Bjørn Ivar Fyksen

#fff

Handlingen i Tore Kvævens nye roman foregår i årene 1892–1894; det er bare fire–fem år før min egen farfar ble født, og likevel virker det hele som så uendelig, evig lenge siden. Dette selv om hovedpersonen Torstein, seksten år ved bokas slutt, altså ikke er eldre enn at han senere i livet kunne ha rukket å oppleve både folketrygd, fjernsyn og frysedisk. Moderniteten er kort, hittil bare et blaff; dette er 

 vår egen tid, selv om Kvæven beskriver en levemåte som ikke finnes lenger, men som i dagliglivets hovedtrekk antagelig hadde vært temmelig uendret i mange hundre år, preget av slit og kulde og sveltihjel. «Eit spor til endes» levendegjør dette på en måte som setter tankene i sving.

Torstein bor på en karrig fjellgård i indre Agder, i «ein sidedal til ein sidedal til Sirdal», med foreldre og småsøsken. På nabogården bor ei jente han begynner å bli forelsket i. Så omkommer faren i fjellet, og da moren møter en ny mann, føler Torstein behov for å markere seg gjennom en manndomsprøve – en reinjakt alene i vinterfjellet, som strekker seg over nesten hele den andre halvdelen av boka.

 sett en klassisk oppveksthistorie; det er i miljø-, natur- og jaktskildringene Kvævens roman skiller seg ut. I et patosfylt, men flott, av og til arkaisk språk – med innslag av for undertegnede ukjente dialektord som kanskje senker lesetempoet, men tilfører koloritt – følger boka Torstein innover i den nådeløse fjellheimen og inn i ungguttens nagende eksistensielle gru: «Verda har blitt overlaten til frostens einevelde. Sjølv stjernene må skjelva. Sjølv dei må frykta denne botnlause kulda.»

Enda mer effektfullt kommer alvoret til syne i de nitide beskrivelsene av alt det livsavgjørende i en slik tilværelse: hvordan man holder kulda ute (eller mislykkes med det), hvordan man flår et nedlagt bytte, eller kanskje enda viktigere – alle de tusen små tingene som en enke på en fjellgård i 1893 måtte ha kompetanse til å ordne med for å få det hele til å gå rundt: «slåttemyrane og stakkane, mjølka og smøret, slipinga, ljåane, dyra og garna og fisken, systrene mine og bøtinga, og [hesten] som for lengst skulle vore omskodd, og sauen som skulle vore slakta». Her 

 det vært fristende å karakterisere ham som en Lars Mytting uten humor, men selv om Kvæven ikke er en munter forfatter, balanseres det alvorstunge av glitrende nysnø i vintersol, praktfulle landskap og flokker av fjellryper i flukt over Guds langstrakte vidder.

 og livsfølelsen er gjenkjennelig fra Kvævens tidligere bøker, selv om den første delen av forfatterskapet består av storslåtte og actionfylte vikingromaner og en like storslagen og enda mer voldsom sci-fi-dystopi – alle svært leseverdige. «Eit spor til endes» er til sammenligning en mye mindre, nesten litt unnselig roman, uten at dét skal holdes mot den, og det må framheves at scenene fra fjellet og jakta er intenst spennende.

Én innvending har jeg imidlertid, og den angår det håndverksmessige: Rent fortellerteknisk mener jeg at å skrive akkurat denne historien i jeg-form er en dårlig beslutning, fordi det påfører forfatteren begrensninger han ikke helt greier å forholde seg til. Med en tredjepersonsforteller kunne Kvæven fremdeles ha lagt seg tett på den unge Torsteins synsvinkel, men uten å oppgi den voksne fortellerens refleksjonsnivå. Fortalt i førsteperson er det flere betraktninger jeg som leser ganske enkelt ikke tror på at Torstein er moden nok til å gjøre seg.

 bringer den skjebnetunge kampen mot naturkreftene tankene i retning av både Mikkjel Fønhus og Jack London, men valget av jeg-forteller frarøver også forfatteren muligheten til å utføre sitt glansnummer fra tidligere bøker: å skifte synsvinkel og plutselig se verden fra et dyrs perspektiv, det være seg isbjørn, hest eller hai. Det ville kanskje ikke vært like imponerende om han nok en gang ristet dét trikset ut av ermet, men ved å gjeninnsette mennesket alene i sentrum av romanens verden, gjør Kvæven denne boka 

 likere den øvrige samtidslitteraturen. Men altså bare litt. Kvæven er fremdeles en sjelden blomst i det litterære fjellheimen.

Frostens enevelde

Vaskeseddelen til Jan Kjærstads nye roman er genuint interessevekkende. Den beskrives som «tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo». Forlaget har riktignok blandet sammen spion og detektiv, men pytt sann, spenningen ligger jo i om Kjærstad greier å få en slik litterær kransekake til å stå. Jeg kan røpe at det gjør han ikke, men la oss nøste litt i sakene. «En verdig sak for Thomas Hegel» er en detektivroman

: Kjærstad leker med detektivsjangeren og bruker den til sine egne formål, som her er å reflektere rundt, tja – kjærligheten, for så vidt, men ikke først og fremst. I bunn og grunn er boka en lovsang til de små gledene i livet: et godt måltid, en rørende sang, månen som henger over Ekebergåsen.

Vår mann, Thomas Hegel, er privatdetektiv med utroskapssaker som felt. Spesialiseringen gjør at han mener å ha et godt grunnlag for å kunne si noen sannhetens ord om den store kjærligheten – nemlig at den ikke finnes – samt noen sentimentale ord på rim: På kveldstid tjener han penger på å dikte tåre­dryppende sangtekster «om savn, om tapt kjærlighet, om hjertesår» til norske popartister, med Ira Gershwin og Alf Prøysen som ledestjerner.

, med andre ord, og jeg ville blitt nervøs om ekteskapet mitt sto og falt på Thomas Hegels undersøkelser. Riktignok spaner han litt på sine klienters muligvis troløse ektefeller, men hoveddelen av etterforskningen består i å sitte i godstolen og drikke whisky mens han fabler om mulige og motstridende scenarioer. Et møte, et ansiktsuttrykk eller en gest kan på avstand tolkes sånn eller slik, men sannelig min hatt også helt motsatt. Etternavnet Hegel hinter om en dialektisk legning, der man nærmer seg sannheten gjennom argumenter og motargumenter, men 

 Hegels konklusjoner later i størst grad til å bli bestemt av en slags promillens tombola.

Det hele er altså temmelig tøysete, men nå er jo heller ikke den hardkokte krimmen som privatdetektivfiguren springer ut av, plaget av streng virkelighetsnærhet. Langt viktigere for sjangeren er miljø, atmosfære og stil, og Kjærstad treffer nokså godt på de to første: en vakker kvinne i en elegant bar, et møte med potensiell klient blant skulpturene på Vigelandmuseet, Oslos gater i lys og skygge – en filmatisering kunne ha blitt en fryd for øyet.

stilistiske nivået boka ramler sammen. Thomas Hegel har åpenbart en affinitet til den klassiske privatdetektiven – tenk Humphrey Bogart i rollen som en illusjonsløs Philip Marlowe eller Sam Spade – men den snushanen han minner mest om, er dessverre fantasifosteret Tracer Bullett fra tegneserien Tommy og Tigern, om noen husker ham. Hegel er imidlertid av en mer kultivert støpning, men hans bløtkokte snusfornuft får de kjærlighetsfilosofiske betraktningene til å klinge som Ingvar Ambjørnsens Elling: «Når det gjelder kjærlighet, bør vi ta det langsomt. Vi bør veie våre ord. Det er lett å handle overilet.» Hans eleverte sans for skotsk whisky, vakre gjenstander og antikkens Egypt er det lettere å ha sympati med, men avstanden mellom god smak og nerdete jåleri er forsvinnende kort hos Kjærstad, som når Hegel beskriver sitt eget visittkort som «frapperende elegant, et taktilt lite underverk, med sitt 500 grams ‘radiant white pure cotton’-papir og korallrøde toppsnitt». Etter hvert er det en prøvelse å lese.

Kjærstads bøker har gjerne en stor, grandios idé, eller noe den vil utforske – for eksempel forestillingen om det norske sosialdemokratiet, eller hvordan sannheten om et liv er like plastisk som fortellingen om det – men noe slikt mangler her. Det lille han har på hjertet om livet, kjærligheten og månen – i tillegg til noen halvkokte betraktninger om metoo – er smurt syltynt utover og forsvarer ikke bokas 300 sider.

Bløtkokt

Hovedpersonen i Tore Renbergs siste roman er til å begynne med en løfterik romanfigur. Ikke bare fordi hun er en blendende skjønnhet, eller fordi hun som adoptert fra India til oljehovedstaden Stavanger representerer det moderne Norge på interessante måter. Og faktisk heller ikke først og fremst fordi hun i ungdommen, full av liv og ikke minst lyst, river russedressen av Renbergs litterære alter ego Jarle Klepp og rir ham ekstatisk inn i den nordiske vårnatta, voksenlivet og det gryende nittitallet. Ja, scenen er både minneverdig og, tja,

– «ha ha, jeg har pult så mye pikk, jeg har sugd så mye russepikk, jeg har blitt helt pikkihodet» – men slik Jarle blir liggende ør og utkjast i gresset etter det korte basketaket, mister også romanen noe av piffen da vår heltinne, Agate Milde, forlater barne- og ungdomstiden.

I starten av «Et livsforsøk» er Agate derimot sju år og noe i moderne fiksjon så sjeldent som et litt usympatisk barn med brun hud. Hun er skoleflink og fremmelig, greit nok, men også selvhevdende, hånlig og belærende. Ikke minst liker hun å rette på andre: «Agate sa at det ikke heter 

, det heter tilbakestående.» Boka gjør punktnedslag i Agates «livsforsøk» – hennes versjon av et nokså midt på treet moderne, norsk livsløp – fra 1979 og frem til slutten av 2026, og selv om det ikke er en original romanidé, så er den god: å se det moderne Norge gjennom nesten et halvt århundre, fra synsvinkelen til et individ som med kombinasjonen av middelklassetilhørighet og hudfarge ser «verdens lykkeligste land» både innenfra og litt fra siden på samme tid. Til syvende og sist er det likevel ikke forsøket på å framstille et levende, pulserende liv Renberg her lykkes best med.

ungdomstiden forvandles Agate nemlig til en svært så fornuftig og dempet voksen. Hun blir lærer og rektor; hun får passe mange barn med middels store problemer med sin milde og friksjonsfrie mann. Hun blir med andre ord en mønsterborger av en middelklassekvinne, men bare en middels fascinerende romanperson.

