Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Skraper man på overflata av store, sosiale kamper i forrige århundre, tar det ikke lang tid før jødiske navn dukker opp. Som Clara Lemlich, lederskikkelsen under den store streiken blant tekstilarbeidere i New York i 1909. Eller Max Levitas, som var sentral i «Slaget ved Cable Street» i 1936 da fascister ble jagd ut av Londons østkant.

Jøder var ikke minst svært synlige både i borgerrettighetskampen i USA og i arbeidet mot apartheid i Sør-Afrika. Solidariteten kostet flere av dem livet. I 1964 drepte Ku Klux Klan de jødiske amerikanerne Andrew Goodman og Michael Schwerner, og deres afrikansk-amerikanske reisefølge James Chaney, mens trioen var i Mississippi der de hjalp svarte med å registrere seg som velgere.

En annen jøde, den kjente sørafrikanske journalisten Ruth First, var en prominent kritiker av raselovene i hjemlandet og ble myrdet med en brevbombe i 1982. Apartheidregimets politi sto bak attentatet, som ble utført mens First var i eksil i Mosambik.

De siste årene er det Israels folkemord i Gaza og etniske rensing på Vestbredden som har fått en rekke kritiske jøder, på flere kontinenter, til å heve stemmen. Mange av dem har blitt arrestert i demonstrasjoner mot Israels handlinger, paradoksalt nok under anklager om antisemittisme.

I protestene deltar gjerne jøder som er erklærte motstandere av sionismen, altså ideologien som staten Israel bygger på. Blant dem er forfatterne av to nye bøker som kaster lys over noen av røttene til dagens jødiske venstreaktivisme. Historiker Donny Gluckstein og forlegger Janey Stone har skrevet den ene, som heter «The Radical Jewish Tradition: Revolutionaries, Resistance Fighters and Firebrands». Den andre utgivelsen, «Here Where We Live Is Our Country: The Story of the Jewish Bund», står kunstneren Molly Crabapple bak.

De førstnevnte forfatterne er bosatt henholdsvis i Skottland og Australia, med foreldre fra Palestina, Sør-Afrika og Polen. Sistnevnte er amerikansk og bor i New York, med aner fra dagens Belarus. Med andre ord stammer de fra helt ulike deler av den jødiske diasporaen, samtidig som de alle deler en solid forankring på den radikale venstresida.

Begge bøkene løfter fram en rik arv og gir innblikk i politiske brytninger som kom til overflata i jødiske samfunn for rundt 130 år siden. Selv om Gluck­stein og Stone har et noe breiere tematisk nedslagsfelt, graver både de og Crabapple fram den fascinerende, men også tragiske historien om den såkalte Bund-bevegelsen.

Bundistene manet jøder til å bli og kjempe der de var.

Her vi lever, er landet vårt

Dagen før 1. mai satt jeg på et av utestedene på Youngstorget med en bok. Den var skrevet av den britiske tv-produsenten og forfatteren John Yorke og handlet om historiefortelling. Mens plassen nedenfor der jeg satt ble gjort klar til markeringen av arbeidernes internasjonale kampdag, var jeg langt inni Yorkes kapittel om lærdommer fra politikken.

Der ramser han opp ulike slagord fra amerikansk og britisk høyreside som har vært svært så effektive det siste tiåret. Fra Donald Trumps republikanske leir kom «Make America Great Again», med et løfte om å gjenopprette fordums storhet, og «Drain the Swamp», som lovet å sende Washingtons korrupte slimåler ned i sluket.

I Storbritannia brukte bevegelsen som kjempet for britisk utmelding fra EU slagordet «Take Back Control». I praksis betydde det å ta kontrollen tilbake fra ikke bare Brussel, men også den liberale og venstrevridde eliten i London. Da brexit-bevegelsen vant, ble statsminister Boris Johnsons mantra «Get Brexit Done». Få brexit unnagjort.

påpeker i «Trip to the Moon: Understanding the True Power of Story», har alle disse budskapene noe til felles. De har agens og er aktive, i den forstand at noen skal gjennomføre noe. Ikke en hvilken som helst handling, understreker Yorke: De mest virksomme slagordene bærer i seg en urett som skal rettes opp, et svik som skal hevnes.

Mot dette setter han opp demokraten Hillary Clintons kampanje i 2016, da hun stilte mot Trump med slagordet «Stronger Together» – sterkere sammen. Mens Trumps ord var en fortelling, en løgnaktig sådan, men likevel, var Clintons ord ifølge Yorke «en observasjon». Den var «uten følelser», kommenterer han i boka, og mener «Stronger Together» vekker lite annet enn følelsen av å sitte med et glass «varm vin på et skolemøte». Enda verre: Det mangler et verb.

Dette husket kanskje folkene som utformet budskapet til demokraten Joe Biden i 2020-valget. «Build Back Better» ga i det minste et signal om å bygge noe sammen. Ikke at verb gir noen som helst vinnergaranti. I 2024 stilte Bidens arvtaker Kamala Harris med fyndordet «Let’s Win This», la oss vinne dette, og endte opp med å gjøre akkurat det motsatte.

 britiske Labour og partileder Keir Starmer til valg på slagordet «Change» og vant. I fjor avduket den upopulære statsministeren en ny frase, «Delivery, delivery, delivery» (Levering, levering, levering), som ble karakterisert som kanskje «det verste politiske slagordet noen sinne» av Simon Hattenstone i The Guardian. Mannen som vil utfordre Starmer, tidligere brexit-general Nigel Farage fra Reform UK, har på sin side lansert slagordet «Get Starmer Out».

Hva med de norske partiene? De skyr visst aktive mottoer, enten de er til høyre eller venstre. Kanskje det skyldes ulik politisk kultur, og kanskje er det greit at det er sånn. Da jeg var ferdig med leseøkten, kikket jeg uansett over Youngstorget mot bygget på den andre siden. Der hang Aps resirkulerte slagord fra 1993, uten agens og fritt for verb: «Trygghet for framtida».

Hvorfor skyr vi politiske verb?

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

«Lett å være rebell i kjellerleiligheten din»



Settingen var, som Chirag ville sagt, helt uepisk. Bare et halvt år tidligere hadde han, Magdi og resten av Karpe feiret sine historiske ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum, med totalt 115.000 publikummere. Og nå, denne januarkvelden 2023, satt han og Magdi på et Vy-tog til Skien sammen med meg, i en nesten tom vogn.

Året før hadde jeg fulgt dem som forfatter, i seks måneder mellom utgivelsen av EP-en «Omar Sheriff» og Spektrum-showene. Anledningen for Skien-turen var et selskap som skulle foregå på Festiviteten, et kulturbygg Karpe eide.

Ryktet om at Chirag og Magdi var på toget spredde seg, og jevnlig kom passasjerer bort for å be om å få ta bilde med dem. Jeg havnet bak mobilkameraet. Og de jeg husker aller best er to bestevenner, en hvit og en svart gutt, kanskje i tolvårsalderen.

Idet jeg tok bildet av dem sammen med Chirag og Magdi, smilte den blonde av dem bredt. Han så ut som han hadde vunnet i Lotto. Da jeg tittet på kompisen, så jeg bare at han strigråt.

 og hvit / Er både glad og trist», rapper Magdi i «Tusen tegninger». Låta fra 2010 handler om toleranse, og strofen passer på en måte til øyeblikket på togturen. Bare på en måte, siden den svarte gutten ikke var trist. Han grein åpenbart av glede. Men det må ha vært noe mer der, som gjorde at reaksjonen hans skilte seg fra vennens.

Nå har Karpe bestemt seg for å bli historie, etter et drøyt kvart århundre som duo og snart uten rekorder igjen å bryte. I bagasjen har de 13 Spellemannpriser, tre filmer, to bøker og en Europa-turné. Til sommeren fyller de Ekeberg­sletta i Oslo tre ganger med prosjektet «Karpe World», før de drar på sin siste konsertrunde.

