stikk i hjertet jeg observerte et eksempel på nedgangen på 17. mai i fjor. Det var et kvart århundre siden sist jeg feiret grunnlovsdagen i min barndoms grønne dal: I 1997, som fyllesjuk russ, marsjerte jeg for siste gang foran barnetoget sammen med mine yngre medmusikanter i janitsjarkorpset – med pliktfølelse, trass og stolthet – opp alle de bratte bakkene til de tusen år gamle middelalderkirkene på toppen av bygda, der Vinje er gravlagt og angen av våronn hviler over kirkebakken.

Ruta for barnetoget er lagt om de seinere år. Nå går de bare en kort stubb fra skolen og gjennom byggefeltet. Likevel sto jeg forventningsfull i krysset nedenfor barndomshjemmet og veivet litt uvant patriotisk med et nyinnkjøpt flagg og hilste blidt til alle som så vagt middelaldrende ut, i tilfelle de skulle være gamle skolekamerater. Og korpset kom – de stusslige restene av det. I velmaktsdagene for litt over tretti år siden var vi 60–70 medlemmer, fra tolv til nitten år, full besetning; vi hevdet oss i korps-NM, for svingende! Nå var de kanskje tjue, ikke en kjeft så ut til å være eldre enn fjorten. Det låt tynt, og det var både sorg og søte minner i den vesle tåren som dukket opp i øyekroken da de klemte i vei med en spinkel versjon av vårt store glansnummer, den amerikanske marsjen «Dixieland Strut». En gang besto baktroppen i korpset av en rekke med lange slamper og våryre odelsgutter med lunger til å råblåse på understemmene så bunadsstakkene blafret bortetter grøftekantene. Det føltes lenge siden.

Spetakkelet endte på en grå asfaltflekk foran det saneringsklare sykehjemmet, der mindre enn en håndfull beboere var spreke nok til å komme til vinduet og nyte opptrinnet. Etter avspilling av «Ja, vi elsker» hoppet korpset inn på en ventende buss og forsvant til neste oppdrag, mens barnetoget subbet tilbake til skolen bak en firhjuling med påmontert PA-anlegg som spilte marsjer.

melder heldigvis at korpsene igjen er i vekst, men selv om det spilles og trilles over det ganske land, er det ikke gitt at treblås, messing og uniformer alltid vil holde stand i oppmerksomhetsøkonomiens tid. Og dette er en kultur vi må sette alt inn på å bevare.

Ikke bare er korpsene ­grunnlaget for så mye av musikklivet, ­skolekorpsene gir dannelse på en rekke av livets områder. Selv lærte jeg minst to uvurderlige ting i korpset. For det første at kunst var 

. Vi hadde en streng og lettirritert dirigent som hadde ­nulltoleranse for slurv og slendrian. Dette var ikke et tidsfordriv vi kunne velge å møte opp på hvis vi ikke hadde noe artigere å foreta oss; her skapte vi 

, og vi hadde en forpliktelse overfor de andre. Måtte vi velge mellom korpsøvelse og ­fotballtrening, vel, da var korpset viktigst, såpass måtte enhver forstå.

Et virkelig godt korps, å, det er vakkert som våren selv.

Korpsånd

I forrige måned publiserte det amerikanske litterære nettstedet Literary Hub en serie på seks artikler om forfattere og penger. Tittelen på serien var «The Myth of the Middle Class Writer», og emnene strakte seg fra pengenes plass 

 litteraturen til inntektssituasjonen for dagens forfattere. Særlig én observasjon er gyldig også for norsk samtidslitteratur: Det forblir som oftest høyst uklart hvordan de eksistensielt plagede hovedpersonene kan finansiere livet i svinedyre metropoler og drive for vær og vind uten å gjøre det skapte grann av inntekts­givende arbeid.