Riktignok kunne nettopp det vanlige og representative gjort henne interessant, men sant å si oppleves ofte nedslagene i livet hennes som for lite utbygde og romankomposisjonen etter hvert som litt skjematisk: I hvert kapittel møter vi Agate i en ny livsfase, midt i en situasjon som Renberg lar spille seg ut før kapitlet oppløses i en kaotisk bevissthetsstrøm som kobler scenen sammen med tidligere glimt fra livet samt hendelser fra moderne norsk historie.

livsforsøk etter hvert som litt papirknitrende, til tross for at Renberg som alltid har en nydelig språkføring, med stor entusiasme og høyt trykk. Midtveis i boka ledes da også leserens nysgjerrighet inn på et annet, men svært boklig spor: Da Agate skal rydde ut etter sin avdøde, litt distanserte, men høyt elskede far, finner hun dagbøkene hans. Der er det – gjennom tiår etter tiår – knapt spor av levd liv overhodet. Faren har vært en lidenskapelig leser, og journalene er så å si utelukkende fylt av notater om litteratur. I dette kapitlet – et av romanens lengste – trer konturene av et menneskelig mysterium fram: Hvordan ser eksistensen ut for et menneske som tilsynelatende alltid har søkt mening et helt annet sted enn i hverdag, familie og arbeid? Dette blir jeg gående og gruble på, og når «Et livsforsøk» er over, er jeg fremdeles mer interessert i faren og hans litterære lengsler enn i datterens faktiske liv.

Selv om vi nesten ikke får vite noe om ham, er faren på mange måter stormens øye i Agates virvel av liv; ordet «pappa» benyttes mange hundre ganger i romanen. Også i bøkene om Jarle Klepp er farstematikken viktig, og det aner meg at Renberg her bare har presentert første akt i en langt større fortelling. «Et livsforsøk» er ikke et mesterverk, men en interessevekkende opptakt.

Et halvt liv

Etter at Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen og Roy Jacobsen døde i fjor, er det i tur og orden kommet posthume utgivelser fra deres hånd – muligens ikke høydepunktene i sine respektive forfatterskap, men leseverdige. Når jeg fabulerer om hva mer disse forfatterne muligens kunne tenkes å ha etterlatt seg i skrivebordsskuffen, kommer jeg samtidig i tanker om den typen jubileums- og «deluxe»-utgivelser fra avholdte artister og for lengst oppløste band som til stadighet utgis, gjerne inkludert en bonus-CD med alternative versjoner og tidligere uutgitte låter.

Ofte tenker jeg at det er gode grunner til at disse opptakene er blitt valgt bort ved tidligere utgivelser, for som regel skal du være en usedvanlig hengiven fan for virkelig å glede deg over de uslepne diamantene; låtene kan gjerne slutte midt i et vers med noe skrammel fra trommesettet og litt oppgitt latter fra bandmedlemmene. Den nye boka av Ingvar Ambjørnsen som Cappelen Damm utgir i disse dager, minner om en sånn ekstra-CD.

, med undertittelen «litterær dagbok», er oppkalt etter bydelen i Hamburg der Ambjørnsen bodde store deler av livet. De korte tekstene i boka er mer notater enn dagbøker – mer usammenhengende fragmenter enn kronologiske opptegnelser – men de er i høyeste grad litterære, i betydningen fiktive, selv om fortelleren kan minne om en versjon av Ambjørnsen selv. Vi møter en forfatter som reker omkring i dystre gater, inn og ut av nedslitte, nikotinfargede buler; han og vennene drikker rødvin og hører på Miles Davis fra hans mørke, elektroniske fase, og igjen og igjen blir leserne presentert en ny variant av det som kanskje er det viktigste motivet i Ambjørnsens forfatterskap: den avsondrede sonen på siden av samfunnet, der forsofne eksistenser kan slikke sine sjelelige sår i skjul for A4-menneskets misbilligende blikk. En bortgjemt kneipe, en kolonihagehytte ved elva, et hemmelig trykkeri med gammeldags blysetteri der en bitte liten, stillferdig typograf utholder sin verdige ensomhet under eksistensens tunge hvelving.

På sitt beste har de nattlige tablåene fra Hamburgs urbane landskap en melankolsk, filmatisk kvalitet som snakker fint med Ambjørnsens øvrige forfatterskap, men de fleste av tekstene framstår mest som uforløste novelleideer som på notatmaner renner ut i impresjonistiske funderinger om løst og fast. Litt om byoriginaler her, litt om kroppslig forfall der, noen betraktninger om Axel Jensen eller om kråker strødd utover og innimellom. Den avsluttende teksten bygger opp en aldeles nydelig julemiddagsscene, som så brått kuttes av. Leseren kan nesten høre litt oppgitt latter og skrammel fra trommesettet.

 Alf van der Hagen fra 2023, «Ønsk meg heller god tur», forteller Ambjørnsen at Eppendorf-notatene så dagens lys i bloggform og etter hvert fikk et videre liv som lydbok, innlest av Kristoffer Schau. Det er altså ikke rent sop-i-hop fra nederst i skuffen forlaget her presenterer, men originaltekster er det heller ikke, og knapt av interesse for andre enn de mest hardnakkede Ambjørnsen-entusiastene. For dem som savner en dose Ambjørnsen i kortformat, kan jeg heller anbefale å lete fram igjen de flotte novellesamlingene hans fra nittitallet.

Skranglete bonusspor

Det er noe litt pinlig ved å skrive om Aschehougs hagefest. Det er riktignok en stor og flott fest med mange gjester, men en 

 begivenhet er det tross alt ikke. De færreste setter noen gang sine føtter i denne berømte hagen på Oslos aller beste vest, og det har neppe noen gang skjedd noe som helst på den festen som har fått betydelige konsekvenser for norsk litteratur.

Likevel er det bare få av oss som arbeider med litteratur, som er helt likegyldige til denne sammenkomsten utenfor Aschehougs ærverdige villa på Skarpsno, der floraen fem timer i året altså blir beriket med poeter i plenen og sosiokulturelle nevroser i sin skjønneste blomstring. Det er heller ikke alle som er enig i at begivenheten

 er viktig, og med referanse til både festen og det forestående salget av forlaget, inkludert eiendommer, uttalte Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad til DN forrige lørdag: «Det er villaen som er den største helligdommen» – en kilde til stolthet over forlagstilknytningen.

 at han heller ikke kimser av bøkene forlaget har utgitt gjennom 150 år, men det er ingen tvil om at villaen og hagefesten har en særegen nimbus, og i det lengste håper man at den virkelig store skandalen i norsk kulturliv 

skal finne sted i år. (På grunn av Bokmagasinets tidlige deadline har festen i skrivende stund ennå ikke gått av stabelen.)

 noe med denne festen, og i år føles det rimelig å reflektere litt over hva: Om det ikke hadde vært for pandemiårene, ville årets fest vært den femtiende i rekken, og siden det jo ikke er gitt at det blir et forlag som kjøper prakteiendommen, kan det bli den siste. Om så skulle være, kommer nok livet til å gå videre, også for kultureliten, det er ikke det. Det jeg tror Jan Kjærstad sørger over, og som det går an å leve seg inn i, er tanken på litteraturens jevnt falmende stråleglans. Aschehoug-villaen og det fornemme nabolagets preg av gamle penger og uoppnåelig overklasse kombinert med en bohemsk aura av åndsliv, begavelse og stor litteratur er selvsagt uhyre tiltrekkende, og slik har hagefesten bidratt med glamour til det litterære liv.

 overfladisk ut, men etter å ha lest hundre saker (og skrevet noen selv) om lesekrise, Booktok og litteraturens død, får selv en representant for ironigenerasjonen som undertegnede lyst til å drømme at det bak hekken i Drammensveien 99 finnes en magisk hage der forfatterne fremdeles sprader som påfugler, struttende av selvtillit, livsvilje og kunstnerisk fargeprakt. Det er jo litteraturens kraft: å kunne forestille seg noe annet enn de faktiske forhold.

En gang kunne forfattere oppnå en slik status at de ved sin død ble fraktet i prosesjon gjennom hovedstadens gater, omgitt av et folkehav. Nå er det en god stund siden forfatteren var kongen på haugen i medieoffentligheten. Første gang jeg selv var på hagefesten, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skuffelse, på grensen til fornærmelse, over at den mosefrie plenen krydde av komikere og P3-kjendiser, og at det ikke nødvendigvis var Dag Solstad og Liv Køltzow fotografene kastet seg over. Kanskje Jo Nesbø, men bare så vidt. Allerede den gangen var det åpenbart at forfatterne ikke var tilstrekkelig glamorøse alene, og at arrangørene fiffet opp festen med andre berømtheter.

 av mine kulturelitistiske følelser har også falmet med årene, og hvis en ser det hele fra en annen vinkel og myser litt, kan kanskje litteratene le sist: Når kjendisene jo tropper opp i hopetall, må det da være for å sole seg i forfatternes høykulturelle glans? La oss så håpe at noe av skuespillerne og influensernes mediale tiltrekningskraft smitter tilbake på litteraturen. Jeg smiler litt, men i år 

 jeg ikke av denne kjendisfesten, og uansett er vinen gratis. Det er dessuten mye av den.

Fem timer i året blir floraen ­beriket med poeter i plenen.

En magisk hage?

#000

Jo Nesbø kan myrde hvem han vil, straffritt og på de mest barokke måter – for eksempel sakte og pinefullt med et langt bor, som i starten av sin nye Harry Hole-­roman. En krimforfatter kan derimot ikke tillate seg å starte med avsløringen, men den friheten har en bokanmelder, så la oss få det unnagjort: «Nådeskudd» er lite grann kjedelig. Eller, det meste er nå relativt: Den er minst et par knepp daffere enn Nesbø på det beste. Samtidig demonstrerer også siste tilskudd til Harry Hole-sagaen hvorfor Jo Nesbø er Norges beste krimforfatter.