Det er absurd, når jeg tenker over det: To Oslo-fyrer som heter Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, som pleide å opptre på glisne fritidsklubber, klarte å bli allemannseie i Norge. Gunnar og Berit er på fornavn med dem.

Da jeg tittet på kompisen, så jeg bare at han strigråt

Drømmen de bar på

Min kamerat Hjallis påsto følgende her om dagen: Debutalbumet til rockebandet The Strokes, «Is This It» fra 2001, er like viktig for generasjon Z som The Velvet Undergrounds første plate fra 1967 var for generasjon X.

Jeg måtte tenke meg litt om. «Is This It» kom jo ut da vi var tidlig i tjueårene og studerte. Jeg hadde CD-en, selv om den ikke akkurat ble spilt i hjel på hybelen. (The Velvet Undergrounds «bananalbum», som Lou Reed og gjengen ga ut med den tyske sangeren Nico og med Andy Warhols berømte gule banan på coveret, hadde jeg dessverre ikke noe forhold til.)

Men generasjon Z, som ifølge kompisen min har omfavnet The Strokes, er altså de som er unge 

. De hadde enten ennå ikke blitt født, eller de var små barn, da New York-bandet ble et fenomen.

 at Hjallis hadde et poeng. Jeg trodde The Strokes gradvis bare hadde svunnet hen, men de siste årene har gruppa og deres dansbare og støyfulle storbyballader blitt oppdaget av ungdommer gjennom plattformer som Instagram og Tiktok. Og et kvart århundre etter sitt spektakulære gjennombrudd, spilte The Strokes faktisk på hovedscenen under Coachella-festivalen som ble avsluttet sist helg i California.

Fra samme scene som superstjernene Sabrina Carpenter og Justin Bieber sto på under festivalen, gjorde bandet noe som vakte betydelig oppmerksomhet. Da de framførte den siste låta, «Oblivius», viste de en video på de gigantiske Led-skjermene bak dem som ramset opp en rekke utenlandske statsledere som USA, gjennom CIA, hadde fått fjernet i moderne tid: Irans Mohammed Mossadegh i 1953, Guatemalas Jacobo Árbenz i 1954, Kongos Patrice Lumumba i 1961, Chiles Salvador Allende i 1973 – og så videre.

Montasjen rettet også oppmerksomheten mot den amerikansk-israelske krigen mot Iran og ødeleggelsen av mer enn 30 iranske universiteter, før et klipp viste Israels bombing av det siste gjenværende universitetet på Gazastripa. På slutten gaulet vokalist Julian Casablancas strofen «What side you standing on?», hvilken side står du på, gjentatte ganger. Blant overskriftene stuntet utløste, var følgende i magasinet Rolling Stone: «The Strokes fordømmer tiår med USA-imperialisme og krig på Coachella».

 meg til å tenke på en gammel debatt som svenske Erik Zsiga startet i 2004. Da langet den borgerlige skribenten ut mot kulturprofiler i hjemlandet, blant dem Timbuktu, Dennis Lyxzén og Robyn, som ifølge ham smykket seg med politisk korrekte venstresideverdier som de dessuten ikke levde i tråd med. «Popvänstern» var Zsigas nokså foraktfulle merkelapp på fenomenet.

I dag er The Strokes langt fra de eneste store artistene i verden som uttrykker seg politisk. Det har skjedd et merkbart skifte under Donald Trumps andre administrasjon, en radikalisering også på dette feltet. Opptrinnet på Coachella signaliserer en slags normalisering, et tegn på at et budskap som for ikke lenge siden ble avfeid som venstreekstremt oppgulp, har funnet veien inn i populærkulturen og hovedstrømmen.

Popvänstern var Erik Zsigas foraktfulle merkelapp.

Den radikaliserte popvenstresida

Hva tenkte han på? Mest sannsynlig: lite. For selv Donald J. Trump innså at delingen på Truth Social nylig av et KI-generert bilde, der han ble framstilt som Jesus, var en dårlig idé. Allerede dagen etter var posten slettet.

På det kunstige maleriet er Donald Jesus Trump omringet av tilbedere, og legger en helbredende hånd på panna til en syk mann. Ørner og kampfly svever på himmelen, der et amerikansk flagg blafrer i vinden. Noen skyggeaktige vesener synes også der oppe, og det største av dem minner mest om en Demogorgon, et av monstrene fra serien «Stranger Things».

Reaksjonene fra Trumps kristne støttespillere lot ikke vente på seg, og presidenten krøp til korset. Til pressen påsto Trump at personen på bildet ikke skulle være Kristus, men en lege.

Fadesen inngikk i Trumps pågående feide med pave Leo, etter at den katolske kirkas overhode kritiserte krigføringen i Midtøsten. Samme dag som Trump delte Jesus-bildet, skrev presidenten et innlegg der han kalte paven «svak» og «elendig», og ba landsmannen konsentrere seg om å være en ordentlig pave, framfor å lefle med «den radikale venstresida».

Da Trump stilte til presidentvalg i 2024, beskrev han kampanjen som et «rettferdig korstog» mot «ateister, globalister og marxister». I dette korstoget, og i bevegelsen Make America Great Again (Maga), har Trump til nå klart å samle nokså ulike kristne strømninger i USA, både innenfor katolisismen og protestantismen.

Samtidig som Trumps personlige forhold til troa først og fremst har framstått som opportunistisk, har den mest kristennasjonalistiske fløyen av Maga fått stadig mer makt – representert av folk som visepresident J.D. Vance og forsvarsminister Pete Hegseth, som henholdsvis er katolikk og protestant. Av disse har Hegseth utmerket seg i rolla som en militaristisk svovelpredikant. Overkroppen hans er tatovert med korsfarersymbolikk, inkludert et stort jerusalemskors på brystet, samt ordene «Deus vult» (Gud vil det) og «kafir» – arabisk for vantro – på høyrearmen.

På Hillsdale College i Michigan, USA, sitter en historiker som i flere tiår har forsket på kristendommens utvikling i hjemlandet. D. G. Hart har skrevet en lang rekke bøker, der han tar for seg protestantismen og spesielt arven etter den fransk-sveitsiske teologen Jean Calvin.

Jeg tror ikke Trump selv har noen føling med dette.

Guden for sprø ting

Armageddon er visst utsatt, enn så lenge. Mens Donald Trump og Benjamin Netanyahu har holdt verden fanget i sin krigspsykose, har jeg iblant tenkt på en kjent scene i «Dr. Strangelove», Stanley Kubricks mørke kaldkrigssatire fra 1964. Når USAs fiktive president Merkin Muffley tar imot Sovjets ambassadør midt i et krigsråd, havner russeren i slagsmål med en amerikansk general. Da roper Muffley: «Gentlemen, you can’t fight in here! This is the war room!»

 i krigsrommet, altså. Replikken er dekkende for møtene Trumps indre krets holdt i «Situation Room», da beslutningen om å gå til krig mot Iran ble tatt. Slik prosessen beskrives i The New York Times, var det ingen basketak – vi snakker tross alt om siviliserte mennesker – og, skal vi tro journalistene, knapt nok krangling.

Saken er skrevet av Jonathan Swan og Maggie Haberman og er basert på materiale fra reporternes kommende bok «Regime Change: Inside the Imperial Presidency of Donald Trump». Ifølge nettstedet Axios har Swan og Haberman gjort rundt tusen intervjuer i arbeidet med boka.

