Yohan Shanmugaratnam

Følgende merkelige situasjon oppsto under en debatt om ytringsfrihet og rasisme for noen år siden: En representant for den mer radikale delen av panelet hadde akkurat holdt innlegget sitt, der han gjentatte ganger viste til den marxistiske sosiologen og kulturteoretikeren Stuart Hall. Under­tegnede var ordstyrer, og ga ordet videre til en representant for den mer liberale delen av panelet. Vedkommende plukket opp tråden fra forrige talers referanser til Stuart Hall. Trodde han, i alle fall. «Du nevnte John Stuart Mill», sa debattanten, og fortsatte med en utlegning inspirert av den klassiske liberalisten fra 1800-tallet.

Den ørlille misforståelsen, som var det nærmeste man kom slapstick på Litteraturhuset i Oslo, ble forbigått i stillhet. En strengere møteleder ville kanskje grepet inn og ryddet opp. Men det eneste jeg klarte å tenke på, var hvor treff­ende scenen var. Det var noe symbolsk i at den som på mange måter var etablissementets røst i panelet, ikke engang hadde registrert hva motstemmen sa. Tragikomedien blir enda tydelig­ere hvis man tar med i betraktningen at Stuart Hall, tenkeren som ble visket ut i rasismesamtalen til fordel for imperialisten John Stuart Mill, var en jamaikansk innvandrer i Storbritannia.
Er det ikke litt sånn den offentlige samtalen er iblant? Når noen utfordrer den liberale konsensus­en, skjer gjerne en av tre ting: Det døve øret vendes til, innlegget blir feiltolket eller bevisst forvrengt.

Stuart Hall (1932–2014) skrev og snakket ikke bare om diskriminering basert på hudfarge og etnisitet, men også klasse, kjønn og kultur. Han så ikke på kulturen bare som et hierarki av smak, men som «levde erfaringer, tolkede erfaringer, definerte erfaringer». Og en stor del av disse erfaringene har vært retusjert vekk fra historien gjennom århundrene. Det gjaldt også de vestindiske migrantene Storbritannia inviterte til landet for å jobbe i etterkrigstida, på samme tid som Hall selv kom dit for å studere. Det var denne usynliggjøringen som blant annet motiverte Steve McQueen til å skape filmserien «Small Axe», som belyser og feirer denne innvandrergruppas kamper og kultur.



Å bli oversett og overhørt, i beste fall tolerert, har vært vanlig for ikke-hvite minoriteter i arbeiderklassen. Men det er ikke en opplevelse som er forbeholdt dem. I romanen «Populærmusikk fra Vittula» skriver den svenske forfatteren Mikael Niemi om Matti, som vokser opp i en liten svensk-finsk dal. Etter at familiebrukene og tømmerfløtingen gikk dukken, begynte fedrene å pendle til Kiruna for å jobbe i gruva. «Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien», heter det i boka. «Vi kunne ikke konversere, ikke deklamere, ikke overrekke gaver eller holde taler. Vi gikk uttilbeins. Vi brøt på finsk uten å være finner, vi brøt på svensk uten å være svensker. Vi var ingenting.»

Stuart Hall balet selv med klassebakgrunnen sin (faren hadde en lederstilling i United Fruit Companys avdeling på Jamaica), oghan var bevisst på «kløfta som skiller meg fra massene». Samtidig var han mørkere enn de andre i familien, og ble mobbet for det. Kanskje ga denne posisjonen Hall gode forutsetninger til å se ting i samfunnet som andre ikke så.

Disse erfaringene og historiene – enten de har røtter i Karibia eller Kiruna – kan løftes fram uten at de går på bekostning av hverandre. Tvert imot utfyller de bildet. Slike sammenligninger viser ikke minst at klasseforakten, i mange sammenhenger, kan være fargeblind.

«Å bli oversett har vært vanlig for ikke-hvite minoriteter»

De usynlige

#fff

#000

Kapitalismen er død og erstattet av en slags moderne føydalisme. Slik lyder tesen til økonom Yanis Varoufakis.

Det kan høres rart ut, men i seks intense måneder i 2015 var europeiske næringslivsaviser nærmest besatt av en slipsløs, marxistisk akademiker i Aten. Yanis Varoufakis hadde da nettopp blitt finansminister i en ny venstreregjering i Hellas – ved en «historisk tilfeldighet», ifølge ham selv – og ledet landets gjeldsforhandlinger med EU og andre mektige kreditorer.

Grekerne kjempet tappert, men måtte gi tapt. Og Yanis Varoufakis satte seg på motorsykkelen, med kurs mot nye slag. Åtte år seinere beskriver økonomen oppgjøret som et «akutt sammenstøt» mellom mafiøse lånehaier og et folk som nektet å være gjeldsslaver.

– Det jeg erfarte den gangen var noe svært primitivt og brutalt. Det var ingen avansert teknologi eller dataskyer involvert. Bare rein imperialisme, sier Varoufakis til Klassekampen.

Mens Oslo dynkes i høstregnet, bader Varoufakis i sol hjemme i Aten på den andre siden av skjermen («Jeg skal ikke misunne deg med utsikten», beroliger han). De digitale referansene i det innledende utsagnet er for øvrig ikke tilfeldige. I dag lanserer Varoufakis nemlig «Technofeudalism: What Killed Capitalism», den siste av en lang rekke bøker han har gitt ut.

Her slås følgende fast: Kapitalismen, slik vi har kjent den, er stein død. Systemet er erstattet av noe som har mer til felles med forgjengeren, altså føydalismen, men med et helt nytt landskap og andre aktører.

Før Varoufakis får utdype tesen sin, ber vi ham ta oss med tilbake til vinteren 1966. Da satt en fem år gammel Yanis foran peisen med faren, som var kjemiingeniør ved et smelteverk der han arbeidet i 60 år. Varoufakis beskriver ham som en «borgerlig kommunist», som kunne ta på seg dress og slips når han bare skulle til butikken for å kjøpe melk.

– Han var en veldig stillfarende, mild og ekstremt høflig mann. Han var også full av begeistring, men uten å være støyende. Altså veldig forskjellig fra meg, sier Varoufakis og ler.

I en pose hadde faren tatt med seg diverse klumper, stenger og plater fra jobben. Tinn. Bronse. Jern. Foran sønnen smeltet han dem over peisilden, helte det flytende materialet ned i former for så å kjøle det ned i vann. Samtidig forklarte han metallenes ulike egenskaper og hvordan de påvirket menneskeheten, fra måter å drive jordbruk på til hvordan vi kriger.

De har skapt noe nytt, et digitalt landskap, der de er herrene. De er teknoføydalherrer.

