Yohan Shanmugaratnam

#fff

#000

Et lite ordvalg kan være enormt avslørende. Som i denne forsidehenvisningen, som jeg nylig kom over i bokbilaget til danske Weekendavisen: «Jean Améry overlevede Auschwitz, men stolede aldrig på tyskerne igjen.» Les setningen en gang til. Jean Améry, essayisten som satt i tre av nazistenes konsentrasjonsleirer, inkludert Auschwitz, kom altså levende fra holocaust – 

«Men»? Innebærer ikke ordvalget en forventning om at Améry, tross alt, burde vært litt mer takknemlig og tilgivende, siden tyskerne ikke klarte å utrydde akkurat ham?

Den naturlige formuleringen ville selvfølgelig vært å erstatte «men» med «og»: Jean Améry, som var offer for Tysklands kollektive umenneskeliggjøring av jødene, som ble arrestert og torturert, som levde med traumene resten av livet, overlevde det hele – 

Ironisk nok henviste Weekendavisen til omtalen av en ny, dansk oversettelse av Jean Amérys kjente verk fra 1966: «Ved forstandens grenser. En overlevendes forsøk på å overkomme det uoverkommelige». I essaysamlingen tar Améry et oppgjør nettopp med en forventning om at folk som ham, ofrene, skulle ha kommet seg videre etter folkemordet.

60 år etter utgivelsen står tekstene igjen som gjenstridige påminnelser, om forsøket på å tilintetgjøre et folk, om fysiske og sjelelige arr hos de som unnslapp og, ikke minst, om fortrengning fordekt som forsoning. Personlig syns jeg også Améry, som var fra en katolsk-jødisk familie i Østerrike og bodde både i Belgia og Frankrike, skriver svært innsiktsfullt og tankevekkende om tilhørighet, eller mangel på sådan, og hva det betyr for individ og samfunn.

I norsk sammenheng er det verdt å påpeke at utgiveren som i 1994 fikk oversatt og publisert Amérys bok i Norge, var et lite forlag som het Document. Men den tråden må jeg ta opp igjen litt seinere.

Jean Amérys vedvarende mistro til det tyske ligger allerede i navnet. Da han ble født i Wien i 1912, het han Hans Maier. Oppveksten var først og fremst preget av morens katolisisme, ikke farens jødiske kulturarv. «Jeg var jøde, på samme måte som en klassekamerat var sønn av en husvert som var gått konkurs», skriver Améry. Med andre ord: Identitetsmarkøren var personlig uviktig for begge og ble først merkbar i møte med samfunnets stigmatiserende blikk.

Tida leger ingen sår

Dronene kan høres langt inn i Terminal B i Kirkenes, bare noen kilometer fra grensa til Russland. Den truende lyden kommer ikke fra de samme våpnene som herjer i Ukraina, men er del av prosjektet «My tent is not a shelter» av den palestinske kunstneren Mohamed Jabaly. Utstillingen er satt opp i anledning festivalen Barents Spektakel, som foregikk forrige uke i Kirkenes.

På et lerret ser jeg en dronevideo fra Gaza før stedet ble jevnet med jorda av Israel. Bygningene, høyreiste og lave, står tett i tett, mens bølgene skyller inn mot den langstrakte stranda med sine fiskebåter og solsenger. Men like ved lerretet henger også bilder og små skjermer som dokumenterer utslettelsen av Jabalys hjemsted. Nok en dronevideo vises der, av palestinere som beveger seg i horder langs kyststripa, bærende på det de har klart å få med seg.

finner jeg og mange andre veien til Samfunnshuset i Kirkenes, der bandet Honningbarna skal opptre. Den mest lojale fansen har stilt seg fremst med kefije (såkalte Palestina-skjerf) på hodet og rundt halsen, lenge før musikerne står på scenen der de etter hvert drar sin velkjente låt «Fri Palestina».

Folk i byen forteller meg at engasjementet har økt under folkemordet. I desember 2023 deltok ansatte ved Kirkenes sykehus i en aksjon for å vise sin solidaritet med helsepersonell i Gaza. Våren 2024 ble Palestinakomiteen i Finnmark stiftet og har siden blant annet arrangert markering på årsdagen for al-Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. Partiene på venstresida, LO og Fagforbundet har ikke minst gjort sitt for å bevisstgjøre og mobilisere lokalt.

 Barents Spektakel er det kalt inn til fakkeltog i Kirkenes. Årsaken denne gangen er fireårsdagen for Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Den geografiske nærheten til Russland og de historiske forbindelsene til folket på den andre sida av grensa gjør temaet langt mer sensitivt her, og på en helt annen måte, enn i Oslo. Blant de 3500 innbyggerne fins russere som bodde her lenge før krigsutbruddet, de som har søkt tilflukt fra Putin-regimets tvangsmobilisering og selvfølgelig ukrainere som har flyktet fra katastrofen i hjemlandet.

Denne tirsdagskvelden deles det ut fakler på John Savios plass, der folk har stilt seg opp med bannere bak et trommeorkester. Fakkeltoget beveger seg sakte gjennom Kirkenes, forbi skilt der gatenavnene står med både latinske og kyrilliske bokstaver, mot det russiske konsulatet i byen. Helt fremst kjører en blå og gul bil som det står «Stop War» og «Stop Putin» på. Kjøretøyet til russiske Anton Kalinin er et lite landemerke på hjul i Kirkenes, men har også blitt vandalisert flere ganger av folk som misliker budskapet.

Den øvrige lokalbefolkningen er satt på en solidarisk prøve. Så forteller noen at en del av kirkenesværingene som deltar i Ukraina-markeringene, er de samme som er aktive i Palestina-saken. Er det sånn også andre steder? Har ikke folk ofte valgt én av de to kampene, bevisst eller ubevisst? I så fall er aktivistene i Kirkenes en påminnelse til oss andre: Solidaritet er ikke nødvendigvis et nullsumspill, og empati er ikke noe som minker når den deles på flere mottakere.

Befolk­ningen er satt på en solidarisk prøve.

Fra Kirkenes til Gaza og Kyiv

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Minst to ganger var det noen som humret eller lo. Som i seg selv er smått utrolig, gitt at taleren var stiv som en stokk og stadig snublet i sine egne, unnskyld, taleskriverens ord. Jeg sikter til USAs utenriksminister Marco Rubio, som brukte selveste Valentinsdagen til å presentere sin passiv-aggressive kjærlighetserklæring til Europa.

Statsledere, diplomater, offiserer og journalister hadde benket seg for å høre Rubio i München lørdag. Mange var nervøse. Kom Rubio til å være like konfronterende som visepresident J.D. Vance året før? Eller ville han slå an en mer forsonende tone?

 det siste. Talen inneholdt et dusin henvisninger til den vestlige sivilisasjon, med ulike adjektivkombinasjoner foran. Rubio snakket om «en stor sivilisasjon», «en stor og nobel sivilisasjon» og «den største sivilisasjonen i menneskehetens historie», som startet i Europa og spredte seg til Amerika. Rubio hyllet vestlige misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende som dro ut i verden og «bygde enorme imperier» som strakte seg over hele kloden. Hele veien understreket Rubio at alt dette vakre hadde deres forfedre skapt sammen.

Fordi folkemord, slavehandel, pisking og plyndring ikke hørte hjemme i de romantiske omgivelsene som sikkerhetskonferansen i München utgjorde, pratet Rubio heller om kultur. Han ramset opp Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci og, ja, Beatles og Rolling Stones. Med sistnevnte avvæpnende referanse kom den første humringen. Andre gang Rubio greide å bryte opp den anspente atmosfæren, var da talen gikk over i en inderlig feiring av innvandrere – ikke ecuadorianerne og somalierne, åpenbart, men engelskmenn og skotter, samt irer, italienere, franskmenn og spanjoler som i sin tid kom til USA.