La oss starte med det siste: Fordi jeg ikke hadde lest forrige Harry Hole-bok, «Blodmåne» (2022), smekket jeg nylig i meg både den og «Nådeskudd» på ganske kort tid, og det den doble dosen minnet meg på, er hvor usedvanlig og inni granskauen god Nesbø er til å bygge plott. Utover boksidene strør han et utall bipersoner, kryssklipp, cliffhangere og frampek; avledningsmanøvre, skjulte spor, falske spor og sidespor – men så å si aldri blindspor. Ofte, og ikke minst i «Blodmåne», er selve drapsmetoden så skrullete at den er vanskelig å svelge, men 

dette litt forskrudde fiksjonsuniverset føyer alle brikker seg sammen til et forseggjort hele, og til slutt sitter alt som ei kule … i panna, antagelig.

imidlertid sikker på å ha oppdaget en løs tråd og var veldig fornøyd med min miss Marple-aktige observasjonsevne, men fem sider før slutt – og 

oppklaringen av selve mordgåten – fikk også den detaljen sin forløsende plass i en bihandling. Det var riktignok et sideplott uten avgjørende betydning i seg selv, men jeg gjetter på at det vil få konsekvenser i senere Harry Hole-bøker. Nesbøs handlingsmessige finsnekring begrenser seg nemlig ikke til hver enkelt bok; i større og større grad henger romanserien sammen via lange og såpeoperaaktige plottlinjer. Amorøse eventyr og kniving med erkefiender kan strekke seg over et knippe bøker før de får sin, gjerne voldelige, avslutning, og innen den tid er allerede en ny handlingstråd blitt spunnet. Skjønnheten i sånt håndverk skal virkelig ikke undervurderes som litterær kvalitet.

 handlingen i «Nådeskudd»? Jo, en sprø fyr myrder en rekke mennesker på grufullt vis, men Harry –

 som ungdommen sier – fakker ham til slutt. Eller, litt mer blod og kjøtt på beinet kan vi spandere, selv om de enkelte elementene sant å si er mindre bemerkelsesverdige enn kunstferdigheten de er føyd sammen med: Etter arbeidet med fjernsynsfilmatiseringen av «Marekors» (2003), som hadde premiere på Netflix i vår, var det kanskje å forvente at Nesbø ville trekkes mot lerretet også i bøkene, og årets roman kretser rundt film. Nådeskuddet i tittelen refererer ikke til kuler og krutt, men til den siste tagningen en skuespiller deltar i på en filmproduksjon, og her blir det bokstavelig: Drapene blir filmet. Videre har alle ofrene tilknytning til samme filminnspilling, og referanser til berømte scener i seriemorderfilmer som «Peeping Tom» og «Seven» spiller en viktig rolle i oppklaringen. At morderen ikke leverte tilbake en spesifikk obskur japansk kultklassiker hos Jansen Video på Ekeberg på slutten av nittitallet, er faktisk avgjørende for at han blir tatt. La det være en lærepenge for alle samvittighetsløse slubberter der ute!

kommer altså Harry Hole endelig hjem: til filmens verden. Jo Nesbø har jo aldri vært en samfunnsorientert krimforfatter, og Harry har aldri vært en Martin Beck eller på noen måte befattet seg med kriminalitet som minner om virkelighetens verden. Den Jim Beam-­supende Harry er et barn av amerikansk underholdningsindustri, et produkt av hardkokt krim og Hollywood-­thrillere, og det kan man mene både det ene og det andre om; selv setter jeg med årene mer og mer pris på den bredpenslede eskapismen, selv om den nevnte Netflix-­serien ble litt vel glorete.

I «Nådeskudd» synes jeg derimot Harry Hole er litt tam, og kanskje kommer det av at Nesbø her hopper over viktige øvelser i sjangermesterskapet. For eksempel havner ikke Harry i en skikkelig knipe. Ellers settes han jo 

i en aldeles ekstraordinært actionfylt og umulig klemme, som han med et nødskrik, skulderen ut av ledd og håret i flammer redder seg ut av mens blodet spruter. I tillegg mangler «Nådeskudd» det emosjonelle trykket som følger av at en av Harrys nærmeste som regel settes i en livstruende situasjon eller til og med blir drept. Det skjer ikke her, selv om jeg aner at både hans hemmelige sønn og et par av hans kvinnelige bekjentskaper kan få kjørt seg i de kommende bøkene. Et annet element Nesbø låner fra tv-serienes verden, er nemlig at «Nådeskudd» i likhet med «Blodmåne» avsluttes med en cliffhanger som peker mot neste bok, og skal vi tro sluttscenen, har Harrys neste nemesis ham selv og sønnen i kikkerten.

med stor glede, men samtidig har jeg alltid irritert fletta av meg over alle de engelskklingende vendingene som har skjemt prosaen hans. Derfor er det med glede jeg registrerer at anglisismene i «Nådeskudd» er blitt færre, og at Harrys kollegaer gjør seg lystige – den illusjonsløse Alexandra på rettsmedisin blir faktisk litt kåt – over hans faste og corny måte å ta telefonen på: «Snakk til meg!»

Når jeg tenker etter, lurer jeg på om USA-vennen Nesbø tross alt har gjort en bommert i de to siste bøkene. «Blodmåne» startet i Los Angeles, med skruppelløs mafia, en gammel skuespillerinne og et havarert filmprosjekt. Kanskje var dette omgivelser han burde ha spart til «Nådeskudd»? Det er leit å påpeke det, men på samme måte som at seriemorderne tradisjonelt ikke har hatt like god rekruttering til yrket i Oslo som i California, skinner ikke Filmparken på Jar i Bærum med samme glød som Hollywood.

Harry Hole kommer endelig hjem: til ­filmens verden.

Whisky utpå Jar

Kritiker i Bokmagasinet

Når filmskaper Jan Dalchow i Klassekampen 

 tar Gudmund Vindlands roman «Lystseilas mot finere strøk» i forsvar og fornemmer at i min anmeldelse (‘Gutte-Lolita’, 

) «synes det moralske ubehaget å overskygge interessen for hva romanen faktisk forsøker å gjøre», tar han ikke feil. Jeg er mer interessert i hva romanen faktisk får til, hvilke litterære inntrykk den etterlater, og jeg finner det altså ubehagelig at bokas beskrivelser av voksne menns gruppesex med et prepubertalt barn i stor grad er holdt i en bittersøt, men nesten nostalgisk tone, som om det dreide seg om nokså fine ungdommelige eventyr. Kall meg forstokket.

fullstendig rett i at beskrivelsen av moralsk forkastelige handlinger ikke i seg selv gjør en roman til dårlig litteratur. Dette diskuterer jeg da også mot slutten av anmeldelsen, og jeg lar meg derfor irritere over at Dalchow framstiller dette som et snedig perspektiv jeg simpelthen ikke har tenkt på.

Imidlertid stammer det moralske ubehaget fra store litterære svakheter i Vindlands roman, og det største problemet er fortellerstemmens nærhet til hovedpersonens barnlige perspektiv, som Dalchow mener gjør fortellingen mer troverdig. Der er vi ganske enkelt uenige: Det er en fortellerstemme som forsøker å illudere barnets umiddelbarhet, men som mislykkes, fordi en aldrende og nostalgisk forfatterstemme hele tiden skinner gjennom. Romanens besynderlige blikk på verden gir mer følelsen av en mørk seksuell fantasi enn av et gjenkjennelig 60-tall.

Selve valget av et barn før puberteten som hovedperson er også å betrakte som en kunstnerisk blunder, av den enkle grunn at den forvandler en moralsk og erotisk gråsone som litterært sett kunne vært fruktbar, til et svart-hvitt felt. Dalchow sammenligner med sin egen kortfilm «Fremragende timer», der hovedpersonen også er under den seksuelle lavalder, men den store forskjellen er den mellom en unggutt og en guttunge. Filmens hovedperson er også for ung, jo da, men han er kjønnsmoden og har en seksuell egenvilje, og ulikt de påstått homofile voksne i «Lystseilas» framstår hans eldre elsker på ingen måte som pedofil eller moralsk fordervet.

 jeg virker uinteressert i det historiske bakteppet for Vindlands roman, ikke minst det at for en ung homofil gutt på 1960-tallet var det ofte eldre homofile som «først ga oss en følelse av å bli sett». Til det vil jeg si at jeg i det minste har hatt tilstrekkelig historisk interesse til å lese Vindlands debutroman «Villskudd» – og omtale den i positive ordelag – og dét er en bok som blant annet forteller om en ung mann som finner fellesskap nettopp blant eldre, homofile menn.

«Lystseilas», derimot, er overhodet ikke en slik fortelling; den er en litterært sett litt forvirret roman der nesten samtlige voksne homofile er outrerte serieovergrepsmenn.

Skeivlesning av anmeldelse

Ynglingen er en kjent og kjær figur i det homoerotiske fiksjonsunivers, fra antikkens Hellas til Timothée Chalamet i filmen «Call Me by Your Name» (2017). At skjønnhet og ungdom er tiltrekkende, er knapt en brannfakkel – aller minst sett fra den heterofile kunsthistoriens synsvinkel – men man kan la seg overraske over 

 unge disse begjærsobjektene kunne være, historisk sett: I Platons «Symposion» diskuteres kjærlighetsforholdet mellom krigerne Patroklos og Akilles, og da slås det fast at Akilles ikke bare var den vakreste av alle sagnhelter, men «dessuten langt den yngste av de to og uten hår på haken».

I Gudmund Vindlands nye roman mangler ikke bare skjeggveksten; hovedpersonen i «Lystseilas mot finere strøk» er ikke egentlig en yngling, han er en guttunge. Det gjør bokas mange og elleville seksuelle eskapader til dypt ubehagelig lesning.

forfatterskap er ikke stort og bredt – «Lystseilas» er hans femte bok – men det er skeivt, og om norsk litteraturhistorie ikke inneholder et ras av homoklassikere, fortjener i alle fall debuten «Villskudd. Sangen til Jens» (1979) betegnelsen. På omslaget til den sjuende og hittil siste utgaven (2018) skriver forlaget at den har solgt i hundre tusen eksemplarer.