Dødsdans i dataskyene

Elon Musk vil redde oss fra maskinene, men er det han vi bør sette vår lit til? 

Det skal godt gjøres å finne en historie der Elon Musk framstår som den normale i rommet. Men i den nylig utgitte biografien om teknologi-magnaten, av Walter Isaacson, finnes det faktisk en sånn anekdote.

I 2013 feiret Musk sin 40-årsdag i Napa Valley, California, med bransjekolleger som Luke Nosek, Reid Hoffman og Larry Page. Musk snakket om kunstig intelligens (KI), et tema han nærmest var besatt av. Om de som jobbet med feltet ikke bygde inn nødvendige sikkerhetsmekanismer, kom KI-systemer til å ikke bare gjøre mennesker overflødige, men utrydningstruet, mente Musk. Og det vakre menneskesinnet måtte reddes, for enhver pris.

Larry Page, som var med å grunnlegge Google i 1998, avfeide bekymringen som tullete føleri. Hvis maskinene en dag tok over, slo Page fast, var det bare evolusjonens neste fase. Han kalte Musk «artsist», en som setter sin egen art over alle andre – inkludert robotene. Musk svarte: «Altså, ja, jeg er for mennesker. Jeg liker faen meg menneskeheten, ikke sant.»

Tesla-gründeren og romfartsentreprenøren Musk, verdens rikeste mann som i fjor tok over Twitter og endret plattformens navn til yndlingsbokstaven X, er velkjent for sin uforutsigbarhet. Hvem husker vel ikke den gangen Musk gjestet podkasten til Joe Rogan, der han røyket marihuana i beste sendetid og kjørte Tesla-aksjene i grøfta? Eller da han utfordret Meta-eier Mark Zuckerberg til et fysisk oppgjør, en såkalt 

Men visse ting er selv Musk konsekvent på. Frykten for følgene av en uregulert KI-sektor virker å være blant dem, skal man tro uttalelsene.

Forrige uke deltok han og et kobbel med andre titaner i teknologisektoren på en lukket senatshøring i Washington D.C., der nettopp KI var tema. Høringen samlet bitre rivaler som Musk og Zuckerberg, pluss tidligere Microsoft-sjef Bill Gates, Sundar Pichai fra Alphabet, som eier Google, og Sam Altman fra OpenAI, som utviklet ChatGPT.

Samtlige til stede uttrykte støtte til en form for føderal regulering av KI. Da Musk snakket med media i etterkant, gjentok han advarselen fra bursdagsselskapet ti år tidligere. Det vi snakker om når vi snakker om KI, mente Musk, var intet mindre enn «sivilisatorisk risiko». På spørsmål om denne teknologien i verste fall kan utrydde menneskeheten, svarte Musk at sjansen var større enn null: «Jeg tror den er lav. Men hvis sjansen finnes, tror jeg vi også bør ta hensyn til den menneskelige sivilisasjonens skjørhet.»

Musks mål er ‘en ekte menneske-maskin-symbiose’.

Den kunstige intelligentsia

Hvordan havnet en tidligere fabrikkarbeider midt i USAs kulturkrig? 

Spell en låt vi kan! Er det sånn kritikken høres ut for køntri-sensasjonen Oliver Anthony? Den rødskjeggede tidligere fabrikkarbeideren har havnet midt i den amerikanske kulturkrigen, etter at han tidligere i august postet en musikkvideo på Youtube. Der framfører han sin låt «Rich Men North of Richmond», aleine i skogen i Virginia. Åpningen er:

Well, I’ve been selling my soul / Working all day / Overtime hours / For bullshit pay

Anthonys hjertevrengende oppgjør med eliten i Washington, som tråkker på den lille mann og vil ha 

 , gikk viralt og toppet alle slags lister. Kjente republikanere trykket ham til sitt bryst som det ekte USAs stemme, mens motstanderne framstilte ham som en slags Trump uten penger, men med gitar.

 og skepsisen spredde seg raskt til Norge. Nettstedet Document.no omtalte Anthony som «nok et symbol på motstandsviljen amerikanerne fortsatt har». I Dagsavisen skrev Lars West Johnsen at Anthony skyter mot «en kulturell elite som skal ha henvist hvit, kristen arbeiderklasse på bygda til bakerste benk». Snarere burde sangeren «rast mot en tøylesløs kapitalisme som har skapt en amerikansk økonomisk underklasse», mente han.

Siden har Anthony selv kommentert ståheien flere ganger. Da republikanske presidentkandidater hyllet låta hans under en tv-debatt nylig, postet Anthony en video der han kaller høyresidas ros «irriterende». Men den er også komisk, sier han, fordi teksten tross alt også er om de politikerne som hevder å elske den.

Da Anthony så ble framstilt som tilhenger av president Joe Biden, avviste han dette også. Ifølge ham handler «Rich Men North of Richmond» om alle Washington-politikere som er 

 , altså styrt av pengemakta, inkludert demokrater som Biden.

Hvite nasjonalister som håpet de endelig hadde fått en av sine egne på toppen av Billboard 100-lista, er også skuffet. Da høyrevridde Fox News fikk Anthony i tale, sa han at mangfoldet i USA «gjør oss sterke» og at man måtte dyrke det, framfor splittelse. En skuffet fan slo fast på X at Anthony hadde misbrukt «den undertrykte *hvite* arbeiderklassens stemme» for å smugle ut et «anti-hvitt» budskap.

 blir Oliver Anthony, som har vært åpen om sin kamp mot både depresjon og flaska, anklaget for å sparke nedover. Årsaken er en strofe der han synger at skattepengene ikke bør finansiere kakeforbruket til overvektige på trygd. En usympatisk og provoserende linje, åpenbart, som fikk den britiske musikeren og aktivisten Billy Bragg til å spille inn en slags motsang og skrive kronikk i The Guardian. Braggs budskap, om at Anthony burde være mer opptatt av solidaritet og organisering, er riktig og sikkert velment. Men stuntet bærer også en eim av belærende 

Kritikerne har til felles at de skulle ønske Anthony hadde skrevet en annen sang. Samtidig er Youtube full av folk, mange av dem svarte amerikanere og andre minoriteter, som ser på musikkvideoen og lar seg berøre og engasjere. Etter å ha sett videoen og delt litt av sine egne problemer, oppsummerer en ung youtuber hva det hele handler om i hans øyne: «Moderne slaveri, bro. Skjønner dere hva jeg mener?»

Kritikerne skulle ønske Anthony hadde skrevet en annen sang.

Køntrovers

Nostalgi er narkotika. Det vet jeg, som har vært hekta en stund. Suget har vært etter tida vi bodde i mammas hjemland Japan. Før det var vi i Sri Lanka, der faren min er fra, og der jeg ble født. De årene, rett før krigen brøt ut på øya, husker jeg ikke noe av.

