Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Da Gary Stevenson var 16 år, ble han utvist. Han hadde solgt cannabis for tre pund til en annen elev. Stevenson bodde da fortsatt i Ilford på Londons østkant, i en nedslitt treroms med to søsken, en far som jobbet i posten og en lærermor.

Lite tilsa at Stevenson få år etter skulle jobbe i et av verdens største investeringsbanker: Citibank. Og i dag nøler han ikke med å sammenlikne fortida som langer og karrieren som såkalt trader.

– Personlighetstypene likner faktisk veldig. Unge menn, fulle av ambisjon og testosteron, som vil være vellykkede og tjene penger, sier Stevenson. Forskjellen, legger han til, ligger i at spillet er rigget kun for én av yrkesveiene.

Klassekampen snakker med Gary Stevenson på telefon mens han er på reisefot, mindre enn én uke før han kommer til Norge for å gjeste en samling i regi av Rødt på Rockefeller i Oslo.

Siden Stevenson hoppet av finanskarusellen i 2014, har han skrevet boka 

, en innsidehistorie fra Londons finansdistrikt City. Stevenson har også en Youtube-kanal, «Garys Economics», der han snakker om økonomi til sine 1,3 millioner abonnenter.

Metoden er å ordlegge seg som han ville gjort overfor kompisene i Ilford. Som når han trekker paralleller mellom narko- og aksjehandel:

– Når du snakker med unge menn som selger dop, er de ofte selvsikre og viser det. Men innerst inne er de klare over at de kommer fra et skakkjørt sted og ikke har en sjanse, fortsetter Stevenson.

– Mens det vi har i City og andre elitemiljøer, er en ekstremt beskyttet klasse som vet at 

hva som skjer i samfunnet, kommer de til å bli ivaretatt og, trolig, vinne.

– Tradere og langere har mye til felles

I sin siste roman skildrer Tommy Orange følgende scene: Lony Red Feather, yngstemann i en søskenflokk i Oakland i California, drømmer at han er en dominobrikke. Rundt ham strekker de andre brikkene seg, rad på rad, men de har begynt å rase – og styrter stadig nærmere.

I en sånn situasjon er det lett å tenke at man har tre valg. La seg velte over ende, gå til siden eller bli stående og skyve imot.

Dette er valg som alle dine karakterer må forholde seg til i livet?

– Ja, eller: Hvis du er en dominobrikke, er det å ta et steg til siden strengt tatt ikke en mulighet, svarer Orange på telefon fra Oakland.

Den amerikanske forfatteren, som tilhører cheyenne- og arapaho-folket i Oklahoma, brakdebuterte i 2018 med romanen «There There». Boka kom på norsk to år seinere, med tittelen «Powwow».

I fjor fulgte Tommy Orange opp med «Wandering Stars», eller «Villfarne stjerner» som den ferske norske oversettelsen heter.

Orange er også aktuell som det siste tilskuddet til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, som utfolder seg i Oslo-området. Forfatterkollega Margaret Atwood foreslo Orange til prosjektet, der de inviterte skriver et verk som ikke skal kunne leses før i 2114.

I arbeidet sitt utforsker Orange hvordan historiske overgrep, som folkemord og kolonialisme, forplanter seg hos enkeltmennesker. Fysisk utslettelse, kulturell assimilering, sosialt oppbrudd og individuell fremmedgjøring – med familieoppløsning og ulike former for avhengighet som følge – er noen av stikkordene.

Hva gjorde vanlige borgere da folkemordet pågikk?

Dominoeffekten

yohans@klassekampen.no

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Snakk om min heat i celsius, ikke fahrenheit / Du er i Norge nå, as far as jeg veit 

En dag i august 2022, like før Karpes ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum, befant jeg meg i garderoben til artistene Chirag og Magdi. På et av stativene hang skjortene Chirag skulle ha på seg, spesialsydd med inspirasjon fra hans røtter i India. Ved speilene sto en rad mannekenghoder med ulike kufier, et muslimsk hodeplagg, som skulle være del av Magdis antrekk.

Halvåret jeg hadde fulgt Karpe i forbindelse med et bokprosjekt, gikk mot slutten. Staben var forsvunnet til andre deler av komplekset, bare Chirag satt igjen i et hjørne. Og litt ut av det blå spurte han: Har du egentlig fått noe ut av dette greiene her?

Det han lurte på, var om jeg hadde nok materiale. Jeg svarte bekreftende. Men sannheten er at jeg også satt igjen med noe mer, som jeg ikke delte da.

 gjorde for snart tre år siden, har jeg fått en påminnelse om med debatten som Romerike Blads samfunnsredaktør Rima Iraki startet forrige uke. Da skrev Iraki en kommentar om barn av innvandrere som nå, i voksen alder, søker seg tilbake til den delen av verden som foreldrene kom fra. Dette er folk i Irakis omgangskrets, født i Norge og med høy utdanning, som vurderer å flytte til land som Algerie, Marokko, Libanon, Emiratene og Qatar.

Iraki kaller dem «eliteinnvandrere», fordi de er jurister, leger og økonomer som er vokst opp i Norge, har gjort en klassereise og fått karriere her. Men likevel er det noe som ikke stemmer i tilværelsen deres. Nettopp fordi de har kommet seg opp og fram, har de også en større forventning enn mødrene og fedrene hadde, til å være fullt ut akseptert i det norske samfunnet. Men de tror altså at de aldri vil bli helt godtatt her og vurderer derfor mulige alternativer.

Faktorer som ytre høyres frammarsj og hykleriet i Gaza spiller også inn. Donald Trumps deportasjoner og klappjakten på Palestina-aktivister i flere europeiske land har forrykket manges syn på Vesten og fått enkelte til å snakke om behovet for en «plan B», enten den heter Blida eller Beirut.

 er en av dem som har anbefalt Irakis tekst og gitt den stor publisitet. Andre har stått fram med egne historier som underbygger Irakis poeng. Hun møter imidlertid motbør fra blant andre Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys, som avfeier det hele som «svogerforskning» og mener disse såkalte eliteinnvandrerne uansett bare kan «dra tilbake dit slekta kom fra». Advokater og doktorer i Norge som fantaserer om Qatar, minner ifølge Sojtaric om de utakknemlige norske milliardærene som har stukket av til Sveits.

En annen som reagerer sterkt, er Kjetil Rolness. «Når er Norge bra nok for ‘eliteinnvandrerne’?» spør sosiologen og musikeren på Substack. «Offermentaliteten og narsissismen blant landets mest privilegerte muslimer er nå total», slår han videre fast. Rolness forstår at folk i en viss fase av livet vil oppsøke røttene, men bemerker spydig at «du skal ha det ganske ille i Norge for å drømme om selvrealisering i Libanon».

