Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Mitt Forrest Gump-øyeblikk, altså da jeg havnet oppi en verdenspolitisk hendelse, skjedde jula 1989. Familien dro på en lenge planlagt tur til Berlin, blant annet fordi faren min skulle på et politisk møte der. I mellomtida hadde muren falt, og tilfeldigvis befant vi oss på østsida av den delte byen den dagen symboltunge Brandenburger Tor ble åpnet.

Brått var vi fanget i en strøm av folk som løp mot byporten for å komme seg til Vesten. Broren min brøt løs biter av Berlinmuren, som vi puttet i små plastposer og delte ut til venner hjemme som om det var historisk crack. Midt i omveltningen fikk fattern også holdt foredraget han hadde forberedt. Tittelen var «Sosialismens framtid».

På det tidspunktet var både jeg og Lea Ypi ti år. Forskjellen er at Ypi, stjerneakademikeren som nylig gjestet Oslo, den gangen befant seg i hjemlandet Albania. Dit kom revolusjonen året etter, en begivenhet Ypi skildrer rikt og nært i memoaren «Fri: en oppvekst ved historiens ende».

I dag er Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics (LSE) i Storbritannia, der hun underviser i tankegodset til Immanuel Kant (1724–1804) og Karl Marx (1818–1883) og innenfor tema som demokrati og rettferdighet. I tillegg til en rekke fagbøker ga Ypi ut nevnte «Fri» i 2021, mens oppfølgeren «Uverdighet: overlevelse i en ekstrem tidsalder» kommer på norsk på nyåret.

Ypis karriere har i løpet av få år skutt fart, noe som har gjort henne til en svært ettertraktet foredragsholder. Derfor var jeg nerdete tidlig ute for å sikre plass, da Ypi forrige uke skulle holde årets Exphil-forelesning på Universitetet i Oslo (UiO).

Auditoriet på Georg Sverdrups hus fylte seg raskt opp. «Er revolusjoner berettigede?», lød Lea Ypis overskrift. I innledningen fortalte Ypi om den første gangen hun etterlyste en definisjon på revolusjon. Hun var elleve år og spurte mora, som var aktiv i den albanske dissidentbevegelsen, om en oppklaring. I den unge Ypis hode var revolusjoner nemlig noe i fortida som hun lærte om på skolen, ikke noe som kunne ryste samtida slik hun opplevde da.

Mora så granskende på dattera. «Hun trodde sikkert jeg var spion», sa Ypi, før hun gjenga moras svar: «Revolusjon er et rot. Ikke prøv det.»

Når du ser et system endre seg én gang, er det ikke så vanskelig å tro på at det kan endre seg igjen.

Med rett til å revolusjonere

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Noen som har en våtserviett? For det føles unektelig litt skittent å skrive om videoen Donald Trump delte sist helg. Der flyr en KI-generert Trump, utstyrt med krone på hodet, opp i et jagerfly med påskriften «KING TRUMP» på siden. Til lyden av låta «Danger Zone» fra filmen «Top Gun» dumper USAs president enorme mengder avføring over demonstranter i gatene under ham, så de blir dynket i flytende ekskrementer.

Videoen var en kommentar til de historisk store protestene mot Trump forrige lørdag, under hovedparolen «No Kings», som Klassekampen rapporterte fra tidligere i uka. Så mange som sju millioner deltok i markeringene over hele USA mot Trumps stadig mer autoritære styre.

 at den digitale dasstømmingen til Trump kanskje ikke er verdig noen dypere kunstnerisk tolkning. Samtidig er det vanskelig å se klippet uten å legge merke til symbolikken. Som flere kanskje husker, fremmet presidentens tidligere topprådgiver Steve Bannon i sin tid følgende kommunikasjonsstrategi: «Flood the zone with shit». «Oversvøm sonen med dritt», altså. Strategien gikk ut på å spy ut materiale til offentligheten, slik en møkkaspreder gjør, med opprørende, misvisende og direkte usant innhold, så raskt og bredt som mulig.

Som den amerikanske statsviteren John Maynor skrev i en tidsskriftartikkel tidligere i år, har hensikten vært å «lure, distrahere og desorientere» borgere og få dem til å tvile på demokratiske institusjoner og spilleregler. Bannon, som var sentral i Trumps første administrasjon, brukte «dritt» som et bilde. Da er det bare passende at Trump, i sin andre periode, sprer en video der metaforen tas bokstavelig.

Under en pressekonferanse mandag valgte den republikanske lederen i Representantenes hus, Mike Johnson, å forsvare opptrinnet. Johnson sa at presidenten ganske enkelt hadde brukt satire for å understreke et poeng, og bemerket at Trump er «trolig den mest effektive personen som noen gang har brukt sosiale medier til dette». Også på dette området er han konge.

 med den type virtuelt spetakkel er å ta oppmerksomheten vekk fra noe, blir jeg nysgjerrig på hva. Jeg tror 

 det er klappjakten som innvandringspolitiet Ice holder på med, som filmes og spres daglig. Synet av maskerte menneskejegere, foreldre som vris ut av armene til barna, bortføringer bak sotede bilruter – alt det er tross alt bevis på at Trump holder valgløfter.

Hovedarkitekten bak denne utkastelsespolitikken heter Stephen Miller. I 2017 var Miller, sammen med tidligere omtalte Steve Bannon, hjernen bak innreiseforbudet fra muslimske land. Miller sto også bak innføringen av praksisen der papirløse unger ble tatt fra foreldrene etter å ha krysset Mexico-­grensa.

 for Charlie Kirk i september, holdt Miller en tale som gir et innblikk i verdenssynet som former Det hvite hus. Trump-rådgiveren hyllet alle patrioter og «vår fryktløse president», før han proklamerte at «vår ætt og vår arv» kunne spores tilbake til Aten og Romerriket. «Våre forfedre bygde byene. De lagde kunsten og arkitekturen. De skapte industrien», sa Miller. Han advarte motstanderne om at de ikke ante hvilken «hær de har reist i oss alle», eller kjente «dragen dere har vekket». Patriotenes kall var «å redde sivilisasjonen, å redde Vesten», mente Miller, og la til at «våre barn er sterke, og våre ­barnebarn vil være sterke».

