Artikler
Dag Solstads utrettelige motstand mot samtidskulturen føltes umistelig.
Selv ikke Édouard Louis’ overdramatisering kan skjule at hans nye bok er tynne greier.
«Det ville være løgn å si at jeg benket meg foran Jon Almaas sitt nye tv-program med et åpent sinn»
Uvitenhet er styrke
Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.
Hva skal vi med litteraturen om det ikke står et menneske bak?
Når den kloke voksne ikke lenger er samfunnets ideal, ender vi med en verden der Donald Trump er konge.
Jo Nesbøs nye roman foregår i USA, men er ikke hans mest amerikanske, ei heller hans beste.
Alle de vakre hestene
Ondskapen finnes, og til støv skal vi bli. Tore Kvævens krigsroman er dyster og storslått.
Lyden av ungdommelige drømmer.
Tenk, en gang lot man seg motstandsløst underholde av litteratur!
Anklager om rasefordommer bør ikke sitte løst.
Reformisten
Audun Lysbakken mener at den nyliberale æraen er over, men slipper ikke jubelen løs av den grunn.
Clair Wills’ fortelling om ugifte mødre i Irland er rystende fordi den tilhører moderne historie.
Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.
Kan all ros og heder forvandles til reklame uten å miste sin stråleglans?
En adelsmann av folket
I Zadie Smiths nye roman blir en velfødd bløffmaker arbeiderklassens helt.
At ungdommen ikke får nok av Kafka, er antagelig for godt til å være sant.
… Hennes Kongelige Høyhet kronprinsessens litteraturtog.
Den fiktive Arnold Busks egen fortelling mangler den flammende energien fra Vigdis Hjorth-romanen han springer ut fra.
Korpsånd
Uten korpsbevegelsen ville vi hatt et fattig musikkliv. Hipp hurra for skolekorpsene!
Kan du tisse når du vil? Det er et spørsmål som for sjelden stilles i litteraturlivets bransjedebatt.
Bak fasadene i amerikanske småbyer bobler det av ondskap og blodtørst. I 50 år har Stephen King satt skrekk i sine lesere.
Bak velstelte hekker i «Suburbia» rakner den amerikanske drømmen.
Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne
Forfatter Eirik Ingebrigtsen synes i et debattinnlegg 2. april at jeg i siste nummer av Bokmagasinet var infam i min kommentar til debatten om litterær kvalitet og forvaltning av stipendmidler. Jeg regner med at han sikter til vurderingen av de tekstlige kvalitetene på blant annet hans første debattinnlegg, og ja, jeg er litt slem, men kvalitet kan ikke være en tom besvergelse. Den litterære kvalitetens riddere må holdes ansvarlige: De bør vise at de kan skrive. Jeg ser ikke «skrivekunstforsøket» i hans opprinnelige innlegg, skriver Ingebrigtsen. Jo da, jeg ser forsøket, men jeg anerkjenner det ikke. Én ting er at den vasete bildebruken som skrivekunst betraktet er ubehjelpelig, en annen at den ikke har noe i et debattinnlegg å gjøre, der målet er å overbevise.