Ole Øyvind Sand Holth

Katarina Poensgen

#fff

#000

Etter intens møtevirksomhet gjennom helga sa EU-ledere i går at de har gjort stor framgang i forhandlingene med USA om en ny fredsplan for Ukraina.

Utgangspunktet for samtalene var Donald Trumps 28-punktsplan for fred, som ble lekket forrige uke. Planen skal ha blitt utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff i samarbeid med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev. Forslaget innebar blant annet at Ukraina avsto 20 prosent av sitt landområde til Russland, oppga ambisjonen om Nato-medlemskap og begrenset sin hær til totalt 600.000 soldater.

Europeiske statsledere avviste dette som uakseptabelt. I tillegg var de sterkt kritiske til at planen var utarbeidet uten at verken ukrainere eller europeere var informert. Nå ser det ut til at europeerne har fått gehør fra USA for sine innvendinger.

Tysklands utenriksminister Johann Wadephul sa i går at samtalene i Genève endte med «suksess» for europeerne. Det hvite hus skrøt også av framgangen og slo fast at enhver endelig avtale vil «fullt ut ivareta» Ukrainas suverenitet.

I går omtalte flere medier et nytt dokument som inneholder vesentlige endringer. Spørsmålet flere analytikere nå stiller, er om Russland vil gå med på dette.

Det nye «motforslaget» åpner igjen for ukrainsk medlemskap i Nato, dersom det er konsensus for dette blant medlemslandene. Det heter også at Ukraina skal få sikkerhetsgarantier som tilsvarer Nato-paktas artikkel 5, uten å være medlem i alliansen.

Forslaget skiller seg også fra den opprinnelige Trump-planen på flere andre punkter. Det står blant annet at Ukraina «ikke skal tvinges til nøytralitet». Det står også at det ikke skal innføres restriksjoner på det ukrainske militæret eller landets forsvarsindustri.

I tillegg legger forslaget opp til at diskusjoner med Russland om eventuelle territoriale overgivelser bare kan finne sted ved en våpenhvile der dagens frontlinjer fryses.

I de pågående forhandlingene gis det innrømmelser til Ukraina, som vi ikke vet om Kreml vil akseptere.

Frykter at motforslag vil strande

Europeiske statsledere står overfor et enormt dilemma etter at Donald Trump før helga presenterte sin 28-punkters plan for å få slutt på krigen i Ukraina. Planen innebærer at Ukraina i praksis må avstå rundt 20 prosent av sitt territorium til Russland, grunnlovsfeste at de aldri skal søke Nato-medlemskap og redusere sine væpnede styrker til 600.000 soldater. Planen skal være utarbeidet av Trumps spesialutsending Steve Witkoff sammen med hans russiske motpart Kirill Dmitrijev og ble presentert for Ukraina mer eller mindre som et ultimatum: Landet risikerer å miste all den amerikanske støtta dersom de ikke går med på det amerikanske forslaget. Trump vil ha svar innen torsdag.

og hans europeiske kollegaer har allerede gått langt i å avvise planen, som krysser flere av Ukrainas såkalte «røde linjer». Samtidig er det tydelig at de innser risikoen ved å slå forslaget helt ned. En felles uttalelse fra ledere i Europa, Japan og Canada berømmer USAs initiativ for fred og slår deretter fast, nokså vagt, at det må «arbeides videre» med planen. Også Zelenskyj har i en tale til befolkningen sagt at han ønsker å jobbe videre med amerikanerne, og at han vil prøve å få gjennom viktige endringer. Dette så Trump ut til å komme i møte, da han på spørsmål fra en journalist avviste at fredsplanen er hans «siste tilbud». I går var representanter fra Ukraina, USA og flere europeiske land samlet til forhandlinger i Sveits. Det var varslet at også Russland skulle sende en delegasjon, men det var ikke bekreftet da avisa gikk i trykken.

 til å være forarget, både over innholdet i fredsplanen og det faktum at den er utarbeidet over hodet på ukrainerne. Den dypt tragiske realiteten er imidlertid at dette også er den eneste reelle fredsplanen som for øyeblikket ligger på bordet. Ukrainas forhandlingsposisjon er blitt dårligere siden sommeren, og dersom de med løfter om støtte fra europeiske land velger å avvise planen, risikerer de at situasjonen ser enda verre ut ved neste korsvei. Det gjenstår å se hva som kan komme ut av de pågående forhandlingene, men alt tyder på at Europa står overfor en dyster realitetsorientering.

Ukrainas forhandlingsposisjon er svekket.

Sannhetens øyeblikk

Yngvild Gotaas Torvik

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Da Volodymyr Zelenskyj reiste til Tyrkia på onsdag, var det med håp om å gjenopplive fredsforhandlingene med Russland. Men bakteppet var alt annet enn lyst for den ukrainske presidenten.

I Vest-Ukraina ble minst 26 mennesker drept da russiske droner og raketter samme natt rammet to boligblokker i byen Ternopil. I Øst-Ukraina rykker russerne stadig lenger inn i den strategisk viktige byen Pokrovsk.

Og i hovedstaden er Zelenskyjs regjering i full oppløsning – både energiministeren og justisministeren fikk onsdag sparken av nasjonalforsamlingen som følge av en massiv korrupsjonsskandale.

På toppen av det hele har USA og Russland i hemmelighet meislet ut en ny plan for å avslutte krigen, over hodet på ukrainerne. Planen er langt dårligere for Ukraina enn de som er diskutert tidligere og innebærer ifølge flere internasjonale medier at ukrainerne må oppgi hele Donbass til Russland – inkludert territorium som Ukraina fortsatt har kontroll over.

Den russiske journalisten Leonid Ragozin, som har skrevet en bok om Ukraina-krigen, tror ikke timingen er tilfeldig.

– Det virker som om fredsplanen kommer akkurat i det øyeblikket da Zelenskyj er virkelig svekket. Eller jeg ville heller si: når Zelenskyj ser ut som en «lame duck» som kommer til å gjøre det han får beskjed om, sier Ragozin til Klassekampen.

Det dreier seg ifølge Axios om en 28-punkts plan som skal være direkte inspirert av Donald Trumps Gaza-plan, som tidligere denne uka ble internasjonal lov gjennom et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Bak Ukraina-planen står Trumps spesialutsending Steve Witkoff, som også var en av arkitektene bak Gaza-planen. I slutten av oktober skal han ha tilbrakt tre dager sammen med Russlands spesialutsending Kirill Dmitrijev i Miami, der de utformet skissa til en plan USA og Russland kan enes om.