Slik liker ­trumpistene å framstå. Som køddete og folkelige i det ene øyeblikket, og blodseriøse korsfarere i det andre. Men realiteten er at Trumps politikk har vært en drittpakke til vanlige amerikanere, og gavepakke til hans egne og deres superrike venner og givere.

Trump-klanen har tjent rått på regjeringens tiltak

Møkk over folket, gull til sine egne

Anniken C. Mohr

Hva har rapgruppa Goodie Mob og Shakespeare til felles? Ikke mye, annet enn at de begge hører til i kaskaden av referanser som amerikanske Joel Christian Gill er innom i løpet av dette intervjuet. Vi treffer Gill i Oslo, som illustratøren og historikeren nylig besøkte for å snakke om visuelle fortellinger, i regi av Black History Month Norway.

– Til syvende og sist er tegneserier, og andre former for visuell historiefortelling, empatimaskiner. For tegninger kommuniserer og knytter bånd på et universelt nivå. Vi ser oss selv i karakterene og bryr oss om dem, sier han.

– Og vi vet at dette virker. For de som ikke vil at vi skal knyttes til hverandre, prøver jo å forby disse verkene i USA.

– Har noe av arbeidet ditt blitt forbudt?

– Denne her, svarer Gill og setter fingeren på boka som ligger mellom oss på bordet.

Der er en utgave av «Stamped from the Beginning: A Graphic History of Racist Ideas in America», som Gill har illustrert, basert på en bok av Ibram X. Kendi.

– Denne har blitt forbudt av USAs forsvarsdepartement. Unnskyld, jeg mener 

, sier Gill og skoggerler av absurditeten.

I sommer, før president Donald Trump endret navnet på departementet, ble en liste med 596 bøker publisert i forbindelse med en pågående rettsprosess. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) hadde da saksøkt forsvarsmyndighetene, som forbød og fjernet bøkene fra sine skoler der barn av militære får undervisningen sin.

Jeg har aldri før vært bekymret for om noen følger med på meg.

Tegneren som gikk over streken

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Problemet med at verden har blitt så skrudd som nå, er at alt som virker litt utdatert også kan framstå uskyldig. Jeg tenker på en bok som kom ut for akkurat 20 år siden i disse dager, nemlig «The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists» av den amerikanske journalisten Neil Strauss.

I boka, som fikk mye oppmerksomhet også her til lands, går Strauss inn i et miljø bestående av selverklærte sjekkekunstnere, med fengende navn som Mystery, Playboy og Tyler Durden (ja, oppkalt etter Brad Pitts karakter i «Fight Club»). «The Game» populariserte disse profesjonelle forførernes manipulerende triks, som å bevisst bygge ned kvinnens selvtillit og på den måten gjøre henne mer mottakelig for ens tilnærminger.

I dag er Pickup Artists (PUA) bare én av mange kategorier i den såkalte mannosfæren, som er samlebetegnelsen på diverse fora, podkaster, grupper og individer på nettet som deler et antifeministisk grunnsyn. Sjekkeguruene og følgernes dominans på kjønnsmarkedet førte så til framveksten av en annen kategori i sfæren, Involuntary Celibates (Incels), altså ufrivillig seksuelt avholdende.

Andre strømninger er den mannsseparatistiske Men Going Their Own Way (MGTOW) og Men’s Rights Activists (MRA), som mener menn diskrimineres og undertrykkes systematisk på grunn av en feministisk konspirasjon.

Forvirringen som har oppstått, er lett å ­utnytte.

Manndoms­prøven

For Ellen Schrecker (87) har den siste utviklingen i hjemlandet ikke bare vært skremmende, men også høyst gjenkjennelig. Den pensjonerte historikeren anses nemlig som den fremste eksperten på mccarthyismen, som var en utrenskingskampanje mot mistenkte kommunister i USA tidlig i den kalde krigen. Navnet skyldes at mannen som førte an i klappjakta, var den republikanske senatoren Joseph McCarthy.

– Det som slår meg, er at alt gjentar seg. Bare at denne gangen er verre, sier Schrecker på videolink fra hjemmet sitt i New York.

Etter at Donald Trumps støttespiller Charlie Kirk ble drept tidligere i september, har presidenten terrorstemplet den antifascistiske grupperingen Antifa. Visepresident J.D. Vance pekte i forrige uke ut venstremagasinet The Nation som en samfunnsfiende, to dager før komikeren Jimmy Kimmel ble midlertidig tatt av lufta av politiske årsaker.

Fra før har Trump erklært krig mot liberale medier og, ikke minst, universitetene som ifølge ham er tatt over av «marxistiske gærninger». Samtidig plukker maskerte agenter fra utlendingsmyndighetene opp folk på gata og kjører dem vekk i biler med sotede vinduer.

– Vi er vitne til en politisk undertrykking i full skala fra en autoritær regjering og en kapitulasjon blant institusjonene i sivilsamfunnet, slår Schrecker fast.

«Den røde fare» har vært en gjenganger i amerikansk historie siden den russiske revolusjon i 1917. Allerede to år seinere ble den da 24 år gamle J. Edgar Hoover satt til å lede etterforskningen av radikale miljøer i USA.

På 1930-tallet var kommunistene like fullt blitt «den mest dynamiske gruppa på venstresida i USA», ifølge Schrecker. De organiserte arbeidere i fagforeninger, mobiliserte antifascistiske bevegelser og kastet seg inn i kampen for likhet mellom hvite og svarte borgere.

Lydighet varer lengst

For noen dager siden, mens verden brant, så jeg «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» – den beryktede Netflix-filmen om prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett. Sjelden har vel en dokumentar føltes så mye som virkelighetsflukt.