11. februar i år, der Netanyahu deltok fysisk og Mossad-sjef David Barnea var med digitalt, la israelerne fram en slagplan. De hevdet Irans ballistiske missilprogram kunne settes ut av spill i løpet av noen uker, og at regimet ikke kom til å være i stand til å stenge Hormuzstredet. De forventet også at det iranske folk igjen kom til å ta til gatene og understrekte at Mossads agenter ville gjøre sitt for å sikre at protestene eskalerte til et fullt opprør. Kombinert med vedvarende bombing, skulle det hele kulminere i det iranske regimets kollaps. Netanyahus folk hadde også forberedt en presentasjon om potensielle ledere som kunne ta over. Blant dem var Reza Pahlavi, den USA-baserte sønnen til Irans tidligere monark.

Allerede dagen etter konstaterte CIA-sjef John Ratcliffe overfor Trump at den israelske planen var «farseaktig». Utenriksminister Marco Rubio kalte det israelske scenarioet «bullshit». Da Trump spurte forsvarssjef Dan Caine hva han syntes, svarte generalen at israelerne pleide å «overselge» sin sak, vel vitende om at de trengte USAs støtte i en storkrig mot Iran. Visepresident J.D. Vance framstilles som den mest kritiske, som advarte Trump både om følgene i Midtøsten og for hans oppslutning hjemme.

Den eneste som helhjertet ønsket Iran-krigen, ser ut til å ha vært forsvarsminister Pete Hegseth. På det siste møtet, to dager før krigserklæringen kom, var det likevel ingen som sa nei. «Jeg tror vi må gjøre det», konkluderte Trump.

kommer fram i The New York Times-artikkelen, er dypt urovekkende, på flere nivåer. For det første underbygges antakelsen om at dette er en krig som Israel har klart å overbevise sin viktigste allierte til å være med på. For det andre viser det seg at flertallet av de mest sentrale aktørene rundt Trump var skeptiske til å starte krigen, uten at noen av dem turte å stå opp mot presidenten da det virkelig gjaldt.

Jeg vil legge til et tredje moment: Om verdenssamfunnet hadde klart å stanse Israel under folkemordet i Gaza, om straffriheten ikke var så total, ville Iran-krigen skjedd da? Jeg tviler. Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Ingen slåssing i krigsrommet

Det er ikke alle forunt å få en regnefeil oppkalt etter seg. Men det fikk altså Robert McNamara, som var USAs forsvarsminister mesteparten av 1960-tallet. «McNamaras feilslutning» stammer fra Vietnamkrigen og ministerens oppheng i tall og kalkyler, som ble forklart med at han kom rett fra lederjobben i bilgiganten Ford Motor Company. En historie som går igjen, er en samtale han hadde med brigadegeneral Edward Lansdale i 1962.

McNamara ville da utvikle en modell som kunne beregne hvordan felttoget i Asia gikk, basert på en liste med målbare faktorer. Lansdales forslag til sjefen var at han skulle ta med en «x-faktor». McNamara noterte flittig og spurte hva x-en sto for. Følelsene til vanlige vietnamesere på bygda, svarte Lansdale. Da visket McNamara ut bokstaven og bemerket at noe sånt gikk det jo ikke an å måle.

Den som først fortalte meg om «McNamaras feilslutning», var en iraker jeg traff for mer enn 20 år siden. Han representerte en av klanene som deltok i motstandskampen mot USAs okkupasjon av hjemlandet hans, og i løpet av intervjuet dro mannen fram denne anekdoten fra Vietnamkrigen.

Statistikken, enten den handlet om ildkraft eller kjøpekraft, tilsa at vietnameserne skulle tape. Men i Det hvite hus og Pentagon hadde de glemt x-faktoren, som var den jevne vietnamesers vilje til å gripe til våpen for å drive ut inntrengerne. Dermed led USA sitt ydmykende nederlag, foreviget i bildet fra 1975 av et evakueringshelikopter på taket av ambassaden deres i Saigon.

Amerikanerne hadde ikke lært noe, mente irakeren. I angrepet mot Irak i 2003 brukte daværende president George W. Bush USAs militære overlegenhet for alt den var verdt, for å sette fienden raskt ut av spill og eliminere enhver motivasjon til å yte motstand. «Shock and awe», sjokk og ærefrykt, het taktikken, som amerikanske myndigheter annonserte bredt og skrøt av. Regimet til Saddam Hussein falt raskt. Problemet var bare at USAs mann i Bagdad, Paul Bremer, også oppløste statsadministrasjonen og militæret.

I kaoset sto flere hundre tusen irakiske soldater som brått var blitt arbeidsløse, i et land der diktatoren var borte og erstattet av en vestlig invasjonsstyrke. Blant de avsatte offiserene var folk med kjennskap til gamle våpenlagre, og snart begynte angrepene mot okkupantenes patruljer og baser. Etter hvert tok opprørernes improviserte veibomber så mange amerikanske liv at USA måtte revurdere det hele. Men det tok tid: Først i 2021 var de fleste USA-styrkene ute av Irak.

I begge kriger betalte sivilbefolkningen den største prisen, i form av massedød, fordrivelse, frykt og traumer. I den pågående Iran-krigen, som Donald Trumps administrasjon igangsatte sammen med Israel for en måned siden, vet vi fortsatt ikke hva de totale menneskelige kostnadene kommer til å bli. Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet, er at amerikanerne igjen har forregnet seg – og det på spektakulært vis.

Imperiet har bare rå makt og overmot igjen.

Forfølges av fatal følgefeil

Et lite ordvalg kan være enormt avslørende. Som i denne forsidehenvisningen, som jeg nylig kom over i bokbilaget til danske Weekendavisen: «Jean Améry overlevede Auschwitz, men stolede aldrig på tyskerne igjen.» Les setningen en gang til. Jean Améry, essayisten som satt i tre av nazistenes konsentrasjonsleirer, inkludert Auschwitz, kom altså levende fra holocaust – 

«Men»? Innebærer ikke ordvalget en forventning om at Améry, tross alt, burde vært litt mer takknemlig og tilgivende, siden tyskerne ikke klarte å utrydde akkurat ham?

Den naturlige formuleringen ville selvfølgelig vært å erstatte «men» med «og»: Jean Améry, som var offer for Tysklands kollektive umenneskeliggjøring av jødene, som ble arrestert og torturert, som levde med traumene resten av livet, overlevde det hele – 

Ironisk nok henviste Weekendavisen til omtalen av en ny, dansk oversettelse av Jean Amérys kjente verk fra 1966: «Ved forstandens grenser. En overlevendes forsøk på å overkomme det uoverkommelige». I essaysamlingen tar Améry et oppgjør nettopp med en forventning om at folk som ham, ofrene, skulle ha kommet seg videre etter folkemordet.

60 år etter utgivelsen står tekstene igjen som gjenstridige påminnelser, om forsøket på å tilintetgjøre et folk, om fysiske og sjelelige arr hos de som unnslapp og, ikke minst, om fortrengning fordekt som forsoning. Personlig syns jeg også Améry, som var fra en katolsk-jødisk familie i Østerrike og bodde både i Belgia og Frankrike, skriver svært innsiktsfullt og tankevekkende om tilhørighet, eller mangel på sådan, og hva det betyr for individ og samfunn.

I norsk sammenheng er det verdt å påpeke at utgiveren som i 1994 fikk oversatt og publisert Amérys bok i Norge, var et lite forlag som het Document. Men den tråden må jeg ta opp igjen litt seinere.

Jean Amérys vedvarende mistro til det tyske ligger allerede i navnet. Da han ble født i Wien i 1912, het han Hans Maier. Oppveksten var først og fremst preget av morens katolisisme, ikke farens jødiske kulturarv. «Jeg var jøde, på samme måte som en klassekamerat var sønn av en husvert som var gått konkurs», skriver Améry. Med andre ord: Identitetsmarkøren var personlig uviktig for begge og ble først merkbar i møte med samfunnets stigmatiserende blikk.