Nå er Zelenskyj en veldig tydelig syndebukk.

Ny «fredsplan» øker presset på Zelenskyj

Eirik Grasaas-Stavenes

Gustav Gillund

Avslørt: Hva har Elon Musk Thorbjørn Jagland og Israels eks-statsminister til felles? 

Klokka ett om natta 9. mai 2013 sendte Ehud Barak, tidligere statsminister i Israel, en hastemelding til den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein.

«Er du våken? Hvis ja, ring meg», skrev Barak i e-posten.

De hadde deretter en samtale, som Barak i en oppfølgings-e-post ba Epstein om å holde privat. Det skal ha dreid seg om en planlagt tur til Moskva, der Barak håpet å ordne et møte med president Vladimir Putin.

«Jeg synes du bør la Putin vite at du vil være i Moskva. Se om han ønsker privat tid», skrev Epstein i en av e-postene til Barak.

Målet med møtet skal ha vært å overbevise den russiske presidenten om å fjerne den syriske diktatoren Bashar al-Assad fra makta.

Dette kommer fram i en avsløring fra nettstedet Drop Site News, som har gått gjennom tusenvis av e-postene til Barak. Barak dukker også opp i flere av de 20.000 e-postene knyttet Epstein som onsdag ble frigjort av den amerikanske kongressen. Han er der i celebert selskap av folk som Donald Trump, Elon Musk, Peter Thiel og Mohamad bin-Salman – samt norske toppolitikere og diplomater som Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen.

Mye av mediedekningen har dreid seg om at Epstein var en dømt seksualforbryter. Den har også stilt spørsmål ved at hans nettverk ikke distanserte seg tydeligere fra den kontroversielle playboyen. Men de nye dokumentene viser at Epstein også var en globalpolitisk aktør med stor innflytelse verden over.

Og mest påfallende er hans samspill med mektige politikere og etterretningsoffiserer fra ett land, nemlig Israel.

Dette er kanskje nyheter, men det er absolutt ingenting overraskende eller sjokkerende ved det.

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Onsdag morgen våknet ukrainere opp til nyheten om at deres justisminister Herman Halusjtsjenko er blitt avsatt av regjeringen.

Halusjtsjenko har tidligere vært landets energiminister og etterforskes nå som del av en ny, omfattende korrupsjonssak i landets energisektor. Det skal dreie seg om underslag av 100 millioner dollar som blant annet skulle gå til å beskytte kritisk energiinfrastruktur mot russiske missilangrep.

Sentralt i operasjonen står ifølge landets antikorrupsjonsbyrå også Timur Minditsj, en nær alliert og forretningspartner av president Volodymyr Zelenskyj. Han rømte landet dagen før saken ble kjent, skriver ukrainske medier.

Nå vokser sinnet mot presidenten. Maryna Danylyuk-Yermolaieva, en kjent blogger og kritiker av regjeringen, har lagt ut et bilde av poser med bunker med dollarsedler som ble beslaglagt i etterforskningen.

«Dette er grunnen til at du er uten elektrisitet elleve timer om dagen», skriver Danylyuk-Yermolaieva i innlegget, ifølge Kyiv Post.

Det er Ukrainas antikorrupsjonsbyrå (NABU) som over flere dager har publisert detaljer fra etterforskningen. De har jobbet med saken i 15 måneder og hevder å sitte på over 1000 timer med lydopptak.

Etterforskningen dreier seg om det statlige selskapet Energoatom, som opererer fire av Ukrainas kjernekraftverk. NABU skal ha identifisert en gruppe som krevde 10–15 prosent i godtgjørelse fra underleverandører for at de skulle få ­betalt for og beholde sine videre kontrakter med selskapet.

Lederen for operasjonen skal være Timur Minditsj. Han skal være en nær venn av Zelenskyj og medeier av underholdningsselskapet Kvartal 95, der presidenten begynte sin skuespillerkarriere.

Korrupsjonssak ryster Ukraina

«En ekstremt farlig eskalering med alvorlige implikasjoner for fred og sikkerhet i regionen.»

Det er tre uavhengige FN-eksperters vurdering av USAs senking av båter utenfor kysten av Venezuela og trusler om å bruke militær makt mot landet.

USA har den siste måneden angrepet minst seks fartøy i havet utenfor Venezuela. Minst 27 personer er drept i angrepene.

Angrepene har fått full støtte fra årets vinner av Nobels fredspris, den venezuelanske opposisjonspolitikeren María Corina Machado, også etter at prisen ble annonsert.

FN-ekspertene skriver at «bruken av dødelig makt i internasjonalt farvann uten korrekt rettslig grunnlag er et brudd på havretten og tilsvarer utenomrettslige henrettelser».

Parallelt med båtangrepene har USA siden sommeren samlet tusenvis av soldater og flere krigsskip i Det karibiske hav. Pentagon har også utarbeidet angrepsplaner mot Venezuela.

Offisielt skal opptrappingen stanse flyten av narkotika fra Sør-Amerika til USA, men på bakrommet innrømmer tjenestemenn at målet er å styrte landets president Nicolás Maduro, ifølge blant andre New York Times.

Donald Trump hevder at Venezuelas president Nicolás Maduro leder et narkotikakartell. Undersøkelser utført av USAs egne etterretningstjenester har imidlertid selv avvist dette, ifølge samme avis.

FN: «En ekstremt farlig eskalering»

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette.

forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg. Da Zelenskyj rett før helga besøkte Det hvite hus, ble han imidlertid skuffet igjen. Rett før besøket hadde Trump nemlig mottatt en telefon fra Putin, som ville gjenoppta forhandlingene om en fredsløsning. «Forhåpentligvis vil vi klare å avslutte krigen uten Tomahawks», sa Trump til Zelenskyj.

 til et nytt toppmøte mellom Trump og Putin, denne gangen i Budapest. Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket på å finne en diplomatisk løsning på krigen. Krigen kan ikke vinnes på slagmarka, og få eksperter tror at Tomahawks ville forandret noe, annet enn å eskalere konfliktnivået ytterligere. Måten både Zelenskyj og Putin posisjonerer seg på overfor Trump, viser dessuten at USA fortsatt har innflytelse over begge partene. Det er nødvendig at han klarer å bruke denne dersom krigen skal ta slutt. Hvis ikke vil møtet i Ungarn bare bli en ny symbolseier for Putin og bidra til at Europa fortsetter å gå opp i limingen.

Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket.

Skjebnemøte i Budapest

Columbia-professor Jeffrey Sachs tror årets fredspris kan brukes til å legitimere militær opptrapping mot Venezuela

Nobels fredspris går i år til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Curina Machado. Det kunngjorde Nobelkomiteen i går.