Om samtidas romanpersoner tilsynelatende ikke bekymrer seg for husleia, er situasjonen annerledes for deres opphavsmenn og -kvinner: Forfattere tjener ikke stort. Selv om klassebegrepet i liten grad diskuteres i de seks artiklene, er premisset for serien at man ser for seg forfatterstanden som noe litt glamorøst, men at dette bildet ikke stemmer: Middelklasseforfatterne er en myte; i virkeligheten er de fattige. Enten er de avhengige av en ektefelle med sikker inntekt, eller de jobber som bartender.

 om «the precarity» ved å skrive, altså utsattheten, den økonomiske usikkerheten ved forfatteryrket. Ved hjelp av dette begrepet, 

, knyttes forfatterne til det såkalte prekariatet, altså den delen av arbeiderklassen som jobber som tilkallingsvakter på usikre kontrakter, i 

-økonomien og så videre, og som mangler sikkerhetsnett og derfor er helt i sine kunders og arbeidsgiveres vold.

 tøffere enn i Norge, og det er neppe noen dans på roser å forsøke å livnære seg som skribent i de nedre sirkler av frilans­tilværelsen der. Det kan være tøft nok her til lands òg, men vi har i det minste noen institusjoner som skal gjøre det lettere for folk uten arv eller velholdne ektefeller å skrive bøker: innkjøpsordningen og arbeidsstipender i statlig regi, fastprissystemet og normalkontrakter som følge av bransjeoverenskomster. Likevel er det også her vanskelig å 

 er det gitt at alle som skriver bøker, skal ha det som hovedinntektskilde? Er det ønskelig? For noen år tilbake, i en diskusjon om fordeling av bokkrona mellom forfattere og forlag, skrev en norsk forfatter opprørt at alle 

 i bransjen tjener mer enn dem som faktisk skaper litteraturen: Ikke bare redaktørene, men til og med hun i kassa i bokhandelen tjente mer enn forfatteren.

Det er nok i de fleste tilfeller riktig, men sammenligningen er urimelig: De øvrige i bransjen gjør i motsetning til den frie kunstneren lønnsarbeid for andre. En nær venninne som i mange år var ansatt i bokhandel, fortalte en gang at hun ofte var alene på jobb og derfor måtte tilkalle kjøpesenterets vekter og få ham til å passe butikken om hun måtte på toalettet. Poenget er: En forfatter tjener kanskje ikke mye, men friheten til å styre egen arbeids­hverdag er uendelig mye verdt. Å bruke ord som «prekariat» i forbindelse med kunstnere er fullkomment absurd. Å skrive bøker er en middelklassebeskjeftigelse. Når pengespørsmål er nokså uklare i samtidslitteraturen, er det ikke fordi forfatterne mangler erfaring med pengeknapphet – antagelig skyldes det heller at de har bare vag kjennskap til det normale arbeidslivet.

som kjent en strid mellom de ulike forfatterforeningene om fordeling av arbeidsstipender, og mens kursen for stipend­politikken stakes ut, er det viktig å holde fast ved at støtteordningene ikke er til for å brødfø forfattere, men for å frikjøpe dem fra annet arbeid i tidsavgrensede perioder for å skape kvalitetslitteratur. Litt kontakt med andre deler av yrkeslivet vil bøkene derimot ha godt av.

Å styre egen arbeids­hverdag er uendelig mye verdt.

Myten om forfatterprekariatet

Det starter med at blodet renner. Carrie er 16 år, hun står i dusjen på skolen etter gymtimen da hun – som den siste i klassen – får sin første menstruasjon. Og takket være en ekstrempuritansk oppvekst med en fanatisk kristen mor vet hun ikke hva det 

. De andre tenåringsjentene peker og ler – en mur av latter fylt av avsky, forakt og forferdelse; Carrie er fra før klassens hoggestabbe. Hun får panikk, hyler; klassevenninnene – et misvisende ord i sammenhengen – begynner å rope og 

 bind og tamponger på henne der hun står naken og livredd, blødende fra skrittet.

Nå i april er det 50 år siden Stephen King romandebutert med nettopp «Carrie». I «On Writing» (2000) – som er dels memoarer og dels en bok om skrivehåndverket – forteller han om hvordan han begynte å skrive om Carrie mens han jobbet som engelsklærer og spedde på med en vaskerijobb i sommerferiene for å fø to små barn sammen med kona: Egentlig var planen å sende fortellingen til et herremagasin, men da kunne den ikke være særlig lang, fordi man «måtte sette av godt med plass til bildene av cheerleadere som på en eller annen måte hadde greid å glemme truse – det var på grunn av dem menn egentlig kjøpte bladene». I hvert fall kjøpte de dem ikke for lange beskrivelser av traumatiske menstruasjonserfaringer. I stedet ble det en hel bok, antatt av et forlag for en moderat sum.