Tida leger ingen sår

Dronene kan høres langt inn i Terminal B i Kirkenes, bare noen kilometer fra grensa til Russland. Den truende lyden kommer ikke fra de samme våpnene som herjer i Ukraina, men er del av prosjektet «My tent is not a shelter» av den palestinske kunstneren Mohamed Jabaly. Utstillingen er satt opp i anledning festivalen Barents Spektakel, som foregikk forrige uke i Kirkenes.

På et lerret ser jeg en dronevideo fra Gaza før stedet ble jevnet med jorda av Israel. Bygningene, høyreiste og lave, står tett i tett, mens bølgene skyller inn mot den langstrakte stranda med sine fiskebåter og solsenger. Men like ved lerretet henger også bilder og små skjermer som dokumenterer utslettelsen av Jabalys hjemsted. Nok en dronevideo vises der, av palestinere som beveger seg i horder langs kyststripa, bærende på det de har klart å få med seg.

finner jeg og mange andre veien til Samfunnshuset i Kirkenes, der bandet Honningbarna skal opptre. Den mest lojale fansen har stilt seg fremst med kefije (såkalte Palestina-skjerf) på hodet og rundt halsen, lenge før musikerne står på scenen der de etter hvert drar sin velkjente låt «Fri Palestina».

Folk i byen forteller meg at engasjementet har økt under folkemordet. I desember 2023 deltok ansatte ved Kirkenes sykehus i en aksjon for å vise sin solidaritet med helsepersonell i Gaza. Våren 2024 ble Palestinakomiteen i Finnmark stiftet og har siden blant annet arrangert markering på årsdagen for al-Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. Partiene på venstresida, LO og Fagforbundet har ikke minst gjort sitt for å bevisstgjøre og mobilisere lokalt.

 Barents Spektakel er det kalt inn til fakkeltog i Kirkenes. Årsaken denne gangen er fireårsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den geografiske nærheten til Russland og de historiske forbindelsene til folket på den andre sida av grensa gjør temaet langt mer sensitivt her, og på en helt annen måte, enn i Oslo. Blant de 3500 innbyggerne fins russere som bodde her lenge før krigsutbruddet, de som har søkt tilflukt fra Putin-regimets tvangsmobilisering og selvfølgelig ukrainere som har flyktet fra katastrofen i hjemlandet.

Denne tirsdagskvelden deles det ut fakler på John Savios plass, der folk har stilt seg opp med bannere bak et trommeorkester. Fakkeltoget beveger seg sakte gjennom Kirkenes, forbi skilt der gatenavnene står med både latinske og kyrilliske bokstaver, mot det russiske konsulatet i byen. Helt fremst kjører en blå og gul bil som det står «Stop War» og «Stop Putin» på. Kjøretøyet til russiske Anton Kalinin er et lite landemerke på hjul i Kirkenes, men har også blitt vandalisert flere ganger av folk som misliker budskapet.

Den øvrige lokalbefolkningen er satt på en solidarisk prøve. Så forteller noen at en del av kirkenesværingene som deltar i Ukraina-markeringene, er de samme som er aktive i Palestina-saken. Er det sånn også andre steder? Har ikke folk ofte valgt én av de to kampene, bevisst eller ubevisst? I så fall er aktivistene i Kirkenes en påminnelse til oss andre: Solidaritet er ikke nødvendigvis et nullsumspill, og empati er ikke noe som minker når den deles på flere mottakere.

Befolk­ningen er satt på en solidarisk prøve.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Minst to ganger var det noen som humret eller lo. Som i seg selv er smått utrolig, gitt at taleren var stiv som en stokk og stadig snublet i sine egne, unnskyld, taleskriverens ord. Jeg sikter til USAs utenriksminister Marco Rubio, som brukte selveste Valentinsdagen til å presentere sin passiv-aggressive kjærlighetserklæring til Europa.

Statsledere, diplomater, offiserer og journalister hadde benket seg for å høre Rubio i München lørdag. Mange var nervøse. Kom Rubio til å være like konfronterende som visepresident J.D. Vance året før? Eller ville han slå an en mer forsonende tone?

 det siste. Talen inneholdt et dusin henvisninger til den vestlige sivilisasjon, med ulike adjektivkombinasjoner foran. Rubio snakket om «en stor sivilisasjon», «en stor og nobel sivilisasjon» og «den største sivilisasjonen i menneskehetens historie», som startet i Europa og spredte seg til Amerika. Rubio hyllet vestlige misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende som dro ut i verden og «bygde enorme imperier» som strakte seg over hele kloden. Hele veien understreket Rubio at alt dette vakre hadde deres forfedre skapt sammen.

Fordi folkemord, slavehandel, pisking og plyndring ikke hørte hjemme i de romantiske omgivelsene som sikkerhetskonferansen i München utgjorde, pratet Rubio heller om kultur. Han ramset opp Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci og, ja, Beatles og Rolling Stones. Med sistnevnte avvæpnende referanse kom den første humringen. Andre gang Rubio greide å bryte opp den anspente atmosfæren, var da talen gikk over i en inderlig feiring av innvandrere – ikke ecuadorianerne og somalierne, åpenbart, men engelskmenn og skotter, samt irer, italienere, franskmenn og spanjoler som i sin tid kom til USA.

Her nevnte Rubio også tyskere som «forvandlet tomme sletter» til bugnende jordbruksanlegg og, la han til, «dramatisk oppgraderte kvaliteten av amerikansk øl». Da brøt latteren løs i Bayern, hjemstedet til 

, den berømte tyske reinhetsloven fra 1516 om hva slags ingredienser ølet skal ha.

 altså. Skal det virkelig ikke mer til? For Donald Trumps utsendte fikk stående applaus da han var ferdig, både av de i dress og de i uniform. Under intervjuet på scenen etter talen var første bemerkning fra vertskapet at det hadde gått «et lettelsens sukk» gjennom lokalet da Rubio framførte budskapet sitt. Hadde de ikke hørt hva Rubio sa? Innimellom flørten med Europas kulturarv refset han blant annet FN, som ifølge ham «ikke klarte å løse krigen i Gaza». En vill uttalelse, all den tid USA har væpnet, sponset og legitimert Israels folkemord og brukte sin vetorett 

 for å blokkere en FN-resolusjon om våpenhvile. Rubio hånet også omverdenen for å ikke ha håndtert Iran og Venezuela, før USAs B-2 bombefly og spesialstyrker fikset biffen.

Det verste er likevel måten europeiske representanter applauderte en sivilisasjonsfortelling der bare én bestemt gruppe, altså hvite med røtter i Europa, kan berike et vestlig samfunn. I München serverte Marco Rubio på et vis sin egen reinhetslov – og tilskuerne klappet villig.

Sjarmen i Marco Rubios reinhetslov

I slutten av januar kom en nyhet som trolig gikk de fleste hus forbi. Da omkom mer enn 200 mennesker som følge av at flere gruver kollapset øst i Den demokratiske republikken Kongo. Regnet hadde utløst jordras, noe de dårlig vedlikeholdte sjaktene ikke tålte. Gruvene tilhører Rubaya-anlegget, som produserer rundt 15 prosent av verdens coltan. Mineraltypen brukes i framstilling av tantal, som inngår i alt fra smarttelefoner, laptoper og elbiler til jetmotorer, vindturbiner og rakettkomponenter.

De berørte gruvene ligger i et område som siden 2024 har vært kontrollert av opprørsgruppa M23. Ifølge FN har militsen, som støttes av Kongos naboland Rwanda, innført en skatt på coltan som sikrer dem 800.000 dollar måneden. Arbeiderne som graver sjaktene og utvinner mineralene for hånd, med livet som innsats, tjener noen få dollar per dag.

