Yohan Shanmugaratnam

#fff

Spekulasjonene florerte i forkant, da Kinas president Xi Jinping mandag hadde kalt inn landets viktigste næringslivsledere til et sjeldent møte i Beijing. Den største usikkerheten var hvorvidt Jack Ma, grunnleggeren av teknologiselskapet Alibaba, sto på gjestelista.

Forholdet mellom Xi og Ma har nemlig vært iskaldt siden 2020, da sistnevnte langet ut mot statlige reguleringer under en finanskonferanse i Shanghai. Ma anklaget regjeringen for å ta lite risiko og hemme innovasjon. Kinesiske banker, hevdet Ma noe nedlatende, oppførte seg som «pantelånere».

Få dager seinere fikk et av Jack Mas selskaper som skulle på børs, Ant Group, beskjed om at godkjenningen var satt på vent. Børsnoteringen var ventet å bli tidenes mest lukrative, og ifølge Wall Street Journal var det Xi Jinping personlig som stanset prosessen.

Signalet var tydelig: Kinas entreprenører, uansett hvor store, måtte kjenne sin plass. Kommunistpartiet og dets generalsekretær Xi Jinping hadde siste ord.

Men noe har åpenbart skjedd siden sist. Rapportene fra samlingen tidligere i uka viser at Jack Ma var blant forretningsfolkene Xi tok imot. Det var også Lei Jun, direktør i Xiaomi, som er verdens nest største produsent av smarttelefoner, Wang Chuanfu fra elbilprodusenten BYD og Ren Zhengfei, sjefen i Huawei, flaggskipet blant Kinas tek-selskaper. KI-nykommeren Deepseeks Liang Wenfeng var også på plass.

Var seansen et slags speilbilde av noe vi så i januar, da USAs største tek-moguler var samlet til innsettelsen av president Donald Trump? Og hva var Xis budskap?

Det er ingen hemmelighet at deler av kinesisk næringsliv en stund har vært misfornøyde med Xis skjerpede styring av private bedrifter, spesielt innenfor teknologi og finans, og hans systematiske prioritering av Kinas statlige selskaper. Politikken har vært et resultat av et grunnleggende ideologisk skifte, initiert av Xi selv og grundig drøftet i hans egne tekster siden han tok over i 2013.

Xis dogmer støter mot de som gikk før ham.

Studiesirkel med global ringvirkning

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Hvem vant årets Super Bowl, tittelkampen i amerikansk fotball som arrangeres hver februar? Kendrick Lamar, definitivt. I pausen sto den kjente rapperen for et 13 minutter langt innslag, lagt ut mandag norsk tid, som ble sett av mer enn 133 millioner mennesker. Dermed slo han Michael Jacksons rekord fra 1993.

Symbolikken tøt ut av arenaen i New Orleans. President Donald Trump, som flere har sammenlignet med en romersk keiser, var blant tilskuerne på stadionet som faktisk het Ceasars Superdome. Hollywood-stjernen Samuel L. Jackson fylte rollen som en afrikansk-amerikansk Uncle Sam, som ønsket velkommen til «det store amerikanske spillet». Lysene på scenen var formet som Playstation-knapper, og spillerne var altså Kendrick Lamar, gjesteartister og 80 svarte dansere som var kledd enten i rødt, hvitt eller blått.

På et tidspunkt dannet danserne et USA-flagg, delt i midten av Kendrick. Under forestillingen tok også en av statistene på banen fram et sudansk og et palestinsk flagg, før han ble overmannet og ført vekk.

har handlet om at Kendrick Lamar framførte «Not Like Us», et karakterdrap av en låt rettet mot erkefienden Drake. Men tidlig i konserten hadde Kendrick også en referanse til en strofe av poeten Gil Scott-Heron, men med egen vri. «Revolusjonen sendes snart på tv / dere valgte riktig tidspunkt / men feil fyr», sa Kendrick. Han snakket nok om seg selv, men enkelte har tolket utsagnet (

) som et stikk til Trump. Uansett har Kendrick rett i at vi er vitne til en slags direktesendt revolusjon. Den kommer ovenfra og ledes av verdens mektigste og klodens rikeste: Donald Trump og Elon Musk.

Den dystopiske duoen har de siste ukene igangsatt nedskjæringer og utrenskinger i et svimlende tempo. Det hele kan virke forvirrende, men i realiteten går Trump og Musk skremmende systematisk til verks. Som når presidenten, under sitt forsøk på å bli kvitt to millioner statlig ansatte, har utstedt en ordre som vraker kollektive avtaler forhandlet fram av fagforeninger før Joe Biden forlot Det hvite hus.

Selv Trumps tilsynelatende forstyrrede handlinger, som å innsette seg selv som styreleder i John F. Kennedy Center for the Performing Arts, er politiske. Trump har blant annet sett seg lei på at det nasjonale kultursenteret har satt opp dragshow og generelt «ikke deler vår visjon om en gullalder innen kunst og kultur», som han skrev på sin egen plattform, Truth Social.

Musk, som selv har tjent seg søkkrik på kontrakter med myndighetene, gått løs på det samme statsapparatet med motorsag og slegge. Trump har som kjent gitt mangemilliardæren, som ingen har valgt, en spesialstilling i regjeringen og en egen etat – Department of Government Efficiency (Doge) – som Musk har fylt opp med folk han tidligere har jobbet med i Tesla, SpaceX og xAI.

Oppdraget er å økse arbeidsplasser Musk mener er overflødige og strupe bevilgninger til formål han ikke liker. Før noen engang rakk å si «interessekonflikt», sikret Musk seg nøklene til departementer som hans selskaper jobber opp mot daglig.

blottstiller en glemt kjensgjerning: Autoritær makt og såkalte frie markeder har gått hånd i hånd, helt siden samrøret mellom italienske fascister og liberalister som Maffeo Pantaleoni på 1920-tallet til i dag. På sitt sosiale medium X har Musk tidligere anbefalt økonomen Friedrich Hayeks arbeid, og seinest denne uka delte han en gammel video av Hayeks elev, Milton Friedman, som langet ut mot stat og skatt. Både Hayek og Friedman er vinnere av Nobels minnepris i økonomi, men har mer til felles. De anses som nyliberalismens fedre og har begge gitt råd til og hyllet antidemokratiske ledere, slik Jessica Whyte skriver i boka «The Morals of the Market: Human Rights and the Rise of Neoliberalism».