Hun får prisen for «sitt utrettelige arbeid som fremmer demokratiske rettigheter for folket i Venezuela, og for kampen for å oppnå en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til demokrati».

Men prisvinneren er mildt sagt omstridt. Machado har eksplisitt kritisert Norges forsøk på å mekle mellom regimet og opposisjonen og flere ganger uttrykt støtte til et amerikansk militært angrep mot landet.

Den siste tida har hun også hintet til at hun støtter USAs angrep mot båter utenfor Venezuelas kyst i det de selv kaller for en «kamp mot narkotikasmugling» – angrep flere FN-eksperter mener bryter folkeretten.

Som Klassekampen skrev onsdag, frykter flere at Donald Trump nå vurderer å gå til krig mot Venezuela for å styrte Maduro-regimet.

Den kjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs er bekymret for at Nobelkomiteens valg kan gi Trump vann på mølla.

«Norges pris kan bli brukt til å legitimere en voldelig, USA-ledet regimeskifteoperasjon, en handling som ville true verdensfreden og være i sterk strid med FN-pakta og folkeretten», skriver Sachs i en e-post til Klassekampen.

Machado var opposisjonens presidentkandidat i valget i Venezuela i 2024, men Maduro-regjeringen stanset kandidaturet hennes.

Hun har ikke vært samlende, men veldig splittende.

Tror prisen kan legitimere krig

Det var noen timer i slutten av juni 2023 da verden holdt pusten. Jevgenij Prigozjin, sjefen for den paramilitære Wagner-gruppa, hadde tatt sin hær av leiesoldater ut av krigsteateret i Ukraina og satt kursen mot Moskva. Konvoien inntok russiske byer uten kamp. Selv befant jeg meg i Odessa, sør i Ukraina, og mens jeg fulgte dramaet på telefonen, tenkte jeg nok en gang det jeg har tenkt så mange ganger siden krigsutbruddet, nemlig hvor lite vi egentlig forstår av hva som rører seg i Putins Russland. Vårt største naboland er blitt en svart boks – på et tidspunkt der det som skjer i landet er viktigere enn noen gang for oss i Vesten.

Russiske myndigheter må ta sin del av skylden også for dette. Det har vært vanskelig å få pressevisum (selv måtte jeg mase i to år før jeg til slutt slapp inn i 2024). Men det er heller ikke til å komme bort fra at mye av journalistikken om og fra Russland også i Norge lider under en uvilje mot nyanser, mot å forstå eller menneskeliggjøre det som isteden bare kan framstilles som 

Det oppleves derfor nesten for godt til å være sant at Norges mest profilerte sakprosaforfatter, Åsne Seierstad, ikke bare befant seg i Moskva den dagen Prigozjin begynte sitt mislykkede mytteri – men har fortsatt å dra inn og ut av Russland i de to årene siden. I reportasjeboka «Ufred – Russland fra innsiden» får vi bli med på hennes iherdige forsøk på å forstå hvordan krigen har forandret landet, og hun unnskylder seg ikke for å la både en tidligere leiesoldat, hans nærmeste familie og en hel skokk av andre russere fra ulike steder og samfunnslag komme ettertrykkelig til orde. Resultatet er medrivende, lærerikt og dypt rystende – og en av de beste reportasjebøkene jeg har lest på norsk noensinne.

 at Seierstad gir avkall på det som lenge har vært både hennes signatur og suksessoppskrift: den nærmest guddommelig allvitende fortellerstemmen. Skjønt: helt har hun ikke sluppet den. Boka begynner med en prolog der Seierstad, etter et besøk i Russland på turistvisum, tar kontakt med Andrej Medvedev, en russisk leiesoldat og avhopper fra Wagner-gruppa som flyktet over grensa til Norge i januar 2023. I bokas første del får vi deretter servert hele Medvedevs livshistorie – inkludert hvordan han ligger mørbanket på en fengselscelle og minnes det siste moren sa til ham før hun ble overkjørt og drept av en full mann på traktor.

Valget av Medvedev som hovedperson fungerer uansett glimrende, ikke bare fordi han har en utrolig livshistorie («du skal føle at du leser Dostojevskij», er hans bestilling til Seierstad når han går med på å fortelle) men også fordi hans flukt over grensen og opphold i Norge gjør ham til en levende manifestasjon av vårt betente naboskap til Russland, noe som lader boka med akutt relevans. Historien er dessuten medrivende fortalt, og jeg synes ikke spørsmålet om hvordan forfatteren vet akkurat hva som skjedde er så påtrengende, siden det til en viss grad er besvart både i prologen og senere i teksten.

Mer forstyrrende er det at fortellerstemmen som er så tett på Medvedev at vi ofte er inne i hodet hans, også kommer med observasjoner som rykker oss ut av hans verden, for eksempel når Wagner-soldatenes røyking blir beskrevet som at de «dro enda mer skitt ned i svelget», eller når hele bakgrunnen for den krigen de står midt oppe i svært bastant oppsummeres med at «en president en gang hadde bestemt at russere og ukrainere er ett folk».

raskt i glemmeboka når vi kommer til del 2. Her er Seierstad tilbake i Russland, der hun har fått arbeidsvisum for å skrive om «russisk samfunn og kultur». Hun begynner med å kontakte gamle venner og bekjente, men samtidig bruker hun Medvedevs historie som strukturerende ramme for sine egne undersøkelser.

Grepet fungerer fenomenalt godt. Ved at vi allerede er blitt kjent med hovedpersonen og nå vandrer i hans fotspor, lades alt vi ser og hører med flere lag av betydning, samtidig som den tydelige rammen gir uendelig med tålmodighet for digresjoner og sidespor.

Seierstad er dessuten et fantastisk reisefølge. Hun kan språket, viser til egne opphold i Russland helt tilbake til starten av 1990-tallet, og har i det hele tatt en uanstrengt autoritet som er enormt tillitvekkende. Hun påpeker elegant når noen bruker spesielt talende formuleringer, sjonglerer historiske og kulturelle referanser med letthet, og krydrer reisen både med overhørte samtaler og ting hun leser i aviser og hører på tv. Hun har også et glitrende blikk for beskrivende detaljer, og kommer stadig med fiffige personkarakteristikker og treffende betraktninger.

Vårt største naboland er blitt en svart boks.