Kanskje derfor har jeg klamret meg til minnene fra Japan. Et par ganger i måneden har jeg pleid å dra innom butikken Neo Tokyo i Oslo, der de selger Pocky-snacks og yoghurtbrusen Calpis, som nesten uttales «kaldt piss», men smaker barndom og sommer.

Minnedyrkingen har begynt å gå ut over omgivelsene, fordi leiligheten fylles opp med ting fra Japan. En gammel filmplakat her. Noen tekopper der. Generell nips overalt.

 fra 1982 til 1985, fire stykker i en liten toroms i Chiba rett øst for Tokyo. Hukommelsen fra de årene, fra jeg var tre til seks år, er hullete som papirskyvedøra vi hadde mellom de to rommene. De fungerte som stue og kontor på dagtid og soverom på natta. Vi sov på gulvet, i det som ble vårt siste hjem før vi reiste til Norge.

Flyttingen hadde med pappas jobbsituasjon å gjøre. Mens slektninger av oss i Sri Lanka ble flyktninger, var vi fortsatt bare migranter. Ferden vår var altså udramatisk, noe som gjorde at jeg lenge anså den som litt ubetydelig.

Sånn var det jo ikke. I boka «Migrasjon: Historien om menneskehetens vandringer», som kom ut nylig, gjør Sam Miller faktisk migrantene til hovedpersoner i sin versjon av verdenshistorien. Forfatteren har valgt en nokså vag definisjon av migrant, fordi han ikke vil la historisk betingede rammer som nasjonalitet, etnisitet og grenser begrense blikket.

Det gir Miller frihet til å ta for seg vidt forskjellige liv og virkeligheter, fra Æneas av Troja til meksikanske arbeidsmigranter i USA. Prosjektet hans er å undersøke hva våre vandringer, frivillig eller tvungen, kan fortelle om oss som mennesker.

 vi alle er direkte eller indirekte etterkommere av migranter, mener Miller at migrasjonens rolle i menneskehetens historie ofte har vært «bagatellisert, oversett eller misforstått». Det sies ofte at historien skrives av seierherrene, men ifølge Miller skrives den altså stort sett «av og for bofaste folk».

Går vi langt nok tilbake, var det annerledes. Et urgammelt epos som «Gilgamesj» kan for eksempel betraktes som en migrasjonsfortelling, mener Miller. Og hva er Bibelen, om ikke en håndbok «skrevet av og for migranter», inkludert serie-migranten Moses?

Om ikke brusende følelser, forventet jeg noe.

Nostalgi-junkiens betroelser

De som prøvde, vet hvordan det var. Å gå rundt på videregående og kalle seg sosialist, i Norge tidlig på 1990-tallet. Lærebøkene var dekket av ferske bilder fra Tiananmen-massakren og Berlinmurens fall. I friminuttet delte Unge Høyre ut trykksaker som skrek «Sosialisme dreper» og løpesedler der en smilende, blond jente i college-jakke var redigert inn foran en grå mur av kinesere i like Mao-dresser. «Free Your Mind», sto det.

Derfor føltes det som en konspirasjon da læreren på et tidspunkt satte George Orwells «Animal Farm», verdens mest kjente satire over stalinismen, på timeplanen.

Den gangen ante jeg ikke at Orwell selv var sosialist. Siden de som refererte flittigst til den britiske journalisten og forfatteren også var folk jeg var dønn uenig med politisk, antok jeg at han var en av dem.

Jeg tenkte heller ikke over hvordan «Animal Farm» faktisk slutter. Etter at dyrene har tatt over The Manor Farm og grisen Napoleon har innført sitt diktatur, inviterer han deres tidligere fiender, menneskene, til et middagsselskap. De skåler i øl og feirer det nye vennskapet. Napoleon, som har begynt å gå på to bein og røyke pipe, erklærer da at dyrene skal slutte å kalle hverandre «kamerat» og at gården skal få sitt opprinnelige navn tilbake. Scenen beskriver ikke bare Sovjets fallitt, men kan også leses som et frampek til det kapitalistiske oligarkiet som fulgte.

I dag er Orwell en selvfølgelig kandidat når Klassekampen skal sette sammen en kanon for venstresida. Samtidig bekrefter D.J. Taylor, som står bak den nye biografien «Orwell: The New Life», at høyresida fortsatt trykker den avdøde briten til sitt bryst.

– Jeg har lagt merke til at de som virker mest ivrige på å promotere og anmelde min bok, særlig i USA, er de nykonservative, forteller Taylor i et videointervju fra hjemmet sitt i Norwich i England. Årsaken er åpenbar, mener han.

– For høyresida er det noe behagelig og tilfredsstillende med Orwell og hans spådommer.

Orwell ble bokstavelig talt beskutt fra begge ­sider.

Orwells paradoks

USA har fortsatt 50.000 soldater i Japan – mange av dem på Okinawa

 sa den amerikanske soldaten. Han var i sivil, det vil si badeshorts, singlet, raske briller på nesa og en uformelig tatovering på halsen. Gjennom bussvinduet så vi en lys sandstrand og det turkise havet utenfor Tokashiki-jima, i den japanske øygruppa Okinawa. Flere amerikanske militære på perm var om bord og stadig gjentok de det ene adjektivet, 

Tett i tett med disse satt en helt annen gruppe. De var kinesiske turister og influencere, som kom med sine egne utbrudd om utsikten og snart vandret langs vannet med baderinger og selfiestenger. Og bare 70 mil lenger vest for dette umake reisefølget lå Taiwan, utbryterrepublikken som kan utløse en storkrig mellom USA og Kina. 

 berømt for mange ting. Øygruppa er hjemstedet til Mr. Miyagi, den legendariske læremesteren i «Karate Kid»-filmene. Men viktigere er det at Okinawa i 1945 var åsted for det blodigste slaget i Stillehavskrigen. Rundt 12.500 amerikanske og allierte soldater døde, mens tallet på japansk side var omkring 110.000. Ikke minst måtte mellom 40.000 og 100.000 sivile også bøte med livet.

Noen av disse ble beordret av Japans militære til å begå masseselvmord, inkludert Shigeaki Kinjo fra den nevnte paradisøya Tokashiki-jima. Kinjo overlevde slaget japanerne omtaler som «Stålregnet», men først etter å ha måttet drepe sin egen mor, søster og bror. Han døde selv i fjor sommer, etter et langt liv som tidsvitne og formidler.