Omtrent da innså jeg at identitet ikke er et kakediagram

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhørighet av

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

På kontoret til Midtøsten-forskeren Erik Skare, i et av byggene på Blindern i Oslo, henger et innrammet bilde. Skares felt er islamistiske palestinske motstandsgrupper, men fotografiet viser en kvinnelig palestinsk geriljakriger som fordyper seg i Maos lille røde.

En liten påminnelse, forklarer historikeren. Det var nemlig ikke nødvendigvis gitt at en konservativ, religiøs bevegelse som Hamas kom til å bli ledende på palestinsk side og styre Gazastripa.

Denne måneden kom Skare med boka «Road to October 7: A Brief History of Palestinian Islamism», som gir et ideologisk og politisk bakteppe for islamiseringen av palestinsk motstandskamp, samt historisk kontekst til det Hamas-ledede angrepet mot Israel for drøyt halvannet år siden.

Skare har gått gjennom tusenvis av sider med palestinsk litteratur om religion, politisk teori, moral og etikk, i tillegg til memoarer og en selvbiografisk roman skrevet av Yahya Sinwar – den nå drepte Hamas-toppen som var en av hjernene bak 7. oktober. Skare har også gjort intervjuer med flere nøkkelpersoner.

– Hva slags rolle hadde islam i den tidlige palestinske motstandskampen på 1950-tallet?

– I dag er det islamistene vi først og fremst forbinder med den palestinske væpnede motstandskampen. Men den gangen mente de at tidspunktet ikke var riktig, sier Skare.

Han minner om at hele den arabiske verden – også palestinerne – på denne tida var sterkt inspirert av den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser og hans sekulære selvstendighetsprosjekt.

Hele den politiske kapitalen til de moderate i Hamas ble utradert.

Alt dette kunne vært unngått

Den kjappeste måten å få et inntrykk av Ash Sarkar på, er å se 

. Da var den britiske kommentatoren og aktivisten 26 år, og gjestet det populære tv-programmet Good Morning Britain. Tema var Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia.

Mens Sarkar snakket om Trumps grensepolitikk, ble hun avbrutt av verten Piers Morgan. Han krevde å få vite om Sarkar hadde protestert mot deportasjonene under Barack Obama, eller «din helt Obama», som Morgan kom til skade for å si.

Sarkar så ut som hun hadde møtt en blotter. I beste sendetid på frokost-tv, utbrøt hun: «Han er ikke min helt! Jeg er kommunist, din idiot!»

I det påfølgende munnhuggeriet sa Sarkar blant annet at den kjente tv-profilen Morgan burde slutte å ty til stråmenn for å «veie opp for din egen inkompetanse som journalist».

Klippet er sett nesten åtte millioner ganger på Youtube-kanalen til Novara Media, medieplattformen der Ash Sarkar er blant redaktørene. For å sette tallet i kontekst: En tilfeldig valgt video på statsminister Keir Starmers offisielle Youtube-kanal, av hans besøk hos Trump, er sett 3200 ganger.

Sarkars gjennombrudd skjedde i et slags vippepunkt for radikale krefter i Storbritannia. Året før hadde Labour, som da var i opposisjon og ledet av Jeremy Corbyn fra venstrefløyen i partiet, gjort et uventet godt valg. Sarkar og mange andre tilhengere av Corbyn trodde på seier valget i 2019.

Men resultatet ble katastrofalt og en brutal ydmykelse for Labour og Corbyn. Og i en bok Sarkar ga ut i februar, «Minority Rule: Adventures in the Culture War», skriver Sarkar at hun kjente på et personlig ansvar. Årsaken var at hun, før valget, hadde brukt sin nye berømmelse til å argumentere sterkt for at Labour skulle stanse brexit, altså Storbritannias utmelding fra EU.

Hun var langt ifra den eneste med det standpunktet, som var i strid med flertallets ønske i folkeavstemningen i 2016. Uansett ble den konservative Boris Johnsons knusende seier over Labour, takket være hans løfte om å fullbyrde brexit, en vekker for Sarkar. «Jeg hadde glemt politikkens første regel: lær deg å telle», skriver hun.

Det er imperativt at vi drar hodene våre ut av egen ræv, skriver Sarkar.

Jo flere vi er sammen

Av alt jeg kunne irritert meg over med Alex Karp, har jeg hengt meg opp i én ting. Mangemilliardæren, som er daglig leder i selskapet Palantir Technologies, har aldri tatt lappen. Først var han «for fattig», og så ble han plutselig «for rik», har Karp sagt i et milelangt portrettintervju i The New York Times. Og det som plager meg mest med det, er ikke nødvendigvis at en 57-åring ikke kan kjøre bil – men at den samme fyren åpenbart er i stand og villig til å styre verden utfor stupet.

For det er erkjennelsen jeg sitter igjen med, etter å ha lest «The Technological Republic: Hard Power, Soft Belief and the Future of the West», som Karp har skrevet sammen med sin Palantir-kollega Nicholas W. Zamiska.

Jeg vet ikke hvor det gikk galt for Alexander Caedmon Karp. Han ble født i New York og vokste opp i et venstreorientert hjem, med en far som var barnelege og en mor som var kunstner. Han har selv kalt seg sosialist.

Karp, som er dyslektiker og har ADHD, tok en grad i juss på eliteuniversitetet Stanford og skrev siden en avhandling på Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt, om nyklassisk sosial teori – på tysk. Så arvet han penger, satset på gründervirksomhet og aksjer. Vendepunktet kom i 2003, to år etter 11. september-angrepene mot USA, da Karp var med å grunnlegge Palantir med studiekameraten Peter Thiel.

Risikokapitalisten Thiel har oppkalt selskapet, som skulle spesialisere seg innenfor avansert etterretning og overvåking, etter de magiske krystallsteinene i «Ringenes herre»-universet til J.R.R. Tolkien. Pengene kom fra Thiel selv og In-Q-Tel, et slags investeringsfond opprettet spesifikt for å fostre selskaper som kan tjene CIA. Thiel og Karp slo seg sammen, til tross for at de var politisk uenige: Mens Thiel blant annet endte opp med å finansiere Donald Trumps første presidentkandidatur og karrieren til Trumps visepresident J.D. Vance, støttet Karp Joe Biden og Kamala Harris.

Men sånn som jeg ser det, er Thiel og Karp to sider av samme onde. For å holde oss i Tolkiens verden: Thiel er kanskje Sauron, mørkets fyrste, mens Karp er trollmannen Saruman. I offentligheten framstår Karp som en elskverdig eksentriker, en type som er god for 8,4 milliarder dollar (88 milliarder kroner) og har ti boliger rundt om i verden (skihytter, ifølge ham selv), men likevel får seg til å si at han liker å leve «spartansk».