Salmer fra krigskjøkkenet

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump har gitt Hamas «tre til fire dager» på å svare på hans forslag til en våpenhvileavtale i Gaza. I praksis har gruppa fått et ultimatum: Dersom de sier nei til avtalen, som innebærer at de legger ned våpnene og overgir styringen av Gaza til et internasjonalt ledet overgangsråd, har Netanyahu grønt lys fra Trump til å «fullføre jobben», noe som kan bety både full okkupasjon av Gaza og etnisk rensing av palestinerne.

Benjamin Netanyahu har allerede sagt at han godtar planen. Den har også fått brei støtte internasjonalt, også fra arabiske og muslimske land: både Qatar, Tyrkia og Egypt oppfordrer Hamas til å godta. Årsaken er trolig først og fremst at dette er den eneste foreliggende planen for å få en slutt på krigen. Planen er dessuten bedre enn noen av scenarioene som har vært skissert tidligere og utelukker både tvungen fordrivelse av palestinerne, permanent israelsk okkupasjon og annektering av Vestbredden. På lengre sikt legger den også opp til opprettelsen av en palestinsk stat – selv om det er svært uklart av avtaleteksten hvordan dette skal skje.

skulle godta avtalen, gjenstår det imidlertid å se om Netanyahu mener alvor. Han er allerede under press fra ultranasjonalistene i sin egen regjering, som hater forslaget, og har selv sådd tvil om sin dedikasjon til avtaleteksten ved å si at «Israel vil forbli på det meste av stripa». Kritikere peker også på Oslo-avtalen, som la opp til en full israelsk uttrekning av Vestbredden, noe som aldri skjedde. Palestinere i Gaza som avisa Haaretz har snakket med, er likevel tydelige på at forslaget er bedre enn det marerittet de har levd gjennom de siste to årene. Den palestinske aktivisten Kareem Jouda mener forslaget er «ydmykende» for Hamas og «kroner Israels seier» ved å gjøre Gaza om til et «multinasjonalt eiendomsprosjekt», men håper likevel gruppa godtar. At håpet for mange palestinerne nå er et nykolonialistisk overgangsstyre utformet av amerikanske eiendomsutviklere og presentert som eneste alternativ til folkemord, er først og fremst et bevis på hvor ettertrykkelig verden allerede har sviktet det palestinske folket.

Håpet er nå et nykolonialistisk overgangsstyre.

Et grotesk ultimatum

«Når vi blir fortalt ‘la oss få til en våpenhvile og så se’, svarer vi ‘nei, vi har vært gjennom dette før, og vi vil ikke gjenta det’.»

Det sa den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov på et forum i Antalya i Tyrkia onsdag. Han la dermed en kraftig demper på forhåpningene om en snarlig våpenhvile i Ukraina.

USAs president Donald Trump hadde igjen antydet at en våpenhvile var mulig etter en to timer lang samtale med Russlands president Vladimir Putin tidligere denne uka.

Avisa Wall Street Journal har imidlertid intervjuet tre anonyme kilder som hevder Trump etter samtalen skal ha videreformidlet til europeiske ledere at Putin ikke ønsker fred nå, fordi han tror han er i ferd med å vinne krigen.

Nå tyder flere ting på at USA er i ferd å oppgi hele meklingsforsøket, og at de vil overlate til andre å mekle fred mellom partene.

«Dette er ikke min krig. Vi ble viklet inn i noe vi ikke burde vært involvert i,» sa Trump på en pressekonferanse etter samtalen med Putin.

Samtidig antydet Trump at Russland og Ukraina kunne møtes til nye våpenhvilesamtaler i Vatikanet. Flere medier skriver nå at slike samtaler kan begynne i midten av juni. Partene har ikke bekreftet dette.

Forrige uke møttes delegasjoner fra Russland og Ukraina i Istanbul til de første direkte fredssamtalene mellom partene på tre år. Samtalene endte med at de utvekslet 1000 fanger hver, men Russland skal under samtalene ha framsatt en rekke krav som ukrainerne ser som umulige å gå med på.

Trekker Trump seg ut, er muligheten for slike samtaler framover mindre.

Ser lite håp om Trump er ferdig

To ansatte ved Israels ambassade i USA ble onsdag kveld skutt og drept i Washington D.C.

De drepte var paret Yaron Lischinsky (30) og Sarah Lynn Milgrim (26). De ble skutt da de skulle forlate et arrangement ved det jødiske museet Capital Jewish Museum i den amerikanske hovedstaden.

Arrangementet samlet unge diplomater og handlet ifølge den israelske avisa Haaretz om å fremme humanitær hjelp til Gaza.

Politiet har identifisert gjerningsmannen som Elias Rodriguez, en 30 år gammel mann fra Chicago. Før attentatet ble han sett gående fram og tilbake utenfor museet. Etter attentatet gikk Rodriguez inn på museet. Der ga han frivillig fra seg våpenet og lot seg arrestere mens han ropte «Fritt Palestina», noe man også kan se av videoer delt i sosiale medier.

Både israelske myndigheter og USAs president Donald Trump beskrev drapene som drevet av hat mot jøder.

«Disse forferdelige drapene i D.C., som åpenbart er basert på antisemittisme, må slutte nå!», skrev Trump på Truth Social.

Flere amerikanske medier knyttet Rodriguez til organisasjonen The History Makers, som jobber med å dokumentere afrikansk-amerikansk historie i USA. Han har ikke noe tidligere rulleblad. På sosiale medier deles bilder av det som skal være gjerningsmannen som deltar på demonstrasjoner mot politidrap og rasisme. Han blir også beskrevet som sosialist.

Den amerikanske journalisten Ken Klippenstein publiserte i går det som skal være manifestet til gjerningsmannen. Der beskriver Rodriguez sitt attentat som en politisk protest mot det han omtaler som Israels folkemord i Gaza, og mot USAs støtte til Israel.

Disse for­ferdelige drapene i D.C., som åpenbart er basert på antisemittisme, må slutte nå!

Drepte som protest mot Gaza-krigen

Under sitt besøk i Saudi-Arabia i forrige uke kom USAs president Donald Trump med en oppsiktsvekkende kritikk av sine forgjengeres utenrikspolitikk i Midtøsten. I en tale som først og fremst framsto som en eneste lang kjærlighetserklæring til verten, kronprins Mohmad bin Salman, kontrasterte Trump de glitrende skyskraperne i Riyadh med den miseren USA hadde etterlatt seg i blant annet Kabul og Bagdad, og som han mente skyldtes nykonservative «nasjonsbyggere» som «ødela langt flere nasjoner enn de bygget» og «intervenerte i komplekse samfunn som de ikke engang forsto selv».

