Yohan Shanmugaratnam

#fff

Målt i fortjeneste er Amazon verdens største selskap. Grunnleggeren Jeff Bezos er en av klodens aller rikeste menn. På veien mot toppen har merkevaren gjort seg beryktet for elendige arbeidsforhold og nådeløs behandling av forsøk på organisering av ansatte.

Først i 2021, etter en turbulent kamp og med skitne triks fra ledelsen, lyktes noen lagerarbeidere på Staten Island i New York med å få etablert en fagforening. Amazon Labor Union var hjertebarnet til Chris Smalls – en tidligere partyfikser som drømte om å bli rapper, men endte opp som Amazons første tillitsmann.

I sommer ga Smalls ut boka «When the Revolution Comes: The Fight for the Future of the Working Class», en blanding av selvbiografi og politisk pamflett. Smalls vokste opp i New Jersey med en mor som oppdro ham aleine, på en helsefagarbeiderlønn. Faren satt i fengsel for drapsforsøk, ran og overfall.

I skildringen av livet i nabolaget i Hackensack understreker Smalls at respekt ikke var noe man kunne ta for gitt. «Vi visste at vi ikke bare kunne gå inn i et tilfeldig rom og bli respektert. Vi så hvordan folk behandlet oss og snakket om oss. Politifolk og butikkeiere; drosjesjåfører og skoleadministratorer», skriver han. «Det var som om det å være svart og arbeiderklasse, var en feil vi hadde begått.»

Smalls begynte å jobbe tidlig i tenårene, i tillegg til skole. Han måkte snø, hjalp mora på sykehjemmet der hun jobbet og ble etter hvert ansatt i butikkjeden Target. En dag, mens Smalls samlet handlevognene utenfor og trillet dem tilbake på plass, kjørte en kunde bilen inn i ankelen hans. Etter å ha saksøkt kunden og Target fikk Smalls en erstatning – og beskjed om at han hadde fått sparken. Urettferdigheten ble en forsmak på ting han skulle møte seinere i arbeidslivet.

På videregående fikk Smalls ideen om å arrangere fester mot inngangspenger. Han fikk med seg noen kompiser, skaffet musikkanlegg og trykket opp flygeblader som de stappet inn i skap og hang opp på oppslagstavler, der de raskt ble tatt ned av lærerne. Hver festdeltaker de klarte å overbevise, betydde fem dollar rett i lomma, tenkte Smalls. Trikset var å spre ordet. Han var da uvitende om at festorganiseringen og katt og mus-leken med skoleledelsen var erfaringer han seinere skulle få bruk for, men til helt andre formål.

Etter et opphold i Florida, der han ble skutt etter av noen gangstere, var Smalls tilbake i New Jersey. Skolegangen var stoppet opp, han hadde ikke noe sted å bo og heller ikke arbeid. Samtidig bar 18-åringen med seg en drøm om å bli rapper, og tok alle mulige jobber for å betale for studiotid. Under en opprydningsjobb i et lagerlokale etter orkanen Sandy reagerte Smalls på at de verken fikk utdelt hjelm, støvler eller masker. «Hvem kunne vite hva vi pustet inn?», skriver Smalls i boka, i et frampek til hans framtidige opplevelser under covid-19-pandemien.

Smalls var frontfiguren øyeblikket krevde.

Jobb hardt, ha det gøy og skap historie

En måned ut i USA og Israels angrepskrig mot Iran, skrev den amerikanske historikeren Robert Kagan en oppsiktsvekkende artikkel i magasinet The Atlantic. «Amerika er nå en skurkete supermakt», slo Kagan fast. Videre påpekte han at terrortrusselen fra Midtøsten var «en konsekvens av amerikansk engasjement, ikke årsaken til den». Militante islamister «hater oss ikke så mye på grunn av ‘hvem vi er’, men på grunn av hvor vi befinner oss», konstaterte Kagan og siktet til USAs militære fotavtrykk i regionen.

Som den britiske journalisten Owen Jones skrev i The Guardian i april, er det spesielle ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Jones minte om at avsenderen i sin tid var ihuga tilhenger av amerikansk krigføring i nettopp den delen av verden og en framtredende nykonservativ stemme. Kagan var, som hans meningsfeller ble kalt, en «neocon».

En skal lete lenger etter folk i amerikansk offentlighet som fortsatt kaller seg nykonservativ. Men et kvart århundre tilbake i tid var situasjonen en ganske annen.

I dag har det gått akkurat 25 år siden al-Qa’idas omfattende terrorangrep mot World Trade Center i New York og forsvarsdepartementet Pentagon. Aksjonen kostet rundt 3000 menneskeliv og ble starten på det USA kalte en «global krig mot terror». Felttoget begynte i Afghanistan oktober 2001, før Irak ble neste mål to år seinere. Krigene spredte seg raskt og etterlot seg død og kaos.

Arkitektene og pådriverne bak det hele var en nykonservativ krets rundt den republikanske presidenten George W. Bush. Mange av dem kom fra miljøet rundt tankesmia Project for the New American Century, som ble grunnlagt fire år tidligere av nevnte Robert Kagan og William Kristol for å fremme USAs fortsatte økonomiske og militære dominans i verden etter slutten på Den kalde krigen.

Blant nøkkelpersonene var Bush sin visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og statssekretær Douglas Feith. Bush hentet også inn rådgivere som Richard Perle og Michael Ledeen fra American Enterprise Institute, som var de nykonservatives ideologiske arnested.

Men om man begynner å studere denne strømningens politiske slektstre, ender man opp på uventede steder. Til å være et tankegods som er dypt høyrevridd og krigshissende, fører påfallende mange av røttene tilbake til skikkelser og grupperinger på den amerikanske venstresida.

Mange røtter fører tilbake til venstre­sida.

Haukene som fløy inn fra venstre

#000

Av alle formuleringer i den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 er følgende utvilsomt mest kjent: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like.» Prinsippet, altså at folk hadde samme verdi, og dermed skulle skjenkes de samme rettighetene, var revolusjonerende.

Riktig nok ble mange – kvinner, slaver, urfolk og eiendomsløse, for å nevne noen – lenge utestengt.

– Like fullt grep folk fatt i ordene, for å prøve å utvide definisjonen av hvem som skulle inkluderes i dette likhetsrammeverket, sier den bokaktuelle historikeren Kim Phillips-Fein til Klassekampen fra hjemmet sitt i New York.

– Og fra svært tidlig av gikk noen mennesker inn for å prøve å demme opp for denne utjevnende energien i det revolusjonære øyeblikket, for å opprettholde de eksisterende makt- og eiendomsstrukturene.

I juli, nesten akkurat 250 år etter at kongressrepresentantene vedtok erklæringen, publiserte Phillips-Fein en kritikerrost bok om dette tilbakeslaget. «Country of Lords: Neo-Aristocrats, Social Darwinists, Tech Utopians, and the Long Fight Against Equality in America» omtaler et knippe skikkelser som var sentrale i denne sammenhengen – fra Lord Adam Gordon, som levde på 1700-tallet, til teknologi-magnaten Peter Thiel i vår samtid.

Boktittelen «Country of Lords» er en referanse til forfatteren J. Hector St. John de Crèvecœur, som i 1782 skrev at USA skulle være et land «uten lorder, konger eller et arvelig aristokrati». Men Phillips-Fein sitt poeng er altså at det hele veien har eksistert en slik uoffisiell adel, som fra starten prøvde å undergrave selve ideen om likhet.

– Du kaller strømningen en «skyggetradisjon». Samtidig var forkjemperne ofte veldig kjente folk?

– Ja, mange av de som fremmet disse ideene var ikke marginale folk. De var gjerne ledere, innenfor økonomi, politikk og blant intellektuelle, svarer Phillips-Fein, som er professor i historie ved Columbia University.

