
Artikler

«Eppendorf-notatene» har en umiskjennelig Ambjørnsensk klang, men er en unødvendig utgivelse.

Litteraturens glansdager er kanskje over, men det er ennå vin igjen.

Selv i en litt tam Harry Hole-bok skinner én litterær kvalitet nesten makeløst sterkt.

Skeivlesning av anmeldelse
Når filmskaper Jan Dalchow i Klassekampen forrige lørdag tar Gudmund Vindlands roman «Lystseilas mot finere strøk» i forsvar og fornemmer at i min anmeldelse (‘Gutte-Lolita’, 13. juni) «synes det moralske ubehaget å overskygge interessen for hva romanen faktisk forsøker å gjøre», tar han ikke feil. Jeg er mer interessert i hva romanen faktisk får til, hvilke litterære inntrykk den etterlater, og jeg finner det altså ubehagelig at bokas beskrivelser av voksne menns gruppesex med et prepubertalt barn i stor grad er holdt i en bittersøt, men nesten nostalgisk tone, som om det dreide seg om nokså fine ungdommelige eventyr. Kall meg forstokket. Dalchow har selvsagt fullstendig rett i at beskrivelsen av moralsk forkastelige handlinger ikke i seg selv gjør en roman til dårlig litteratur. Dette diskuterer jeg da også mot slutten av anmeldelsen, og jeg lar meg derfor irritere over at Dalchow framstiller dette som et snedig perspektiv jeg simpelthen ikke har tenkt på. Imidlertid stammer det moralske ubehaget fra store litterære svakheter i Vindlands roman, og det største problemet er fortellerstemmens nærhet til hovedpersonens barnlige perspektiv, som Dalchow mener gjør fortellingen mer troverdig. Der er vi ganske enkelt uenige: Det er en fortellerstemme som forsøker å illudere barnets umiddelbarhet, men som mislykkes, fordi en aldrende og nostalgisk forfatterstemme hele tiden skinner gjennom.

Gudmund Vindlands nye roman innlemmes neppe i den skeive kanon.

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

Bolsjeviker på badeferie
Romanen om Trotskij i Norge mangler litterær og revolusjonær glød.

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skriftkultur.

Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman!

Hvem skulle trodd det var mulig å skrive fire hundre åndfulle sider om brødskiver?

Som en countrylåt
Martin Revheims debutroman er for trang for alle sine store og tunge følelser.

Theis Ørntoft er ordrik og irriterende, og analysen halter. Likevel er han interessant.

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskammerset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Forsøpling av allmenningen
Det er på tide med en streng og inngripende fornorskningspolitikk.

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.

Mor på randen
Hilde Charlotte Blomberg forteller om en oppvekst preget av Mao, Lenin og psykisk sykdom.

Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.

Verden åpner seg
Flu Hartbergs dannelsesfortelling topper seg i et kunsthistorisk dunderknull.

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.
