DebattBibliotekvederlaget

Sverdrup tar feil

Bjørn Ivar Fyksen (Litteraturkritiker og forfatter)

Er kvalitet virkelig irrelevant for norsk litteraturpolitikk? 17. juni henviser forfatter og styremedlem i Forfatterforbundet Kari Woxholt Sverdrup til lov om bibliotekvederlag, og hun greier ikke der å finne noe som tilsier at politikken skulle ha som mål å fremme litterær kvalitet og smal litteratur, slik jeg skrev i min kommentar 14. juni. Sverd­rup later til å mene at dette legitimerer at Forfatterforbundets stipendkomité nylig brukte store deler av bibliotekvederlaget på serie- og krimforfattere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ukrainakrigen

Propaganda

Hvis man ikke får med seg begynnelsen, blir resonnementet feil. Man kan ikke starte analysen 7–8 år ut i Russland-Ukraina-krigen og påstå at dette var utgangspunktet, slik Aslak Storaker gjør i Klassekampen både 14. juni og 25. juni. Som Kåre Johan Mjør korrekt påpeker 19. juni, startet Russland denne krigen da de uprovosert invaderte Ukraina februar 2014.

Benjamin Husstad-Nedberg
Litteraturpolitikk

Litterær bredde og kvalitet

I sitt svar i Klassekampen 21. juni skriver Bjørn Ivar Fyksen at å fremme kvalitet og støtte ikke-kommersiell litteratur er litteraturpolitikkens mål, smal litteratur nevnes spesielt. Jeg er godt opplest på offentlige kunstnermeldinger. De begrepene som går igjen er: Bred og mangfoldig litteratur og god kvalitet. I Kunstnarkår står det: «Brei tilgang til god litteratur på norsk har vore eit kulturpolitisk mål lenge, og fleire sentrale verkemiddel er innretta etter det.» Spesielle undersjangere nevnes ikke, heller ikke smal litteratur. At støtteordninger som bibliotekvederlag og innkjøpsordningene er arbeidet frem for å fremme ikke-kommersiell litteratur er helt åpenbart! Store deler av norske bokutgivelser er ulønnsomme. Det gjelder ikke bare smal skjønnlitteratur. Forfatterforbundet har delt ut stipender fra bibliotekvederlaget i tre år, og søkergruppene varierer fra år til år.

Kari Woxholt Sverdrup
Energipolitikk

Solceller i Norge øker klima­gass­ut­slip­pene

I den siste tiden har flere større solkraftverk i Norge fått konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) for utbygging – og flere er på gang. Men hvor klimavennlig er egentlig solkraft i Norge, hvor vi har relativt få soltimer og en veldig ren strøm i nettet fra før? Billige solceller fra Kina oversvømmer i dag markedet, og de produserer nå omtrent 97 prosent av verdens solceller. Kina bruker i hovedsak kullkraft i den svært energikrevende produksjonsprosessen, og de store CO₂-utslippene til atmosfæren fra produksjonen gjør at solcellene altså har med seg en klimaballast (en slags ryggsekk) med CO₂-utslipp tilsvarende omtrent 400 kg/m² når de monteres i Norge. Økonomer ved Handelshøyskolen (NHH/BI), Bøhren, Gjærum og Hasle, har interessert seg for solcellenes klimavennlighet. Med bidrag fra flere fagfolk har de regnet på solceller brukt på norske hustak og laget en forskningsrapport – samt et klimakapittel i en helt ny lærebok i finans. Der regner de på hele livsløpet til cellene fra vugge til grav, det vil si utslipp fra produksjonen, transport, drift og nedrigging. I rapporten beviser de at den omtalte ballasten ikke blir oppveid av reduserte utslipp i Norge i de årene solcellene produserer strøm med de få soltimene som vi får her i nord. Dette betyr i klartekst at hvis vi installerer solceller for å erstatte den rene norske strømmen som er i nettet, så vil de globale klimagassutslippene totalt sett øke, og da er ikke solcellene klimavennlige slik solkraftbransjen liker å framstille dem. Norge har normalt over året et rimelig stort netto strømoverskudd som vi eksporterer via utenlandskablene, og i 2024 var det på tolv prosent av vår årsproduksjon (18.4 TWh).

Kjell H. Sivertsen og Magne Vågsland