I Maga-korstoget stemples avvikere som farlige, også Kendrick Lamar

Revolusjonen ovenfra sendes direkte på tv

 i 2014, var han en ung redaktør i det nokså nystartede venstrevridde magasinet Jacobin. Den gangen sa amerikaneren at hans generasjon hadde «mistet all tiltro» til systemet i USA, og at dette skapte «en reell åpning for venstresida».

Noen måneder seinere kastet sosialdemokraten Bernie Sanders seg uti kampen for å bli Demokratenes presidentkandidat, en kampanje Sunkara og Jacobin støttet helhjertet, men uten hell. Og et drøyt tiår etter nevnte intervju har Donald Trump rukket å bli innsatt i Det hvite hus ikke bare én, men to ganger.

Når Klassekampen kontakter Bhaskar Sunkara igjen nå, er det for å høre hans tanker om den siste utviklingen i hjemlandet. Siden sist har Sunkara, i tillegg til å lede Jacobin-skuta, gitt ut boka 

 og blitt publisist med tidsskriftene Tribune og Catalyst Journal i porteføljen. Sunkara sitter også i ledelsen i den tradisjonsrike venstreutgivelsen The Nation.

– Hva mener du er den største forskjellen mellom runde en og to med president Trump?

– Det er ennå litt tidlig, men i hovedsak kan man si at Trump i den første runden sto for en nokså tradisjonell næringslivsvennlig politikk, med skattekutt for de rike og deregulering, bortsett på ett område: toll, sier Sunkara på telefon fra New York.

Han beskriver Trumps tollpolitikk den gangen som «dårlig utformet og selvødeleggende», men påpeker at den også bidro til å bryte et slags tabu i diskusjoner om handel. Dette ble tydelig da Joe Biden ble president og ikke bare beholdt, men hevet Trumps tollmur mot kinesiske konkurrenter.

– Dette er en interessant del av arven fra Trumps første periode, som faktisk førte til en forbedring av Bidens politikk. Til tross for alle feilene hans, ikke minst overfor palestinerne, mener jeg at Biden gjorde en svært god jobb med å utvikle en nasjonal industripolitikk. Han satset på hjemlig industri, noe som skapte mange arbeidsplasser, sier Sunkara.

Han framhever også at Biden faktisk prøvde å gjøre noe med monopoliseringen innenfor tek-bransjen. Men alt dette var før tilbakeslaget kom med fjorårets valg.

Har Trump autoritære ­ambisjoner? Selvsagt.

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

#000

Det er lett å glemme at Kina ikke alltid har vært USAs store busemann i Asia. På 1980-tallet var det faktisk Japans økonomiske og teknologiske frammarsj som skremte mest. Det toppet seg i 1987, da republikanske folkevalgte samlet seg på plenen utenfor Kongressen og smadret Toshiba-produkter med slegge.

Foranledningen var at japanske Toshiba og Kongsberg Våpenfabrikk (!) hadde eksportert sensitivt utstyr til Sovjetunionen. Opptrinnet står like fullt igjen som et symbol på en glemt handelskrig mellom to allierte, der USAs påfølgende importforbud satte en effektiv stopper for Toshibas formidable salg av databrikker i USA.

Tidlig på nittitallet kom også bøker som «The Coming War With Japan», i tillegg til Hollywood-produksjoner som «Rising Sun» – der stikk­ordene var en død kvinne, to tøffe politifolk og et japansk konsern ute etter å kapre amerikanske halvledere.

Adam Thierer listet opp disse eksemplene i Discourse Magazine i 2021, var USA midt i sitt hardkjør mot den kinesiske telekom­giganten Huawei. Noe av 

, var å blokkere Huaweis tilgang på nettopp halvledere, som er uunnværlig i produksjonen av smart­telefoner, datamaskiner og det meste annet av varer som selskapet har satset på.

Nå snakker alle om en annen, men langt mindre aktør fra Kina som har snudd nok et USA-dominert område på hodet: KI-oppstartsbedriften Deepseek, med en språkmodell som er langt billigere og mer effektiv enn Chat GPT. I motsetning til sine amerikanske rivaler som Open AI, bruker Deepseek dessuten åpen kildekode. Utfordrerens inntreden på markedet denne uka utløste et spektakulært ras i amerikanske teknologiaksjer, mens Donald Trumps KI-satsing 

Deepseek ble raskt møtt med massive dataangrep, men også mistanke om at de virkelige utviklingskostnadene må ha vært langt større og anklager om at kineserne har brukt data fra Open AI, som står bak Chat GPT, for å trimme modellene sine.

 Huawei og Deepseek har blottlagt gapet mellom USA og Kinas tilnærming til teknologisk konkurranse. Da Huawei ble svartelistet av USA, svarte de med å lansere sitt eget operativsystem og utvide porteføljen til nye områder som smartbiler og skytjenester. Samtidig har president Xi Jinping godkjent en treårsplan som skal gjøre Kina mer selvforsynt innenfor teknologi, samt en femårsplan der teknologisk selvstendighet er definert som et hovedmål for den økonomiske politikken.

For å unngå reprise av Huaweis halvlederkrise, der selskapet brått mistet leveransene fra det taiwanske selskapet TSMC, investerte staten 118 milliarder dollar i egen utvikling og produksjon av det ettertraktede materialet. Summen er at Huawei, få år etter sitt dramatiske fall fra tronen, ifølge CNN er i ferd med å gjøre «en av de mest oppsiktsvekkende tilbakekomstene i tek-bransjens historie».

sa i sin tid at Kinas knebling av internett var like fåfengt som å prøve å spikre gelé fast på veggen. I dag, et kvart århundre seinere, kan amerikanernes forsøk på å stagge sine kinesiske rivaler minne om en som bruker slegge for å slå inn en knappenål.

Teknologisk selvstendig­het er et hovedmål.

Slegge og knappenål

På lista over begivenheter i 1955 stikker enkelte ting seg ut: Elvis Presley hadde sin tv-debut. McDonald’s åpnet den første av sine nå 40.000 franchiser over hele kloden. USA sjøsatte en atomdreven ubåt, tre år før Sovjetunionen, og kunngjorde sine planer om å utvikle interkontinentale ballistiske atomraketter.

Men samme år som disse tegnene på kulturell og militær dominans kom til uttrykk i USA, skjedde noe oppsiktsvekkende helt i den andre enden av jorda, som vi kanskje først nå ser de langsiktige etterdønningene av.

Der, en skjellsettende uke i april 1955, ble Den asiatisk-afrikanske konferansen avholdt i Bandung på den indonesiske øya Java. Ledere og utsendinger fra 29 tidligere og daværende kolonier i Asia, Afrika og Midtøsten var samlet for å stake ut en egen kurs i verden.