Karp kobler av med tai chi, som er en eldgammel kinesisk blanding av kampsport og meditasjon, i tillegg til pistolskyting («jeg er en kunstner med pistol», har han sagt) og, ja, langrenn. At vi har å gjøre med en fargeklatt av en bedriftsleder, blir tydelig i «The Technological Republic». Boka er nemlig pepret med referanser til alt fra filosofer som Goethe og Voltaire til komikeren Jerry Seinfeld og kultforfatteren Jack Kerouac.

Hvorfor kunne ikke Karp bare holdt seg til tai chi og langrenn?

Redd oss fra visjonærene

En historie jeg har hørt mange ganger i oppveks­ten, handler om en av pappas gamle venner og landsmenn. Ambalavaner Sivanandan, som bare ble kalt Siva, var opprinnelig bankmann i Sri Lanka. Ti år etter uavhengigheten fra den britiske kolonimakten, i kjølvannet av pogromene mot tamilene i 1958, dro han til Storbritannia. Der endte han med å bli aktivist og en viktig radikal tenker.

Siva var kjent for sin skarpe tunge. Og anekdoten er at han en dag hadde fått nok av engelskmenn som stadig sa: «Hva gjør du her? Dra tilbake der du kom fra!» Hva Siva svarte? «Vi er 

 dere var der. Med det oppsummerte Siva koblingene mellom britenes kolonialisme i sør og den påfølgende migrasjonen mot nord. I det siste har jeg likevel tenkt at utsagnet hans også kan ha en bredere, overført betydning.

I juli er det nemlig to hundre år siden det norske seilskipet «Restauration» forlot Stavanger. Målet var New York. De fleste av de 52 om bord var kvekere, som ville finne et sted der de kunne praktisere religionen sin i fred. Den tre måneder lange overfarten regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge. I løpet av et hundreår reiste til sammen 800.000 nordmenn for å søke lykken i USA.

 markeres gjennom hele året, der norske emigranters fortellinger også vil knyttes til vår tids immigranter i Norge og det flerkulturelle samfunnet her. «Ett lands utvand­rer er et annet lands innvandrer, da som nå», som det heter på jubileums­nettsida. Eller for å vri litt på Sivas budskap: Vi kom hit, slik dere dro dit.

Ironien er selvfølgelig at denne hedringen av Norges utvandrere foregår samtidig som president Donald Trump hyller USAs utkastere. Deportasjonene av mennesker som Trump konsekvent kaller 

, ulovlige fremmede, har åpenbart høy prioritet. Ifølge nyhetsbyrået Reuters har flere tusen føderale agenter blitt tatt vekk fra sine egentlige oppgaver for heller å drive klappjakt på folk som skal ut.

Det betyr at etterforskere som arbeidet med å avsløre og ta pedofile overgripere, terrorister og hvitsnippforbrytere, i stedet er satt til å saumfare bakgater og raide kebabsjapper for å finne papirløse.

 de uten gyldige dokumenter som tas. Tirsdag ble Rumeysa Ozturk, doktorgradsstipendiat ved Tufts University, stoppet på gata i Somerville i Massachusetts av sivilkledde agenter. Ozturk, en tyrkisk statsborger med studentvisum, var da på vei for å møte venner som hun skulle bryte fasten med. Et opptak av pågripelsen viser at totalt seks betjenter, med caps, solbriller og masker, tar Ozturks telefon, setter på henne håndjern og fører henne vekk. Bakgrunnen er at Ozturk var medforfatter av en kronikk i studentavisa, der Tufts ledelse kritiseres for å «ikke anerkjenne det palestinske folkemordet» og for å ikke trekke investeringer i selskaper med bånd til Israel.

Ifølge CNN kom Department of Homeland Security onsdag med en uttalelse, uten å legge fram bevis, der Ozturk anklages for å ha støttet Hamas. Ozturk er i skrivende stund fengslet i Louisiana, der også den profilerte Palestina-aktivisten Mahmoud Khalil holdes fanget. Begge risikerer å bli deportert, med begrunnelsen at de truer USAs utenrikspolitiske interesser og arbeid mot antisemittisme.

Først da de var gått, gikk det opp for meg

Vi er her fordi dere var der

Den 19. september 1995 gjorde The Washington Post noe utenom det vanlige. Den amerikanske storavisa publiserte da et 35.000 ord langt manifest, «Industrial Society and Its Future», som et bilag.

Forfatteren og avsenderen var en terrorist som i 17 år hadde sendt ut brevbomber i USA. I sitt korstog mot det moderne samfunnet, hadde den uidentifiserte mannen drept tre mennesker og kvestet 23 andre. Blant målene var utvalgte universitetsfolk og flyselskaper. I det føderale politiet FBIs filer ble gjerningsmannen derfor omtalt som «University and Airline Bomber», forkortet til Unabom.

The Washington Post trykket manifestet, i samarbeid med The New York Times, etter oppfordring fra myndighetene. Den såkalte Unabomberen truet nemlig å utføre en ny aksjon om kravet ikke ble innfridd, men lovet også å avstå fra terror hvis propagandaen ble sirkulert. Blant leserne var hans svigerinne og bror, som gjenkjente formuleringene og tonen, fattet mistanke og tipset politiet.

Et halvt år seinere fant FBI Ted Kaczynski, mannen bak dokumentet, i en hytte uten strøm eller innlagt vann ute i Montanas skoger. Kaczynski var en Harvard-utdannet matematiker, som tidlig på 1970-tallet trakk seg tilbake fra omverdenen for å leve i ett med naturen. I nevnte hytte fordypet han seg i litteratur av blant andre zoologen Desmond Morris, psykologen Martin Seligman og ikke minst filosofen Jacques Ellul og hans krasse teknologikritikk.

Ifølge Kaczynski selv var det miljøødeleggelser i egne nærområder som radikaliserte ham. Han sverget hevn mot «det industriteknologiske systemet». Terrorbølgen endte fatalt for Hugh Scrutton, som drev en databutikk, reklamemannen Thomas J. Mosser og Gilbert Brent Murray, som ledet en lobbygruppe for tømmerhogst.

FBI hadde aldri før brukt så mye tid og ressurser på en menneskejakt, og rettssaken endte med at Kaczynski fikk flere livstidsdommer. Da han i 2023 tok sitt eget liv på cella, var et mørkt kapittel lukket. Nesten.

