Bjørn Ivar Fyksen

#fff

Ynglingen er en kjent og kjær figur i det homoerotiske fiksjonsunivers, fra antikkens Hellas til Timothée Chalamet i filmen «Call Me by Your Name» (2017). At skjønnhet og ungdom er tiltrekkende, er knapt en brannfakkel – aller minst sett fra den heterofile kunsthistoriens synsvinkel – men man kan la seg overraske over 

 unge disse begjærsobjektene kunne være, historisk sett: I Platons «Symposion» diskuteres kjærlighetsforholdet mellom krigerne Patroklos og Akilles, og da slås det fast at Akilles ikke bare var den vakreste av alle sagnhelter, men «dessuten langt den yngste av de to og uten hår på haken».

I Gudmund Vindlands nye roman mangler ikke bare skjeggveksten; hovedpersonen i «Lystseilas mot finere strøk» er ikke egentlig en yngling, han er en guttunge. Det gjør bokas mange og elleville seksuelle eskapader til dypt ubehagelig lesning.

forfatterskap er ikke stort og bredt – «Lystseilas» er hans femte bok – men det er skeivt, og om norsk litteraturhistorie ikke inneholder et ras av homoklassikere, fortjener i alle fall debuten «Villskudd. Sangen til Jens» (1979) betegnelsen. På omslaget til den sjuende og hittil siste utgaven (2018) skriver forlaget at den har solgt i hundre tusen eksemplarer.

«Villskudd» var en spraglete bok på alle måter, og ved utgivelsen må den ha framstått som et lite fyrverkeri på Bok-Norges himmel, ikke bare på grunn av kjønnslivet mellom gutter og menn som ble utmalt i all sin prakt (bare sju år etter at straffe­paragrafen mot homofile var blitt opphevet) – boka vakte også oppsikt på grunn av sine nøkkelromanelementer: «Alle» forsto at det turbulente kjærlighetsforholdet mellom den unge hovedpersonen og den eldre, kulturradikale forfatteren Jonas var basert på forfatterens eget forhold til Jens Bjørneboe. I dag virker kanskje romanens utfall mot autoritær psykiatri og mot Kristen-Norge noe forterpet og utdatert, men det var jo en annen tid, og at Kirkens dører i dag stort sett står vidåpne, kan jo nettopp slike utgivelser som «Villskudd» ha bidratt til. At Klassekampens jury innlemmet boka i venstresidas kanon i 2023, virker helt rimelig.

 er imidlertid at snart femti år senere framstår «Villskudd» fremdeles som en langt friskere roman enn den splitter nye «Lystseilas».

Hovedpersonen Sveinung er snart 15, det er tidlig 1960-tall, han vokser opp i en arbeiderfamilie der han ikke passer inn. Sine første seksuelle erfaringer høster han på sommerferie, og så, etter få sider, sier boka farvel til enhver realisme og forvandles fra oppvekstroman til bekmørk seksuell fantasi. Sveinung tar toget til Oslo, og minutter etter at han har gått av på Østbanen, blir han antastet av tre menn på Karl Johan. Han blir brydd, krysser gata og møter umiddelbart en fjerde voksen mann, som han blir med hjem og ligger med. Om noen lurer på nøyaktig hvor Sodoma og Gomorra lå, og når deres velmaktsdager utspilte seg, så må det ha vært i Spikersuppa sommeren 1963.

Dagen etter blir han introdusert for Andreas, som er 20 år. De blir kjærester, og de begynner sammen å selge sex til voksne menn. Det fortsetter de med de neste fire–fem hundre sidene.

Det er forferdelig å lese. Etter en form for pornografiske kabaretnumre har et vekslende antall menn etter tur samleie med Sveinung, som er yngst og yndigst og ennå uten ytre tegn på pubertet. Asymmetriske maktforhold og seksuell lavalder blir nærmest for teknikaliteter å regne: Det holder å slå fast at han kroppslig sett er et barn.

 står følgende: «Sveinung oppdager sin egen seksualitet, i takt med at han vikles inn i en situasjon preget av et skjevt maktforhold han selv ikke øyner.» Forfatteren vet, og leseren forstår, at Sveinung blir misbrukt – vi er vitne til en lang serie av gruppevoldtekter – men et slikt refleksjonsnivå finnes ikke egentlig 

 bokas permer. I forordet skriver Vindland at Sveinungs sexsalg er basert på en venn som døde tidlig av alkoholrelaterte sykdommer, og også i romanen drikker den unge Sveinung mye, men i hovedsak synes han det hele er gøyalt og spennende. Han tjener dessuten masse penger, «og det er verdt ei sår rumpe», som han troskyldig tenker.

Gutte-Lolita

Er det mulig å drive et mellomstort forlag i Norge? Forrige helg kom nyheten om at Solum Bokvennen er i ferd med å gå over ende. De er i forhandlinger med Vigmostad & Bjørke i håp om å finne en ny eier til å videreføre driften, men gjelda overstiger verdien av boklager og -rettigheter i en slik grad at overtagelsen kun er aktuell om kreditorene er villige til å avskrive store deler av sine tilgodehavender.

Framtida til et lite, men særegent forlagshus henger dermed i en tynn tråd, og på Facebook retter Simone Stibbe, forlagssjef i det enda mindre Skald forlag, følgende spørsmål til kulturminister Lubna Jaffery og hennes statssekretær Trude Storheim: «Kor mange godt etablerte kvalitetsforlag må gå konkurs før regjeringa tar arbeidet med bokforskrifta på alvor?» Stibbes underliggende poeng er at Kulturdepartementet må legge et tak på hvor store rabatter bokhandel­kjedene kan kreve av forlagene for å ta inn bøkene deres. Bokloven slår fast at det 

 være «en maksimalsats og en minimumssats for innkjøpsrabatt», og at departementet skal fastsette disse satsene gjennom forskrift, men to år etter at loven trådte i kraft, er satsene fremdeles ikke blitt regulert.

 forhandlingsmakt og rabattkrav gjør livet surt for mindre forlag, skal ingen tvile på, og det bør settes fortgang i arbeidet med å regulere innkjøpsprisene. Det er imidlertid mulig å trekke flere lærdommer av Bokvennens prekære situasjon, for de har ikke alltid bedrevet kjernesunt forleggeri. En viktig del av utgivelsespraksisen deres har i alle år vært å oversette klassikere og eldre kultbøker av det mindre kommersielle og noen ganger litt perifere slaget: Slik er det gått til at vi har alt fra Platons og Aristoteles’ samlede verker via Albert Camus’ taler og artikler til Stanisław Lems sci-fi-klassiker «Solaris» på norsk. Det er denne dypt imponerende katalogen som har gjort forlaget fortjent til hedersbetegnelsen «kvalitetsforlag» fra konkurrenten i Skald, men medaljen har en bakside:

Bokvennen har lenge også hatt rykte på seg for litt skjødesløst forlagsarbeid. «Fleire utgivingar eg har lese frå forlaget Bokvennen, har vist at dei ikkje alltid arbeider like grundig redaksjonelt med den omsette litteraturen dei gir ut», skrev Morgenbladets Margunn Vikingstad i 2018, og allerede i 2010 – i en svært kritisk gjennomgang her i avisen av Bokvennens utgave av Emily Dickinson samlede dikt – satte kollega Kaja Schjerven Mollerin spørsmålstegn ved selve utgivelsesfilosofien til forlaget.

For Solum Bokvennens utgivelser er typisk titler der rettighetene ikke koster stort, men der oversettelsen er krevende, og det spørs om de ikke ofte har gjøvet løs på mer enn de har hatt redaksjonelle ressurser og markeds­føringsmuskler til å håndtere. De siste årene er det bare det enorme forlagshuset Cappelen Damm som har meldt opp flere oversatte titler enn dem til innkjøpsordningen. Solum Bokvennen har dessuten en høyere avslagsprosent, og mye tyder på at de har gjort økonomien for avhengige av denne selektive innkjøps­ordningen.

 resultatet noen ganger blitt det enkelte kritikere har vurdert som utilfredsstillende utgaver av klassikere – og er de først utgitt, kan det ta flere generasjoner før de blir oversatt på nytt – eller høylitterære utgivelser leserne knapt får høre om. Forlagsøkonomisk er det uholdbart, men også kulturelt og litterært er det uheldig.

Det er å håpe at Solum Bokvennen overlever i en eller annen form, men færre og mer gjennomarbeidede utgivelser er antagelig nødvendig. Kanskje bør de som eventuelt overtar, skjele til nettopp Skald forlag, som tross sin beskjedne størrelse greier å gjøre sin klassikerserie synlig både på kultursidene og i bokhandlene, med godt forlagshåndverk og lekkert design. Det er også slike aktører departementet må lytte til når de forhåpentlig straks skal utarbeide de nødvendige forskriftene til bokloven.

De har ikke alltid bedrevet kjernesunt ­forleggeri.

Over evne

Første gang jeg hørte om det amerikanske jamrockbandet Goose, var for to år siden; jeg kom over en artikkel i The Atlantic der utgangspunktet var at jo da, folk er skeptiske til jamband med god grunn, men gi Goose en sjanse! Dette lukter ikke gamle hippier, nei, Goose er kjekke unge indierockere, født på nittitallet. Kanskje har de Grateful Dead og Phish i sin musikalske bagasje, men ingen fare, de er også flasket opp på Radiohead og Fleet Foxes.

Min innfallsvinkel er motsatt. Hver dag jeg slipper å høre Radioheads selvhøytidelige kunstrockgnål, er en dag å heise flagget. Om jeg derimot etter tjue minutters gitarjam har glemt hvilken låt bandet spiller, har de levert varene. Jeg ble raskt en sånn som kjøper digre, dyre og forseggjorte bokser med liveopptak på vinyl.

