Kommentar
På dørstokken til tidløsheten
Trappetrinna ned til Levinsalen på Norges musikkhøgskole (NMH) er kledd i lysegrå filt, jeg er takknemlig for det når jeg skynder meg ned i tunge, klumpete vintersko, litt for sein, til foredrag om romantikkens stilepoke ved komponist og tidligere professor ved NMH, Olav Anton Thommessen.
Fra salen hører jeg flerstemt korsang. Det låter ikke romantisk. Jeg har et ubestemmelig, minst todelt forhold til klassisk musikk. På den ene siden kjenner jeg på enorm respekt for tradisjonen, den overveldende klassiske kanon. Å lytte til klassisk musikk er ofte mektige opplevelser. På den andre siden kan jeg bli provosert av miljøets egen forståelse av denne mektigheten og eierskapet til det virtuose og storslagne.