Vertsbyen var full av relevant historie. En av de mest kjente hendelsene fra Indonesias til tider blodige uavhengighetskamp skjedde nettopp i Bandung. Under en retrett og masseevakuering i 1946 brant indonesiske styrker ned den sørlige delen av byen, framfor å la inntrengerne ta over området intakt.

I en sang om den taktiske tilbaketrekkingen, gjengitt i boka «The Darker Nations: A People’s History of the Third World» (2007) av Vijay Prashad, heter det:

Hei, hei Bandung, minnenes by / Jeg har ikke møtt deg på lenge / Nå er du et flammehav / La oss ta over igjen, kamerat

Innen tre år hadde indoneserne ikke bare tatt tilbake Bandung, men resten av sitt langstrakte øyrike. Frigjøringslederen Sukarno ble republikkens første president. Men i verdens politiske grunnvoller var større, seismiske krefter i sving. Antikoloniale bevegelser lot seg inspirere av hverandre på tvers av kontinenter og trappet opp innsatsen for å bli kvitt sine europeiske koloniherrer i land etter land.

«La oss ta over igjen» var med andre ord ikke bare en strofe fra en gammel, indonesisk sang – det var samtidas refreng i det globale sør.

USA og Vesten kjenner at et systemskifte er i gang.

Vent litt – systemet oppdateres

Samtidig som debatten om offentlig sektor igjen har rast, kunne Klassekampens lesere denne uka lese en historie fra privat sektor. Som del av 

 fortalte vi tirsdag at den danske legemiddelgiganten Novo Nordisk har truet EU med utflagging, i et forsøk på å hindre unionen i å innføre visse miljø­reguleringer.

«Slik saken står, gjelder fortsatt min dype bekymring som jeg delte med deg», heter det i en e-post fra Novo Nordisks sjef Lars Fruergaard Jørgensen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Novo Nordisk kan «bli tvunget til å stanse farmasøytisk produksjon i Europa» som følge av tiltakene, skriver Jørgensen videre, før han kommer med en dårlig skjult advarsel: «Jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.»

, er dette lyden av økonomiske muskler som flekses. I 2023 ble Novo Nordisk det største selskapet i Europa, med en markedsverdi på 4500 milliarder kroner. Det er mer enn Danmarks bruttonasjonalprodukt. Denne posisjonen har Novo Nordisk sikret seg først og fremst gjennom utvikling og salg av populære slankemidler som Ozempic og Wegovy.

Lars Fruergaard Jørgensen er et bevis på hvor langt man kan komme ved å gå stille i svingdørene. I 2023 meldte 

 at slanke­sjefen i løpet av seks år som toppleder hadde tjent 550 millioner danske kroner, tilsvarende 863 millioner norske kroner med dagens kurs, som inkluderer både lønn og tillegg som bonusaksjer.

Jørgensen leder ikke bare Novo Nordisk, men er også president i legemiddelindustriens felleseuropeiske bransjeorganisasjon. I tillegg har han en rekke styreverv, inkludert i Danmarks sentralbank. Jørgensen foretrekker imidlertid diskresjon, noe som kom til uttrykk da Novo Nordisk manet sine ansatte til å ikke poste bilder fra deres todagers firmafest på Tivoli i København. Novo Nordisk Fonden er verdens største stiftelse, med dobbelt så mye penger som Gates Foundation, og sponser 

 27 prosent av medisinsk forskning i Danmark.

Kalundborg på Nordvestsjælland har Novo Nordisk stor betydning for lokal sysselsetting og næringsliv. For ikke å snakke om Danmarks økonomi, som nyter godt av skatteinntekter fra selskapet. Men rikdommen innebærer også en risiko.

Flere analytikere frykter nemlig at Novo Nordisk kan bli danskenes Nokia. I sin tid hadde den finske mobil­giganten en tilsvarende markedsposisjon, men stupte i løpet av årtusenets første tiår og dro Finlands økonomi med seg i dragsuget.

En annen bekymring er Novo Nordisks politiske innflytelse. Uunnværligheten har gitt Jørgensens folk unik tilgang til politikere, fra Kalundborg til København, der de har diskutert alt fra byutvikling til utdanning. Som Christoph Houman Ellersgaard ved Copenhagen Business School påpeker, har folkevalgte heller ikke gjort noe med at Novo Nordisk Fonds skattefrie midler går til forskning som gagner selskapet.

Lars Fruergaard Jørgensen har selv skrytt av Novo Nordisks «superkrefter». Skal de tøyles, må selskapet gjennom en politisk slankekur. Spørsmålet er bare om noen tør.

­Dette er lyden av økonomiske muskler som ­spennes.

Privat sektor kan også bli for stor

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Årets julegave til meg selv fant jeg på bokhandelen Tronsmo i Oslo, nesten innerst i lokalet, på et bord med gode tilbud. «En odyssé. En far, en sønn og et epos», av den amerikanske forfatteren Daniel Mendelsohn, fletter sammen minst to historier: én om Odyssevs og sønnen Telemakhos i det greske episke diktet «Odysseen», og én om Mendelsohns egen, aldrende far og ham selv.

Daniel Mendelsohn er professor i gresk og har undervist en del om nettopp «Odysseen». En dag får studentene hans selskap av faren Jay Mendelsohn, en 81 år gammel pensjonert matematiker som ikke uten videre er enig i at den omflakkende Odyssevs er en helt (han er utro mot Penelope!). Og så drar far og sønn Mendelsohn på cruise, i sporene til Odyssevs på hans ti år lange reise hjem til øya Ithaka.

bruker Mendelsohn hendelser, skikkelser og begreper fra et rundt 2750 år gammelt verk, som tilskrives Homer, for å belyse sider ved pappaen Jay. Men han spør også hvor mye vi egentlig kan vite om våre fedre, og hvor nærme vi kan komme dem.

Jeg hadde vært på utkikk etter boka helt siden jeg leste «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner», der Daniel Mendelsohn kartlegger skjebnen til grandonkelen Shmiel Jäger, kona hans Ester og parets fire døtre – Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia – som alle ble drept i Holocaust. Det er få som får til det Mendelsohn gjør i disse bøkene, som er å knytte bitte små, hverdagslige detaljer sammen med evigvarende tema som slekt, eksil, krig og folkemord.

, et gresk ord for smerte. Eposet er da også en beretning om prøvelsene som utferd innebærer, ikke minst i form av atskillelse. Mellom Odyssevs og kona Penelope, men kanskje først og fremst far og sønn. De fire første delene av «Odysseen» kretser tross alt rundt Telemakhos’ søken etter den savnede faren. Og selv om Odyssevs omsider gjenforenes med både Penelope og Telemakhos på Ithaka, er det et annet følelsesladd møte som er spart til slutt – nemlig mellom Odyssevs og hans egen gamle far, Laertes.