Det har også fått myeoppmerksomhet at Trump ikke la turen om Israel på sitt Midtøsten-besøk, og at han den siste tida har gjort en rekke framstøt som bryter med Israels uttalte interesser i regionen. Det gjelder både de pågående forhandlingene med Iran om en ny atomavtale, og ikke minst beslutningen om å oppheve sanksjonene mot Syria, som Trump i sin tale i Riyadh innrømmet at hadde vært «brutale» og «kvestende» for sivilbefolkningen. Philip Gordon, utenrikspolitisk rådgiver for Kamala Harris, skriver i Financial Times at hans parti Demokratene har mye å lære av Trumps vilje til å «utfordre etablerte sannheter og overstige politiske barrierer i sin streben etter utenrikspolitiske mål» i Midtøsten.

Trump med sin vilje til å bryte med konvensjonene åpenbarer et handlingsrom også andre politikere med fordel kunne benyttet seg mer av. Desto mer rammende er det at Trump fortsetter å levere våpnene og den diplomatiske oppbakkingen som muliggjør Israels etniske rensing av Gaza. Krigen er trappet ytterligere opp de siste dagene, og en rekke anonyme kilder sier til tv-kanalen NBC News at Trump-administrasjonen også arbeider videre med planen om å tvangsfordrive palestinerne. I en grusom ironi skal de nå forsøke å sende dem til Libya, et av landene som ble ødelagt av nettopp de «nasjonsbyggerne» Trump raste mot – og deres allierte her i Europa.

I en grusom ironi skal de nå forsøke å sende dem til Libya

Det er viljen det står på

Pernille Solheim

– Jeg sier lykke til, Syria. Vis oss noe spesielt.

Det sa Donald Trump da han kunngjorde opphevelsen av amerikanske sanksjoner mot Syria i Riyadh på tirsdag

Beslutningen ble møtt med jubel i Syria – og blant eksilsyrere.

– Jeg er rett og slett glad, sier den liberale eksilpolitikeren Bassam al-Kuwatli på telefon fra De forente arabiske emirater.

– Dette øker sjansene for at mange vender tilbake til Syria, investerer i Syria, besøker Syria.

Sanksjonene som ble innført mot det nylig styrtede Assad-regimet, har rammet den syriske befolkningen hardt. Over 90 prosent av innbyggerne lever i fattigdom. Arbeidsledigheten er skyhøy.

At USAs sanksjonslettelse kom nå, mens Trump besøkte Riyadh, er neppe tilfeldig. Kuwatli mener det hele er et resultat av saudisk press. Under besøket fikk Trump saudiske løfter om våpenkjøp og investeringer i USA for minst 600 milliarder dollar.

Trump uttalte selv at avgjørelsen om sanksjonslettelse ble tatt i samråd med den saudiske kronprinsen og Tyrkias president Erdoğan.

Dette øker sjansene for at mange vender tilbake.

Vekker jubel og uro blant syrere

Det er spørsmålet hele verden har lurt på, etter at Volodymyr Zelenskyj sa at han var klar til å møte Russlands president Vladimir Putin i Istanbul torsdag. Zelenskyj sa at han ville innfinne seg i Istanbul personlig – og at han håpet den russiske presidenten «ikke fant på noen unnskyldninger» denne gang.

Nå venter alle på å se hva Russland svarer. Enkelte har kalt den ukrainske presidentens utspill en genistrek – et forsøk på å tvinge Putin til å avsløre om at han faktisk er interessert i fred – eller om russerens egne oppfordringer til diplomati bare har vært et kynisk spill for galleriet. Mandag ble forventningene skrudd ytterligere et hakk opp etter at Donald Trump, som befinner seg på reise i Midtøsten, antydet at han selv kan bli å finne i Istanbul. «Det er en mulighet for det, antar jeg» sa Trump på en pressekonferanse.

Men er det virkelig noe som tilsier at et slikt møte vil finne sted? Og var det egentlig så lurt av Zelenskyj å initiere et toppmøte med sin erkefiende før forhandlingene mellom de to partene i det hele tatt har kommet i gang?

Helt siden de opprinnelige forhandlingene i Istanbul brøt sammen i april 2022, har verken Ukraina eller Russland vist noen særlig interesse for fredssamtaler. Begge sider har ment at de har mer å vinne (eller mindre å tape) på slagmarka. Etter at Putin trappet opp konflikten med sin folkerettsstridige annektering av fire regioner av Ukraina i september 2022, signerte Zelenskyj til og med en lov som forbød forhandlinger med den russiske presidenten.

Men nå har krigen for lengst kjørt seg fast. Russland har i snart to år hatt initiativet på slagmarka, men framgangen kommer til en enorm kostnad. Derfor har begge landene i utgangspunktet vist velvilje overfor Donald Trumps forsøk på å mekle en løsning på konflikten.

Russland har alltid ønsket å forhandle direkte med USA – et tegn på at de blir tatt seriøst som supermakt – og øyner dessuten muligheten for innrømmelser som fra den forrige amerikanske presidenten var utenkelige. For Ukraina er den amerikanske støtta samtidig helt avgjørende for å holde stand. Og selv om de nok har sin misnøye med Trump, er de også helt avhengige av å ikke bli ansett som syndebukk av amerikaneren, dersom fredsinitiativet feiler.

Trump har nemlig gjort det tydelig at han er i ferd med å miste tålmodigheten. Etter å ha raljert med Zelenskyj har han de siste ukene økt presset på Putin og sagt at russerne ikke virker interessert i noen avtale. Det at Trump sender så motstridende signaler har samtidig gjort at begge fortsatt håper de kan vinne USA over på sin side. Det er trolig i dette lyset vi må forstå utspillene de to sidene har kommet med de siste dagene.

Hvis målet er å faktisk få til forhandlinger, kan utspillet isteden ha vist seg å være en tabbe.

Initiativene til forhandlinger er et spill om å vinne Donald Trumps gunst

Krigen i Ukraina kan fort bli et enda større problem for Europa

«De neste dagene vil bli veldig viktige.»

Det sa Donald Trump om utsiktene til fred i Ukraina da han møtte pressen sammen med Jonas Gahr Støre etter samtalen i Det ovale kontor torsdag.

Trump-administrasjonen hadde dagen før presentert det de kaller sitt «endelige» forslag til en fredsavtale for Ukraina. Trump har i sosiale medier gått langt i å hevde at Russland allerede har godtatt avtalen, og at ballen nå er hos Ukraina. Samtidig har både Trump og flere andre i regjeringen truet med at de vil oppgi hele det diplomatiske framstøtet dersom Ukraina ikke aksepterer.