De som fremmet disse ideene var ikke marginale.

Drømmen om gründer-­diktaturet

I juli publiserte det amerikanske utenriksdepartementet en rapport om Cuba, der den fattige øystaten framstilles som en slags eksistensiell trussel mot USA. Dokumentet har fått tittelen «Cuba: The Capital of 21st Century Communism». Men leser man de hundre sidene, virker forfatterne å være mindre opptatt av kommunisme enn et visst, annet fenomen som vies mye plass.

Hele 40 ganger refereres det nemlig til den tredje verden, eller den såkalte tredje verdenismen. I forbindelse med lanseringen hevdet utenriksminister Marco Rubio selv på X at Cuba, i mer enn seks tiår, hadde vært «den ledende sponsoren for venstreradikalisme og tredje verdenisme i USA». Hva dreier dette seg om, egentlig?

Under den kalde krigen ble statene i den USA-dominerte sfæren omtalt som den første verden, mens de som tilhørte den Sovjet-dominerte utgjorde den andre. Den tredje verden ble et samlebegrep på alle som offisielt ikke var alliert med noen av polene. Dette var land i Latin-Amerika, Afrika og Asia som gjerne var midt oppi frigjøringskamper, og som ønsket å stake ut sin egen kurs mellom supermaktene.

I deres øyne gikk den viktigste konfliktlinja ikke mellom et kapitalistisk vest og et kommunistisk øst, men et imperialistisk nord og et kolonisert sør. I den forstand var tredje verden også et politisk prosjekt, som hadde sitt høydepunkt på 60- og 70-tallet. Ifølge den nevnte rapporten var intet land viktigere og farligere i denne bevegelsen enn Cuba under avdøde Fidel Castro, som i går ville fylt hundre år.

Forklaringen fra president Donald Trumps administrasjon er følgende: Sovjet anså arbeiderklassen, i alle fall i prinsippet, som universell (eller «raseløs og nasjonsløs», som Rubios folk skriver). Castro og våpendragere som Che Guevara lanserte på sin side en internasjonal kamp mot ikke bare storkapitalen, men også kolonialismen og rasismen. Og hensikten med det siste var å appellere til diskriminerte og undertrykte minoriteter i den amerikanske befolkningen, og slik skape en «femtekolonne» i USA, heter det.

«I denne fortellingen var den svarte amerikaneren i Detroit ikke først og fremst en ‘arbeider’; han var et kolonisert subjekt, en revolusjonær bror av den vietnamesiske bonden og den kongolesiske opprøreren, et medlem i en bestemt tredje verden-koloni forankret i imperiets hjerte», skriver rapportforfatterne.

Budskapet er at det hele har vært en langsiktig, vellykket undergravingskampanje fra Havanna som fortsetter å bære frukter – selv om tredje verden-prosjektet altså har vært dødt i flere tiår.

Trumpistene har funnet en erstatning for ‘woke’.

Den tredje fare spøker i Trumps rike

Da jeg var i tiårsalderen, satt familien min klistret til tv-en hjemme i Ås, timevis av gangen. Grunnen var en ny BBC-serie basert på «Mahabharata», det indiske eposet som er ti ganger så langt som «Iliaden» og «Odysseen» til sammen.

«Mahabharata» kretser rundt en storkrig mellom søskenbarna pandavaene og kauravaene. Den mest kjente delen, «Bhagavadgita», er en dialog mellom prinsen Arjuna og guden Krishna, om krigerens plikter og veien til åndelig frigjøring. (Ja, det er også denne teksten Cillian Murphy siterer i den kleine sexscenen i Christopher Nolans forrige storfilm «Oppenheimer».)

«Mahabharata»-serien, som kom i årene 1989–1990, var regissert av Peter Brook. Den gangen var jeg bare oppslukt av handlingen og tenkte ikke så mye over at produksjonen var europeisk, eller at rollebesetningen var internasjonal. Arjuna ble spilt av italieneren Vittorio Mezzogiorno, mens briten Bruce Myers var Krishna. De øvrige skuespillerne hadde bakgrunn fra land som India, Japan, Polen, Senegal, Trinidad og USA.

Jeg visste heller ikke at beslutningen om å la ikke-indere kroppsliggjøre de høyt elskede skikkelsene i «Mahabharata», hadde utløst reaksjoner i India. I magasinet Hinduism Today nevnte en av kritikerne, S.P. Sharma, et knippe karakterer og bemerket skuffet at de «alle har svart farge» i Brooks versjon.

Kommandanten Bhishma, spilt av malisk-burkinske Sotigui Kouyaté, ble beskrevet av Sharma som «en lite imponerende fyr» som, ja, «ser rar ut». Hensikten med det afrikanske innslaget var åpenbart å framstille inderne «i en primitiv tilstand», ifølge Sharma.

Det er vanskelig å lese dette i dag uten å tenke på ståheien rundt «The Odyssey», tidligere nevnte Christopher Nolans ferske filmatisering av «Odysseen». Denne gangen er det selverklærte forsvarere av den vestlige sivilisasjon som raser mot at Helena, verdens vakreste kvinne, blir spilt av kenyansk-meksikanske Lupita Nyong’o. Dessuten har hovedpersonen Odyssevs’ høyre hånd blitt en brun mann (Himesh Patel), mens en viktig rolle i åpningsscenen fylles av en transperson (Elliot Page).

Alt dette bråket, både da og nå, tar oppmerksomheten vekk fra noe grunnleggende og dypt fascinerende med disse historiene. Mytene menneskeheten har skapt – enten de er indiske, greske eller for den saks skyld norrøne – har noen fellestrekk som bør bidra til mer forståelse mellom folk, ikke mindre.

Historiene er del av vår globale kulturarv.

Mytene bør samle, ikke splitte oss

Hvorfor venter britiske statsministre med å vise ekte følelser til dagen de varsler sin avgang? Da den konservative Theresa May i 2019 kunngjorde at hun kom til å gi seg, etter å ikke ha greid å gjennomføre brexit, holdt hun masken helt til slutten av talen da gråten overrumplet henne.

Denne uka var det Keir Starmer sin tur. Mandag annonserte statsministeren, etter elendige målinger og økende press fra sine egne i Labour, at han kom til å trekke seg. Den ellers så fattede Starmer erklærte da gråtkvalt at han framover skulle prioritere å være ektemann og far. 

 tilfelle er motsatt. Storbritannias påtroppende statsminister, som inntil nylig var Labour-ordfører i Manchester, hadde sitt store, emosjonelle øyeblikk i offentligheten allerede i 2009. Han var da sportsminister og representerte regjeringen til Gordon Brown på Anfield Stadium, i sin egen fødeby Liverpool, på 20-årsmarkeringen for Hillsborough-ulykka som kostet 97 Liverpool-supportere livet. Etterlattes krav om gransking var blitt ignorert av myndighetene siden, og mens Burnham holdt sin minnetale ble han møtt med buing. Da var det Burnham som kjempet med tårene. Han avbrøt talen.

Som The Guardians Daniel Boffey skriver, ble opplevelsen visstnok starten på Burnhams reise vekk fra Storbritannias politiske navle Westminster. Det tok ham likevel åtte år og to mislykkede forsøk på å bli partileder, før Burnham endte opp i Manchester. Der fikk han som ordfører kallenavnet «King of the North» – hentet fra tv-serien «Game of Thrones» – på grunn av sin flengende kritikk av sentralmyndighetenes London-sentrerte prioriteringer.