«Villskudd» var en spraglete bok på alle måter, og ved utgivelsen må den ha framstått som et lite fyrverkeri på Bok-Norges himmel, ikke bare på grunn av kjønnslivet mellom gutter og menn som ble utmalt i all sin prakt (bare sju år etter at straffe­paragrafen mot homofile var blitt opphevet) – boka vakte også oppsikt på grunn av sine nøkkelromanelementer: «Alle» forsto at det turbulente kjærlighetsforholdet mellom den unge hovedpersonen og den eldre, kulturradikale forfatteren Jonas var basert på forfatterens eget forhold til Jens Bjørneboe. I dag virker kanskje romanens utfall mot autoritær psykiatri og mot Kristen-Norge noe forterpet og utdatert, men det var jo en annen tid, og at Kirkens dører i dag stort sett står vidåpne, kan jo nettopp slike utgivelser som «Villskudd» ha bidratt til. At Klassekampens jury innlemmet boka i venstresidas kanon i 2023, virker helt rimelig.

 er imidlertid at snart femti år senere framstår «Villskudd» fremdeles som en langt friskere roman enn den splitter nye «Lystseilas».

Hovedpersonen Sveinung er snart 15, det er tidlig 1960-tall, han vokser opp i en arbeiderfamilie der han ikke passer inn. Sine første seksuelle erfaringer høster han på sommerferie, og så, etter få sider, sier boka farvel til enhver realisme og forvandles fra oppvekstroman til bekmørk seksuell fantasi. Sveinung tar toget til Oslo, og minutter etter at han har gått av på Østbanen, blir han antastet av tre menn på Karl Johan. Han blir brydd, krysser gata og møter umiddelbart en fjerde voksen mann, som han blir med hjem og ligger med. Om noen lurer på nøyaktig hvor Sodoma og Gomorra lå, og når deres velmaktsdager utspilte seg, så må det ha vært i Spikersuppa sommeren 1963.

Dagen etter blir han introdusert for Andreas, som er 20 år. De blir kjærester, og de begynner sammen å selge sex til voksne menn. Det fortsetter de med de neste fire–fem hundre sidene.

Det er forferdelig å lese. Etter en form for pornografiske kabaretnumre har et vekslende antall menn etter tur samleie med Sveinung, som er yngst og yndigst og ennå uten ytre tegn på pubertet. Asymmetriske maktforhold og seksuell lavalder blir nærmest for teknikaliteter å regne: Det holder å slå fast at han kroppslig sett er et barn.

 står følgende: «Sveinung oppdager sin egen seksualitet, i takt med at han vikles inn i en situasjon preget av et skjevt maktforhold han selv ikke øyner.» Forfatteren vet, og leseren forstår, at Sveinung blir misbrukt – vi er vitne til en lang serie av gruppevoldtekter – men et slikt refleksjonsnivå finnes ikke egentlig 

 bokas permer. I forordet skriver Vindland at Sveinungs sexsalg er basert på en venn som døde tidlig av alkoholrelaterte sykdommer, og også i romanen drikker den unge Sveinung mye, men i hovedsak synes han det hele er gøyalt og spennende. Han tjener dessuten masse penger, «og det er verdt ei sår rumpe», som han troskyldig tenker.

Gutte-Lolita

Er det mulig å drive et mellomstort forlag i Norge? Forrige helg kom nyheten om at Solum Bokvennen er i ferd med å gå over ende. De er i forhandlinger med Vigmostad & Bjørke i håp om å finne en ny eier til å videreføre driften, men gjelda overstiger verdien av boklager og -rettigheter i en slik grad at overtagelsen kun er aktuell om kreditorene er villige til å avskrive store deler av sine tilgodehavender.

Framtida til et lite, men særegent forlagshus henger dermed i en tynn tråd, og på Facebook retter Simone Stibbe, forlagssjef i det enda mindre Skald forlag, følgende spørsmål til kulturminister Lubna Jaffery og hennes statssekretær Trude Storheim: «Kor mange godt etablerte kvalitetsforlag må gå konkurs før regjeringa tar arbeidet med bokforskrifta på alvor?» Stibbes underliggende poeng er at Kulturdepartementet må legge et tak på hvor store rabatter bokhandel­kjedene kan kreve av forlagene for å ta inn bøkene deres. Bokloven slår fast at det 

 være «en maksimalsats og en minimumssats for innkjøpsrabatt», og at departementet skal fastsette disse satsene gjennom forskrift, men to år etter at loven trådte i kraft, er satsene fremdeles ikke blitt regulert.

 forhandlingsmakt og rabattkrav gjør livet surt for mindre forlag, skal ingen tvile på, og det bør settes fortgang i arbeidet med å regulere innkjøpsprisene. Det er imidlertid mulig å trekke flere lærdommer av Bokvennens prekære situasjon, for de har ikke alltid bedrevet kjernesunt forleggeri. En viktig del av utgivelsespraksisen deres har i alle år vært å oversette klassikere og eldre kultbøker av det mindre kommersielle og noen ganger litt perifere slaget: Slik er det gått til at vi har alt fra Platons og Aristoteles’ samlede verker via Albert Camus’ taler og artikler til Stanisław Lems sci-fi-klassiker «Solaris» på norsk. Det er denne dypt imponerende katalogen som har gjort forlaget fortjent til hedersbetegnelsen «kvalitetsforlag» fra konkurrenten i Skald, men medaljen har en bakside:

Bokvennen har lenge også hatt rykte på seg for litt skjødesløst forlagsarbeid. «Fleire utgivingar eg har lese frå forlaget Bokvennen, har vist at dei ikkje alltid arbeider like grundig redaksjonelt med den omsette litteraturen dei gir ut», skrev Morgenbladets Margunn Vikingstad i 2018, og allerede i 2010 – i en svært kritisk gjennomgang her i avisen av Bokvennens utgave av Emily Dickinson samlede dikt – satte kollega Kaja Schjerven Mollerin spørsmålstegn ved selve utgivelsesfilosofien til forlaget.

For Solum Bokvennens utgivelser er typisk titler der rettighetene ikke koster stort, men der oversettelsen er krevende, og det spørs om de ikke ofte har gjøvet løs på mer enn de har hatt redaksjonelle ressurser og markeds­føringsmuskler til å håndtere. De siste årene er det bare det enorme forlagshuset Cappelen Damm som har meldt opp flere oversatte titler enn dem til innkjøpsordningen. Solum Bokvennen har dessuten en høyere avslagsprosent, og mye tyder på at de har gjort økonomien for avhengige av denne selektive innkjøps­ordningen.

 resultatet noen ganger blitt det enkelte kritikere har vurdert som utilfredsstillende utgaver av klassikere – og er de først utgitt, kan det ta flere generasjoner før de blir oversatt på nytt – eller høylitterære utgivelser leserne knapt får høre om. Forlagsøkonomisk er det uholdbart, men også kulturelt og litterært er det uheldig.

Det er å håpe at Solum Bokvennen overlever i en eller annen form, men færre og mer gjennomarbeidede utgivelser er antagelig nødvendig. Kanskje bør de som eventuelt overtar, skjele til nettopp Skald forlag, som tross sin beskjedne størrelse greier å gjøre sin klassikerserie synlig både på kultursidene og i bokhandlene, med godt forlagshåndverk og lekkert design. Det er også slike aktører departementet må lytte til når de forhåpentlig straks skal utarbeide de nødvendige forskriftene til bokloven.

De har ikke alltid bedrevet kjernesunt ­forleggeri.

Over evne

Første gang jeg hørte om det amerikanske jamrockbandet Goose, var for to år siden; jeg kom over en artikkel i The Atlantic der utgangspunktet var at jo da, folk er skeptiske til jamband med god grunn, men gi Goose en sjanse! Dette lukter ikke gamle hippier, nei, Goose er kjekke unge indierockere, født på nittitallet. Kanskje har de Grateful Dead og Phish i sin musikalske bagasje, men ingen fare, de er også flasket opp på Radiohead og Fleet Foxes.

Min innfallsvinkel er motsatt. Hver dag jeg slipper å høre Radioheads selvhøytidelige kunstrockgnål, er en dag å heise flagget. Om jeg derimot etter tjue minutters gitarjam har glemt hvilken låt bandet spiller, har de levert varene. Jeg ble raskt en sånn som kjøper digre, dyre og forseggjorte bokser med liveopptak på vinyl.

Ja, jeg kjøper for så vidt studioplatene også, men Goose er i første rekke et liveband, og i likhet med Dead og Phish spiller de inn de fleste konserter, som tilgjengeliggjøres i et jevnt sig tilpasset betalingsviljen til middelklassens menn. De har en klassisk besetning med gitar, tangenter, bass og trommer, og alle låtenes eksistensberettigelse ligger i øyeblikket da de slipper tak i vers og refreng og lar bandet slure og gå og en forstokket jam-entusiast tenker at sånn, ja, akkurat 

Goose det jeg trodde var deres første Europa-turné – det viser seg at de spilte her også i 2023 – med to konserter i London. Jeg var på den andre. Inntrykket fra bandets mange publiserte konsertopptak på Youtube er at de 

en både alders- og kjønnsblandet tilhengerskare, men bortsett fra at jeg lurer på om jeg ikke skimtet en kvinne der inne, kunne de fleste i salen denne kvelden vært faren til en i bandet.

Helt fritt for unge hipstere med tennissokker og for korte bukser var publikum imidlertid ikke, og de sluttet seg umiddelbart til en stolt tradisjon: På konsertopptakene er det alltid noen foran scenen som ramler inn i den typen stein, innadvendt og langvarig 

-dans som man kjenner fra Grateful Dead-klipp fra syttitallet, og i London var nattens dronning pussig nok en svett skater i bar overkropp. Man blir jo munter – han hadde til og med skyggelua bak fram, det var som å se Grethe Kausland på Chat Noir; jeg regner med det var for å glede oss lumbagoplagede lenger bak i salen.