Ja, jeg kjøper for så vidt studioplatene også, men Goose er i første rekke et liveband, og i likhet med Dead og Phish spiller de inn de fleste konserter, som tilgjengeliggjøres i et jevnt sig tilpasset betalingsviljen til middelklassens menn. De har en klassisk besetning med gitar, tangenter, bass og trommer, og alle låtenes eksistensberettigelse ligger i øyeblikket da de slipper tak i vers og refreng og lar bandet slure og gå og en forstokket jam-entusiast tenker at sånn, ja, akkurat 

Goose det jeg trodde var deres første Europa-turné – det viser seg at de spilte her også i 2023 – med to konserter i London. Jeg var på den andre. Inntrykket fra bandets mange publiserte konsertopptak på Youtube er at de 

en både alders- og kjønnsblandet tilhengerskare, men bortsett fra at jeg lurer på om jeg ikke skimtet en kvinne der inne, kunne de fleste i salen denne kvelden vært faren til en i bandet.

Helt fritt for unge hipstere med tennissokker og for korte bukser var publikum imidlertid ikke, og de sluttet seg umiddelbart til en stolt tradisjon: På konsertopptakene er det alltid noen foran scenen som ramler inn i den typen stein, innadvendt og langvarig 

-dans som man kjenner fra Grateful Dead-klipp fra syttitallet, og i London var nattens dronning pussig nok en svett skater i bar overkropp. Man blir jo munter – han hadde til og med skyggelua bak fram, det var som å se Grethe Kausland på Chat Noir; jeg regner med det var for å glede oss lumbagoplagede lenger bak i salen.

 Herre fred, om de gjorde, men jeg gleder meg til å høre et mikset opptak, for lyden var elendig. Mitt følge mente dessuten at konserten helt manglet dynamikken deres beste opptredener har, men jeg hadde tatt turen for å høre en ekstatisk jamsession, og når jeg får servert et stivt øs i tre timer, drar jeg ikke hjem for å klage i en riksavis.

Det gjenstår fire Europa-konserter, men de mindre spontane anbefaler jeg å søke opp det fire timer lange opptaket fra Madison Square Garden fra i fjor. Det er guddommelig. Og hvis alle kjøper en bråte plater, så kommer de til Oslo neste gang; kanskje tar de med seg en blåserrekke, og vi blir alle lykkelige.

Nattens dronning var pussig nok en svett skater i bar overkropp

Gås og gubber

Selveste Leo Trotskij i eksil i Norge, det er jammen litt av en historie. Trotskij var en av de mest sentrale ved bolsjevikrevolusjonen, men endte sitt liv i eksil, myrdet av en av Josef Stalins agenter i 1940. Som mange vet, bodde han i Norge i 1935–1936, utenfor Hønefoss, men for meg var det ukjent at han og kona Natalia også var på ferie på Sørlandet sommeren før de ble utvist, på den lille Stangnesholmen utenfor Kristiansand. Dette har Bjørn Olaf Johannessen diktet en roman rundt.

Det burde vært en perfekt ramme for en konsentrert, historisk roman: en stormfull verden sett fra en rolig, liten sørlandsidyll. Der ute reiser Nazi-Tyskland seg, den spanske borgerkrigen herjer, og Stalin innleder Moskvaprosessene. Her hjemme konspirerer silkeramp fra Nasjonal Samling for å presse Arbeiderparti-regjeringen til å utvise Trotskij. Dessverre får Johannessen bemerkelsesverdig lite ut av det hele.

 storslått tittel – «Balladen om Trotskij på Sørlandet, og det store sviket mot revolusjonen» – men dette gjenspeiles i liten grad i hvordan Johannessen behandler sitt i aller høyeste grad interessevekkende stoff. Det er faktisk vanskelig å forstå hvordan han som skjønnlitterær forfatter har tenkt. I Trotskijs sommerferie har forfatteren funnet en ubeskrevet liten flekk av verdenshistorien, og som han selv sier i et intervju med Klassekampen for to uker siden, er dette «et nydelig rom» for en skrivende. Ja visst, men hvorfor har ikke forfatteren benyttet sjansen til å møblere dette rommet?

Det Johannessen spesifikt hinter til i intervjuet, er en fisketur Trotskij foretok med dikteren Arnulf Øverland, der det skal ha blitt dårlig stemning. Hva skjedde? Hva ble sagt? Det vet vi ikke, men det er forfatterens privilegium å skrive seg inn i et slikt møte. Dertil er det forfatterens 

 å ikke bare dikte fram noe som står til troende, men å forestille seg en scene av interesse for leserne, men hva får vi servert? Øverland blir litt irritert fordi han må vente, de slenger ut snørene og drøser uinspirert: «Det er løse setninger, ofte ubesvarte, ingen bryr seg helt om hvem som sier hva.» Og dett var dett.

brann», forteller baksideteksten, og det er jo riktig, men i «Balladen om Trotskij» blir det aldri til mer enn noen late sommerdager. Solen går sin gang over de sørlandske svabergene, men det er liten revolusjonær eller litterær glød å spore. De to ungdommene som steller for Trotskij, målbærer noen ufokuserte skrupler knyttet til alle tapene av menneskeliv i revolusjonens kjølvann, men boka går aldri ordentlig inn i spørsmålet. I et kapittel om den spanske borgerkrigen sveipes det innom det norske fotballandslagets sagnomsuste bronseseier i Berlin-OL, det hintes til nazistenes jødeforfølgelser og kastes et blikk på de omfangsrike brystene til friserdama som har kommet for å fiffe opp Trotskij-paret, men alt blir fortalt i samme flate referatstil: «Polen fikk kampens første mål, men Norge vant til slutt 3-2.» Aldri har jeg sett fotball beskrevet med mindre entusiasme.

 brenner det på alle nivåer her, men likevel er det liksom ingenting som utløser større litterær energi enn en småtorsk som slipper taket i kroken.

Bolsjeviker på badeferie

Landets mestselgende forfatter, Frid Ingulstad, døde forrige helg, 90 år gammel. Og selv om serieromanen – kioskromanen, underholdningsromanen eller hvilken merkelapp man nå setter på disse høyt skattede bøkene – fremdeles lever, skaper bortgangen en følelse av at en betydningsfull litterær epoke går mot slutten: masselesingens tid.

For Ingulstad ble virkelig lest av mange. Ifølge Aftenpostens intervju med henne på 80-årsdagen hadde hun samlet opplag på mellom en halv og én million – hvert år. Den mest populære serien, «Sønnavind» i 124 bind, ble alene solgt i nesten ni millioner eksemplarer. Men hun jobbet da også knallhardt; lenge ble det gjerne seks-syv bøker årlig. Det tilsvarer cirka fem ferdige boksider daglig, 365 dager i året. Få har produsert så mye glede, dagdrøm og virkelighetsflukt som Frid Ingulstad.

 frakoblet virkeligheten er bøkene hennes ikke. For eksempel starter «Sønnavind»-serien i bunn og grunn som arbeiderlitterære historiske romaner fra fabrikkmiljøet langs Akerselva i hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet, noe jeg ble minnet om da jeg etter nyheten om Ingulstads bortgang lette fram den episoden av Bokprogrammet som NRK laget om henne i 2007. Der vises et lite klipp fra at hun arrangerer en historisk byvandring blant de gamle fabrikkene – med 700 oppmøtte.

Det er klart, når man leser bøkene, er selvfølgelig de melodramatiske stormkastene det viktigste – store følelser, hete omfavnelser og høyt spill – men det hele folder seg ut på en realistisk historisk-materiell bakgrunn: Det er livsvilkår og et miljø man kan gjenkjenne fra Oskar Braatens bøker, men som mange lesere fra Ingulstads egen generasjon antagelig kunne gjenkjenne fra historiene til sine egne mødre og bestemødre. I 2017 skrev jeg en artikkel her i avisen om Jon Fosse og «Andvake»-trilogiens røtter i skillingsvisetradisjonen og eldre tiders triviallitteratur, og i den forbindelse sammenlignet jeg trilogiens blodige hjerte/smerte-melodrama med nettopp Ingulstad. Mens trilogien åpenbart har språklige kvaliteter som «Sønnavind» mangler, er det like liten tvil om at Ingulstad kom best ut med tanke på behandlingen av en samfunnsmessig virkelighet.

 innrømmes at å samlese nettopp disse to forfatterne selvsagt var et retorisk grep for å nyansere den offentlige bedømmelsen av den ellevilt overvurderte «Andvake»-trilogien: Med det litteratursynet jeg er opplært i, kastet ikke «Sønnavind» akkurat glans over Fosse, og NRKs Bokprogrammet minnet også om Ingulstads lave status i deler av Litteratur-Norge. Ikke minst kom dette til uttrykk i at hun aldri ble opptatt som medlem av Den norske Forfatterforeningen (DnF), noe som senere førte til at hun engasjerte seg i opprettelsen av Forfatterforbundet.

Som kunstnerlaug hadde DnF ingen interesse av Ingulstads type kunst. Ifølge formålsparagrafen er deres oppgave å «fremme norsk skjønnlitteratur», og med det modernistiske litteraturidealet som ligger uuttalt til grunn for foreningens kvalitetsforståelse, er det rimelig å tenke at å 

over som kunstform, utvikle formspråk og utfordre gjengse tenkemåter. Det gjorde ikke Ingulstads bøker.

 kvalitets­kriterier var det derfor helt riktig å avslå Ingulstads søknad. Likevel var det uklokt. Ingulstad greide seg selvsagt aldeles utmerket uten medlemskapet, men for samholdet i forfattermiljøet ville det antagelig vært sunt å inkludere medlemmer av hennes litterære støpning. I dag, da lesingens stilling i kulturen svekkes fordi bøker for stadig færre er den naturlige kilden til underholdning, er det dessuten fristende å utvide forståelsen av formålsparagrafen: Å fremme litteraturen kunne også bety å dyrke leseinteressen og dermed stelle pent med underholdningsforfatterne, de som skaper lavterskelinngangene inn til vår felles skriftkultur.

Få har produsert så mye glede og dagdrøm.