Burnham har hatt gode forutsetninger for å ta et oppgjør med den London-elitismen som så lenge har gjennomsyret britisk storpolitikk. Burnham har selv vokst opp i Nord-England, som barn av en telefoningeniør og resepsjonist. Han og søsknene er de første i familien som har gått på universitetet.

 har også vært gjennom noen politiske faser. Før han jobbet for Brown, hadde Burnham flere posisjoner i regjeringen til Tony Blair, da Burnham stemte for Irak-krigen. I tidligere ledervalg har Burnham stilt med et sentrumsorientert program. Som i 2015, da han lanserte kampanjen sin i lokalene til konsulentgiganten EY, med et budskap om at entreprenører var like mye helter som sykepleiere. Den gangen tapte han for den mer venstrevridde Jeremy Corbyn, som Burnham valgte å jobbe med – i motsetning til partifellene i parlamentet som gikk inn for å felle den nye lederen.

Burnham har vært åpen om at både Labour og ham selv har tatt feil flere ganger, ikke minst i troen på markedet. I Manchester har han siden 2017 vært en populær ordfører, som de første årene klarte å redusere hjemløsheten og som kan skryte av å ha fått ned prisen på kollektivtransporten gjennom delvis reversering av bussprivatiseringen. Blant annet.

Hva vil Burnham stå for, som landets sjuende statsminister på ti år? Han har profilert seg som noe mer systemkritisk enn Starmer. Samtidig har Burnham allerede varslet å bruke enda mer på militæret enn forgjengeren, og valgt en tidligere kollega fra Blair-tida, James Purnell, som stabssjef. Men detaljene får vi altså ikke før i løpet av de neste ukene.

Han er Burnham ifra nord

Nordmannen hadde nylig vært i Japan. Som oppladning leste han japanske romaner, fortalte han på en bar i Oslo. Da jeg sto fram som halvt japansk, viste mannen et bilde av boksamlingen. Haruki Murakami var der, selvfølgelig. Og noen flere, blant dem avdøde Yukio Mishima.

Japan-fareren sa han ikke hadde skjønt hvor omstridt Mishima var, før han delte bildet med sine japanske studievenner. «Oi», sa de visst. «Du leser 

, ja. Fem ganger Nobel-nominerte Yukio Mishima, som var en slags japansk, skeiv blanding av Knut Hamsun og Enrique Tarrio, han som ledet den militante gruppa Proud Boys.

 Mishimas bøker her til lands er enten på engelsk eller sekundæroversatt til norsk. Først i mai i år forelå den første direkte oversettelsen av en Mishima-roman fra japansk til norsk, utført av Tara Ishizuka Hassel: «Det store ærendet», opprinnelig utgitt i 1963.

Den japanske tittelen er «Gogo no eikō», som betyr noe sånt som «Ettermiddags­slep» der slepingen (

) utføres av en båt. Men her har Mishima lagt inn et ordspill. 

 sikter nemlig ikke bare til slepebåtens virksomhet. Fonetisk kan ordet også bety ære. Det er, vil jeg tro, forklaringen på den norske tittelen, som er en egen vri på den doble bunnen i originalen.

«Det store ærendet» viser til sjømannen Ryujis beskrivelse av hans skjebne, som er å stadig dra ut på havet, mot noe fjernt og storslått. Det er hans ærefulle og noe overspente ærende. Den engelske tittelen er for øvrig «The Sailor Who Fell from Grace with the Sea», som kan gi inntrykk av at denne Ryuji er hovedpersonen.

Men boka har tre sentrale karakterer, der de to andre er enka Fusako og sønnen hennes Noboru på 13 år. Sånn som jeg leser boka, og Mishimas forfatterskap, er tenåringsgutten viktigst.

havnebyen Yokohama, der moren driver en fasjonabel, vestlig klesbutikk. Faren har vært død i fem år, noe Noboru er glad for. Gutten anser seg som et geni og setter sin stolthet i å ikke ha eller vise følelser. Samtidig er han lidenskapelig opptatt av havet.

Når moren innleder et forhold til Ryuji, som er annenstyrmann på et handelsskip, spionerer Noboru gjennom et hull i veggen når de skal ha sex. Idet en skipsfløyte uler gjennom soveromsvinduet, og sjømannen instinktivt ser ut mot sjøen, faller alt i Noborus liv på plass. Noboru innser da at Ryuji kommer til å mønstre på og dra ut på eventyr igjen, som en ekte, fri mann gutten kan se opp til. Han får rett.

En sjøens antihelt

Av alle store jubileer er ikke følgende det viktigste, men: Mandag var det ti år siden kjendisrockeren Bob Geldof gjorde den famøse «wanker»-håndbevegelsen, som simulerer mannlig masturbasjon, mot brexit-generalen Nigel Farage. Det skjedde på elva Themsen i London, der Geldof og andre EU-tilhengere befant seg på en svær lystyacht, mens en dresskledd Farage ledet en flotilje av sjarker fra Skottland og Sør-England.

En drøy uke før Storbritannia skulle holde folkeavstemning om sitt EU-medlemskap, utvekslet partene fornærmelser på vannet mens kameraene gikk. På den ene siden sto Team Geldof, med sine unge, kule aktivister som advarte om katastrofe hvis en britisk exit fra EU ble en realitet. På den andre var Team Farage, med fiskere som protesterte mot det de anså som en katastrofal fiskeripolitikk i EU.

EU-motstandernes sjokk­artede seier i folkeavstemningen 23. juni 2016, fikk Farage til å erklære datoen som landets «uavhengighetsdag». Mange av de som stemte for brexit, tilhørte arbeiderklassen. De hadde altså trosset de dystre kalkylene om konsekvensene av en utmelding.

I disse dager, et tiår seinere, diskuterer britiske forskere og kommentatorer utfallet. Selv om de fleste av dem virker enige om at utmeldingen hadde en klar negativ effekt på økonomien, er ikke fasit entydig med tanke på hvor stor betydning brexit, isolert sett, har hatt i det store bildet. Blant annet har både covid-19 og Ukraina-krigen, som begge sammenfalt med oppbruddet fire år etter folkeavstemningen, rammet den britiske økonomien hardt.

Før avstemningen haglet beregninger om kostnadene av en seier til brexit-leiren, ikke minst fra statsminister David Camerons konservative regjering. Blant annet rykket finansminister George Osborne ut i april 2016 med et varsko om at en seier til «Leave»-kampanjen årlig kom til å koste en gjennomsnittsfamilie i Storbritannia 4300 pund (55.000 kroner med dagens kurs).

Måneden etter publiserte Osbornes departement en rapport som spådde umiddelbar resesjon, altså tilbakegang i økonomien to kvartaler på rad eller mer, om brexit-sida vant. Dokumentet opererte med flere scenarioer, der det mest alvorlige innebar 800.000 flere arbeidsløse og seks prosent nedgang i bruttonasjonalprodukt. Motparten kalte det hele en skremselskampanje, som de døpte «Project Fear».

En omfattende analyse utført av avisa Financial Times i slutten av 2017, tilsa at resultatet hadde kostet Storbritannia 350 millioner pund i uka, i form av verdifall på britiske varer og tjenester. Men sysselsettingen økte med mer enn 300.000, og det ble ingen resesjon den gangen. Tvert imot vokste økonomien med 1,9 prosent mellom folkeavstemningen og tredje kvartal året etter.

Få som stemte Leave, vil hevde det ble en suksess.

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Værmeldingen har varslet styrtende regn, men Sverre Lodgaard entrer hotellbaren på Continental i Oslo uten paraply. Kanskje fordi det også er meldt lyn og torden? Uansett er den erfarne analytikerens valg, altså om å la paraplyen ligge igjen hjemme, symbolsk nok for det han skal si.

– Akkurat som en paraply er noe som skal beskytte oss mot regnet, skal en atomparaply beskytte oss mot at atombomber faller ned i hodene på oss. Det er symbolikken.