Ja, vi får en påminnelse om den rasistiske hetsen Verrett mottok i kommentarfeltene etter at forholdet ble offentlig. Men som VG-kommentator Shazia Majid har påpekt, kommer Verrett også med urimelige utsagn om kongefamilien som svekker antirasismen.

«Rebel Royals», er det likevel noe annet jeg tenker mest på. Sikkert fordi denne uka har vært en av de verste for palestinerne: De israelske okkupasjonsstyrkene sprenger og myrder seg gjennom Gaza by i skrivende stund. Barnesykehuset al-Rantisi har blitt bombet. Sykehusene al-Shifa og al-Ahli er angrepet. Igjen fordrives horder av mennesker. Antall drepte har passert 65.000, og en FN-kommisjon fastslo tirsdag at Israel begår folkemord i Gaza.

Og så går jeg inn på Instagram-kontoen til Verrett. Der har sjamanen blant annet lagt ut en video hvor han forklarer at kriger skyldes den akkumulerte energien som oppstår, når mange nok mennesker rundt om i verden krangler samtidig rundt middagsbordet. Dette er ikke engang en forenkling av budskapet, som jo er krevende å fordøye. For det betyr at nedslaktingen av palestinerne 

skyldes en rasistisk ideologi, men dårlig energi.

 er gjengitt av Med Israel for fred (Miff), kommer det fram at Verrett bodde i Israel på slutten av 1990-tallet. Der skal Verrett ha fått et syn om at han i et tidligere liv har vært hebreer i Egypt. «Etter denne opplevelsen, ble det mitt oppdrag å hjelpe det israelske folk», sa han da. Et annet sted forteller Verrett om da en ånd advarte ham mot å gå inn på stamkafeen i Israel, to minutter før kafeen eksploderte. (Han visste også at tvillingtårnene i New York skulle falle, to årfør 11. september 2001.)

På et tidspunkt ble Verrett visstnok bedt om å gå inn i en transe for å lokalisere noen savnede israelske gutter. Om han klarte å finne dem? Trenger jeg å gi svaret?

har nesten en halv million følgere på Instagram. Bortsett fra et innlegg om drapet på Tamima Nibras Juhar, er siden hans teppelagt med poster som «If you need money, do this», «Want doors to open, do this» og «Don’t like your reality, do this». Samtidig ser jeg utsultede palestinere som ikke har penger til mat, er innestengte i ruiner og spør hva de har gjort for å fortjene en sånn virkelighet. Noen bør tipse dem om Verretts råd.

Etter premieren på «Rebel Royals» har Verrett sagt at det han og Märtha driver med, er å «skape en revolusjon». I det hele tatt er det noe dypt forstyrrende med Verretts framstilling av seg selv som en slags opprørsk martyr. Jeg klarer ikke å la være å tenke: Hva om Verrett brukte en flik av plattformen sin til for eksempel å stå opp mot den rasismen som holder på å utslette palestinerne i Gaza? Jeg antar at det blir for rebelsk, selv for ham.

Noen bør tipse palestinerne om Verretts råd.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Fire tiår går kjapt. Sommeren 1985 satt familien min beina på norsk jord for første gang, uten å vite at det var her vi skulle bli. En venn hentet oss på flyplassen. Under bilturen satt jeg i baksetet og så ut av det åpne vinduet, mens jeg prøvde å ta inn alle inntrykkene. Det jeg husker best, var at vi kjørte forbi en åker som virket nesten endeløs. Den var dekket av knallgule blomster. Jeg var seks år gammel.

Jeg kunne ikke norsk og visste ingenting om Norge, heller ikke at det var stortingsvalg bare et par måneder seinere. Fremskrittspartiet (Frp), under ledelse av Carl I. Hagen, fikk da 3,7 prosent av stemmene.

 begynte å handle om at dagens Frp-leder Sylvi Listhaug kunne bli statsminister, hørte jeg noen i kretsen min si at de nesten savnet Carl I. Hagen. Et øyeblikk kunne jeg forstå dem, fordi også jeg innimellom har en tendens til å fortrenge og forskjønne fortida.

Helt siden jeg var liten har jeg forholdt meg til Frp, fordi jeg tidlig oppfattet at partiet konstant snakket om oss innvandrere. Jeg var åtte år og hadde rukket å bli fast seer av «Norge rundt», da Hagen i 1987 presenterte det falske «Mustafa-brevet», angivelig sendt til Hagen fra en Mohammad Mustafa bosatt i Oslo. «En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag. Mine barnebarns-barn vil oppleve dette», leste Hagen høyt fra talerstolen under et valgmøte i Trøndelag. «Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk!» sto det videre. VG fastslo at brevet var fabrikkert. Avsenderen var ukjent.

Hagen måtte beklage opptrinnet, men det året gjorde Frp like fullt sitt beste valg til da med 12,3 prosent oppslutning i fylkestingsvalget. Av deres nye velgere sa 35 prosent i målinger i etterkant at innvandrings- og flyktningpolitikken hadde vært avgjørende. Og ved stortingsvalget to år seinere, da jeg var blitt ti, hanket Frp inn en ny rekord på 13 prosent.

fylte 16 og fulgte musikkprogrammet «Ekte norsk» på ZTV, avslørte Dagbladet at den profilerte Frp-politikeren Øystein Hedstrøm hadde deltatt i et hemmelig, høyreekstremt møte på Godlia Kino i Oslo. En av de andre kjente deltakerne var Jack Erik Kjuus, som samme år stiftet partiet Hvit Valgallianse og seinere fikk en rasismedom mot seg fordi han tok til orde for tvangssterilisering av utenlandsadopterte.

