Artikler
Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.
Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.
Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.
Ingenting betyr noe
Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.
Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.
I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.
Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.
Levende bilder! I farger!
Len deg tilbake og redd kulturen.
Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.
Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?
Du skal ikke tro du er en heltemodig pressemann bare fordi du skaper støy.
Sophie Elise og bøkene
Det var en gang en høyreliberalist, en finansfyrste og en bloggerinne …
Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».
I Erlend Loes nye bok får du et standupnummer til prisen av en roman.
Var ayatolla Khomeini etterfølgeren til Samuel Beckett? Don DeLillos merkverdige roman stiller spørsmålet.
Livløst om eget liv
Édouard Louis driver med selvsentrert boklig jåleri.
La sjangeranalyse og 100 meter hekk være for de få, men la skoleelevene få kjenne lesegleden.
Ingvar Ambjørnsens siste bok er ujevn og nesten parodisk dyster, men gir forfatterskapet en formfullendt avslutning.
Øystein Skotheims roman om en Utøya-overlevende lider under sin hovedpersons traumer.
Sverdrup tar feil
Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 17. juni henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 14. juni. Sverdrup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere. Sverdrup tar feil. Hvis hun leser seg opp på formålet med norsk kunstnerpolitikk – der bibliotekvederlaget er ett av flere virkemidler – slik dette er formulert i for eksempel NOU-en «Kulturutredningen 2014», stortingsmeldingen «Kunstnarkår» og i bokloven, vil hun se at jo, å fremme litterær kvalitet og å støtte ikke-kommersiell litteratur er faktisk litteraturpolitikkens mål. Det er forståelig at Forfatterforbundet forsøker å tolke norsk litteraturpolitikk i en retning som gagner dem, men de skal være forsiktige med å forvalte offentlige midler etter eget forgodtbefinnende.
Hervé Le Tellier er mer interessert i kjærlighetshistoriens struktur enn i kjærligheten.
Var det likevel et politisk feilgrep å la Forfatterforbundet få forvalte deler av bibliotekvederlaget?
Både Jan Kjærstad og Jo Nesbø blir ofre i kampen for kjærlighet i Anne Louise Morseths debut.
Ømskinnede kritikere
At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.
I Edmund Austigards drømmeaktige roman står globalkapitalismen mot ti tusen år gamle tradisjoner.
Er Litteratur-Norge fullstendig dominert av identitetspolitikken?