Dronningen av leseglede

#000

Da jeg hadde helgejobb i bokhandel på midten av 1990-tallet, var den lokalhistoriske bygde­årboka vår mest solgte tittel – med et mulig unntak for skattelistene, som også ble trykt opp og solgt i stabler, jeg husker ikke til inntekt for hvem. (Idrettslaget? Sanitetskvinnene?) Tanken på mengden utgivelser i Norge av denne typen er både svimlende og vakker: Artiklene om alt fra gjengrodde krøtterstier og prisen på smør til utvandrede sambygdinger og lokal oppslutning om Thranebevegelsen ville til sammen gitt et fantastisk detaljert bilde av landet – om det sto i menneskelig makt å lese dem alle sammen.

Mitt inntrykk var likevel at årbøkene i hovedsak ble gitt i julegave til familiens godt voksne og tilårskomne menn, og antagelsen om at hovedinteressen finnes i dette demografiske sjiktet, blir for så vidt ikke svekket av Tyra Teodora Tronstads spenstige roman «Folk som hater lokalhistorie», men den komiske og sjarmerende tittelen er misvisende: Det er knapt noen i denne strålende boka som misliker lokalhistorie, og hvorfor skulle de det?

 vi kommer motvilje, er fra 16 år gamle Gunn, som i 1996 flytter fra Østerdalen til Oslo og begynner på det jeg antar må være Forsøksgym. Og «Oslo er laget av folk som ikke vil være dalske og fjordske», så Gunn tar avstand fra sin bakgrunn ved å erklære at hun hater lokalhistorie. Den typen følelser er imidlertid slipt runde i kantene da hun et kvart århundre senere reiser hjem til sin aldrende far, som plutselig er blitt «en sånn som tusler i stedet for å gå» og trenger hjelp til både det ene og det andre. Herfra strekker romanen seg bakover i tid og forteller en svært så lokal historie om to nabofamilier i Stor-Elvdal, ved Glommas bredd.

Romanen tråkker et mylder av spor frem og tilbake mellom de to husene og familiene, og det er mye som skjer: Tragiske dødsfall, amatørforskning på kvinender og besvangring i dølgsmål – og hva foregikk egentlig den gangen Arnold Haukelands modernistiske «Bølge»-skulptur i marmor og stål forsvant sporløst utenfor hotellet på Koppang en vinternatt i sjuogåtti? For ikke å snakke om hvorfor Gunns barndomsvenn, naboen Pelle, har skaffet faren hennes et lass ubrukelig fyringsved, for om østerdalske menn er tagale, forstår de vedens språk, og en pall rå ved kan ingen tolke som en vennlig hilsen. Faren bærer på sin side på en stor sorg og trøster seg med «bøker om jernutvinning oppe på setrene i førmiddelalderen». Lokalhistorie fungerer som eskapisme, er romanens påstand, og jeg ser ingen grunn til å protestere.

er mest kjent for sine prisbelønte ungdomsbøker, og utga sin første voksenbok i 2022, «Det finnes ingen grenser for gult». Det var en slags feministisk kunstnerroman som, så vidt jeg husker, ikke tiltrakk seg stor oppmerksomhet på kultursidene. Det er lov å håpe at det blir mer virak omkring «Folk som hater lokalhistorie», for dette er livate greier, med en friskhet i tonen som skiller boka fra gjennomsnittsromanen. Tronstad er god på karikatur, og jeg flirer av de brede penselstrøkene og den sveipende fortellemåten. Et eksempel er beskrivelsen av Gunns ekskjæreste, den sensible porselenskunstneren, som tross selvtilliten som følger av en oppvekst på Oslo vest med kunst på veggene og stor hage, blir usikker overfor Gunn:

Han forsøker å være en god svigersønn og snekrer skigard. Han forsøker å gi henne store orgasmer, slike som kommer seilende støtvis ut fra dypet av kroppen, men han har ikke kommunikasjonens gave på dette området 

 krumspring skifter romanen perspektiv fra den ene til den andre og tilbake, lett i steget, omtrent slik barna løper inn og ut hos hverandre, og i den ene morens lattermilde frustrasjon over en vilter guttunge finner vi en karakteristikk som også kunne passe godt til fortellerstemmen: «halvt unge og halvt rev og så litt troll på toppen». Boka har elementer av realistisk folkelivsskildring, der romanpersonene ikke bare er individer, men representative typer, enten det handler om hjemme­værende mødre i arbeiderklassen eller etterkrigsgenerasjonens idealistiske bygde­studenter. Vi ser det allerede i første setning, der Gunn ikke bare er seg selv, men også akkurat «slik tenåringsjenter er».

Om Tronstad ikke favner like bredt som det samlede korpuset av lokalhistoriske utgivelser, maler hun et fargerikt portrett av Norge – eller i hvert fall av Innlandet – og får ved hjelp av nokså få og brede penselstrøk plass til bemerkelsesverdig mye på 300 sider. Med den progressive lærer­familien i upraktisk sveitservilla vegg i vegg med fabrikkarbeider- og pinsevennfamilien i ferdighus fra Moelven, vokser Gunn og Pelle opp «i to ulike land», heter det i romanen, og: «Begge har visum til den andres, og de krysser grensa hele tida» slik at familienes ulike verdier, oppdragerstil og vaner gjør begge barna sosialt «tverrfaglige». Pedagogiske gevinster av den typen kan muligens litteraturen også bidra til, men den største gleden ved en roman som «Folk som hater lokalhistorie» ligger i språket, og Tronstads rappkjeftede fortellerstemme klinger som det hemmelige kjærlighets­barnet til Vigdis Hjorth og Vidar Sandbeck. Dét er jammen en artig unge.

Halvt rev, litt troll

Jeg er veldig glad i brødskiver med pålegg. Faktisk i en slik grad at hjembygdas tradisjoner for snitter i minnesamvær gjør at jeg møter opp i begravelser med litt større entusiasme enn det som egentlig tar seg ut. Dessuten synes jeg Danmark er et veldig gøyalt påfunn, og det gleder meg derfor å kunne presentere det kulturhistoriske kokebokpraktverket «Smørrebrødet. Fra snapsens overfladespænding til Dyr­lægens natmad» av Søren K. Villemoes. Og hvis vi har som premiss at estetikk er læren om hva som behager sansene, må min estetiske smaksdom bli: «Smørrebrødet» er den beste boka jeg noen gang har lest. Tenk, 

Villemoes har dessuten en vidunderlig penn, og i «Smørrebrødet» får vi perler i flere stilleier, fra «dildens forsiktige dans» til en «Feltmadrassens karrysalat (opkaldt efter en bedstemor, der trods en tvivlsom tid under besættelsen lavede en fremragende ­karrysalat)». Til vanlig er han journalist i Weekendavisen – avisen for dem med et bevisst, men lojalt forhold til sin privilegerte bakgrunn – og den danske smørbrødtradisjonen er det perfekte emne for en skribent av Villemoes’ mildt kulturkonservative støpning: «Nytænkning er bevidst forsøgt holdt på et minimum.» Skal du bryte konvensjoner, hold det privat. Når han i tillegg slår fast at de færreste matvarer tar skade av «et bad i mayonnaise», blir det åpenbart at forfatteren og undertegnede ideologisk sett står skulder ved skulder.

 historie og tradisjoner, og som Villemoes åpner med å slå fast: «Smørrebrød er det mest danske, der findes.» Nettopp dette er det som gjør den så interessant, og som han også påpeker, forteller smørbrødets historie om det moderne Danmark: Parallelt med industrialisering og økt utenlandshandel på 1800-tallet vokste også arbeiderbevegelsen og de store folkepartiene fram og skapte økt velstand, og noe av det første danskene gjorde da gamle stavnsbånd, fattigdom og dårlig kost ble kastet på historiens skraphaug, «var at spise en masse smørrebrød». For eksempel får danskenes fenomenale konsum av leverpostei en høyst historisk-materialistisk forklaring: Danmark satset i 1880-årene stort på svineproduksjon, og Storbritannia var «vilde med vores bacon». Dette ga et stort overskudd av ­svinelever (som engelskmennene ikke vil ha) og dermed lave priser, og siden den gang har danskene satt til livs kolossale mengder.

Det som står igjen fra Fattig-­Danmarks mattradisjoner, er silda, og Villemoes kan ikke få understreket nok at enhver 

 (altså lunsj/formiddagsmat) må innledes med sild. Deretter er det tid for øvrig sjømat, og den tunge vekten på fisk og skalldyr minner om Danmarks historie som sjøfartsnasjon, og han skriver med oppriktig sorg om røkt ål – 

 – som han ikke lenger vil spise, da den er utrydningstruet. Akkurat der mister jeg riktignok grepet om det danske følelsesliv – ærlig talt, da Gud ikke nøyde seg med å gjøre ålen til en sleip fisk, men til overmål formga den som en slange, var det åpenbart ment som en advarsel.

 venter, før måltidet avsluttes med ost. Like omsorgsfullt som om det var vin, skal alt helst pares med en passende snaps, men man skal 

 jåle seg til med IPA eller annet tøv. Velg en nøytral pils! Jeg elsker alt ved denne mattradisjonen.

«Smørrebrødet» er strålende lesning, og med sin detaljrikdom og ryddige register vil jeg anta at den vil fungere som et glimrende oppslagsverk for dem med hobbykokk­ambisjoner og danske tilbøyeligheter. Selv er jeg typen som nyter heller enn yter, og jeg gleder meg stort til neste Danmarks-tur, da jeg skal få min første 

 og forhåpentligvis oppleve at «sky bliver til sovs, englene synger, og Dannebrog blafrer».

Danmark på rugbrød

 misbrukes ofte i litteraturkritikken, som et liksom selvforklarende argument for at en bok er under pari. Boka er sentimental, kan vi skrive, og mener at vi med det også har slått fast at den er dårlig. Denne rutinemessige likestillingen av sentimental og litterært underlødig mener jeg er skjødesløs. Sjelelig desperasjon er en del av livet, så snørr og tårer, store fakter og tenners gnissel kan godt være sakssvarende uttrykk for et menneskes indre.