Bildet er pedagogisk og politisk effektivt. Men det er også direkte misvisende, mener Lodgaard, som er statsviter og seniorforsker emeritus ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Nå er han bekymret over at feilslutningen er med på å sende Norge og verden i gal retning.

I mai ble det nemlig kjent at Norge slutter seg til et kjernevåpeninitiativ som Frankrikes president Emmanuel Macron lanserte i mars. Ni andre europeiske land er med i samarbeidet om «framskutt avskrekking», som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) foreløpig har beskrevet som en dialog.

Sverre Lodgaard har tidligere vært direktør ved både Nupi og Institutt for fredsforskning (Prio). Ikke minst hadde han viktige stillinger i FN-systemet på 1990-tallet, som var det store tiåret i det internasjonale arbeidet for å regulere og redusere kjernefysiske våpen.

Der ledet Lodgaard FNs nedrustningsinstitutt UNIDIR i Genève, og han var medlem i generalsekretærens rådgivende styre for nedrustning.

Lodgaard minnes en epoke «da det skjedde store ting» på feltet: Start-avtalene mellom USA og Sovjetunionen, og seinere Russland, kjemivåpenavtalen og enigheten i FN i 1995 om å forlenge Ikkespredningsavtalen på ubestemt tid.

Avliver myte om Natos atomgaranti

Overskriften er lånt fra en gammel norsk låt, som rett nok handler om en helt annen Harry enn den Geert Mak har skrevet bok om. Men etter å ha lest om Harry Hopkins, den amerikanske sosialarbeideren som ble president Franklin D. Roosevelts mest fortrolige rådgiver og superdiplomat, er det virkelig CC Cowboys sin strofe som er mest dekkende: Ingen syntes helt å vite hva Harry Hopkins gjorde, eller hvordan. De visste bare at han fikk utrettet eksepsjonelt mye – og i en periode da det virkelig gjaldt.

Nå foreligger Geert Maks bok på norsk. I «Mellommannen. USA og Europa i de avgjørende årene 1933–1945» dykker den populære nederlandske forfatteren ned i livet til mannen som først ledet Roosevelts omfattende reformer i hjemlandet, kjent som New Deal, og siden ble presidentens helt sentrale utsending under andre verdenskrig.

Geert Mak setter opp et svært persongalleri gjennom de seks hundre sidene, spesielt kretsen rundt Roosevelt. Men som tittelen signaliserer, er det aldri tvil om hvem som er hovedpersonen: Harry Hopkins. Overfor Klassekampen, som snakker med Mak på skjerm før hans norgesbesøk denne uka, sier journalisten og historikeren at han mer eller mindre har «levd ved Hopkins’ side» de siste årene mens arbeidet med boka har pågått.

– Jeg tror det fantes to drivkrefter. Harry Hopkins var virkelig idealistisk, selv om han på det personlige nivået ikke alltid var så vennlig. Han var en slags sosialist, som anså offentlige institusjoner som en del av løsningen på problemene, svarer Mak.

Den andre drivkrafta, mener han, var ambisjon.

å være i maktas sentrum. Det ble virkelig en avhengighet hos ham.

Hopkins var hellig overbevist om at fattigdom ikke var selvforskyldt, slik det individualistiske menneskesynet i USA tilsa. Før han havnet i Det hvite hus, hadde Hopkins blant annet hatt ansvaret for barnevelferd og tuberkulosebekjempelse i New York og en stilling i Røde Kors. Hopkins kom dessuten fra delstaten Iowa, der bøndene ble hardt rammet av Den store depresjonen som fulgte finanskrakket på Wall Street i 1929.

De drakk som bare helvete, Hopkins var god til det også.

Ingen vet hva Harry gjør

Ja, hva skal Jaha Koo si? Hele sin karriere har sørkoreaneren kjempet for å skape seg et eget rom som scenekunstner. En stor del av arbeidet har handlet om å løsrive seg fra trykkende forventninger og føringer, fra institusjonene i hjemlandet og posisjonen som den vestlige teaterkanon har hatt der.

Derfor var det mildt sagt et sjokk da Koo tidligere i år fikk vite at han er tildelt Den internasjonale Ibsenprisen, som Nationaltheatret deler ut annethvert år. Prisen er den største i sitt slag og er oppkalt etter en av Vestens og verdens mest feirede dramatikere.

– Hvordan var reaksjonen din da du fikk vite at du hadde vunnet?

– Jeg trodde ikke på det første gangen. Jeg trodde ikke på det andre gangen heller. Fortsatt føles det veldig surrealistisk, sier Koo.

Samtalen foregår en regnfull vårdag i Oslo, da Jaha Koo var innom i forbindelse med annonseringen av prisen.

I komiteens uttalelse heter det at hederen tildeles en kunstner som, i en verden der de høylytte og bombastiske vinner fram, har valgt det lavmælte og nyanserte som uttrykksform. Forestillingen om teateret som et samlende fristed – «rommet imellom», som komiteen skriver – løftes også fram i begrunnelsen.

«Rommet imellom» er i det hele tatt Koos habitat. Han opererer i grenseland mellom kunstarter, ettersom han også er komponist og videokunstner, i tillegg til å manøvrere i det kulturelle spennet mellom Øst-Asia og Europa.

Koo er oppvokst i Sør-Korea der han studerte teater, og er nå bosatt i den belgiske byen Gent. Han er stadig på reisefot på grunn av en pågående Europa-turné.

Foreldre tvang barna til å kutte tungebåndet fordi de trodde det skulle gi bedre uttale av ‘r’.

Mannen i mellomrommet

Skraper man på overflata av store, sosiale kamper i forrige århundre, tar det ikke lang tid før jødiske navn dukker opp. Som Clara Lemlich, lederskikkelsen under den store streiken blant tekstilarbeidere i New York i 1909. Eller Max Levitas, som var sentral i «Slaget ved Cable Street» i 1936 da fascister ble jagd ut av Londons østkant.

Jøder var ikke minst svært synlige både i borgerrettighetskampen i USA og i arbeidet mot apartheid i Sør-Afrika. Solidariteten kostet flere av dem livet. I 1964 drepte Ku Klux Klan de jødiske amerikanerne Andrew Goodman og Michael Schwerner, og deres afrikansk-amerikanske reisefølge James Chaney, mens trioen var i Mississippi der de hjalp svarte med å registrere seg som velgere.

En annen jøde, den kjente sørafrikanske journalisten Ruth First, var en prominent kritiker av raselovene i hjemlandet og ble myrdet med en brevbombe i 1982. Apartheidregimets politi sto bak attentatet, som ble utført mens First var i eksil i Mosambik.

De siste årene er det Israels folkemord i Gaza og etniske rensing på Vestbredden som har fått en rekke kritiske jøder, på flere kontinenter, til å heve stemmen. Mange av dem har blitt arrestert i demonstrasjoner mot Israels handlinger, paradoksalt nok under anklager om antisemittisme.

I protestene deltar gjerne jøder som er erklærte motstandere av sionismen, altså ideologien som staten Israel bygger på. Blant dem er forfatterne av to nye bøker som kaster lys over noen av røttene til dagens jødiske venstreaktivisme. Historiker Donny Gluckstein og forlegger Janey Stone har skrevet den ene, som heter «The Radical Jewish Tradition: Revolutionaries, Resistance Fighters and Firebrands». Den andre utgivelsen, «Here Where We Live Is Our Country: The Story of the Jewish Bund», står kunstneren Molly Crabapple bak.

De førstnevnte forfatterne er bosatt henholdsvis i Skottland og Australia, med foreldre fra Palestina, Sør-Afrika og Polen. Sistnevnte er amerikansk og bor i New York, med aner fra dagens Belarus. Med andre ord stammer de fra helt ulike deler av den jødiske diasporaen, samtidig som de alle deler en solid forankring på den radikale venstresida.