Gruveulykken skjedde få dager etter publiseringen av en ny bok, som belyser skyggesidene av vår høyteknologiske tidsalder og rivaliseringen som ligger bak. «The Elements of Power: A Story of War, Technology and the Dirtiest Supply Chain on Earth» er skrevet av den amerikanske journalisten Nicolas Niarchos, som har desidert boka til befolkningen i Kongo.

Over 70 prosent av landets 115 millioner innbyggere lever i fattigdom, og mer enn 40 prosent av kongolesiske barn er underernærte. Urovekkende mange av dem fødes med misdannelser som knyttes til gift fra gruvene. Tallene blir enda grellere om man ser dem i lys av Kongos enorme naturressurser og rolla landet har i produksjonen av ting vi bruker daglig og som dessuten anses som nøkkelkomponenter i det grønne skiftet.

I 2023 sto Kongo aleine for 40 prosent av verdens coltan-leveranser. Landet er i tillegg desidert største leverandør av kobolt, med 60 prosent av det globale markedet. Kobolt er et sentralt element i såkalte litium-ionbatterier, som er de vanligste ladbare batteriene i elektronikken vi omgir oss med. Det er denne batterikategorien Niarchos konsentrerer seg om i boka, som sammenligner litium-ionbatterienes betydning for vårt århundre med den olja hadde på 1900-tallet.

Litium-ionbatterier holder liv i blant annet mobiler, datamaskiner og elbiler – enten de er fra amerikanske Apple, Dell og Tesla eller kinesiske Xiaomi, Huawei og BYD. Jakta på materialene som trengs for å lage disse batteriene og annet, preger da også den geopolitiske turbulensen verden er midt oppi – uansett om dragkampen gjelder Grønland, Ukraina eller andre steder med mineraler og metaller stormaktene ønsker kontroll over.

Nicolas Niarchos dveler lenge ved utbyttingen av Kongo, med en grundig gjennomgang av kolonihistorien. På 1880-tallet kapret den belgiske kong Leopold II et territorium i Sentral-Afrika som var 77 ganger større enn Belgia og kalte det Fristaten Kongo. Der innførte Leopold et terrorregime som brukte utstrakt slavearbeid for å utvinne og eksportere ressurser som elfenbein og rågummi. Leopolds prosjekt, som formelt ble avviklet i 1908, kostet ifølge Niarchos opp mot 13 millioner menneskeliv.

Kina står for 70 prosent av utvinningen.

Rivalene graver seg ned i tide

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

To helt ulike, men ikke urelaterte ting skjedde i Europa forrige tirsdag. I Davos holdt Canadas statsminister Mark Carney sin tale på Verdens økonomiske forum, der han fastslo at vår verdensorden var midt oppi «et brudd». Carney tok et uventet oppgjør med sin nabo i sør og oppfordret mellomstore makter til å løsrive seg fra USAs grep og søke likeverdige fellesskap. «Dette er Canadas sti», kunngjorde Carney til stående applaus.

Samme dag, åtti mil lenger nordvest, foregikk en rettshøring i Brussel. Møtet gjaldt en gammel drapssak, nemlig mordet på Patrice Lumumba – mannen som i 1960 ble den første demokratisk valgte lederen i Kongo, etter frigjøringen fra kolonimakten Belgia. Men bare i løpet av noen måneder var Afrikas store håp blitt styrtet, kidnappet og henrettet.

 etterkommere som nå prøver å få stilt noen til ansvar. På høringen deltok Étienne Davignon, en nå 93 år gammel belgisk eksdiplomat som anklages for å ha vært delaktig i konspirasjonen mot Lumumba. Det er uvisst om saken i det hele tatt vil bli ført i Belgia, som bare har erkjent «moralsk ansvar» for Lumumbas død.

Jeg kom litt tilfeldig over nyheten om prosessen i Brussel, som hadde druknet i all viraken rundt Carneys opptreden i Davos. Men nettopp fordi Carneys uttalelser ble hyllet som en slags antikolonial uavhengighetserklæring, fikk jeg lyst til å gå tilbake til talen Lumumba holdt på Kongos første dag som selvstendig stat.

Under den høytidelige seremonien i Leopoldville (dagens Kinshasa) satt Lumumba, bebrillet og med tversoversløyfe, og hørte først på en nedlatende utlegning fra kongen av Belgia. Baudouin I lovpriste sin «eksepsjonelle» slektning Leopold II, herskeren over et skrekkvelde i Kongo fra 1885 til 1908, for å ha klart å bringe «sivilisasjon» til området. Belgia hadde sendt «sine beste sønner» til Kongo og gitt folket der frihet og «et lykkeligere liv», sa Baudouin. Og nå var belgierne villige til å skjenke dem uavhengighet.

 var bunnløs. Leopolds koloniale prosjekt kostet opp mot ti millioner menneskeliv og røvet territoriets naturressurser gjennom omfattende slavearbeid. Av de utallige forbrytelsene som er dokumentert, nevner jeg bare én her: På et bilde fra 1904, tatt av misjonæren Alice Seeley Harris, sitter den kongolesiske plantasjearbeideren Nsala og ser på to små, avkuttede lemmer. Det er hånden og foten til hans fem år gamle datter Boali. Hun var blitt drept sammen med mora, som straff for at faren ikke hadde klart å samle nok rågummi.

Det var ikke satt av taletid til Lumumba, som like fullt tok ordet. Fra podiet sa han, mens Baudouin satt til venstre og lyttet, at Kongos uavhengighet ikke var en gave. Den var noe kongoleserne selv hadde kjempet for å oppnå, med «tårer, ild og blod», en nødvendig kamp for å «få en slutt på det ydmykende slaveriet som ble tvunget på oss». Jorda deres var blitt plyndret, sa Lumumba, fordi loven «kun anerkjente den sterkestes rett». Han tordnet mot rasismen i kolonisystemet og konstaterte at menneskerettighetene gjaldt alle borgere, og at enhver form for diskriminering måtte ta slutt.

Lumumba mante til enhet og fred, «ikke riflenes og bajonettenes fred», men den som sprang ut av innbyggernes «hjerter og velvilje». For å oppnå alt dette, understreket Lumumba, kunne ikke Kongo lene seg på «vår kolossale styrke og enorme rikdom» alene, men også støtte fra andre land – forutsatt at de ikke var ute etter å presse Kongo til å føre politikk kongoleserne ikke ønsket.

. Talen forseglet langt på vei Lumumbas skjebne, selv om budskapet hans var langt fra ekstremt. Lignende aspirasjoner ble annonsert i land etter land i det globale sør på den tida. «Vi har valgt vår egen sti», sa Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, mer enn 70 år før Mark Carney brukte samme bilde i Davos. Nehru la til at ingen andre makter kunne diktere Indias veivalg, verken militært eller på annet vis.

Etter bruddet i Davos bør Vestens ledere lese denne talen fra 1960

Yngvild Gotaas Torvik

Ole Øyvind Sand Holth

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos. 

I går ble tidenes mest dramatiske utgave av Verdens økonomiske forum avsluttet i Davos. Den sveitsiske alpebyen kan i framtida stå igjen som gravstedet til den transatlantiske alliansen. Konferansen vil også huskes for talen til Canadas statsminister Mark Carney, som tok et oppsiktsvekkende oppgjør med USAs behandling av sine partnere. Statusen i forholdet, som har bestått i åtte tiår, må nå anses som «et brudd, ikke en overgang», fastslo Carney.

Hva skal venstresida tenke om det som nå utspiller seg? Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte tenkere.

 Hvilke tanker gjør du deg om bruddet mellom USA og resten av Vesten, som har blitt så åpenbart under årets Davos-møte?

 Hva synes du om den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han sa at «vi visste at historien om den regelbaserte verdensordenen var delvis falsk»?