Historien forteller noe om det kulturelle kretsløpet King springer ut fra, men det er også en erkeamerikansk fortelling om 

 som fra trange kår kjemper seg fram mot dundrende suksess. For pocketrettighetene fikk han nemlig 30 årslønner som lærer, og etter det har King vært rik som et troll, som svenskene sier. King har salgstall som av nålevende forfattere bare blir slått av J.K. Rowling, Danielle Steel og kanskje et par til, og han er svært produktiv: På femti år har han utgitt et åttitall bøker, og i tillegg er fortellingene hans blitt filmatisert over en lav sko: «The Shining» (‘Ondskapens hotell’), «Misery», «It», «Christine» og mange, mange flere – «Carrie» hele tre ganger. Når filmkritikere skal kåre tidenes beste film, har «Citizen Kane» en tendens til å havne på toppen, men ved publikumsavstemninger er det like gjerne «The Shawshank Redemption» som stikker av med seieren, og den er selvsagt bygd på en novelle av King. Stephen King – 

, som fansen liker å kalle ham – har ganske enkelt vært helt sentral i vår amerikanskorienterte populærkultur i et halvt århundre.

Når det gjelder «Carrie» spesifikt, er det nærliggende å tro at renomméet er knyttet til Brian De Palmas spektakulære filmatisering fra 1976. Bildet av Carrie, i Sissy Spaceks skinnmagre skikkelse, som søkkvåt av blod skrider stiv som et spøkelse ut fra skoleballet mens den pyntede gymsalen står i flammer rundt henne, er vanskelig å glemme. Likevel er åpningsscenen enda mer slående. Med kamera på slep antar scenen et annet preg enn i romanen; kameraet tar seg god tid, nærmest kjæler med de avkledde ungjentene i sakte film – ja, mens dampen står. Det vellystige kamerablikket gjør menstruasjonsblodet desto mer sjokkerende da det renner nedover lårene hennes, men det er nesten utenkelig at scenen kunne ha blitt filmet på denne måten i dag. Det finnes to nyere filmatiseringer av «Carrie», fra henholdsvis 2002 og 2013, og der har dusjscenene fått et langt mer nøkternt og ikke-erotisk preg, og er heller ikke det filmene åpner med. 2013-versjonen har imidlertid lagt til et nytt og fryktinngytende element: En av jentene filmer den nakne, vettskremte Carrie med mobilkamera. Som det heter mot slutten av Kings foreløpig siste roman, «Holly» fra i høst: «

Fra åpningen slår «Carrie» en bue til romanens klimaks, fra blodet i dusjen til blodbadet på skoleballet: Som en askepott får skolens evige mobbeoffer tilsynelatende lov til å skinne én kveld, da skolens mest populære gutt inviterer Carrie som følge og de blir kåret til ballets konge og dronning. Lykken er imidlertid kortvarig, for jentegjengens verste bølle har planlagt et grusomt siste stikk, og oppe på scenen blir Carrie dynket i to fulle bøtter med griseblod. Og hele skolen ler rått av henne.

Det er da Carrie tar i bruk evnen som leseren vet at hun har: Hun kan bevege fysiske objekter ved kun tankens kraft. Nå får de andre smake hennes vrede. Ved ren viljestyrke stenger hun alle nødutganger, slår på gymsalens sprinkleranlegg og kortslutter slik det elektriske anlegget og antenner en brann. På vei hjemover senere får hun strømledninger til å falle ned, en gasstank eksploderer, hele boligstrøk brenner; hun jevner nærmest hele småbyen med jorden.

Hvordan skal man lese dette? Som en allegorisk framstilling av pubertetens og den undertrykte kvinnelige seksualitetens iboende eksplosjonsfare? Til en jubileumsutgave av «Carrie» har Margaret Atwood skrevet et forord som nylig ble publisert i The New York Times Book Review, og der skriver hun at kvinnelige romanfigurer med overnaturlige krefter later til å sprette fram i tider da kvinners rettigheter står høyt på dagsordenen: «Carrie» ble skrevet på tidlig 1970-tall, parallelt med feminismens andre bølge.

La oss gjøre det til en generell regel: Ikke skriv om covid.

Horror i småbyen

Bak velstelte hekker i «Suburbia» rakner den amerikanske drømmen.