Her nevnte Rubio også tyskere som «forvandlet tomme sletter» til bugnende jordbruksanlegg og, la han til, «dramatisk oppgraderte kvaliteten av amerikansk øl». Da brøt latteren løs i Bayern, hjemstedet til 

, den berømte tyske reinhetsloven fra 1516 om hva slags ingredienser ølet skal ha.

 altså. Skal det virkelig ikke mer til? For Donald Trumps utsendte fikk stående applaus da han var ferdig, både av de i dress og de i uniform. Under intervjuet på scenen etter talen var første bemerkning fra vertskapet at det hadde gått «et lettelsens sukk» gjennom lokalet da Rubio framførte budskapet sitt. Hadde de ikke hørt hva Rubio sa? Innimellom flørten med Europas kulturarv refset han blant annet FN, som ifølge ham «ikke klarte å løse krigen i Gaza». En vill uttalelse, all den tid USA har væpnet, sponset og legitimert Israels folkemord og brukte sin vetorett 

 for å blokkere en FN-resolusjon om våpenhvile. Rubio hånet også omverdenen for å ikke ha håndtert Iran og Venezuela, før USAs B-2 bombefly og spesialstyrker fikset biffen.

Det verste er likevel måten europeiske representanter applauderte en sivilisasjonsfortelling der bare én bestemt gruppe, altså hvite med røtter i Europa, kan berike et vestlig samfunn. I München serverte Marco Rubio på et vis sin egen reinhetslov – og tilskuerne klappet villig.

Sjarmen i Marco Rubios reinhetslov

I slutten av januar kom en nyhet som trolig gikk de fleste hus forbi. Da omkom mer enn 200 mennesker som følge av at flere gruver kollapset øst i Den demokratiske republikken Kongo. Regnet hadde utløst jordras, noe de dårlig vedlikeholdte sjaktene ikke tålte. Gruvene tilhører Rubaya-anlegget, som produserer rundt 15 prosent av verdens coltan. Mineraltypen brukes i framstilling av tantal, som inngår i alt fra smarttelefoner, laptoper og elbiler til jetmotorer, vindturbiner og rakettkomponenter.

De berørte gruvene ligger i et område som siden 2024 har vært kontrollert av opprørsgruppa M23. Ifølge FN har militsen, som støttes av Kongos naboland Rwanda, innført en skatt på coltan som sikrer dem 800.000 dollar måneden. Arbeiderne som graver sjaktene og utvinner mineralene for hånd, med livet som innsats, tjener noen få dollar per dag.

Gruveulykken skjedde få dager etter publiseringen av en ny bok, som belyser skyggesidene av vår høyteknologiske tidsalder og rivaliseringen som ligger bak. «The Elements of Power: A Story of War, Technology and the Dirtiest Supply Chain on Earth» er skrevet av den amerikanske journalisten Nicolas Niarchos, som har desidert boka til befolkningen i Kongo.

Over 70 prosent av landets 115 millioner innbyggere lever i fattigdom, og mer enn 40 prosent av kongolesiske barn er underernærte. Urovekkende mange av dem fødes med misdannelser som knyttes til gift fra gruvene. Tallene blir enda grellere om man ser dem i lys av Kongos enorme naturressurser og rolla landet har i produksjonen av ting vi bruker daglig og som dessuten anses som nøkkelkomponenter i det grønne skiftet.

I 2023 sto Kongo aleine for 40 prosent av verdens coltan-leveranser. Landet er i tillegg desidert største leverandør av kobolt, med 60 prosent av det globale markedet. Kobolt er et sentralt element i såkalte litium-ionbatterier, som er de vanligste ladbare batteriene i elektronikken vi omgir oss med. Det er denne batterikategorien Niarchos konsentrerer seg om i boka, som sammenligner litium-ionbatterienes betydning for vårt århundre med den olja hadde på 1900-tallet.

Litium-ionbatterier holder liv i blant annet mobiler, datamaskiner og elbiler – enten de er fra amerikanske Apple, Dell og Tesla eller kinesiske Xiaomi, Huawei og BYD. Jakta på materialene som trengs for å lage disse batteriene og annet, preger da også den geopolitiske turbulensen verden er midt oppi – uansett om dragkampen gjelder Grønland, Ukraina eller andre steder med mineraler og metaller stormaktene ønsker kontroll over.

Nicolas Niarchos dveler lenge ved utbyttingen av Kongo, med en grundig gjennomgang av kolonihistorien. På 1880-tallet kapret den belgiske kong Leopold II et territorium i Sentral-Afrika som var 77 ganger større enn Belgia og kalte det Fristaten Kongo. Der innførte Leopold et terrorregime som brukte utstrakt slavearbeid for å utvinne og eksportere ressurser som elfenbein og rågummi. Leopolds prosjekt, som formelt ble avviklet i 1908, kostet ifølge Niarchos opp mot 13 millioner menneskeliv.

Kina står for 70 prosent av utvinningen.

Rivalene graver seg ned i tide

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

To helt ulike, men ikke urelaterte ting skjedde i Europa forrige tirsdag. I Davos holdt Canadas statsminister Mark Carney sin tale på Verdens økonomiske forum, der han fastslo at vår verdensorden var midt oppi «et brudd». Carney tok et uventet oppgjør med sin nabo i sør og oppfordret mellomstore makter til å løsrive seg fra USAs grep og søke likeverdige fellesskap. «Dette er Canadas sti», kunngjorde Carney til stående applaus.

Samme dag, åtti mil lenger nordvest, foregikk en rettshøring i Brussel. Møtet gjaldt en gammel drapssak, nemlig mordet på Patrice Lumumba – mannen som i 1960 ble den første demokratisk valgte lederen i Kongo, etter frigjøringen fra kolonimakten Belgia. Men bare i løpet av noen måneder var Afrikas store håp blitt styrtet, kidnappet og henrettet.

 etterkommere som nå prøver å få stilt noen til ansvar. På høringen deltok Étienne Davignon, en nå 93 år gammel belgisk eksdiplomat som anklages for å ha vært delaktig i konspirasjonen mot Lumumba. Det er uvisst om saken i det hele tatt vil bli ført i Belgia, som bare har erkjent «moralsk ansvar» for Lumumbas død.

Jeg kom litt tilfeldig over nyheten om prosessen i Brussel, som hadde druknet i all viraken rundt Carneys opptreden i Davos. Men nettopp fordi Carneys uttalelser ble hyllet som en slags antikolonial uavhengighetserklæring, fikk jeg lyst til å gå tilbake til talen Lumumba holdt på Kongos første dag som selvstendig stat.

Under den høytidelige seremonien i Leopoldville (dagens Kinshasa) satt Lumumba, bebrillet og med tversoversløyfe, og hørte først på en nedlatende utlegning fra kongen av Belgia. Baudouin I lovpriste sin «eksepsjonelle» slektning Leopold II, herskeren over et skrekkvelde i Kongo fra 1885 til 1908, for å ha klart å bringe «sivilisasjon» til området. Belgia hadde sendt «sine beste sønner» til Kongo og gitt folket der frihet og «et lykkeligere liv», sa Baudouin. Og nå var belgierne villige til å skjenke dem uavhengighet.

 var bunnløs. Leopolds koloniale prosjekt kostet opp mot ti millioner menneskeliv og røvet territoriets naturressurser gjennom omfattende slavearbeid. Av de utallige forbrytelsene som er dokumentert, nevner jeg bare én her: På et bilde fra 1904, tatt av misjonæren Alice Seeley Harris, sitter den kongolesiske plantasjearbeideren Nsala og ser på to små, avkuttede lemmer. Det er hånden og foten til hans fem år gamle datter Boali. Hun var blitt drept sammen med mora, som straff for at faren ikke hadde klart å samle nok rågummi.