Laertes har trukket seg tilbake på en gård og sørger over sitt fortapte avkom. Først gjenkjenner han ikke sønnen som dukker opp, fordi Odyssevs gir seg ut for å være en annen. Når faren begynner å gråte av savn, avslører Odyssevs sin identitet ved å vise fram arret han har på beinet og dele minnene om frukttrærne Laertes ga ham som barn.

, drev tankene noen ganger vekk fra Ithaka til en annen ende av Middelhavet: Gazastripen. Generasjonsbåndene og jordbruksreferansen fikk meg først til å tenke på den palestinske familien al-Rantisi, som historiker Marte Heian-Engdal beskriver i sakprosaboka «Et Gaza-liv. Familien, flukten og det tapte landet». Overhodet Abdul-Malik al-Rantisi er en bonde som ble drevet vekk fra landsbyen Yibna i 1948, under den israelske hærens erobringstokt i området. I dag heter hjemstedet hans Yavne og er en by i Israel.

Når Abdul-Malik utvikler demens, forstår han ikke at han befinner seg i Sheikh Radwan, mellom noen av Gazas flyktningleirer. Han tror han er tilbake i Yibna. Så Abdul-Malik står opp og går rundt i stua, mens han kaster «ikke-eksisterende sesamfrø utover de ikke-eksisterende jordene sine». Abdul-Malik roper også på sønnen Saleh som om han er en liten gutt, selv om han for lengst har blitt voksen, for å si at de må på markedet og selge det de har dyrket. Og mens barnebarnet sitter i rommet, spør Abdul-Malik: Kjenner du hvilken deilig bris det er her i Yibna?

 er kontrastene. I «Odysseen» gjenforenes fedre og sønner, i live, på egen jord. Palestinernes historie er motsatt. Her tvinger et bilde seg fram fra hukommelsen, av snekkeren Jamal al-Durrah og hans 12 år gamle sønn Mohammed. I september 2000, i starten av den andre intifadaen, havnet de to i intens kryssild ved den israelske bosettingen Netzarim nordvest på Gazastripen.

Det eneste stedet de kan gjenforenes, er i det hinsidige

En far, en sønn og et folk som aldri får komme hjem

Først et forbehold: Amerikanerne styrer faktisk ikke alt her i verden. Men du skal ha vært vel mye på Civita-seminar om du glemmer at USA, tross alt, er et imperium. Hva annet kaller man en supermakt som har 750 militærbaser i 80 land og en påtroppende president som åpent snakker om erobring av Panamakanalen og Grønland? En ideell stiftelse med globale vyer?

I fjor brukte USA 10.400 milliarder kroner på militæret sitt. Det var tre ganger så mye som andreplassen Kina og utgjorde 40 prosent av de samlede forsvarsutgiftene til alle stater i verden.

Men under det prangende krigsmaskineriet på land, til sjøs og i lufta finnes en annen, glemt del av imperiet. For å få øye på den må vi under jorda og havbunnen.

Dypt der nede ligger overlappende nettverk av fiber­optiske kabler som strekker seg mellom nasjoner og kontinenter. De utgjør hovedfartsårer som til alle døgnets tider frakter svimlende mengder informasjon og penger, lynraskt, til og fra store og små aktører.

Infrastrukturen har vært helt fundamental for det globale finanssystemet, slik det har operert de siste tiårene. Derfor gir også enhver form for makt over disse kablene og koplingene et uvurderlig fortrinn.

I boka «Underground Empire: How America Weaponized the World Economy» forteller statsviterne Henry Farrell og Abraham Newman historien om hvordan USA endte opp med nærmest total dominans i denne glemte underverdenen. Først kommersielt, med amerikanske selskaper innenfor telekommunikasjon og informasjonsteknologi som spydspisser. Men også geopolitisk, da Washington i kjølvannet av al-Qa’idas terrorangrep 11. september 2001 omgjorde de nedgravde kanalene til et underjordisk imperium.

Det hadde USA alle forutsetninger for. Året etter terroren anslo landets signaletterretning, National Security Agency (NSA), at andelen av internettrafikken mellom to regioner i verden som 

gikk gjennom amerikansk territorium, var mindre enn én prosent. Som Farrell og Newman skriver, ble USA som «en edderkopp i hjertet av et globalt spindelvev».

Forfatterne mener vi er på et vippe­punkt.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Noen døgn før fireårsdagen for den dødelige stormingen av Kongressen i USA, og med bare et par drøye uker til innsettelsen av Donald Trump, må jeg dele noe som har plaget meg en stund. Minst et par internasjonale kulturfolk som jeg har forbundet med venstresida og satt høyt, har nemlig omfavnet Trump.

Jeg tenker på Maya Arulpragasam, bedre kjent som artisten M.I.A., og komikeren Russell Brand – to briter som på hver sin måte har uttrykt støtte til den påtroppende amerikanske presidenten. Mens M.I.A. har gjort det på sitt noe kryptiske og forvirrende vis, har Brand vært nedslående tydelig.

og tidligere flyktning fra Sri Lanka. Hun ble verdenskjent med monsterhiten «Paper Planes» i 2008 og har opptrådt med stjerner som Madonna og Nicki Minaj under Super Bowl, og med Jay-Z og Kanye West på Grammy Awards. Samtidig har M.I.A. vært politisk frittalende om alt fra nedslaktingen av tamilene i 2009 til forfølgelsen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange.

faren min faktisk kjente pappaen til M.I.A.

, Arular, som hun også oppkalte debutalbumet sitt etter. For meg har M.I.A. derfor ikke bare vært en kjendis, men en slags kul storesøster jeg aldri har fått møte.

Men de siste årene har jeg blitt mer og mer urolig for henne. I 2022 meldte M.I.A. forstyrrende ting om konspirasjonsteoretikeren Alex Jones og covid-vaksiner. I fjor sommer lanserte hun et nytt klesmerke, OHMNI, med plagg lagd blant annet av kobber og nikkel som angivelig skal fungere som skjold mot 5G og overvåking. Så kom en melding på X i august om at hun mente Trump kom til å føre USA gjennom landets «fire mest utfordrende år» og fjerne «ugresset». Artisten la til at «Trump er som en trompet», og at hvis trompeten gir lyd fra seg, er det «tid for Gud». Samme år gjestet M.I.A. podkasten til Russell Brand, som heter «Stay Free». Begge har for øvrig blitt veldig kristne.

 med Brand i 2013, var han en raddis som nettopp hadde vært gjesteredaktør i magasinet New Statesman. Både der og i intervjuet tok det tidligere MTV-fjeset til orde for et opprør mot den politiske eliten og kapitalmakta. Jeg leste uttalelsene igjen nylig og kunne fortsatt nikke anerkjennende. Under samtalen tok Brand også et oppgjør med venstresidas skråsikre rasjonalitet og mangel på romslighet. «Le litt», sa han.