Indisk essayist og forfatter av «Raseriets tidsalder»

1) Bruddet skulle skjedd for lenge siden. Jeg har snakket om det i mer enn et tiår, mens Europas politiske og mediale klasser higet etter en høyst lønnsom romanse med amerikanske liberalere i maktposisjoner, med ønske om å få en bit av den store amerikanske bonanzaen, sitte i konsernstyrer, motta stipender, sende barna dit for å få høyere utdanning og så videre. Og de klarte ikke å se hva som var i ferd med å skje i innenrikspolitikken i USA.

2) Jeg syns ikke det er noe originalt eller interessant i Carneys tale. Kun folk som er flasket opp med på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at dette var velsmakende eller næringsrikt. Vi er mange som i lang tid har sagt det han sa, men vi ble latterliggjort som radikale og ekstreme venstrevridde av de folkene jeg nevnte over, som ikke ville se den ubehagelige virkeligheten i øynene, men heller delegitimere og stilne de som prøvde å peke på den virkeligheten.

Kun folk flasket opp på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at Mark Carneys tale var velsmakende eller næringsrik.

Velkommen etter! Hilsen venstresida

I dag, mens årets utgave av Verdens økonomiske forum går mot slutten, mimrer jeg. Noe av det mest spennende jeg fikk gjøre i Klassekampen da jeg begynte her i 2004, var nemlig å dekke det som var selve motsatsen til det topptunge årlige treffet i Davos: Verdens sosiale forum.

De to forumene har som regel gått parallelt. Men der førstnevnte er kjent som en eksklusiv møteplass for verdens rikeste og mektigste, ble sistnevnte en unik og viktig arena for sosiale bevegelser fra hele kloden. Målet var å knytte bånd og meisle ut alternativer til kapitalisme, krig og klima- og miljøødeleggelse.

forum så dagens lys i 2001, i Porto Alegre i Brasil. Siden ble det avholdt hvert år i ulike byer og fikk regionale, nasjonale og lokale avleggere, også her til lands. Alle steder har den brokete forsamlingen vært samlet under et felles slagord: «En annen verden er mulig!»

I tillegg til møtene i Norge deltok jeg på de europeiske variantene av forumet i London og Aten, og de globale versjonene i Porto Alegre, Belém (også i Brasil) og Dakar i Senegal. På mitt første verdensforum var jeg en av så mange som 155.000 registrerte.

Det er ingen hemmelighet at forumene var nokså kaotiske. Ting startet sjelden i tide. Panelene og talerlistene este ut. Alternative arrangementer ble alltid satt opp i protest mot noe. Uforutsigbare ting skjedde, som da Venezuelas president Hugo Chávez plutselig dukket opp i hotellobbyen, der han skapte oppstyr og sang en vise til den baskiske reporteren jeg sto sammen med.

Gjennom de tettpakkede dagene, uansett hvilket land vi var i, strømmet en spesiell energi: Den som oppstår bare når mennesker med helt ulike bakgrunner havner i samme demonstrasjon, enten de er jordløse bønder fra Sør-Amerika, metallarbeidere fra Nord-Europa, frigjøringsveteraner fra Afrika eller miljøvernere fra Asia.

 jeg snakket med under en av samlingene, for mer enn tjue år siden, var den nå avdøde egyptiske økonomen Samir Amin. Han advarte om at vi var på vei inn i en «en oligarkisk transnasjonal kapitalisme», der verdens rikeste stater utøvde «en kollektiv imperialisme» for å sikre tilgang til markeder og ressurser. På toppen av dette var USA ute etter å befeste sin militære dominans, bemerket Amin og la til at «de øvrige landene er underlagt dette prosjektet».

Amin tok til orde for å bryte opp kontrollen som spesielt amerikanerne hadde over teknologi, kommunikasjon, tilgang på naturressurser, kapitalflyt og ikke minst militær kapasitet. Washingtons strategi var ifølge ham å bruke det ene overlegne monopolet de fremdeles hadde – militærmakt – for å vinne fram på de andre områdene. I den prosessen, sa Amin, var USA villig til å «snikmyrde» strukturer som FN for å tvinge gjennom sin vilje.

Å lese uttalelsene igjen i dag, etter Donald Trumps angrep i Venezuela, trusler mot Grønland og opptreden i Davos, der han i går opprettet et slags skyggeråd utenfor nettopp FN, er nedslående. Men det er også en påminnelse: Det haster å bygge en motvekt, som den for lengst falmede forumbevegelsen prøvde å være en spire til.

Make Verden Great Again

Da NRK i desember filmet folkemengden som hedret fredsprisvinner María Corina Machado i Oslo, la jeg merke til noe. I forgrunnen, blant alle eksil­venezuelanerne, sto noen eksil­iranere. I hendene hadde de flagget til Pahlavi-dynastiet, med løve og sol, og plakat med bilde av Irans avsatte kronprins Reza Pahlavi.

Dette var drøye to uker før det siste opprøret brøt ut i Iran. Det ble utløst av den dype økonomiske krisa i landet, men rettet seg raskt mot hele det islamske preste­regimet som har hatt makta i 47 år. Sikkerhetsstyrkene har slått brutalt ned på demonstrantene: Ifølge den iranske menneskeretts­gruppa HRANA er 2600 drept, mens 16.700 er arrestert. Regimet har på sin side mobilisert tilhengerne mot de som, med livet som innsats, har krevd en slutt på ayatolla Ali Khameneis styre.

 har det kommet rapporter om små og store protestmarkeringer. På mine sosiale medier har jeg fått opp innhold om aksjoner blant alt fra oljearbeidere og lastebilsjåfører til maskerte anarkister og jenter som driver med breakdance. I et sammensatt land med 90 millioner innbyggere, inkludert en rekke etniske minoriteter, må en genuin oppstand også bli mangfoldig.

Likevel er detén regimemotstander som mer enn noen annen har inntatt en lederrolle på den internasjonale scenen, nemlig den tidligere nevnte Reza Pahlavi. Han er sønn av sjah Mohammed Reza Pahlavi, som ble Irans konge i 1941. Etter kuppet mot den demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh i 1953, tok Pahlavi styringen i landet. Kuppet, som amerikansk og britisk etterretning initierte og støttet, var motivert av at Mossadegh nasjonaliserte oljesektoren og dermed utfordret vestlige interesser i regionen.

Sjahveldet var beryktet for sin overdådighet, korrupsjon og brutalitet der opposisjonelle – enten de var sosialister, kommunister, islamister eller annet – ble forfulgt av sikkerhetstjenesten Savak. Da frustrasjonen kulminerte i Den iranske revolusjon i 1979, var det de islamistiske kreftene som gikk seirende ut.

 har monarkistene bygd opp et eksilnettverk som har fått stor innflytelse, spesielt i USA der Reza Pahlavi har bodd siden han var 17 år. Derfra har han oppfordret iranere til å innta bysentra og heise dynastiets flagg, og lovet sin hjemkomst. På plattformen X ba han Donald Trump «være forberedt på å intervenere for å hjelpe folket i Iran». Trolig håper han på noe som ligner Trumps angrep mot Venezuela 3. januar, som fredsprisvinner Machado hyllet.

Da Israel bombet Pahlavis hjemland i fjor, manet han til regimeskifte og tilbød seg å være overgangsleder, slik han har gjort i dag. I så fall vil Iran knytte seg til Israel, noe Pahlavi varslet da han i 2023 hadde et varmt møte med statsminister Benjamin Netanyahu i Jerusalem.

 Machado og Pahlavi løftes fram, lurer jeg: Hvilke opposisjonelle havner i skyggen? I Iran har aktivister på venstresida rykket ut med slagord mot både Khamanei 

 USA-sanksjoner, mot intern undertrykkelse 

 utenlandsk inngripen. Men slike krefter, alle de som befinner seg mellom mullaene og monarkene, drukner dessverre i mediebildet.