For tretti år etter publiseringen har «Industrial Society and Its Future», og Ted Kaczynski selv, fått en slags renessanse. På Tiktok og andre steder på nett der Generasjon Z ferdes, legger unge mennesker ut bilder og sitater av Kaczynski, iblant klippet sammen med videoer av forurensning, overforbruk og selskapslogoer, eller der de selv er alene ute i villmarken.

De har ikke tatt the red pill, men «the Ted pill».

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Tidlig i filmen «No Other Land» sier palestinske Basel Adra noe som har bitt seg fast i meg: «Jeg startet å filme», forteller han, «da vi begynte å opphøre». Den unge mannen snakker om det lille bygdesamfunnet Masafer Yatta, på den okkuperte Vestbredden, og Israels forsøk på å viske ut familier som har bodd der i mange generasjoner.

Resten av filmen er en bulldoser inn i magen. Israelerne river boliger og hønsehus, lekeplassen og barneskolen, tømmer sement ned i brønnen og parterer vannrør med motorsag. Bosettere angriper landsbyene på høylys dag og soldater arresterer beboere på natta. Oppi alt dette yter Adras familie og andre motstand, samtidig som Adra og hans nye venn, den israelske journalisten Yuval Abraham, filmer og noterer det de kan.

 går av stabelen mandag, er «No Other Land» nominert til prisen for beste dokumentar. Filmen, som er et palestinsk-israelsk samarbeid med norske produsenter, har allerede fått en drøss med priser, inkludert under Berlinalen i fjor. Men i USA har den ennå ikke fått distributør, fordi ingen selskaper har villet ta i den. Dette er altså USA anno 2025: et land der årets viktigste Oscar-kandidat ikke får distribusjon, mens presidenten fritt kan spre en KI-generert video der Gazastripen har blitt Midtøstens svar på Miami Beach, med en gullstatue av ham selv.

Til The New York Times sier Yuval Abraham, som i tillegg til å være foran kamera også er en av filmskaperne, at det åpenbart er «politiske grunner» til at det har vært vanskelig å skaffe amerikansk distributør. Abraham håper likevel at etterspørselen etter «No Other Land» vil bli «så tydelig og ubestridelig», at det dukker opp en aktør «med motet som trengs» for å vise den til et bredt publikum.

Så vidt jeg vet, har også de største globale strømmetjenestene, inkludert Netflix, på et tidspunkt fått tilbud om verdensrettighetene på «No Other Land» uten å slå til. Jeg kan se for meg stemningen på Netflix-kontoret etter visningen: «Vi er her for å underholde verden», er tross alt selskapets motto. Da passer det dårlig å vise en palestiner bli skutt på kloss hold bare fordi han ikke vil gi fra seg en generator.

 ord ikke bare vært en dans på rød løper for «No Other Land». Menneskene bak filmen har likevel greid, på egen hånd, å få satt den opp på mer enn 20 kinoer i USA, i tillegg til universiteter og andre arenaer, ifølge dem selv med stor suksess. Lista over amerikanske visningssteder vokser, som er betydningsfullt fordi USA er Israels fremste støttespiller og medskyldige.

«No Other Land» har heller aldri vært mer aktuell. Siden Israel innledet en militær offensiv nord på Vestbredden i midten av januar, har 40.000 palestinere blitt fordrevet fra ulike flyktningleirer. Minst 50 er drept, blant dem en to år gammel jente ved Jenin, en høygravid ung kvinne i Nur Shams og en ti år gammel gutt i Tulkarem.

Heller ikke området som «No Other Land» handler om, har vært spart. Tidligere i februar skildret Basel Adra i detalj nye ødeleggelser på hjemstedet sitt. Som han konstaterte i magasinet +972: «Filmen vår skal til Oscar-utdelingen. Men her i Masafer Yatta, viskes vi fortsatt ut.»

Jeg kan se for meg stemningen på Netflix-­kontoret.

Ingen bønn for «No Other Land»

Spekulasjonene florerte i forkant, da Kinas president Xi Jinping mandag hadde kalt inn landets viktigste næringslivsledere til et sjeldent møte i Beijing. Den største usikkerheten var hvorvidt Jack Ma, grunnleggeren av teknologiselskapet Alibaba, sto på gjestelista.

Forholdet mellom Xi og Ma har nemlig vært iskaldt siden 2020, da sistnevnte langet ut mot statlige reguleringer under en finanskonferanse i Shanghai. Ma anklaget regjeringen for å ta lite risiko og hemme innovasjon. Kinesiske banker, hevdet Ma noe nedlatende, oppførte seg som «pantelånere».

Få dager seinere fikk et av Jack Mas selskaper som skulle på børs, Ant Group, beskjed om at godkjenningen var satt på vent. Børsnoteringen var ventet å bli tidenes mest lukrative, og ifølge Wall Street Journal var det Xi Jinping personlig som stanset prosessen.

Signalet var tydelig: Kinas entreprenører, uansett hvor store, måtte kjenne sin plass. Kommunistpartiet og dets generalsekretær Xi Jinping hadde siste ord.

Men noe har åpenbart skjedd siden sist. Rapportene fra samlingen tidligere i uka viser at Jack Ma var blant forretningsfolkene Xi tok imot. Det var også Lei Jun, direktør i Xiaomi, som er verdens nest største produsent av smarttelefoner, Wang Chuanfu fra elbilprodusenten BYD og Ren Zhengfei, sjefen i Huawei, flaggskipet blant Kinas tek-selskaper. KI-nykommeren Deepseeks Liang Wenfeng var også på plass.

Var seansen et slags speilbilde av noe vi så i januar, da USAs største tek-moguler var samlet til innsettelsen av president Donald Trump? Og hva var Xis budskap?

Det er ingen hemmelighet at deler av kinesisk næringsliv en stund har vært misfornøyde med Xis skjerpede styring av private bedrifter, spesielt innenfor teknologi og finans, og hans systematiske prioritering av Kinas statlige selskaper. Politikken har vært et resultat av et grunnleggende ideologisk skifte, initiert av Xi selv og grundig drøftet i hans egne tekster siden han tok over i 2013.

Xis dogmer støter mot de som gikk før ham.

Studiesirkel med global ringvirkning

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Hvem vant årets Super Bowl, tittelkampen i amerikansk fotball som arrangeres hver februar? Kendrick Lamar, definitivt. I pausen sto den kjente rapperen for et 13 minutter langt innslag, lagt ut mandag norsk tid, som ble sett av mer enn 133 millioner mennesker. Dermed slo han Michael Jacksons rekord fra 1993.