 Herre fred, om de gjorde, men jeg gleder meg til å høre et mikset opptak, for lyden var elendig. Mitt følge mente dessuten at konserten helt manglet dynamikken deres beste opptredener har, men jeg hadde tatt turen for å høre en ekstatisk jamsession, og når jeg får servert et stivt øs i tre timer, drar jeg ikke hjem for å klage i en riksavis.

Det gjenstår fire Europa-konserter, men de mindre spontane anbefaler jeg å søke opp det fire timer lange opptaket fra Madison Square Garden fra i fjor. Det er guddommelig. Og hvis alle kjøper en bråte plater, så kommer de til Oslo neste gang; kanskje tar de med seg en blåserrekke, og vi blir alle lykkelige.

Nattens dronning var pussig nok en svett skater i bar overkropp

Gås og gubber

Selveste Leo Trotskij i eksil i Norge, det er jammen litt av en historie. Trotskij var en av de mest sentrale ved bolsjevikrevolusjonen, men endte sitt liv i eksil, myrdet av en av Josef Stalins agenter i 1940. Som mange vet, bodde han i Norge i 1935–1936, utenfor Hønefoss, men for meg var det ukjent at han og kona Natalia også var på ferie på Sørlandet sommeren før de ble utvist, på den lille Stangnesholmen utenfor Kristiansand. Dette har Bjørn Olaf Johannessen diktet en roman rundt.

Det burde vært en perfekt ramme for en konsentrert, historisk roman: en stormfull verden sett fra en rolig, liten sørlandsidyll. Der ute reiser Nazi-Tyskland seg, den spanske borgerkrigen herjer, og Stalin innleder Moskvaprosessene. Her hjemme konspirerer silkeramp fra Nasjonal Samling for å presse Arbeiderparti-regjeringen til å utvise Trotskij. Dessverre får Johannessen bemerkelsesverdig lite ut av det hele.

 storslått tittel – «Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen» – men dette gjenspeiles i liten grad i hvordan Johannessen behandler sitt i aller høyeste grad interessevekkende stoff. Det er faktisk vanskelig å forstå hvordan han som skjønnlitterær forfatter har tenkt. I Trotskijs sommerferie har forfatteren funnet en ubeskrevet liten flekk av verdenshistorien, og som han selv sier i et intervju med Klassekampen for to uker siden, er dette «et nydelig rom» for en skrivende. Ja visst, men hvorfor har ikke forfatteren benyttet sjansen til å møblere dette rommet?

Det Johannessen spesifikt hinter til i intervjuet, er en fisketur Trotskij foretok med dikteren Arnulf Øverland, der det skal ha blitt dårlig stemning. Hva skjedde? Hva ble sagt? Det vet vi ikke, men det er forfatterens privilegium å skrive seg inn i et slikt møte. Dertil er det forfatterens 

 å ikke bare dikte fram noe som står til troende, men å forestille seg en scene av interesse for leserne, men hva får vi servert? Øverland blir litt irritert fordi han må vente, de slenger ut snørene og drøser uinspirert: «Det er løse setninger, ofte ubesvarte, ingen bryr seg helt om hvem som sier hva.» Og dett var dett.

brann», forteller baksideteksten, og det er jo riktig, men i «Balladen om Trotskij» blir det aldri til mer enn noen late sommerdager. Solen går sin gang over de sørlandske svabergene, men det er liten revolusjonær eller litterær glød å spore. De to ungdommene som steller for Trotskij, målbærer noen ufokuserte skrupler knyttet til alle tapene av menneskeliv i revolusjonens kjølvann, men boka går aldri ordentlig inn i spørsmålet. I et kapittel om den spanske borgerkrigen sveipes det innom det norske fotballandslagets sagnomsuste bronseseier i Berlin-OL, det hintes til nazistenes jødeforfølgelser og kastes et blikk på de omfangsrike brystene til friserdama som har kommet for å fiffe opp Trotskij-paret, men alt blir fortalt i samme flate referatstil: «Polen fikk kampens første mål, men Norge vant til slutt 3-2.» Aldri har jeg sett fotball beskrevet med mindre entusiasme.

 brenner det på alle nivåer her, men likevel er det liksom ingenting som utløser større litterær energi enn en småtorsk som slipper taket i kroken.

Bolsjeviker på badeferie

Landets mestselgende forfatter, Frid Ingulstad, døde forrige helg, 90 år gammel. Og selv om serieromanen – kioskromanen, underholdningsromanen eller hvilken merkelapp man nå setter på disse høyt skattede bøkene – fremdeles lever, skaper bortgangen en følelse av at en betydningsfull litterær epoke går mot slutten: masselesingens tid.

For Ingulstad ble virkelig lest av mange. Ifølge Aftenpostens intervju med henne på 80-årsdagen hadde hun samlet opplag på mellom en halv og én million – hvert år. Den mest populære serien, «Sønnavind» i 124 bind, ble alene solgt i nesten ni millioner eksemplarer. Men hun jobbet da også knallhardt; lenge ble det gjerne seks-syv bøker årlig. Det tilsvarer cirka fem ferdige boksider daglig, 365 dager i året. Få har produsert så mye glede, dagdrøm og virkelighetsflukt som Frid Ingulstad.

 frakoblet virkeligheten er bøkene hennes ikke. For eksempel starter «Sønnavind»-serien i bunn og grunn som arbeiderlitterære historiske romaner fra fabrikkmiljøet langs Akerselva i hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet, noe jeg ble minnet om da jeg etter nyheten om Ingulstads bortgang lette fram den episoden av Bokprogrammet som NRK laget om henne i 2007. Der vises et lite klipp fra at hun arrangerer en historisk byvandring blant de gamle fabrikkene – med 700 oppmøtte.

Det er klart, når man leser bøkene, er selvfølgelig de melodramatiske stormkastene det viktigste – store følelser, hete omfavnelser og høyt spill – men det hele folder seg ut på en realistisk historisk-materiell bakgrunn: Det er livsvilkår og et miljø man kan gjenkjenne fra Oskar Braatens bøker, men som mange lesere fra Ingulstads egen generasjon antagelig kunne gjenkjenne fra historiene til sine egne mødre og bestemødre. I 2017 skrev jeg en artikkel her i avisen om Jon Fosse og «Andvake»-trilogiens røtter i skillingsvisetradisjonen og eldre tiders triviallitteratur, og i den forbindelse sammenlignet jeg trilogiens blodige hjerte/smerte-melodrama med nettopp Ingulstad. Mens trilogien åpenbart har språklige kvaliteter som «Sønnavind» mangler, er det like liten tvil om at Ingulstad kom best ut med tanke på behandlingen av en samfunnsmessig virkelighet.

 innrømmes at å samlese nettopp disse to forfatterne selvsagt var et retorisk grep for å nyansere den offentlige bedømmelsen av den ellevilt overvurderte «Andvake»-trilogien: Med det litteratursynet jeg er opplært i, kastet ikke «Sønnavind» akkurat glans over Fosse, og NRKs Bokprogrammet minnet også om Ingulstads lave status i deler av Litteratur-Norge. Ikke minst kom dette til uttrykk i at hun aldri ble opptatt som medlem av Den norske Forfatterforeningen (DnF), noe som senere førte til at hun engasjerte seg i opprettelsen av Forfatterforbundet.

Som kunstnerlaug hadde DnF ingen interesse av Ingulstads type kunst. Ifølge formålsparagrafen er deres oppgave å «fremme norsk skjønnlitteratur», og med det modernistiske litteraturidealet som ligger uuttalt til grunn for foreningens kvalitetsforståelse, er det rimelig å tenke at å 

over som kunstform, utvikle formspråk og utfordre gjengse tenkemåter. Det gjorde ikke Ingulstads bøker.

 kvalitets­kriterier var det derfor helt riktig å avslå Ingulstads søknad. Likevel var det uklokt. Ingulstad greide seg selvsagt aldeles utmerket uten medlemskapet, men for samholdet i forfattermiljøet ville det antagelig vært sunt å inkludere medlemmer av hennes litterære støpning. I dag, da lesingens stilling i kulturen svekkes fordi bøker for stadig færre er den naturlige kilden til underholdning, er det dessuten fristende å utvide forståelsen av formålsparagrafen: Å fremme litteraturen kunne også bety å dyrke leseinteressen og dermed stelle pent med underholdningsforfatterne, de som skaper lavterskelinngangene inn til vår felles skriftkultur.

Få har produsert så mye glede og dagdrøm.

Dronningen av leseglede

Da jeg hadde helgejobb i bokhandel på midten av 1990-tallet, var den lokalhistoriske bygde­årboka vår mest solgte tittel – med et mulig unntak for skattelistene, som også ble trykt opp og solgt i stabler, jeg husker ikke til inntekt for hvem. (Idrettslaget? Sanitetskvinnene?) Tanken på mengden utgivelser i Norge av denne typen er både svimlende og vakker: Artiklene om alt fra gjengrodde krøtterstier og prisen på smør til utvandrede sambygdinger og lokal oppslutning om Thranebevegelsen ville til sammen gitt et fantastisk detaljert bilde av landet – om det sto i menneskelig makt å lese dem alle sammen.

Mitt inntrykk var likevel at årbøkene i hovedsak ble gitt i julegave til familiens godt voksne og tilårskomne menn, og antagelsen om at hovedinteressen finnes i dette demografiske sjiktet, blir for så vidt ikke svekket av Tyra Teodora Tronstads spenstige roman «Folk som hater lokalhistorie», men den komiske og sjarmerende tittelen er misvisende: Det er knapt noen i denne strålende boka som misliker lokalhistorie, og hvorfor skulle de det?

 vi kommer motvilje, er fra 16 år gamle Gunn, som i 1996 flytter fra Østerdalen til Oslo og begynner på det jeg antar må være Forsøksgym. Og «Oslo er laget av folk som ikke vil være dalske og fjordske», så Gunn tar avstand fra sin bakgrunn ved å erklære at hun hater lokalhistorie. Den typen følelser er imidlertid slipt runde i kantene da hun et kvart århundre senere reiser hjem til sin aldrende far, som plutselig er blitt «en sånn som tusler i stedet for å gå» og trenger hjelp til både det ene og det andre. Herfra strekker romanen seg bakover i tid og forteller en svært så lokal historie om to nabofamilier i Stor-Elvdal, ved Glommas bredd.