Er det noen som husker åpningen av David Lynchs film «Blue Velvet» (1986)? Vi møter kritthvite stakittgjerder som rammer inn en trygg middelklassehverdag med glade barn, blomster og trær under evigblå himmel. Plutselig får en eldre mann et anfall og segner om, før kamerablikket så forsvinner ned i den velpleide plenen og zoomer inn på et yrende bol av biller og kryp.

Du slette tid, som Forstads-Amerika har fått gjennomgå i kunsten og populærkulturen. Fra romaner som Richard Yates «Revolutionary Road» (1961) til komiske tv-serier som «Desperate Housewives» (2004–2012) har amerikanske 

 blitt kritisert, latterliggjort og framstilt som både rugekasse og hvilehjem for det konforme, kjedelige og livsfornektende, det overfladiske, småborgerlige og trangsynte.

Det finnes virkelig et utall bøker og filmer med slike innfallsvinkler, og ikke minst har 

-sjangeren i Hollywood-film siden 70-tallet antydet at det ligger noe guffent og illevarslende og ulmer bak forstedenes velfriserte hekker. Blant de nyere tilskuddene til sjangeren er filmen «Get Out» (2017), der kilden til skrekk er den hvite middelklassens følelse av berettigelse på svartes bekostning. Man kunne gjerne lagt til 

 blant de lite flatterende karakteristikkene brukt om forstedene over.

Det kan være sunt å riste litt i disse populærkulturelle framstillingene; det er jo gjennom dem de fleste nordmenn stort sett kjenner Forstads-USA. Mange av oss har på et eller annet tidspunkt tatt turen over Atlanteren, men forstedene er det sjelden man oppsøker som turist. Det er imidlertid der amerikanerne holder til: I 2020 var 170 millioner bosatt i forsteder; det utgjør mer enn halvparten av befolkningen.

Det var derfor litt befriende da en kommentar i danske Weekendavisen nylig slo fast at filmen «American Beauty» (1999) hadde holdt seg dårlig, tjuefem år etter at den sanket inn Oscar-statuetter og kritikerros 

. Hovedpersonens opprør mot det konvensjonelle forstadslivet ble den gang tolket som heroisk; i dag framstår omfavnelsen hans av hasj og frigjort sex bare som selvsentrert hippieindividualisme, var skribentens dom.

For – vi skal ikke glemme at det er grunner til at amerikanere helt siden andre verdenskrig har trukket mot forstedene: Der har de håpet på å skape seg et bedre liv. I stedet for 

gode skoler, et grunnlag for en karrierevei for barna

. Den ferske boka «Disillusioned. Five Families and the Unraveling of America’s Suburbs» av journalisten Benjamin Herold dokumenterer at det ganske visst ligger problemer og ulmer i de amerikanske forstedene, men at konformitet ikke er det største av dem. Herold er ikke interessert i populærkulturens karikaturer, men med et bredt tilfang av intervjuer og skriftlige kilder som utgangspunkt zoomer han inn på fem ulike familier for å belyse det mylderet av motsetningsfylte og vanskjøttede lokalsamfunn som utgjør et Forstads-Amerika han mener er i ferd med å rakne. Skolesystemet er navet i framstillingen, men 

 er ikke en uvesentlig del av problembeskrivelsen.

Forstedene er nemlig ikke så blendahvite og anglosaksiske som Hollywood har lært oss til å tro. Andelen svarte, latinamerikanske, asiatiske og 

 – fire viktige kategorier i USAs forbløffende finmaskede fiksering på rase og etnisitet – nærmer seg halvparten. Forstedene 

 imidlertid i stor grad hvite, men mange steder er de hvite nesten borte, for som det heter i en nedslående aforisme Herold siterer: «I Amerika refererer ‘integrasjon’ til den forsvinnende korte perioden fra den første svarte familien flytter inn i et nabolag, til den siste hvite familien forlater det.»

Når ett sted er utarmet, flytter man videre.

Skyer over Suburbia

Litteraturkritiker i Klassekampen

Forfatter Eirik Ingebrigtsen synes i et debattinnlegg 2. april at jeg i siste nummer av Bokmagasinet var infam i min kommentar til debatten om litterær kvalitet og forvaltning av stipendmidler. Jeg regner med at han sikter til vurderingen av de tekstlige kvalitetene på blant annet hans første debattinnlegg, og ja, jeg er litt slem, men 

 kan ikke være en tom besvergelse. Den litterære kvalitetens riddere må holdes ansvarlige: De bør vise at de kan skrive.