Symbolikken tøt ut av arenaen i New Orleans. President Donald Trump, som flere har sammenlignet med en romersk keiser, var blant tilskuerne på stadionet som faktisk het Ceasars Superdome. Hollywood-stjernen Samuel L. Jackson fylte rollen som en afrikansk-amerikansk Uncle Sam, som ønsket velkommen til «det store amerikanske spillet». Lysene på scenen var formet som Playstation-knapper, og spillerne var altså Kendrick Lamar, gjesteartister og 80 svarte dansere som var kledd enten i rødt, hvitt eller blått.

På et tidspunkt dannet danserne et USA-flagg, delt i midten av Kendrick. Under forestillingen tok også en av statistene på banen fram et sudansk og et palestinsk flagg, før han ble overmannet og ført vekk.

har handlet om at Kendrick Lamar framførte «Not Like Us», et karakterdrap av en låt rettet mot erkefienden Drake. Men tidlig i konserten hadde Kendrick også en referanse til en strofe av poeten Gil Scott-Heron, men med egen vri. «Revolusjonen sendes snart på tv / dere valgte riktig tidspunkt / men feil fyr», sa Kendrick. Han snakket nok om seg selv, men enkelte har tolket utsagnet (

) som et stikk til Trump. Uansett har Kendrick rett i at vi er vitne til en slags direktesendt revolusjon. Den kommer ovenfra og ledes av verdens mektigste og klodens rikeste: Donald Trump og Elon Musk.

Den dystopiske duoen har de siste ukene igangsatt nedskjæringer og utrenskinger i et svimlende tempo. Det hele kan virke forvirrende, men i realiteten går Trump og Musk skremmende systematisk til verks. Som når presidenten, under sitt forsøk på å bli kvitt to millioner statlig ansatte, har utstedt en ordre som vraker kollektive avtaler forhandlet fram av fagforeninger før Joe Biden forlot Det hvite hus.

Selv Trumps tilsynelatende forstyrrede handlinger, som å innsette seg selv som styreleder i John F. Kennedy Center for the Performing Arts, er politiske. Trump har blant annet sett seg lei på at det nasjonale kultursenteret har satt opp dragshow og generelt «ikke deler vår visjon om en gullalder innen kunst og kultur», som han skrev på sin egen plattform, Truth Social.

Musk, som selv har tjent seg søkkrik på kontrakter med myndighetene, gått løs på det samme statsapparatet med motorsag og slegge. Trump har som kjent gitt mangemilliardæren, som ingen har valgt, en spesialstilling i regjeringen og en egen etat – Department of Government Efficiency (Doge) – som Musk har fylt opp med folk han tidligere har jobbet med i Tesla, SpaceX og xAI.

Oppdraget er å økse arbeidsplasser Musk mener er overflødige og strupe bevilgninger til formål han ikke liker. Før noen engang rakk å si «interessekonflikt», sikret Musk seg nøklene til departementer som hans selskaper jobber opp mot daglig.

blottstiller en glemt kjensgjerning: Autoritær makt og såkalte frie markeder har gått hånd i hånd, helt siden samrøret mellom italienske fascister og liberalister som Maffeo Pantaleoni på 1920-tallet til i dag. På sitt sosiale medium X har Musk tidligere anbefalt økonomen Friedrich Hayeks arbeid, og seinest denne uka delte han en gammel video av Hayeks elev, Milton Friedman, som langet ut mot stat og skatt. Både Hayek og Friedman er vinnere av Nobels minnepris i økonomi, men har mer til felles. De anses som nyliberalismens fedre og har begge gitt råd til og hyllet antidemokratiske ledere, slik Jessica Whyte skriver i boka «The Morals of the Market: Human Rights and the Rise of Neoliberalism».

I Maga-korstoget stemples avvikere som farlige, også Kendrick Lamar

Revolusjonen ovenfra sendes direkte på tv

 i 2014, var han en ung redaktør i det nokså nystartede venstrevridde magasinet Jacobin. Den gangen sa amerikaneren at hans generasjon hadde «mistet all tiltro» til systemet i USA, og at dette skapte «en reell åpning for venstresida».

Noen måneder seinere kastet sosialdemokraten Bernie Sanders seg uti kampen for å bli Demokratenes presidentkandidat, en kampanje Sunkara og Jacobin støttet helhjertet, men uten hell. Og et drøyt tiår etter nevnte intervju har Donald Trump rukket å bli innsatt i Det hvite hus ikke bare én, men to ganger.

Når Klassekampen kontakter Bhaskar Sunkara igjen nå, er det for å høre hans tanker om den siste utviklingen i hjemlandet. Siden sist har Sunkara, i tillegg til å lede Jacobin-skuta, gitt ut boka 

 og blitt publisist med tidsskriftene Tribune og Catalyst Journal i porteføljen. Sunkara sitter også i ledelsen i den tradisjonsrike venstreutgivelsen The Nation.

– Hva mener du er den største forskjellen mellom runde en og to med president Trump?

– Det er ennå litt tidlig, men i hovedsak kan man si at Trump i den første runden sto for en nokså tradisjonell næringslivsvennlig politikk, med skattekutt for de rike og deregulering, bortsett på ett område: toll, sier Sunkara på telefon fra New York.

Han beskriver Trumps tollpolitikk den gangen som «dårlig utformet og selvødeleggende», men påpeker at den også bidro til å bryte et slags tabu i diskusjoner om handel. Dette ble tydelig da Joe Biden ble president og ikke bare beholdt, men hevet Trumps tollmur mot kinesiske konkurrenter.

– Dette er en interessant del av arven fra Trumps første periode, som faktisk førte til en forbedring av Bidens politikk. Til tross for alle feilene hans, ikke minst overfor palestinerne, mener jeg at Biden gjorde en svært god jobb med å utvikle en nasjonal industripolitikk. Han satset på hjemlig industri, noe som skapte mange arbeidsplasser, sier Sunkara.

Han framhever også at Biden faktisk prøvde å gjøre noe med monopoliseringen innenfor tek-bransjen. Men alt dette var før tilbakeslaget kom med fjorårets valg.

Har Trump autoritære ­ambisjoner? Selvsagt.

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

Det er lett å glemme at Kina ikke alltid har vært USAs store busemann i Asia. På 1980-tallet var det faktisk Japans økonomiske og teknologiske frammarsj som skremte mest. Det toppet seg i 1987, da republikanske folkevalgte samlet seg på plenen utenfor Kongressen og smadret Toshiba-produkter med slegge.

Foranledningen var at japanske Toshiba og Kongsberg Våpenfabrikk (!) hadde eksportert sensitivt utstyr til Sovjetunionen. Opptrinnet står like fullt igjen som et symbol på en glemt handelskrig mellom to allierte, der USAs påfølgende importforbud satte en effektiv stopper for Toshibas formidable salg av databrikker i USA.

