Da Ninaz Khodabandeh fant en kul i brystet i romjula 2022, var hun ikke veldig bekymra. Hun visste at sjansen for å få kreft som 36-åring, var svært liten. Men resultatet av undersøkelsene levnet ingen tvil. Kulen i brystet var en kreftsvulst. Da kom dødsangsten, men også overlevelsesinstinktet. Hun kjempa seg gjennom måneder med cellegift, hormonbehandling og operasjoner. Etter et halvt år gikk hun ennå på cellegift, og mot slutten av året var såret etter operasjonen fortsatt infisert.
Khodabandeh trengte alle de 52 ukene med full lønn for å kare seg på beina igjen, men nå er sjukelønna i spill. NHO vil utrede modeller for kutt i sjukelønn, og tre av arbeidstakerorganisasjonene, YS, Unio og Akademikerne, har sagt seg enige.
Venstre vil kutte 20 prosent av sjukelønna for dem som ikke er delvis tilbake i jobb etter seks måneder, og Frp åpner for å redusere lønna ved korttids sjukefravær. Oslo Høyre, partiets største fylkeslag, vil ha en moderat innstramming av sjukelønnsordningen.
Som å pisse i buksa
Khodabandeh blir forbanna bare hun tenker på forslagene som ligger på bordet.
– Det er så ekstremt kortsiktig. Jeg har 30 år igjen i arbeidslivet, hvor jeg skal bidra og være en produktiv skattebetaler. Det eneste jeg trenger, er tid til å få behandling og bygge opp kroppen i et fornuftig tempo.
Alternativet er at folk blir pressa ut i arbeid for tidlig og i verste fall blir uføre, frykter hun.
– Da er ikke den kostnaden veldig stor, sier Khodabandeh.
Det har aldri vært noen tvil om at Khodabandeh skal gjøre alt hun kan for å komme tilbake til jobben som IT-konsulent. Hun har egentlig veldig mye energi. Før hun ble sjuk, jobbet hun fullt med IT-prosjekter for store kunder, og på fritida studerte hun økonomi.
– Jeg var veldig motivert og hadde høy arbeidskapasitet. Jeg hadde aldri i livet tenkt at jeg kom til å havne i en situasjon hvor jeg ble sjukemeldt så lenge, men det kan skje med alle. Absolutt alle kan bli sjuke, sier hun.
Forskjell på folk
Særlig forslaget til Sveinung Rotevatn i Venstre om å redusere sjukelønna etter et halvt år, provoserer Khodabandeh. Det ville betydd at hun hadde mista flere tusen kroner i måneden.
– Sju måneder inn i behandlingen klarte jeg så vidt å stå på beina. Bare det å møte opp hos legen kostet ekstremt mye. Hva om jeg i tillegg skulle bekymra meg for å kunne betale regninger?
Hun mener det er usmakelig at stortingsrepresentanter med millionlønn, foreslår å kutte i lønna til sjuke folk.
– Hvis jeg hadde fått 80 prosent av en stortingslønn, skulle jeg gjerne tatt en for laget.
Når Khodabandeh blir sint, er det aller mest på vegne av dem som har det verre enn henne selv.
– Jeg er i en veldig – i denne sammenhengen – privilegert situasjon. Jeg har kontorjobb, jeg kan ha hjemmekontor, og jeg kan styre min egen kalender litt når jeg legger møter. Jeg har ikke barn, og jeg har familie i nærheten, sier hun.
Sånn er det ikke for alle.
– Det som gjør meg så jævlig forbanna, er at det finnes alenemødre som er sykepleiere og lærere og jobber i barnehage. Du får cellegift, og hjernen fungerer ikke, og så skal du ha ansvar for elleve små barn.
Mareritt om Nav
Etter seks måneder på cellegift fikk Khodabandeh beskjed om at svulsten fortsatt var for stor til å opereres. Alt hun ville, var å komme tilbake i jobb. Sjukmeldingen hadde blitt forlenga i uke etter uke, og hun hadde mareritt om Nav, at hun ble mistrodd og at sykepengene tok slutt. Og hun var livredd for å miste tilknytningen til arbeidslivet.
– Når man er i kreftbehandling, har man ingen garantier for at man noen gang blir kreftfri, sier Khodabandeh.
