Hjalmar Hegge var godt i gang med sin forelesning om Habermas’ gjennombruddsverk «Borgerlig offentlighet» da en høy og mørk fyr kom inn i det legendariske seminarrom 90 – ikke via vinduet, som anekdoten om Arne Næss vil ha det til, da han skulle snakke om mot – men like fullt som en vind. Thomas Hylland Eriksen, knapt fylt tyve og med håret til alle kanter, bladde opp i boken, kikket litt her og der, kastet et blikk på Hegge, og tok ordet: «Det virker som Habermas tar for gitt at …» Han kom, snakket og forsvant, alt med lynets hurtighet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