Det var ikke satt av taletid til Lumumba, som like fullt tok ordet. Fra podiet sa han, mens Baudouin satt til venstre og lyttet, at Kongos uavhengighet ikke var en gave. Den var noe kongoleserne selv hadde kjempet for å oppnå, med «tårer, ild og blod», en nødvendig kamp for å «få en slutt på det ydmykende slaveriet som ble tvunget på oss». Jorda deres var blitt plyndret, sa Lumumba, fordi loven «kun anerkjente den sterkestes rett». Han tordnet mot rasismen i kolonisystemet og konstaterte at menneskerettighetene gjaldt alle borgere, og at enhver form for diskriminering måtte ta slutt.

Lumumba mante til enhet og fred, «ikke riflenes og bajonettenes fred», men den som sprang ut av innbyggernes «hjerter og velvilje». For å oppnå alt dette, understreket Lumumba, kunne ikke Kongo lene seg på «vår kolossale styrke og enorme rikdom» alene, men også støtte fra andre land – forutsatt at de ikke var ute etter å presse Kongo til å føre politikk kongoleserne ikke ønsket.

. Talen forseglet langt på vei Lumumbas skjebne, selv om budskapet hans var langt fra ekstremt. Lignende aspirasjoner ble annonsert i land etter land i det globale sør på den tida. «Vi har valgt vår egen sti», sa Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, mer enn 70 år før Mark Carney brukte samme bilde i Davos. Nehru la til at ingen andre makter kunne diktere Indias veivalg, verken militært eller på annet vis.

Etter bruddet i Davos bør Vestens ledere lese denne talen fra 1960

Yngvild Gotaas Torvik

Ole Øyvind Sand Holth

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos. 

I går ble tidenes mest dramatiske utgave av Verdens økonomiske forum avsluttet i Davos. Den sveitsiske alpebyen kan i framtida stå igjen som gravstedet til den transatlantiske alliansen. Konferansen vil også huskes for talen til Canadas statsminister Mark Carney, som tok et oppsiktsvekkende oppgjør med USAs behandling av sine partnere. Statusen i forholdet, som har bestått i åtte tiår, må nå anses som «et brudd, ikke en overgang», fastslo Carney.

Hva skal venstresida tenke om det som nå utspiller seg? Klassekampen har stilt følgende to spørsmål til en rekke profilerte tenkere.

 Hvilke tanker gjør du deg om bruddet mellom USA og resten av Vesten, som har blitt så åpenbart under årets Davos-møte?

 Hva synes du om den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney, der han sa at «vi visste at historien om den regelbaserte verdensordenen var delvis falsk»?

Indisk essayist og forfatter av «Raseriets tidsalder»

1) Bruddet skulle skjedd for lenge siden. Jeg har snakket om det i mer enn et tiår, mens Europas politiske og mediale klasser higet etter en høyst lønnsom romanse med amerikanske liberalere i maktposisjoner, med ønske om å få en bit av den store amerikanske bonanzaen, sitte i konsernstyrer, motta stipender, sende barna dit for å få høyere utdanning og så videre. Og de klarte ikke å se hva som var i ferd med å skje i innenrikspolitikken i USA.

2) Jeg syns ikke det er noe originalt eller interessant i Carneys tale. Kun folk som er flasket opp med på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at dette var velsmakende eller næringsrikt. Vi er mange som i lang tid har sagt det han sa, men vi ble latterliggjort som radikale og ekstreme venstrevridde av de folkene jeg nevnte over, som ikke ville se den ubehagelige virkeligheten i øynene, men heller delegitimere og stilne de som prøvde å peke på den virkeligheten.

Kun folk flasket opp på et svært fattig intellektuelt kosthold, vil mene at Mark Carneys tale var velsmakende eller næringsrik.

Velkommen etter! Hilsen venstresida

I dag, mens årets utgave av Verdens økonomiske forum går mot slutten, mimrer jeg. Noe av det mest spennende jeg fikk gjøre i Klassekampen da jeg begynte her i 2004, var nemlig å dekke det som var selve motsatsen til det topptunge årlige treffet i Davos: Verdens sosiale forum.

De to forumene har som regel gått parallelt. Men der førstnevnte er kjent som en eksklusiv møteplass for verdens rikeste og mektigste, ble sistnevnte en unik og viktig arena for sosiale bevegelser fra hele kloden. Målet var å knytte bånd og meisle ut alternativer til kapitalisme, krig og klima- og miljøødeleggelse.

forum så dagens lys i 2001, i Porto Alegre i Brasil. Siden ble det avholdt hvert år i ulike byer og fikk regionale, nasjonale og lokale avleggere, også her til lands. Alle steder har den brokete forsamlingen vært samlet under et felles slagord: «En annen verden er mulig!»

I tillegg til møtene i Norge deltok jeg på de europeiske variantene av forumet i London og Aten, og de globale versjonene i Porto Alegre, Belém (også i Brasil) og Dakar i Senegal. På mitt første verdensforum var jeg en av så mange som 155.000 registrerte.

Det er ingen hemmelighet at forumene var nokså kaotiske. Ting startet sjelden i tide. Panelene og talerlistene este ut. Alternative arrangementer ble alltid satt opp i protest mot noe. Uforutsigbare ting skjedde, som da Venezuelas president Hugo Chávez plutselig dukket opp i hotellobbyen, der han skapte oppstyr og sang en vise til den baskiske reporteren jeg sto sammen med.

Gjennom de tettpakkede dagene, uansett hvilket land vi var i, strømmet en spesiell energi: Den som oppstår bare når mennesker med helt ulike bakgrunner havner i samme demonstrasjon, enten de er jordløse bønder fra Sør-Amerika, metallarbeidere fra Nord-Europa, frigjøringsveteraner fra Afrika eller miljøvernere fra Asia.

 jeg snakket med under en av samlingene, for mer enn tjue år siden, var den nå avdøde egyptiske økonomen Samir Amin. Han advarte om at vi var på vei inn i en «en oligarkisk transnasjonal kapitalisme», der verdens rikeste stater utøvde «en kollektiv imperialisme» for å sikre tilgang til markeder og ressurser. På toppen av dette var USA ute etter å befeste sin militære dominans, bemerket Amin og la til at «de øvrige landene er underlagt dette prosjektet».

Amin tok til orde for å bryte opp kontrollen som spesielt amerikanerne hadde over teknologi, kommunikasjon, tilgang på naturressurser, kapitalflyt og ikke minst militær kapasitet. Washingtons strategi var ifølge ham å bruke det ene overlegne monopolet de fremdeles hadde – militærmakt – for å vinne fram på de andre områdene. I den prosessen, sa Amin, var USA villig til å «snikmyrde» strukturer som FN for å tvinge gjennom sin vilje.

Å lese uttalelsene igjen i dag, etter Donald Trumps angrep i Venezuela, trusler mot Grønland og opptreden i Davos, der han i går opprettet et slags skyggeråd utenfor nettopp FN, er nedslående. Men det er også en påminnelse: Det haster å bygge en motvekt, som den for lengst falmede forumbevegelsen prøvde å være en spire til.

Make Verden Great Again

Da NRK i desember filmet folkemengden som hedret fredsprisvinner María Corina Machado i Oslo, la jeg merke til noe. I forgrunnen, blant alle eksil­venezuelanerne, sto noen eksil­iranere. I hendene hadde de flagget til Pahlavi-dynastiet, med løve og sol, og plakat med bilde av Irans avsatte kronprins Reza Pahlavi.

Dette var drøye to uker før det siste opprøret brøt ut i Iran. Det ble utløst av den dype økonomiske krisa i landet, men rettet seg raskt mot hele det islamske preste­regimet som har hatt makta i 47 år. Sikkerhetsstyrkene har slått brutalt ned på demonstrantene: Ifølge den iranske menneskeretts­gruppa HRANA er 2600 drept, mens 16.700 er arrestert. Regimet har på sin side mobilisert tilhengerne mot de som, med livet som innsats, har krevd en slutt på ayatolla Ali Khameneis styre.

 har det kommet rapporter om små og store protestmarkeringer. På mine sosiale medier har jeg fått opp innhold om aksjoner blant alt fra oljearbeidere og lastebilsjåfører til maskerte anarkister og jenter som driver med breakdance. I et sammensatt land med 90 millioner innbyggere, inkludert en rekke etniske minoriteter, må en genuin oppstand også bli mangfoldig.

Likevel er detén regimemotstander som mer enn noen annen har inntatt en lederrolle på den internasjonale scenen, nemlig den tidligere nevnte Reza Pahlavi. Han er sønn av sjah Mohammed Reza Pahlavi, som ble Irans konge i 1941. Etter kuppet mot den demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh i 1953, tok Pahlavi styringen i landet. Kuppet, som amerikansk og britisk etterretning initierte og støttet, var motivert av at Mossadegh nasjonaliserte oljesektoren og dermed utfordret vestlige interesser i regionen.

Sjahveldet var beryktet for sin overdådighet, korrupsjon og brutalitet der opposisjonelle – enten de var sosialister, kommunister, islamister eller annet – ble forfulgt av sikkerhetstjenesten Savak. Da frustrasjonen kulminerte i Den iranske revolusjon i 1979, var det de islamistiske kreftene som gikk seirende ut.

 har monarkistene bygd opp et eksilnettverk som har fått stor innflytelse, spesielt i USA der Reza Pahlavi har bodd siden han var 17 år. Derfra har han oppfordret iranere til å innta bysentra og heise dynastiets flagg, og lovet sin hjemkomst. På plattformen X ba han Donald Trump «være forberedt på å intervenere for å hjelpe folket i Iran». Trolig håper han på noe som ligner Trumps angrep mot Venezuela 3. januar, som fredsprisvinner Machado hyllet.

Da Israel bombet Pahlavis hjemland i fjor, manet han til regimeskifte og tilbød seg å være overgangsleder, slik han har gjort i dag. I så fall vil Iran knytte seg til Israel, noe Pahlavi varslet da han i 2023 hadde et varmt møte med statsminister Benjamin Netanyahu i Jerusalem.

 Machado og Pahlavi løftes fram, lurer jeg: Hvilke opposisjonelle havner i skyggen? I Iran har aktivister på venstresida rykket ut med slagord mot både Khamanei 

 USA-sanksjoner, mot intern undertrykkelse 

 utenlandsk inngripen. Men slike krefter, alle de som befinner seg mellom mullaene og monarkene, drukner dessverre i mediebildet.

Mellom mullaer og monarker

Tidligere i uka leste jeg lederen i The Guardian, som handlet om angrepet på Venezuela. Operasjonen var, ifølge den britiske avisa, uttrykk for rein «‘America First’-imperialisme». Jøss, tenkte jeg. Når var sist avisa, som politisk er plassert i sentrum, omtalte en amerikansk handling som «imperialisme»?

Noe har tydeligvis skjedd. Her hjemme minnet borgerlige Aftenposten om at det ikke er første gang «USA opptrer imperialt» i Latin-Amerika. VG unngikk i-ordet, men måtte vedgå at USA ikke kunne gi seg selv «

 til å gripe inn med makt i en suveren stat».

Det er ikke så lenge siden vi som stadig har mast om USA-imperialismens farer, ble ledd av i de samme kretsene. Bare et drøyt tiår tilbake var stemningen nemlig en helt annen. Den globale mobiliseringen mot USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003 hadde for lengst ebbet ut. Dessuten het mannen som satt i Det hvite hus, Barack Obama og var vinner av Nobels fredspris.

I Syria herjet en blodig borgerkrig, der opprørerne ba om vestlig militærintervensjon for å få fjernet diktatoren Bashar al-Assad. I Venezuela raste kraftige protester mot Nicolás Maduros ferske styre, frontet av blant andre opposisjonsleder og fjorårets fredsprisvinner, María Corina Machado. I Ukraina hadde ikke minst Vladimir Putin annektert Krimhalvøya og sendt russiske styrker inn for å støtte separatister øst i landet.

Alle tre steder advarte folk på venstresida om amerikansk innblanding og fare for ytterligere eskalering. De snakket om de katastrofale følgene av Libya-bombingen kort tid i forveien, Washingtons rulleblad i Latin-Amerika og Natos opprustning langs Russlands grense. Samtidig kastet kritikerne seg over dem med anklager om at de lukket øynene for Assads nedslakting, Maduros undertrykking og Putins erobringsiver. Jeg skriver «de», men kunne like gjerne skrevet «vi», fordi også jeg var i skvisen.

I 2012 beskrev Eirik Løkke, rådgiver i den liberale tankesmia Civita, det han kalte «den øredøvende stillheten» på venstresida om grusomhetene i Syria. Hvor var SV? Gaza-legene Erik Fosse og Mads Gilbert? «Faktum er at hele den norske venstresiden er tyst! Ikke en lyd å høre!», konstaterte Løkke og la til at situasjonen nok hadde vært en annen om USA eller Israel sto bak drepingen.

I en debatt om Venezuela to år seinere mente Bård Larsen, som er Løkkes kollega i Civita, at Klassekampen og undertegnede var i overkant mistenksom når det gjaldt amerikanernes interesser og rolle. Protestene mot Maduro ble ifølge Larsen «fremstilt som en mulig konspirasjon», tilsvarende det USA-støttede kuppet i Chile i 1973. «Det er godt mulig at urolighetene er orkestrert fra Washington, synes avisen å mene», het det.

USAs brudd på folkeretten startet ikke med Trump.

Er vi alle anti-­imperialister nå?

Første jula i Norge, da jeg var seks år, ble vi invitert til et middagsselskap. Huset var digert, og alt interiøret var lagd av tre. Levende ild fra en peis lyste opp ansikter, pentøy og glass.

I all denne furua sto en buffé som var overlesset av spekemat, ribbe, pølser og noe jeg seinere har skjønt var surkål. Og, selvfølgelig, poteter. Masse poteter.

Jeg snuste på den varme maten og tok inn nyansene av brunt og grått. Først da jeg kom til en skål med noe mørkerødt og glinsende, stoppet jeg opp.

var det ingenting jeg elsket mer. Det jeg spiste mest av da jeg kom til Norge, var loff med smør og syltetøy.

Jeg hadde hull i alle tennene på den tida, fordi foreldrene mine stolte på at jeg pusset dem og jeg ennå ikke kunne nok norsk til å forstå budskapet i «Karius og Baktus».

