Høsten 2023 overtok Pål Finstad ansvaret for en tredjeklasse ved Trosterud skole i Oslo. Utgangspunktet var kaotisk: Tre klasser var slått sammen til to. Flere av åtteåringene var dårlige til å lese og skrive, og mobbing var et stort problem. For å på bøte på situasjonen bestemte Finstad seg for å legge bort Ipaden i undervisningen. Han har tidligere hatt positive erfaringer med Ipad, men trodde elevene kunne ha nytte av forsøket. Han fikk både foreldre og elever med seg, og utbyttet kom raskt. Det ble roligere i klasserommet, og læringsresultatene tok seg opp. Før jul stakk klassen til Finstad av med førsteplass i skolens lesekonkurranse.

«Det er skammelig.»

Ikke alle satte pris på valget til Finstad. Kort tid etter at klassen la vekk Ipaden, mottok han en skriftlig advarsel. Rektor Lene Rønning-Arnesen skrev at det hele var «kritikkverdig og brudd på dine plikter som arbeidstaker å ikke bruke digitale læringsverktøy». Hun forklarte at skolen var forpliktet til å «teste ut ulike hypoteser knyttet til bruk av digitale læremidler». Om ikke Finstad innrettet seg, advarte hun, ville det få konsekvenser. Mange arbeidstakere ville nok gitt opp her, men ikke Pål Finstad. Sammen med åtte andre formulerte han et varsel om dårlig ledelse og arbeidsmiljø til Utdanningsetaten i Oslo. Som Klassekampen skrev lørdag, skulle det vise seg at det var hold i truslene fra rektor: Finstad får ikke fortsette i jobben ved Trosterud skole. Fra 6. januar må han møte på jobb ved en annen skole i byen.

I lørdagsavisa gikk tre fedre med barn i Finstads klasse ut mot beslutningen. «I denne avgjørelsen har de ikke hatt barna i fokus», sier Stojan Vranjesevic. Han snakker på vegne av mange. Over hundre foreldre med barn på skolen har skrevet under på et brev der de ber om at Finstad får beholde jobben. Et slikt foreldreengasjement er sensasjonelt på en skole der godt over halvparten av elevene er minoritetsspråklige. Ikke at det gjør inntrykk på Utdanningsetaten. Den utviser null tillit til den ansatte og bryter tvert med prinsippet om lærerens metodefrihet. I stedet for å respektere lærerens faglig begrunnede valg legger etaten til grunn rektors nidkjære digitaliseringstrang. Det er skammelig og minner ikke så reint lite om alle sakene hvor det er mobbeofferet – og ikke mobberen – som tvinges til å bytte skole når systemet har sviktet.