USA, som i dag er nær alliert av Japan, har fortsatt omkring 50.000 soldater stående i det østasiatiske landet. De fleste av basene – 31 anlegg – er plassert på Okinawa, som utgjør 0,6 prosent av Japans landareal. Basene har vært et betent tema i flere tiår og provoserer fortsatt fram lokale demonstrasjoner. I en måling utført i Okinawa, presentert i avisa Mainichi Shimbun i juni, svarte 70 prosent av respondentene at konsentrasjonen av basene i det lille prefekturet var «urettferdig». Undersøkelsen viste også at de yngre hadde begynt å gi opp kampen for å få flyttet de utenlandske styrkene, som vil være de første som mobiliseres dersom Kina prøver å gjeninnlemme Taiwan med bruk av militær makt.

Spenningene mellom USA og Kina i disse farvannene har igjen blottlagt avstanden mellom Tokyo og Okinawa. På Sakishima-øyene, som ligger bare 40 mil unna Taiwan, har sentralregjeringen utplassert soldater og amerikanske Patriot-raketter. Lokale guvernører kan gjøre lite annet enn å trygle om at myndighetene også bidrar i form av evakueringssentre for lokalbefolkningen.

 største byen på Okinawa, kom jeg i prat med en middelaldrende mann som akkurat hadde hørt siste nytt fra krigen i Ukraina. «Stakkars ukrainerne», sa han med et sukk gjennom munnbindet. Han hadde fått med seg at Norge grenset til Russland, men bemerket at Japan tross alt var nabo med både russerne og Kina, samt Nord-Korea. Underforstått: Japan trengte USA.

I en annen del av Naha irriterte en eldre drosjesjåfør seg over avhengigheten av amerikanerne. «Vi burde aldri tapt den krigen. Japan har vært et svakt land siden», mumlet han. Visstnok pleide han å feriere i Taiwan med kompisen, men det var en stund siden sist. «Jeg får dra dit igjen snart», sa han. «Før det er for seint.»

Basene har vært et betent tema i flere tiår.

Øyene som ser

Alt handler om perspektiv. Da astronauter for første gang så kloden fra verdensrommet, innså de hvor smålige konfliktene mellom land framsto. Å få servert et skikkelig bilde av jorda gjorde også enormt inntrykk på folk nede på bakkenivå, fordi det knapt finnes et sterkere symbol på menneskehetens skjebnefellesskap.

Utforskningen av rommet har da også lenge vært preget av internasjonalt samarbeid, selv mellom stater som historisk har hatt et anstrengt forhold. For hva er egentlig alternativet?

Igjen så handler alt om perspektiv. Som den amerikanske forfatteren Larry Niven sa en gang: «Dinosaurene ble utryddet fordi de ikke hadde et romprogram.»

Problemet i dag er ikke at menneskeheten mangler romprogrammer. I tillegg til de tre mest sentrale rommaktene USA, Russland og Kina fins Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA), der Norge er medlem, samt en lang liste med individuelle land som Brasil, India, Iran, Israel, Japan, Kenya og Sør-Korea.

På toppen av disse kommer mylderet av private aktører, ikke minst Space X – selskapet til verdens rikeste mann Elon Musk. Målet hans er intet mindre enn å etablere en koloni på Mars, der han drømmer om å tilbringe sine siste dager.

Med andre ord er det ikke bare kunnskapen, men også konkurransen som har akkumulert siden den tidlige romrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Spørsmålet analytikere har begynt å stille, er om verden er forberedt på en situasjon der kappløpet går over i konflikt og i verste fall krig.

En påminnelse kom i mai. Den amerikanske brigadegeneralen Jesse Morehouse, en av toppene i USAs gigantiske romkommando, deltok da på et møte i London der han kom med en advarsel: Hvis noen truer interessene til USA eller allierte, er amerikanerne «klare til å slåss i verdensrommet i kveld», sa Morehouse, ifølge The Guardian.

Hvem var denne «noen» han siktet til? Først litt kontekst.

To astropolitiske poler er i ferd med å dannes.

Den siste frontlinja

Det var i den tid jeg gikk og sultet i kantina, dette fantastiske stedet som ingen forlater før man har fått valker av det. En uke var gått siden Nordisk vokterråd hadde utstedt sin 

 om kosthold. Lufta var fortsatt fylt med skam og paranoia.

Mens noen motvillig gikk mot salatbaren, kastet de et blikk på varmeplata der gryta med tacokjøtt pleide å stå. Andre tok bare med seg et eple tilbake til pulten. Jeg orket ikke det triste synet og gikk ut.

 på Grønland i Oslo traff jeg på en kar med frakk og finlandshette. Han hadde en utrolig velutviklet evne til å kommunisere med bare øynene og noen små leppebevegelser.

– Pølse? Kjøttpudding? ­Shawarma? Jeg har alt, sa han.

Jeg så meg over skuldrene og prøvde å svare på samme måte.

– For deg, ja. Én kilo, ikke 350 drittgram. Fordi du er broren min.

Dr. Drop it

I en telefonsamtale med entreprenøren Gianfranco Tarantini i 2009, fortalte Italias daværende statsminister Silvio Berlusconi om sin nyttårsfeiring. «I går kveld var det en kø utenfor rommet mitt», sa han. «Det var elleve av dem. Jeg tok bare åtte fordi jeg ikke klarte flere, man får ikke tatt alt».

Han snakket ikke om østers.Vi prater tross alt om mannen som en gang sa: «Tenk på alle kvinnene der ute som vil gå til sengs med meg, men ikke vet det.» Tarantini var under etterforskning for å forsyne Berlusconi med prostituerte. Ordningen var tydeligvis så etablert at Tarantini en gang fikk beskjed om å sende færre kvinner, fordi Berlusconi hadde en «forferdelig uke» på grunn av møter med blant andre Angela Merkel og paven.

 mediemogulen, AC Milan-eieren og Italias leder i tre runder mellom 1994 og 2011 gravlagt på statens regning i hjembyen Milano. 86-åringen Berlusconi, som overlevde minst 36 rettssaker, inkludert anklager om samrøre med mafiaen og kjøp av sex fra en 17-åring, måtte mandag gi tapt for blodkreften.

Men Berlusconi hadde planlagt livet etter døden allerede siden midten av 1990-tallet. Da iverksatte han byggingen av et gedigent underjordisk mausoleum i villaen sin utenfor Milano. Der skulle faraoen ligge, omkranset av «nære venner, familiemedlemmer og romantiske partnere», ifølge Politico. Berlusconi skulle også få med seg ting han kunne få bruk for i det hinsidige, som frukt, brød, nøkler og mobiltelefon.