Jeg ser ikke «skrivekunstforsøket» i hans opprinnelige innlegg, skriver Ingebrigtsen. Jo da, jeg 

 forsøket, men jeg anerkjenner det ikke. Én ting er at den vasete bildebruken som skrivekunst betraktet er ubehjelpelig, en annen at den ikke har noe i et debattinnlegg å gjøre, der målet er å overbevise. Klare tanker i et klart språk, dét ville her ha vært en kvalitet. Såpass sjangerforståelse bør man kunne forvente av en som har skrivekunst som yrke.

Ingebrigtsens nye innlegg glassklart, og når han ikke synes det gjør noe «at språk og tankar kring stipendtematikken ikkje nødvendigvis når ut til det brede lag», så synes jeg han er litt vel komfortabel i rollen som kunstnerisk elitist. Han bør ikke glemme at stipendene vi snakker om, finansieres av de brede lag over skatteseddelen. Det 

 være lurt å anstrenge seg litt når støttemidlene skal forsvares offentlig.

For eksempel: Når 67 av 69 mottakere ved siste stipendtildeling er medlemmer av Den norske Forfatterforening (DNF), og kun én er kjent medlem av Forfatterforbundet (FF), så må det forklares, ikke tulles innforstått med, slik Ingebrigtsen gjør. Det burde egentlig ikke være så vanskelig, siden DNF i motsetning til FF kan vise til offentlige medlemslister med hundrevis på hundrevis av erfarne og kvalitetsvurderte forfattere med flere bokutgivelser bak seg. FF later til å mene at statlige stipender er en slags velferdsgoder for forfattere, men det stemmer ikke: De er til for litteraturen. Støttemidlene har aldri vært tenkt å skulle fordeles jevnt og rettferdig blant alle som skriver eller ønsker å skrive. De skal stimulere til at kvalitetslitteratur skapes på vårt lille språk, og DNFs medlemmer har vist at de kan skrive: Det er ganske enkelt statistisk sannsynlig at flest verdige stipendsøkere vil befinne seg i DNFs medlemsmasse. Dette greier imidlertid ikke DNF helt å formidle – eller de tror det er selvinnlysende – og språkflokene fra deres selvutnevnte representant Ingebrigtsen er ikke til hjelp.

hopper på sin side FFs Jan Ove Ekeberg over hele kvalitetsspørsmålet: I tråd med forbundets argumentasjon for øvrig handler striden for ham om forfatternes goder, ikke om litteratur. Stipendtildelingene er for ham et rent demokratisk spørsmål; alle forfattere «er like mye verdt». Der er vi enige, men alle forfattere skriver altså ikke like god litteratur.

Likevel er jeg langt på vei enig med Ekeberg i at det er dumt med denne organisatoriske splittelsen av forfatterstanden. Mitt forslag – som er langt fra originalt, men som ingen har vedtatt – er at vi får en forening der alle som har utgitt en bok som er blitt omfattet av innkjøpsordningen, kan være med. Det ville åpnet for de fleste forfattere, men samtidig begrenset «forfatter»-betegnelsen til dem som faktisk har utgitt en skikkelig bok. Det ville ha hatt et element av kvalitetsvurdering og hvilt på en av de viktigste bærebjelkene i det litterære systemet. Jeg håper en slik samling av forfatterne vil finne sted før DNF selvdestruerer og kvalitetsbegrepet fordufter fullstendig.

 av respekt for polemikken som sjanger, gjerne få parere to av Ekebergs retoriske stikk, selv om i hvert fall det første er noe de brede lag av lesere antagelig vil blåse en lang marsj i:

1) Ekeberg antyder at jeg «sliter med å sette infinitivsmerke» korrekt (med henvisning til min formulering om forfattere som «ikke kan skrive»). Det er tilsynelatende språklig skarpsynt, men er han nå så helt sikker på at infinitivsmerke er påkrevd etter modale hjelpeverb?

2) Nei, jeg mener ikke at folkeskikk og skrivekunst nødvendigvis henger sammen, og Ekebergs eksempel, Knut Hamsun, er godt. Jeg mener derimot at folkeskikk og personlige egenskaper kan henge sammen med evnen til å vurdere hvilke kollegaer som bør tildeles stipend. Hamsun var en fenomenal forfatter, men at han skulle ha fått innflytelse over stipendmidlene, er en fryktelig tanke. Heldigvis vil valgkomiteen i en framtidig sammenslått forening ha mange muligheter til å unngå bøllene når stipendutvalget skal settes sammen.