Den engasjerte stemmen blir plutselig skjelven, og hun blir blank i øya. Hun forteller at da hun fikk tilbud om aggressiv hormonbehandling for å stoppe østrogentilførselen til svulsten, vurderte hun å takke nei for heller å jobbe.
– Jeg var så redd for å miste jobbsikkerheten, at jeg vurderte å droppe livreddende behandling.
Hun takka heldigvis ja til hormonbehandling, og svulsten ble mindre, men bivirkningene var harde. Kroppen var allerede mørbanka av cellegift, og nå kom hun i akutt overgangsalder, med alt det innebærer av nedstemthet, utmattelse og andre kroppslige plager. Likevel valgte Khodabandeh å prøve å jobbe litt.
– Jeg prøvde å jobbe 10 prosent og 20 prosent, fordi jeg ville holde kontakt med arbeidsplassen. Men sjukehusbesøkene var i seg selv en fulltidsjobb, så det ble for mye.
Mot slutten av fjoråret ble begge brystene operert vekk, men kampen var ikke over. Hun måtte raskt tilbake til sjukehuset på grunn av infeksjon etter operasjonen.
– Jeg skulle gjerne sett Sveinung Rotevatn i øya, vist ham hvor maltraktert puppene mine er og bedt ham forklare hvordan jeg skulle klare å jobbe etter et halvt år
Vil redusere fraværet
Når Rotevatn (V) får høre dette, sier han at han har stor sympati med historien til Khodabandeh.
«Jeg håper at hun har det bedre nå og ønsker henne alt godt for framtida», skriver han i en sms.
Rotevatn mener likevel at dagens sjukelønnsordning fører altfor mange ut i varig utenforskap. Forslaget vil redusere sjukefraværet, tror han.
«Ikke minst iblant den gruppa der dette nå er i størst vekst: folk med lettere psykiske helseplager.»
Klassekampen har spurt hvordan forslaget vil påvirke lavtlønte som ikke vil ha råd til å la være å jobbe og som ikke kan ha hjemmekontor. Det har Rotevatn ikke svart på, men han anerkjenner at det finnes folk som ikke kan jobbe etter seks måneder, for eksempel mange kreftpasienter.
«De skal fortsatt ha en anstendig inntekt.»
– Så det skal være et unntak for eksempel for kreftpasienter i langvarig behandling?
«Nei, vi mener det bør være en egenandel etter seks måneder for alle som ikke går over til gradert sjukemelding», skriver Rotevatn, som også har foreslått at folk i lange behandlingsløp som trolig blir friske, skal få sjukelønn i inntil to år.
Kreftforeningen er enig med Rotevatn i at sjukelønn skal kunne fordeles over to år, for å sikre at langvarig alvorlig sjuke folk beholder tilknytningen til arbeidslivet.
Men et obligatorisk kutt i sjukelønna etter et halvt år er de sterkt uenig i. Generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross skriver i en e-post at ikke alle alvorlig sjuke blir friske etter bare seks måneder med behandling.
«Forslaget fra Venstre er for rigid og vil kunne sette mange kreftpasienter og andre langtidssykemeldte i et svært vanskelig dilemma, nemlig i ett valg mellom behandling eller penger. Det er et umulig valg», skriver hun.
Den lange veien tilbake
I januar i år gikk sjukepengeperioden til Khodabandeh ut. Hun fikk først arbeidsavklaringspenger og deretter lønnstilskudd, en ytelse som dekka lønna i IT-jobben mens hun gradvis trappa opp til normal arbeidsmengde. Men arbeidsbelastningen ble for stor for fort, og nå er hun igjen sjukmeldt.
– Onkologen sa til meg at særlig det første året man begynner å jobbe, må man trappe opp i sneglefart, fordi kroppen er så redusert. Hvis man gjør det, er det god sjanse for å bli værende på full arbeidsevne, men hvis ikke, går man på en smell og blir sjuk mye lenger.
Det er det som har skjedd nå.
– Jeg føler meg veldig sikker på å komme meg i 100 prosent jobb igjen en dag, og de aller fleste ønsker å jobbe. Da må systemet legge til rette for at folk kan bli friske istedenfor å ta de få som ikke ønsker å jobbe.