Tema for Godlia-møtet var ikke bare innvandring, men også den hvite rases overlegenhet, rapporterte Dagbladet. I innlegget sitt manet Hedstrøm de mest ytterliggående til å holde seg i bakgrunnen. «Det er bedre å besette de fremste posisjonene med de mest sympatiske», sa han. Oppslaget skapte oppstyr også internt i Frp, rett før lokalvalget. Hagen tok avstand fra Hedstrøm, men gikk bare motvillig med på å degradere ham. Igjen var skandalen til fordel for partiet: Frp doblet stemmeandelen, og denne gangen sa 64 prosent av Frp-velgerne at innvandring var en «svært viktig» grunn til å stemme på Hagen.

 lyktes Hagen med å gjøre Frp mer og mer stuereint. Parallelt med at jeg studerte og ble norsk statsborger, vokste partiet videre til 22 prosent i 2005. Jeg hadde vært far i litt over et år da den nye lederen, Siv Jensen, i 2009 advarte om «snikislamisering». I årene som fulgte, da jeg var blitt tobarnsfar, gjentok Jensen begrepet offentlig flere ganger før Høyre og Erna Solberg tok henne og Frp inn i regjering.

I 2017, seks år etter at jeg, ungene og moren deres så vidt unnslapp bomben i Regjeringskvartalet, sa Hagen til VG at innvandrere hadde «alltid truet de norske verdiene». «Presset mot norske verdier kommer fra innvandrere. Det er først og fremst islamister og den muslimske gruppen. Asia og Afrika er problemet», sa Hagen. Islam var i hans øyne «den største utfordringen for Europas fred og fordragelighet».

Hva slags trøst er det at alternativet er verre?

Jeg har vokst opp i skyggen av Frp. Her er et tilbakeblikk

Det fins ulike måter å drive nødhjelp på. På den ene siden har vi aktivistene som deltar i Global Sumud Flotilla, den internasjonale flotiljen som akter å bryte Israels blokade av Gaza. Flere hundre mennesker fra minst 44 land, fordelt på 70 båter, er med på aksjonen og har med seg mat, medisiner, leker og hilsener til palestinerne.

Denne uka, under et opphold i tunisisk farvann, fikk aksjonistene en påminnelse om risikoen de løper. Da ble to av hovedbåtene utsatt for droneangrep som utløste branner på begge fartøyer.

 ytterpunktet fins Gaza Humanitarian Foundation (GHF), støttet av USA og Israel, som bruker krigsveteraner og leiesoldater i «nødhjelpsarbeidet». GHF har vært en katastrofe. Bare siden mai har mer enn 2000 palestinere blitt drept mens de har forsøkt å få tak i hjelpa, de aller fleste ved GHFs anlegg.

Israelske styrker antas å stå bak de fleste av drapene, men vakter som jobber for GHF har også hatt mer eller mindre frie tøyler i bruken av vold. Nyhetsbyrået Associated Press har blant annet rapportert om videoopptak der vakter jubler etter å ha skutt på og truffet palestinere. Leger uten grenser har kalt utdelingene «nedslakting maskert som nødhjelp».

 har medier som Zeteo, The Intercept og BBC belyst nok en forstyrrende faktor i denne skandaløse operasjonen. Det viser seg nemlig at et av selskapene som er hyret inn for å «trygge» GHFs operasjoner, UG Solutions, består av aktive medlemmer i den amerikanske, antiislamske motorsykkelgjengen Infidels MC. Gruppa ble stiftet i 2006 av veteraner fra Irak-krigen og benytter seg av korsfarersymboler som lenge har vært populært i en del høyreradikale miljøer.

Infidels ledes av den tidligere sersjanten Johnny «Taz» Mulford, som har vært straffet for bestikkelser, tyveri og falske uttalelser til militære myndigheter. Han har i dag ansvaret for UG Solutions’ Gaza-oppdrag. Blant tatoveringene som pryder overkroppen til Mulford er «1095», som han har tatovert over hele brystkassa. Det er årstallet da pave Urban II erklærte det første korstoget mot muslimene, som han kalte «den avskyelige rase».

På Infidels sin Facebook-side florerer antiislamske budskap og falske nyheter, som at noen demokrater vil kategorisere bibelen som hatprat. «Fyller magasinet til maks. Blir ikke første gang vi er i strid med muslimer», heter det i en av kommentarene.

Ifølge BBC har UG Solutions et mannskap på 320 i Gaza, der rundt 40 er Infidels-medlemmer. Noen av de sentrale er Infidels’ nestleder Larry «J-Rod» Jarrett, kasserer Bill «Saint» Siebe og Richard «A-Tracker» Lofton, som er en av grunnleggerne.

Mitchell, fra Council on American-Islamic Relations, sier til BBC at å gi Infidels MC noe ansvar i det såkalte humanitære arbeidet i Gaza, er som å sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan. «Det er nødt til å føre til vold», mener Mitchell. Han har helt rett, dessverre.

Det er som å ­sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan.

Leiesoldater og korsfarere søkes

Da jeg leste Omar El Akkads «One Day, We Will Have Always Been Against This», om Gaza og Vesten, var det som å oppdage en ukjent fetter. Ikke bare fordi vi deler en omflakkende barndom og forkjærlighet for Nirvana, men også et liv som innvandrer og journalist i Vesten under «krigen mot terror». Da jeg fortalte dattera mi dette, sa hun: «Dere er like, bare ulik font.»

Tidligere i uka fikk jeg bokbade El Akkad på Litteraturhuset i Oslo. Det som følger, er en forkortet og redigert versjon av samtalen.

– Du ble født i Kairo, vokste opp i Qatar og endte opp i Canada som 16-åring. Hva slags bilde hadde du av Vesten da 

– Det jeg kom utrustet med, var utelukkende idébasert. Et kompendium med ideologier og kulturelle referanser som utgjorde en slags negativ form: Det handlet ikke så mye om hva dette stedet var, men hva det 

– Grunnen til at Nirvana dukker opp i boka, er jo at myndighetene i Qatar hadde sensurert den nakne engelen på CD-coveret mitt av Nirvana-albumet «In Utero». Jeg projiserte på forhånd hvordan Vesten ikke kom til å være som Qatar eller Egypt. Så kommer man dit og må forholde seg til hvordan det faktisk er. Og de to siste årene har evnen min til å takle den kløfta, mellom det du vil at et sted skal være og hva det faktisk er, nådd bristepunktet.