Romanen tråkker et mylder av spor frem og tilbake mellom de to husene og familiene, og det er mye som skjer: Tragiske dødsfall, amatørforskning på kvinender og besvangring i dølgsmål – og hva foregikk egentlig den gangen Arnold Haukelands modernistiske «Bølge»-skulptur i marmor og stål forsvant sporløst utenfor hotellet på Koppang en vinternatt i sjuogåtti? For ikke å snakke om hvorfor Gunns barndomsvenn, naboen Pelle, har skaffet faren hennes et lass ubrukelig fyringsved, for om østerdalske menn er tagale, forstår de vedens språk, og en pall rå ved kan ingen tolke som en vennlig hilsen. Faren bærer på sin side på en stor sorg og trøster seg med «bøker om jernutvinning oppe på setrene i førmiddelalderen». Lokalhistorie fungerer som eskapisme, er romanens påstand, og jeg ser ingen grunn til å protestere.

er mest kjent for sine prisbelønte ungdomsbøker, og utga sin første voksenbok i 2022, «Det finnes ingen grenser for gult». Det var en slags feministisk kunstnerroman som, så vidt jeg husker, ikke tiltrakk seg stor oppmerksomhet på kultursidene. Det er lov å håpe at det blir mer virak omkring «Folk som hater lokalhistorie», for dette er livate greier, med en friskhet i tonen som skiller boka fra gjennomsnittsromanen. Tronstad er god på karikatur, og jeg flirer av de brede penselstrøkene og den sveipende fortellemåten. Et eksempel er beskrivelsen av Gunns ekskjæreste, den sensible porselenskunstneren, som tross selvtilliten som følger av en oppvekst på Oslo vest med kunst på veggene og stor hage, blir usikker overfor Gunn:

Han forsøker å være en god svigersønn og snekrer skigard. Han forsøker å gi henne store orgasmer, slike som kommer seilende støtvis ut fra dypet av kroppen, men han har ikke kommunikasjonens gave på dette området 

 krumspring skifter romanen perspektiv fra den ene til den andre og tilbake, lett i steget, omtrent slik barna løper inn og ut hos hverandre, og i den ene morens lattermilde frustrasjon over en vilter guttunge finner vi en karakteristikk som også kunne passe godt til fortellerstemmen: «halvt unge og halvt rev og så litt troll på toppen». Boka har elementer av realistisk folkelivsskildring, der romanpersonene ikke bare er individer, men representative typer, enten det handler om hjemme­værende mødre i arbeiderklassen eller etterkrigsgenerasjonens idealistiske bygde­studenter. Vi ser det allerede i første setning, der Gunn ikke bare er seg selv, men også akkurat «slik tenåringsjenter er».

Om Tronstad ikke favner like bredt som det samlede korpuset av lokalhistoriske utgivelser, maler hun et fargerikt portrett av Norge – eller i hvert fall av Innlandet – og får ved hjelp av nokså få og brede penselstrøk plass til bemerkelsesverdig mye på 300 sider. Med den progressive lærer­familien i upraktisk sveitservilla vegg i vegg med fabrikkarbeider- og pinsevennfamilien i ferdighus fra Moelven, vokser Gunn og Pelle opp «i to ulike land», heter det i romanen, og: «Begge har visum til den andres, og de krysser grensa hele tida» slik at familienes ulike verdier, oppdragerstil og vaner gjør begge barna sosialt «tverrfaglige». Pedagogiske gevinster av den typen kan muligens litteraturen også bidra til, men den største gleden ved en roman som «Folk som hater lokalhistorie» ligger i språket, og Tronstads rappkjeftede fortellerstemme klinger som det hemmelige kjærlighets­barnet til Vigdis Hjorth og Vidar Sandbeck. Dét er jammen en artig unge.

Halvt rev, litt troll

Jeg er veldig glad i brødskiver med pålegg. Faktisk i en slik grad at hjembygdas tradisjoner for snitter i minnesamvær gjør at jeg møter opp i begravelser med litt større entusiasme enn det som egentlig tar seg ut. Dessuten synes jeg Danmark er et veldig gøyalt påfunn, og det gleder meg derfor å kunne presentere det kulturhistoriske kokebokpraktverket «Smørrebrødet. Fra snapsens overfladespænding til Dyr­lægens natmad» av Søren K. Villemoes. Og hvis vi har som premiss at estetikk er læren om hva som behager sansene, må min estetiske smaksdom bli: «Smørrebrødet» er den beste boka jeg noen gang har lest. Tenk, 

Villemoes har dessuten en vidunderlig penn, og i «Smørrebrødet» får vi perler i flere stilleier, fra «dildens forsiktige dans» til en «Feltmadrassens karrysalat (opkaldt efter en bedstemor, der trods en tvivlsom tid under besættelsen lavede en fremragende ­karrysalat)». Til vanlig er han journalist i Weekendavisen – avisen for dem med et bevisst, men lojalt forhold til sin privilegerte bakgrunn – og den danske smørbrødtradisjonen er det perfekte emne for en skribent av Villemoes’ mildt kulturkonservative støpning: «Nytænkning er bevidst forsøgt holdt på et minimum.» Skal du bryte konvensjoner, hold det privat. Når han i tillegg slår fast at de færreste matvarer tar skade av «et bad i mayonnaise», blir det åpenbart at forfatteren og undertegnede ideologisk sett står skulder ved skulder.

 historie og tradisjoner, og som Villemoes åpner med å slå fast: «Smørrebrød er det mest danske, der findes.» Nettopp dette er det som gjør den så interessant, og som han også påpeker, forteller smørbrødets historie om det moderne Danmark: Parallelt med industrialisering og økt utenlandshandel på 1800-tallet vokste også arbeiderbevegelsen og de store folkepartiene fram og skapte økt velstand, og noe av det første danskene gjorde da gamle stavnsbånd, fattigdom og dårlig kost ble kastet på historiens skraphaug, «var at spise en masse smørrebrød». For eksempel får danskenes fenomenale konsum av leverpostei en høyst historisk-materialistisk forklaring: Danmark satset i 1880-årene stort på svineproduksjon, og Storbritannia var «vilde med vores bacon». Dette ga et stort overskudd av ­svinelever (som engelskmennene ikke vil ha) og dermed lave priser, og siden den gang har danskene satt til livs kolossale mengder.

Det som står igjen fra Fattig-­Danmarks mattradisjoner, er silda, og Villemoes kan ikke få understreket nok at enhver 

 (altså lunsj/formiddagsmat) må innledes med sild. Deretter er det tid for øvrig sjømat, og den tunge vekten på fisk og skalldyr minner om Danmarks historie som sjøfartsnasjon, og han skriver med oppriktig sorg om røkt ål – 

 – som han ikke lenger vil spise, da den er utrydningstruet. Akkurat der mister jeg riktignok grepet om det danske følelsesliv – ærlig talt, da Gud ikke nøyde seg med å gjøre ålen til en sleip fisk, men til overmål formga den som en slange, var det åpenbart ment som en advarsel.

 venter, før måltidet avsluttes med ost. Like omsorgsfullt som om det var vin, skal alt helst pares med en passende snaps, men man skal 

 jåle seg til med IPA eller annet tøv. Velg en nøytral pils! Jeg elsker alt ved denne mattradisjonen.

«Smørrebrødet» er strålende lesning, og med sin detaljrikdom og ryddige register vil jeg anta at den vil fungere som et glimrende oppslagsverk for dem med hobbykokk­ambisjoner og danske tilbøyeligheter. Selv er jeg typen som nyter heller enn yter, og jeg gleder meg stort til neste Danmarks-tur, da jeg skal få min første 

 og forhåpentligvis oppleve at «sky bliver til sovs, englene synger, og Dannebrog blafrer».

Danmark på rugbrød

 misbrukes ofte i litteraturkritikken, som et liksom selvforklarende argument for at en bok er under pari. Boka er sentimental, kan vi skrive, og mener at vi med det også har slått fast at den er dårlig. Denne rutinemessige likestillingen av sentimental og litterært underlødig mener jeg er skjødesløs. Sjelelig desperasjon er en del av livet, så snørr og tårer, store fakter og tenners gnissel kan godt være sakssvarende uttrykk for et menneskes indre.

Alt dette for å understreke at det ikke er en karakteristikk jeg kaster rundt meg i tide og utide, men når jeg sier at jazzklubb­gründer og kulturlivsleder Martin Revheims debutroman «Det snur nå» er sentimental, er det dessverre fordi bokas store følelser er av en art jeg ikke helt tror på.

bokas problemer allerede i første avsnitt, der bokas jegforteller, Johannes, minnes begravelsen til ekskjæresten Philip. Johannes ville ikke være med på å bære kista ut, sier han, henvendt til den avdøde, men banket i stedet på lokket – fem ganger, deres felles kode: «Jeg ventet på at du skulle åpne, for du åpnet alltid for meg.» Det høres kanskje rørende ut, men i mine ører er det magisk tenkning på – i beste fall – barns vis, og Johannes er ikke et barn.

Vel hjemme etter begravelsen knuser han speilet i gangen, siger ned på gulvet og ser seg selv «langt borte, knust og blodig», som gjennom en kikkert snudd bak fram. Så får vi litt sånn i forbifarten høre om det som skal vise seg å være bare ett av Johannes’ flere selvmordsforsøk, og fremdeles er vi ikke lenger enn på første side. Det er ganske enkelt for mye patos på for liten flate. Det kunne kanskje ha fungert i en veldig trist countrylåt, men ikke som åpning i en emosjonelt realistisk roman for voksne.

 nåtidsplan sitter Johannes i fengsel for å ha drept en mann. Historien som vikles ut, avslører etter hvert at nettopp selvmord ble Philips endelikt, og det aner leseren at denne tragedien også danner bakgrunn for drapet. Vi blir servert noen fragmenter av kjærlighetshistorien de to imellom, og boka risser videre opp konturene av en vanskelig oppvekst og en kirkelig bakgrunn – alt sammen sosialt og menneskelig interessant, men Revheim benytter for få streker til at det blir en ordentlig roman. Både Johannes og Philip er for nødtørftig tegnet til å bli romanpersoner som kan romme alle disse følelsene og destruktive tilbøyelighetene, og som leseren kan tro på og bry seg om.