Ja, jeg er litt slem, men kvalitet kan ikke være en tom besvergelse

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne

Det er liksom en glans rundt forfatterstanden; fra dem forventer vi klokskap, høykultur og språklig fynd. Vinterens forfatterspetakkel viser at den forventningen er grunnløs.

Jeg snakker selvsagt om forvaltningen av Statens kunstnerstipend for skjønnlitterære forfattere. Hittil har stipendkomiteen utgått fra Den norske forfatterforening (DnF); nå vil også den relativt ferske konkurrenten Forfatterforbundet (FF) ha sitt å si. DnF mener imidlertid at deres medlemmer er best kvalifisert for oppgaven, siden foreningen har kvalitetskrav for å bli medlem, noe FF ikke har.

Det er synd at forfatterne er splittet i to foreninger som delvis kjemper mot hverandre, og DnFs årsmøte åpnet nylig for å sondere muligheten for å slå seg sammen med FF. De lempet i tillegg litt på opptakskravet: Før måtte du ha utgitt to bøker, én av dem av «litterær kvalitet» – nå bare én, men fortsatt av litterær kvalitet. Kan FF leve med det? Kvalitet kan da ikke være så gærent? Når stipendene siden skal forvaltes, er det uansett et krav fra myndighetene at litterær kvalitet skal ligge til grunn. Skal forfatterne fortsatt gjøre disse kvalitetsvurderingene selv, må de imidlertid skjerpe seg litt.

 og dannelse har nemlig falmet. Ta en grunnleggende form for dannelse som alminnelig folkeskikk. Her strever for eksempel FFs Anne Holt. Hennes opptreden på NRKs Debatten 13. februar var en oppvisning i hersketeknikker: avbrytelser, aggresjon og insinuasjoner. For eksempel skapte hun inntrykk av at DnF holder krimforfattere utenfor og mener at de ikke har litterær vurderingsevne – vel vitende om at lederen for DnFs stipendkomité på det tidspunktet var krimforfatter Chris Tvedt, og at DnF organiserer mange i samme sjanger. Verre er det likevel når hun og tidligere FF-leder Jan Ove Ekeberg jazzer på Facebook og latterliggjør en politianmeldt drapstrussel mot tidligere DnF-leder Heidi Marie Kriznik, slik VG beskrev 28. februar. Skal virkelig bøllene fra ungdomsskolen avgjøre hvilke kollegaer som får stipend?

Dessverre gjør heller ikke DnF-medlemmene noen god figur i debatten. Først kom et forfatteropprop som av alle andre enn de 72 underskriverne ble tolket som uttrykk for elitisme og jåleri. Og ja, den overstadige tonen tydet på at det var ført i pennen av noen uten kontroll over de litterære virkemidlene.

Så har det gått slag i slag, med et par foreløpige bunnpunkter her i avisen. 15. februar hadde forfatter Ole Robert Sunde et heller aparte innlegg på trykk, helt uten logisk sammenheng:

Det vi frykter er et fall i kvalitet. Vår forening er en kunstforening og når vi roper høyt så er det ikke for å miste privilegiene. Vi kan få stipend på 300.000, mens gjennomsnittsinntekten i Norge er på over 700.000 kroner i året. Hvor mange av medlemmene i FF vil nøye seg med 300.000 i året? Det er forstemmende at Holt og Brekke ikke fatter dette, for det er her skoen trykker; det er mange flotte typer i FF, men jeg vet ikke om de er forfattere.

Hvor ble skrivekunsten av? Kvalitetsfallet har åpenbart inntruffet.

 fulgte Sundes kollega Eirik Ingebrigtsen opp med et nytt, nesten uleselig bidrag. Formuleringer som «Forfattaroppropet i vinter dolkar ikkje skrivekunstens forsøk eller utgangspunkt i ryggen, men er ein ropert med støttehjul inn til kulturpolitikarane våre» gjør vondt for et lesende menneske. Eller hva med «eit slags søkt Robin Hood utan underbukser på-angrep»? Skal litterær kvalitet virkelig vurderes av folk som har så store vanskeligheter med å uttrykke seg skriftlig?