Mellom mullaer og monarker

Tidligere i uka leste jeg lederen i The Guardian, som handlet om angrepet på Venezuela. Operasjonen var, ifølge den britiske avisa, uttrykk for rein «‘America First’-imperialisme». Jøss, tenkte jeg. Når var sist avisa, som politisk er plassert i sentrum, omtalte en amerikansk handling som «imperialisme»?

Noe har tydeligvis skjedd. Her hjemme minnet borgerlige Aftenposten om at det ikke er første gang «USA opptrer imperialt» i Latin-Amerika. VG unngikk i-ordet, men måtte vedgå at USA ikke kunne gi seg selv «

 til å gripe inn med makt i en suveren stat».

Det er ikke så lenge siden vi som stadig har mast om USA-imperialismens farer, ble ledd av i de samme kretsene. Bare et drøyt tiår tilbake var stemningen nemlig en helt annen. Den globale mobiliseringen mot USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003 hadde for lengst ebbet ut. Dessuten het mannen som satt i Det hvite hus, Barack Obama og var vinner av Nobels fredspris.

I Syria herjet en blodig borgerkrig, der opprørerne ba om vestlig militærintervensjon for å få fjernet diktatoren Bashar al-Assad. I Venezuela raste kraftige protester mot Nicolás Maduros ferske styre, frontet av blant andre opposisjonsleder og fjorårets fredsprisvinner, María Corina Machado. I Ukraina hadde ikke minst Vladimir Putin annektert Krimhalvøya og sendt russiske styrker inn for å støtte separatister øst i landet.

Alle tre steder advarte folk på venstresida om amerikansk innblanding og fare for ytterligere eskalering. De snakket om de katastrofale følgene av Libya-bombingen kort tid i forveien, Washingtons rulleblad i Latin-Amerika og Natos opprustning langs Russlands grense. Samtidig kastet kritikerne seg over dem med anklager om at de lukket øynene for Assads nedslakting, Maduros undertrykking og Putins erobringsiver. Jeg skriver «de», men kunne like gjerne skrevet «vi», fordi også jeg var i skvisen.

I 2012 beskrev Eirik Løkke, rådgiver i den liberale tankesmia Civita, det han kalte «den øredøvende stillheten» på venstresida om grusomhetene i Syria. Hvor var SV? Gaza-legene Erik Fosse og Mads Gilbert? «Faktum er at hele den norske venstresiden er tyst! Ikke en lyd å høre!», konstaterte Løkke og la til at situasjonen nok hadde vært en annen om USA eller Israel sto bak drepingen.

I en debatt om Venezuela to år seinere mente Bård Larsen, som er Løkkes kollega i Civita, at Klassekampen og undertegnede var i overkant mistenksom når det gjaldt amerikanernes interesser og rolle. Protestene mot Maduro ble ifølge Larsen «fremstilt som en mulig konspirasjon», tilsvarende det USA-støttede kuppet i Chile i 1973. «Det er godt mulig at urolighetene er orkestrert fra Washington, synes avisen å mene», het det.

USAs brudd på folkeretten startet ikke med Trump.

Er vi alle anti-­imperialister nå?

Første jula i Norge, da jeg var seks år, ble vi invitert til et middagsselskap. Huset var digert, og alt interiøret var lagd av tre. Levende ild fra en peis lyste opp ansikter, pentøy og glass.

I all denne furua sto en buffé som var overlesset av spekemat, ribbe, pølser og noe jeg seinere har skjønt var surkål. Og, selvfølgelig, poteter. Masse poteter.

Jeg snuste på den varme maten og tok inn nyansene av brunt og grått. Først da jeg kom til en skål med noe mørkerødt og glinsende, stoppet jeg opp.

var det ingenting jeg elsket mer. Det jeg spiste mest av da jeg kom til Norge, var loff med smør og syltetøy.

Jeg hadde hull i alle tennene på den tida, fordi foreldrene mine stolte på at jeg pusset dem og jeg ennå ikke kunne nok norsk til å forstå budskapet i «Karius og Baktus».

Jeg syntes loff med smør og syltetøy var mer fantastisk enn noe jeg hadde spist i mine foreldres hjemland, Japan og Sri Lanka. Jeg fantaserte til og med om at hvis kong Olav kom på besøk hjem til oss, skulle det ikke være 

Ikke japansk mochi, eller tamilsk kesari, sånn semulekake med rosiner, cashew og kardemomme som mamma pleide å lage. Nei, jeg skulle servere kongen loff med smør og jordbærsyltetøy, på vår fineste tallerken fra loppemarkedet i Ås.

første juleselskap inkluderte ikke loff, så jeg brukte et flatbrød som jeg smurte syltetøyet på. Forsiktig, forsiktig. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Til slutt fant jeg mangfoldet – blant dem i arbeidsuniform

Tyttebær-chutney

I den chilenske forfatteren Roberto Bolaños roman «Ville detektiver», som opprinnelig ble utgitt i 1998, fins en kort reiseskildring fra to mystiske øyer. Fortidas øy, der det bare fantes fortid, var bebodd av folk som kjedet seg, men var relativt lykkelige – selv om «illusjonene veide så tungt at øya sank dypere ned i elven for hver dag».

På den andre øya, framtidas øy, fantes bare framtid. Der var innbyggerne «drømmende og aggressive», faktisk var de så aggressive at de trolig ville «ende med å spise hverandre opp», heter det i Kristina Solums oversettelse.

I den brokete koalisjonen som har sluttet rekker bak USAs president Donald Trump, fins begge disse øyene. I den nostalgiske delen av leiren forener slagordet Make America Great Again (Maga) mennesker som ønsker å skru tida bakover, enten de lengter etter sterke lokalsamfunn og blomstrende industri eller ubestridt patriarkat og hvitt overherredømme.

I den mer futuristisk orienterte delen av Maga-leiren fins de som vil skru tida framover, men på sin måte. Her fins teknologioptimistene som ikke bare fantaserer om KI-drevne utopier, evig liv og kolonisering av Mars, men også avvikling av staten og demokratiet. Med andre ord: Fortida og framtida fins samtidig og skjer nå – i Det hvite hus og det ytre rom, langs Mexico-grensa og i Silicon Valley.

USA og verden fikk mange forvarsler. I boka «When the Clock Broke: Con Men, Conspiracists and the Origins of Trumpism», som skribenten John Ganz ga ut i fjor, gjør han en sosial, kulturell og politisk utgravning av 1990-tallet og minner oss om faretegnene som fantes da. Snart et år ut i Trumps andre periode er det verdt å løfte fram Ganz’ historie, om hvordan et knippe menn i USA prøvde å gjøre konservatismen revolusjonær, delvis med hjelp fra en kommunist som hadde vært død i et halvt århundre.

Ganz presenterer et sammensatt persongalleri, men dveler lengst ved Pat Buchanan. Politikeren anses som en pioner innenfor den såkalte paleokonservativismen, der paleo kommer av det greske ordet for gammel. Retningen kjennetegnes av dyp nasjonalisme og kristen tro, samt hard motstand mot abort, skeive, innvandring, frihandel og militære eventyr i utlandet.

I valgåret 1992 prøvde Buchanan forgjeves å utfordre sin republikanske partifelle, president George Bush senior, i nominasjonskampen. Vel vitende om at Buchanans budskap om å «Make America First Again» ga gjenlyd hos en grasrot som mente Bush hadde sviktet kjerneverdiene, fikk Buchanan tale til landsmøtet i Texas. Den anledningen brukte Buchanan til å lange ut ikke bare mot den demokratiske kandidaten Bill Clinton, men også feminister, homoaktivister og «mobben» som sto bak opptøyene i Los Angeles samme år, etter frifinnelsen av politimennene som hadde grovt mishandlet afrikansk-amerikanske Rodney King.

