«Det militærindustrielle komplekset ser ut til å ville forsikre seg om at de får tredje verdenskrig før faren min har sjansen til å skape fred og redde liv.»
Det skrev Donald Trump jr. – sønnen til den påtroppende presidenten – etter at det mandag ble kjent at USA vil tillate Ukraina å benytte langtrekkende raketter av typen ATACMS mot mål dypt inne i Russland.
Avgjørelsen kommer etter lang betenkningstid. Volodymyr Zelenskyj har tryglet, Storbritannia og Frankrike har vært på glid, men president Joe Biden har holdt igjen, blant annet av frykten for at det vil eskalere konflikten.
Ukraina har angrepet Russland i lang tid, men for å bruke ATACMS trenger de amerikansk assistanse. Seinest i september sa Vladimir Putin at dette vil bringe USA direkte inn i krigen. Likevel har Biden ombestemt seg.
Jeg tror ikke Donald Trump jr. har rett: Biden-administrasjonen har neppe lyst til å starte tredje verdenskrig. Men hvorfor gir han da denne tillatelsen nå, når han har holdt så hardt igjen tidligere?
Hele historien følger et velkjent mønster. Først gjaldt det langtrekkende artilleri til bruk inne i Ukraina. Deretter stridsvogner. Så jagerfly. Hver gang har Zelenskyj måttet mase, og hver gang har Vesten holdt igjen med begrunnelsen om at det kan eskalere krigen, fram til de til slutt har gitt etter.
Egentlig burde det være enkelt. Hvis det finnes en plausibel sjanse for at det vil utløse tredje verdenskrig, burde ikke Ukraina få disse våpnene. Og hvis frykten er ubegrunnet, er det å holde dem tilbake et voldsomt svik mot alle de løftene man har gitt om å hjelpe landet til å kunne forhandle fra sterkest mulig posisjon.
Isteden har man gang på gang klart å lande på en mellomting: En langsom opptrapping som, slik den ukrainske venstreaktivisten Oleksandr Kyselov formulerte det i et intervju med Klassekampen tidligere denne uka, er akkurat nok til å overleve, men ikke nok til å vinne.
Det kan godt hende at det finnes noen i Nato eller Biden-administrasjonen som sitter på en god forklaring på hvorfor det måtte bli akkurat sånn. I så fall har de et himmelropende kommunikasjonsproblem.
Resultatene er nemlig åpenbare for alle. «Frontlinja har ikke beveget seg, og vi mistet en million mann», skrev en ung ukrainer jeg reiste sammen med gjennom Øst-Ukraina høsten 2022, i en tekstmelding denne uka.
Han mener Vesten har lurt Ukraina til å fortsette krigen basert på falske løfter. Det beste de kan håpe på nå, sier han, er den samme avtalen som de ble oppfordret av sine allierte til å avvise i april 2022. Enda mer knusende er kanskje Kyivs reaksjon på valgresultatet i USA. Både magasinene Economist og Politico skriver at mange i kretsen rundt Zelenskyj er lettet over at Donald Trump gikk av med seieren. De vet at de ikke har noen mulighet for å vinne militært. Trump har i det minste lovet å få slutt på blodbadet.
En rekke analytikere spekulerer nå i om Bidens beslutning om å tillate angrep mot mål inne i Russland er et forsøk på å sabotere Trumps planer.
Igjen: Det kan finnes andre forklaringer. Men hvis målet er å styrke Ukrainas forhandlingsposisjon mest mulig før Trump kommer til makta, hva holdt ham tilbake fra å gi denne hjelpa tidligere? Og hvis det, slik ekspertene også er enige om, ikke forandrer krigens gang, hvorfor er det nå verdt å provosere fram en russisk reaksjon man tidligere ikke har tatt sjansen på?
Kanskje ønsker Biden bare å dempe misnøyen i Kyiv. Hvis det eneste han også denne gangen oppnår er mer krig, blir det likevel vanskelig å tilbakevise påstandene om at den eneste vinneren egentlig er det militærindustrielle komplekset. Velgerne i USA har allerede svart på hvilken fortelling som overbeviser dem. Det er ikke sikkert historiens dom vil bli noe mildere.