– Grensa for hva jeg kunne godta, ble i alle fall nådd. Jeg har grunnleggende sett vært feig, føyd meg og vært han vennlige arabiske fyren. Og det er jeg innmari god til. Denne boka finnes bare fordi selv en så ryggmargsløs, ærbødig, «glad-for-å-få-være-her»-type som meg har nådd en terskel med Gaza. Jeg kan ikke pakke det bort. Jeg klarer ikke. Det er mine skattepenger som dreper de ungene. Det går bare ikke lenger.

– Ingenting er nok, og alt nytter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Etter at hun hadde fullført omvisningen i Auschwitz, mens vi tilreisende fortsatt prøvde å fordøye alt vi hadde sett og hørt i den tidligere utryddelsesleiren, spurte den polske museumsansatte om vi hadde spørsmål.

En middelaldrende turist fra USA rakk opp hånda. Hadde hun hørt riktig, lurte kvinnen, da guiden sa at Den røde armé, altså Sovjetunionens styrker, hadde frigjort leiren? «For inntrykket mitt har vært at det var 

Den unge guiden ble tom i blikket. «Nei, frue», svarte hun med prøvet tålmodighet i stemmen. «Det var faktisk russerne.»

Ja, hvordan i all verden kunne den amerikanske turisten ha fått 

 av at historien egentlig var en annen? At det var USA, ikke kommunistene, som hadde reddet de overlevende?

Replikkvekslingen skjedde under en tur i Øst-Europa mer enn tjue år tilbake. Men turistens kommentar har vært med meg siden, fordi den sier noe om en supermakts selvbilde og, ikke minst, vrangforestillinger.

Alle nasjoner dyrker enkelte fortellinger om seg selv, sjelden uten et visst innslag av selvbedrag. I USAs tilfelle har en grunnleggende del av identiteten handlet om hva amerikanerne gjør, eller snarere liker å tro at de gjør, ute i verden. Og i september­utgaven av magasinet The Atlantic demonstrerer den bejublede forfatteren og stjerne­reporteren Anne Applebaum hvor avslørende denne selvforståelsen kan være.

«Slik ser slutten på den liberale verdensordenen ut», er innsalget som The Atlantic har promotert Applebaums bidrag med. Uttrykket «den liberale orden» brukes gjerne om de internasjonale strukturene som oppsto etter andre verdenskrig, med tyngdepunkt i USA og Vest-Europa. Kapitalisme og demokrati, og spredningen av disse, har vært hovedsøyler i ordenen.

Applebaums liberale orden har for mange betydd lidelse og uorden.

Avgrunnen gravde ikke seg selv

Christopher Olssøn

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Flere ganger må Odd Karsten Tveit avbryte seg selv. Han synker ned i båsen sin og beklager at han er så opprørt. Den bokaktuelle NRK-veteranen våknet til nyheten om at Israel hadde tatt livet av enda flere av hans kolleger i Gaza. Anas al-Sharif (28), Mohammed Qreiqeh (33), Ibrahim Zaher (25) og Mohammed Noufal (29) var alle ansatt i Al Jazeera, og ble drept i et målrettet droneangrep.

– Israel har ingen grenser. Og det har de aldri hatt, helt siden de etablerte seg, sier Tveit. Senere samme dag skal han stå utenfor Stortinget og delta i en sørgemarkering for de drepte.

Neste uke lanserer Odd Karsten Tveit sin nyeste bok på stamstedet Lorry i Oslo. Det er også der vi møtes til intervju, i båsen som prydes av Tveits navneplate og portrett.

Tveit har rapportert fra Midtøsten i en mannsalder og skrevet et dusin bøker om regionen. Den siste, «I Mossads blodspor – fra skyggekrig til folkemord», gir leseren innblikk i noen av de mest lysskye sidene av den israelske etterretningstjenesten Mossads operasjoner.

– Jeg ble i utgangspunktet spurt om jeg ikke kunne skrive en sannkrim om Mossad. Men så gikk den sanne krimmen over i full krig – og nå folkemord.

 Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023, og skulle egentlig i hovedsak handle om ting som skjedde på 1970-tallet. Den planen innså Tveit raskt at han måtte endre.

Resultatet har blitt en kombinasjon av historisk spiondrama og politisk samtidshistorie. Blant skikkelsene vi møter er den opprinnelig sørafrikanske Mossad-agenten Sylvia Rafael, som brukte aliaset Patricia Roxborough og ga seg ut for å være en fotograf fra Canada.

– Når skal dette ta slutt?

Da jeg var i Sarajevo for mer enn tjue år siden, pekte guiden på et sted og sa: «Der skjedde brødkø-massakren.» Han viste til en hendelse i byens hovedgate 27. mai 1992, under Bosnia-krigen, da 26 mennesker ble drept i et granatangrep mens de sto og ventet på å få utdelt brød.

Blodbadet ble filmet og vakte kraftig fordømmelse i Vesten. Hendelsen bidro til at FNs sikkerhetsråd, bare tre dager senere, vedtok en resolusjon som krevde stans i all handel og samarbeid med Den føderale republikken Jugoslavia.

I det siste har jeg tenkt en del på denne episoden. For: Hvor mange brødkø-massakre har vi ikke vært vitne til i Gaza? Bildene av utsultede palestinere som blir beskutt og bombet av Israel mens de prøver å få tak i mat, har nå blitt like hverdagslig som kneipp. Samtidig uteblir utsiktene til enhver proporsjonal internasjonal reaksjon av reell betydning.