Alt dette for å understreke at det ikke er en karakteristikk jeg kaster rundt meg i tide og utide, men når jeg sier at jazzklubb­gründer og kulturlivsleder Martin Revheims debutroman «Det snur nå» er sentimental, er det dessverre fordi bokas store følelser er av en art jeg ikke helt tror på.

bokas problemer allerede i første avsnitt, der bokas jegforteller, Johannes, minnes begravelsen til ekskjæresten Philip. Johannes ville ikke være med på å bære kista ut, sier han, henvendt til den avdøde, men banket i stedet på lokket – fem ganger, deres felles kode: «Jeg ventet på at du skulle åpne, for du åpnet alltid for meg.» Det høres kanskje rørende ut, men i mine ører er det magisk tenkning på – i beste fall – barns vis, og Johannes er ikke et barn.

Vel hjemme etter begravelsen knuser han speilet i gangen, siger ned på gulvet og ser seg selv «langt borte, knust og blodig», som gjennom en kikkert snudd bak fram. Så får vi litt sånn i forbifarten høre om det som skal vise seg å være bare ett av Johannes’ flere selvmordsforsøk, og fremdeles er vi ikke lenger enn på første side. Det er ganske enkelt for mye patos på for liten flate. Det kunne kanskje ha fungert i en veldig trist countrylåt, men ikke som åpning i en emosjonelt realistisk roman for voksne.

 nåtidsplan sitter Johannes i fengsel for å ha drept en mann. Historien som vikles ut, avslører etter hvert at nettopp selvmord ble Philips endelikt, og det aner leseren at denne tragedien også danner bakgrunn for drapet. Vi blir servert noen fragmenter av kjærlighetshistorien de to imellom, og boka risser videre opp konturene av en vanskelig oppvekst og en kirkelig bakgrunn – alt sammen sosialt og menneskelig interessant, men Revheim benytter for få streker til at det blir en ordentlig roman. Både Johannes og Philip er for nødtørftig tegnet til å bli romanpersoner som kan romme alle disse følelsene og destruktive tilbøyelighetene, og som leseren kan tro på og bry seg om.

Gjennom karakteristikker av fengselsbetjentene, samspillet med en psykolog og minnene om en venn fra studietiden med de store hagers selvtillit kan vi skimte glimt av den romanen dette 

 ha blitt om Revheim hadde bygd den ut litt. Det er tilløp til veldig mye godt her, for forfatteren mangler hverken observasjons- eller formuleringsevne, men slik den foreligger, er boka rett og slett for tynn.

Som en countrylåt

Danske Theis Ørntoft er aktuell med en ny selvbiografisk roman, og jeg velger å møte den med selvskryt. Dumskryt, til og med, som jeg tror det kalles når man smykker seg med å mangle kjennskap til noe de brede lag er opptatt av. Dette er en ikke uvanlig øvelse i et visst, litt støvete sjikt av kulturmenn, men det ligger et poeng her, så jeg lar det stå til: Jeg kan ikke for mitt bare liv skille én Kardashian-søster fra en annen.

Jeg har imidlertid hørt om dem, og den mest prominente, Kim, har visstnok en bakende av et format som inspirerer til storslåtte kulturanalytiske betraktninger. Det er derfor fristende å bildegoogle, men med opphøyd sinnsro lar jeg være. Ikke at jeg innbiller meg at denne villede uvitenheten gjør meg til et bedre menneske, men etter å ha lest Ørntofts «Habitat» – til norsk ved Kyrre Andreassen – blir det tydeligere enn før hvilken velsignelse den er. Her er The Kardashians nemlig et av mange uttrykk for en kultur som i Ørntofts tilfelle fører til psykoselignende panikkangst og etter hvert komplett mentalt sammenbrudd.

Åndelig kollaps – det er ingen ueffen beskrivelse av vår vanvittige samtid, men likevel er det noe som hele veien gnager i lesningen av denne altfor lange romanen om en personlig krise i det oljefyrte Vesten.

 sivilisasjonskritisk, men først og fremst er den en kunstnerroman og en sykdomsroman. Jeg-fortelleren Theis kjøper et hus på landet der han i ro og fred kan skrive på sin neste bok, fordype seg i renessansen og se porno, men i en moderne roman er det rart med det: I stedet går han til grunne i tankekjør og angst.

En ren forfallsfortelling er det likevel ikke, forfriskende nok; boka munner faktisk ut i en firedobbel forløsning: Han blir frisk, hans datter blir født, hans forrige roman, «Jordisk», blir endelig ferdig og kommer ut, og han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt og menneskeheten blir tvunget inn på en sunnere vei.

Før den tid skal leseren imidlertid gjennom mye seig materie. I tillegg til beskrivelser av forfatteranfektelser får vi tre hundre sider med for så vidt treffende, men velkjente betraktninger om den vestlige sivilisasjonens forfall, tilbakeblikk til ungdomstid, kjærester, indierockkonserter og barrunder i København på 2000-tallet. Det er Karl Ove Knausgårds «Min kamp» på nytt – bind tre og fire? Fire og fem? Husker ikke! – femten år senere i tid, men med lite av Knausgårds språklige energi.

 forundret meg også da jeg leste den før nevnte og vilt bejublede «Jordisk»: Hvordan kan en så intellektuelt ærgjerrig roman – fra en ekstremt bilderik poet, som Ørntoft også er – språklig sett være så lite ambisiøs? Slik «Habitat» er utenkelig uten Knausgård, syntes «Jordisk» å være tydelig påvirket av den melankolske tonen og de gedigne kulturanalytiske sveipene hos den amerikanske forfatteren Don DeLillo, men ved sammenligning faller Ørntoft fullstendig gjennom litterært.

Skriver han for raskt? To år etter sykdommen hadde han allerede utgitt 1100 nesten ubegripelig teksttunge romansider, og det er mye uaktsom 

i disse bøkene: Her nøyer man seg ikke med å reise av sted, nei, man åpner bildøren og setter seg inn, fester sikkerhetsbeltet og setter bilen i gir før man kjører av gårde. Til høyre, ut på veien. Bare enkelte steder i «Habitat», som i de verste fasene av panikkangsten samt glimtvis da han blir hjelpemann for forlagets vaktmester, blir det fart i Ørntofts prosa. Ja, i tillegg til at jeg morer jeg meg over – og deler stresset ved – standhaftigheten som naturen og landstedet motarbeider ham med: Biller i boden! Mutt nabo, mus på kjøkkenet og mugg i taket! Og hvem har lagd et 

 gjennom stuegulvet, kan det være en mår?

, som tittelen hinter til, om mangel på bakkekontakt, noe som kom til uttrykk i alt fra intellektuelt svermeri til måneferd. Denne lengselen etter noe håndgripelig og jordnært – etter et matnyttig virke og mellommenneskelige forpliktelser – er kjernen også i «Habitat»: Betegnende nok mangler deler av dette forbaskede huset hans 

. Selv om metaforikken ikke er subtil, er svakt fundament og råte i taket en god litterær parallell til enkelte grunntrekk ved samtiden, og sannheten er at til tross for et utall estetiske innvendinger har jeg lest disse bøkene med såpass stor interesse at jeg må anstrenge meg for å forstå hva som innerst inne irriterer meg. Og svaret er på sett og vis Kardashian.

Han fantaserer om en lys framtid der oljen tar slutt.

Kim Kardashians rumpe

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Kan boka konkurrere med tv-serien? Eller for å stille spørsmålet mer presist: Kan underholdningslitteraturen hamle opp med fjernsynsunderholdning om man ønsker seg litt virkelighetsflukt?

Spørsmålet opptar meg fordi litteraturen etter hvert later til å være i konstant krise; lesingen går ned og de skjønnlitterære redaksjonene strever med bunnlinja mens amerikanske strømmetjenester for fjernsyn legger beslag på store deler av den fritiden vi ikke allerede har kastet bort på sosiale medier. Da er det ikke tilstrekkelig at de som leser Vigdis Hjorth og Jon Fosse, fortsetter med det; også den rene underholdningslesingen er nødvendig om vi skal bevare et levende norsk skriftspråk og et sunt bokmarked. Siden høytiden for mord og mysterier straks er over oss, har jeg derfor gjort en særdeles enkel casestudie og kokt spørsmålet ned til: Kan Jo Nesbøs «Marekors» (2003) konkurrere med Netflix-serien «Jo Nesbøs Harry Hole»?

 på torsdag og er altså bygd på «Marekors», og selv om svaret på spørsmålet er avhengig av hvor mye man myser med øynene, er min umiddelbare innskytelse at nei, her er romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig 

. Nesbøs bøker har riktignok alltid vært voldsomme greier, men de outrerte intrigene har vært utmalt i et kjent formspråk – den hardkokte krimmen – og har også hatt en virkelighetsnær ramme. I mange Harry Hole-bøker har denne rammen vært et gjenkjennelig Oslo, noe som ikke minst gjelder «Marekors». For oss med en dyp kjærlighet til hovedstadens sentrums­gater kan faktisk flere av Harry Holes eventyr innlemmes i en slags lokal Oslo-kanon.

Derfor er det en gåte at TV-serien har erstattet byen med et fiktivt Oslo – en slags datamanipulert forstad til en amerikansk storby: Under bro­systemet langs sporene på Oslo S bor uteliggere i teltlandsbyer; det er kasinoer, åpenlys gateprostitusjon og neonlys overalt (litterært interesserte vil kanskje merke seg skiltet som lyser «Hotel Sæterbakken» nedenfor Kampen kirke) – selv vinduene på forsofne gamle Restaurant Schrøder har fått rødlysende karmer og ligner eksteriøret i et dataspill. Byen herjes av gjengkrig, og – snodigst av alt – de mest blodtørst­ige er en bande blottende unge hipstere som kunne ha utgjort revygruppa på samtlige av byens sentrumsskoler. Som glasur på denne selsomme estetiske bløtkaka er det sommervarme Oslo fargelagt med det gulgrønne filteret Hollywood bruker for å signalisere «Mexico».

 i kulissene her? Jeg mangler Harry Holes teft for gåtefulle mysterier og finner ingen løsning, men resultatet er uansett at det lille som finnes av realistiske elementer, virker fullstendig malplasserte. Ikke minst gjelder dette Harrys forhold til kjæresten Rakel og hennes lille sønn Oleg. Nesbø-lesere vil vite at det mellom dem jo utspiller seg et emosjonelt drama med spredte tilløp til gjenkjennbar menneskelighet, men slikt virker komplett fremmedartet i dette kunstige universet.