Med bakgrunn som både smørsanger og støvsugerselger kunne Berlusconi åpenbart kunsten å sjarmere og overtale. Overskriften på den nevnte Politico-artikkelen var da også «Mannen som forførte et helt land», mens VGs variant var «Mannen som forførte Italia». I det britiske magasinet The Spectator kunne historikeren Nigel Jones på sin side komme med følgende lite dristige spådom: «Italiensk politikk kommer til å bli kjedeligere uten Silvio Berlusconi».

 tatt preges mye av vinklingen i den europeiske dekningen av spetaklene Berlusconi stelte i stand da han fortsatt var i live. Passende nok er det skandalene og orgiene (de såkalte bunga bunga-festene) vi husker mest, ikke Berlusconis nyliberalistiske prosjekt, støtte til USAs invasjon av Irak eller hans sentrale rolle i å konsolidere Italias ytre høyre. De sitter nå i regjering, med visestatsminister Matteo Salvini fra det høyrenasjonalistiske Lega (Ligaen) og statsminister Giorgia Meloni fra det såkalt post-fascistiske Italias brødre. I en artikkel i Jacobin siterer David Broder følgende fra en tale Berlusconi holdt i 2019: «Det var vi som legitimerte og konstitusjonaliserte Lega og fascistene».

 var en skruppelløs kapitalist som ikke nølte med å misbruke det politiske og juridiske systemet for å tjene egne, ofte private interesser. Han var et forvarsel om hva slags maktpersoner som kan springe ut av cocktailen penger, patriarkat og populisme. Slik sett minner han ikke bare om Donald Trump, men også Logan Roy i serien «Succession» – en som mestrer kunsten å gi folket brød og sirkus, også etter sin død.

Berlusconi var en skruppelløs kapitalist og opportunist.

Morrabrød og sirkus

De som har fulgt Matthew Goodwin over tid, har nok merket det: Professoren, en velkjent ekspertkommentator i Storbritannia på områder som ytre høyre, nasjonalisme og populisme, har blitt krassere med årene.

I tillegg til sitt akademiske virke og rollen som regjeringsrådgiver krangler han jevnlig med liberale og venstrevridde på Twitter. Goodwin sender også ukentlig ut nyhetsbrev til sine 13.000 abonnenter i 116 land gjennom tjenesten Substack, der han ikke nøler med å titulere artikler med overskrifter som «Hvordan vinne en kulturkrig».

I magasinet New Statesman ble Goodwin i mars anklaget for å ha blitt del av den høyrepopulistiske bevegelsen han har forsket på. Da Novara Media intervjuet ham i april, røpet verten Aaron Bastani at deler av redaksjonen var imot å ha ham som gjest.

Hvorfor oppstyret? Hva mener Matthew Goodwin egentlig?

Når Klassekampen snakker med Goodwin på videolink, tar vi for oss hans ferske bok: «Values, Voice and Virtue: The New British Politics». Sammenliknet med tidligere utgivelser er boka «mer stridslysten», mener Goodwin, som til daglig er professor i politikk ved University of Kent.

– Boka er rettet mot den nye eliten og hvordan de, slik jeg ser det, vanstyrer landet, sier Goodwin.

– Vel, vi har alltid hatt en elite. Det jeg argumenterer for er at vi har sett framveksten av en ny klasse bestående av en høyt utdannet elite, som har gått på Oxford, Cambridge eller et av de prestisjetunge Russell Group-universitetene.

Det må finnes noe mer i et land enn mangfold. Hvis ikke har ikke landet noen egen identitet.

Ubehaget i motkulturen

Sa Ocean Vuong nettopp at The Beatles var oppskrytt? Intervjuet går mot slutten, poeten og forfatteren har snakket seg varm og akkurat bedt agenten om fem ekstra minutter.

Vuong er midt i en historie om alle de vestlige kulturelle referansene han manglet, og dermed måtte lære seg, under oppveksten i en vietnamesisk arbeiderklassefamilie i Connecticut, USA.

– Jeg vokste ikke opp med radio og ante ikke hvem The Beatles var. Og når noen snakket om dem, forklarte de ikke «The Beatles, et overvurdert engelsk band».

Vuong stopper opp, lar latteren runge i hotellobbyen i Lillehammer og spør: «On or off record?» før han skratter videre.

Vi kommer tilbake til poenget hans. Samtalen vår foregår under Norsk Litteraturfestival, med Ocean Vuong som et av de største trekkplastrene. Siden han debuterte i 2016 med diktsamlingen «Night Sky With Exit Wounds» («Natthimmel med kulehòl» på norsk) har Vuong fått en stadig større leserskare og nyter nå stjernestatus.

Det store gjennombruddet kom i 2019 med romanen «On Earth We’re Briefly Gorgeous», som fikk tittelen «På jorda er vi glimtvis vakre» i den norske oversettelsen.

Boka er skrevet som et brev fra en sønn til en mor som ikke kan lese. Hun flyktet fra Vietnam til USA, der hun har forsørget familien gjennom arbeidet i en neglesalong, slik Vuongs egen mor gjorde.

I mai kom den norske utgaven av Vuongs siste diktsamling, «Time is a Mother». «Tida er ei mor» handler også om kvinnen som har preget så mye av livet og kunsten til Vuong. Men denne gangen er utgangspunktet at hun ikke lenger lever.

Kan du se for deg noen si at Hemingway var en representant for hvite menn?

Frihetens nådegave

En høstdag for fem år siden befant Philippe Sands seg i Fredspalasset i Haag. Den britisk-franske juristen og forfatteren deltok i en høring i Den internasjonale domstolen (ICJ) om skjebnen til et lite, glemt folk fra Chagosøyene, et arkipel mellom Maldivene og Mauritius.

Da sistnevnte land oppnådde uavhengighet fra det britiske imperiet i 1968, karet britene til seg Chagosøyene. På den største øya – Diego Garcia, strategisk plassert i Indiahavet – hadde Storbritannias nærmeste allierte, USA, allerede opprettet en militærbase.

I løpet av få år deporterte koloniadministrasjonen hele befolkningen på Chagosøyene. Blant de 1500 menneskene var Liseby Elysé, som var 20 år da skipet MS Nordvær dukket opp og tok henne.

Tidligere hadde skipet blitt brukt til å frakte rike turister langs kysten mellom Trondheim og Lofoten.

– Det må finnes et vakkert bilde av dette ett eller annet sted i Norge, tror Philippe Sands.

Men ikke noe med ferden Elysé skulle på var vakkert. Chagosserne ble stuet sammen som dyr i lasterommene, mens de hvite fikk lugarene.

I Haag satt Elysé i samme sal som Philippe Sands. Madame Elysé utgjør også hovedpersonen i Sands’ bok, «Den siste kolonien: En historie om eksil, rettferdighet og arven fra kolonialismen», som nå finnes i norsk oversettelse.

Sands, som Klassekampen snakker med på videolink i forkant av at han i disse dager gjester Norsk Litteraturfestival i Lillehammer, beskriver boka som en hyllest av Madame Elysé. Den er også en krønike om lov og urett i verden.

Det handler ikke om selvpisking eller selv­ødeleggelse. Det ­handler bare om ­ærlighet.

Rotløsheten til alt ondt

Så begynte dyrene å dø, én etter én. Årsaken var en pest som spredde seg i takt med moderniseringen av kvegdrifta. Britiske bønder hadde begynt å avle fram så fete kuer og okser de klarte, for å maksimere profitten.

The Economist skrev om denne kvegpesten som herjet i England på 1860-tallet. Bladet trykket en detaljert tabell som viste hvor raskt etterspørselen på storfe, sau og svin hadde økt år for år. En ivrig leser skriblet ned alle tallene i boka si, med kritiske bemerkninger om rovdrifta bak sifrene. Han karakteriserte masseproduksjonen av «fett og kjøtt» som både «forhastet» og «sykelig».

«Alt dette er kunstige produkter. Motbydelig!», noterte han.

Mannen bak kommentaren, som er å finne i en notatbok fra 1869, var Karl Marx. Den tyske filosofen hadde da bodd i London i 20 år, etter at han og makkeren Friedrich Engels hadde gitt ut «Det kommunistiske manifest» i 1848.

Manifestet, som kom ut da Marx var i midten av 30-åra, er fullt av slående setninger som forfatterne siden har blitt forbundet med. Her presenteres industrikapitalismen som et framskritt, vekk fra føydale strukturer og bakstreverske kulturer, enten de er å finne på bygda i Europa eller i ikke-vestlige samfunn. Ikke minst presenterte Marx og Engels denne moderne kapitalismen, med sine særegne mekanismer for undertrykking og utbytting, men også en formidabel materiell utvikling, som et nødvendig grunnlag for sosialistisk revolusjon og kommunisme.

Hovedverket til Marx kom likevel ikke før 1867, da han nærmet seg 50 år. I «Kapitalen» bind 1 brettet Marx ut sin grundigste analyse av økonomien til da, med inngående utlegninger om den kapitalistiske produksjonsmåten og dens innebygde motsetninger.

Marx rakk likevel aldri å skrive ferdig resten av «Kapitalen». I 1883 døde 64-åringen, syk og i utlendighet. Til slutt var det Engels som redigerte skriftene og fikk publisert «Kapitalen» bind 2 og 3, henholdsvis i 1885 og 1894. Engels døde selv året etter at siste bind var utgitt.

Man kan se Marx for seg, vandrende langs forsøplede London-gater og gjennom kloakk­lukta fra Themsen.

Vill-Marx

I den amerikanske romanen «Hvitmannsshuffle» dukker det opp en lærer. Hun har på seg en T-skjorte der det står «hvit», «svart», «gul» og så videre. Ordene er strøket over, men ett ord står igjen: menneske. I seg selv et fint budskap, som blir en vits i Paul Beattys satire, som kom i 1996 – få år etter at frifinnelsen av politifolkene som banket Rodney King, en svart mann, utløste svære opptøyer i Los Angeles.

 det. Ideal og realitet er ikke det samme. Da Disney i 2019 annonserte en ny versjon av «Den lille havfruen», der Ariel skulle spilles av en svart skuespiller, haglet reaksjonene. Hva skjedde med den hvite Ariel med rødt hår? Hvorfor hadde Disney drept havfrua slik alle husket henne?

Den gangen svarte en hvit, rødhåret kvinne kritikerne slik på Twitter: Hun pleide selv å bli mobbet for håret sitt. Men da «Den lille havfruen» kom, ble folk misunnelige fordi hun lignet på Ariel. «Og vet du hva? Jeg vil at små, svarte jenter skal oppleve den samme følelsen med den nye Ariel», kommenterte kvinnen.

Da traileren kom i fjor, ga 1,5 millioner seere videoen tommel ned. Samtidig delte en rekke svarte mødre klipp av døtrene som reagerte på traileren, først med vantro, så med fryd over at Ariel lignet på dem.

 en omvei. Om snaue to uker lanserer Netflix dokudramaet «Queen Cleopatra», der Kleopatra spilles av den svarte skuespilleren Adele James. Produsent Jada Pinkett Smith har uttalt at verden endelig skal få se Kleopatra som den afrikanske dronninga hun var.

Problemet er at mange mener dette er en helt feil måte å framstille Egypts siste farao på. Og i motsetning til Ariel, var Kleopatra et menneske som faktisk eksisterte. Hun var av gresk-makedonsk herkomst, men hadde trolig også annet blod. Uansett anklages filmskaper Tina Gharavi fra flere hold – spesielt Egypt – for å drive historieforfalskning og «svartvasking». Fredag svarte hun med en artikkel i Variety, der hun påpeker at Kleopatra var minst åtte generasjoner unna sine «europeiske» forfedre. «Hun var ikke mer gresk eller makedonsk enn Rita Wilson eller Jennifer Aniston», påpekte Gharavi, med referanse til to amerikanske filmstjerner med hver sine opprinnelig greske foreldre.

Dette betyr ikke at Kleopatra var svart, skrev Gharavi, men la til at hun i alle fall ikke var hvit som Elizabeth Taylor, som spilte den egyptiske dronninga i 1963.

 å si? Den britiske forfatteren Kenan Malik skrev i The Observer søndag at da Kleopatra levde, ble hun ikke kategorisert ut fra hudfargen. Med det påstår ikke Malik at folk på den tida var fargeblinde, men han vil vise at dagens begreper ikke nødvendigvis kan projiseres til Det gamle Egypt. De som påstår Kleopatra var hvit fordi hun hadde røtter i dagens Europa, glemmer at det ikke er lenge siden nordeuropeere anså samtidas grekere som ikke-hvite mennesker, selv om Sokrates og Aristoteles i deres øyne var hvite.

Elizabeth Taylor-versjonen av Kleopatra har vært så etablert at det ble lagd Barbie-dukker av henne. I en sånn verden er ikke en svart Netflix-Kleopatra mer problematisk enn en hvit. Det sentrale er hva som formidles som historiske fakta, om Kleopatras liv og handlinger, ikke hvor hun ville havnet på dagens politiske hudfargekart.

Det sentrale er ikke hvor Kleopatra havner på dagens politiske hudfargekart.

Fy farao

Den dagen bestemte Peter Ramsay seg for å besøke sin aldrende mor. Datoen var 23. juni 2016, da britene holdt folkeavstemning om landet skulle ut av EU. Mora hadde stemt «remain», det vil si for å bli i unionen, fordi hun fryktet økonomien ville slite etter en britisk utgang – såkalt brexit.

Ramsay, som er jussprofessor ved London School of Economics (LSE), stemte på sin side «leave». Men som Ramsay forteller Klassekampen i dag, beroliget han mora.

– Jeg sa til henne: «Mamma, jeg har tapt i samtlige store politiske saker hele livet. Dette går bra.»

Peter Ramsay er en av fire britiske akademikere som neste uke lanserer boka «Taking Control: Sovereignty and Democracy After Brexit». Ramsay og medforfatterne Philip Cunliffe, George Hoare og Lee Jones har til felles at de tilhører en minoritet i sine miljøer. De er venstreorienterte brexit-tilhengere, i et land der konservative har ledet kampen mot EU mens venstreintellektuelle har vært på motsatt side.

– Jeg jobber på et universitet i London og bor i et nabolag som er veldig 

. Jeg pleier å spøke med at jeg bor i «Remania» og at alle rundt meg er 

Ramsay nøler ikke med å kalle brexit «det viktigste politiske tilbakeslaget mot den nyliberale ordenen de siste 40 årene» i Storbritannia. Men som han og kollegene skriver i «Taking Control», har muligheten ennå ikke blitt brukt til å oppå to helt grunnleggende ting: reell suverenitet og ekte demokrati.

Dette skyldes ifølge forfatterne at ingen av sidene i brexit-striden har tatt temaene nok på alvor.

Å forlate EU var en nødvendig forutsetning for enhver gjenfødelse av demokratiet.

Tomrom fylt med panikk

Når kommentatorer forklarer at vi ser et splittet USA, hva er det de egentlig observerer? Avgrunnen mellom Demokratene og Republikanerne, åpenbart. Kanskje også mellom rik og fattig, majoritet og minoritet, eventuelt by og land. Uansett hører vi om betente spørsmål som innvandring, likekjønnet ekteskap og abort, der frontene mellom amerikanerne er så harde at motparten ikke sjelden stemples som manipulert, upatriotisk eller menneske­fiendtlig.

Men hvor kommer den store avstanden fra? Hva ligger i bunn?

Ronnie Janoff-Bulman, professor emerita ved University of Massachusetts Amherst, har satt seg fore å finne ut av nettopp dette. I sin nye bok «The Two Moralities: Conservatives, Liberals, and the Roots of Our Political Divide», ser sosialpsykologen forbi meningsmålinger og dykker ned i den moralske materien.

Motivasjonen hennes, skriver Janoff-Bulman i boka, er at hun er skremt av den politiske retorikken og svekkelsen av demokratiet i USA.

– Jeg er jo en politisk junkie. Og kanskje fordi jeg får med meg så mye, kjennes situasjonen veldig ille, svarer Janoff-Bulman.

– Polariseringen er ekstrem. Tendensen er at vi ikke lenger har samtaler, men slenger ondsinnede kommentarer og rakker ned på den andre. Vi snakker ikke, bare roper.

Få sekunder ut i videointervjuet beklager Janoff-Bulman at hun prater så fort. Faktisk går setningene så raskt unna at barnebarna hennes iblant må be bestemora roe ned når hun leser nattahistorier. Men det er altså deres generasjons framtid Janoff-Bulman tenker på, når hun analyserer hva som plager hjemlandet.

Moral ­vekker sterke følelser, fordi det handler om rett og galt.

Én nasjon, to sinnelag

Stopp pressen: En ny snakkerobot er på markedet. Jeg har lagd den helt selv, med støtte fra Innovasjon Norge, Fritt Ord og Foreningen for kunstig intelligensmangfold. Chatmugabotnam er et skreddersydd verktøy for utlendinger som vil forstå fremmedartede fenomener i Norge på under 0,14 sekunder.

For å demonstrere hvor presis og effektiv roboten er, har jeg bedt den forklare hvor de norske påsketradisjonene kommer fra. Chatmugabotnam svarte følgende:

 er en norsk variant av det danske begrepet 

 – altså det franske ordet for moské. Derfor tror blant andre religionshistorikeren Beaucoup Saint-Salut at påsken opprinnelig var en islamsk høytid. En annen teori går ut på at det var den norske teologen Paal P. Paasche (1846–1938) som innstiftet høytiden. Han flyttet siden til Tyskland, der Paasche endret navnet noe og etablerte bilmerket Porsche.

Begge teoriene har imidlertid blitt utfordret av antropologen Gunnar Gudvang, som i 1969 ga ut den prisbelønte boka ‘Guds gaver: Kvikklunsj, appelsiner og sannheten om påsken’. Her hevder forskeren at det var norske misjonærer i Afrika og Asia som på 1800-tallet brakte med seg henholdsvis kakao og appelsin (som betyr kinesisk eple) hjem og innførte påskefeiringen slik vi kjenner den i dag.»

 i påskefeiringen er når kongen benåder et egg. Ritualet, som alltid blir direktesendt på tv, symboliserer at ingen er født onde, fordi det er noe man lærer på skolen og i arbeidslivet. Et annet ritual som ingen foreløpig har kunnet forklare, er at hovedstaden Oslo blir stengt og evakuert.

I påsken liker nordmenn å lese krimbøker. En svært populær bok som mange trolig kommer til å lese i år, heter ‘Blodpåske’. Den handler om Henry Holte, som er en livstrøtt og alkoholisert politietterforsker. I boka stenger Henry Holte seg inne i en hytte midt på Hardangerjøkulen for å drikke seg i hjel. Han får det til, men etter noen dager står Holte opp igjen for å figurere i neste års roman, som skal hete ‘Påskeblod’.»

 finnes på App Store og koster bare 5999 kroner i måneden. Den perfekte gaven å legge under påsketreet, til den som har alt – men ikke vet noen ting.

Fakta om påsken

Dette er sikkert en ustilig ting å si om en selv, men: Jeg har ganske bra sans for humor. Noen påstår til og med at jeg er morsom iblant. Men i løpet av de siste årene med debatt om såkalt «woke», altså hva som er «politisk korrekt» i dag og hvordan samfunnet og humoren påvirkes av dette, har jeg gjort en kjedelig oppdagelse. Jeg har begynt å bli humørløs. Jeg vil faktisk ta i bruk virkemiddelet overdrivelse og slå fast at kulturkrigens første offer ikke er sannheten, men selvbildet mitt som et gøyalt menneske.

 Før pleide jeg å lukke ørene for hel- og halvrasistiske vitser, enten de var ironiske eller ikke og uansett hvor plumpe de var. Ofte lo jeg jo selv, ha-ha-ha, fordi ingenting er verre enn å se en person fortelle en vits som bare visner hen. Men nå har vi hatt noen runder med humordebatt, inkludert en tankevekkende pakke i Morgenbladet tidligere i mars og et informativt bidrag fra Markus Gaupås Johansen i samme avis søndag. Rommet for å snakke om emnet er endelig utvidet.