Begge bøkene løfter fram en rik arv og gir innblikk i politiske brytninger som kom til overflata i jødiske samfunn for rundt 130 år siden. Selv om Gluck­stein og Stone har et noe breiere tematisk nedslagsfelt, graver både de og Crabapple fram den fascinerende, men også tragiske historien om den såkalte Bund-bevegelsen.

Bundistene manet jøder til å bli og kjempe der de var.

Her vi lever, er landet vårt

Dagen før 1. mai satt jeg på et av utestedene på Youngstorget med en bok. Den var skrevet av den britiske tv-produsenten og forfatteren John Yorke og handlet om historiefortelling. Mens plassen nedenfor der jeg satt ble gjort klar til markeringen av arbeidernes internasjonale kampdag, var jeg langt inni Yorkes kapittel om lærdommer fra politikken.

Der ramser han opp ulike slagord fra amerikansk og britisk høyreside som har vært svært så effektive det siste tiåret. Fra Donald Trumps republikanske leir kom «Make America Great Again», med et løfte om å gjenopprette fordums storhet, og «Drain the Swamp», som lovet å sende Washingtons korrupte slimåler ned i sluket.

I Storbritannia brukte bevegelsen som kjempet for britisk utmelding fra EU slagordet «Take Back Control». I praksis betydde det å ta kontrollen tilbake fra ikke bare Brussel, men også den liberale og venstrevridde eliten i London. Da brexit-bevegelsen vant, ble statsminister Boris Johnsons mantra «Get Brexit Done». Få brexit unnagjort.

påpeker i «Trip to the Moon: Understanding the True Power of Story», har alle disse budskapene noe til felles. De har agens og er aktive, i den forstand at noen skal gjennomføre noe. Ikke en hvilken som helst handling, understreker Yorke: De mest virksomme slagordene bærer i seg en urett som skal rettes opp, et svik som skal hevnes.

Mot dette setter han opp demokraten Hillary Clintons kampanje i 2016, da hun stilte mot Trump med slagordet «Stronger Together» – sterkere sammen. Mens Trumps ord var en fortelling, en løgnaktig sådan, men likevel, var Clintons ord ifølge Yorke «en observasjon». Den var «uten følelser», kommenterer han i boka, og mener «Stronger Together» vekker lite annet enn følelsen av å sitte med et glass «varm vin på et skolemøte». Enda verre: Det mangler et verb.

Dette husket kanskje folkene som utformet budskapet til demokraten Joe Biden i 2020-valget. «Build Back Better» ga i det minste et signal om å bygge noe sammen. Ikke at verb gir noen som helst vinnergaranti. I 2024 stilte Bidens arvtaker Kamala Harris med fyndordet «Let’s Win This», la oss vinne dette, og endte opp med å gjøre akkurat det motsatte.

 britiske Labour og partileder Keir Starmer til valg på slagordet «Change» og vant. I fjor avduket den upopulære statsministeren en ny frase, «Delivery, delivery, delivery» (Levering, levering, levering), som ble karakterisert som kanskje «det verste politiske slagordet noen sinne» av Simon Hattenstone i The Guardian. Mannen som vil utfordre Starmer, tidligere brexit-general Nigel Farage fra Reform UK, har på sin side lansert slagordet «Get Starmer Out».

Hva med de norske partiene? De skyr visst aktive mottoer, enten de er til høyre eller venstre. Kanskje det skyldes ulik politisk kultur, og kanskje er det greit at det er sånn. Da jeg var ferdig med leseøkten, kikket jeg uansett over Youngstorget mot bygget på den andre siden. Der hang Aps resirkulerte slagord fra 1993, uten agens og fritt for verb: «Trygghet for framtida».

Hvorfor skyr vi politiske verb?

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

«Lett å være rebell i kjellerleiligheten din»



Settingen var, som Chirag ville sagt, helt uepisk. Bare et halvt år tidligere hadde han, Magdi og resten av Karpe feiret sine historiske ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum, med totalt 115.000 publikummere. Og nå, denne januarkvelden 2023, satt han og Magdi på et Vy-tog til Skien sammen med meg, i en nesten tom vogn.

Året før hadde jeg fulgt dem som forfatter, i seks måneder mellom utgivelsen av EP-en «Omar Sheriff» og Spektrum-showene. Anledningen for Skien-turen var et selskap som skulle foregå på Festiviteten, et kulturbygg Karpe eide.

Ryktet om at Chirag og Magdi var på toget spredde seg, og jevnlig kom passasjerer bort for å be om å få ta bilde med dem. Jeg havnet bak mobilkameraet. Og de jeg husker aller best er to bestevenner, en hvit og en svart gutt, kanskje i tolvårsalderen.

Idet jeg tok bildet av dem sammen med Chirag og Magdi, smilte den blonde av dem bredt. Han så ut som han hadde vunnet i Lotto. Da jeg tittet på kompisen, så jeg bare at han strigråt.

 og hvit / Er både glad og trist», rapper Magdi i «Tusen tegninger». Låta fra 2010 handler om toleranse, og strofen passer på en måte til øyeblikket på togturen. Bare på en måte, siden den svarte gutten ikke var trist. Han grein åpenbart av glede. Men det må ha vært noe mer der, som gjorde at reaksjonen hans skilte seg fra vennens.

Nå har Karpe bestemt seg for å bli historie, etter et drøyt kvart århundre som duo og snart uten rekorder igjen å bryte. I bagasjen har de 13 Spellemannpriser, tre filmer, to bøker og en Europa-turné. Til sommeren fyller de Ekeberg­sletta i Oslo tre ganger med prosjektet «Karpe World», før de drar på sin siste konsertrunde.

Det er absurd, når jeg tenker over det: To Oslo-fyrer som heter Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, som pleide å opptre på glisne fritidsklubber, klarte å bli allemannseie i Norge. Gunnar og Berit er på fornavn med dem.

Da jeg tittet på kompisen, så jeg bare at han strigråt

Drømmen de bar på

Min kamerat Hjallis påsto følgende her om dagen: Debutalbumet til rockebandet The Strokes, «Is This It» fra 2001, er like viktig for generasjon Z som The Velvet Undergrounds første plate fra 1967 var for generasjon X.

Jeg måtte tenke meg litt om. «Is This It» kom jo ut da vi var tidlig i tjueårene og studerte. Jeg hadde CD-en, selv om den ikke akkurat ble spilt i hjel på hybelen. (The Velvet Undergrounds «bananalbum», som Lou Reed og gjengen ga ut med den tyske sangeren Nico og med Andy Warhols berømte gule banan på coveret, hadde jeg dessverre ikke noe forhold til.)

Men generasjon Z, som ifølge kompisen min har omfavnet The Strokes, er altså de som er unge 

. De hadde enten ennå ikke blitt født, eller de var små barn, da New York-bandet ble et fenomen.

 at Hjallis hadde et poeng. Jeg trodde The Strokes gradvis bare hadde svunnet hen, men de siste årene har gruppa og deres dansbare og støyfulle storbyballader blitt oppdaget av ungdommer gjennom plattformer som Instagram og Tiktok. Og et kvart århundre etter sitt spektakulære gjennombrudd, spilte The Strokes faktisk på hovedscenen under Coachella-festivalen som ble avsluttet sist helg i California.

Fra samme scene som superstjernene Sabrina Carpenter og Justin Bieber sto på under festivalen, gjorde bandet noe som vakte betydelig oppmerksomhet. Da de framførte den siste låta, «Oblivius», viste de en video på de gigantiske Led-skjermene bak dem som ramset opp en rekke utenlandske statsledere som USA, gjennom CIA, hadde fått fjernet i moderne tid: Irans Mohammed Mossadegh i 1953, Guatemalas Jacobo Árbenz i 1954, Kongos Patrice Lumumba i 1961, Chiles Salvador Allende i 1973 – og så videre.