Samtidig er den elleville tegneserie­estetikken såpass gjennomført at svaret neppe er at serieskaper Nesbø og det øvrige produksjonsteamet bare har ramlet over den digitale verktøykassa og i vanvare trykket på alle knappene. En teori begynner derfor likevel å ta form: Kanskje «Jo Nesbøs Harry Hole» konkurrerer like lite med Harry på papir som med Hjorth og Fosse? Kanskje den er myntet på et yngre publikum enn bøkene – seere med større toleranse (og forståelse) for den dataskapte visuelle estetikken?

 meldte denne uka at salget av krim før påske faktisk har økt sammenlignet med i fjor, så lystlesingen er ikke død. Om Nesbø med sitt visuelle lurveleven i tillegg har greid å skape en inngangsport til sitt eget litterære univers for en generasjon som ikke egentlig er i markedet for bøkene ennå, så er det en snedig liten geni­strek.

Påskens store krimgåte

Det skrekkelige kan ta mange former – i mange horrorbøker og -filmer er det fryktelige noe som kommer utenfra, for eksempel et glupsk monster eller en ansiktsløs seriemorder. Imidlertid er slett ikke all horror like blodig; en vel så viktig åre i sjangeren er den som dyrker 

, det ikke-hjemlige, er nøkkelen: Det hjemmevante er trygt, det fremmede er nifst – og det aller skumleste er når det kjente og kjære selv forvrenges og blir til noe uhyggelig. Det er derfor enkelte av den amerikanske forfatteren Shirley Jacksons (1916–1965) fortellinger har fått en sentral plass i skrekk-kanon.

Jackson er nemlig ikke direkte skremmende, men 

? Å ja, du store min. Søk gjerne opp hennes mest berømte fortelling, novellen ‘The Lottery’ (1948), i arkivet til The New Yorker, om du har abonnement. Den river Småby-Amerikas idyll i filler i en slik grad at folk den gang ble forbannet. Både magasinet og forfatteren skal ha mottatt en stri strøm av illsinte leserbrev, og min gjetning er at raseriet kom av at leserne identifiserte seg med novellens godmodige landsbyboere – og så ble overrumplet da det på siste side viste seg at det var nettopp 

 romanen «We Have Always Lived in the Castle» (1962) som Jacksons mesterverk, og også her er landsbykollektivet en truende størrelse, i hvert fall for romanens unge forteller, den 18 år gamle Mary Katherine, kalt Merricat. Endelig er boka kommet på norsk – det finnes fra før svært lite av Jackson i våre biblioteker – i Laura Djupviks velsydde språkdrakt: «Vi har alltid budd på slottet». Det er en prisverdig utgivelse, for dette er en svært god roman – uavhengig av sjanger, men ta den gjerne med på påskeferie, for den inneholder en aldri så liten mordgåte. Jeg tenker likevel på den som en grøsser, eller en gotisk roman, som jo er en slektning av den psykologiske romanen – og lite er vel nifsere enn den snikende fornemmelsen av galskap?

Leserne er nemlig ikke i trygge hender i denne romanen: Siden Merricat styrer fortellingen, er vi i stor grad prisgitt hennes virkelighetsbeskrivelse, men det går ikke lang tid før vi forstår at noe er galt, at det er noe hun ikke forteller. Hun sier at alle i landsbyen misliker henne, og at familien hennes er uglesett, og det kan jo hende, men i så fall hvorfor? Kanskje er det hele bare overdrivelsene til en tenåring i opposisjon til alt og alle? I samme kategori kunne man jo også sortere Merricats hatefulle dagdrømmer, der hun ønsker alle landsbyboerne døde … eller ligger det noe mer urovekkende bak de morderiske fantasiene? Jeg sier ikke mer.

 Merricat bor i et herskapshus med sin ti år eldre søster Constance og deres aldrende onkel Julian. De holder omgivelsene på avstand og har skapt en tilsynelatende trygg liten oase inne på familieeiendommen. Det leseren er nysgjerrig på, er hvor det er blitt av resten av familien; de har åpenbart vært flere i det store huset. Langsomt kommer de tragiske hendelsene for en dag – la oss bare si at arsenikk spiller en rolle i historien – og her benytter Jackson et behendig fortellergrep for å avdekke viktige opplysninger for leseren: Hendelsene i huset er så opprivende at ingen av de involverte kan tenkes å ha glemt en eneste detalj, og derfor har de heller ingen grunn til å ramse dem opp for hverandre og leseren. Heldigvis har vi den halvdemente onkelen, og han skvaldrer tilsynelatende forvirret i vei om det som har skjedd, til leserens skrekkblandede fryd og opplysning. Julian fabler til og med om å skrive bok om familietragedien, og i en artig passiar advarer han indirekte mot å stole på den som forteller historien:

«I begynninga skal eg overdrive ein smule og derfrå la det gli over i ei direkte løgn. Constance, vennen min?»

«Eg kjem til å slå fast at kona mi var vakker.»

slik eldre herskapshus som i denne romanen, spiller en viktig rolle i grøssersjangeren, men i «Vi har alltid budd på slottet», er det 

 det er noe muffens med. Constance steller i huset, hun dyrker kjøkkenhagen, sylter og hermetiserer og lager mat til lillesøster og onkel, men det er både ett og annet som skurrer i idyllen.

At under­trykt ­seksualitet tyter ut i form av matlyst, kan godt hende.

Husholdningshorror

Det er lett å få litt kløe når høyresidens kulturkrigere nå stadig oftere påtar seg oppgaven med å adressere forvitringen av norsk felleskultur. Ikke fordi norske verdier ikke er verdt å bevare, men fordi man sjelden fornemmer noen særlig omsorg for den 

 tingen som åpenbart er felles for nordmenn, nemlig norsk språk. Til sammenligning vedtok det danske Folketinget i februar en tiltakspakke som «skal beskytte det danske sprog og sikre, at det ikke i al for høj grad bliver udvandet af fremmedord og engelske udtryk». Dansk Sprognævn skal veilede mediene og sågar bedrive 

 rådgivning overfor «centrale sprogbrugere» om «korrekt brug af dansk og begrænsning af unødvendig engelsk sprogbrug».

Så artig om det norske Språkrådet tok tak i det samme! At de ringte rundt til politikere og kommentatorer og sa hei hei, min gode mann, på norsk adresserer vi hverken problemer, utfordringer eller elefanten i rommet, vi adresserer brevpost.

ut som pedantisk norsklærerknirk, men om noen skulle tvile på at engelsk fortrenger norsk, kan de ta seg en tur på universitetet, snakke med en tenåring eller åpne en restaurantmeny i hovedstaden. Eller klikke seg inn på VG.no. «Fetisha Matcher: – Har datet roomien min», leste jeg nylig på forsiden, mens samme medium mener det er nødvendig å gi leserne en ordforklaring av «tyvgods». Det er jammen «vanskelig å få hodet helt rundt», som det nyss het på Morgenbladets kultursider.

Et annet eksempel: I forrige uke publiserte VG en forbløffende lang og begeistret sak om at en av rollefigurene i tv-serien «Jo Nesbøs Harry Hole» skjærer penisen av en annen, og de presenterte i den forbindelse en uskjønn nyskapning som faktisk krever litt engelskkunnskaper for å begripe: «et mannlig kjønns­organ som blir severert fra kroppen» (

 = kuttet, adskilt). Eksempler fra Klassekampen lar seg antagelig også oppdrive, men 

ha listet opp et utall eksempler, og likevel er alt langt verre i Danmark; der har jo anglifiseringen utartet i en slik grad at en kulturbærende avis heter Weekendavisen uten å skamme seg, og nettopp i den avisen ble da også Folketingets språkinitiativ blankt avvist. Kort tid etter Kulturministeriets pressemelding konkluderte kommentator Marta Sørensen med at det danske språk ikke dør av en smule engelsk, og hun brukte alle frisinnede lingvisters favorittargument: Språket er i stadig endring! Hun mente bekymringen bare handlet om estetikk og sosial posisjonering: Åndssnobbene mener bare at det «gamle danske er pænere», og at «engelske låneord signalerer varm luft (

 = tomprat), overflade og kommercialisme».

Til dette er én ting å si: Ja, nettopp? Idet en dansk eller norsk tekst klinger som en blanding av ungdomssjargong og Nigeria-brev, er det vel grunn til estetisk forargelse? Eller har stygt og pent blitt latterlige kategorier? Det er klart, «en smule» engelsk fører på kort sikt ikke til fedrelandets undergang, men det ser jaggu grimt ut. Vi dør heller ikke av stygg arkitektur, reklameskilt eller søppel i gatene, kanskje ikke engang av vindmøller på fjellet, men er estetiske innvendinger av den grunn ugyldige? Når profesjonelle språkbrukere ukritisk slenger engelsk­klingende vanskapninger ut i vårt felles offentlige rom, er det all grunn til å påtale det. Språket er en allmenning. Ikke kast søppel der.

Sørensen latterliggjør også det siste argumentet engelskmotstanderne har, nemlig dansk språk som «politisk statement: Hold jer væk, 

, vi gider ikke jeres invasioner». Sørensen kan flire, men i våre dager synes det som en helt rimelig holdning.

 ungdommen at det var fornuftig å lære seg fremmed­språk. Nå leser folk for mye engelsk. Lytt heller til hvordan bestemor ordlegger seg! Og les norske bøker.