Men også Brand har sklidd fullstendig ut siden den gang. Samtidig som flere kvinner har anklaget ham for seksuelle overgrep tidligere i karrieren, noe han benekter, har Brand erklært full støtte til Trump. Seinest i desember besøkte han Trumps eiendom Mar-a-Lago for å være med på en galla i regi av den erkekonservative organisasjonen America’s Future. Andre på VIP-lista var skuespiller Mel Gibson, musiker Kid Rock og programleder Tucker Carlson.

«Jeg var bare en veganer som levde et enkelt liv i Grays, Essex», sier Brand i en video der han nyter en fin middag under oppholdet. «Nå spiser jeg biff i Mar-a-Lago! Rart hvordan verden endrer seg.»

Rart er ordet, Russell. Rart er virkelig ordet.

De siste årene har jeg blitt mer og mer urolig for henne.

Vi må snakke om Maya og Russell

Selma Stormyren Larsen

Aina Ebube Helgheim

Jonas Henmo

Anna Krokene

Julie Nordby Egeland

Anniken C. Mohr

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Akkurat nå husker jeg ikke hvordan det skjedde, men en eller annen gang på 1990-tallet sto også jeg og ropte «Hernes må fjernes». Jeg gikk på videregående og tilhørte Reform 94-generasjonen, oppkalt etter omstillingen som var hjertebarnet til daværende utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes. Visste jeg egentlig hva reformen gikk ut på? Sikkert ikke.

Men jeg har tenkt en del på kritikken som har kommet siden. Ikke bare at yrkesopplæringen ble for teoritung, som i neste omgang forårsaket et stort frafall. Det som har slått meg mest, er egentlig noe mer grunnleggende: Hvor sosialt atskilt vi som gikk på allmennfag – det som i dag heter studiespesialisering – var fra de på yrkesfag, selv om alle var elever på samme skole.

Raddisene blant oss gikk rundt i gangene og siterte Marx, men hvor interesserte var vi egentlig i å bli kjent med de på mekken?

Denne kløfta i skoleverket, og kanskje aller mest skeivheten i hva slags kunnskap som nyter status over andre, finnes selvfølgelig mange andre steder enn Norge. I USA, der Donald Trump igjen blir innsatt som president neste måned, har problemstillingen blitt satt på spissen etter valget i november. Da sikret Trump seg et solid flertall av stemmene fra velgere som ikke hadde tatt høyere utdanning, mens Kamala Harris gjorde det tilsvarende svakt i denne gruppa.

I desemberutgaven sin har magasinet The Atlantic faktisk viet hovedsaken sin til temaet. Der har forfatter og The New York Times-kommentator David Brooks skrevet en lang artikkel med tittelen «How the Ivy League Broke America». Ivy League, som betyr eføyligaen, er samlebetegnelsen på en gruppe private eliteuniversiteter som ikke bare troner innenfor akademia i USA, men har svært stor innflytelse i samfunnet generelt.

Navnet på den eksklusive klubben refererer til klatreplanta som ofte dekker de ærverdige bygningene på universitetsområdene. Vi snakker om læresteder som Harvard, Princeton, Yale og andre som også folk langt utenfor USA har hørt om. De oser av prestisje. Men hele systemet prestisjen er bygd på, mener Brooks, har også forsterket splittelsene i USA og ødelagt samfunnet.

Samtlige amerikanske presidenter mellom 1901 og 1921 gikk på enten Harvard, Princeton eller Yale. Idealet på den tida, skriver Brooks, var ikke nødvendigvis å være den mest intelligente og faglig kvalifiserte, men å ha tilhørt en av klubbene på Ivy League-universitetene, kjenne de riktige folkene og kunne kodene. Aller viktigst var slektstreet ditt. Hvis faren din gikk på Harvard, var sjansen stor for at du også fikk plass.

Det var mer enn betongmurer mellom meg og gutta på mekaniske fag.

Hjerneteppet splitter oss

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

Her om dagen ble jeg spurt om mitt beste juleminne. Jeg svarte julaften 1990, da jeg var ti og den lille familien vår fortsatt ikke hadde funnet helt ut av denne høytida. Hvis jeg ikke husker feil, spiste vi ovnsbakt laks og karamellpudding. Jeg er i alle fall sikker på at antrekket mitt var en Public Enemy-skjorte og et par vide, steinvaska bukser.

Det jeg ikke tenkte over den gangen, da julefreden hadde senket seg i Ås, var at borgerkrigen herjet i fødelandet mitt Sri Lanka. Massefordrivelser og forsvinninger. Massakrer og lemlestelser. Mens vi slo nye røtter her, ble folk rykket opp med rota der.

 tenkt at tapet av et hjemland, uansett hvordan det skjer, seinere kan utløse en slags fantomsmerte – altså, at det gjør vondt i en del av deg som du egentlig har mistet. Det var bare en metafor, helt til jeg så bildet av Mahmoud Ajjour.

Niåringen er en av flere overlevende fra Gaza som har fått medisinsk behandling i Qatar, og som ble portrettert i The New York Times i november. Mahmoud, fotografert av Samar Abu Elouf, havnet på forsida av den amerikanske storavisa, kledd i en hvit singlet og med blikket vendt vekk fra kameraet. Han har ingen armer. Mahmoud er i live, men ser ut som en byste. Han er omtrent like gammel som jeg var på nevnte julaften.

 siden måtte familien Ajjour flykte fra et israelsk angrep i Gaza. Mahmoud syntes de andre var trege og dro tilbake til huset for å få dem til å skynde seg. En eksplosjon rev vekk den ene armen hans og knuste den andre. «Jeg kommer til å dø», sa han og ba familien dra fra ham.

Mahmoud, som i dag går på en palestinsk skole i Doha, skriver med føttene. Da nyhetsbyrået Reuters traff ham i september, nektet Mahmoud å nedjustere egne mål og delte flere av drømmene sine. «Jeg skal fortsette å prøve alt. Jeg skal bli pilot og spille fotball med vennene mine», sa han. Han hadde også følgende ønske: «Jeg vil at Gaza skal være vakkert igjen.»