Tidlig på nittitallet kom også bøker som «The Coming War With Japan», i tillegg til Hollywood-produksjoner som «Rising Sun» – der stikk­ordene var en død kvinne, to tøffe politifolk og et japansk konsern ute etter å kapre amerikanske halvledere.

Adam Thierer listet opp disse eksemplene i Discourse Magazine i 2021, var USA midt i sitt hardkjør mot den kinesiske telekom­giganten Huawei. Noe av 

, var å blokkere Huaweis tilgang på nettopp halvledere, som er uunnværlig i produksjonen av smart­telefoner, datamaskiner og det meste annet av varer som selskapet har satset på.

Nå snakker alle om en annen, men langt mindre aktør fra Kina som har snudd nok et USA-dominert område på hodet: KI-oppstartsbedriften Deepseek, med en språkmodell som er langt billigere og mer effektiv enn Chat GPT. I motsetning til sine amerikanske rivaler som Open AI, bruker Deepseek dessuten åpen kildekode. Utfordrerens inntreden på markedet denne uka utløste et spektakulært ras i amerikanske teknologiaksjer, mens Donald Trumps KI-satsing 

Deepseek ble raskt møtt med massive dataangrep, men også mistanke om at de virkelige utviklingskostnadene må ha vært langt større og anklager om at kineserne har brukt data fra Open AI, som står bak Chat GPT, for å trimme modellene sine.

 Huawei og Deepseek har blottlagt gapet mellom USA og Kinas tilnærming til teknologisk konkurranse. Da Huawei ble svartelistet av USA, svarte de med å lansere sitt eget operativsystem og utvide porteføljen til nye områder som smartbiler og skytjenester. Samtidig har president Xi Jinping godkjent en treårsplan som skal gjøre Kina mer selvforsynt innenfor teknologi, samt en femårsplan der teknologisk selvstendighet er definert som et hovedmål for den økonomiske politikken.

For å unngå reprise av Huaweis halvlederkrise, der selskapet brått mistet leveransene fra det taiwanske selskapet TSMC, investerte staten 118 milliarder dollar i egen utvikling og produksjon av det ettertraktede materialet. Summen er at Huawei, få år etter sitt dramatiske fall fra tronen, ifølge CNN er i ferd med å gjøre «en av de mest oppsiktsvekkende tilbakekomstene i tek-bransjens historie».

sa i sin tid at Kinas knebling av internett var like fåfengt som å prøve å spikre gelé fast på veggen. I dag, et kvart århundre seinere, kan amerikanernes forsøk på å stagge sine kinesiske rivaler minne om en som bruker slegge for å slå inn en knappenål.

Teknologisk selvstendig­het er et hovedmål.

Slegge og knappenål

På lista over begivenheter i 1955 stikker enkelte ting seg ut: Elvis Presley hadde sin tv-debut. McDonald’s åpnet den første av sine nå 40.000 franchiser over hele kloden. USA sjøsatte en atomdreven ubåt, tre år før Sovjetunionen, og kunngjorde sine planer om å utvikle interkontinentale ballistiske atomraketter.

Men samme år som disse tegnene på kulturell og militær dominans kom til uttrykk i USA, skjedde noe oppsiktsvekkende helt i den andre enden av jorda, som vi kanskje først nå ser de langsiktige etterdønningene av.

Der, en skjellsettende uke i april 1955, ble Den asiatisk-afrikanske konferansen avholdt i Bandung på den indonesiske øya Java. Ledere og utsendinger fra 29 tidligere og daværende kolonier i Asia, Afrika og Midtøsten var samlet for å stake ut en egen kurs i verden.

Vertsbyen var full av relevant historie. En av de mest kjente hendelsene fra Indonesias til tider blodige uavhengighetskamp skjedde nettopp i Bandung. Under en retrett og masseevakuering i 1946 brant indonesiske styrker ned den sørlige delen av byen, framfor å la inntrengerne ta over området intakt.

I en sang om den taktiske tilbaketrekkingen, gjengitt i boka «The Darker Nations: A People’s History of the Third World» (2007) av Vijay Prashad, heter det:

Hei, hei Bandung, minnenes by / Jeg har ikke møtt deg på lenge / Nå er du et flammehav / La oss ta over igjen, kamerat

Innen tre år hadde indoneserne ikke bare tatt tilbake Bandung, men resten av sitt langstrakte øyrike. Frigjøringslederen Sukarno ble republikkens første president. Men i verdens politiske grunnvoller var større, seismiske krefter i sving. Antikoloniale bevegelser lot seg inspirere av hverandre på tvers av kontinenter og trappet opp innsatsen for å bli kvitt sine europeiske koloniherrer i land etter land.

«La oss ta over igjen» var med andre ord ikke bare en strofe fra en gammel, indonesisk sang – det var samtidas refreng i det globale sør.

USA og Vesten kjenner at et systemskifte er i gang.

Vent litt – systemet oppdateres

Samtidig som debatten om offentlig sektor igjen har rast, kunne Klassekampens lesere denne uka lese en historie fra privat sektor. Som del av 

 fortalte vi tirsdag at den danske legemiddelgiganten Novo Nordisk har truet EU med utflagging, i et forsøk på å hindre unionen i å innføre visse miljø­reguleringer.

«Slik saken står, gjelder fortsatt min dype bekymring som jeg delte med deg», heter det i en e-post fra Novo Nordisks sjef Lars Fruergaard Jørgensen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Novo Nordisk kan «bli tvunget til å stanse farmasøytisk produksjon i Europa» som følge av tiltakene, skriver Jørgensen videre, før han kommer med en dårlig skjult advarsel: «Jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.»

, er dette lyden av økonomiske muskler som flekses. I 2023 ble Novo Nordisk det største selskapet i Europa, med en markedsverdi på 4500 milliarder kroner. Det er mer enn Danmarks bruttonasjonalprodukt. Denne posisjonen har Novo Nordisk sikret seg først og fremst gjennom utvikling og salg av populære slankemidler som Ozempic og Wegovy.

Lars Fruergaard Jørgensen er et bevis på hvor langt man kan komme ved å gå stille i svingdørene. I 2023 meldte 

 at slanke­sjefen i løpet av seks år som toppleder hadde tjent 550 millioner danske kroner, tilsvarende 863 millioner norske kroner med dagens kurs, som inkluderer både lønn og tillegg som bonusaksjer.

Jørgensen leder ikke bare Novo Nordisk, men er også president i legemiddelindustriens felleseuropeiske bransjeorganisasjon. I tillegg har han en rekke styreverv, inkludert i Danmarks sentralbank. Jørgensen foretrekker imidlertid diskresjon, noe som kom til uttrykk da Novo Nordisk manet sine ansatte til å ikke poste bilder fra deres todagers firmafest på Tivoli i København. Novo Nordisk Fonden er verdens største stiftelse, med dobbelt så mye penger som Gates Foundation, og sponser 

 27 prosent av medisinsk forskning i Danmark.

Kalundborg på Nordvestsjælland har Novo Nordisk stor betydning for lokal sysselsetting og næringsliv. For ikke å snakke om Danmarks økonomi, som nyter godt av skatteinntekter fra selskapet. Men rikdommen innebærer også en risiko.

Flere analytikere frykter nemlig at Novo Nordisk kan bli danskenes Nokia. I sin tid hadde den finske mobil­giganten en tilsvarende markedsposisjon, men stupte i løpet av årtusenets første tiår og dro Finlands økonomi med seg i dragsuget.

En annen bekymring er Novo Nordisks politiske innflytelse. Uunnværligheten har gitt Jørgensens folk unik tilgang til politikere, fra Kalundborg til København, der de har diskutert alt fra byutvikling til utdanning. Som Christoph Houman Ellersgaard ved Copenhagen Business School påpeker, har folkevalgte heller ikke gjort noe med at Novo Nordisk Fonds skattefrie midler går til forskning som gagner selskapet.

Lars Fruergaard Jørgensen har selv skrytt av Novo Nordisks «superkrefter». Skal de tøyles, må selskapet gjennom en politisk slankekur. Spørsmålet er bare om noen tør.

­Dette er lyden av økonomiske muskler som ­spennes.

Privat sektor kan også bli for stor

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Årets julegave til meg selv fant jeg på bokhandelen Tronsmo i Oslo, nesten innerst i lokalet, på et bord med gode tilbud. «En odyssé. En far, en sønn og et epos», av den amerikanske forfatteren Daniel Mendelsohn, fletter sammen minst to historier: én om Odyssevs og sønnen Telemakhos i det greske episke diktet «Odysseen», og én om Mendelsohns egen, aldrende far og ham selv.

Daniel Mendelsohn er professor i gresk og har undervist en del om nettopp «Odysseen». En dag får studentene hans selskap av faren Jay Mendelsohn, en 81 år gammel pensjonert matematiker som ikke uten videre er enig i at den omflakkende Odyssevs er en helt (han er utro mot Penelope!). Og så drar far og sønn Mendelsohn på cruise, i sporene til Odyssevs på hans ti år lange reise hjem til øya Ithaka.

bruker Mendelsohn hendelser, skikkelser og begreper fra et rundt 2750 år gammelt verk, som tilskrives Homer, for å belyse sider ved pappaen Jay. Men han spør også hvor mye vi egentlig kan vite om våre fedre, og hvor nærme vi kan komme dem.

Jeg hadde vært på utkikk etter boka helt siden jeg leste «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner», der Daniel Mendelsohn kartlegger skjebnen til grandonkelen Shmiel Jäger, kona hans Ester og parets fire døtre – Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia – som alle ble drept i Holocaust. Det er få som får til det Mendelsohn gjør i disse bøkene, som er å knytte bitte små, hverdagslige detaljer sammen med evigvarende tema som slekt, eksil, krig og folkemord.

, et gresk ord for smerte. Eposet er da også en beretning om prøvelsene som utferd innebærer, ikke minst i form av atskillelse. Mellom Odyssevs og kona Penelope, men kanskje først og fremst far og sønn. De fire første delene av «Odysseen» kretser tross alt rundt Telemakhos’ søken etter den savnede faren. Og selv om Odyssevs omsider gjenforenes med både Penelope og Telemakhos på Ithaka, er det et annet følelsesladd møte som er spart til slutt – nemlig mellom Odyssevs og hans egen gamle far, Laertes.

Laertes har trukket seg tilbake på en gård og sørger over sitt fortapte avkom. Først gjenkjenner han ikke sønnen som dukker opp, fordi Odyssevs gir seg ut for å være en annen. Når faren begynner å gråte av savn, avslører Odyssevs sin identitet ved å vise fram arret han har på beinet og dele minnene om frukttrærne Laertes ga ham som barn.

, drev tankene noen ganger vekk fra Ithaka til en annen ende av Middelhavet: Gazastripen. Generasjonsbåndene og jordbruksreferansen fikk meg først til å tenke på den palestinske familien al-Rantisi, som historiker Marte Heian-Engdal beskriver i sakprosaboka «Et Gaza-liv. Familien, flukten og det tapte landet». Overhodet Abdul-Malik al-Rantisi er en bonde som ble drevet vekk fra landsbyen Yibna i 1948, under den israelske hærens erobringstokt i området. I dag heter hjemstedet hans Yavne og er en by i Israel.

Når Abdul-Malik utvikler demens, forstår han ikke at han befinner seg i Sheikh Radwan, mellom noen av Gazas flyktningleirer. Han tror han er tilbake i Yibna. Så Abdul-Malik står opp og går rundt i stua, mens han kaster «ikke-eksisterende sesamfrø utover de ikke-eksisterende jordene sine». Abdul-Malik roper også på sønnen Saleh som om han er en liten gutt, selv om han for lengst har blitt voksen, for å si at de må på markedet og selge det de har dyrket. Og mens barnebarnet sitter i rommet, spør Abdul-Malik: Kjenner du hvilken deilig bris det er her i Yibna?

 er kontrastene. I «Odysseen» gjenforenes fedre og sønner, i live, på egen jord. Palestinernes historie er motsatt. Her tvinger et bilde seg fram fra hukommelsen, av snekkeren Jamal al-Durrah og hans 12 år gamle sønn Mohammed. I september 2000, i starten av den andre intifadaen, havnet de to i intens kryssild ved den israelske bosettingen Netzarim nordvest på Gazastripen.

Det eneste stedet de kan gjenforenes, er i det hinsidige

En far, en sønn og et folk som aldri får komme hjem

Først et forbehold: Amerikanerne styrer faktisk ikke alt her i verden. Men du skal ha vært vel mye på Civita-seminar om du glemmer at USA, tross alt, er et imperium. Hva annet kaller man en supermakt som har 750 militærbaser i 80 land og en påtroppende president som åpent snakker om erobring av Panamakanalen og Grønland? En ideell stiftelse med globale vyer?

I fjor brukte USA 10.400 milliarder kroner på militæret sitt. Det var tre ganger så mye som andreplassen Kina og utgjorde 40 prosent av de samlede forsvarsutgiftene til alle stater i verden.

Men under det prangende krigsmaskineriet på land, til sjøs og i lufta finnes en annen, glemt del av imperiet. For å få øye på den må vi under jorda og havbunnen.