Forsøpling av allmenningen

Det ville være freidig å påstå at middelaldrende menn på emosjonell vidvanke er underrepresentert i kunsten, men bevares, det kan ikke bli for mange av dem! Hilsen mannlig litteraturkritiker (47). Mari Andreassen, som har to kritikerroste utgivelser bak seg, har nå gjort en uvanlig vri på denne edleste av alle eksistensielle kriser: Ikke bare er den forfattet av en kvinne, men – og dette er nesten uhørt – midtlivskrisa er beskrevet nærmest blottet for satire og innforståtte flir. Her er ingen yppige unge kollegaer, flammelakkerte motorsykler eller lycrakledde maraton­ambisjoner. Andreassen har tvert imot en varm og medfølende holdning til sin mollstemte hovedperson, som i «Tenk for en jubel» ser tilbake på ungdommen og funderer på om ikke livet kunne vært helt annerledes hvis slik eller så, om bare og så videre.

tidlig i førtiårene, bosatt i Tromsø, men oppvokst i en mindre bygd lenger nord. Han har delt omsorg for tenåringssønnen Emil etter en relativt udramatisk skilsmisse – beskrevet på en måte som illustrerer Andreassens metode i denne romanen: Det slår Petter på et tidspunkt, mens sønnen fremdeles er liten, at ekteskapet ikke vil vare: «Kanskje det ikke skulle være de to. Kanskje de ikke skulle være sammen for alltid.» Eller, det 

 ham ikke – tanken bare streifer ham, men likevel er erkjennelsen rystende, og tanken vokser i ham inntil bruddet er et faktum. Prosessen er lavmælt fortalt, med en stillferdig vibrerende puls som gir teksten liv og troverdighet.

Da vi møter ham, har imidlertid noe flammet opp i ham. Han er reist til hjembygda for å gå i begravelsen til sin gamle ungdomsskolelærer, litt i håp om å møte noen av kompisene fra tenårene, aller mest i håp om at den 

 fra ungdomstiden, June, skulle vise seg på gamle trakter. Romanens fenomenale tittel er hentet fra den moderne salmen ‘Hjemme i himlen’, som synges i begravelsen, men beskriver her ungdommens store følelser. For ja, sjelden kan man være så nattsvart frustrert og uten håp som i tenårene, men 

, for en jubel de gangene stjernene sto på geledd og livet klaffet! Inne i tenårenes emosjonelle kjerr og hormonelle kratt skjuler imidlertid et spørsmål seg som er så sårt og avgjørende at det dirrer av betydning resten av livet: Er jeg verdt å elske? Dette funderer Petter fremdeles på.

 stor grad fortellingen om opp- og nedturene i Petters nokså ordinære ungdomsforelskelse i June: klining, fikling under klærne, plutselig avvisning og sødmefylt forsoning. Det er i grunnen et lite mirakel at Andreassen har greid å gjøre dette interessant, men særlig ett bestemt grep er spesielt vellykket: Den voksne Petters bittersøte gjenopplevelse av ungdomstiden blir utløst av sønnens gryende seksualitet og første forelskelse, som faren diskré observerer med like deler taus omsorg og flau gjenkjennelse. Petter vil gjerne være en klok og støttende far som bidrar med erfaring der den måtte være ønsket (noe den ikke er) eller nødvendig, men han speiler seg samtidig i sønnen og føler seg omtrent like usikker og skjelven som tretti år tidligere. Slik skapes et dobbelt blikk, der Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig, og det fungerer som bare det.

er så stillfaren og liketil i tonen, men det er også mye som er snålt og snodig – men fint: Tenåringene på Petters 1990-tall er påfallende snille mot hverandre, det er lite erting, mye omsorg og et sterkt fellesskap. Boka beskriver en venne- og kjærestedynamikk jeg overhodet ikke gjenkjenner, og særlig ungdomsskole­guttas brevskriving og evne til å snakke om følelser ville jeg i andre sammenhenger ha karakterisert som det mest spinnville eventyr. Likevel får Andreassen det hele til å oppleves som nokså troverdig. Jeg forstår ikke helt hvordan, så jeg slår det ganske enkelt fast. Eller kanskje jeg – mann, 47, jeg vil minne om det – bare lar meg forføre av ungdomsnostalgien? Uansett har romanen lykkes med et eller annet.

Midtlivskvaler, nostalgi og tenåringsforelskelse – det høres ikke ut som en stor og betydningsfull roman, men klok og empatisk som den er, gjør den jammen et godt arbeid på det lille feltet av den menneskelige tilværelse som den dekker.

Petter har følelsene til en 14-åring og til en voksen mann samtidig.

Kjærlighet i hormonenes tid

Enkeltmenneskets liv i verdensbegivenhetenes stormer er et eviggrønt emne for litteraturen, og Lea Ypi fikk for tre år siden mye og i hovedsak velfortjent oppmerksomhet for barndomserindringene «Fri. En oppvekst ved historiens ende» (opprinnelig fra 2021). Der var det albanske kommunistregimets fall utgangspunktet for fortellingen, og overgangen til politisk frihet og markedsliberale herjinger på nittitallet ble beskrevet med det halvstore barnets stemme (Ypi er født i 1979).

Dette barneperspektivet var et effektfullt grep, men likevel savnet jeg den gang mer av den voksne Ypis refleksjoner. I «Uverdighet» har hun en helt annen tilnærming: Her forteller hun om sin høyt elskede farmors liv på det krigsherjede Balkan – fra Det osmanske rikets kollaps, via fascistisk og nazistisk okkupasjon til kommunistisk diktatur – og hun dikter seg inn i sine familiemedlemmers indre liv i romanform. Boka har imidlertid en høyst dokumentarisk ramme, der den voksne Ypi gjennomsøker frigitte etterretningsmapper på jakt etter opplysninger om farmoren. Det merkverdige er at famlingen i det kommunistiske regimets støvete arkiver er de definitivt mest medrivende delene av boka.

og tenker er Lea Ypi marxistisk orientert og har et mildt sagt edruelig blikk på markedsøkonomiens velsignelser etter Murens fall. Derfor er det en slags dyster logikk i at hennes nye bok starter i senkapitalismens aller mørkeste svovelpøl: Facebook, der en fremmed legger ut et fotografi som går viralt over hele Albania. Bildet viser farmoren Leman og farfaren Asllan Ypi på bryllupsreise i de italienske alper i vinteren 1941, i solstoler, Leman med hvit pelskåpe og et stort smil, og kommentarfeltet syder. Farmoren blir kalt hurpe, kommunistisk spion og fascistisk kollaboratør, og barnebarnet får behov for å forsvare hennes ære, eller verdighet.

Hun vet at farmoren ble født inn i en osmansk embetsmannsfamilie i Hellas i 1918, flyttet til Albania og giftet seg med sønnen til en av landets tidligere statsministre. Etter krigen ble hun ansett som klassefiende av kommunistregimet og satt under overvåkning. Det er imidlertid enkelte uklarheter i familiehistorien, og Ypi bestemmer seg for å oppsøke arkivene for å fylle ut blanke flekker og finne ut av hva slags person Leman virkelig var.

hverken arkivenes etterretningsrapporter eller farmorens egne beretninger en fullstendig livshistorie. Derfor er det forståelig at Ypi føler behov for å dikte og forestille seg sammenhengene som mangler, men antagelig burde hun stått imot fristelsen: Det både fengslende og virkelighetstro i «Uverdighet» er nettopp hullene og informasjonsbitene som ikke passer helt sammen, og det er derfor uheldig at størstedelen av boka er en streit romanfortelling – konvensjonell, konsistent og strengt tatt temmelig kjedelig, de dramatiske historiske begivenhetene til tross.

Mot slutten byr imidlertid arkivene selv på en plottvending som kaster nytt lys over det vi har lest, og som nesten, men bare nesten, veier opp for en del av langhalmen tidligere i romanen. Samtidig understreker den at det nettopp er i rammefortellingen gullet ligger, og uten å avsløre hva plottvendingen består i, kan jeg antyde at den i praksis innebærer å hente en glemt eksistens opp fra en umerket grav i fortidens arkivmørke.

En sidefortelling i boka handler om ødeleggelsen av gravplassen til de sefardiske jødene i Thessaloniki under nazistenes okkupasjon av Hellas, og denne vekker assosiasjoner til forestillingen i jødisk tradisjon om at man dør to ganger: når livet forlater ens jordiske legeme, og når man ikke lenger minnes av noen. Ved at et nytt minnesmerke reises og historien fortelles igjen, mislykkes den totale utslettelsen. På lignende vis, men i mindre skala, motarbeider Lea Ypi glemselen ved å hente Leman opp fra arkivet.

Farmors mappe

Hva ser amerikanerne når de ser Grønland? spurte danske Weekendavisen for et par uker siden. De fleste av oss har sett bilder fra visepresident J.D. Vances Grønlands-besøk i fjor, der han iført en grønnglinsende polyesterparkas skuer utover en snø- og isdekket flate – og ja, hva er det han ser? I hvert fall ikke en befolkning med en kultur og en historie og et riksfellesskap med det sosialdemokratiske Danmark, svarer skribenten, men «en slags frossen bufferzone» der amerikanerne, i hvert fall de sterkeste og best egnede, kan bygge bunkere og redde seg unna jordas undergang, som i katastrofefilmene «Greenland» 1 og 2 (2020 og 2026). Eller et sted med uutnyttede mineralressurser og en vag strategisk betydning – «noget med soldater, radarstationer og skyggekrig med Sovjetunionen».

Det er fristende å flire av nærsynte amerikanere, men da samme kommentator poengterte at et av få kulturprodukter der amerikanerne faktisk har støtt på 

, var Peter Høegs bestselgende krimthriller «Frøken Smillas fornemmelse for snø» (1992), slo det meg: Det samme gjelder meg, og ikke engang den kan jeg huske stort fra.

 til bokhylla der glemte perler fra ungdommen holder hus. I dag er Peter Høeg halvveis forsvunnet fra den litterære bevisstheten, men på 1990-tallet var han en av Skandinavias største forfatterstjerner, og på videregående leste jeg alle bøkene hans (den gang var det bare fem). Nå har jeg brukt helgen på et gjensyn med «Frøken Smilla». Det vil jeg i grunnen anbefale alle, selv om jeg ved gjenlesning ser hvilken overlesset bløtkake av en roman det er.