Montasjen rettet også oppmerksomheten mot den amerikansk-israelske krigen mot Iran og ødeleggelsen av mer enn 30 iranske universiteter, før et klipp viste Israels bombing av det siste gjenværende universitetet på Gazastripa. På slutten gaulet vokalist Julian Casablancas strofen «What side you standing on?», hvilken side står du på, gjentatte ganger. Blant overskriftene stuntet utløste, var følgende i magasinet Rolling Stone: «The Strokes fordømmer tiår med USA-imperialisme og krig på Coachella».

 meg til å tenke på en gammel debatt som svenske Erik Zsiga startet i 2004. Da langet den borgerlige skribenten ut mot kulturprofiler i hjemlandet, blant dem Timbuktu, Dennis Lyxzén og Robyn, som ifølge ham smykket seg med politisk korrekte venstresideverdier som de dessuten ikke levde i tråd med. «Popvänstern» var Zsigas nokså foraktfulle merkelapp på fenomenet.

I dag er The Strokes langt fra de eneste store artistene i verden som uttrykker seg politisk. Det har skjedd et merkbart skifte under Donald Trumps andre administrasjon, en radikalisering også på dette feltet. Opptrinnet på Coachella signaliserer en slags normalisering, et tegn på at et budskap som for ikke lenge siden ble avfeid som venstreekstremt oppgulp, har funnet veien inn i populærkulturen og hovedstrømmen.

Popvänstern var Erik Zsigas foraktfulle merkelapp.

Den radikaliserte popvenstresida

Hva tenkte han på? Mest sannsynlig: lite. For selv Donald J. Trump innså at delingen på Truth Social nylig av et KI-generert bilde, der han ble framstilt som Jesus, var en dårlig idé. Allerede dagen etter var posten slettet.

På det kunstige maleriet er Donald Jesus Trump omringet av tilbedere, og legger en helbredende hånd på panna til en syk mann. Ørner og kampfly svever på himmelen, der et amerikansk flagg blafrer i vinden. Noen skyggeaktige vesener synes også der oppe, og det største av dem minner mest om en Demogorgon, et av monstrene fra serien «Stranger Things».

Reaksjonene fra Trumps kristne støttespillere lot ikke vente på seg, og presidenten krøp til korset. Til pressen påsto Trump at personen på bildet ikke skulle være Kristus, men en lege.

Fadesen inngikk i Trumps pågående feide med pave Leo, etter at den katolske kirkas overhode kritiserte krigføringen i Midtøsten. Samme dag som Trump delte Jesus-bildet, skrev presidenten et innlegg der han kalte paven «svak» og «elendig», og ba landsmannen konsentrere seg om å være en ordentlig pave, framfor å lefle med «den radikale venstresida».

Da Trump stilte til presidentvalg i 2024, beskrev han kampanjen som et «rettferdig korstog» mot «ateister, globalister og marxister». I dette korstoget, og i bevegelsen Make America Great Again (Maga), har Trump til nå klart å samle nokså ulike kristne strømninger i USA, både innenfor katolisismen og protestantismen.

Samtidig som Trumps personlige forhold til troa først og fremst har framstått som opportunistisk, har den mest kristennasjonalistiske fløyen av Maga fått stadig mer makt – representert av folk som visepresident J.D. Vance og forsvarsminister Pete Hegseth, som henholdsvis er katolikk og protestant. Av disse har Hegseth utmerket seg i rolla som en militaristisk svovelpredikant. Overkroppen hans er tatovert med korsfarersymbolikk, inkludert et stort jerusalemskors på brystet, samt ordene «Deus vult» (Gud vil det) og «kafir» – arabisk for vantro – på høyrearmen.

På Hillsdale College i Michigan, USA, sitter en historiker som i flere tiår har forsket på kristendommens utvikling i hjemlandet. D. G. Hart har skrevet en lang rekke bøker, der han tar for seg protestantismen og spesielt arven etter den fransk-sveitsiske teologen Jean Calvin.

Jeg tror ikke Trump selv har noen føling med dette.

Guden for sprø ting

Armageddon er visst utsatt, enn så lenge. Mens Donald Trump og Benjamin Netanyahu har holdt verden fanget i sin krigspsykose, har jeg iblant tenkt på en kjent scene i «Dr. Strangelove», Stanley Kubricks mørke kaldkrigssatire fra 1964. Når USAs fiktive president Merkin Muffley tar imot Sovjets ambassadør midt i et krigsråd, havner russeren i slagsmål med en amerikansk general. Da roper Muffley: «Gentlemen, you can’t fight in here! This is the war room!»

 i krigsrommet, altså. Replikken er dekkende for møtene Trumps indre krets holdt i «Situation Room», da beslutningen om å gå til krig mot Iran ble tatt. Slik prosessen beskrives i The New York Times, var det ingen basketak – vi snakker tross alt om siviliserte mennesker – og, skal vi tro journalistene, knapt nok krangling.

Saken er skrevet av Jonathan Swan og Maggie Haberman og er basert på materiale fra reporternes kommende bok «Regime Change: Inside the Imperial Presidency of Donald Trump». Ifølge nettstedet Axios har Swan og Haberman gjort rundt tusen intervjuer i arbeidet med boka.

11. februar i år, der Netanyahu deltok fysisk og Mossad-sjef David Barnea var med digitalt, la israelerne fram en slagplan. De hevdet Irans ballistiske missilprogram kunne settes ut av spill i løpet av noen uker, og at regimet ikke kom til å være i stand til å stenge Hormuzstredet. De forventet også at det iranske folk igjen kom til å ta til gatene og understrekte at Mossads agenter ville gjøre sitt for å sikre at protestene eskalerte til et fullt opprør. Kombinert med vedvarende bombing, skulle det hele kulminere i det iranske regimets kollaps. Netanyahus folk hadde også forberedt en presentasjon om potensielle ledere som kunne ta over. Blant dem var Reza Pahlavi, den USA-baserte sønnen til Irans tidligere monark.

Allerede dagen etter konstaterte CIA-sjef John Ratcliffe overfor Trump at den israelske planen var «farseaktig». Utenriksminister Marco Rubio kalte det israelske scenarioet «bullshit». Da Trump spurte forsvarssjef Dan Caine hva han syntes, svarte generalen at israelerne pleide å «overselge» sin sak, vel vitende om at de trengte USAs støtte i en storkrig mot Iran. Visepresident J.D. Vance framstilles som den mest kritiske, som advarte Trump både om følgene i Midtøsten og for hans oppslutning hjemme.

Den eneste som helhjertet ønsket Iran-krigen, ser ut til å ha vært forsvarsminister Pete Hegseth. På det siste møtet, to dager før krigserklæringen kom, var det likevel ingen som sa nei. «Jeg tror vi må gjøre det», konkluderte Trump.

kommer fram i The New York Times-artikkelen, er dypt urovekkende, på flere nivåer. For det første underbygges antakelsen om at dette er en krig som Israel har klart å overbevise sin viktigste allierte til å være med på. For det andre viser det seg at flertallet av de mest sentrale aktørene rundt Trump var skeptiske til å starte krigen, uten at noen av dem turte å stå opp mot presidenten da det virkelig gjaldt.

Jeg vil legge til et tredje moment: Om verdenssamfunnet hadde klart å stanse Israel under folkemordet i Gaza, om straffriheten ikke var så total, ville Iran-krigen skjedd da? Jeg tviler. Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Alt får konsekvenser, også fravær av handlinger.