Fortida og framtida skjer nå

Årets fredspris­utdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk myte­danning

En kveld i november gikk jeg forbi Nobels Fredssenter i Oslo. Jeg hadde dårlig tid, men stoppet foran det ærverdige bygget. På fasaden hang et stort banner: «WAR IS PEACE?» Det viste seg å være tittelen på en utstilling om krig og propaganda. Navnet refererer til George Orwells roman «Nittenåttifire», der et totalitært regime hjernevasker befolkningen med disse postulatene: «Krig er fred. Slaveri er frihet. Uvitenhet er styrke.»

Få uker tidligere hadde nobel­komiteen overrasket verden med nyheten om at årets fredsprisvinner var den venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado. Machado dediserte prisen til sitt folk og, mer kontroversielt, USAs president Donald Trump.

Sistnevnte hadde da utført flere militære angrep mot båter i Det karibiske hav, utenfor Venezuelas kyst, mot angivelige «narkoterrorister». Venezuelas president Nicolás Maduro var selv blitt stemplet som terrorist og narkobaron av USA, som truet med invasjon av oljegiganten i sør.

Alt dette fikk meg til å stanse ved banneret den dagen. Og nå, etter å ha fulgt fredsprisutdelingen, har jeg tatt mer enn ett skritt tilbake.

prisen for «sitt utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela», og for «sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre». Alt tyder på at Maduro tapte valget i fjor og at Edmúndo González, mannen som stilte istedenfor Machado fordi hun ble nektet av myndighetene, var den som seiret. Det er heller ingen grunn til å lukke øynene for den brutale måten Maduros styrker har forfulgt og mishandlet sine motstandere på, også der de før har hatt støtte.

Samtidig er den offisielle fortellingen som står igjen etter utdelingen en retusjert historie, som er tilpasset den nødvendige mytedanningen rundt prisvinneren.

, som ble framført av datteren Ana, ble det sagt at Venezuela «ble til gjennom dristighet», formet av folk og kulturer som ble «tvunnet sammen». «Fra Spania arvet vi et språk, en kultur og en tro som smeltet sammen med våre forfedres urfolks- og afrikanske røtter.»

I denne skapelsesberetningen finnes verken koloniseringen, folkemordet eller slaveriet som plasserte den hvite minoriteten øverst i hierarkiet. Utelatelsen er ikke vanskelig å forstå, siden dette er eliten Machado selv er etterkommer av.

I talen het det også at Machados generasjon ble «født i et levende demokrati». Det var nok slik for de som følte seg representert av de to styringspartiene som, på grunn av den såkalte Puntofijo-pakten fra 1958, byttet på å regjere Venezuela i 40 år.

Det tjener verken freden eller demokratiets sak

Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke

Én mann symboliserer USAs terrorpsykose mer enn noen annen

Når kommer en krig hjem? For amerikanerne fins det neppe et tydeligere tilfelle i vår tid enn angrepet i Washington, D.C. i slutten av november. Da ble to medlemmer av nasjonalgarden skutt i hodet, bare to kvartaler unna Det hvite hus. Den ene døde.

Mistenkte ble identifisert som Rahmanullah Lakanwal, en 29 år gammel mann som viste seg å ha bakgrunn fra en CIA-trent dødsskvadron i hjemlandet Afghanistan.

Gruppa han var del av, ble kalt «Unit 03» og var beryktet for sin nådeløse framferd og drap på sivile i sin jakt på Taliban. Med andre ord: I sitt forrige liv hadde drapsmannen kjempet på USAs side i den viktigste slagmarka i «krigen mot terror», som ble utløst av al-Qaidas angrep mot USA 11. september 2001.

I 2021, etter 20 års feilslått krigføring og Talibans seier, kom Rahmanullah Lakanwal til USA gjennom president Joe Bidens program for afghanere som hadde hjulpet amerikanerne. Tidligere i år fikk han innvilget asyl av Donald Trumps administrasjon. Folk rundt Lakanwal hadde lenge vært bekymret over hans mentale uhelse, som følge av brutaliteten han hadde deltatt i og manglende oppfølging fra amerikanerne.

I boka «Homeland: The War on Terror in American Life», som kom i fjor, utfordrer forfatter Richard Beck likevel forestillingen om en krig der ute som stadig hjemsøker USA. For hva om den egentlige krigen, dypest sett, startet hjemme for lenge siden og bare har fortsatt i ulike former?

Beck, som til vanlig er en av redaktørene i det litterære tidsskriftet n+1, gjør en slags samfunnsmessig psykoanalyse av USA før og under «krigen mot terror». Han trekker linjer helt tilbake til den opprinnelige forbrytelsen, utslettelsen av urfolkene, og fram til i dag, med et skarpt blikk på amerikanernes skiftende fiendebilder og heltehistorier. Truende indianere på slettene ble byttet ut med turbankledde terrorister i fjellene, mens modige settlere på prærien ble erstattet med kamuflerte skarpskyttere i ørkenen og superhelter som Batman.

Sistnevnte har en betydelig rolle i Becks analyse. Her trekker han fram «The Dark Knight»-trilogien av Christopher Nolan, Batman-filmene som kom i perioden 2005–2012, altså da «krigen mot terror» raste som verst hovedsakelig i Afghanistan og Irak. Becks poeng er at Batman, den mørke ridderen, i denne perioden ble den perfekte imaginære redningsmannen for amerikanerne. For å nedkjempe skurkene i Gotham City bruker Batman de superkreftene han har, som er penger og teknologi. Beck overfører denne kjensgjerningen til virkeligheten og slår fast at «Gotham er verden, og Batman er USA».

Pete ­Hegseths løsning er en ‘360-graders ­hellig krig’ for fri­heten.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

I to nye bøker gjenoppdages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

Den radikaliserte popvenstresida

Donald Trumps overfladiske forhold til tro har banet vei for kristne ekstremister.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Tida leger ingen sår

Et lite samfunn i nord viser at empati ikke er noe som minker når den deles.

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Etter bruddet i Davos bør Vestens ledere lese denne talen fra 1960

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Hvem får egentlig representere folkeviljen når et land er i opprør?

Er vi alle anti-imperialister nå?

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredsprisutdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk mytedanning

Mørk ridder stiger fram

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migrasjonsspeilet

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

I to nye bøker gjenopp­dages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handle­kraft.

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

Den radi­ka­li­serte pop­venstre­sida

Donald Trumps overfla­diske forhold til tro har banet vei for kristne ekstre­mister.

Total straffri­het gir oss nye kriger.

I Vietnam fant ameri­ka­nerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Tida leger ingen sår

Et lite samfunn i nord viser at empati ikke er noe som minker når den deles.

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteri­drevne liv avhenger av.

Etter bruddet i Davos bør Vestens ledere lese denne talen fra 1960

Pankaj Mishra og seks andre venstre­si­de­pro­filer deler sine tanker om skils­misse­opp­gjøret i Davos.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Hvem får egentlig repre­sen­tere folke­vil­jen når et land er i opprør?

Er vi alle anti-­im­pe­ria­lister nå?

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nitti­tal­let var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredspris­utdeling ble en studie i historisk retu­sjering og politisk myte­danning

Mørk ridder stiger fram

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thi­ruchelvam har litt be­rø­ringsangst for den karnatiske musikk­arven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revo­lu­sjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migra­sjons­speilet

Kong Trumps digitale dass­tøm­ming er avledning fra en stinkende virke­lighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigs­de­par­te­ment.

I to tiår har sjarla­taner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

I to nye bøker gjenoppdages en radikal jødisk arv, som ville utfordre staten Israels grunnidé.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

Den radikaliserte popvenstresida

Donald Trumps overfladiske forhold til tro har banet vei for kristne ekstremister.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Hvem får egentlig representere folkeviljen når et land er i opprør?

Er vi alle anti-imperialister nå?

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredsprisutdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk mytedanning

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migrasjonsspeilet

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet