Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Første jula i Norge, da jeg var seks år, ble vi invitert til et middagsselskap. Huset var digert, og alt interiøret var lagd av tre. Levende ild fra en peis lyste opp ansikter, pentøy og glass.

I all denne furua sto en buffé som var overlesset av spekemat, ribbe, pølser og noe jeg seinere har skjønt var surkål. Og, selvfølgelig, poteter. Masse poteter.

Jeg snuste på den varme maten og tok inn nyansene av brunt og grått. Først da jeg kom til en skål med noe mørkerødt og glinsende, stoppet jeg opp.

var det ingenting jeg elsket mer. Det jeg spiste mest av da jeg kom til Norge, var loff med smør og syltetøy.

Jeg hadde hull i alle tennene på den tida, fordi foreldrene mine stolte på at jeg pusset dem og jeg ennå ikke kunne nok norsk til å forstå budskapet i «Karius og Baktus».

Jeg syntes loff med smør og syltetøy var mer fantastisk enn noe jeg hadde spist i mine foreldres hjemland, Japan og Sri Lanka. Jeg fantaserte til og med om at hvis kong Olav kom på besøk hjem til oss, skulle det ikke være 

Ikke japansk mochi, eller tamilsk kesari, sånn semulekake med rosiner, cashew og kardemomme som mamma pleide å lage. Nei, jeg skulle servere kongen loff med smør og jordbærsyltetøy, på vår fineste tallerken fra loppemarkedet i Ås.

første juleselskap inkluderte ikke loff, så jeg brukte et flatbrød som jeg smurte syltetøyet på. Forsiktig, forsiktig. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Til slutt fant jeg mangfoldet – blant dem i arbeidsuniform

Tyttebær-chutney

I den chilenske forfatteren Roberto Bolaños roman «Ville detektiver», som opprinnelig ble utgitt i 1998, fins en kort reiseskildring fra to mystiske øyer. Fortidas øy, der det bare fantes fortid, var bebodd av folk som kjedet seg, men var relativt lykkelige – selv om «illusjonene veide så tungt at øya sank dypere ned i elven for hver dag».

På den andre øya, framtidas øy, fantes bare framtid. Der var innbyggerne «drømmende og aggressive», faktisk var de så aggressive at de trolig ville «ende med å spise hverandre opp», heter det i Kristina Solums oversettelse.

I den brokete koalisjonen som har sluttet rekker bak USAs president Donald Trump, fins begge disse øyene. I den nostalgiske delen av leiren forener slagordet Make America Great Again (Maga) mennesker som ønsker å skru tida bakover, enten de lengter etter sterke lokalsamfunn og blomstrende industri eller ubestridt patriarkat og hvitt overherredømme.

I den mer futuristisk orienterte delen av Maga-leiren fins de som vil skru tida framover, men på sin måte. Her fins teknologioptimistene som ikke bare fantaserer om KI-drevne utopier, evig liv og kolonisering av Mars, men også avvikling av staten og demokratiet. Med andre ord: Fortida og framtida fins samtidig og skjer nå – i Det hvite hus og det ytre rom, langs Mexico-grensa og i Silicon Valley.

USA og verden fikk mange forvarsler. I boka «When the Clock Broke: Con Men, Conspiracists and the Origins of Trumpism», som skribenten John Ganz ga ut i fjor, gjør han en sosial, kulturell og politisk utgravning av 1990-tallet og minner oss om faretegnene som fantes da. Snart et år ut i Trumps andre periode er det verdt å løfte fram Ganz’ historie, om hvordan et knippe menn i USA prøvde å gjøre konservatismen revolusjonær, delvis med hjelp fra en kommunist som hadde vært død i et halvt århundre.

Ganz presenterer et sammensatt persongalleri, men dveler lengst ved Pat Buchanan. Politikeren anses som en pioner innenfor den såkalte paleokonservativismen, der paleo kommer av det greske ordet for gammel. Retningen kjennetegnes av dyp nasjonalisme og kristen tro, samt hard motstand mot abort, skeive, innvandring, frihandel og militære eventyr i utlandet.

I valgåret 1992 prøvde Buchanan forgjeves å utfordre sin republikanske partifelle, president George Bush senior, i nominasjonskampen. Vel vitende om at Buchanans budskap om å «Make America First Again» ga gjenlyd hos en grasrot som mente Bush hadde sviktet kjerneverdiene, fikk Buchanan tale til landsmøtet i Texas. Den anledningen brukte Buchanan til å lange ut ikke bare mot den demokratiske kandidaten Bill Clinton, men også feminister, homoaktivister og «mobben» som sto bak opptøyene i Los Angeles samme år, etter frifinnelsen av politimennene som hadde grovt mishandlet afrikansk-amerikanske Rodney King.

Fortida og framtida skjer nå

Årets fredspris­utdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk myte­danning

En kveld i november gikk jeg forbi Nobels Fredssenter i Oslo. Jeg hadde dårlig tid, men stoppet foran det ærverdige bygget. På fasaden hang et stort banner: «WAR IS PEACE?» Det viste seg å være tittelen på en utstilling om krig og propaganda. Navnet refererer til George Orwells roman «Nittenåttifire», der et totalitært regime hjernevasker befolkningen med disse postulatene: «Krig er fred. Slaveri er frihet. Uvitenhet er styrke.»

Få uker tidligere hadde nobel­komiteen overrasket verden med nyheten om at årets fredsprisvinner var den venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado. Machado dediserte prisen til sitt folk og, mer kontroversielt, USAs president Donald Trump.

Sistnevnte hadde da utført flere militære angrep mot båter i Det karibiske hav, utenfor Venezuelas kyst, mot angivelige «narkoterrorister». Venezuelas president Nicolás Maduro var selv blitt stemplet som terrorist og narkobaron av USA, som truet med invasjon av oljegiganten i sør.

Alt dette fikk meg til å stanse ved banneret den dagen. Og nå, etter å ha fulgt fredsprisutdelingen, har jeg tatt mer enn ett skritt tilbake.

prisen for «sitt utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela», og for «sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre». Alt tyder på at Maduro tapte valget i fjor og at Edmúndo González, mannen som stilte istedenfor Machado fordi hun ble nektet av myndighetene, var den som seiret. Det er heller ingen grunn til å lukke øynene for den brutale måten Maduros styrker har forfulgt og mishandlet sine motstandere på, også der de før har hatt støtte.

Samtidig er den offisielle fortellingen som står igjen etter utdelingen en retusjert historie, som er tilpasset den nødvendige mytedanningen rundt prisvinneren.

, som ble framført av datteren Ana, ble det sagt at Venezuela «ble til gjennom dristighet», formet av folk og kulturer som ble «tvunnet sammen». «Fra Spania arvet vi et språk, en kultur og en tro som smeltet sammen med våre forfedres urfolks- og afrikanske røtter.»

I denne skapelsesberetningen finnes verken koloniseringen, folkemordet eller slaveriet som plasserte den hvite minoriteten øverst i hierarkiet. Utelatelsen er ikke vanskelig å forstå, siden dette er eliten Machado selv er etterkommer av.

I talen het det også at Machados generasjon ble «født i et levende demokrati». Det var nok slik for de som følte seg representert av de to styringspartiene som, på grunn av den såkalte Puntofijo-pakten fra 1958, byttet på å regjere Venezuela i 40 år.

Det tjener verken freden eller demokratiets sak

Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke

Én mann symboliserer USAs terrorpsykose mer enn noen annen

Når kommer en krig hjem? For amerikanerne fins det neppe et tydeligere tilfelle i vår tid enn angrepet i Washington, D.C. i slutten av november. Da ble to medlemmer av nasjonalgarden skutt i hodet, bare to kvartaler unna Det hvite hus. Den ene døde.

Mistenkte ble identifisert som Rahmanullah Lakanwal, en 29 år gammel mann som viste seg å ha bakgrunn fra en CIA-trent dødsskvadron i hjemlandet Afghanistan.

Gruppa han var del av, ble kalt «Unit 03» og var beryktet for sin nådeløse framferd og drap på sivile i sin jakt på Taliban. Med andre ord: I sitt forrige liv hadde drapsmannen kjempet på USAs side i den viktigste slagmarka i «krigen mot terror», som ble utløst av al-Qaidas angrep mot USA 11. september 2001.

I 2021, etter 20 års feilslått krigføring og Talibans seier, kom Rahmanullah Lakanwal til USA gjennom president Joe Bidens program for afghanere som hadde hjulpet amerikanerne. Tidligere i år fikk han innvilget asyl av Donald Trumps administrasjon. Folk rundt Lakanwal hadde lenge vært bekymret over hans mentale uhelse, som følge av brutaliteten han hadde deltatt i og manglende oppfølging fra amerikanerne.

I boka «Homeland: The War on Terror in American Life», som kom i fjor, utfordrer forfatter Richard Beck likevel forestillingen om en krig der ute som stadig hjemsøker USA. For hva om den egentlige krigen, dypest sett, startet hjemme for lenge siden og bare har fortsatt i ulike former?

Beck, som til vanlig er en av redaktørene i det litterære tidsskriftet n+1, gjør en slags samfunnsmessig psykoanalyse av USA før og under «krigen mot terror». Han trekker linjer helt tilbake til den opprinnelige forbrytelsen, utslettelsen av urfolkene, og fram til i dag, med et skarpt blikk på amerikanernes skiftende fiendebilder og heltehistorier. Truende indianere på slettene ble byttet ut med turbankledde terrorister i fjellene, mens modige settlere på prærien ble erstattet med kamuflerte skarpskyttere i ørkenen og superhelter som Batman.

Sistnevnte har en betydelig rolle i Becks analyse. Her trekker han fram «The Dark Knight»-trilogien av Christopher Nolan, Batman-filmene som kom i perioden 2005–2012, altså da «krigen mot terror» raste som verst hovedsakelig i Afghanistan og Irak. Becks poeng er at Batman, den mørke ridderen, i denne perioden ble den perfekte imaginære redningsmannen for amerikanerne. For å nedkjempe skurkene i Gotham City bruker Batman de superkreftene han har, som er penger og teknologi. Beck overfører denne kjensgjerningen til virkeligheten og slår fast at «Gotham er verden, og Batman er USA».

Pete ­Hegseths løsning er en ‘360-graders ­hellig krig’ for fri­heten.

Mørk ridder stiger fram

Siste skrik fra Riyadh? Om vi overhører de fra fangene som nylig har blitt henrettet i Saudi-Arabia, er det faktisk en fornøyelsespark. Den heter Beast Land og ble åpnet forrige uke av selveste Mrbeast, verdens mest populære youtuber som nylig bikket 100 

 visninger. Mrbeast har fans over hele kloden, mest sannsynlig også blant barn og unge i din krets. Om du selv aldri har hørt om ham, er sjansen stor for at du heller ikke visste hvem Charlie Kirk var.

egentlig heter James Donaldson (27), slo gjennom på Youtube i 2017 med en video der amerikaneren teller til 100.000. Siden har han vært kjent for å gjøre spreke stunts og la folk konkurrere om pengegaver.

For fire år siden lagde Mrbeast like så greit sin egen versjon av lekene i den populære Netflix-serien «Squid Game». I motsetning til i serien mistet ikke taperne livet, men ellers var opplegget ganske likt: 456 mennesker som gjennom ulike oppgaver og prøvelser knivet om en pott på 456.000 dollar.

I dag har Mrbeast over 450 millioner abonnenter, som de siste dagene har kunnet følge lanseringen av Beast Land i Saudi-Arabias hovedstad. Inne i Beast Land, som skal stå der halvannen måned, kan publikum kaste seg ut i utfordringer de har sett på Youtube, kjøre berg-og-dal-bane og vinne penger. Tenk «Fangene på fortet», Tusenfryd og Las Vegas. Da Mrbeast innviet parken, ble et svært hvelv åpnet på scenen, så spillerne kunne se hva de kjempet om. Totalt skal to millioner riyals, tilsvarende 5,4 millioner kroner, deles ut til de som samler flest poeng. I ekte, hyperkapitalistisk ånd vil halvparten av totalsummen gå til den ene personen som troner pallen til slutt.

 en del av Saudi-Arabias offisielle underholdningssatsing, Riyadh Season. Som jeg antydet innledningsvis, har ikke Mrbeast valgt en hvilken som helst vert og partner. Bare det siste året har regimet til kronprins og statsminister Mohammed bin Salman (MBS) henrettet mer enn 300 mennesker, blant dem journalisten Turki al-Jasser. Den vanligste henrettelsesmetoden i landet er halshogging.

Men noen ganger gjøres jobben ekstra grundig: I 2018 ble Washington Post-spaltisten Jamal Khashoggi, under et besøk hos det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, overfalt av agenter, kvalt og deretter partert. Ifølge amerikansk etterretning skjedde mordet på ordre fra MBS. Khashoggi hadde blant annet kritisert Saudi-Arabias krigføring i Jemen, som FN anslår har direkte og indirekte ført til tap av 377.000 liv – der så mange som 70 prosent av ofrene var under fem år.

 har hele veien sluppet billig unna. Det skyldes at oljegiganten er en nær venn av USA, noe vi ble mint på da MBS ble tatt imot av Donald Trump tirsdag. I det store bildet er Mrbeast derfor bare en brikke i Saudi-Arabias PR-kampanje. Den lykkes MBS åpenbart med. Som Bennett Melt, en av youtuberne som gjestet Beast Land, sier i videoen sin: «Jeg vet det er masse politikk rundt området Beast Land befinner seg i. Jeg vet det er noe drama. Jeg går ikke inn i noe av det der. Dette er ikke en hatvideo.»

Jeg tenker på NRK-innslaget fra søndag om at Taliban­regimet i Afghanistan har tydd til influensere for å lokke turister. Mens Taliban-fluensere som Matt Shoe får stryk, med rette, har Mrbeasts flørt med MBS gått under den kritiske radaren. Det er tross alt forskjell på monstre, eller?

Det er tross alt forskjell på ­monstre, eller?

Beistets supershow

På et tidspunkt i samtalen med Mira Thiruchelvam, innrømmer jeg følgende: Jeg er dypt misunnelig på musikeren. Saken er at vi begge har tamilske røtter, men i motsetning til meg snakker hun språket. Ikke bare det, tamilsk er sangspråket til Mira Thiruchelvam og søsteren Dipha i bandet 9 grader nord.

Men den misunnelsen, og hva den betyr, må vi vente litt med.

I tillegg til 9 grader nord har fløytisten, komponisten og produsenten Thiruchelvam de siste årene hatt sine egne prosjekter: Blant dem dusinvis av opptredener med Karpe, bestillingsverk med Vestnorsk Jazzensemble og et prisbelønt samarbeid med artisten og ektemannen Gutu Abera.

Nå står et annet eventyr for tur. Førstkommende søndag går Mira Thiruchelvam nemlig helt tilbake til opprinnelsen. I Gamle Aker kirke i Oslo presenterer hun karnatisk musikk, som er en eldgammel klassisk tradisjon fra Sør-India og Sri Lanka. Begge steder har hun med seg veteranen Sunthar Kanesan på trommeinstrumentet mridangam, og den unge fiolinvirtuosen Athisaiyan Suresh. Konserten har fått tittelen «Sør for …»

– Når man i Norge skal presentere en musikkstil fra den delen av verden, brukes ofte en generell betegnelse som «sørasiatisk» eller «India-regionen». Man går ikke inn i detaljene og kompleksitetene i de forskjellige formene, svarer Thiruchelvam på telefon fra Bergen.

– Det er derfor konserten heter «Sør for …». Det høres kanskje generaliserende og eksotiserende ut, men er altså en spesifisering som peker sør for Mumbai, til steder som Tamil Nadu og Kerala i India, og Sri Lanka. Tradisjonene herfra havner ofte i skyggen av alt som kommer fra lenger nord, enten det er indisk pop eller klassisk hindustanimusikk.

Hindustani er, i tillegg til den karnatiske, en hovedform innenfor klassisk indisk musikk. I Vesten har den vært forbundet med utøvere som Ravi Shankar, sitarstjernen som var venn med George Harrison i The Beatles. Det er betegnende for den klassiske eksporten fra subkontinentet, mener Thiruchelvam.

Det er bedre å vingle mellom to tydelige kulturer, enn å ikke ha noe å vingle mellom

Språk som anker

Mitt Forrest Gump-øyeblikk, altså da jeg havnet oppi en verdenspolitisk hendelse, skjedde jula 1989. Familien dro på en lenge planlagt tur til Berlin, blant annet fordi faren min skulle på et politisk møte der. I mellomtida hadde muren falt, og tilfeldigvis befant vi oss på østsida av den delte byen den dagen symboltunge Brandenburger Tor ble åpnet.

Brått var vi fanget i en strøm av folk som løp mot byporten for å komme seg til Vesten. Broren min brøt løs biter av Berlinmuren, som vi puttet i små plastposer og delte ut til venner hjemme som om det var historisk crack. Midt i omveltningen fikk fattern også holdt foredraget han hadde forberedt. Tittelen var «Sosialismens framtid».

På det tidspunktet var både jeg og Lea Ypi ti år. Forskjellen er at Ypi, stjerneakademikeren som nylig gjestet Oslo, den gangen befant seg i hjemlandet Albania. Dit kom revolusjonen året etter, en begivenhet Ypi skildrer rikt og nært i memoaren «Fri: en oppvekst ved historiens ende».

I dag er Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics (LSE) i Storbritannia, der hun underviser i tankegodset til Immanuel Kant (1724–1804) og Karl Marx (1818–1883) og innenfor tema som demokrati og rettferdighet. I tillegg til en rekke fagbøker ga Ypi ut nevnte «Fri» i 2021, mens oppfølgeren «Uverdighet: overlevelse i en ekstrem tidsalder» kommer på norsk på nyåret.

Ypis karriere har i løpet av få år skutt fart, noe som har gjort henne til en svært ettertraktet foredragsholder. Derfor var jeg nerdete tidlig ute for å sikre plass, da Ypi forrige uke skulle holde årets Exphil-forelesning på Universitetet i Oslo (UiO).

Auditoriet på Georg Sverdrups hus fylte seg raskt opp. «Er revolusjoner berettigede?», lød Lea Ypis overskrift. I innledningen fortalte Ypi om den første gangen hun etterlyste en definisjon på revolusjon. Hun var elleve år og spurte mora, som var aktiv i den albanske dissidentbevegelsen, om en oppklaring. I den unge Ypis hode var revolusjoner nemlig noe i fortida som hun lærte om på skolen, ikke noe som kunne ryste samtida slik hun opplevde da.

Mora så granskende på dattera. «Hun trodde sikkert jeg var spion», sa Ypi, før hun gjenga moras svar: «Revolusjon er et rot. Ikke prøv det.»

Når du ser et system endre seg én gang, er det ikke så vanskelig å tro på at det kan endre seg igjen.

Med rett til å revolusjonere

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Noen som har en våtserviett? For det føles unektelig litt skittent å skrive om videoen Donald Trump delte sist helg. Der flyr en KI-generert Trump, utstyrt med krone på hodet, opp i et jagerfly med påskriften «KING TRUMP» på siden. Til lyden av låta «Danger Zone» fra filmen «Top Gun» dumper USAs president enorme mengder avføring over demonstranter i gatene under ham, så de blir dynket i flytende ekskrementer.

Videoen var en kommentar til de historisk store protestene mot Trump forrige lørdag, under hovedparolen «No Kings», som Klassekampen rapporterte fra tidligere i uka. Så mange som sju millioner deltok i markeringene over hele USA mot Trumps stadig mer autoritære styre.

 at den digitale dasstømmingen til Trump kanskje ikke er verdig noen dypere kunstnerisk tolkning. Samtidig er det vanskelig å se klippet uten å legge merke til symbolikken. Som flere kanskje husker, fremmet presidentens tidligere topprådgiver Steve Bannon i sin tid følgende kommunikasjonsstrategi: «Flood the zone with shit». «Oversvøm sonen med dritt», altså. Strategien gikk ut på å spy ut materiale til offentligheten, slik en møkkaspreder gjør, med opprørende, misvisende og direkte usant innhold, så raskt og bredt som mulig.

Som den amerikanske statsviteren John Maynor skrev i en tidsskriftartikkel tidligere i år, har hensikten vært å «lure, distrahere og desorientere» borgere og få dem til å tvile på demokratiske institusjoner og spilleregler. Bannon, som var sentral i Trumps første administrasjon, brukte «dritt» som et bilde. Da er det bare passende at Trump, i sin andre periode, sprer en video der metaforen tas bokstavelig.

Under en pressekonferanse mandag valgte den republikanske lederen i Representantenes hus, Mike Johnson, å forsvare opptrinnet. Johnson sa at presidenten ganske enkelt hadde brukt satire for å understreke et poeng, og bemerket at Trump er «trolig den mest effektive personen som noen gang har brukt sosiale medier til dette». Også på dette området er han konge.

 med den type virtuelt spetakkel er å ta oppmerksomheten vekk fra noe, blir jeg nysgjerrig på hva. Jeg tror 

 det er klappjakten som innvandringspolitiet Ice holder på med, som filmes og spres daglig. Synet av maskerte menneskejegere, foreldre som vris ut av armene til barna, bortføringer bak sotede bilruter – alt det er tross alt bevis på at Trump holder valgløfter.

Hovedarkitekten bak denne utkastelsespolitikken heter Stephen Miller. I 2017 var Miller, sammen med tidligere omtalte Steve Bannon, hjernen bak innreiseforbudet fra muslimske land. Miller sto også bak innføringen av praksisen der papirløse unger ble tatt fra foreldrene etter å ha krysset Mexico-­grensa.

 for Charlie Kirk i september, holdt Miller en tale som gir et innblikk i verdenssynet som former Det hvite hus. Trump-rådgiveren hyllet alle patrioter og «vår fryktløse president», før han proklamerte at «vår ætt og vår arv» kunne spores tilbake til Aten og Romerriket. «Våre forfedre bygde byene. De lagde kunsten og arkitekturen. De skapte industrien», sa Miller. Han advarte motstanderne om at de ikke ante hvilken «hær de har reist i oss alle», eller kjente «dragen dere har vekket». Patriotenes kall var «å redde sivilisasjonen, å redde Vesten», mente Miller, og la til at «våre barn er sterke, og våre ­barnebarn vil være sterke».

Slik liker ­trumpistene å framstå. Som køddete og folkelige i det ene øyeblikket, og blodseriøse korsfarere i det andre. Men realiteten er at Trumps politikk har vært en drittpakke til vanlige amerikanere, og gavepakke til hans egne og deres superrike venner og givere.

Trump-klanen har tjent rått på regjeringens tiltak

Møkk over folket, gull til sine egne

Anniken C. Mohr

Hva har rapgruppa Goodie Mob og Shakespeare til felles? Ikke mye, annet enn at de begge hører til i kaskaden av referanser som amerikanske Joel Christian Gill er innom i løpet av dette intervjuet. Vi treffer Gill i Oslo, som illustratøren og historikeren nylig besøkte for å snakke om visuelle fortellinger, i regi av Black History Month Norway.

– Til syvende og sist er tegneserier, og andre former for visuell historiefortelling, empatimaskiner. For tegninger kommuniserer og knytter bånd på et universelt nivå. Vi ser oss selv i karakterene og bryr oss om dem, sier han.

– Og vi vet at dette virker. For de som ikke vil at vi skal knyttes til hverandre, prøver jo å forby disse verkene i USA.

– Har noe av arbeidet ditt blitt forbudt?

– Denne her, svarer Gill og setter fingeren på boka som ligger mellom oss på bordet.

Der er en utgave av «Stamped from the Beginning: A Graphic History of Racist Ideas in America», som Gill har illustrert, basert på en bok av Ibram X. Kendi.

– Denne har blitt forbudt av USAs forsvarsdepartement. Unnskyld, jeg mener 

, sier Gill og skoggerler av absurditeten.

I sommer, før president Donald Trump endret navnet på departementet, ble en liste med 596 bøker publisert i forbindelse med en pågående rettsprosess. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) hadde da saksøkt forsvarsmyndighetene, som forbød og fjernet bøkene fra sine skoler der barn av militære får undervisningen sin.

Jeg har aldri før vært bekymret for om noen følger med på meg.

Tegneren som gikk over streken

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Problemet med at verden har blitt så skrudd som nå, er at alt som virker litt utdatert også kan framstå uskyldig. Jeg tenker på en bok som kom ut for akkurat 20 år siden i disse dager, nemlig «The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists» av den amerikanske journalisten Neil Strauss.

I boka, som fikk mye oppmerksomhet også her til lands, går Strauss inn i et miljø bestående av selverklærte sjekkekunstnere, med fengende navn som Mystery, Playboy og Tyler Durden (ja, oppkalt etter Brad Pitts karakter i «Fight Club»). «The Game» populariserte disse profesjonelle forførernes manipulerende triks, som å bevisst bygge ned kvinnens selvtillit og på den måten gjøre henne mer mottakelig for ens tilnærminger.

I dag er Pickup Artists (PUA) bare én av mange kategorier i den såkalte mannosfæren, som er samlebetegnelsen på diverse fora, podkaster, grupper og individer på nettet som deler et antifeministisk grunnsyn. Sjekkeguruene og følgernes dominans på kjønnsmarkedet førte så til framveksten av en annen kategori i sfæren, Involuntary Celibates (Incels), altså ufrivillig seksuelt avholdende.

Andre strømninger er den mannsseparatistiske Men Going Their Own Way (MGTOW) og Men’s Rights Activists (MRA), som mener menn diskrimineres og undertrykkes systematisk på grunn av en feministisk konspirasjon.

Forvirringen som har oppstått, er lett å ­utnytte.

Manndoms­prøven

For Ellen Schrecker (87) har den siste utviklingen i hjemlandet ikke bare vært skremmende, men også høyst gjenkjennelig. Den pensjonerte historikeren anses nemlig som den fremste eksperten på mccarthyismen, som var en utrenskingskampanje mot mistenkte kommunister i USA tidlig i den kalde krigen. Navnet skyldes at mannen som førte an i klappjakta, var den republikanske senatoren Joseph McCarthy.

– Det som slår meg, er at alt gjentar seg. Bare at denne gangen er verre, sier Schrecker på videolink fra hjemmet sitt i New York.

Etter at Donald Trumps støttespiller Charlie Kirk ble drept tidligere i september, har presidenten terrorstemplet den antifascistiske grupperingen Antifa. Visepresident J.D. Vance pekte i forrige uke ut venstremagasinet The Nation som en samfunnsfiende, to dager før komikeren Jimmy Kimmel ble midlertidig tatt av lufta av politiske årsaker.

Fra før har Trump erklært krig mot liberale medier og, ikke minst, universitetene som ifølge ham er tatt over av «marxistiske gærninger». Samtidig plukker maskerte agenter fra utlendingsmyndighetene opp folk på gata og kjører dem vekk i biler med sotede vinduer.

– Vi er vitne til en politisk undertrykking i full skala fra en autoritær regjering og en kapitulasjon blant institusjonene i sivilsamfunnet, slår Schrecker fast.

«Den røde fare» har vært en gjenganger i amerikansk historie siden den russiske revolusjon i 1917. Allerede to år seinere ble den da 24 år gamle J. Edgar Hoover satt til å lede etterforskningen av radikale miljøer i USA.

På 1930-tallet var kommunistene like fullt blitt «den mest dynamiske gruppa på venstresida i USA», ifølge Schrecker. De organiserte arbeidere i fagforeninger, mobiliserte antifascistiske bevegelser og kastet seg inn i kampen for likhet mellom hvite og svarte borgere.

Lydighet varer lengst

For noen dager siden, mens verden brant, så jeg «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» – den beryktede Netflix-filmen om prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett. Sjelden har vel en dokumentar føltes så mye som virkelighetsflukt.

Ja, vi får en påminnelse om den rasistiske hetsen Verrett mottok i kommentarfeltene etter at forholdet ble offentlig. Men som VG-kommentator Shazia Majid har påpekt, kommer Verrett også med urimelige utsagn om kongefamilien som svekker antirasismen.

«Rebel Royals», er det likevel noe annet jeg tenker mest på. Sikkert fordi denne uka har vært en av de verste for palestinerne: De israelske okkupasjonsstyrkene sprenger og myrder seg gjennom Gaza by i skrivende stund. Barnesykehuset al-Rantisi har blitt bombet. Sykehusene al-Shifa og al-Ahli er angrepet. Igjen fordrives horder av mennesker. Antall drepte har passert 65.000, og en FN-kommisjon fastslo tirsdag at Israel begår folkemord i Gaza.

Og så går jeg inn på Instagram-kontoen til Verrett. Der har sjamanen blant annet lagt ut en video hvor han forklarer at kriger skyldes den akkumulerte energien som oppstår, når mange nok mennesker rundt om i verden krangler samtidig rundt middagsbordet. Dette er ikke engang en forenkling av budskapet, som jo er krevende å fordøye. For det betyr at nedslaktingen av palestinerne 

skyldes en rasistisk ideologi, men dårlig energi.

 er gjengitt av Med Israel for fred (Miff), kommer det fram at Verrett bodde i Israel på slutten av 1990-tallet. Der skal Verrett ha fått et syn om at han i et tidligere liv har vært hebreer i Egypt. «Etter denne opplevelsen, ble det mitt oppdrag å hjelpe det israelske folk», sa han da. Et annet sted forteller Verrett om da en ånd advarte ham mot å gå inn på stamkafeen i Israel, to minutter før kafeen eksploderte. (Han visste også at tvillingtårnene i New York skulle falle, to årfør 11. september 2001.)

På et tidspunkt ble Verrett visstnok bedt om å gå inn i en transe for å lokalisere noen savnede israelske gutter. Om han klarte å finne dem? Trenger jeg å gi svaret?

har nesten en halv million følgere på Instagram. Bortsett fra et innlegg om drapet på Tamima Nibras Juhar, er siden hans teppelagt med poster som «If you need money, do this», «Want doors to open, do this» og «Don’t like your reality, do this». Samtidig ser jeg utsultede palestinere som ikke har penger til mat, er innestengte i ruiner og spør hva de har gjort for å fortjene en sånn virkelighet. Noen bør tipse dem om Verretts råd.

Etter premieren på «Rebel Royals» har Verrett sagt at det han og Märtha driver med, er å «skape en revolusjon». I det hele tatt er det noe dypt forstyrrende med Verretts framstilling av seg selv som en slags opprørsk martyr. Jeg klarer ikke å la være å tenke: Hva om Verrett brukte en flik av plattformen sin til for eksempel å stå opp mot den rasismen som holder på å utslette palestinerne i Gaza? Jeg antar at det blir for rebelsk, selv for ham.

Noen bør tipse palestinerne om Verretts råd.

Lett å være rebell i sjamanleiligheten din

Fire tiår går kjapt. Sommeren 1985 satt familien min beina på norsk jord for første gang, uten å vite at det var her vi skulle bli. En venn hentet oss på flyplassen. Under bilturen satt jeg i baksetet og så ut av det åpne vinduet, mens jeg prøvde å ta inn alle inntrykkene. Det jeg husker best, var at vi kjørte forbi en åker som virket nesten endeløs. Den var dekket av knallgule blomster. Jeg var seks år gammel.

Jeg kunne ikke norsk og visste ingenting om Norge, heller ikke at det var stortingsvalg bare et par måneder seinere. Fremskrittspartiet (Frp), under ledelse av Carl I. Hagen, fikk da 3,7 prosent av stemmene.

 begynte å handle om at dagens Frp-leder Sylvi Listhaug kunne bli statsminister, hørte jeg noen i kretsen min si at de nesten savnet Carl I. Hagen. Et øyeblikk kunne jeg forstå dem, fordi også jeg innimellom har en tendens til å fortrenge og forskjønne fortida.

Helt siden jeg var liten har jeg forholdt meg til Frp, fordi jeg tidlig oppfattet at partiet konstant snakket om oss innvandrere. Jeg var åtte år og hadde rukket å bli fast seer av «Norge rundt», da Hagen i 1987 presenterte det falske «Mustafa-brevet», angivelig sendt til Hagen fra en Mohammad Mustafa bosatt i Oslo. «En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag. Mine barnebarns-barn vil oppleve dette», leste Hagen høyt fra talerstolen under et valgmøte i Trøndelag. «Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk!» sto det videre. VG fastslo at brevet var fabrikkert. Avsenderen var ukjent.

Hagen måtte beklage opptrinnet, men det året gjorde Frp like fullt sitt beste valg til da med 12,3 prosent oppslutning i fylkestingsvalget. Av deres nye velgere sa 35 prosent i målinger i etterkant at innvandrings- og flyktningpolitikken hadde vært avgjørende. Og ved stortingsvalget to år seinere, da jeg var blitt ti, hanket Frp inn en ny rekord på 13 prosent.

fylte 16 og fulgte musikkprogrammet «Ekte norsk» på ZTV, avslørte Dagbladet at den profilerte Frp-politikeren Øystein Hedstrøm hadde deltatt i et hemmelig, høyreekstremt møte på Godlia Kino i Oslo. En av de andre kjente deltakerne var Jack Erik Kjuus, som samme år stiftet partiet Hvit Valgallianse og seinere fikk en rasismedom mot seg fordi han tok til orde for tvangssterilisering av utenlandsadopterte.

Tema for Godlia-møtet var ikke bare innvandring, men også den hvite rases overlegenhet, rapporterte Dagbladet. I innlegget sitt manet Hedstrøm de mest ytterliggående til å holde seg i bakgrunnen. «Det er bedre å besette de fremste posisjonene med de mest sympatiske», sa han. Oppslaget skapte oppstyr også internt i Frp, rett før lokalvalget. Hagen tok avstand fra Hedstrøm, men gikk bare motvillig med på å degradere ham. Igjen var skandalen til fordel for partiet: Frp doblet stemmeandelen, og denne gangen sa 64 prosent av Frp-velgerne at innvandring var en «svært viktig» grunn til å stemme på Hagen.

 lyktes Hagen med å gjøre Frp mer og mer stuereint. Parallelt med at jeg studerte og ble norsk statsborger, vokste partiet videre til 22 prosent i 2005. Jeg hadde vært far i litt over et år da den nye lederen, Siv Jensen, i 2009 advarte om «snikislamisering». I årene som fulgte, da jeg var blitt tobarnsfar, gjentok Jensen begrepet offentlig flere ganger før Høyre og Erna Solberg tok henne og Frp inn i regjering.

I 2017, seks år etter at jeg, ungene og moren deres så vidt unnslapp bomben i Regjeringskvartalet, sa Hagen til VG at innvandrere hadde «alltid truet de norske verdiene». «Presset mot norske verdier kommer fra innvandrere. Det er først og fremst islamister og den muslimske gruppen. Asia og Afrika er problemet», sa Hagen. Islam var i hans øyne «den største utfordringen for Europas fred og fordragelighet».

Hva slags trøst er det at alternativet er verre?

Jeg har vokst opp i skyggen av Frp. Her er et tilbakeblikk

Det fins ulike måter å drive nødhjelp på. På den ene siden har vi aktivistene som deltar i Global Sumud Flotilla, den internasjonale flotiljen som akter å bryte Israels blokade av Gaza. Flere hundre mennesker fra minst 44 land, fordelt på 70 båter, er med på aksjonen og har med seg mat, medisiner, leker og hilsener til palestinerne.

Denne uka, under et opphold i tunisisk farvann, fikk aksjonistene en påminnelse om risikoen de løper. Da ble to av hovedbåtene utsatt for droneangrep som utløste branner på begge fartøyer.

 ytterpunktet fins Gaza Humanitarian Foundation (GHF), støttet av USA og Israel, som bruker krigsveteraner og leiesoldater i «nødhjelpsarbeidet». GHF har vært en katastrofe. Bare siden mai har mer enn 2000 palestinere blitt drept mens de har forsøkt å få tak i hjelpa, de aller fleste ved GHFs anlegg.

Israelske styrker antas å stå bak de fleste av drapene, men vakter som jobber for GHF har også hatt mer eller mindre frie tøyler i bruken av vold. Nyhetsbyrået Associated Press har blant annet rapportert om videoopptak der vakter jubler etter å ha skutt på og truffet palestinere. Leger uten grenser har kalt utdelingene «nedslakting maskert som nødhjelp».

 har medier som Zeteo, The Intercept og BBC belyst nok en forstyrrende faktor i denne skandaløse operasjonen. Det viser seg nemlig at et av selskapene som er hyret inn for å «trygge» GHFs operasjoner, UG Solutions, består av aktive medlemmer i den amerikanske, antiislamske motorsykkelgjengen Infidels MC. Gruppa ble stiftet i 2006 av veteraner fra Irak-krigen og benytter seg av korsfarersymboler som lenge har vært populært i en del høyreradikale miljøer.

Infidels ledes av den tidligere sersjanten Johnny «Taz» Mulford, som har vært straffet for bestikkelser, tyveri og falske uttalelser til militære myndigheter. Han har i dag ansvaret for UG Solutions’ Gaza-oppdrag. Blant tatoveringene som pryder overkroppen til Mulford er «1095», som han har tatovert over hele brystkassa. Det er årstallet da pave Urban II erklærte det første korstoget mot muslimene, som han kalte «den avskyelige rase».

På Infidels sin Facebook-side florerer antiislamske budskap og falske nyheter, som at noen demokrater vil kategorisere bibelen som hatprat. «Fyller magasinet til maks. Blir ikke første gang vi er i strid med muslimer», heter det i en av kommentarene.

Ifølge BBC har UG Solutions et mannskap på 320 i Gaza, der rundt 40 er Infidels-medlemmer. Noen av de sentrale er Infidels’ nestleder Larry «J-Rod» Jarrett, kasserer Bill «Saint» Siebe og Richard «A-Tracker» Lofton, som er en av grunnleggerne.

Mitchell, fra Council on American-Islamic Relations, sier til BBC at å gi Infidels MC noe ansvar i det såkalte humanitære arbeidet i Gaza, er som å sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan. «Det er nødt til å føre til vold», mener Mitchell. Han har helt rett, dessverre.

Det er som å ­sette Ku Klux Klan til å dele ut nødhjelp i Sudan.

Leiesoldater og korsfarere søkes

Da jeg leste Omar El Akkads «One Day, We Will Have Always Been Against This», om Gaza og Vesten, var det som å oppdage en ukjent fetter. Ikke bare fordi vi deler en omflakkende barndom og forkjærlighet for Nirvana, men også et liv som innvandrer og journalist i Vesten under «krigen mot terror». Da jeg fortalte dattera mi dette, sa hun: «Dere er like, bare ulik font.»

Tidligere i uka fikk jeg bokbade El Akkad på Litteraturhuset i Oslo. Det som følger, er en forkortet og redigert versjon av samtalen.

– Du ble født i Kairo, vokste opp i Qatar og endte opp i Canada som 16-åring. Hva slags bilde hadde du av Vesten da 

– Det jeg kom utrustet med, var utelukkende idébasert. Et kompendium med ideologier og kulturelle referanser som utgjorde en slags negativ form: Det handlet ikke så mye om hva dette stedet var, men hva det 

– Grunnen til at Nirvana dukker opp i boka, er jo at myndighetene i Qatar hadde sensurert den nakne engelen på CD-coveret mitt av Nirvana-albumet «In Utero». Jeg projiserte på forhånd hvordan Vesten ikke kom til å være som Qatar eller Egypt. Så kommer man dit og må forholde seg til hvordan det faktisk er. Og de to siste årene har evnen min til å takle den kløfta, mellom det du vil at et sted skal være og hva det faktisk er, nådd bristepunktet.

– Grensa for hva jeg kunne godta, ble i alle fall nådd. Jeg har grunnleggende sett vært feig, føyd meg og vært han vennlige arabiske fyren. Og det er jeg innmari god til. Denne boka finnes bare fordi selv en så ryggmargsløs, ærbødig, «glad-for-å-få-være-her»-type som meg har nådd en terskel med Gaza. Jeg kan ikke pakke det bort. Jeg klarer ikke. Det er mine skattepenger som dreper de ungene. Det går bare ikke lenger.

– Ingenting er nok, og alt nytter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

Etter at hun hadde fullført omvisningen i Auschwitz, mens vi tilreisende fortsatt prøvde å fordøye alt vi hadde sett og hørt i den tidligere utryddelsesleiren, spurte den polske museumsansatte om vi hadde spørsmål.

En middelaldrende turist fra USA rakk opp hånda. Hadde hun hørt riktig, lurte kvinnen, da guiden sa at Den røde armé, altså Sovjetunionens styrker, hadde frigjort leiren? «For inntrykket mitt har vært at det var 

Den unge guiden ble tom i blikket. «Nei, frue», svarte hun med prøvet tålmodighet i stemmen. «Det var faktisk russerne.»

Ja, hvordan i all verden kunne den amerikanske turisten ha fått 

 av at historien egentlig var en annen? At det var USA, ikke kommunistene, som hadde reddet de overlevende?

Replikkvekslingen skjedde under en tur i Øst-Europa mer enn tjue år tilbake. Men turistens kommentar har vært med meg siden, fordi den sier noe om en supermakts selvbilde og, ikke minst, vrangforestillinger.

Alle nasjoner dyrker enkelte fortellinger om seg selv, sjelden uten et visst innslag av selvbedrag. I USAs tilfelle har en grunnleggende del av identiteten handlet om hva amerikanerne gjør, eller snarere liker å tro at de gjør, ute i verden. Og i september­utgaven av magasinet The Atlantic demonstrerer den bejublede forfatteren og stjerne­reporteren Anne Applebaum hvor avslørende denne selvforståelsen kan være.

«Slik ser slutten på den liberale verdensordenen ut», er innsalget som The Atlantic har promotert Applebaums bidrag med. Uttrykket «den liberale orden» brukes gjerne om de internasjonale strukturene som oppsto etter andre verdenskrig, med tyngdepunkt i USA og Vest-Europa. Kapitalisme og demokrati, og spredningen av disse, har vært hovedsøyler i ordenen.

Applebaums liberale orden har for mange betydd lidelse og uorden.

Avgrunnen gravde ikke seg selv

Christopher Olssøn

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Flere ganger må Odd Karsten Tveit avbryte seg selv. Han synker ned i båsen sin og beklager at han er så opprørt. Den bokaktuelle NRK-veteranen våknet til nyheten om at Israel hadde tatt livet av enda flere av hans kolleger i Gaza. Anas al-Sharif (28), Mohammed Qreiqeh (33), Ibrahim Zaher (25) og Mohammed Noufal (29) var alle ansatt i Al Jazeera, og ble drept i et målrettet droneangrep.

– Israel har ingen grenser. Og det har de aldri hatt, helt siden de etablerte seg, sier Tveit. Senere samme dag skal han stå utenfor Stortinget og delta i en sørgemarkering for de drepte.

Neste uke lanserer Odd Karsten Tveit sin nyeste bok på stamstedet Lorry i Oslo. Det er også der vi møtes til intervju, i båsen som prydes av Tveits navneplate og portrett.

Tveit har rapportert fra Midtøsten i en mannsalder og skrevet et dusin bøker om regionen. Den siste, «I Mossads blodspor – fra skyggekrig til folkemord», gir leseren innblikk i noen av de mest lysskye sidene av den israelske etterretningstjenesten Mossads operasjoner.

– Jeg ble i utgangspunktet spurt om jeg ikke kunne skrive en sannkrim om Mossad. Men så gikk den sanne krimmen over i full krig – og nå folkemord.

 Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023, og skulle egentlig i hovedsak handle om ting som skjedde på 1970-tallet. Den planen innså Tveit raskt at han måtte endre.

Resultatet har blitt en kombinasjon av historisk spiondrama og politisk samtidshistorie. Blant skikkelsene vi møter er den opprinnelig sørafrikanske Mossad-agenten Sylvia Rafael, som brukte aliaset Patricia Roxborough og ga seg ut for å være en fotograf fra Canada.

– Når skal dette ta slutt?

Da jeg var i Sarajevo for mer enn tjue år siden, pekte guiden på et sted og sa: «Der skjedde brødkø-massakren.» Han viste til en hendelse i byens hovedgate 27. mai 1992, under Bosnia-krigen, da 26 mennesker ble drept i et granatangrep mens de sto og ventet på å få utdelt brød.

Blodbadet ble filmet og vakte kraftig fordømmelse i Vesten. Hendelsen bidro til at FNs sikkerhetsråd, bare tre dager senere, vedtok en resolusjon som krevde stans i all handel og samarbeid med Den føderale republikken Jugoslavia.

I det siste har jeg tenkt en del på denne episoden. For: Hvor mange brødkø-massakre har vi ikke vært vitne til i Gaza? Bildene av utsultede palestinere som blir beskutt og bombet av Israel mens de prøver å få tak i mat, har nå blitt like hverdagslig som kneipp. Samtidig uteblir utsiktene til enhver proporsjonal internasjonal reaksjon av reell betydning.

Den underliggende dobbeltmoralen her, som eksempelet bare er ett av utallige uttrykk for, er skyteskiven i journalisten og forfatteren Omar El Akkads siste bok: «One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». Tittelen springer ut av en melding El Akkad postet på sosiale medier i oktober 2023, bare få uker ut i Gaza-krigen. Budskapet var: En dag, når det ikke lenger er noen personlige ulemper forbundet med å kalle et folkemord for et folkemord, når det for lengst er for sent å stille noen til ansvar, vil folk si at de alltid var imot det som skjedde. Posten fikk over ti millioner visninger.

I boka utbroderer El Akkad påstanden og deler samtidig sin egen historie om røttene i Egypt, oppveksten i Qatar og sitt voksne liv i Canada og nå USA. Kort fortalt gir El Akkad et innblikk i hvordan det er å leve som muslimsk innvandrer i Vesten, i hans tilfelle også å jobbe i media, parallelt med at forestillingen om «vestlige verdier» gradvis har blitt begravet.

El Akkads fortelling er et rasende og sorgfullt oppgjør med de pågående uhyrlighetene i Gaza, og ideene som har tilrettelagt for dem. Ikke bare de som råder hos Donald Trumps eller Benjamin Netanyahus folk, men også blant «velmenende liberalere» som har plassert seg selv i et egendefinert sentrum, trygt unna alle ekstremiteter.

Boka ble til under demokraten Joe Bidens presidentperiode og El Akkad gjør sitt for å minne oss på hvor skandaløst Biden håndterte Gaza, inkludert hans uttalelse om å ha sett de ikke-eksisterende bildene av israelske spedbarn som angivelig var blitt halshogd av Hamas.

Kolonialismen krever at historien begynner etter koloniseringen.

En dag vil alle si de var imot dette

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Jeg er ikke en særlig lettrørt fyr. Men da dattera mi sa i forbifarten forrige uke, midt i pride-måneden, at klassen hadde sett «en film om noen homofile og noen gruvearbeidere», svulmet hjertet. Hun snakket selvfølgelig om «Pride», spillefilmen fra 2014 som er basert på en sann historie fra den store gruvestreiken i Storbritannia i årene 1984–1985.

Fortellingen om hvordan en gjeng skeive i London begynte å samle inn penger til et lite gruvesamfunn i Wales, og hvordan arbeiderne og deres fagforening seinere gjengjeldte støtta, er ikke bare dypt bevegende. Den er også en påminnelse når folk i dag skal gå i store og små pride-tog.

 selve brennpunktet i striden mellom den konservative statsministeren Margaret Thatcher og motstanderne. Kull var den viktigste energikilden i Storbritannia på den tida, noe som gjorde at fagforeningen National Union of Mineworkers (NUM) var en sentral maktfaktor.

På 1970-tallet hadde NUM stått bak to vellykkede streiker for økt lønn og bidratt til å felle en konservativ regjering, til ydmykelse, sjokk og raseri hos elitene. Da Thatcher ble statsminister i 1979, representerte NUM «den mest politiserte og strategisk viktigste delen av landets arbeidsstyrke», skriver journalisten Seumas Milne i «The Enemy Within: The Secret War Against the Miners». Bokas tittel er en referanse til Thatchers egen beskrivelse av NUM, som hun kalte Storbritannias «indre fiende».

Det som fulgte, omtaler Milne som regelrett «klassehevn» fra oven. Gruvene skulle stenges eller privatiseres, uten noen troverdig plan for menneskene som ble rammet. I mars 1984 kunngjorde myndighetene første runde med avvikling og pekte ut 20 kullgruver, med til sammen 20.000 ansatte i Nord-England, Skottland og Wales. NUM, som da hadde 180.000 medlemmer og var ledet av den fyrige fagforeningsmannen Arthur Scargill, svarte med en ny streik – denne gangen mot nedleggelse av lokalsamfunn.

Thatcher-regjeringen viste ingen nåde. Regjeringen fikk aksjonen erklært ulovlig, sendte politistyrker mot arbeiderne og utførte massearrestasjoner ved anleggene. Ikke minst ble midlene til NUM fryst. Strategien var ikke til å misforstå: De streikende og familiene deres skulle sultes ut.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredsprisutdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk mytedanning

Mørk ridder stiger fram

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migrasjonsspeilet

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Lydighet varer lengst

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

40 år etter at vi kom til Norge, er Frp større enn noensinne. Hva skjedde?

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

– Ingenting er nok, og alt nytter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Da arbeiderne dro fra gruvene og gikk fremst i pride

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhørighet av

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nitti­tal­let var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredspris­utdeling ble en studie i historisk retu­sjering og politisk myte­danning

Mørk ridder stiger fram

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thi­ruchelvam har litt be­rø­ringsangst for den karnatiske musikk­arven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revo­lu­sjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migra­sjons­speilet

Kong Trumps digitale dass­tøm­ming er avledning fra en stinkende virke­lighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigs­de­par­te­ment.

I to tiår har sjarla­taner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Lydighet varer lengst

Om å se doku­men­taren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

40 år etter at vi kom til Norge, er Frp større enn noensinne. Hva skjedde?

Hvordan har en anti­is­lamsk motor­syk­kel­gjeng fra USA havnet i Gaza?

– Ingenting er nok, og alt nytter

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Omar El Akkad blott­stil­ler den moralske tomheten på toppen av «imperiets næring­skjede».

Da arbeiderne dro fra gruvene og gikk fremst i pride

Mino­ri­teter som vil bryte ut av båsene og være hele, likever­dige mennesker, møter et paradoks.

Gary Stevenson forlot finans­livet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva pale­sti­nerne nå utsettes for, sier stjerne­for­fatter Tommy Orange.

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhø­righet av

Vesten kunne ha forhindret utslet­telsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Nærsynt mino­ri­tetskamp tjener de rikes fåmanns­velde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Årets fredsprisutdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk mytedanning

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Alle revolusjoner bærer i seg et paradoks og et potensial, lærer Lea Ypi oss.

Gjennom migrasjonsspeilet

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

Hvordan har en antiislamsk motorsykkelgjeng fra USA havnet i Gaza?

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

Gary Stevenson forlot finanslivet i London og ble Youtube-kriger mot ulikhet. Snart er han i Norge.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhørighet av

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Nærsynt minoritetskamp tjener de rikes fåmannsvelde, slår Ash Sarkar fast i ny bok.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.