Før Klassekampens USA-valgvake i Oslo denne uka, tenkte jeg på min egen reaksjon etter presidentvalget i 2016. Jeg var helt innstilt på at Donald Trump kunne vinne mot Hillary Clinton. Men realitetene sank først inn da jeg skulle kle på meg og slet med å få på meg sokkene fordi hendene skalv.
Tirsdag kveld var jeg enda mindre optimistisk. Kanskje var det et tegn at jeg, på vei ut av T-banen på Majorstua, nesten krasjet i en ung pappagutt med rød Make America Great Again-caps.
Under årets valg har jeg vært mest nummen. Også onsdag morgen, da jeg begynte å lese tallene og så at Trump ikke bare hadde vunnet stort blant «sinte, hvite arbeidere», sånn som vi har blitt vant til å se for oss tilhengerne hans, men også gjort innhogg hos minoritetene. Det gjelder særlig mennene: 21 prosent av svarte mannlige velgere og hele 55 prosent av menn med latinamerikansk bakgrunn stemte på Trump, ifølge NBC.
Det siste skjedde altså selv om komikeren Tony Hinchcliffe kalte Puerto Rico en «flytende søppeløy» under en Trump-samling, mens Trump selv har påstått at haitiske innvandrere spiser kattene og hundene til folk i Ohio. Den tradisjonen har han funnet på. Men før noen engang rakk å si mjau, dukket det opp plakater med slagordet «Pets Lives Matter».
Et ritual som derimot finnes på ekte, så jeg i New York i sommer. Familien reiste til finanskapitalismens mørke hjerte, Wall Street, der vi ble møtt av en lang kø ved den berømte oksen. Skulpturen har blitt et symbol på struttende markeder, og da jeg så nøyere etter, oppdaget jeg at folk lot seg avbilde mens de satt på huk og gned oksens bronseballer. Visstnok skal denne gesten bringe hell, lykke og rikdom.
Da vi gikk derfra, tenkte jeg på denne overtroa, som vel er en naturlig forlengelse av den amerikanske myten om at alle kan komme seg opp og fram. Jeg minte meg selv på at dette tross alt var et land med større ulikhet enn Kirgisistan og Burkina Faso, og at en liten minoritet – den rikeste tidelen blant amerikanerne – sitter på nesten 70 prosent av velstanden.
Mange hvite som tidligere tilhørte middelklassen i landet, befinner seg nå i den fattige delen av befolkningen. I snitt har hvite husholdninger likevel seks ganger større velstand enn afrikansk-amerikanske og latinamerikanske. Dette er ingen hemmelighet. Men noen gater unna Wall Street fikk jeg en slags erkeamerikansk kontrabeskjed i fleisen, da jeg passerte en svart dame som hadde på seg en T-skjorte der det sto: «Failure is success in progress». Om du mislykkes, er det bare et skritt på veien til suksess.
Var dét også et tegn? Etter valgfiaskoen holdt Kamala Harris en tale der hun aksepterte nederlaget, men forsikret at hun ikke hadde gitt opp. «Noen ganger tar kampen tid. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å vinne», understreket Harris.
Hun fikk mindre støtte blant unge (all viraken rundt «brat summer» til tross) og de som aldri gikk på college, enn forgjengeren Joe Biden fikk. Abortsaken som skulle sikre Harris nok kvinnestemmer til å vinne, gjorde ikke det. Blant hvite kvinnelige velgere foretrakk 53 prosent Trump, som gjorde det mulig å reversere lovlig abort i USAs delstater.
Med andre ord: Selv folk som i utgangspunktet er sårbare for Trump-bevegelsens rasisme og kvinnefiendtlighet, stemte på ham. En forvirrende koalisjon? Mulig. Men en fellesnevner blant de ulike gruppene som har sluttet opp om Trump, synes å være en arbeiderklasseidentitet, skriver The New York Times.
At også arbeidere, ikke bare folk i Trumps egen klasse, stemmer på ham, gjør ham ikke til en arbeiderhelt. At påtroppende visepresident JD Vance sier USA «trenger en leder som ikke er i lomma på ‘Big Business’», har heller ikke hindret sjefen i å krype inn i soveposen med storkapitalen.
Harris-kampanjen mottok langt større summer fra velstående støttespillere enn Trump klarte. Men milliardærene stilte seg også i kø for å sponse Republikanernes kandidat. Verdens rikeste mann, fagforeningsknuseren Elon Musk, er bare én av dem. Pengene strømmet blant annet inn fra andre teknologimoguler, kryptovaluta-entusiaster, kasinobransjen, finans og olje.
Dagen etter Trumps triumf responderte markedene i USA derfor med kraftig oppsving, i påvente av hans skattelettelser og fjerning av reguleringer. Det var ikke bare Tesla-aksjene som steg, også investeringsbanker som Goldman Sachs og Citigroup føk til værs som en av Musks raketter. Vix-indeksen, som sier noe om ventet børsturbulens og derfor kalles fryktindeksen, stupte på sin side 20 prosent. Det fins mange redde folk der ute nå, men de er ikke på Wall Street.
I valginnspurten, mens Harris modererte retorikken sin i økonomiske spørsmål, la magasinet Jacobin fram en undersøkelse fra den viktige vippestaten Pennsylvania. Der ble folk bedt om å rangere ulike politiske budskap. Resultatene viste at uttalelser om å styrke fagforeninger, skattlegge selskaper og rikfolk, samt utvide velferdsordninger, var de mest populære utsagnene. Inkludert formuleringer som å stå opp mot «milliardærskurker og politikerne i Washington som tjener dem». Abort, innvandring og demokrati, temaene Harris vektla mest, havnet lenger ned.
Målingen var enda et tegn. Problemet er at ikke noe av dette visker ut Trumps angrep på kvinners rettigheter, planer om massedeportering eller antidemokratiske rulleblad. Hans tilbakekomst kommer ikke bare til å gjøre USAs rikeste minoritet enda rikere, inkludert Musk og mektige risikokapitalister som Peter Thiel, men også gi ny selvtillit til væpnede, høyreekstreme miljøer. En ting som forener dem alle, er åpen forakt for folkestyret.
Trump vil framstå som en opprørsleder og småfolkets mann. Om det var sant, ville seieren hans rystet finansmarkedene – ikke alle de som med god grunn frykter ham.