, nemlig den palestinske poeten Mahmoud Darwish (1941–2008), skriver et sted: «Jeg har lært og plukket fra hverandre alle ordene / for å kunne trekke ut av dem ett enkelt ord: 

«Der hører jeg til», heter diktet. Akkurat nå er det ikke ordene, men hjemlandet som blir plukket fra hverandre. Nord i Gaza bedriver Israel etnisk rensing – to ord som en gang, for ikke lenge siden, pleide å få europeere til å grøsse. I den såkalte Netzarim-korridoren, midt på Gazastripen, bygger okkupasjonsstyrkene et nettverk av baser og utposter som skjærer landområdet i to. Da Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir gjestet podkasten til avisa Maariv denne uka, gjentok han at målet var å tømme Gaza for palestinere og fylle stedet med israelske bosettinger.

 har Israel så langt i år revet mer enn 1500 hus, bygninger og annen infrastruktur eid av palestinere, rapporterer FN-organet OCHA. Forrige uke var israelske bosettere, politikere og aktivister samlet på Ramada Hotel i Jerusalem, der de forberedte seg på Donald Trumps tilbakekomst i Det hvite hus, med planer om å gi eksisterende bosettinger bystatus og opprette tre eller fire nye koloniale byområder.

Palestinernes    fantom­smerte er også vår

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

To verdenskjente boksere. Titusenvis av mennesker rundt ringen og mange millioner tv-seere over hele verden. I potten: enorm prestisje og en lukrativ pengepremie.

Men der slutter også likheten mellom boksekampene. Den ene sto mellom den unge influenseren Jake Paul og den aldrende tungvekteren Mike Tyson, i USA, tidligere i november. Den andre var mellom George Foreman og Muhammad Ali, i dagens Kongo, for 50 år siden.

Etter å ha sett begge kampene på nettet, sitter jeg igjen med et brennende ønske om en tredje kamp – som aldri lar seg gjennomføre.

På Youtube, der han har mer enn 20 millioner abonnenter, er Jake Paul (27) fra Ohio en barsk kar som liker å kødde, bruke penger og generelt gi litt blanke. «Jeg brukte en million dollar på denne ferien», er tittelen på en av videoene. «Jeg BLE TATT mens jeg var utro mot kona», heter en annen. Og så videre.

Pauls siste besettelse er likevel boksing. Det siste året har han vært mest opptatt av forberedelsene til det store oppgjøret med Tyson, på AT&T Stadium i Arlington, Texas. Det hele skulle strømmes direkte på Netflix, som i markedsføringen kalte basketaket «boksearrangementet alle snakker om».

Motstanderen Mike Tyson (58), som vokste opp i tøffe kår i New York, har en formidabel karriere som profesjonell bokser bak seg. Tyson ble som 20-åring den yngste verdensmesteren i tungvekt, vant nesten alle kamper og var ubeseiret i perioden 1987–1990. Tyson la opp i 2005, men har forblitt en av verdens mest berømte idrettsprofiler.

Kontrastene til tross: Jake Paul og Mike Tyson har også ting til felles. Blant annet har begge enten vært anklaget eller dømt for seksuelle overgrep. I 2021 gikk Tiktok-stjerna Justine Paradise og modellen Railey Lollie ut med sine historier om at Paul hadde forgrepet seg på dem, noe han benektet. Tyson har på sin side sonet tre år på 1990-tallet for å ha voldtatt skjønnhetsdronningen Desiree Washington.

I tillegg støttet Paul og Tyson begge Donald Trump ved årets valg, selv om Tyson har tatovert Che Guevara på buken og Mao Zedong på bicepsen.

Det vi så, var ikke en meningsfylt kamp, men en tom transaksjon.

To tette og en lærepenge

På nettsidene framstår Central Intelligence Agency (CIA) som et privat sikkerhetsselskap og et rekrutteringsbyrå som har slått seg sammen. Der beskriver USAs utenlandsetterretning seg selv slik: «Vi oppnår det andre ikke kan oppnå, og drar dit andre ikke kan dra.»

Det er kanskje en kronglete måte å si at de kan drepe hvem de vil, hvor de vil. Det merkeligste er likevel en artikkel med overskriften «Røyk og speil: Spionkunstens magi», illustrert med et disig bilde av to hender og et svevende kort med CIAs ørnelogo.

«I magien, som i spionkunsten, er ingenting helt som det ser ut. Bedrag og illusjon er triks i begge fag», står det. «I tiår har CIA anvendt magikerens håndverk i spionasjens verden.»

Om noe bekrefter romantiseringen et av poengene i Hugh Wilfords nyeste bok, «The CIA: An Imperial History»: Etterretningsfolk spinner sin egen mystikk.

Wilford er professor i historie ved California State University Long Beach. På videolenke fra USAs vestkyst prater han med klingende britisk aksent, en påminnelse om den transatlantiske koplingen Wilford selv belyser i boka. For eksempel minner Wilford om at landsmannen Rudyard Kiplings kjente dikt «Den hvite manns byrde», fra 1899, hadde undertittelen «De forente stater og Filippinenes øyer».

Kiplings budskap til amerikanerne var at de burde erobre Filippinene, etter å først ha nedkjempet den spanske kolonimakta der året før.

Ja, det tror jeg. Kipling hadde stor innflytelse på en tidlig generasjon av amerikanske imperialister, som han manet til å overta, eller i det minste dele, britenes rolle som en global, «siviliserende» kraft, svarer Wilford.

Ofte kunne operasjonene få rare, utilsiktede konsekvenser.

Imperiets svartekunst

Det fins mange redde folk der ute etter Donald Trump vant, men de er ikke på Wall Street.

Før Klassekampens USA-valgvake i Oslo denne uka, tenkte jeg på min egen reaksjon etter presidentvalget i 2016. Jeg var helt innstilt på at Donald Trump kunne vinne mot Hillary Clinton. Men realitetene sank først inn da jeg skulle kle på meg og slet med å få på meg sokkene fordi hendene skalv.

Tirsdag kveld var jeg enda mindre optimistisk. Kanskje var det et tegn at jeg, på vei ut av T-banen på Majorstua, nesten krasjet i en ung pappagutt med rød Make America Great Again-caps.

 har jeg vært mest nummen. Også onsdag morgen, da jeg begynte å lese tallene og så at Trump ikke bare hadde vunnet stort blant «sinte, hvite arbeidere», sånn som vi har blitt vant til å se for oss tilhengerne hans, men også gjort innhogg hos minoritetene. Det gjelder særlig mennene: 21 prosent av svarte mannlige velgere og hele 55 prosent av menn med latinamerikansk bakgrunn stemte på Trump, ifølge NBC.