Signalene fra Ukraina har likevel vært avvisende. Delvis skyldes det innholdet i avtalen, men mange eksperter mener også det skyldes de høyrøstede løftene fra europeiske statsleder om videre våpenstøtte, som har gitt Zelenskyj selvtilliten på at han kan holde krigen gående i flere år til.

Hva blir konsekvensene for Europa, dersom Trump gjør alvor av truslene og det er Europa som blir sittende aleine igjen med regningen?

Trump har i sosiale medier denne uka sagt at valget for president Volodymyr Zelenskyj står mellom fred, eller «å slåss tre år til og miste hele landet».

Dilemmaet er dessverre høyst reelt. Russland har fortsatt et tydelig overtak på slagmarka, og ingenting tyder på at Ukraina kan snu krigen. Det har også tidligere forsvarssjefer for både Ukraina og USA sagt klart og tydelig ved flere anledninger, uten at advarslene har blitt lyttet til.

Deler av den avtalen som foreligger er også godt innenfor det de fleste eksperter er enige om at Ukraina uansett til slutt må akseptere. Det gjelder utelukkelsen av ukrainsk Nato-medlemskap, som det uansett aldri har vært noen appetitt på innad i alliansen, samt en frysing av frontlinjene der de ligger nå, noe som i praksis bare er en anerkjennelse av realitetene.

Hvis amerikanerne forsvinner, vil det bare ikke være mulig for europeerne å bli forent om Ukraina.

Krigen kan fort bli et enda større problem for Europa

I Kina har handelskrigen utløst en bølge av nasjonalistisk kampvilje

Før helga publiserte en talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet en video på X. Den viser en tale Mao Zedong holdt til det kinesiske folket under Korea-krigen, der USA og Kina sto på hver sin side. Den kinesiske lederen sier i talen at han ikke vet hvor lenge krigen vil vare, fordi det er opp til det amerikanske lederskapet, men at Kina uansett «ikke kommer til å gi vike». Det er et klart og tydelig budskap fra lederskapet i Beijing om deres posisjon i den eskalerende handelskrigen med USA.

da Donald Trump innførte nye tollbarrierer mot landet 2. april. Siden har de to stormaktene fortsatt å trappe opp de gjensidige tollsatsene til nivåer langt over 100 prosent – noe som i praksis stanser all handel mellom landene. Trump-teamet hevder Kina har gjort en tabbe, siden USA eksporterer mye mindre til Kina enn Kina eksporterer til dem. Finansminister Scott Bennet har sammenliknet situasjonen med et pokerspill der Kina sitter med «en tapende hånd». Mye tyder imidlertid på at amerikanerne har undervurdert sin motstander. Den amerikanske økonomen Adam Posen hevder i Foreign Affairs at det er USA som har satset alt på en tapende hånd, fordi de er langt mer avhengig av importen fra Kina enn hva Kina er av det amerikanske markedet. Posen tror Trump isteden kan ha skapt seg en hengemyr som vil undergrave USAs troverdighet både hjemme og i utlandet i lang tid framover.

 utløst en bølge av nasjonalistisk kampvilje. Landet har ifølge Reuters satt utenriks- og handelsministeriene sine på «krigsfot» og bedt ansatte avlyse ferieplaner og ha telefonen på døgnet rundt. Beijing skal også ha satt i gang en diplomatisk sjarmoffensiv overfor andre land, for at disse skal bli med å stå opp mot Washington. At Trump allerede virker å ha gitt etter for press fra markedet – både ved å sette andre tollbarrierer på pause og ved å gjøre unntak for smarttelefoner i tollen mot Kina – styrker bare selvtilliten i Beijing ytterligere. Det er per nå vanskelig å se noe annet utfall av denne konfrontasjonen enn at maktbalansen i verden tipper videre i Kinas favør.

En krig Trump ikke kan vinne

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg.

europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører.

 virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk. Av 22 ministre er det også bare én kvinne (sosialministeren), som også er den eneste kristne i regjeringen. Kritiske stemmer innvender dessuten at de tyngste ministerpostene – utenriks, innenriks, forsvar og justis – alle har tilfalt medlemmer av Hayat Tahrir al-Sham, den radikale islamistiske gruppa Sharaa selv er leder for. Det er høyst usikkert om dette er nok til å vinne den tilliten han er avhengig av for å stabilisere landet uten bruk av mer vold. Alternativet – et nytt diktatur eller videre fragmentering og krig – vil ikke bare være en stor tragedie for et folk som allerede har gjennomgått nok. Det vil også få negative ringvirkninger langt ut over landets og regionens grenser.

Det er høyst tvilsomt om dette er nok til å vinne tillit.

Inkluderende regjering?

Torsdag denne uka møttes statsledere fra 27 land i Paris for å diskutere hvordan en «koalisjon av villige» best kan fortsette å støtte Ukraina.

Bakgrunnen er at Donald Trump har innledet forhandlinger med Vladimir Putin om Ukraina, samtidig som han har sådd tvil om støtta til USAs allierte. Det har tvunget Europa til å handle. EU har allerede igangsatt en massiv opprustningsplan. Men begge initiativene lider under en svært uklar og sprikende vurdering av hva slags trussel Europa egentlig står overfor.

Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Ukraina forsvarer sin rett til å eksistere som en suveren stat, og det er mer enn nok til å fortjene vår støtte. Men betyr det pågående angrepet på Ukraina at Russland er en militær trussel også mot EU- og Nato-land?

Det er konklusjonen til den Brussel-baserte tenketanken Bruegel. Den hevder i en fersk rapport at Russland kan «være klare» til å angripe et EU-land om mellom tre og ti år. Dansk etterretning hevder også at Russland kan være klare til å utkjempe en stor krig i Europa om fem år, dersom de ser på Nato som svake.

Frykten for et slik angrep ble også adressert da Nato-sjef Mark Rutte denne uka besøkte Polen og forsikret om at ethvert angrep på et Nato-land vil bli møtt med «full styrke». Det er imidlertid grunn til å spørre – slik blant annet fredsforskeren Almut Rochowanski gjør i dagens avis – om trusselen er reell. Flere av Rochowanskis kollegaer ved Quincy-instituttet har etter det de kaller «en grundig gjennomgang av Russlands intensjoner og militære kapasiteter», konkludert med at dette er «en farlig feilslutning» – både på grunn av den spesielle betydningen Ukraina har i russisk kultur og historie, og fordi kostnadene ved et angrep på Nato ville bli så høyt at det ikke gir mening for Kreml.

akkurat hva Putin tenker, og det er uansett gode grunner for å ha et sterkt uavhengig forsvar. Risikoen er at vurderingen av Russland som en eksistensiell trussel mot Europa brukes som et motargument mot diplomati, uten at man tar med i betraktningen at den største trusselen mot europeisk sikkerhet er den krigen som allerede pågår.