Dypt der nede ligger overlappende nettverk av fiber­optiske kabler som strekker seg mellom nasjoner og kontinenter. De utgjør hovedfartsårer som til alle døgnets tider frakter svimlende mengder informasjon og penger, lynraskt, til og fra store og små aktører.

Infrastrukturen har vært helt fundamental for det globale finanssystemet, slik det har operert de siste tiårene. Derfor gir også enhver form for makt over disse kablene og koplingene et uvurderlig fortrinn.

I boka «Underground Empire: How America Weaponized the World Economy» forteller statsviterne Henry Farrell og Abraham Newman historien om hvordan USA endte opp med nærmest total dominans i denne glemte underverdenen. Først kommersielt, med amerikanske selskaper innenfor telekommunikasjon og informasjonsteknologi som spydspisser. Men også geopolitisk, da Washington i kjølvannet av al-Qa’idas terrorangrep 11. september 2001 omgjorde de nedgravde kanalene til et underjordisk imperium.

Det hadde USA alle forutsetninger for. Året etter terroren anslo landets signaletterretning, National Security Agency (NSA), at andelen av internettrafikken mellom to regioner i verden som 

gikk gjennom amerikansk territorium, var mindre enn én prosent. Som Farrell og Newman skriver, ble USA som «en edderkopp i hjertet av et globalt spindelvev».

Forfatterne mener vi er på et vippe­punkt.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Noen døgn før fireårsdagen for den dødelige stormingen av Kongressen i USA, og med bare et par drøye uker til innsettelsen av Donald Trump, må jeg dele noe som har plaget meg en stund. Minst et par internasjonale kulturfolk som jeg har forbundet med venstresida og satt høyt, har nemlig omfavnet Trump.

Jeg tenker på Maya Arulpragasam, bedre kjent som artisten M.I.A., og komikeren Russell Brand – to briter som på hver sin måte har uttrykt støtte til den påtroppende amerikanske presidenten. Mens M.I.A. har gjort det på sitt noe kryptiske og forvirrende vis, har Brand vært nedslående tydelig.

og tidligere flyktning fra Sri Lanka. Hun ble verdenskjent med monsterhiten «Paper Planes» i 2008 og har opptrådt med stjerner som Madonna og Nicki Minaj under Super Bowl, og med Jay-Z og Kanye West på Grammy Awards. Samtidig har M.I.A. vært politisk frittalende om alt fra nedslaktingen av tamilene i 2009 til forfølgelsen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange.

faren min faktisk kjente pappaen til M.I.A.

, Arular, som hun også oppkalte debutalbumet sitt etter. For meg har M.I.A. derfor ikke bare vært en kjendis, men en slags kul storesøster jeg aldri har fått møte.

Men de siste årene har jeg blitt mer og mer urolig for henne. I 2022 meldte M.I.A. forstyrrende ting om konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og covid-vaksiner. I fjor sommer lanserte hun et nytt klesmerke, OHMNI, med plagg lagd blant annet av kobber og nikkel som angivelig skal fungere som skjold mot 5G og overvåking. Så kom en melding på X i august om at hun mente Trump kom til å føre USA gjennom landets «fire mest utfordrende år» og fjerne «ugresset». Artisten la til at «Trump er som en trompet», og at hvis trompeten gir lyd fra seg, er det «tid for Gud». Samme år gjestet M.I.A. podkasten til Russell Brand, som heter «Stay Free». Begge har for øvrig blitt veldig kristne.

 med Brand i 2013, var han en raddis som nettopp hadde vært gjesteredaktør i magasinet New Statesman. Både der og i intervjuet tok det tidligere MTV-fjeset til orde for et opprør mot den politiske eliten og kapitalmakta. Jeg leste uttalelsene igjen nylig og kunne fortsatt nikke anerkjennende. Under samtalen tok Brand også et oppgjør med venstresidas skråsikre rasjonalitet og mangel på romslighet. «Le litt», sa han.

Men også Brand har sklidd fullstendig ut siden den gang. Samtidig som flere kvinner har anklaget ham for seksuelle overgrep tidligere i karrieren, noe han benekter, har Brand erklært full støtte til Trump. Seinest i desember besøkte han Trumps eiendom Mar-a-Lago for å være med på en galla i regi av den erkekonservative organisasjonen America’s Future. Andre på VIP-lista var skuespiller Mel Gibson, musiker Kid Rock og programleder Tucker Carlson.

«Jeg var bare en veganer som levde et enkelt liv i Grays, Essex», sier Brand i en video der han nyter en fin middag under oppholdet. «Nå spiser jeg biff i Mar-a-Lago! Rart hvordan verden endrer seg.»

Rart er ordet, Russell. Rart er virkelig ordet.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Alt dette kunne vært unngått

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

Tek-feiden når et nytt nivå.

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

En far, en sønn og et folk som aldri får komme hjem

Alle de fiberoptiske kablene som går via USA, gir et kraftig overtak på rivalen Kina – enn så lenge.

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Seks å se opp for

Skyldes Donald Trumps gjenkomst et elitistisk syn på kunnskap som også finnes her?

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

Imperiets svartekunst

Det fins mange redde folk der ute etter Donald Trump vant, men de er ikke på Wall Street.

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerneforfatteren selv.

For hver dag gjør Israel det uakseptable litt mer akseptabelt.

Gary Stevenson forlot finans­livet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva pale­sti­nerne nå utsettes for, sier stjerne­for­fatter Tommy Orange.

Debatten om «eli­te­inn­vand­rere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Alt dette kunne vært unngått

Nærsynt mino­ri­tetskamp tjener de rikes fåmanns­velde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

200 år etter utvand­ringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distri­butør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideolo­giske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en di­rekte­sendt revolusjon

– Å kalle det fascisme er overdri­velse

Tek-feiden når et nytt nivå.

70 år etter at de var samlet på Bandung-kon­fe­ransen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slanke­me­disin.

En far, en sønn og et folk som aldri får komme hjem

Alle de fiber­op­tiske kablene som går via USA, gir et kraftig overtak på rivalen Kina – enn så lenge.

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerne­skud­dene i det nye året.

Seks å se opp for

Skyldes Donald Trumps gjenkomst et elitistisk syn på kunnskap som også finnes her?

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Yout­u­beren Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

Imperiets svarte­kunst

Det fins mange redde folk der ute etter Donald Trump vant, men de er ikke på Wall Street.

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerne­for­fat­teren selv.

For hver dag gjør Israel det uaksep­table litt mer aksep­ta­belt.

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

Alle de fiberoptiske kablene som går via USA, gir et kraftig overtak på rivalen Kina – enn så lenge.

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

Imperiets svartekunst

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerneforfatteren selv.

For hver dag gjør Israel det uakseptable litt mer akseptabelt.