Det siste skjedde altså selv om komikeren Tony Hinchcliffe kalte Puerto Rico en «flytende søppeløy» under en Trump-samling, mens Trump selv har påstått at haitiske innvandrere spiser kattene og hundene til folk i Ohio. Den tradisjonen har han funnet på. Men før noen engang rakk å si mjau, dukket det opp plakater med slagordet «Pets Lives Matter».

 derimot finnes på ekte, så jeg i New York i sommer. Familien reiste til finanskapitalismens mørke hjerte, Wall Street, der vi ble møtt av en lang kø ved den berømte oksen. Skulpturen har blitt et symbol på struttende markeder, og da jeg så nøyere etter, oppdaget jeg at folk lot seg avbilde mens de satt på huk og gned oksens bronseballer. Visstnok skal denne gesten bringe hell, lykke og rikdom.

Da vi gikk derfra, tenkte jeg på denne overtroa, som vel er en naturlig forlengelse av den amerikanske myten om at alle kan komme seg opp og fram. Jeg minte meg selv på at dette tross alt var et land med større ulikhet enn Kirgisistan og Burkina Faso, og at en liten minoritet – den rikeste tidelen blant amerikanerne – sitter på nesten 70 prosent av velstanden.

Mange hvite som tidligere tilhørte middelklassen i landet, befinner seg nå i den fattige delen av befolkningen. I snitt har hvite husholdninger likevel seks ganger større velstand enn afrikansk-amerikanske og latinamerikanske. Dette er ingen hemmelighet. Men noen gater unna Wall Street fikk jeg en slags erkeamerikansk kontrabeskjed i fleisen, da jeg passerte en svart dame som hadde på seg en T-skjorte der det sto: «Failure is success in progress». Om du mislykkes, er det bare et skritt på veien til suksess.

 et tegn? Etter valgfiaskoen holdt Kamala Harris en tale der hun aksepterte nederlaget, men forsikret at hun ikke hadde gitt opp. «Noen ganger tar kampen tid. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å vinne», understreket Harris.

Hun fikk mindre støtte blant unge (all viraken rundt «brat summer» til tross) og de som aldri gikk på college, enn forgjengeren Joe Biden fikk. Abortsaken som skulle sikre Harris nok kvinnestemmer til å vinne, gjorde ikke det. Blant hvite kvinnelige velgere foretrakk 53 prosent Trump, som gjorde det mulig å reversere lovlig abort i USAs delstater.

Det fins én minoritet som aldri behøver å frykte Trump

Hvor ble det av Ta-Nehisi Coates? Gutten som skrev seg opp og fram fra brutale Vest-Baltimore i USA, vant gjeve litteraturpriser og ble Barack Obamas uoffisielle skald?

Coates debuterte i 2008, året Obama ble valgt, med «The Beautiful Struggle». Memoaren kretser mye rundt faren, en Vietnam-veteran og tidligere Black Panthers-aktivist som startet forlaget Black Classic Press i sin egen kjeller. Det store gjennombruddet kom likevel i 2015 med boka «Between the World and Me», stilet til Coates’ tenåringssønn, om å være svart i USA.

I tillegg har Coates gitt ut en essaysamling, skrevet tegneserier og en roman. Magasinet Vanity Fair kåret ham til landets viktigste åndsarbeider, mens nobelprisvinneren Toni Morrison sammenliknet Coates med hans store forbilde, forfatteren James Baldwin.

Men så, for noen få år siden, var det som om Coates logget av.

Tidligere i høst kom det fram at Ta-Nehisi Coates har brukt noe av tida på å skrive en ny bok. «The Message», utgitt i oktober, bygger på reiser han har gjort til tre ganske ulike destinasjoner: Senegal, Sør-Carolina og Israel/Palestina. Selv om kapitlene henger sammen og underbygger Coates’ forsvar for likeverd mellom mennesker, har den siste delen skapt oppstyr i hjemlandet. Mer om det seinere.

Turen til Senegal er Coates sitt første møte med Afrika. Men på en måte har han allerede vært der, gjennom farens litterære kanon som var full av verk om deres afrikanske opprinnelse og glemte storhetstid. Navnet Ta-Nehisi (uttales «ta-na-ha-si») er da også hentet fra et eldgammelt ord for den historiske regionen Nubia nordøst i Afrika.

Coates reiser aleine. Ved kysten i Senegals hovedstad Dakar ser han ut over Atlanterhavet og kjenner en dyp sorg, ikke fordi han er ensom, som han skriver, men fordi han nettopp 

er det: Gjenferdene av alle afrikanerne som ble røvet derfra og endte opp i USA, har blitt med ham hjem på lasset.

Som skribent har Coates gjort kravet om erstatning for slaveriet til sin fremste enkeltsak. Han oppsøker slavemuseet på øya Gorée, utenfor Dakar, med den berømte døråpningen – «Door of No Return» – som slavene angivelig ble sluset gjennom før overfarten. Coates er klar over den store tvilen som hersker rundt stedets og døras faktiske betydning i slavehandelen. Derfor lurer han på hvorfor han, på vei vekk fra øya, ikke klarer å holde tårene tilbake.

Coates blir forbauset over sin uvitenhet og nærsynthet.

Ti dager som rystet Ta-­­Nehisi Coates

Under et arrangement nylig spurte jeg legen Erik Fosse, som i vinter var i Gaza nok en gang, hvordan det er å jobbe under så unormale forhold. Fosse svarte at selve arbeidet – sage av bein, lappe sammen kropper og så videre – tross alt gir ham en følelse av normalitet.

Ja, de må ta brutale valg og improvisere, fordi Israel nekter tilgang til medisiner og utstyr. Jo, amputasjonene er så mange at de kan bli noe samlebåndspreget. Men han vet i det minste godt hvordan oppgavene skal utføres.

Vanskeligere er det, sa Fosse, å forholde seg til at sykehuset de står i når som helst kan bli et mål, og at trapper, korridorer og uteområder er fylt opp av desperate fordrevne som også trenger hjelp. «

påminnelse om dette kom i helga. Israel hadde da krevd at Kamal Adwan-sykehuset, et av de få stedene folk i det beleirede Nord-Gaza fortsatt kunne få medisinsk hjelp, skulle tømmes for hundrevis av pasienter og pårørende. Årsaken var at Hamas-krigere angivelig gjemte seg der, noe sykehuset avviste. Direktøren, barnelegen Hussam Abu Safiya, nektet å adlyde Israels ordre og sa det var uforsvarlig å flytte på pasientene.