Bokas eklektiske blanding av det høylitterære og 

-sjangeren føles distinkt 1990-tallsaktig; det samme gjelder den tettpakkede informasjonsrikdommen. Det er noe jålete over Høegs til tider anstrengende vilje til gåtefullhet, og med sitt svulmende språk og mylder av teknikaliteter er boka i partier nesten uleselig. Det er liksom for mye krem, for mye sukker, fyllet flyter utover – men servert kald er det 

, og som tenåring syntes jeg «Frøken Smillas fornemmelse for snø» var aldeles glitrende. I vintermørket nå, tretti år senere – og riktignok tidlig på nyåret – vil jeg fremdeles si det er den beste boka jeg har lest i 2026.

 påminnelsen jeg fikk av å lese boka på nytt, var at Grønland i 1985, takket være delvis selvstyre, meldte seg ut av EU. (At de meldte seg inn igjen i 1993, er nok ønsketenkning fra Høegs side – boka ble utgitt året før handlingen finner sted.) Det er 

 som er viktigst her: Vinteren i København, kulda, snøen, slapset, Grønlands drivis og kalvende breer, det svarte, dødelig kalde havet utenfor Nuuk – 

 ble aldri mørkere, kaldere eller bedre enn dette.

På en måte som minner om Kristofer Uppdals vitalistiske og monumentale dikt ‘Isberget’, dyrker «Frøken Smilla» det storslåtte ved isødet, snøen og, ikke minst, de titaniske isfjellene som med kjølig langsomhet kan utslette en boreplattform, «som om den aldri hadde vært der». Denne uovervinnelige 

 i isen blir hamret inn, men vi får også små glimt inn i grønlendernes fangstkultur og avanserte naturkunnskap, utviklet gjennom nødvendighet, for å overleve i – ikke underlegge seg – dette ubarmhjertige landskapet.

kritikk av dansk kolonialisme, vestlig vitenskap og pengegriskhet, og er selvsagt en oppfordring til ydmykhet overfor den mektige naturen og urfolket som lever i samspill med den. I vinter er imidlertid dette bokas fremste kvalitet: I møte med den fascistiske maktkåtskapen hos USAs tarvelige lederskap minner Høegs intense kunstneriske 

 om den store himmelen som tross alt finnes over verden og menneskene, og om at i mange tilfeller er bokhylla det teleskopet vi trenger for å få et glimt av den.

Nordic noir ble aldri mørkere, kaldere ­eller bedre.

Grønlandsk noir

AKP (m-l) slutter ikke å fascinere. For et eksotisk fenomen! Selv er jeg oppvokst i et sosialt miljø der AKP-medlemskap ikke bare var uvanlig, men utenkelig. Jeg kan ikke forestille meg at noen i min familie var 

 med ml-erne, lot seg opprøre eller noensinne undret seg over hva slags snodige skapninger de monne være; AKP fantes simpelthen ikke innenfor det som på noen fornuftig måte kunne betraktes som virkeligheten.

Jeg tror jeg oppdaget dem via Dag Solstads bøker, som tenåring, nærmere femten år etter partiets glansdager. Hans forfatterskap gjør særlig tydelig den eksistensielle motivasjonen – i tillegg til de rent politiske grunnene: antikapitalisme, antiimperialisme, makt til folket – for å kaste seg ut på de tusen favners dyp i form av helhjertet tilslutning til maoismen. Nå kommer imidlertid fortellingene fra ml-barna, altså min egen generasjon, og det tilfører bildet andre nyanser. I fjorårets «Det har skjedd verre ting i utlandet» av Marte Michelet, om faren Jon, blir ønsket om fellesskap og mening, kombinert med tidsånden, beskrevet som avgjørende for foreldrenes vei inn i ml-bevegelsen. I Hilde Charlotte Blombergs nylig utkomne «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død», som handler om forholdet til moren Wenche, er en psykologisk, for ikke å si psykiatrisk, komponent i den politiske vekkelsen åpenbar.

en oppvekst med en forsiktig sagt labil alenemor med hundre jern i ilden. Wenche Blomberg hadde hendene fulle som forfatter, filmkritiker, akademiker, aktivist, ml-er og en rekke andre ting, og leseren forstår at morsrollen sjelden kom i første rekke. Nokså talende er den lakoniske konstateringen fra kapittelet om da datteren får et avlastningsopphold på barnehjem mens mor er på filmfestival i Italia: Da hun henter datteren, forteller moren fra turen «med stor begeistring, og når jeg ser henne smile, håper jeg at hun skal spørre meg om noe morsomt eller spennende eller snakke om ting jeg vil snakke om, men mamma pleier ikke det».

Moren har humørsvingninger, kan bli forferdelig rasende, er emosjonelt krevende og alltid kritisk: Da en gledesstrålende datter i voksen alder ønsker moren velkommen til lanseringsfest for debutboka si, blir hun møtt med en irritert formaning om roe seg ned et hakk. I lange perioder kutter datteren kontakt for å beskytte seg selv.

På mange måter er boka et karakterdrap. Jeg bet meg særlig merke i et subtilt parti der moren kan fortelle at forfatter Thorvald Steen har holdt tale i sekstiårsdagens hennes og sagt at «Wenche er ikke kommet til jorden for å behage». Sagt av en venn er det et vittig og tvetydig, men sikkert genuint kompliment; når hun selv, 

, omfavner karakteristikken, er det derimot avslørende. Det er som når folk smykker seg med å 

 – da vet man med stor sikkerhet at man har med en i beste fall anstrengende, i verste fall fullstendig hensynsløs, personlighet å gjøre.

Portrettet av den nå avdøde moren beveger seg utvilsomt i et etisk grenseland, men jeg har stor forståelse for at en datters behov for å fortelle sin historie veier tyngre enn hensynet til morens ettermæle.

framfor noe en bok om omsorgssvikt, men selv om baksideteksten sier at dette «er en roman om hvordan det var å vokse opp som såkalt ml-unge på 70-tallet», lager ikke Hilde Charlotte Blomberg en årsaksforklaring der ml-engasjementet får skylden for vanskjøtselen. Som leser blir jeg imidlertid slått av det paradoksale i hvordan det tilsynelatende var fullt mulig å kombinere en galopperende selvopptatthet med den underordningen under kollektivet som ml-bevegelsen krevde. Paradokset omfatter selvsagt også flamboyante og erkeindividualistiske personligheter som Michelet (og for så vidt Solstad), men hos Blombergs mor går politisk vekkelse hånd i hånd med psykisk svekkelse. Hun hadde selv en traumatisk oppvekst preget av alkoholisme og psykiatri; hun tilbrakte perioder på barnehjem og opplevde i voksen alder psykoser og innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Og den som har erfaring med det, vet at lite er så selvsentrert som psykisk sykdom.

«Hun fant mening, hun fant Mao og Lenin og Rosa Luxemburg, og episoder med sykehusinnleggelser på psykiatriske institusjoner gikk hånd i hånd med møtevirksomhet, aksjoner og demonstrasjoner.» Nettopp fra sykdommen stammer antagelig selvopptattheten som setter datterens behov fullstendig i skyggen, men derfra stammer kanskje også mye av den frenetiske aktivismen: en indre uro som stadig må overdøves av politiske kamper og rasende engasjement, av 

 bok er Blombergs klassifisert som roman, men i mange partier er virkelighetsforankringen hos sistnevnte vel så sterk: Hun benytter og gjengir materiale fra brev og dagbøker som moren har deponert i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Det skjønnlitterære kommer i grunnen sterkest til uttrykk i skrivestilen, som veksler mellom det streit fortellende, det innadvendt personlige og det mer poetiske, av og til drømmeaktige. Dessverre er det i de mest «litterære» partiene boka er svakest. Enkelte av barndomsminnene er framstilt i en nærmest hallusinatorisk form, som skaper distanse og svekker intensiteten heller enn å skape innlevelse eller forståelse.

Politisk vekkelse går hånd i hånd med psykisk svekkelse.

Mor på randen

En «fengslende familiesaga», heter det på baksiden av sveitsiske Nelio Biedermanns roman «Lázár». Og ja – en ungarsk adelsfamilie virvlet gjennom det tjuende århundre av Europas historiske kastevinder, politikk og penger, krig og kjærlighet – dette 

 jo noe man ønsker å lese! I tillegg later forfatteren til å være et vidunderbarn: bare 22 år gammel da «Lázár» utkom – og det var ikke engang hans første bok. Det er både løfterikt og nesten makeløst; man kommer i tanker om Thomas Mann, som utga «Buddenbrooks. En families forfall» – som senere var hovedbegrunnelse for at han ble tildelt nobelprisen i litteratur – bare 26 år gammel. Men for å si det litt diplomatisk: Biedermann er ingen Mann.

, som nokså mystisk. Forlaget kan på omslaget skryte av rosende omtale i tyske medier, hundretusenvis solgte og utgivelse på 23 språk, og dette er knapt til å forstå, for «Lázár» er virkelig ingen god roman.

 i å lure på om forlagsrettighetene er kjøpt på grunnlag av sammendrag, for i kortform synes også jeg at romanen tar seg godt ut: Vi følger tre generasjoner av den adelige Lázár-familien i Østerrike-Ungarn – fra forrige århundreskifte, gjennom verdenskrigene og Habsburg-monarkiets fall fram til Sovjets invasjon av Ungarn i 1956. Og vi følger dem gjennom kjærlighet og utroskap, drap og selvmord, drømmer og mareritt.

Det vil si – det er litt vanskelig å følge med på. Fortellingen vimser som en forvirret bie fra det ene blomstrende innfallet til det neste, uten å feste seg ved noe eller binde det sammen til en romanhelhet. Det liksom 

en mengde tilfeldige greier uten betydning eller sammenheng: Romanens første del avsluttes med en dirrende henvisning til et skjellsettende minne – som leserne aldri får vite hva handlet om. I skogen er det visstnok noen mystiske vesener, men vi møter dem aldri. Baronens sønn blir utsatt for noe traumatisk utenfor en ruin, et 

stearinlys er involvert, men romanen sier ikke mer, og leseren kunne etter hvert ikke brydd seg mindre.