Én ting er at krigen ødelegger Ukraina og har bidratt til splittelse i Europa og innad i Nato. Men krigen i seg selv gjør også Russland farligere. Russland er et langt mer autoritært og militarisert land nå enn for bare tre år siden, der Vesten i langt større grad enn tidligere sees på som en fiende. Og det er et land som har rigget økonomien sin for krig og har fått bryne seg mot Nato-våpen.

Alt dette må selvfølgelig tas inn i en ny trusselvurdering. Men samtidig må vi ta i betraktning at det å forfølge målet om full militær seier til fordel for uperfekte diplomatiske løsninger også har bidratt til denne utviklingen og kan fortsette å gjøre det, helt uavhengig av hvor edle motivene er. Og så lenge krigen raser, er det også en reell risiko for at den spinner ut av kontroll. En massiv europeisk opprustning er derfor meningsløs hvis den ikke også går hånd i hånd med et mye mer aktivt arbeid for å få slutt på krigen i Ukraina.

statsledere foreløpig tvetydige signaler. På den ene sida har de ettertrykkelig avvist kravet fra Russland om å lette på sanksjonene mot landbrukssektoren som del av en våpenhvileavtale i Svartehavet, som USA prøvde å forhandle fram denne uka.

Den største trusselen er krigen som nå pågår

Freden må ikke bli fienden

Onsdag denne uka sa Volodymyr Zelenskyj at han trodde en varig fred i Ukraina var mulig å se for seg «i løpet av året». Det er trolig det mest optimistiske han har uttrykket seg om det mulige utfallet av det pågående framstøtet for å få slutt på krigen, som ble igangsatt av USAs president Donald Trump.

Utspillet kom etter nok en samtale mellom Zelenskyj og Trump, som begge sider har beskrevet som «veldig god». Både Ukraina og Russland har nå sagt seg villige til en 30 dagers våpenhvile når det kommer til angrep på infrastruktur, selv om det fortsatt skal forhandles om hva denne omfatter og når den trer i kraft.

Samme dag gjennomførte Russland og Ukraina den største fangeutvekslingen siden fullskala-invasjonen i februar 2022. Da Zelenskyj dagen etter besøkte Oslo, sa han likevel under pressekonferansen med Jonas Gahr Støre at han ikke trodde Russland ville gå med på en varig våpenhvile.

Det mest oppsiktsvekkende ved denne pressekonferansen var likevel i hvilken grad Trump har endret samtalen om Ukraina-krigen. Til tross for all skepsisen og forskrekkelsen amerikanerens framgangsmåte har blitt møtt med, anerkjenner nå både Zelenskyj og Støre at det USA-ledede framstøtet er det eneste realistiske sporet mot fred. «Det er ingen som vinner denne krigen ut fra et konvensjonelt krigsperspektiv», sa Støre til pressen etter møtet med Zelenskyj. Han lovet fortsatt støtte til Ukraina, men sa også at han håpet «amerikansk engasjement og press bidrar til at det kan komme en våpenhvile uten betingelser, og at man da kan gå løs på forhandlinger etter det».

fortsatte støtte til Trump selvfølgelig bare en refleksjon av maktforholdene. Den amerikanske presidenten har Zelenskyjs skjebne i sin hule hånd, noe som ble smertelig tydelig da han stanset våpenstøtta etter den nedslående krangelen i Det hvite hus for et par uker siden.

Da jeg snakket med andre journalister før pressekonferansen i Oslo, var alle skjønt enige om at det ikke var noen vits å stille Zelenskyj noen spørsmål om Trump, siden han uansett ville vokte seg vel å kritisere amerikaneren.

Det er lett å føle sympati med Zelenskyjs tragiske dilemma. Det ble også understreket av tilnærmingen til Støre, som under pressekonferansen flere ganger presiserte at Zelenskyj nå var «blant venner».

Endringen er selvfølgelig også en refleksjon av realitetene på bakken, der Ukraina – med unntak av invasjonen i Kursk, som nå snart er drevet tilbake – ikke har hatt framgang på slagmarka på godt over to år.

Lenge var det likevel en påfallende uvilje mot å anerkjenne at krigen ikke kan vinnes på slagmarka. Seinest i fjor sommer forsøkte Ukraina å samlestøtte til sin tipunkts fredsplan, som i praksis utgjorde et krav om russisk kapitulasjon, en plan som fikk full tilslutning av både Støre og andre europeiske ledere.

En vond, men nødvendig realitetsorientering

Vi er i skogen, og det er folk vi ikke vet hvor er».

Det sa en alawittisk mann til Klassekampen på telefon fra et sted på landsbygda Lattakia-regionen i Syria tidligere denne uka.

Forrige helg rykket sikkerhetsstyrker fra den nye regjeringen i Damaskus inn i området for å slå ned et opprør ledet av tidligere Assad-lojalister, som hadde drept en rekke av deres soldater. De regjeringstro militsene, som i all hovedsak består av tidligere islamistiske opprørskrigere, begynte isteden å gå fra landsby til landsby og slakte ned sivile alawitter. Over tusen personer skal ha blitt drept i massakrene, ifølge eksilgruppa Syrian Observatory for Human Rights.

Militæroperasjonen ble offisielt avsluttet mandag, men mannen vi snakket med, gjemte seg fortsatt i skogen. Han ville være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet og sa at de var hundrevis som befant seg der sammen med ham, mange av dem kvinner og barn. De visste ikke hva de nå skulle gjøre og følte seg ikke trygge nok til å vende hjem.

«Det er umulig. Den eneste grunnen til at det føles rolig nå, er at det er en FN-delegasjon som reiser rundt i regionen», sa han.

 helgbekreftet langt på vei det mange alawitter fryktet, da en koalisjon av radikale islamistgrupper styrtet Assad-regimet i desember i fjor: Nemlig at de ville bli stemplet som Assad-lojalister og utsettes for hevnangrep fra de nye myndighetene i det øyeblikket verden sluttet å følge med.

Alawittene er en religiøs sekt som primært holder til fjellene i kystområdene i Syria og Libanon. De har tradisjonelt vært svært fattige men fikk under styret til Assad-familien, som selv er alawitter, rikelig med muligheter til å gjøre karriere i statsapparatet, militæret og de fryktede sikkerhetstjenestene.