Israelske styrker svarte med å sette inn stridsvogner og beskyte sykehuset, før de stormet det. Mange innlagte og de fleste av de ansatte ble pågrepet og avhørt. Blant de som hadde blitt drept i angrepet, var sykehusdirektør Abu Safiyas sønn Ibrahim. I en video fra begravelsen leder Abu Safiya, fortsatt ikledd legefrakken og oppløst i tårer, en bønn foran det tildekte liket av sønnen. 21-åringen, som drømte om å bli lege som faren, ble gravlagt på plassen utenfor sykehuset.

Soldatene etterlot seg ødelagte utstyr, vandaliserte rom og tomme patronhylser. Sykehuset, som er tømt for medisiner, er nå kun bemannet av Abu Safiya og én ansatt. Gjenværende pasienter blør i hjel.

I denne delen av Gaza har over 1100 blitt drept bare de tre siste ukene. FN-toppen Joyce Msuya mener «hele befolkningen i Nord-Gaza risikerer å dø» som følge av Israels framferd. Det er en sjelden dramatisk uttalelse, som likevel blir en dråpe i et voksende hav av uhyrligheter.

 runde i Gaza skrev Erik Fosse boka «Krigens hus» om observasjonene og erfaringene. Et av gjensynene hans var med Mahmoud Abu Amer, som ledet det medisinske biblioteket på Shifa-sykehuset i Gaza by. Biblioteket kom i stand etter krigen i 2009, med pengestøtte fra solidariske nordmenn og faglig assistanse fra Bibliotekarforbundet. Slik fikk isolerte palestinske leger og sykepleiere tilgang på oppdaterte bøker og tidsskrifter, og med det en flik av normalitet.

I dag er Shifa-sykehuset utbombet. Det medisinske biblioteket finnes ikke lenger, og da Fosse møtte sin kollega Abu Amer, bodde han i telt.

Det føles som å jobbe mot tyngde­krafta.

Husk at ikke noe av dette er normalt

Line Ørnes Søndergaard

Folk husker det de vil. Derfor tror mange fortsatt at 1980- og 1990-tallet i Norge handlet om Oddvar Brå og «Lille Lørdag». De har for eksempel glemt snau­skallene som satt på Trappa Bierstube, rett ved kontoret til Jonas Bals i LO-bygget på Youngstorget i Oslo, der de drakk seg fulle og dro ut for å banke mennesker de ikke likte.

Gjennom vinduet kunne Bals fått øye på puben, men den er borte for lengst. Nynazistene kan heller ikke lenger tråle gatene fritt.

Inntil nylig hadde Bals faktisk selv glemt ting fra den turbulente tida. Noe som unektelig kan virke rart: Han var tross alt midt oppi slagene da de raste som verst. Det skal Bals fortelle mer om.

Denne uka kommer fagforeningsmannen og historikerens nye bok, «Kampen fortsetter: Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag», som er andre del av et verk om antifascismens historie. Boka, der Bals veksler mellom Norge og verden, tar blant annet for seg motstandskamp under andre verdenskrig, fascismens overlevelsesstrategier i tiårene etter og hvordan vår tids trusler fra ytre høyre kan bekjempes.

– Du peker på et manglende oppgjør med fascismen flere steder etter krigen. Hvor var dette tydeligst?

I landet der det hele startet, i Italia, var det et katastrofalt dårlig oppgjør. Der tok det ikke mange månedene før de var i gang igjen, sier Bals.

Men vel så viktig ble Sverige, som hadde forblitt nøytralt i krigsårene og dermed ikke hadde noe oppvask. Som Bals sier:

Sverige ble et veldig viktig land for antifascister under krigen og for fascister etter krigen.

Vi var på vakt for å unngå at vold var noe man forherliget.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

Slegge og knappenål

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Hjerneteppet splitter oss

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og katastrofalt overmot. Og litt jazz.

Det fins én minoritet som aldri behøver å frykte Trump

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerneforfatteren selv.

For hver dag gjør Israel det uakseptable litt mer akseptabelt.

Som ung var Jonas Bals i gateslag med nynazister. Hvor ser han fascismens trussel i dag?

Gaza-elefanten i Nobel-rommet

Black Panthers-pioner Ericka Huggins: – De unge har svarene. Dette er deres verden.

«Fra én kant av Oslo hører jeg historier om neseblod på guttedoen»

«Diktaturklubben» av Anne Applebaum er full av hovmod og utelatelser.

Ingenting å se her

Om å sitere «Hamlet» i helvete.

Arter dør. Verden ødelegges. Likevel våger Thomas Hylland Eriksen å håpe.

Borgerkrigen i USA sluttet i 1865, men utkjempes ennå – også i valgåret 2024.

Et dypdykk i Xi Jinpings ideolo­giske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en di­rekte­sendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosia­listen Bhaskar Sunkara.

Slegge og knappenål

70 år etter at de var samlet på Bandung-kon­fe­ransen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slanke­me­disin.

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerne­skud­dene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtids­ut­sikter

Hjerne­tep­pet splitter oss

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Yout­u­beren Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og kata­strofalt overmot. Og litt jazz.

Det fins én minoritet som aldri behøver å frykte Trump

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerne­for­fat­teren selv.

For hver dag gjør Israel det uaksep­table litt mer aksep­ta­belt.

Som ung var Jonas Bals i gateslag med nynazister. Hvor ser han fascismens trussel i dag?

Gaza-elefanten i Nobel-rommet

Black Panthers-pioner Ericka Huggins: – De unge har svarene. Dette er deres verden.

«Fra én kant av Oslo hører jeg historier om neseblod på guttedoen»

«Dikta­tur­klubben» av Anne Applebaum er full av hovmod og utela­telser.

Ingenting å se her

Om å sitere «Hamlet» i helvete.

Arter dør. Verden ødelegges. Likevel våger Thomas Hylland Eriksen å håpe.

Borger­krigen i USA sluttet i 1865, men utkjempes ennå – også i valgåret 2024.

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Hjerneteppet splitter oss

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og katastrofalt overmot. Og litt jazz.

Ta-Nehisi Coates sitt vitnemål fra Palestina er mest avslørende for hjemlandet USA – men også stjerneforfatteren selv.

For hver dag gjør Israel det uakseptable litt mer akseptabelt.

«Diktaturklubben» av Anne Applebaum er full av hovmod og utelatelser.

Borgerkrigen i USA sluttet i 1865, men utkjempes ennå – også i valgåret 2024.