Personene er vagt tegnede pappfigurer fargelagt med underlige tilbøyeligheter og umotiverte sinnsbevegelser. Det er nesten som om hver enkelt episode er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens og så litt halvhjertet er forsøkt lappet sammen. Så galt er det antagelig ikke, men det føles i hvert fall som om romanen er skrevet innenfor den kulturen der KI trives, altså Internettets fragmenterte informasjonsunivers, der de snodigste ting popper fram, men ingenting har vekt. Lite henger på greip, bortsett altså fra cliffhangerne, som faktisk bare blir hengende. Selv 1900-tallets turbulente europahistorie oppleves som nesten betydningsløs. Første verdenskrig og keiserdømmets kollaps utspiller seg mest litt i forbifarten; jødeforfølgelsene under neste krig er fæle greier, men fort glemt. At kommunistene på 1950-tallet eksproprierer familiens eiendom, er så klart litt ergerlig, men det går nå greit.

«Lázár» er en sentimental lek med verden av i går, den liksom pynter seg med Sentral-Europas glansdager og undergang, samt med forestillingen om «den store romanfortellingen», noe som stilistisk kommer til uttrykk i et melodramatisk språk: Vinteren kommer «galopperende fra nordøst som en rabiat rytter med en kårde av is»; hemmelige elskere opplever lyse dager som «nærmest barbariske for de såre hjertene». Menneskelig og litterært er det veldig overfladisk, men kanskje er nettopp denne fernissen av klassisk romankunst avgjørende for bokas suksess?

Det finnes antagelig et fortellertalent hos Nelio Biedermann, men det trenger modning. At «Lázar» nå oversettes og spres til halve verden, framstår som et bisart utslag av bokmesse-hype.

Ingenting betyr noe

Kan du huske sist du leste en belgisk roman? Nei, nettopp, tenkte meg det. Et godt sted å begynne kan da være «Jeg som aldri har kjent menn» fra 1995 av Jacqueline Harpman. Ikke fordi den er typisk for belgisk litteratur – det kan jeg overhodet ikke tenke meg at den er – men simpelthen fordi den nå foreligger på norsk, fordi den er god, og fordi den er noe for seg selv.

Selv om belgisk litteratur er en sjeldenhet her til lands, er det faktisk ikke første gang Harpman kommer i norsk språkdrakt: I 2012 ga Bokvennen ut «Ostende strand» (i Steinar Lones norske oversettelse), men denne gikk meg, og de fleste andre, hus forbi: Arkivsøk gir ett treff i norske aviser, nemlig Sortlandsavisa, som lister den opp blant ni nye romaner som er ankommet biblioteket. Selv hadde jeg ikke hørt om Harpman før jeg i desember leste anmeldelsen av den danske utgaven, og dette handler antagelig om demografi og mediebruk: Jeg er ikke sortlending – og jeg er heller ikke ung kvinne i tjueårene. Stedatteren min viser seg nemlig å ha lest «Jeg som aldri har kjent menn» i engelsk oversettelse allerede i fjor sommer. Romanen skal visstnok ha fått stor oppmerksomhet på Booktok de siste årene, og plutselig utgis den i mange titalls land, med samme omslag som den engelske billigutgaven. For Harpman, som døde 83 år gammel i 2012, ville vel denne algoritmedrevne suksessen ha framstått som science fiction, men som Weekendavisens anmelder skrev: «Der kommer også gode ting ud af TikTok.»

bruker nettopp sjangermerkelappen science fiction om romanen, og det er forståelig, selv om fryserom for matvarer er den mest avanserte teknologien vi støter på. Postapokalyptisk dystopi er antagelig mer presist: Det er et dystert, øde og fullstendig fremmed landskap vi her beveger oss i. Den navnløse fortelleren, kun kalt veslejenta, vokser opp i et bur i en underjordisk bunker sammen med 39 voksne kvinner. Fangevoktere gir dem mat, men sier aldri et ord. De voksne kvinnene husker, i motsetning til veslejenta, en tid før fangenskapet – et liv som kan minne om vårt, med arbeid, familie, radio og tv – men har bare uklare fornemmelser knyttet til forløpet som har ført dem til fangehullet.

De lever i et kollektivt mareritt. De vet ikke hvor de er, hva som er skjedd der ute i verden, eller, verst av alt: De vet ikke hvorfor de er sperret inne, eller av hvem. De må ha vært der i årevis, men uten dagslys mangler de et begrep om tid før veslejenta etter hvert begynner å telle sine egne hjerteslag. Det ubegripelige er fortvilende, og det er en gjennomført uhyggelig – og uhyre medrivende – leseopplevelse.

 er av klassisk merke: Boka begynner med at fortelleren bestemmer seg for å skrive ned historien om sitt liv, som altså er teksten vi leser. Det er fra starten klart at hun på et tidspunkt har unnsluppet buret, men handlingen består av så få elementer at jeg skal avholde meg fra å avsløre mer. Verdenen som Harpman beskriver, minner om Odd Nerdrums landskaper i sin goldhet og mangel på tids- og stedsmarkører og om Cormac McCarthys forferdelige endetidsroman «Veien» (2006) i sin dysterhet og rystende mangel på håp.

En bok som dette inviterer selvsagt til allegoriske fortolkninger, ikke minst til en kjønnet lesning – om begrensninger lagt for kvinners livsutfoldelse og så videre. Mest av alt er dette likevel eksistensialisme i en enkel og helt grunnleggende form, og de urgamle spørsmålene den stiller, bidrar sikkert til å forklare bokas nyvunne popularitet blant relativt unge lesere: Hva i alle dager gjør vi på denne planeten? Er det overhodet noen mening med det hele? Det er kjente spørsmål, og i en form så enkel at den nærmer seg det banale, men litterært er det særdeles virkningsfullt.

Kvinnene i buret

En kollega uttrykte nylig en smule irritasjon over den stadige omtalen av Torgrim Eggen som «gullpenn». Jeg var uenig: Det er gjerne en eleganse og et vidd over Eggens formuleringer som gjør ham fortjent til en slik merkelapp. Ikke bare det – han har faktisk papir på betegnelsen: I vår mottok Eggen Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen for sin journalistiske skrivekunst. Høyst velfortjent, spør du meg – men hvorfor i all verden venter han fire hundre sider med å framvise disse kvalitetene i sin nye roman?

Bjørn Ivar Fyksen

Artikler

Gudmund Vindlands nye roman innlemmes neppe i den skeive kanon.

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

Bolsjeviker på badeferie

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skriftkultur.

Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman!

Hvem skulle trodd det var mulig å skrive fire hundre åndfulle sider om brødskiver?

Som en countrylåt

Theis Ørntoft er ordrik og irriterende, og analysen halter. Likevel er han interessant.

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskammerset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Forsøpling av allmenningen

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.

Mor på randen

Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.

Verden åpner seg

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?

Et jantelovløst land

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

I Erlend Loes nye bok får du et standupnummer til prisen av en roman.

Gudmund Vindlands nye roman innlemmes neppe i den skeive kanon.

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betyd­nings­fulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippie­tidas jamrock videre.

Bolsje­viker på badeferie

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skrift­kul­tur.

Hva får du om du krysser Vigdis Hjorth med Vidar Sandbeck? Tyra Teodora Tronstads nye roman!

Hvem skulle trodd det var mulig å skrive fire hundre åndfulle sider om brødskiver?

Som en countrylåt

Theis Ørntoft er ordrik og irri­te­rende, og analysen halter. Likevel er han inter­es­sant.

Min umiddel­bare innsky­telse er at romanen full­sten­dig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskam­merset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Forsøpling av allmen­ningen

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive inter­essant om ungdoms­for­els­kelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn roman­for­tel­lingen i Lea Ypis nye bok.

Frøken Smilla minner om at verden er mer enn amerikansk Lebensraum.

Mor på randen

Den sveitsiske salgs­suk­sessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegri­pelig, og nå har Tiktok servert oss en eksis­ten­sia­listisk perle fra Belgia.

I familiens front­kjem­pere har Torgrim Eggen en in­ter­essant historie, men stilistisk er romanen blass.

Verden åpner seg

Len deg tilbake og redd kulturen.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intel­li­gens.

Det er gode tider for skrekk­sjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?

Et jante­lov­løst land

Hvorfor gidder Sophie Elise å bruke tida si på Jon Fosse-lesere?

Sykdoms­be­skri­velse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjær­lig­het».

I Erlend Loes nye bok får du et stand­up­nummer til prisen av en roman.

Antagelig burde Solum Bokvennen ha utgitt færre betydningsfulle verk.

Med unge og kjekke Goose lever hippietidas jamrock videre.

Bolsjeviker på badeferie

Frid Ingulstad skapte en av de videste portene inn til vår felles skriftkultur.

Theis Ørntoft er ordrik og irriterende, og analysen halter. Likevel er han interessant.

Min umiddelbare innskytelse er at romanen fullstendig overlegen. TV-serien er nemlig så utrolig rar

Uhyggen strømmer fra spiskammerset i Shirley Jacksons nifse lille perle av en roman.

Forsøpling av allmenningen

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Gravingen i arkivet fengsler mer enn romanfortellingen i Lea Ypis nye bok.

Den sveitsiske salgssuksessen «Lázár» har bare fernissen av storslått romankunst.

Verden er ubegripelig, og nå har Tiktok servert oss en eksistensialistisk perle fra Belgia.

I familiens frontkjempere har Torgrim Eggen en interessant historie, men stilistisk er romanen blass.

Selv jug og skryt på bar er mer verdt enn kunstig intelligens.

Det er gode tider for skrekksjangeren, men kan vi lese den som en diagnose eller som en medisin?

Et jantelovløst land

Sykdomsbeskrivelse og selvomsorg fyller sidene i «Om kamp, om kjærlighet».

I Erlend Loes nye bok får du et standupnummer til prisen av en roman.