Gjennom karakteristikker av fengselsbetjentene, samspillet med en psykolog og minnene om en venn fra studietiden med de store hagers selvtillit kan vi skimte glimt av den romanen dette 

 ha blitt om Revheim hadde bygd den ut litt. Det er tilløp til veldig mye godt her, for forfatteren mangler hverken observasjons- eller formuleringsevne, men slik den foreligger, er boka rett og slett for tynn.

Som en countrylåt

Danske Theis Ørntoft er aktuell med en ny selvbiografisk roman, og jeg velger å møte den med selvskryt. Dumskryt, til og med, som jeg tror det kalles når man smykker seg med å mangle kjennskap til noe de brede lag er opptatt av. Dette er en ikke uvanlig øvelse i et visst, litt støvete sjikt av kulturmenn, men det ligger et poeng her, så jeg lar det stå til: Jeg kan ikke for mitt bare liv skille én Kardashian-søster fra en annen.

Jeg har imidlertid hørt om dem, og den mest prominente, Kim, har visstnok en bakende av et format som inspirerer til storslåtte kulturanalytiske betraktninger. Det er derfor fristende å bildegoogle, men med opphøyd sinnsro lar jeg være. Ikke at jeg innbiller meg at denne villede uvitenheten gjør meg til et bedre menneske, men etter å ha lest Ørntofts «Habitat» – til norsk ved Kyrre Andreassen – blir det tydeligere enn før hvilken velsignelse den er. Her er The Kardashians nemlig et av mange uttrykk for en kultur som i Ørntofts tilfelle fører til psykoselignende panikkangst og etter hvert komplett mentalt sammenbrudd.

Åndelig kollaps – det er ingen ueffen beskrivelse av vår vanvittige samtid, men likevel er det noe som hele veien gnager i lesningen av denne altfor lange romanen om en personlig krise i det oljefyrte Vesten.

 sivilisasjonskritisk, men først og fremst er den en kunstnerroman og en sykdomsroman. Jeg-fortelleren Theis kjøper et hus på landet der han i ro og fred kan skrive på sin neste bok, fordype seg i renessansen og se porno, men i en moderne roman er det rart med det: I stedet går han til grunne i tankekjør og angst.

En ren forfallsfortelling er det likevel ikke, forfriskende nok; boka munner faktisk ut i en firedobbel forløsning: Han blir frisk, hans datter blir født, hans forrige roman, «Jordisk», blir endelig ferdig og kommer ut, og han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt og menneskeheten blir tvunget inn på en sunnere vei.

Før den tid skal leseren imidlertid gjennom mye seig materie. I tillegg til beskrivelser av forfatteranfektelser får vi tre hundre sider med for så vidt treffende, men velkjente betraktninger om den vestlige sivilisasjonens forfall, tilbakeblikk til ungdomstid, kjærester, indierockkonserter og barrunder i København på 2000-tallet. Det er Karl Ove Knausgårds «Min kamp» på nytt – bind tre og fire? Fire og fem? Husker ikke! – femten år senere i tid, men med lite av Knausgårds språklige energi.

 forundret meg også da jeg leste den før nevnte og vilt bejublede «Jordisk»: Hvordan kan en så intellektuelt ærgjerrig roman – fra en ekstremt bilderik poet, som Ørntoft også er – språklig sett være så lite ambisiøs? Slik «Habitat» er utenkelig uten Knausgård, syntes «Jordisk» å være tydelig påvirket av den melankolske tonen og de gedigne kulturanalytiske sveipene hos den amerikanske forfatteren Don DeLillo, men ved sammenligning faller Ørntoft fullstendig gjennom litterært.

Skriver han for raskt? To år etter sykdommen hadde han allerede utgitt 1100 nesten ubegripelig teksttunge romansider, og det er mye uaktsom 

i disse bøkene: Her nøyer man seg ikke med å reise av sted, nei, man åpner bildøren og setter seg inn, fester sikkerhetsbeltet og setter bilen i gir før man kjører av gårde. Til høyre, ut på veien. Bare enkelte steder i «Habitat», som i de verste fasene av panikkangsten samt glimtvis da han blir hjelpemann for forlagets vaktmester, blir det fart i Ørntofts prosa. Ja, i tillegg til at jeg morer jeg meg over – og deler stresset ved – standhaftigheten som naturen og landstedet motarbeider ham med: Biller i boden! Mutt nabo, mus på kjøkkenet og mugg i taket! Og hvem har lagd et 

 gjennom stuegulvet, kan det være en mår?

, som tittelen hinter til, om mangel på bakkekontakt, noe som kom til uttrykk i alt fra intellektuelt svermeri til måneferd. Denne lengselen etter noe håndgripelig og jordnært – etter et matnyttig virke og mellommenneskelige forpliktelser – er kjernen også i «Habitat»: Betegnende nok mangler deler av dette forbaskede huset hans 

. Selv om metaforikken ikke er subtil, er svakt fundament og råte i taket en god litterær parallell til enkelte grunntrekk ved samtiden, og sannheten er at til tross for et utall estetiske innvendinger har jeg lest disse bøkene med såpass stor interesse at jeg må anstrenge meg for å forstå hva som innerst inne irriterer meg. Og svaret er på sett og vis Kardashian.

Han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt.

Kim Kardashians rumpe

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Kan boka konkurrere med tv-serien? Eller for å stille spørsmålet mer presist: Kan underholdningslitteraturen hamle opp med fjernsynsunderholdning om man ønsker seg litt virkelighetsflukt?

Spørsmålet opptar meg fordi litteraturen etter hvert later til å være i konstant krise; lesingen går ned og de skjønnlitterære redaksjonene strever med bunnlinja mens amerikanske strømmetjenester for fjernsyn legger beslag på store deler av den fritiden vi ikke allerede har kastet bort på sosiale medier. Da er det ikke tilstrekkelig at de som leser Vigdis Hjorth og Jon Fosse, fortsetter med det; også den rene underholdningslesingen er nødvendig om vi skal bevare et levende norsk skriftspråk og et sunt bokmarked. Siden høytiden for mord og mysterier straks er over oss, har jeg derfor gjort en særdeles enkel casestudie og kokt spørsmålet ned til: Kan Jo Nesbøs «Marekors» (2003) konkurrere med Netflix-serien «Jo Nesbøs Harry Hole»?

 på torsdag og er altså bygd på «Marekors», og selv om svaret på spørsmålet er avhengig av hvor mye man myser med øynene, er min umiddelbare innskytelse at nei, her er romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig 

. Nesbøs bøker har riktignok alltid vært voldsomme greier, men de outrerte intrigene har vært utmalt i et kjent formspråk – den hardkokte krimmen – og har også hatt en virkelighetsnær ramme. I mange Harry Hole-bøker har denne rammen vært et gjenkjennelig Oslo, noe som ikke minst gjelder «Marekors». For oss med en dyp kjærlighet til hovedstadens sentrums­gater kan faktisk flere av Harry Holes eventyr innlemmes i en slags lokal Oslo-kanon.

Derfor er det en gåte at TV-serien har erstattet byen med et fiktivt Oslo – en slags datamanipulert forstad til en amerikansk storby: Under bro­systemet langs sporene på Oslo S bor uteliggere i teltlandsbyer; det er kasinoer, åpenlys gateprostitusjon og neonlys overalt (litterært interesserte vil kanskje merke seg skiltet som lyser «Hotel Sæterbakken» nedenfor Kampen kirke) – selv vinduene på forsofne gamle Restaurant Schrøder har fått rødlysende karmer og ligner eksteriøret i et dataspill. Byen herjes av gjengkrig, og – snodigst av alt – de mest blodtørst­ige er en bande blottende unge hipstere som kunne ha utgjort revygruppa på samtlige av byens sentrumsskoler. Som glasur på denne selsomme estetiske bløtkaka er det sommervarme Oslo fargelagt med det gulgrønne filteret Hollywood bruker for å signalisere «Mexico».

 i kulissene her? Jeg mangler Harry Holes teft for gåtefulle mysterier og finner ingen løsning, men resultatet er uansett at det lille som finnes av realistiske elementer, virker fullstendig malplasserte. Ikke minst gjelder dette Harrys forhold til kjæresten Rakel og hennes lille sønn Oleg. Nesbø-lesere vil vite at det mellom dem jo utspiller seg et emosjonelt drama med spredte tilløp til gjenkjennbar menneskelighet, men slikt virker komplett fremmedartet i dette kunstige universet.

Samtidig er den elleville tegneserie­estetikken såpass gjennomført at svaret neppe er at serieskaper Nesbø og det øvrige produksjonsteamet bare har ramlet over den digitale verktøykassa og i vanvare trykket på alle knappene. En teori begynner derfor likevel å ta form: Kanskje «Jo Nesbøs Harry Hole» konkurrerer like lite med Harry på papir som med Hjorth og Fosse? Kanskje den er myntet på et yngre publikum enn bøkene – seere med større toleranse (og forståelse) for den dataskapte visuelle estetikken?

 meldte denne uka at salget av krim før påske faktisk har økt sammenlignet med i fjor, så lystlesingen er ikke død. Om Nesbø med sitt visuelle lurveleven i tillegg har greid å skape en inngangsport til sitt eget litterære univers for en generasjon som ikke egentlig er i markedet for bøkene ennå, så er det en snedig liten geni­strek.

Påskens store krimgåte

Det skrekkelige kan ta mange former – i mange horrorbøker og -filmer er det fryktelige noe som kommer utenfra, for eksempel et glupsk monster eller en ansiktsløs seriemorder. Imidlertid er slett ikke all horror like blodig; en vel så viktig åre i sjangeren er den som dyrker 

, det ikke-hjemlige, er nøkkelen: Det hjemmevante er trygt, det fremmede er nifst – og det aller skumleste er når det kjente og kjære selv forvrenges og blir til noe uhyggelig. Det er derfor enkelte av den amerikanske forfatteren Shirley Jacksons (1916–1965) fortellinger har fått en sentral plass i skrekk-kanon.