Som Morgenbladet-kommentator Lena Lindgren skrev: «Humoristenes største utfordring kommer ikke fra den nye antirasismen; at yngre generasjoner ser rasisme ‘i alt og alle’. Et flerfarget humorpublikum vil isteden plassere den på humoristenes egen banehalvdel, der de grunnstøter mot fagets eksistensielle spørsmål: Hva er humor?»

Jeg var ikke forberedt på hvor befriende det skulle føles å lese en sånn kommentar, fra et menneske som ikke ser ut som meg selv. Hver gang noen har sagt ting som at «det er jo ikke lov å le av noe lenger», har jeg bare tenkt i mitt stille sinn: Hvor mange er det som har gjort som meg og ledd høflig av slappe sketsjer, for ikke å støte komikerne?

Jeg har en far fra Sri Lanka og mor fra Japan, og som kjent har folk fra Sør-Asia og Øst-Asia lenge vært yndede parodiobjekter i Vesten. Hvis noen vil se et norsk eksempel på førstnevnte, er det bare å google «Mahatma Guru». I introduksjonsepisoden får vi vite av daværende kringkastingssjef Einar Førde at NRK hadde fått 500 gratis spillefilmer av «Tandoori Television» i India, mot at kanalen ansatte deres overflødiggjorte reporter Mahatma Guru. Han spilles av Knut Lystad, som med mørkebrun krem i ansiktet, store, utdaterte snipper og en sjokkerende flau aksent, kjører fra India til «Norsk rickshawkringkasting». Underveis forteller Guru blant annet at han har 23 søsken på morssida (!) og 34 på farssida (!!). Når dette var? I 1996, året jeg fylte 17 og «Mahatma Guru» var fast innslag på underholdningsprogrammet «Wiese».

 dette er for lenge siden, kan dere søke opp Jonas Rønnings parodi av Kim Jong-un på Komiprisen 2012. Jeg ser at folk i salen ler og klapper, men jeg klarer ikke å skjønne hva de flirer av. Parykken? Rønning prøver ikke engang å etterlikne koreansk, det som kommer ut av munnen hans er de samme, støvete sjing-sjong-sjinamann-lydene jeg hørte som seksåring. Jo, og så kan heller ikke Kim si «r» – akkurat som mora mi! (LATTER).

Om dette også føles foreldet, spol til 2021. Da tok NRK ned Nicolay Ramms «Japanese Ramm show», der Ramm spilte japansk game show-vert. Programmet er først og fremst en forbrytelse mot morsomheten, men også en påminnelse om følgende: Hva er egentlig forskjellen på Lystad anno 1996 og Ramm anno 2021? Hvorfor har humoristene utviklet seg så sakte på dette feltet? Og hvorfor ble de ikke utfordret – før nå?

Kulturkrigens første offer er ikke sannheten, men selvbildet mitt.

Ha-ha-hæ

Omtrent på ettårsdagen for Russlands fullskala invasjon av Ukraina sirkulerte en gammel tegning i flere WhatsApp-grupper. Den viste en Uncle Sam-skikkelse på bakken, nedkjempet og ynkelig. Rundt ham ruvet tre kjemper: en afrikansk, en indisk og en kinesisk.

Symbolikken var ikke tilfeldig. Verken afrikanske land, India eller Kina har støttet krigssanksjonene mot Russland. Grunnen til at den historiske tegningen ble spredd, var nettopp å vise at en internasjonal orden uten et enerådende USA, var innenfor rekkevidde.

Ifølge dette verdensbildet er Vladimir Putins felttog ikke først og fremst et folkerettsstridig angrep på ukrainsk selvstendighet, men del av et stort tilbakeslag mot amerikanernes globale dominans. Det tyngste motstøtet kommer likevel annetstedsfra.

Når Li Xing oppdager at ansiktet hans på skjermen er mørklagt av motlyset, skynder han seg å skru på en lampe. Den kinesiske akademikeren har akkurat snakket om Kinas «indirekte støtte» til Russland i Ukraina-spørsmålet. Temaet preget den kinesiske presidenten Xi Jinpings besøk i Moskva, som ble avsluttet i går.

– Både du og jeg vet nok at Kinas rolle i den saken verken har noe med Ukraina eller Russland å gjøre, men alt med USA å gjøre, sier Li, som er ansatt ved Aalborg Universitet i Danmark. Han tar opp mobilen og vifter med den foran PC-kameraet.

– Jeg leser sosiale medier i Kina hver eneste dag. Det overveldende flertallet som ytrer seg, stiller seg bak Russland. Helhjertet. Skyldes det at de elsker Russland? Jeg tror ikke det.

Grunnen er snarere at kineserne, som mange russere, er «lut lei den konstante demoniseringen» fra USA, mener Li. Han kjenner selv på det daglig. Statsviteren føler seg konstant mistenkeliggjort, fordi «alt som kommer fra Kina, anses som en trussel». Selv Tiktok, sier han og plukker opp mobilen igjen.

– Jeg vet ikke hva den neste trusselen blir, sier Li.

Skjer ikke gjen­foreningen med Taiwan, forblir ‘den kinesiske drømmen’ amputert.

Glimt av et globalt skifte

To ting har vi lært etter den siste ukas bråk rundt BBC-programmet «Match of the Day». For det første: Ikke kødd med Gary Lineker. For det andre: Vel, det kommer vi tilbake til.

Det hele startet da den tidligere fotballstjerna forrige uke gikk ut med en krass kritikk av Storbritannias asylpolitikk. Den konservative britiske regjeringen hadde da lagt fram en ny lovgivning under overskriften «Stopp båtene». Den går ut på at mennesker som forsøker å ta seg ulovlig inn i Storbritannia automatisk blir anholdt og deportert, inkludert til et mulig tredjeland som Rwanda.

I en tale påpekte innenriksminister Suella Braverman at 100 millioner mennesker i verden er fordrevet. «La oss være tydelige: De kommer hit», hevdet hun. I fjor uttalte Braverman i parlamentet at velgerne hadde krav på å få vite hvilket parti som var villig til å stoppe det hun kalte «invasjonen av vår sørlige kyst».

 retorikken fikk Lineker til å skrive følgende på Twitter forrige tirsdag: «Det er ingen enorm tilstrømning. Vi tar imot langt færre flyktninger enn andre store europeiske land. Dette er bare en umåtelig grusom politikk som er rettet mot de mest sårbare menneskene, med et språk som ikke er ulikt det som ble brukt av Tyskland på 30-tallet.»