Ingen slåssing i krigsrommet

Det er ikke alle forunt å få en regnefeil oppkalt etter seg. Men det fikk altså Robert McNamara, som var USAs forsvarsminister mesteparten av 1960-tallet. «McNamaras feilslutning» stammer fra Vietnamkrigen og ministerens oppheng i tall og kalkyler, som ble forklart med at han kom rett fra lederjobben i bilgiganten Ford Motor Company. En historie som går igjen, er en samtale han hadde med brigadegeneral Edward Lansdale i 1962.

McNamara ville da utvikle en modell som kunne beregne hvordan felttoget i Asia gikk, basert på en liste med målbare faktorer. Lansdales forslag til sjefen var at han skulle ta med en «x-faktor». McNamara noterte flittig og spurte hva x-en sto for. Følelsene til vanlige vietnamesere på bygda, svarte Lansdale. Da visket McNamara ut bokstaven og bemerket at noe sånt gikk det jo ikke an å måle.

Den som først fortalte meg om «McNamaras feilslutning», var en iraker jeg traff for mer enn 20 år siden. Han representerte en av klanene som deltok i motstandskampen mot USAs okkupasjon av hjemlandet hans, og i løpet av intervjuet dro mannen fram denne anekdoten fra Vietnamkrigen.

Statistikken, enten den handlet om ildkraft eller kjøpekraft, tilsa at vietnameserne skulle tape. Men i Det hvite hus og Pentagon hadde de glemt x-faktoren, som var den jevne vietnamesers vilje til å gripe til våpen for å drive ut inntrengerne. Dermed led USA sitt ydmykende nederlag, foreviget i bildet fra 1975 av et evakueringshelikopter på taket av ambassaden deres i Saigon.

Amerikanerne hadde ikke lært noe, mente irakeren. I angrepet mot Irak i 2003 brukte daværende president George W. Bush USAs militære overlegenhet for alt den var verdt, for å sette fienden raskt ut av spill og eliminere enhver motivasjon til å yte motstand. «Shock and awe», sjokk og ærefrykt, het taktikken, som amerikanske myndigheter annonserte bredt og skrøt av. Regimet til Saddam Hussein falt raskt. Problemet var bare at USAs mann i Bagdad, Paul Bremer, også oppløste statsadministrasjonen og militæret.

I kaoset sto flere hundre tusen irakiske soldater som brått var blitt arbeidsløse, i et land der diktatoren var borte og erstattet av en vestlig invasjonsstyrke. Blant de avsatte offiserene var folk med kjennskap til gamle våpenlagre, og snart begynte angrepene mot okkupantenes patruljer og baser. Etter hvert tok opprørernes improviserte veibomber så mange amerikanske liv at USA måtte revurdere det hele. Men det tok tid: Først i 2021 var de fleste USA-styrkene ute av Irak.

I begge kriger betalte sivilbefolkningen den største prisen, i form av massedød, fordrivelse, frykt og traumer. I den pågående Iran-krigen, som Donald Trumps administrasjon igangsatte sammen med Israel for en måned siden, vet vi fortsatt ikke hva de totale menneskelige kostnadene kommer til å bli. Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet, er at amerikanerne igjen har forregnet seg – og det på spektakulært vis.

Imperiet har bare rå makt og overmot igjen.

Forfølges av fatal følgefeil

Et lite ordvalg kan være enormt avslørende. Som i denne forsidehenvisningen, som jeg nylig kom over i bokbilaget til danske Weekendavisen: «Jean Améry overlevede Auschwitz, men stolede aldrig på tyskerne igjen.» Les setningen en gang til. Jean Améry, essayisten som satt i tre av nazistenes konsentrasjonsleirer, inkludert Auschwitz, kom altså levende fra holocaust – 

«Men»? Innebærer ikke ordvalget en forventning om at Améry, tross alt, burde vært litt mer takknemlig og tilgivende, siden tyskerne ikke klarte å utrydde akkurat ham?

Den naturlige formuleringen ville selvfølgelig vært å erstatte «men» med «og»: Jean Améry, som var offer for Tysklands kollektive umenneskeliggjøring av jødene, som ble arrestert og torturert, som levde med traumene resten av livet, overlevde det hele – 

Ironisk nok henviste Weekendavisen til omtalen av en ny, dansk oversettelse av Jean Amérys kjente verk fra 1966: «Ved forstandens grenser. En overlevendes forsøk på å overkomme det uoverkommelige». I essaysamlingen tar Améry et oppgjør nettopp med en forventning om at folk som ham, ofrene, skulle ha kommet seg videre etter folkemordet.

60 år etter utgivelsen står tekstene igjen som gjenstridige påminnelser, om forsøket på å tilintetgjøre et folk, om fysiske og sjelelige arr hos de som unnslapp og, ikke minst, om fortrengning fordekt som forsoning. Personlig syns jeg også Améry, som var fra en katolsk-jødisk familie i Østerrike og bodde både i Belgia og Frankrike, skriver svært innsiktsfullt og tankevekkende om tilhørighet, eller mangel på sådan, og hva det betyr for individ og samfunn.

I norsk sammenheng er det verdt å påpeke at utgiveren som i 1994 fikk oversatt og publisert Amérys bok i Norge, var et lite forlag som het Document. Men den tråden må jeg ta opp igjen litt seinere.

Jean Amérys vedvarende mistro til det tyske ligger allerede i navnet. Da han ble født i Wien i 1912, het han Hans Maier. Oppveksten var først og fremst preget av morens katolisisme, ikke farens jødiske kulturarv. «Jeg var jøde, på samme måte som en klassekamerat var sønn av en husvert som var gått konkurs», skriver Améry. Med andre ord: Identitetsmarkøren var personlig uviktig for begge og ble først merkbar i møte med samfunnets stigmatiserende blikk.

Tida leger ingen sår

Dronene kan høres langt inn i Terminal B i Kirkenes, bare noen kilometer fra grensa til Russland. Den truende lyden kommer ikke fra de samme våpnene som herjer i Ukraina, men er del av prosjektet «My tent is not a shelter» av den palestinske kunstneren Mohamed Jabaly. Utstillingen er satt opp i anledning festivalen Barents Spektakel, som foregikk forrige uke i Kirkenes.

På et lerret ser jeg en dronevideo fra Gaza før stedet ble jevnet med jorda av Israel. Bygningene, høyreiste og lave, står tett i tett, mens bølgene skyller inn mot den langstrakte stranda med sine fiskebåter og solsenger. Men like ved lerretet henger også bilder og små skjermer som dokumenterer utslettelsen av Jabalys hjemsted. Nok en dronevideo vises der, av palestinere som beveger seg i horder langs kyststripa, bærende på det de har klart å få med seg.

finner jeg og mange andre veien til Samfunnshuset i Kirkenes, der bandet Honningbarna skal opptre. Den mest lojale fansen har stilt seg fremst med kefije (såkalte Palestina-skjerf) på hodet og rundt halsen, lenge før musikerne står på scenen der de etter hvert drar sin velkjente låt «Fri Palestina».

Folk i byen forteller meg at engasjementet har økt under folkemordet. I desember 2023 deltok ansatte ved Kirkenes sykehus i en aksjon for å vise sin solidaritet med helsepersonell i Gaza. Våren 2024 ble Palestinakomiteen i Finnmark stiftet og har siden blant annet arrangert markering på årsdagen for al-Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. Partiene på venstresida, LO og Fagforbundet har ikke minst gjort sitt for å bevisstgjøre og mobilisere lokalt.

 Barents Spektakel er det kalt inn til fakkeltog i Kirkenes. Årsaken denne gangen er fireårsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den geografiske nærheten til Russland og de historiske forbindelsene til folket på den andre sida av grensa gjør temaet langt mer sensitivt her, og på en helt annen måte, enn i Oslo. Blant de 3500 innbyggerne fins russere som bodde her lenge før krigsutbruddet, de som har søkt tilflukt fra Putin-regimets tvangsmobilisering og selvfølgelig ukrainere som har flyktet fra katastrofen i hjemlandet.