Jackson er nemlig ikke direkte skremmende, men 

? Å ja, du store min. Søk gjerne opp hennes mest berømte fortelling, novellen ‘The Lottery’ (1948), i arkivet til The New Yorker, om du har abonnement. Den river Småby-Amerikas idyll i filler i en slik grad at folk den gang ble forbannet. Både magasinet og forfatteren skal ha mottatt en stri strøm av illsinte leserbrev, og min gjetning er at raseriet kom av at leserne identifiserte seg med novellens godmodige landsbyboere – og så ble overrumplet da det på siste side viste seg at det var nettopp 

 romanen «We Have Always Lived in the Castle» (1962) som Jacksons mesterverk, og også her er landsbykollektivet en truende størrelse, i hvert fall for romanens unge forteller, den 18 år gamle Mary Katherine, kalt Merricat. Endelig er boka kommet på norsk – det finnes fra før svært lite av Jackson i våre biblioteker – i Laura Djupviks velsydde språkdrakt: «Vi har alltid budd på slottet». Det er en prisverdig utgivelse, for dette er en svært god roman – uavhengig av sjanger, men ta den gjerne med på påskeferie, for den inneholder en aldri så liten mordgåte. Jeg tenker likevel på den som en grøsser, eller en gotisk roman, som jo er en slektning av den psykologiske romanen – og lite er vel nifsere enn den snikende fornemmelsen av galskap?

Leserne er nemlig ikke i trygge hender i denne romanen: Siden Merricat styrer fortellingen, er vi i stor grad prisgitt hennes virkelighetsbeskrivelse, men det går ikke lang tid før vi forstår at noe er galt, at det er noe hun ikke forteller. Hun sier at alle i landsbyen misliker henne, og at familien hennes er uglesett, og det kan jo hende, men i så fall hvorfor? Kanskje er det hele bare overdrivelsene til en tenåring i opposisjon til alt og alle? I samme kategori kunne man jo også sortere Merricats hatefulle dagdrømmer, der hun ønsker alle landsbyboerne døde … eller ligger det noe mer urovekkende bak de morderiske fantasiene? Jeg sier ikke mer.

 Merricat bor i et herskapshus med sin ti år eldre søster Constance og deres aldrende onkel Julian. De holder omgivelsene på avstand og har skapt en tilsynelatende trygg liten oase inne på familieeiendommen. Det leseren er nysgjerrig på, er hvor det er blitt av resten av familien; de har åpenbart vært flere i det store huset. Langsomt kommer de tragiske hendelsene for en dag – la oss bare si at arsenikk spiller en rolle i historien – og her benytter Jackson et behendig fortellergrep for å avdekke viktige opplysninger for leseren: Hendelsene i huset er så opprivende at ingen av de involverte kan tenkes å ha glemt en eneste detalj, og derfor har de heller ingen grunn til å ramse dem opp for hverandre og leseren. Heldigvis har vi den halvdemente onkelen, og han skvaldrer tilsynelatende forvirret i vei om det som har skjedd, til leserens skrekkblandede fryd og opplysning. Julian fabler til og med om å skrive bok om familietragedien, og i en artig passiar advarer han indirekte mot å stole på den som forteller historien:

«I begynninga skal eg overdrive ein smule og derfrå la det gli over i ei direkte løgn. Constance, vennen min?»

«Eg kjem til å slå fast at kona mi var vakker.»

slik eldre herskapshus som i denne romanen, spiller en viktig rolle i grøssersjangeren, men i «Vi har alltid budd på slottet», er det 

 det er noe muffens med. Constance steller i huset, hun dyrker kjøkkenhagen, sylter og hermetiserer og lager mat til lillesøster og onkel, men det er både ett og annet som skurrer i idyllen.

At under­trykt ­seksualitet tyter ut i form av matlyst, kan godt hende.

Husholdningshorror

Det er lett å få litt kløe når høyresidens kulturkrigere nå stadig oftere påtar seg oppgaven med å adressere forvitringen av norsk felleskultur. Ikke fordi norske verdier ikke er verdt å bevare, men fordi man sjelden fornemmer noen særlig omsorg for den 

 tingen som åpenbart er felles for nordmenn, nemlig norsk språk. Til sammenligning vedtok det danske Folketinget i februar en tiltakspakke som «skal beskytte det danske sprog og sikre, at det ikke i al for høj grad bliver udvandet af fremmedord og engelske udtryk». Dansk Sprognævn skal veilede mediene og sågar bedrive 

 rådgivning overfor «centrale sprogbrugere» om «korrekt brug af dansk og begrænsning af unødvendig engelsk sprogbrug».

Så artig om det norske Språkrådet tok tak i det samme! At de ringte rundt til politikere og kommentatorer og sa hei hei, min gode mann, på norsk adresserer vi hverken problemer, utfordringer eller elefanten i rommet, vi adresserer brevpost.

ut som pedantisk norsklærerknirk, men om noen skulle tvile på at engelsk fortrenger norsk, kan de ta seg en tur på universitetet, snakke med en tenåring eller åpne en restaurantmeny i hovedstaden. Eller klikke seg inn på VG.no. «Fetisha Matcher: – Har datet roomien min», leste jeg nylig på forsiden, mens samme medium mener det er nødvendig å gi leserne en ordforklaring av «tyvgods». Det er jammen «vanskelig å få hodet helt rundt», som det nyss het på Morgenbladets kultursider.

Et annet eksempel: I forrige uke publiserte VG en forbløffende lang og begeistret sak om at en av rollefigurene i tv-serien «Jo Nesbøs Harry Hole» skjærer penisen av en annen, og de presenterte i den forbindelse en uskjønn nyskapning som faktisk krever litt engelskkunnskaper for å begripe: «et mannlig kjønns­organ som blir severert fra kroppen» (

 = kuttet, adskilt). Eksempler fra Klassekampen lar seg antagelig også oppdrive, men 

ha listet opp et utall eksempler, og likevel er alt langt verre i Danmark; der har jo anglifiseringen utartet i en slik grad at en kulturbærende avis heter Weekendavisen uten å skamme seg, og nettopp i den avisen ble da også Folketingets språkinitiativ blankt avvist. Kort tid etter Kulturministeriets pressemelding konkluderte kommentator Marta Sørensen med at det danske språk ikke dør av en smule engelsk, og hun brukte alle frisinnede lingvisters favorittargument: Språket er i stadig endring! Hun mente bekymringen bare handlet om estetikk og sosial posisjonering: Åndssnobbene mener bare at det «gamle danske er pænere», og at «engelske låneord signalerer varm luft (

 = tomprat), overflade og kommercialisme».

Til dette er én ting å si: Ja, nettopp? Idet en dansk eller norsk tekst klinger som en blanding av ungdomssjargong og Nigeria-brev, er det vel grunn til estetisk forargelse? Eller har stygt og pent blitt latterlige kategorier? Det er klart, «en smule» engelsk fører på kort sikt ikke til fedrelandets undergang, men det ser jaggu grimt ut. Vi dør heller ikke av stygg arkitektur, reklameskilt eller søppel i gatene, kanskje ikke engang av vindmøller på fjellet, men er estetiske innvendinger av den grunn ugyldige? Når profesjonelle språkbrukere ukritisk slenger engelsk­klingende vanskapninger ut i vårt felles offentlige rom, er det all grunn til å påtale det. Språket er en allmenning. Ikke kast søppel der.

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Tore Kvæven er fortsatt god, men mindre original enn i sine tidligere bøker.

Jan Kjærstads distingverte detektiv lusker langs kjærlighetens lønnlige stier.

Tore Renberg forteller et liv, men størst av alt er litteraturen.

Skranglete bonusspor

Litteraturens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Selv i en litt tam Harry Hole-bok skinner én litterær kvalitet nesten makeløst sterkt.

Skeivlesning av anmeldelse

Gutte-Lolita

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

Romanen om Trotskij i Norge mangler litterær og revolusjonær glød.

Dronningen av leseglede

Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman!

Hvem skulle trodd det var mulig å skrive fire hundre åndfulle sider om brødskiver?

Martin Revheims debutroman er for trang for alle sine store og tunge følelser.

Kim Kardashians rumpe

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskammerset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Kjærlighet i hormonenes tid

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.

Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.

Ingenting betyr noe

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Tore Kvæven er fortsatt god, men mindre original enn i sine tidligere bøker.

Jan Kjærstads disting­verte detektiv lusker langs kjærlig­hetens lønnlige stier.

Tore Renberg forteller et liv, men størst av alt er litte­ra­turen.

Skranglete bonusspor

Litte­ra­turens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Selv i en litt tam Harry Hole-bok skinner én litterær kvalitet nesten makeløst sterkt.

Skeiv­les­ning av anmeldelse

Gutte-Lolita

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betyd­nings­fulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippie­tidas jamrock videre.

Romanen om Trotskij i Norge mangler litterær og revo­lu­sjonær glød.

Dronningen av leseglede

Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman!

Hvem skulle trodd det var mulig å skrive fire hundre åndfulle sider om brødskiver?

Martin Revheims debutroman er for trang for alle sine store og tunge følelser.

Kim Kardashi­ans rumpe

Min umiddel­bare innsky­telse er at romanen full­sten­dig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskam­merset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Det er på tide med en streng og inngri­pende fornorsk­nings­po­li­tikk.

Kjærlighet i hormonenes tid

Gravingen i arkivet fengsler mer enn roman­for­tel­lingen i Lea Ypis nye bok.

Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.

Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.

Ingenting betyr noe

Verden er ubegri­pelig, og nå har Tiktok servert oss en eksis­ten­sia­listisk perle fra Belgia.

I familiens front­kjem­pere har Torgrim Eggen en in­ter­essant historie, men stilistisk er romanen blass.

Flu Hartbergs dannel­ses­for­telling topper seg i et kunst­his­torisk dun­der­knull.

Jan Kjærstads distingverte detektiv lusker langs kjærlighetens lønnlige stier.

Tore Renberg forteller et liv, men størst av alt er litteraturen.

Litteraturens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Skeivlesning av anmeldelse

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

Romanen om Trotskij i Norge mangler litterær og revolusjonær glød.

Kim Kardashians rumpe

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskammerset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.

Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.