Den underliggende dobbeltmoralen her, som eksempelet bare er ett av utallige uttrykk for, er skyteskiven i journalisten og forfatteren Omar El Akkads siste bok: «One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». Tittelen springer ut av en melding El Akkad postet på sosiale medier i oktober 2023, bare få uker ut i Gaza-krigen. Budskapet var: En dag, når det ikke lenger er noen personlige ulemper forbundet med å kalle et folkemord for et folkemord, når det for lengst er for sent å stille noen til ansvar, vil folk si at de alltid var imot det som skjedde. Posten fikk over ti millioner visninger.

I boka utbroderer El Akkad påstanden og deler samtidig sin egen historie om røttene i Egypt, oppveksten i Qatar og sitt voksne liv i Canada og nå USA. Kort fortalt gir El Akkad et innblikk i hvordan det er å leve som muslimsk innvandrer i Vesten, i hans tilfelle også å jobbe i media, parallelt med at forestillingen om «vestlige verdier» gradvis har blitt begravet.

El Akkads fortelling er et rasende og sorgfullt oppgjør med de pågående uhyrlighetene i Gaza, og ideene som har tilrettelagt for dem. Ikke bare de som råder hos Donald Trumps eller Benjamin Netanyahus folk, men også blant «velmenende liberalere» som har plassert seg selv i et egendefinert sentrum, trygt unna alle ekstremiteter.

Boka ble til under demokraten Joe Bidens presidentperiode og El Akkad gjør sitt for å minne oss på hvor skandaløst Biden håndterte Gaza, inkludert hans uttalelse om å ha sett de ikke-eksisterende bildene av israelske spedbarn som angivelig var blitt halshogd av Hamas.

Kolonialismen krever at historien begynner etter koloniseringen.

En dag vil alle si de var imot dette

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Jeg er ikke en særlig lettrørt fyr. Men da dattera mi sa i forbifarten forrige uke, midt i pride-måneden, at klassen hadde sett «en film om noen homofile og noen gruvearbeidere», svulmet hjertet. Hun snakket selvfølgelig om «Pride», spillefilmen fra 2014 som er basert på en sann historie fra den store gruvestreiken i Storbritannia i årene 1984–1985.

Fortellingen om hvordan en gjeng skeive i London begynte å samle inn penger til et lite gruvesamfunn i Wales, og hvordan arbeiderne og deres fagforening seinere gjengjeldte støtta, er ikke bare dypt bevegende. Den er også en påminnelse når folk i dag skal gå i store og små pride-tog.

 selve brennpunktet i striden mellom den konservative statsministeren Margaret Thatcher og motstanderne. Kull var den viktigste energikilden i Storbritannia på den tida, noe som gjorde at fagforeningen National Union of Mineworkers (NUM) var en sentral maktfaktor.

På 1970-tallet hadde NUM stått bak to vellykkede streiker for økt lønn og bidratt til å felle en konservativ regjering, til ydmykelse, sjokk og raseri hos elitene. Da Thatcher ble statsminister i 1979, representerte NUM «den mest politiserte og strategisk viktigste delen av landets arbeidsstyrke», skriver journalisten Seumas Milne i «The Enemy Within: The Secret War Against the Miners». Bokas tittel er en referanse til Thatchers egen beskrivelse av NUM, som hun kalte Storbritannias «indre fiende».

Det som fulgte, omtaler Milne som regelrett «klassehevn» fra oven. Gruvene skulle stenges eller privatiseres, uten noen troverdig plan for menneskene som ble rammet. I mars 1984 kunngjorde myndighetene første runde med avvikling og pekte ut 20 kullgruver, med til sammen 20.000 ansatte i Nord-England, Skottland og Wales. NUM, som da hadde 180.000 medlemmer og var ledet av den fyrige fagforeningsmannen Arthur Scargill, svarte med en ny streik – denne gangen mot nedleggelse av lokalsamfunn.

Thatcher-regjeringen viste ingen nåde. Regjeringen fikk aksjonen erklært ulovlig, sendte politistyrker mot arbeiderne og utførte massearrestasjoner ved anleggene. Ikke minst ble midlene til NUM fryst. Strategien var ikke til å misforstå: De streikende og familiene deres skulle sultes ut.

 jeg nevnte i starten, møter vi først Mark Ashton, en ung, homofil aktivist i London. (At han også var kommunist, er tonet kraftig ned.) Ashton ser en gruvearbeider på tv som sier at de har mistet mye, men bevart stoltheten. Samme dag foregår pride-paraden i byen, der Ashton får med seg sine skeive venner på å gå med bøtter og oppfordre folk til å gi penger til de streikende.

Ikke alle i miljøet skjønner hvorfor. Hva har gruvearbeiderne gjort for dem? Ashton minner om at de henter ut kullet som holder stuer varme og diskogulv fulle, men påpeker også noe annet: «Gruvesamfunnene blir herset med, akkurat som oss», sier han. Av politiet som plager dem, mediene som kaller dem primitive og perverse og staten som bruker loven mot dem.

Gruppa kaller seg Lesbians and Gays Support the Miners (LGSM) og finner en liten landsby i Wales, Onllwyn, som de bestemmer seg for å donere de innsamlede pengene til.

Solidaritet handler om mye mer enn å vise symbolsk støtte

Da arbeiderne dro fra gruvene og gikk fremst i pride

Poenget mitt var ikke spesielt originalt. Under en samtale med historiker og forfatter Ivo de Figueiredo, ledet av Kaja Schjerven Mollerin på Norsk litteraturfestival i Lillehammer, sa jeg at såkalte minoritetsforfattere vil skrive som mennesker, ikke kategoriene de er satt i.

Noen ganger ligger ønsket i boktitlene, la jeg til og nevnte et par: «Ikkje ver redd sånne som meg» av Sumaya Jirde Ali og «Jeg lever et liv som ligner deres» av Jan Grue – den første om rasisme, den andre om å være rullestolbruker.