Da borgerkrigen brøt ut i 2011, sto Assad-lojale alawitter bak en rekke brutale massakrer mot sunnimuslimer. Det utløste en voldsspiral som gjorde at mange alawitter sluttet rekkene bak Assad, av frykt for de radikale islamistene som tok til orde for å utrydde dem. Frykten ble forsterket da den radikale islamistgruppa Nusrafronten henrettet en rekke sivile alawitter under en offensiv i Lattakia-regionen i 2013.

ledet Nusrafronten den gang, Ahmad al-Sharaa, er i dag fungerende president i Syria. Han har gjentatte ganger lovet at han skal beskytte alle Syrias minoriteter, men mange har slitt med å stole på ham.

Nå som vi har sett den andre siden av dette regimet, har det vært stille

Hvorfor er det så stille om massakrene i Lattakia?

Det var neppe topp ­stemning da USAs visepresident J.D. Vance i går traff Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj på ­sikkerhetskonferansen i München.

Bare to dager før konferansen skulle begynne, kunngjorde Donald Trump at USA vil innlede Ukraina-forhandlinger med Russland, uten at Zelenskyj selv skal få være med.

Amerikanerne har også slått fast at Zelenskyjs to fremste mål – å vinne tilbake områder Russland okkuperer og bli medlem i Nato – er «urealistiske».

Sergej Radtsjenko, utenriksanalytiker og historieprofessor ved John Hopkins School of Advanced Studies i Bologna, mener de siste ­dagenes utvikling er «smertefull og ydmykende» for Ukraina.

– Zelenskyj har blitt tvunget inn i en ydmykende og veldig vanskelig situasjon. Han vil neppe like samtalene med Vance i München, sier Radtsjenko.

Og verre kan det bli, skal vi tro Radtsjenkos analyse av hva han tror Putin vil ønske seg i en Ukraina-avtale med USA.

Det første, mener han, er at Russland får beholde alle de ukrainske områdene de i dag okkuperer, samtidig som Ukraina trekker seg ut av Kursk i Russland.

«Like viktig» vil det ifølge Radtsjenko være at Ukraina «formelt og permanent» blir et nøytralt land.

Ole Øyvind Sand Holth

Artikler

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til fredsavtale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Sannhetens øyeblikk

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Ukrainske korrupsjonsjegere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energisektoren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets fredsprisvinner.

Skjebnemøte i Budapest

Tror prisen kan legitimere krig

Åsne Seierstads reportasjebok fra Russland er et journalistisk mesterstykke.

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump kan være i ferd med å gi opp meklingen mellom Ukraina og Russland. Det tar Kreml med ro, tror Leonid Ragozin.

Drepte som protest mot Gaza-krigen

Det er viljen det står på

USA fjerner de knusende sanksjonene mot Syria – uten krav om demokrati.

Kommer Putin og Zelenskyj til å møtes i Istanbul i morgen?

Krigen kan fort bli et enda større problem for Europa

I Kina har handelskrigen utløst en bølge av nasjonalistisk kampvilje

Inkluderende regjering?

Europa må enes om hvor stor trusselen fra øst egentlig er.

En vond, men nødvendig realitetsorientering

Syrias nye hersker vil slite med å gjenvinne tilliten fra alawittene.

Volodymyr Zelenskyj kan bli forrådt av USA. Og muligheten hans til å hindre det, er veldig begrenset, sier professor Sergej Radtsjenko.

En tidligere stjernedemokrat får ansvaret for presidentens etterretningsoppdatering.

– Vi vil ta makta og styre landet

En kald vind fra vest

Det russiske gasseventyret i Europa nærmer seg slutten

Krigsåret 2024 handler ikke først og fremst om hva som har skjedd, men om hva som har blitt normalisert.

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til freds­av­tale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Sannhetens øyeblikk

Ny «freds­plan» øker presset på Zeleskyj

Avslørt: Epstein jobbet for Israel

Ukrainske korrup­sjons­je­gere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energi­sek­toren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets freds­pris­vinner.

Skjebne­møte i Budapest

Tror prisen kan legitimere krig

Åsne Seierstads repor­ta­sjebok fra Russland er et journa­listisk mester­stykke.

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det også å se om Israel mener alvor

Donald Trump kan være i ferd med å gi opp meklingen mellom Ukraina og Russland. Det tar Kreml med ro, tror Leonid Ragozin.

Drepte som protest mot Gaza-krigen

Det er viljen det står på

USA fjerner de knusende sanksjo­nene mot Syria – uten krav om demokrati.

Kommer Putin og Zelenskyj til å møtes i Istanbul i morgen?

Krigen kan fort bli et enda større problem for Europa

I Kina har handels­krigen utløst en bølge av nasjo­na­listisk kampvilje

Inklu­de­rende regjering?

Europa må enes om hvor stor trusselen fra øst egentlig er.

En vond, men nødvendig reali­tets­ori­en­tering

Syrias nye hersker vil slite med å gjenvinne tilliten fra alawittene.

Volodymyr Zelenskyj kan bli forrådt av USA. Og muligheten hans til å hindre det, er veldig begrenset, sier professor Sergej Radtsjenko.

En tidligere stjer­ne­de­mokrat får ansvaret for presi­dentens etter­ret­ning­sopp­da­te­ring.

– Vi vil ta makta og styre landet

En kald vind fra vest

Det russiske gasseven­tyret i Europa nærmer seg slutten

Krigsåret 2024 handler ikke først og fremst om hva som har skjedd, men om hva som har blitt norma­li­sert.

Europa har fått gjennom store endringer i USAs forslag til fredsavtale i Ukraina. Men eksperter advarer om at Russland kan avvise den nye planen.

Ny «fredsplan» øker presset på Zeleskyj

Ukrainske korrupsjonsjegere har avdekket underslag av milliarder som skulle beskytte energisektoren mot russiske angrep. I sentrum står en nær venn av president Volodymyr Zelenskyj.

FN-eksperter med nådeløs dom over USAs båtangrep utenfor Venezuela, som skjer med støtte fra årets fredsprisvinner.

Skjebnemøte i Budapest

Åsne Seierstads reportasjebok fra Russland er et journalistisk mesterstykke.

USA fjerner de knusende sanksjonene mot Syria – uten krav om demokrati.

I Kina har handelskrigen utløst en bølge av nasjonalistisk kampvilje

Inkluderende regjering?

En vond, men nødvendig realitetsorientering

En tidligere stjernedemokrat får ansvaret for presidentens etterretningsoppdatering.

Det russiske gasseventyret i Europa nærmer seg slutten

Krigsåret 2024 handler ikke først og fremst om hva som har skjedd, men om hva som har blitt normalisert.