Denne tirsdagskvelden deles det ut fakler på John Savios plass, der folk har stilt seg opp med bannere bak et trommeorkester. Fakkeltoget beveger seg sakte gjennom Kirkenes, forbi skilt der gatenavnene står med både latinske og kyrilliske bokstaver, mot det russiske konsulatet i byen. Helt fremst kjører en blå og gul bil som det står «Stop War» og «Stop Putin» på. Kjøretøyet til russiske Anton Kalinin er et lite landemerke på hjul i Kirkenes, men har også blitt vandalisert flere ganger av folk som misliker budskapet.

Den øvrige lokalbefolkningen er satt på en solidarisk prøve. Så forteller noen at en del av kirkenesværingene som deltar i Ukraina-markeringene, er de samme som er aktive i Palestina-saken. Er det sånn også andre steder? Har ikke folk ofte valgt én av de to kampene, bevisst eller ubevisst? I så fall er aktivistene i Kirkenes en påminnelse til oss andre: Solidaritet er ikke nødvendigvis et nullsumspill, og empati er ikke noe som minker når den deles på flere mottakere.

Befolk­ningen er satt på en solidarisk prøve.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Minst to ganger var det noen som humret eller lo. Som i seg selv er smått utrolig, gitt at taleren var stiv som en stokk og stadig snublet i sine egne, unnskyld, taleskriverens ord. Jeg sikter til USAs utenriksminister Marco Rubio, som brukte selveste Valentinsdagen til å presentere sin passiv-aggressive kjærlighetserklæring til Europa.

Statsledere, diplomater, offiserer og journalister hadde benket seg for å høre Rubio i München lørdag. Mange var nervøse. Kom Rubio til å være like konfronterende som visepresident J.D. Vance året før? Eller ville han slå an en mer forsonende tone?

 det siste. Talen inneholdt et dusin henvisninger til den vestlige sivilisasjon, med ulike adjektivkombinasjoner foran. Rubio snakket om «en stor sivilisasjon», «en stor og nobel sivilisasjon» og «den største sivilisasjonen i menneskehetens historie», som startet i Europa og spredte seg til Amerika. Rubio hyllet vestlige misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende som dro ut i verden og «bygde enorme imperier» som strakte seg over hele kloden. Hele veien understreket Rubio at alt dette vakre hadde deres forfedre skapt sammen.

Fordi folkemord, slavehandel, pisking og plyndring ikke hørte hjemme i de romantiske omgivelsene som sikkerhetskonferansen i München utgjorde, pratet Rubio heller om kultur. Han ramset opp Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci og, ja, Beatles og Rolling Stones. Med sistnevnte avvæpnende referanse kom den første humringen. Andre gang Rubio greide å bryte opp den anspente atmosfæren, var da talen gikk over i en inderlig feiring av innvandrere – ikke ecuadorianerne og somalierne, åpenbart, men engelskmenn og skotter, samt irer, italienere, franskmenn og spanjoler som i sin tid kom til USA.

Her nevnte Rubio også tyskere som «forvandlet tomme sletter» til bugnende jordbruksanlegg og, la han til, «dramatisk oppgraderte kvaliteten av amerikansk øl». Da brøt latteren løs i Bayern, hjemstedet til 

, den berømte tyske reinhetsloven fra 1516 om hva slags ingredienser ølet skal ha.

 altså. Skal det virkelig ikke mer til? For Donald Trumps utsendte fikk stående applaus da han var ferdig, både av de i dress og de i uniform. Under intervjuet på scenen etter talen var første bemerkning fra vertskapet at det hadde gått «et lettelsens sukk» gjennom lokalet da Rubio framførte budskapet sitt. Hadde de ikke hørt hva Rubio sa? Innimellom flørten med Europas kulturarv refset han blant annet FN, som ifølge ham «ikke klarte å løse krigen i Gaza». En vill uttalelse, all den tid USA har væpnet, sponset og legitimert Israels folkemord og brukte sin vetorett 

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Den tredje fare spøker i Trumps rike

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

Hva vil britenes nye leder stå for?

«Det store ærendet» er en skjult nøkkel til Yukio Mishimas senere livsverk og selvdrap.

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Harry Hopkins var sosialarbeideren som fikk Churchill til å danse og vant Stalins tillit.

Med hackede riskokere og dempet harme utfordrer Jaha Koo vestlig dominans. Til høsten mottar scenekunstneren Den internasjonale Ibsenprisen.

Her vi lever, er landet vårt

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

Kritikk av USA-imperialismen siver dypere inn i hovedstrømmen.

Guden for sprø ting

Total straffrihet gir oss nye kriger.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

Velkommen etter! Hilsen venstresida

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Hvem får egentlig representere folkeviljen når et land er i opprør?

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagor­ga­ni­se­ring.

Terroren for 25 år siden ga USAs «neocons» historisk makt. Røttene deres går uventede veier.

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skygge­tra­disjon blant USAs elite.

Den tredje fare spøker i Trumps rike

Oppstyret rundt «The Odyssey» førte meg tilbake til de indiske eposene. Likhetene er slående.

Hva vil britenes nye leder stå for?

«Det store ærendet» er en skjult nøkkel til Yukio Mishimas senere livsverk og selvdrap.

Dommedag uteble. Hva skjedde?

Avliver myte om Nato-garanti: – Give me a break. Dette er tøv

Harry Hopkins var sosial­arbeideren som fikk Churchill til å danse og vant Stalins tillit.

Med hackede riskokere og dempet harme utfordrer Jaha Koo vestlig dominans. Til høsten mottar scene­kunst­neren Den inter­na­sjo­nale Ibsen­pri­sen.

Her vi lever, er landet vårt

Høyresidas effektive slagord er fylt med handle­kraft.

Karpe-venn om rapgruppas arv: «Det er absurd»

Kritikk av USA-im­pe­ria­lismen siver dypere inn i hoved­strømmen.

Guden for sprø ting

Total straffri­het gir oss nye kriger.

I Vietnam fant ameri­ka­nerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilin­tet­gjøring og til­hø­righet, er uhyggelig aktuell.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteri­drevne liv avhenger av.

Hvis vestlige land vil avko­lo­ni­seres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere under­såtter

Velkommen etter! Hilsen venstre­sida

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Hvem får egentlig repre­sen­tere folke­vil­jen når et land er i opprør?

Vi som ble latter­lig­gjort for å rope høyt om USAs impe­ria­lisme, fikk dessverre rett.

Chris Smalls sto opp mot Amazon og vant. Boka hans er en guide til gatesmart fagorganisering.

Er alle mennesker skapt like? Ikke ifølge en seiglivet skyggetradisjon blant USAs elite.

Harry Hopkins var sosialarbeideren som fikk Churchill til å danse og vant Stalins tillit.

Med hackede riskokere og dempet harme utfordrer Jaha Koo vestlig dominans. Til høsten mottar scenekunstneren Den internasjonale Ibsenprisen.

Høyresidas effektive slagord er fylt med handlekraft.

Kritikk av USA-imperialismen siver dypere inn i hovedstrømmen.

Total straffrihet gir oss nye kriger.

I Vietnam fant amerikanerne ut at alle slagplaner skjuler en x-faktor. I Iran har de forregnet seg totalt.

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

USA og Kina er i et skittent kappløp om mineralene som våre batteridrevne liv avhenger av.

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

Velkommen etter! Hilsen venstresida

Hvem får egentlig representere folkeviljen når et land er i opprør?

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.