Jeg syntes loff med smør og syltetøy var mer fantastisk enn noe jeg hadde spist i mine foreldres hjemland, Japan og Sri Lanka. Jeg fantaserte til og med om at hvis kong Olav kom på besøk hjem til oss, skulle det ikke være 

Ikke japansk mochi, eller tamilsk kesari, sånn semulekake med rosiner, cashew og kardemomme som mamma pleide å lage. Nei, jeg skulle servere kongen loff med smør og jordbærsyltetøy, på vår fineste tallerken fra loppemarkedet i Ås.

første juleselskap inkluderte ikke loff, så jeg brukte et flatbrød som jeg smurte syltetøyet på. Forsiktig, forsiktig. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Til slutt fant jeg mangfoldet – blant dem i arbeidsuniform

Tyttebær-chutney

I den chilenske forfatteren Roberto Bolaños roman «Ville detektiver», som opprinnelig ble utgitt i 1998, fins en kort reiseskildring fra to mystiske øyer. Fortidas øy, der det bare fantes fortid, var bebodd av folk som kjedet seg, men var relativt lykkelige – selv om «illusjonene veide så tungt at øya sank dypere ned i elven for hver dag».

På den andre øya, framtidas øy, fantes bare framtid. Der var innbyggerne «drømmende og aggressive», faktisk var de så aggressive at de trolig ville «ende med å spise hverandre opp», heter det i Kristina Solums oversettelse.

I den brokete koalisjonen som har sluttet rekker bak USAs president Donald Trump, fins begge disse øyene. I den nostalgiske delen av leiren forener slagordet Make America Great Again (Maga) mennesker som ønsker å skru tida bakover, enten de lengter etter sterke lokalsamfunn og blomstrende industri eller ubestridt patriarkat og hvitt overherredømme.

I den mer futuristisk orienterte delen av Maga-leiren fins de som vil skru tida framover, men på sin måte. Her fins teknologioptimistene som ikke bare fantaserer om KI-drevne utopier, evig liv og kolonisering av Mars, men også avvikling av staten og demokratiet. Med andre ord: Fortida og framtida fins samtidig og skjer nå – i Det hvite hus og det ytre rom, langs Mexico-grensa og i Silicon Valley.

USA og verden fikk mange forvarsler. I boka «When the Clock Broke: Con Men, Conspiracists and the Origins of Trumpism», som skribenten John Ganz ga ut i fjor, gjør han en sosial, kulturell og politisk utgravning av 1990-tallet og minner oss om faretegnene som fantes da. Snart et år ut i Trumps andre periode er det verdt å løfte fram Ganz’ historie, om hvordan et knippe menn i USA prøvde å gjøre konservatismen revolusjonær, delvis med hjelp fra en kommunist som hadde vært død i et halvt århundre.

Ganz presenterer et sammensatt persongalleri, men dveler lengst ved Pat Buchanan. Politikeren anses som en pioner innenfor den såkalte paleokonservativismen, der paleo kommer av det greske ordet for gammel. Retningen kjennetegnes av dyp nasjonalisme og kristen tro, samt hard motstand mot abort, skeive, innvandring, frihandel og militære eventyr i utlandet.

I valgåret 1992 prøvde Buchanan forgjeves å utfordre sin republikanske partifelle, president George Bush senior, i nominasjonskampen. Vel vitende om at Buchanans budskap om å «Make America First Again» ga gjenlyd hos en grasrot som mente Bush hadde sviktet kjerneverdiene, fikk Buchanan tale til landsmøtet i Texas. Den anledningen brukte Buchanan til å lange ut ikke bare mot den demokratiske kandidaten Bill Clinton, men også feminister, homoaktivister og «mobben» som sto bak opptøyene i Los Angeles samme år, etter frifinnelsen av politimennene som hadde grovt mishandlet afrikansk-amerikanske Rodney King.

Fortida og framtida skjer nå

Årets fredspris­utdeling ble en studie i historisk retusjering og politisk myte­danning

En kveld i november gikk jeg forbi Nobels Fredssenter i Oslo. Jeg hadde dårlig tid, men stoppet foran det ærverdige bygget. På fasaden hang et stort banner: «WAR IS PEACE?» Det viste seg å være tittelen på en utstilling om krig og propaganda. Navnet refererer til George Orwells roman «Nittenåttifire», der et totalitært regime hjernevasker befolkningen med disse postulatene: «Krig er fred. Slaveri er frihet. Uvitenhet er styrke.»

Få uker tidligere hadde nobel­komiteen overrasket verden med nyheten om at årets fredsprisvinner var den venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado. Machado dediserte prisen til sitt folk og, mer kontroversielt, USAs president Donald Trump.

Sistnevnte hadde da utført flere militære angrep mot båter i Det karibiske hav, utenfor Venezuelas kyst, mot angivelige «narkoterrorister». Venezuelas president Nicolás Maduro var selv blitt stemplet som terrorist og narkobaron av USA, som truet med invasjon av oljegiganten i sør.

Alt dette fikk meg til å stanse ved banneret den dagen. Og nå, etter å ha fulgt fredsprisutdelingen, har jeg tatt mer enn ett skritt tilbake.

prisen for «sitt utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela», og for «sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre». Alt tyder på at Maduro tapte valget i fjor og at Edmúndo González, mannen som stilte istedenfor Machado fordi hun ble nektet av myndighetene, var den som seiret. Det er heller ingen grunn til å lukke øynene for den brutale måten Maduros styrker har forfulgt og mishandlet sine motstandere på, også der de før har hatt støtte.

Samtidig er den offisielle fortellingen som står igjen etter utdelingen en retusjert historie, som er tilpasset den nødvendige mytedanningen rundt prisvinneren.

, som ble framført av datteren Ana, ble det sagt at Venezuela «ble til gjennom dristighet», formet av folk og kulturer som ble «tvunnet sammen». «Fra Spania arvet vi et språk, en kultur og en tro som smeltet sammen med våre forfedres urfolks- og afrikanske røtter.»

I denne skapelsesberetningen finnes verken koloniseringen, folkemordet eller slaveriet som plasserte den hvite minoriteten øverst i hierarkiet. Utelatelsen er ikke vanskelig å forstå, siden dette er eliten Machado selv er etterkommer av.

I talen het det også at Machados generasjon ble «født i et levende demokrati». Det var nok slik for de som følte seg representert av de to styringspartiene som, på grunn av den såkalte Puntofijo-pakten fra 1958, byttet på å regjere Venezuela i 40 år.

Det tjener verken freden eller demokratiets sak

Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke

Én mann symboliserer USAs terrorpsykose mer enn noen annen

Når kommer en krig hjem? For amerikanerne fins det neppe et tydeligere tilfelle i vår tid enn angrepet i Washington, D.C. i slutten av november. Da ble to medlemmer av nasjonalgarden skutt i hodet, bare to kvartaler unna Det hvite hus. Den ene døde.

Mistenkte ble identifisert som Rahmanullah Lakanwal, en 29 år gammel mann som viste seg å ha bakgrunn fra en CIA-trent dødsskvadron i hjemlandet Afghanistan.

Gruppa han var del av, ble kalt «Unit 03» og var beryktet for sin nådeløse framferd og drap på sivile i sin jakt på Taliban. Med andre ord: I sitt forrige liv hadde drapsmannen kjempet på USAs side i den viktigste slagmarka i «krigen mot terror», som ble utløst av al-Qaidas angrep mot USA 11. september 2001.

I 2021, etter 20 års feilslått krigføring og Talibans seier, kom Rahmanullah Lakanwal til USA gjennom president Joe Bidens program for afghanere som hadde hjulpet amerikanerne. Tidligere i år fikk han innvilget asyl av Donald Trumps administrasjon. Folk rundt Lakanwal hadde lenge vært bekymret over hans mentale uhelse, som følge av brutaliteten han hadde deltatt i og manglende oppfølging fra amerikanerne.

I boka «Homeland: The War on Terror in American Life», som kom i fjor, utfordrer forfatter Richard Beck likevel forestillingen om en krig der ute som stadig hjemsøker USA. For hva om den egentlige krigen, dypest sett, startet hjemme for lenge siden og bare har fortsatt i ulike former?

Beck, som til vanlig er en av redaktørene i det litterære tidsskriftet n+1, gjør en slags samfunnsmessig psykoanalyse av USA før og under «krigen mot terror». Han trekker linjer helt tilbake til den opprinnelige forbrytelsen, utslettelsen av urfolkene, og fram til i dag, med et skarpt blikk på amerikanernes skiftende fiendebilder og heltehistorier. Truende indianere på slettene ble byttet ut med turbankledde terrorister i fjellene, mens modige settlere på prærien ble erstattet med kamuflerte skarpskyttere i ørkenen og superhelter som Batman.

Sistnevnte har en betydelig rolle i Becks analyse. Her trekker han fram «The Dark Knight»-trilogien av Christopher Nolan, Batman-filmene som kom i perioden 2005–2012, altså da «krigen mot terror» raste som verst hovedsakelig i Afghanistan og Irak. Becks poeng er at Batman, den mørke ridderen, i denne perioden ble den perfekte imaginære redningsmannen for amerikanerne. For å nedkjempe skurkene i Gotham City bruker Batman de superkreftene han har, som er penger og teknologi. Beck overfører denne kjensgjerningen til virkeligheten og slår fast at «Gotham er verden, og Batman er USA».

Pete ­Hegseths løsning er en ‘360-graders ­hellig krig’ for fri­heten.

Mørk ridder stiger fram

Siste skrik fra Riyadh? Om vi overhører de fra fangene som nylig har blitt henrettet i Saudi-Arabia, er det faktisk en fornøyelsespark. Den heter Beast Land og ble åpnet forrige uke av selveste Mrbeast, verdens mest populære youtuber som nylig bikket 100 

 visninger. Mrbeast har fans over hele kloden, mest sannsynlig også blant barn og unge i din krets. Om du selv aldri har hørt om ham, er sjansen stor for at du heller ikke visste hvem Charlie Kirk var.

egentlig heter James Donaldson (27), slo gjennom på Youtube i 2017 med en video der amerikaneren teller til 100.000. Siden har han vært kjent for å gjøre spreke stunts og la folk konkurrere om pengegaver.

For fire år siden lagde Mrbeast like så greit sin egen versjon av lekene i den populære Netflix-serien «Squid Game». I motsetning til i serien mistet ikke taperne livet, men ellers var opplegget ganske likt: 456 mennesker som gjennom ulike oppgaver og prøvelser knivet om en pott på 456.000 dollar.

I dag har Mrbeast over 450 millioner abonnenter, som de siste dagene har kunnet følge lanseringen av Beast Land i Saudi-Arabias hovedstad. Inne i Beast Land, som skal stå der halvannen måned, kan publikum kaste seg ut i utfordringer de har sett på Youtube, kjøre berg-og-dal-bane og vinne penger. Tenk «Fangene på fortet», Tusenfryd og Las Vegas. Da Mrbeast innviet parken, ble et svært hvelv åpnet på scenen, så spillerne kunne se hva de kjempet om. Totalt skal to millioner riyals, tilsvarende 5,4 millioner kroner, deles ut til de som samler flest poeng. I ekte, hyperkapitalistisk ånd vil halvparten av totalsummen gå til den ene personen som troner pallen til slutt.

 en del av Saudi-Arabias offisielle underholdningssatsing, Riyadh Season. Som jeg antydet innledningsvis, har ikke Mrbeast valgt en hvilken som helst vert og partner. Bare det siste året har regimet til kronprins og statsminister Mohammed bin Salman (MBS) henrettet mer enn 300 mennesker, blant dem journalisten Turki al-Jasser. Den vanligste henrettelsesmetoden i landet er halshogging.

Men noen ganger gjøres jobben ekstra grundig: I 2018 ble Washington Post-spaltisten Jamal Khashoggi, under et besøk hos det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, overfalt av agenter, kvalt og deretter partert. Ifølge amerikansk etterretning skjedde mordet på ordre fra MBS. Khashoggi hadde blant annet kritisert Saudi-Arabias krigføring i Jemen, som FN anslår har direkte og indirekte ført til tap av 377.000 liv – der så mange som 70 prosent av ofrene var under fem år.

 har hele veien sluppet billig unna. Det skyldes at oljegiganten er en nær venn av USA, noe vi ble mint på da MBS ble tatt imot av Donald Trump tirsdag. I det store bildet er Mrbeast derfor bare en brikke i Saudi-Arabias PR-kampanje. Den lykkes MBS åpenbart med. Som Bennett Melt, en av youtuberne som gjestet Beast Land, sier i videoen sin: «Jeg vet det er masse politikk rundt området Beast Land befinner seg i. Jeg vet det er noe drama. Jeg går ikke inn i noe av det der. Dette er ikke en hatvideo.»

Jeg tenker på NRK-innslaget fra søndag om at Taliban­regimet i Afghanistan har tydd til influensere for å lokke turister. Mens Taliban-fluensere som Matt Shoe får stryk, med rette, har Mrbeasts flørt med MBS gått under den kritiske radaren. Det er tross alt forskjell på monstre, eller?

Det er tross alt forskjell på ­monstre, eller?

Beistets supershow

På et tidspunkt i samtalen med Mira Thiruchelvam, innrømmer jeg følgende: Jeg er dypt misunnelig på musikeren. Saken er at vi begge har tamilske røtter, men i motsetning til meg snakker hun språket. Ikke bare det, tamilsk er sangspråket til Mira Thiruchelvam og søsteren Dipha i bandet 9 grader nord.

Men den misunnelsen, og hva den betyr, må vi vente litt med.

I tillegg til 9 grader nord har fløytisten, komponisten og produsenten Thiruchelvam de siste årene hatt sine egne prosjekter: Blant dem dusinvis av opptredener med Karpe, bestillingsverk med Vestnorsk Jazzensemble og et prisbelønt samarbeid med artisten og ektemannen Gutu Abera.

Nå står et annet eventyr for tur. Førstkommende søndag går Mira Thiruchelvam nemlig helt tilbake til opprinnelsen. I Gamle Aker kirke i Oslo presenterer hun karnatisk musikk, som er en eldgammel klassisk tradisjon fra Sør-India og Sri Lanka. Begge steder har hun med seg veteranen Sunthar Kanesan på trommeinstrumentet mridangam, og den unge fiolinvirtuosen Athisaiyan Suresh. Konserten har fått tittelen «Sør for …»

– Når man i Norge skal presentere en musikkstil fra den delen av verden, brukes ofte en generell betegnelse som «sørasiatisk» eller «India-regionen». Man går ikke inn i detaljene og kompleksitetene i de forskjellige formene, svarer Thiruchelvam på telefon fra Bergen.

– Det er derfor konserten heter «Sør for …». Det høres kanskje generaliserende og eksotiserende ut, men er altså en spesifisering som peker sør for Mumbai, til steder som Tamil Nadu og Kerala i India, og Sri Lanka. Tradisjonene herfra havner ofte i skyggen av alt som kommer fra lenger nord, enten det er indisk pop eller klassisk hindustanimusikk.

Hindustani er, i tillegg til den karnatiske, en hovedform innenfor klassisk indisk musikk. I Vesten har den vært forbundet med utøvere som Ravi Shankar, sitarstjernen som var venn med George Harrison i The Beatles. Det er betegnende for den klassiske eksporten fra subkontinentet, mener Thiruchelvam.

Det er bedre å vingle mellom to tydelige kulturer, enn å ikke ha noe å vingle mellom

Språk som anker

Mitt Forrest Gump-øyeblikk, altså da jeg havnet oppi en verdenspolitisk hendelse, skjedde jula 1989. Familien dro på en lenge planlagt tur til Berlin, blant annet fordi faren min skulle på et politisk møte der. I mellomtida hadde muren falt, og tilfeldigvis befant vi oss på østsida av den delte byen den dagen symboltunge Brandenburger Tor ble åpnet.

Brått var vi fanget i en strøm av folk som løp mot byporten for å komme seg til Vesten. Broren min brøt løs biter av Berlinmuren, som vi puttet i små plastposer og delte ut til venner hjemme som om det var historisk crack. Midt i omveltningen fikk fattern også holdt foredraget han hadde forberedt. Tittelen var «Sosialismens framtid».

På det tidspunktet var både jeg og Lea Ypi ti år. Forskjellen er at Ypi, stjerneakademikeren som nylig gjestet Oslo, den gangen befant seg i hjemlandet Albania. Dit kom revolusjonen året etter, en begivenhet Ypi skildrer rikt og nært i memoaren «Fri: en oppvekst ved historiens ende».

I dag er Ypi professor i politisk teori ved London School of Economics (LSE) i Storbritannia, der hun underviser i tankegodset til Immanuel Kant (1724–1804) og Karl Marx (1818–1883) og innenfor tema som demokrati og rettferdighet. I tillegg til en rekke fagbøker ga Ypi ut nevnte «Fri» i 2021, mens oppfølgeren «Uverdighet: overlevelse i en ekstrem tidsalder» kommer på norsk på nyåret.

Ypis karriere har i løpet av få år skutt fart, noe som har gjort henne til en svært ettertraktet foredragsholder. Derfor var jeg nerdete tidlig ute for å sikre plass, da Ypi forrige uke skulle holde årets Exphil-forelesning på Universitetet i Oslo (UiO).

Auditoriet på Georg Sverdrups hus fylte seg raskt opp. «Er revolusjoner berettigede?», lød Lea Ypis overskrift. I innledningen fortalte Ypi om den første gangen hun etterlyste en definisjon på revolusjon. Hun var elleve år og spurte mora, som var aktiv i den albanske dissidentbevegelsen, om en oppklaring. I den unge Ypis hode var revolusjoner nemlig noe i fortida som hun lærte om på skolen, ikke noe som kunne ryste samtida slik hun opplevde da.

Mora så granskende på dattera. «Hun trodde sikkert jeg var spion», sa Ypi, før hun gjenga moras svar: «Revolusjon er et rot. Ikke prøv det.»

Når du ser et system endre seg én gang, er det ikke så vanskelig å tro på at det kan endre seg igjen.

Med rett til å revolusjonere

Hva er foreldelsesfristen for tyveri av blyanter? Jeg tar sjansen.

Etter at jeg kom til Norge og begynte på barneskolen, fikk jeg utdelt en sånn tykk fargeblyant der den ene halvdelen var rød, mens den andre var blå. Begge endene var spisset, så jeg kunne veksle mellom fargene. Genialt? La oss bare si at rektor registrerte et visst svinn.

Siden den gang har jeg innsett noe, utover at det er galt å stjele ting fra rekvisitarommet. For er ikke vi migranter litt som den tofargede blyanten? Vi er innvandrere, men på samme tid utvandrere. Alle barn av innvandrere er barn av utvandrere. Hvilken av sidene som framheves, avhenger av hvilken spiss fortellingen vår skrives med.

Jeg husker ikke når denne innsikten sank inn hos meg. Uansett minte øyeblikket meg om en scene i boka «Gjennom speilet» av Lewis Carroll, der Alice oppdager at speilet over peisen er som en tåke hun kan gli inn i.

I verdenen på den andre siden møter hun blant annet noen pratsomme blomster, som konstaterer at Alice, i motsetning til dem, er en blomst som kan flytte på seg. De har røtter, mens hun har føtter.

Omtrent som oss, altså. Og ved å bevege oss gjennom speilet hadde ikke familien min bare kommet til et fremmed sted. Vi forlot også det kjente, noe som var vårt. Vi var blitt et nytt og spennende bekjentskap her, men også savnet av slektningene og vennene våre der. Migrantens tilværelse, uavhengig av tid og rom, er uløselig knyttet til denne tosidigheten.

Det må ha vært sånn også for de norske utvandrerne til Amerika. I år markeres som kjent at det er 200 år siden den store emigrasjonen fra Norge til USA startet. Til sammen dro mer enn 800.000 nordmenn over Atlanteren mellom 1825 og 1920. Mye har vært skrevet om dem.

Hvert år utvandrer 30.000, tilsvarende innbygger­tallet i Hamar.

Gjennom migrasjonsspeilet

Noen som har en våtserviett? For det føles unektelig litt skittent å skrive om videoen Donald Trump delte sist helg. Der flyr en KI-generert Trump, utstyrt med krone på hodet, opp i et jagerfly med påskriften «KING TRUMP» på siden. Til lyden av låta «Danger Zone» fra filmen «Top Gun» dumper USAs president enorme mengder avføring over demonstranter i gatene under ham, så de blir dynket i flytende ekskrementer.

Videoen var en kommentar til de historisk store protestene mot Trump forrige lørdag, under hovedparolen «No Kings», som Klassekampen rapporterte fra tidligere i uka. Så mange som sju millioner deltok i markeringene over hele USA mot Trumps stadig mer autoritære styre.

 at den digitale dasstømmingen til Trump kanskje ikke er verdig noen dypere kunstnerisk tolkning. Samtidig er det vanskelig å se klippet uten å legge merke til symbolikken. Som flere kanskje husker, fremmet presidentens tidligere topprådgiver Steve Bannon i sin tid følgende kommunikasjonsstrategi: «Flood the zone with shit». «Oversvøm sonen med dritt», altså. Strategien gikk ut på å spy ut materiale til offentligheten, slik en møkkaspreder gjør, med opprørende, misvisende og direkte usant innhold, så raskt og bredt som mulig.

Som den amerikanske statsviteren John Maynor skrev i en tidsskriftartikkel tidligere i år, har hensikten vært å «lure, distrahere og desorientere» borgere og få dem til å tvile på demokratiske institusjoner og spilleregler. Bannon, som var sentral i Trumps første administrasjon, brukte «dritt» som et bilde. Da er det bare passende at Trump, i sin andre periode, sprer en video der metaforen tas bokstavelig.

Under en pressekonferanse mandag valgte den republikanske lederen i Representantenes hus, Mike Johnson, å forsvare opptrinnet. Johnson sa at presidenten ganske enkelt hadde brukt satire for å understreke et poeng, og bemerket at Trump er «trolig den mest effektive personen som noen gang har brukt sosiale medier til dette». Også på dette området er han konge.

 med den type virtuelt spetakkel er å ta oppmerksomheten vekk fra noe, blir jeg nysgjerrig på hva. Jeg tror 

 det er klappjakten som innvandringspolitiet Ice holder på med, som filmes og spres daglig. Synet av maskerte menneskejegere, foreldre som vris ut av armene til barna, bortføringer bak sotede bilruter – alt det er tross alt bevis på at Trump holder valgløfter.

Hovedarkitekten bak denne utkastelsespolitikken heter Stephen Miller. I 2017 var Miller, sammen med tidligere omtalte Steve Bannon, hjernen bak innreiseforbudet fra muslimske land. Miller sto også bak innføringen av praksisen der papirløse unger ble tatt fra foreldrene etter å ha krysset Mexico-­grensa.

 for Charlie Kirk i september, holdt Miller en tale som gir et innblikk i verdenssynet som former Det hvite hus. Trump-rådgiveren hyllet alle patrioter og «vår fryktløse president», før han proklamerte at «vår ætt og vår arv» kunne spores tilbake til Aten og Romerriket. «Våre forfedre bygde byene. De lagde kunsten og arkitekturen. De skapte industrien», sa Miller. Han advarte motstanderne om at de ikke ante hvilken «hær de har reist i oss alle», eller kjente «dragen dere har vekket». Patriotenes kall var «å redde sivilisasjonen, å redde Vesten», mente Miller, og la til at «våre barn er sterke, og våre ­barnebarn vil være sterke».

Slik liker ­trumpistene å framstå. Som køddete og folkelige i det ene øyeblikket, og blodseriøse korsfarere i det andre. Men realiteten er at Trumps politikk har vært en drittpakke til vanlige amerikanere, og gavepakke til hans egne og deres superrike venner og givere.

Trump-klanen har tjent rått på regjeringens tiltak

Møkk over folket, gull til sine egne

Anniken C. Mohr

Hva har rapgruppa Goodie Mob og Shakespeare til felles? Ikke mye, annet enn at de begge hører til i kaskaden av referanser som amerikanske Joel Christian Gill er innom i løpet av dette intervjuet. Vi treffer Gill i Oslo, som illustratøren og historikeren nylig besøkte for å snakke om visuelle fortellinger, i regi av Black History Month Norway.

– Til syvende og sist er tegneserier, og andre former for visuell historiefortelling, empatimaskiner. For tegninger kommuniserer og knytter bånd på et universelt nivå. Vi ser oss selv i karakterene og bryr oss om dem, sier han.

– Og vi vet at dette virker. For de som ikke vil at vi skal knyttes til hverandre, prøver jo å forby disse verkene i USA.

– Har noe av arbeidet ditt blitt forbudt?

– Denne her, svarer Gill og setter fingeren på boka som ligger mellom oss på bordet.

Der er en utgave av «Stamped from the Beginning: A Graphic History of Racist Ideas in America», som Gill har illustrert, basert på en bok av Ibram X. Kendi.

– Denne har blitt forbudt av USAs forsvarsdepartement. Unnskyld, jeg mener 

, sier Gill og skoggerler av absurditeten.

I sommer, før president Donald Trump endret navnet på departementet, ble en liste med 596 bøker publisert i forbindelse med en pågående rettsprosess. Borgerrettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU) hadde da saksøkt forsvarsmyndighetene, som forbød og fjernet bøkene fra sine skoler der barn av militære får undervisningen sin.

Jeg har aldri før vært bekymret for om noen følger med på meg.

Tegneren som gikk over streken

I to tiår har sjarlataner på nettet lokket til seg unge menn. I bunn fins en dyp, maskulin usikkerhet

Alle fedre som har en sønn i dag, bør være bekymret. I oppveksten vår så vi tross alt bare opp til Jean-Claude van Damme i filmen «Bloodsport», og Sylvester Stallone-karakteren Rambo, som storebroren min hadde plakat av på rommet. Men vi tenkte jo aldri at vi en dag kunne 

 som dem. Hele appellen var at disse usannsynlige machomennene, med våpnene og musklene sine, representerte noe uoppnåelig.

Nå tar jeg meg selv i å uroe meg for om 16-åringen skal begynne å sniffe proteinpulver og pusse tennene med Red Bull, eller hva det er de mannlige influenserne driver med på internett. Så for en stund siden gjorde jeg som andre ansvarlige foreldre og spurte, helt fordomsfritt, hva sønnen min syntes om den mest beryktede av mannfluenserne: Andrew Tate.

«Ingen bryr seg om Tate lenger», svarte han. Først ble jeg lettet. Og så følte jeg meg litt som ungdomsskolelæreren som tror han er påkoplet, og som spør elevene om de også digger Pink Floyd.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Et lite samfunn i nord viser at empati ikke er noe som minker når den deles.

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Rivalene graver seg ned i tide

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Mellom mullaer og monarker

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke

Én mann symboliserer USAs terrorpsykose mer enn noen annen

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Med rett til å revolusjonere

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Manndomsprøven

Forfølgelsene i USA er farligere enn kommunistjakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

40 år etter at vi kom til Norge, er Frp større enn noensinne. Hva skjedde?

Leiesoldater og korsfarere søkes

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilin­tet­gjøring og til­hø­righet, er uhyggelig aktuell.

Et lite samfunn i nord viser at empati ikke er noe som minker når den deles.

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?

Rivalene graver seg ned i tide

Hvis vestlige land vil avko­lo­ni­seres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere under­såtter

Pankaj Mishra og seks andre venstre­si­de­pro­filer deler sine tanker om skils­misse­opp­gjøret i Davos.

Når jeg ser Davos-gjengen, savner jeg Verdens sosiale forum.

Mellom mullaer og monarker

Vi som ble latter­lig­gjort for å rope høyt om USAs impe­ria­lisme, fikk dessverre rett.

Om min første jul, nok et lys som ble slokket og en oppskrift som holdt på å bli glemt.

Nitti­tal­let var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Krig er fred, slaveri er frihet og uvitenhet er styrke

Én mann symbo­li­serer USAs terror­psy­kose mer enn noen annen

Taliban-fluenserne får refs, mens Mrbeasts saudiske PR-stunt går fri.

Mira Thi­ruchelvam har litt be­rø­ringsangst for den karnatiske musikk­arven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Med rett til å revo­lu­sjo­nere

Norske utvandrere flest bor ikke i Dubai – og andre funn om vår tids emigranter.

Kong Trumps digitale dass­tøm­ming er avledning fra en stinkende virke­lighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigs­de­par­te­ment.

Manndoms­prøven

Forføl­gel­sene i USA er farligere enn kommunist­jakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se doku­men­taren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

40 år etter at vi kom til Norge, er Frp større enn noensinne. Hva skjedde?

Leiesol­dater og korsfarere søkes

Forfatter Omar El Akkad om Gaza, sinne og håp.

Selv etter Gaza tviholder Anne Applebaum på illusjonen om en moralsk, USA-ledet orden

En gang må «dialogen» med Israel avsluttes. Vi er ved det punktet nå, fastslår Odd Karsten Tveit.

Jean Amérys nå 60 år gamle bok, om tilintetgjøring og tilhørighet, er uhyggelig aktuell.

Hvis vestlige land vil avkoloniseres fra USA, har de mye å lære av sine tidligere undersåtter

Pankaj Mishra og seks andre venstresideprofiler deler sine tanker om skilsmisseoppgjøret i Davos.

Vi som ble latterliggjort for å rope høyt om USAs imperialisme, fikk dessverre rett.

Nittitallet var et eneste langt forvarsel om trumpismen. Men vi overså tegnene.

Én mann symboliserer USAs terrorpsykose mer enn noen annen

Mira Thiruchelvam har litt berøringsangst for den karnatiske musikkarven. I helga spiller hun karnatisk konsert likevel.

Med rett til å revolusjonere

Kong Trumps digitale dasstømming er avledning fra en stinkende virkelighet.

Joel Christian Gills tegninger om rasisme er forbudt av USAs krigsdepartement.

Manndomsprøven

Forfølgelsene i USA er farligere enn kommunistjakten på 50-tallet, sier historiker Ellen Schrecker.

Om å se dokumentaren «Rebel Royals» mens Gaza utryddes.

Leiesoldater og korsfarere søkes