I sitt svar bemerket Figueiredo, spontant og litt uventet, at titlene også kunne leses på helt annet vis. Med formuleringene «sånne som meg» og «liv som ligner deres», framhevet jo forfatterne skillelinjene.

Replikkvekslingen virket ikke så viktig da. Først seinere har jeg lurt på om de ulike tolkningene sier noe om hvorfor diskusjoner om minoriteter og identitet så ofte kortsluttes.

Jeg sikter til noe som kanskje kan kalles universalismens paradoks. Universalismen er troa på at vi mennesker er like mye verdt og deler noen allmenngyldige rettigheter, et ideal som har levd siden opplysningstida på 1700-tallet. Det er tankegods som i flere hundre år har vært et verktøy for progressive bevegelser verden over.

Paradokset ligger i at minoriteter som blir undertrykt på grunn av hudfarge, etnisitet, seksualitet eller annet, må hegne inn, dyrke og framheve disse sidene av seg selv for å få være hele og frie mennesker. En prosess som i realiteten har universelle motivasjoner og ambisjoner, ender dermed ofte opp med å framstå som «smal» identitetskamp.

Grunnen til at jeg er opptatt av dette paradokset, er at jeg har sett på meg selv som universalist så lenge jeg kan huske. Først av rein idealisme, seinere med en viss bismak og i dag av politisk nødvendighet.

Det vakre idealet støter mot en vond virkelighet.

Universell utfordring

Da Gary Stevenson var 16 år, ble han utvist. Han hadde solgt cannabis for tre pund til en annen elev. Stevenson bodde da fortsatt i Ilford på Londons østkant, i en nedslitt treroms med to søsken, en far som jobbet i posten og en lærermor.

Lite tilsa at Stevenson få år etter skulle jobbe i et av verdens største investeringsbanker: Citibank. Og i dag nøler han ikke med å sammenlikne fortida som langer og karrieren som såkalt trader.

– Personlighetstypene likner faktisk veldig. Unge menn, fulle av ambisjon og testosteron, som vil være vellykkede og tjene penger, sier Stevenson. Forskjellen, legger han til, ligger i at spillet er rigget kun for én av yrkesveiene.

Klassekampen snakker med Gary Stevenson på telefon mens han er på reisefot, mindre enn én uke før han kommer til Norge for å gjeste en samling i regi av Rødt på Rockefeller i Oslo.

Siden Stevenson hoppet av finanskarusellen i 2014, har han skrevet boka 

, en innsidehistorie fra Londons finansdistrikt City. Stevenson har også en Youtube-kanal, «Garys Economics», der han snakker om økonomi til sine 1,3 millioner abonnenter.

Metoden er å ordlegge seg som han ville gjort overfor kompisene i Ilford. Som når han trekker paralleller mellom narko- og aksjehandel:

– Når du snakker med unge menn som selger dop, er de ofte selvsikre og viser det. Men innerst inne er de klare over at de kommer fra et skakkjørt sted og ikke har en sjanse, fortsetter Stevenson.

– Mens det vi har i City og andre elitemiljøer, er en ekstremt beskyttet klasse som vet at 

hva som skjer i samfunnet, kommer de til å bli ivaretatt og, trolig, vinne.

– Tradere og langere har mye til felles

I sin siste roman skildrer Tommy Orange følgende scene: Lony Red Feather, yngstemann i en søskenflokk i Oakland i California, drømmer at han er en dominobrikke. Rundt ham strekker de andre brikkene seg, rad på rad, men de har begynt å rase – og styrter stadig nærmere.

I en sånn situasjon er det lett å tenke at man har tre valg. La seg velte over ende, gå til siden eller bli stående og skyve imot.

Dette er valg som alle dine karakterer må forholde seg til i livet?

– Ja, eller: Hvis du er en dominobrikke, er det å ta et steg til siden strengt tatt ikke en mulighet, svarer Orange på telefon fra Oakland.

Den amerikanske forfatteren, som tilhører cheyenne- og arapaho-folket i Oklahoma, brakdebuterte i 2018 med romanen «There There». Boka kom på norsk to år seinere, med tittelen «Powwow».

I fjor fulgte Tommy Orange opp med «Wandering Stars», eller «Villfarne stjerner» som den ferske norske oversettelsen heter.

Orange er også aktuell som det siste tilskuddet til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, som utfolder seg i Oslo-området. Forfatterkollega Margaret Atwood foreslo Orange til prosjektet, der de inviterte skriver et verk som ikke skal kunne leses før i 2114.

I arbeidet sitt utforsker Orange hvordan historiske overgrep, som folkemord og kolonialisme, forplanter seg hos enkeltmennesker. Fysisk utslettelse, kulturell assimilering, sosialt oppbrudd og individuell fremmedgjøring – med familieoppløsning og ulike former for avhengighet som følge – er noen av stikkordene.

Hva gjorde vanlige borgere da folkemordet pågikk?

Dominoeffekten

yohans@klassekampen.no

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Snakk om min heat i celsius, ikke fahrenheit / Du er i Norge nå, as far as jeg veit 

En dag i august 2022, like før Karpes ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum, befant jeg meg i garderoben til artistene Chirag og Magdi. På et av stativene hang skjortene Chirag skulle ha på seg, spesialsydd med inspirasjon fra hans røtter i India. Ved speilene sto en rad mannekenghoder med ulike kufier, et muslimsk hodeplagg, som skulle være del av Magdis antrekk.

Halvåret jeg hadde fulgt Karpe i forbindelse med et bokprosjekt, gikk mot slutten. Staben var forsvunnet til andre deler av komplekset, bare Chirag satt igjen i et hjørne. Og litt ut av det blå spurte han: Har du egentlig fått noe ut av dette greiene her?

Det han lurte på, var om jeg hadde nok materiale. Jeg svarte bekreftende. Men sannheten er at jeg også satt igjen med noe mer, som jeg ikke delte da.

 gjorde for snart tre år siden, har jeg fått en påminnelse om med debatten som Romerike Blads samfunnsredaktør Rima Iraki startet forrige uke. Da skrev Iraki en kommentar om barn av innvandrere som nå, i voksen alder, søker seg tilbake til den delen av verden som foreldrene kom fra. Dette er folk i Irakis omgangskrets, født i Norge og med høy utdanning, som vurderer å flytte til land som Algerie, Marokko, Libanon, Emiratene og Qatar.

Iraki kaller dem «eliteinnvandrere», fordi de er jurister, leger og økonomer som er vokst opp i Norge, har gjort en klassereise og fått karriere her. Men likevel er det noe som ikke stemmer i tilværelsen deres. Nettopp fordi de har kommet seg opp og fram, har de også en større forventning enn mødrene og fedrene hadde, til å være fullt ut akseptert i det norske samfunnet. Men de tror altså at de aldri vil bli helt godtatt her og vurderer derfor mulige alternativer.

Faktorer som ytre høyres frammarsj og hykleriet i Gaza spiller også inn. Donald Trumps deportasjoner og klappjakten på Palestina-aktivister i flere europeiske land har forrykket manges syn på Vesten og fått enkelte til å snakke om behovet for en «plan B», enten den heter Blida eller Beirut.

 er en av dem som har anbefalt Irakis tekst og gitt den stor publisitet. Andre har stått fram med egne historier som underbygger Irakis poeng. Hun møter imidlertid motbør fra blant andre Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys, som avfeier det hele som «svogerforskning» og mener disse såkalte eliteinnvandrerne uansett bare kan «dra tilbake dit slekta kom fra». Advokater og doktorer i Norge som fantaserer om Qatar, minner ifølge Sojtaric om de utakknemlige norske milliardærene som har stukket av til Sveits.

En annen som reagerer sterkt, er Kjetil Rolness. «Når er Norge bra nok for ‘eliteinnvandrerne’?» spør sosiologen og musikeren på Substack. «Offermentaliteten og narsissismen blant landets mest privilegerte muslimer er nå total», slår han videre fast. Rolness forstår at folk i en viss fase av livet vil oppsøke røttene, men bemerker spydig at «du skal ha det ganske ille i Norge for å drømme om selvrealisering i Libanon».

Omtrent da innså jeg at identitet ikke er et kakediagram

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhørighet av

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

På kontoret til Midtøsten-forskeren Erik Skare, i et av byggene på Blindern i Oslo, henger et innrammet bilde. Skares felt er islamistiske palestinske motstandsgrupper, men fotografiet viser en kvinnelig palestinsk geriljakriger som fordyper seg i Maos lille røde.

En liten påminnelse, forklarer historikeren. Det var nemlig ikke nødvendigvis gitt at en konservativ, religiøs bevegelse som Hamas kom til å bli ledende på palestinsk side og styre Gazastripa.

Denne måneden kom Skare med boka «Road to October 7: A Brief History of Palestinian Islamism», som gir et ideologisk og politisk bakteppe for islamiseringen av palestinsk motstandskamp, samt historisk kontekst til det Hamas-ledede angrepet mot Israel for drøyt halvannet år siden.

Skare har gått gjennom tusenvis av sider med palestinsk litteratur om religion, politisk teori, moral og etikk, i tillegg til memoarer og en selvbiografisk roman skrevet av Yahya Sinwar – den nå drepte Hamas-toppen som var en av hjernene bak 7. oktober. Skare har også gjort intervjuer med flere nøkkelpersoner.

– Hva slags rolle hadde islam i den tidlige palestinske motstandskampen på 1950-tallet?

– I dag er det islamistene vi først og fremst forbinder med den palestinske væpnede motstandskampen. Men den gangen mente de at tidspunktet ikke var riktig, sier Skare.

Han minner om at hele den arabiske verden – også palestinerne – på denne tida var sterkt inspirert av den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser og hans sekulære selvstendighetsprosjekt.

Hele den politiske kapitalen til de moderate i Hamas ble utradert.

Alt dette kunne vært unngått

Den kjappeste måten å få et inntrykk av Ash Sarkar på, er å se 

. Da var den britiske kommentatoren og aktivisten 26 år, og gjestet det populære tv-programmet Good Morning Britain. Tema var Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Tegneren som gikk over streken

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Forfølgelsene i USA er farligere enn kommunistjakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

Jeg har vokst opp i skyggen av Frp. Her er et tilbakeblikk

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

– Tradere og langere har mye til felles

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Jo flere vi er sammen

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Alle revo­lu­sjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

Kong Trumps digitale dass­tøm­ming er avledning fra en stinkende virke­lighet.

Tegneren som gikk over streken

I to tiår har sjarla­taner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Forføl­gel­sene i USA er farligere enn kommunist­jakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se doku­men­taren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

Jeg har vokst opp i skyggen av Frp. Her er et til­bake­blikk

Hvordan har en anti­is­lamsk motor­syk­kel­gjeng fra USA havnet i Gaza?

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

– Når skal dette ta slutt?

Omar El Akkad blott­stil­ler den moralske tomheten på toppen av «imperiets næring­skjede».

Skeive støttet den britiske gruve­strei­ken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Mino­ri­teter som vil bryte ut av båsene og være hele, likever­dige mennesker, møter et paradoks.

– Tradere og langere har mye til felles

Urfolk i USA vet så altfor godt hva pale­sti­nerne nå utsettes for, sier stjerne­for­fatter Tommy Orange.

Debatten om «eli­te­inn­vand­rere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslet­telsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Jo flere vi er sammen

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

200 år etter utvand­ringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Suksess­for­fat­teren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distri­butør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideolo­giske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en di­rekte­sendt revolusjon

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Forfølgelsene i USA er farligere enn kommunistjakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

Jeg har vokst opp i skyggen av Frp. Her er et tilbakeblikk

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Suksessforfatteren GauZ’ vil kapitalen til livs, frigjøre afrikanske bøker og gjøre felles front med målfolket i Norge.

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon