Yohan Shanmugaratnam

#fff

Da jeg var i Sarajevo for mer enn tjue år siden, pekte guiden på et sted og sa: «Der skjedde brødkø-massakren.» Han viste til en hendelse i byens hovedgate 27. mai 1992, under Bosnia-krigen, da 26 mennesker ble drept i et granatangrep mens de sto og ventet på å få utdelt brød.

Blodbadet ble filmet og vakte kraftig fordømmelse i Vesten. Hendelsen bidro til at FNs sikkerhetsråd, bare tre dager senere, vedtok en resolusjon som krevde stans i all handel og samarbeid med Den føderale republikken Jugoslavia.

I det siste har jeg tenkt en del på denne episoden. For: Hvor mange brødkø-massakre har vi ikke vært vitne til i Gaza? Bildene av utsultede palestinere som blir beskutt og bombet av Israel mens de prøver å få tak i mat, har nå blitt like hverdagslig som kneipp. Samtidig uteblir utsiktene til enhver proporsjonal internasjonal reaksjon av reell betydning.

Den underliggende dobbeltmoralen her, som eksempelet bare er ett av utallige uttrykk for, er skyteskiven i journalisten og forfatteren Omar El Akkads siste bok: «One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». Tittelen springer ut av en melding El Akkad postet på sosiale medier i oktober 2023, bare få uker ut i Gaza-krigen. Budskapet var: En dag, når det ikke lenger er noen personlige ulemper forbundet med å kalle et folkemord for et folkemord, når det for lengst er for sent å stille noen til ansvar, vil folk si at de alltid var imot det som skjedde. Posten fikk over ti millioner visninger.

I boka utbroderer El Akkad påstanden og deler samtidig sin egen historie om røttene i Egypt, oppveksten i Qatar og sitt voksne liv i Canada og nå USA. Kort fortalt gir El Akkad et innblikk i hvordan det er å leve som muslimsk innvandrer i Vesten, i hans tilfelle også å jobbe i media, parallelt med at forestillingen om «vestlige verdier» gradvis har blitt begravet.

El Akkads fortelling er et rasende og sorgfullt oppgjør med de pågående uhyrlighetene i Gaza, og ideene som har tilrettelagt for dem. Ikke bare de som råder hos Donald Trumps eller Benjamin Netanyahus folk, men også blant «velmenende liberalere» som har plassert seg selv i et egendefinert sentrum, trygt unna alle ekstremiteter.

Boka ble til under demokraten Joe Bidens presidentperiode og El Akkad gjør sitt for å minne oss på hvor skandaløst Biden håndterte Gaza, inkludert hans uttalelse om å ha sett de ikke-eksisterende bildene av israelske spedbarn som angivelig var blitt halshogd av Hamas.

Kolonialismen krever at historien begynner etter koloniseringen.

En dag vil alle si de var imot dette

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Jeg er ikke en særlig lettrørt fyr. Men da dattera mi sa i forbifarten forrige uke, midt i pride-måneden, at klassen hadde sett «en film om noen homofile og noen gruvearbeidere», svulmet hjertet. Hun snakket selvfølgelig om «Pride», spillefilmen fra 2014 som er basert på en sann historie fra den store gruvestreiken i Storbritannia i årene 1984–1985.

Fortellingen om hvordan en gjeng skeive i London begynte å samle inn penger til et lite gruvesamfunn i Wales, og hvordan arbeiderne og deres fagforening seinere gjengjeldte støtta, er ikke bare dypt bevegende. Den er også en påminnelse når folk i dag skal gå i store og små pride-tog.

 selve brennpunktet i striden mellom den konservative statsministeren Margaret Thatcher og motstanderne. Kull var den viktigste energikilden i Storbritannia på den tida, noe som gjorde at fagforeningen National Union of Mineworkers (NUM) var en sentral maktfaktor.

På 1970-tallet hadde NUM stått bak to vellykkede streiker for økt lønn og bidratt til å felle en konservativ regjering, til ydmykelse, sjokk og raseri hos elitene. Da Thatcher ble statsminister i 1979, representerte NUM «den mest politiserte og strategisk viktigste delen av landets arbeidsstyrke», skriver journalisten Seumas Milne i «The Enemy Within: The Secret War Against the Miners». Bokas tittel er en referanse til Thatchers egen beskrivelse av NUM, som hun kalte Storbritannias «indre fiende».

Det som fulgte, omtaler Milne som regelrett «klassehevn» fra oven. Gruvene skulle stenges eller privatiseres, uten noen troverdig plan for menneskene som ble rammet. I mars 1984 kunngjorde myndighetene første runde med avvikling og pekte ut 20 kullgruver, med til sammen 20.000 ansatte i Nord-England, Skottland og Wales. NUM, som da hadde 180.000 medlemmer og var ledet av den fyrige fagforeningsmannen Arthur Scargill, svarte med en ny streik – denne gangen mot nedleggelse av lokalsamfunn.

Thatcher-regjeringen viste ingen nåde. Regjeringen fikk aksjonen erklært ulovlig, sendte politistyrker mot arbeiderne og utførte massearrestasjoner ved anleggene. Ikke minst ble midlene til NUM fryst. Strategien var ikke til å misforstå: De streikende og familiene deres skulle sultes ut.

 jeg nevnte i starten, møter vi først Mark Ashton, en ung, homofil aktivist i London. (At han også var kommunist, er tonet kraftig ned.) Ashton ser en gruvearbeider på tv som sier at de har mistet mye, men bevart stoltheten. Samme dag foregår pride-paraden i byen, der Ashton får med seg sine skeive venner på å gå med bøtter og oppfordre folk til å gi penger til de streikende.

Ikke alle i miljøet skjønner hvorfor. Hva har gruvearbeiderne gjort for dem? Ashton minner om at de henter ut kullet som holder stuer varme og diskogulv fulle, men påpeker også noe annet: «Gruvesamfunnene blir herset med, akkurat som oss», sier han. Av politiet som plager dem, mediene som kaller dem primitive og perverse og staten som bruker loven mot dem.

Gruppa kaller seg Lesbians and Gays Support the Miners (LGSM) og finner en liten landsby i Wales, Onllwyn, som de bestemmer seg for å donere de innsamlede pengene til.

Solidaritet handler om mye mer enn å vise symbolsk støtte

Da arbeiderne dro fra gruvene og gikk fremst i pride

#000

Poenget mitt var ikke spesielt originalt. Under en samtale med historiker og forfatter Ivo de Figueiredo, ledet av Kaja Schjerven Mollerin på Norsk litteraturfestival i Lillehammer, sa jeg at såkalte minoritetsforfattere vil skrive som mennesker, ikke kategoriene de er satt i.

Noen ganger ligger ønsket i boktitlene, la jeg til og nevnte et par: «Ikkje ver redd sånne som meg» av Sumaya Jirde Ali og «Jeg lever et liv som ligner deres» av Jan Grue – den første om rasisme, den andre om å være rullestolbruker.

I sitt svar bemerket Figueiredo, spontant og litt uventet, at titlene også kunne leses på helt annet vis. Med formuleringene «sånne som meg» og «liv som ligner deres», framhevet jo forfatterne skillelinjene.

Replikkvekslingen virket ikke så viktig da. Først seinere har jeg lurt på om de ulike tolkningene sier noe om hvorfor diskusjoner om minoriteter og identitet så ofte kortsluttes.

Jeg sikter til noe som kanskje kan kalles universalismens paradoks. Universalismen er troa på at vi mennesker er like mye verdt og deler noen allmenngyldige rettigheter, et ideal som har levd siden opplysningstida på 1700-tallet. Det er tankegods som i flere hundre år har vært et verktøy for progressive bevegelser verden over.

Paradokset ligger i at minoriteter som blir undertrykt på grunn av hudfarge, etnisitet, seksualitet eller annet, må hegne inn, dyrke og framheve disse sidene av seg selv for å få være hele og frie mennesker. En prosess som i realiteten har universelle motivasjoner og ambisjoner, ender dermed ofte opp med å framstå som «smal» identitetskamp.

Grunnen til at jeg er opptatt av dette paradokset, er at jeg har sett på meg selv som universalist så lenge jeg kan huske. Først av rein idealisme, seinere med en viss bismak og i dag av politisk nødvendighet.

Det vakre idealet støter mot en vond virkelighet.

Universell utfordring

Da Gary Stevenson var 16 år, ble han utvist. Han hadde solgt cannabis for tre pund til en annen elev. Stevenson bodde da fortsatt i Ilford på Londons østkant, i en nedslitt treroms med to søsken, en far som jobbet i posten og en lærermor.

Lite tilsa at Stevenson få år etter skulle jobbe i et av verdens største investeringsbanker: Citibank. Og i dag nøler han ikke med å sammenlikne fortida som langer og karrieren som såkalt trader.

– Personlighetstypene likner faktisk veldig. Unge menn, fulle av ambisjon og testosteron, som vil være vellykkede og tjene penger, sier Stevenson. Forskjellen, legger han til, ligger i at spillet er rigget kun for én av yrkesveiene.

Klassekampen snakker med Gary Stevenson på telefon mens han er på reisefot, mindre enn én uke før han kommer til Norge for å gjeste en samling i regi av Rødt på Rockefeller i Oslo.

Siden Stevenson hoppet av finanskarusellen i 2014, har han skrevet boka 

, en innsidehistorie fra Londons finansdistrikt City. Stevenson har også en Youtube-kanal, «Garys Economics», der han snakker om økonomi til sine 1,3 millioner abonnenter.

Metoden er å ordlegge seg som han ville gjort overfor kompisene i Ilford. Som når han trekker paralleller mellom narko- og aksjehandel:

– Når du snakker med unge menn som selger dop, er de ofte selvsikre og viser det. Men innerst inne er de klare over at de kommer fra et skakkjørt sted og ikke har en sjanse, fortsetter Stevenson.

– Mens det vi har i City og andre elitemiljøer, er en ekstremt beskyttet klasse som vet at 

hva som skjer i samfunnet, kommer de til å bli ivaretatt og, trolig, vinne.

– Tradere og langere har mye til felles

I sin siste roman skildrer Tommy Orange følgende scene: Lony Red Feather, yngstemann i en søskenflokk i Oakland i California, drømmer at han er en dominobrikke. Rundt ham strekker de andre brikkene seg, rad på rad, men de har begynt å rase – og styrter stadig nærmere.

I en sånn situasjon er det lett å tenke at man har tre valg. La seg velte over ende, gå til siden eller bli stående og skyve imot.

Dette er valg som alle dine karakterer må forholde seg til i livet?

– Ja, eller: Hvis du er en dominobrikke, er det å ta et steg til siden strengt tatt ikke en mulighet, svarer Orange på telefon fra Oakland.

Den amerikanske forfatteren, som tilhører cheyenne- og arapaho-folket i Oklahoma, brakdebuterte i 2018 med romanen «There There». Boka kom på norsk to år seinere, med tittelen «Powwow».

I fjor fulgte Tommy Orange opp med «Wandering Stars», eller «Villfarne stjerner» som den ferske norske oversettelsen heter.

Orange er også aktuell som det siste tilskuddet til kunstprosjektet Framtidsbiblioteket, som utfolder seg i Oslo-området. Forfatterkollega Margaret Atwood foreslo Orange til prosjektet, der de inviterte skriver et verk som ikke skal kunne leses før i 2114.

I arbeidet sitt utforsker Orange hvordan historiske overgrep, som folkemord og kolonialisme, forplanter seg hos enkeltmennesker. Fysisk utslettelse, kulturell assimilering, sosialt oppbrudd og individuell fremmedgjøring – med familieoppløsning og ulike former for avhengighet som følge – er noen av stikkordene.

Hva gjorde vanlige borgere da folkemordet pågikk?

Dominoeffekten

yohans@klassekampen.no

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Snakk om min heat i celsius, ikke fahrenheit / Du er i Norge nå, as far as jeg veit 

En dag i august 2022, like før Karpes ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum, befant jeg meg i garderoben til artistene Chirag og Magdi. På et av stativene hang skjortene Chirag skulle ha på seg, spesialsydd med inspirasjon fra hans røtter i India. Ved speilene sto en rad mannekenghoder med ulike kufier, et muslimsk hodeplagg, som skulle være del av Magdis antrekk.

Halvåret jeg hadde fulgt Karpe i forbindelse med et bokprosjekt, gikk mot slutten. Staben var forsvunnet til andre deler av komplekset, bare Chirag satt igjen i et hjørne. Og litt ut av det blå spurte han: Har du egentlig fått noe ut av dette greiene her?

Det han lurte på, var om jeg hadde nok materiale. Jeg svarte bekreftende. Men sannheten er at jeg også satt igjen med noe mer, som jeg ikke delte da.

 gjorde for snart tre år siden, har jeg fått en påminnelse om med debatten som Romerike Blads samfunnsredaktør Rima Iraki startet forrige uke. Da skrev Iraki en kommentar om barn av innvandrere som nå, i voksen alder, søker seg tilbake til den delen av verden som foreldrene kom fra. Dette er folk i Irakis omgangskrets, født i Norge og med høy utdanning, som vurderer å flytte til land som Algerie, Marokko, Libanon, Emiratene og Qatar.

Iraki kaller dem «eliteinnvandrere», fordi de er jurister, leger og økonomer som er vokst opp i Norge, har gjort en klassereise og fått karriere her. Men likevel er det noe som ikke stemmer i tilværelsen deres. Nettopp fordi de har kommet seg opp og fram, har de også en større forventning enn mødrene og fedrene hadde, til å være fullt ut akseptert i det norske samfunnet. Men de tror altså at de aldri vil bli helt godtatt her og vurderer derfor mulige alternativer.

Faktorer som ytre høyres frammarsj og hykleriet i Gaza spiller også inn. Donald Trumps deportasjoner og klappjakten på Palestina-aktivister i flere europeiske land har forrykket manges syn på Vesten og fått enkelte til å snakke om behovet for en «plan B», enten den heter Blida eller Beirut.

 er en av dem som har anbefalt Irakis tekst og gitt den stor publisitet. Andre har stått fram med egne historier som underbygger Irakis poeng. Hun møter imidlertid motbør fra blant andre Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys, som avfeier det hele som «svogerforskning» og mener disse såkalte eliteinnvandrerne uansett bare kan «dra tilbake dit slekta kom fra». Advokater og doktorer i Norge som fantaserer om Qatar, minner ifølge Sojtaric om de utakknemlige norske milliardærene som har stukket av til Sveits.

En annen som reagerer sterkt, er Kjetil Rolness. «Når er Norge bra nok for ‘eliteinnvandrerne’?» spør sosiologen og musikeren på Substack. «Offermentaliteten og narsissismen blant landets mest privilegerte muslimer er nå total», slår han videre fast. Rolness forstår at folk i en viss fase av livet vil oppsøke røttene, men bemerker spydig at «du skal ha det ganske ille i Norge for å drømme om selvrealisering i Libanon».

Omtrent da innså jeg at identitet ikke er et kakediagram

Sa du takk? Slik sporet samtalen om tilhørighet av

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

På kontoret til Midtøsten-forskeren Erik Skare, i et av byggene på Blindern i Oslo, henger et innrammet bilde. Skares felt er islamistiske palestinske motstandsgrupper, men fotografiet viser en kvinnelig palestinsk geriljakriger som fordyper seg i Maos lille røde.

En liten påminnelse, forklarer historikeren. Det var nemlig ikke nødvendigvis gitt at en konservativ, religiøs bevegelse som Hamas kom til å bli ledende på palestinsk side og styre Gazastripa.

Denne måneden kom Skare med boka «Road to October 7: A Brief History of Palestinian Islamism», som gir et ideologisk og politisk bakteppe for islamiseringen av palestinsk motstandskamp, samt historisk kontekst til det Hamas-ledede angrepet mot Israel for drøyt halvannet år siden.

Skare har gått gjennom tusenvis av sider med palestinsk litteratur om religion, politisk teori, moral og etikk, i tillegg til memoarer og en selvbiografisk roman skrevet av Yahya Sinwar – den nå drepte Hamas-toppen som var en av hjernene bak 7. oktober. Skare har også gjort intervjuer med flere nøkkelpersoner.

– Hva slags rolle hadde islam i den tidlige palestinske motstandskampen på 1950-tallet?

– I dag er det islamistene vi først og fremst forbinder med den palestinske væpnede motstandskampen. Men den gangen mente de at tidspunktet ikke var riktig, sier Skare.

Han minner om at hele den arabiske verden – også palestinerne – på denne tida var sterkt inspirert av den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser og hans sekulære selvstendighetsprosjekt.

Hele den politiske kapitalen til de moderate i Hamas ble utradert.

Alt dette kunne vært unngått

Den kjappeste måten å få et inntrykk av Ash Sarkar på, er å se 

. Da var den britiske kommentatoren og aktivisten 26 år, og gjestet det populære tv-programmet Good Morning Britain. Tema var Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia.

Mens Sarkar snakket om Trumps grensepolitikk, ble hun avbrutt av verten Piers Morgan. Han krevde å få vite om Sarkar hadde protestert mot deportasjonene under Barack Obama, eller «din helt Obama», som Morgan kom til skade for å si.

Sarkar så ut som hun hadde møtt en blotter. I beste sendetid på frokost-tv, utbrøt hun: «Han er ikke min helt! Jeg er kommunist, din idiot!»

I det påfølgende munnhuggeriet sa Sarkar blant annet at den kjente tv-profilen Morgan burde slutte å ty til stråmenn for å «veie opp for din egen inkompetanse som journalist».

Klippet er sett nesten åtte millioner ganger på Youtube-kanalen til Novara Media, medieplattformen der Ash Sarkar er blant redaktørene. For å sette tallet i kontekst: En tilfeldig valgt video på statsminister Keir Starmers offisielle Youtube-kanal, av hans besøk hos Trump, er sett 3200 ganger.

Sarkars gjennombrudd skjedde i et slags vippepunkt for radikale krefter i Storbritannia. Året før hadde Labour, som da var i opposisjon og ledet av Jeremy Corbyn fra venstrefløyen i partiet, gjort et uventet godt valg. Sarkar og mange andre tilhengere av Corbyn trodde på seier valget i 2019.

Men resultatet ble katastrofalt og en brutal ydmykelse for Labour og Corbyn. Og i en bok Sarkar ga ut i februar, «Minority Rule: Adventures in the Culture War», skriver Sarkar at hun kjente på et personlig ansvar. Årsaken var at hun, før valget, hadde brukt sin nye berømmelse til å argumentere sterkt for at Labour skulle stanse brexit, altså Storbritannias utmelding fra EU.

Hun var langt ifra den eneste med det standpunktet, som var i strid med flertallets ønske i folkeavstemningen i 2016. Uansett ble den konservative Boris Johnsons knusende seier over Labour, takket være hans løfte om å fullbyrde brexit, en vekker for Sarkar. «Jeg hadde glemt politikkens første regel: lær deg å telle», skriver hun.

Det er imperativt at vi drar hodene våre ut av egen ræv, skriver Sarkar.

Jo flere vi er sammen

Av alt jeg kunne irritert meg over med Alex Karp, har jeg hengt meg opp i én ting. Mangemilliardæren, som er daglig leder i selskapet Palantir Technologies, har aldri tatt lappen. Først var han «for fattig», og så ble han plutselig «for rik», har Karp sagt i et milelangt portrettintervju i The New York Times. Og det som plager meg mest med det, er ikke nødvendigvis at en 57-åring ikke kan kjøre bil – men at den samme fyren åpenbart er i stand og villig til å styre verden utfor stupet.

For det er erkjennelsen jeg sitter igjen med, etter å ha lest «The Technological Republic: Hard Power, Soft Belief and the Future of the West», som Karp har skrevet sammen med sin Palantir-kollega Nicholas W. Zamiska.

Jeg vet ikke hvor det gikk galt for Alexander Caedmon Karp. Han ble født i New York og vokste opp i et venstreorientert hjem, med en far som var barnelege og en mor som var kunstner. Han har selv kalt seg sosialist.

Karp, som er dyslektiker og har ADHD, tok en grad i juss på eliteuniversitetet Stanford og skrev siden en avhandling på Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt, om nyklassisk sosial teori – på tysk. Så arvet han penger, satset på gründervirksomhet og aksjer. Vendepunktet kom i 2003, to år etter 11. september-angrepene mot USA, da Karp var med å grunnlegge Palantir med studiekameraten Peter Thiel.

Risikokapitalisten Thiel har oppkalt selskapet, som skulle spesialisere seg innenfor avansert etterretning og overvåking, etter de magiske krystallsteinene i «Ringenes herre»-universet til J.R.R. Tolkien. Pengene kom fra Thiel selv og In-Q-Tel, et slags investeringsfond opprettet spesifikt for å fostre selskaper som kan tjene CIA. Thiel og Karp slo seg sammen, til tross for at de var politisk uenige: Mens Thiel blant annet endte opp med å finansiere Donald Trumps første presidentkandidatur og karrieren til Trumps visepresident J.D. Vance, støttet Karp Joe Biden og Kamala Harris.

Men sånn som jeg ser det, er Thiel og Karp to sider av samme onde. For å holde oss i Tolkiens verden: Thiel er kanskje Sauron, mørkets fyrste, mens Karp er trollmannen Saruman. I offentligheten framstår Karp som en elskverdig eksentriker, en type som er god for 8,4 milliarder dollar (88 milliarder kroner) og har ti boliger rundt om i verden (skihytter, ifølge ham selv), men likevel får seg til å si at han liker å leve «spartansk».

Karp kobler av med tai chi, som er en eldgammel kinesisk blanding av kampsport og meditasjon, i tillegg til pistolskyting («jeg er en kunstner med pistol», har han sagt) og, ja, langrenn. At vi har å gjøre med en fargeklatt av en bedriftsleder, blir tydelig i «The Technological Republic». Boka er nemlig pepret med referanser til alt fra filosofer som Goethe og Voltaire til komikeren Jerry Seinfeld og kultforfatteren Jack Kerouac.

Hvorfor kunne ikke Karp bare holdt seg til tai chi og langrenn?

Redd oss fra visjonærene

En historie jeg har hørt mange ganger i oppveks­ten, handler om en av pappas gamle venner og landsmenn. Ambalavaner Sivanandan, som bare ble kalt Siva, var opprinnelig bankmann i Sri Lanka. Ti år etter uavhengigheten fra den britiske kolonimakten, i kjølvannet av pogromene mot tamilene i 1958, dro han til Storbritannia. Der endte han med å bli aktivist og en viktig radikal tenker.

Siva var kjent for sin skarpe tunge. Og anekdoten er at han en dag hadde fått nok av engelskmenn som stadig sa: «Hva gjør du her? Dra tilbake der du kom fra!» Hva Siva svarte? «Vi er 

 dere var der. Med det oppsummerte Siva koblingene mellom britenes kolonialisme i sør og den påfølgende migrasjonen mot nord. I det siste har jeg likevel tenkt at utsagnet hans også kan ha en bredere, overført betydning.

I juli er det nemlig to hundre år siden det norske seilskipet «Restauration» forlot Stavanger. Målet var New York. De fleste av de 52 om bord var kvekere, som ville finne et sted der de kunne praktisere religionen sin i fred. Den tre måneder lange overfarten regnes som starten på den organiserte utvandringen fra Norge. I løpet av et hundreår reiste til sammen 800.000 nordmenn for å søke lykken i USA.

 markeres gjennom hele året, der norske emigranters fortellinger også vil knyttes til vår tids immigranter i Norge og det flerkulturelle samfunnet her. «Ett lands utvand­rer er et annet lands innvandrer, da som nå», som det heter på jubileums­nettsida. Eller for å vri litt på Sivas budskap: Vi kom hit, slik dere dro dit.

Ironien er selvfølgelig at denne hedringen av Norges utvandrere foregår samtidig som president Donald Trump hyller USAs utkastere. Deportasjonene av mennesker som Trump konsekvent kaller 

, ulovlige fremmede, har åpenbart høy prioritet. Ifølge nyhetsbyrået Reuters har flere tusen føderale agenter blitt tatt vekk fra sine egentlige oppgaver for heller å drive klappjakt på folk som skal ut.

Det betyr at etterforskere som arbeidet med å avsløre og ta pedofile overgripere, terrorister og hvitsnippforbrytere, i stedet er satt til å saumfare bakgater og raide kebabsjapper for å finne papirløse.

 de uten gyldige dokumenter som tas. Tirsdag ble Rumeysa Ozturk, doktorgradsstipendiat ved Tufts University, stoppet på gata i Somerville i Massachusetts av sivilkledde agenter. Ozturk, en tyrkisk statsborger med studentvisum, var da på vei for å møte venner som hun skulle bryte fasten med. Et opptak av pågripelsen viser at totalt seks betjenter, med caps, solbriller og masker, tar Ozturks telefon, setter på henne håndjern og fører henne vekk. Bakgrunnen er at Ozturk var medforfatter av en kronikk i studentavisa, der Tufts ledelse kritiseres for å «ikke anerkjenne det palestinske folkemordet» og for å ikke trekke investeringer i selskaper med bånd til Israel.

Ifølge CNN kom Department of Homeland Security onsdag med en uttalelse, uten å legge fram bevis, der Ozturk anklages for å ha støttet Hamas. Ozturk er i skrivende stund fengslet i Louisiana, der også den profilerte Palestina-aktivisten Mahmoud Khalil holdes fanget. Begge risikerer å bli deportert, med begrunnelsen at de truer USAs utenrikspolitiske interesser og arbeid mot antisemittisme.

Først da de var gått, gikk det opp for meg

Vi er her fordi dere var der

Den 19. september 1995 gjorde The Washington Post noe utenom det vanlige. Den amerikanske storavisa publiserte da et 35.000 ord langt manifest, «Industrial Society and Its Future», som et bilag.

Forfatteren og avsenderen var en terrorist som i 17 år hadde sendt ut brevbomber i USA. I sitt korstog mot det moderne samfunnet, hadde den uidentifiserte mannen drept tre mennesker og kvestet 23 andre. Blant målene var utvalgte universitetsfolk og flyselskaper. I det føderale politiet FBIs filer ble gjerningsmannen derfor omtalt som «University and Airline Bomber», forkortet til Unabom.

The Washington Post trykket manifestet, i samarbeid med The New York Times, etter oppfordring fra myndighetene. Den såkalte Unabomberen truet nemlig å utføre en ny aksjon om kravet ikke ble innfridd, men lovet også å avstå fra terror hvis propagandaen ble sirkulert. Blant leserne var hans svigerinne og bror, som gjenkjente formuleringene og tonen, fattet mistanke og tipset politiet.

Et halvt år seinere fant FBI Ted Kaczynski, mannen bak dokumentet, i en hytte uten strøm eller innlagt vann ute i Montanas skoger. Kaczynski var en Harvard-utdannet matematiker, som tidlig på 1970-tallet trakk seg tilbake fra omverdenen for å leve i ett med naturen. I nevnte hytte fordypet han seg i litteratur av blant andre zoologen Desmond Morris, psykologen Martin Seligman og ikke minst filosofen Jacques Ellul og hans krasse teknologikritikk.

Ifølge Kaczynski selv var det miljøødeleggelser i egne nærområder som radikaliserte ham. Han sverget hevn mot «det industriteknologiske systemet». Terrorbølgen endte fatalt for Hugh Scrutton, som drev en databutikk, reklamemannen Thomas J. Mosser og Gilbert Brent Murray, som ledet en lobbygruppe for tømmerhogst.

FBI hadde aldri før brukt så mye tid og ressurser på en menneskejakt, og rettssaken endte med at Kaczynski fikk flere livstidsdommer. Da han i 2023 tok sitt eget liv på cella, var et mørkt kapittel lukket. Nesten.

For tretti år etter publiseringen har «Industrial Society and Its Future», og Ted Kaczynski selv, fått en slags renessanse. På Tiktok og andre steder på nett der Generasjon Z ferdes, legger unge mennesker ut bilder og sitater av Kaczynski, iblant klippet sammen med videoer av forurensning, overforbruk og selskapslogoer, eller der de selv er alene ute i villmarken.

De har ikke tatt the red pill, men «the Ted pill».

På Tiktok kaller de ham «onkel Ted»

«Årets viktigste Oscar-kandidat mangler fortsatt distributør i USA»

Tidlig i filmen «No Other Land» sier palestinske Basel Adra noe som har bitt seg fast i meg: «Jeg startet å filme», forteller han, «da vi begynte å opphøre». Den unge mannen snakker om det lille bygdesamfunnet Masafer Yatta, på den okkuperte Vestbredden, og Israels forsøk på å viske ut familier som har bodd der i mange generasjoner.

Resten av filmen er en bulldoser inn i magen. Israelerne river boliger og hønsehus, lekeplassen og barneskolen, tømmer sement ned i brønnen og parterer vannrør med motorsag. Bosettere angriper landsbyene på høylys dag og soldater arresterer beboere på natta. Oppi alt dette yter Adras familie og andre motstand, samtidig som Adra og hans nye venn, den israelske journalisten Yuval Abraham, filmer og noterer det de kan.

 går av stabelen mandag, er «No Other Land» nominert til prisen for beste dokumentar. Filmen, som er et palestinsk-israelsk samarbeid med norske produsenter, har allerede fått en drøss med priser, inkludert under Berlinalen i fjor. Men i USA har den ennå ikke fått distributør, fordi ingen selskaper har villet ta i den. Dette er altså USA anno 2025: et land der årets viktigste Oscar-kandidat ikke får distribusjon, mens presidenten fritt kan spre en KI-generert video der Gazastripen har blitt Midtøstens svar på Miami Beach, med en gullstatue av ham selv.

Til The New York Times sier Yuval Abraham, som i tillegg til å være foran kamera også er en av filmskaperne, at det åpenbart er «politiske grunner» til at det har vært vanskelig å skaffe amerikansk distributør. Abraham håper likevel at etterspørselen etter «No Other Land» vil bli «så tydelig og ubestridelig», at det dukker opp en aktør «med motet som trengs» for å vise den til et bredt publikum.

Så vidt jeg vet, har også de største globale strømmetjenestene, inkludert Netflix, på et tidspunkt fått tilbud om verdensrettighetene på «No Other Land» uten å slå til. Jeg kan se for meg stemningen på Netflix-kontoret etter visningen: «Vi er her for å underholde verden», er tross alt selskapets motto. Da passer det dårlig å vise en palestiner bli skutt på kloss hold bare fordi han ikke vil gi fra seg en generator.

 ord ikke bare vært en dans på rød løper for «No Other Land». Menneskene bak filmen har likevel greid, på egen hånd, å få satt den opp på mer enn 20 kinoer i USA, i tillegg til universiteter og andre arenaer, ifølge dem selv med stor suksess. Lista over amerikanske visningssteder vokser, som er betydningsfullt fordi USA er Israels fremste støttespiller og medskyldige.

«No Other Land» har heller aldri vært mer aktuell. Siden Israel innledet en militær offensiv nord på Vestbredden i midten av januar, har 40.000 palestinere blitt fordrevet fra ulike flyktningleirer. Minst 50 er drept, blant dem en to år gammel jente ved Jenin, en høygravid ung kvinne i Nur Shams og en ti år gammel gutt i Tulkarem.

Heller ikke området som «No Other Land» handler om, har vært spart. Tidligere i februar skildret Basel Adra i detalj nye ødeleggelser på hjemstedet sitt. Som han konstaterte i magasinet +972: «Filmen vår skal til Oscar-utdelingen. Men her i Masafer Yatta, viskes vi fortsatt ut.»

Jeg kan se for meg stemningen på Netflix-­kontoret.

Ingen bønn for «No Other Land»

Spekulasjonene florerte i forkant, da Kinas president Xi Jinping mandag hadde kalt inn landets viktigste næringslivsledere til et sjeldent møte i Beijing. Den største usikkerheten var hvorvidt Jack Ma, grunnleggeren av teknologiselskapet Alibaba, sto på gjestelista.

Forholdet mellom Xi og Ma har nemlig vært iskaldt siden 2020, da sistnevnte langet ut mot statlige reguleringer under en finanskonferanse i Shanghai. Ma anklaget regjeringen for å ta lite risiko og hemme innovasjon. Kinesiske banker, hevdet Ma noe nedlatende, oppførte seg som «pantelånere».

Få dager seinere fikk et av Jack Mas selskaper som skulle på børs, Ant Group, beskjed om at godkjenningen var satt på vent. Børsnoteringen var ventet å bli tidenes mest lukrative, og ifølge Wall Street Journal var det Xi Jinping personlig som stanset prosessen.

Signalet var tydelig: Kinas entreprenører, uansett hvor store, måtte kjenne sin plass. Kommunistpartiet og dets generalsekretær Xi Jinping hadde siste ord.

Men noe har åpenbart skjedd siden sist. Rapportene fra samlingen tidligere i uka viser at Jack Ma var blant forretningsfolkene Xi tok imot. Det var også Lei Jun, direktør i Xiaomi, som er verdens nest største produsent av smarttelefoner, Wang Chuanfu fra elbilprodusenten BYD og Ren Zhengfei, sjefen i Huawei, flaggskipet blant Kinas tek-selskaper. KI-nykommeren Deepseeks Liang Wenfeng var også på plass.

Var seansen et slags speilbilde av noe vi så i januar, da USAs største tek-moguler var samlet til innsettelsen av president Donald Trump? Og hva var Xis budskap?

Det er ingen hemmelighet at deler av kinesisk næringsliv en stund har vært misfornøyde med Xis skjerpede styring av private bedrifter, spesielt innenfor teknologi og finans, og hans systematiske prioritering av Kinas statlige selskaper. Politikken har vært et resultat av et grunnleggende ideologisk skifte, initiert av Xi selv og grundig drøftet i hans egne tekster siden han tok over i 2013.

Xis dogmer støter mot de som gikk før ham.

Studiesirkel med global ringvirkning

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Hvem vant årets Super Bowl, tittelkampen i amerikansk fotball som arrangeres hver februar? Kendrick Lamar, definitivt. I pausen sto den kjente rapperen for et 13 minutter langt innslag, lagt ut mandag norsk tid, som ble sett av mer enn 133 millioner mennesker. Dermed slo han Michael Jacksons rekord fra 1993.

Symbolikken tøt ut av arenaen i New Orleans. President Donald Trump, som flere har sammenlignet med en romersk keiser, var blant tilskuerne på stadionet som faktisk het Ceasars Superdome. Hollywood-stjernen Samuel L. Jackson fylte rollen som en afrikansk-amerikansk Uncle Sam, som ønsket velkommen til «det store amerikanske spillet». Lysene på scenen var formet som Playstation-knapper, og spillerne var altså Kendrick Lamar, gjesteartister og 80 svarte dansere som var kledd enten i rødt, hvitt eller blått.

På et tidspunkt dannet danserne et USA-flagg, delt i midten av Kendrick. Under forestillingen tok også en av statistene på banen fram et sudansk og et palestinsk flagg, før han ble overmannet og ført vekk.

har handlet om at Kendrick Lamar framførte «Not Like Us», et karakterdrap av en låt rettet mot erkefienden Drake. Men tidlig i konserten hadde Kendrick også en referanse til en strofe av poeten Gil Scott-Heron, men med egen vri. «Revolusjonen sendes snart på tv / dere valgte riktig tidspunkt / men feil fyr», sa Kendrick. Han snakket nok om seg selv, men enkelte har tolket utsagnet (

) som et stikk til Trump. Uansett har Kendrick rett i at vi er vitne til en slags direktesendt revolusjon. Den kommer ovenfra og ledes av verdens mektigste og klodens rikeste: Donald Trump og Elon Musk.

Den dystopiske duoen har de siste ukene igangsatt nedskjæringer og utrenskinger i et svimlende tempo. Det hele kan virke forvirrende, men i realiteten går Trump og Musk skremmende systematisk til verks. Som når presidenten, under sitt forsøk på å bli kvitt to millioner statlig ansatte, har utstedt en ordre som vraker kollektive avtaler forhandlet fram av fagforeninger før Joe Biden forlot Det hvite hus.

Selv Trumps tilsynelatende forstyrrede handlinger, som å innsette seg selv som styreleder i John F. Kennedy Center for the Performing Arts, er politiske. Trump har blant annet sett seg lei på at det nasjonale kultursenteret har satt opp dragshow og generelt «ikke deler vår visjon om en gullalder innen kunst og kultur», som han skrev på sin egen plattform, Truth Social.

Musk, som selv har tjent seg søkkrik på kontrakter med myndighetene, gått løs på det samme statsapparatet med motorsag og slegge. Trump har som kjent gitt mangemilliardæren, som ingen har valgt, en spesialstilling i regjeringen og en egen etat – Department of Government Efficiency (Doge) – som Musk har fylt opp med folk han tidligere har jobbet med i Tesla, SpaceX og xAI.

Oppdraget er å økse arbeidsplasser Musk mener er overflødige og strupe bevilgninger til formål han ikke liker. Før noen engang rakk å si «interessekonflikt», sikret Musk seg nøklene til departementer som hans selskaper jobber opp mot daglig.

blottstiller en glemt kjensgjerning: Autoritær makt og såkalte frie markeder har gått hånd i hånd, helt siden samrøret mellom italienske fascister og liberalister som Maffeo Pantaleoni på 1920-tallet til i dag. På sitt sosiale medium X har Musk tidligere anbefalt økonomen Friedrich Hayeks arbeid, og seinest denne uka delte han en gammel video av Hayeks elev, Milton Friedman, som langet ut mot stat og skatt. Både Hayek og Friedman er vinnere av Nobels minnepris i økonomi, men har mer til felles. De anses som nyliberalismens fedre og har begge gitt råd til og hyllet antidemokratiske ledere, slik Jessica Whyte skriver i boka «The Morals of the Market: Human Rights and the Rise of Neoliberalism».

I Maga-korstoget stemples avvikere som farlige, også Kendrick Lamar

Revolusjonen ovenfra sendes direkte på tv

 i 2014, var han en ung redaktør i det nokså nystartede venstrevridde magasinet Jacobin. Den gangen sa amerikaneren at hans generasjon hadde «mistet all tiltro» til systemet i USA, og at dette skapte «en reell åpning for venstresida».

Noen måneder seinere kastet sosialdemokraten Bernie Sanders seg uti kampen for å bli Demokratenes presidentkandidat, en kampanje Sunkara og Jacobin støttet helhjertet, men uten hell. Og et drøyt tiår etter nevnte intervju har Donald Trump rukket å bli innsatt i Det hvite hus ikke bare én, men to ganger.

Når Klassekampen kontakter Bhaskar Sunkara igjen nå, er det for å høre hans tanker om den siste utviklingen i hjemlandet. Siden sist har Sunkara, i tillegg til å lede Jacobin-skuta, gitt ut boka 

 og blitt publisist med tidsskriftene Tribune og Catalyst Journal i porteføljen. Sunkara sitter også i ledelsen i den tradisjonsrike venstreutgivelsen The Nation.

– Hva mener du er den største forskjellen mellom runde en og to med president Trump?

– Det er ennå litt tidlig, men i hovedsak kan man si at Trump i den første runden sto for en nokså tradisjonell næringslivsvennlig politikk, med skattekutt for de rike og deregulering, bortsett på ett område: toll, sier Sunkara på telefon fra New York.

Han beskriver Trumps tollpolitikk den gangen som «dårlig utformet og selvødeleggende», men påpeker at den også bidro til å bryte et slags tabu i diskusjoner om handel. Dette ble tydelig da Joe Biden ble president og ikke bare beholdt, men hevet Trumps tollmur mot kinesiske konkurrenter.

– Dette er en interessant del av arven fra Trumps første periode, som faktisk førte til en forbedring av Bidens politikk. Til tross for alle feilene hans, ikke minst overfor palestinerne, mener jeg at Biden gjorde en svært god jobb med å utvikle en nasjonal industripolitikk. Han satset på hjemlig industri, noe som skapte mange arbeidsplasser, sier Sunkara.

Han framhever også at Biden faktisk prøvde å gjøre noe med monopoliseringen innenfor tek-bransjen. Men alt dette var før tilbakeslaget kom med fjorårets valg.

Har Trump autoritære ­ambisjoner? Selvsagt.

– Å kalle det fascisme er overdrivelse

Det er lett å glemme at Kina ikke alltid har vært USAs store busemann i Asia. På 1980-tallet var det faktisk Japans økonomiske og teknologiske frammarsj som skremte mest. Det toppet seg i 1987, da republikanske folkevalgte samlet seg på plenen utenfor Kongressen og smadret Toshiba-produkter med slegge.

Foranledningen var at japanske Toshiba og Kongsberg Våpenfabrikk (!) hadde eksportert sensitivt utstyr til Sovjetunionen. Opptrinnet står like fullt igjen som et symbol på en glemt handelskrig mellom to allierte, der USAs påfølgende importforbud satte en effektiv stopper for Toshibas formidable salg av databrikker i USA.

Tidlig på nittitallet kom også bøker som «The Coming War With Japan», i tillegg til Hollywood-produksjoner som «Rising Sun» – der stikk­ordene var en død kvinne, to tøffe politifolk og et japansk konsern ute etter å kapre amerikanske halvledere.

Adam Thierer listet opp disse eksemplene i Discourse Magazine i 2021, var USA midt i sitt hardkjør mot den kinesiske telekom­giganten Huawei. Noe av 

, var å blokkere Huaweis tilgang på nettopp halvledere, som er uunnværlig i produksjonen av smart­telefoner, datamaskiner og det meste annet av varer som selskapet har satset på.

Nå snakker alle om en annen, men langt mindre aktør fra Kina som har snudd nok et USA-dominert område på hodet: KI-oppstartsbedriften Deepseek, med en språkmodell som er langt billigere og mer effektiv enn Chat GPT. I motsetning til sine amerikanske rivaler som Open AI, bruker Deepseek dessuten åpen kildekode. Utfordrerens inntreden på markedet denne uka utløste et spektakulært ras i amerikanske teknologiaksjer, mens Donald Trumps KI-satsing 

Deepseek ble raskt møtt med massive dataangrep, men også mistanke om at de virkelige utviklingskostnadene må ha vært langt større og anklager om at kineserne har brukt data fra Open AI, som står bak Chat GPT, for å trimme modellene sine.

 Huawei og Deepseek har blottlagt gapet mellom USA og Kinas tilnærming til teknologisk konkurranse. Da Huawei ble svartelistet av USA, svarte de med å lansere sitt eget operativsystem og utvide porteføljen til nye områder som smartbiler og skytjenester. Samtidig har president Xi Jinping godkjent en treårsplan som skal gjøre Kina mer selvforsynt innenfor teknologi, samt en femårsplan der teknologisk selvstendighet er definert som et hovedmål for den økonomiske politikken.

For å unngå reprise av Huaweis halvlederkrise, der selskapet brått mistet leveransene fra det taiwanske selskapet TSMC, investerte staten 118 milliarder dollar i egen utvikling og produksjon av det ettertraktede materialet. Summen er at Huawei, få år etter sitt dramatiske fall fra tronen, ifølge CNN er i ferd med å gjøre «en av de mest oppsiktsvekkende tilbakekomstene i tek-bransjens historie».

sa i sin tid at Kinas knebling av internett var like fåfengt som å prøve å spikre gelé fast på veggen. I dag, et kvart århundre seinere, kan amerikanernes forsøk på å stagge sine kinesiske rivaler minne om en som bruker slegge for å slå inn en knappenål.

Teknologisk selvstendig­het er et hovedmål.

Slegge og knappenål

På lista over begivenheter i 1955 stikker enkelte ting seg ut: Elvis Presley hadde sin tv-debut. McDonald’s åpnet den første av sine nå 40.000 franchiser over hele kloden. USA sjøsatte en atomdreven ubåt, tre år før Sovjetunionen, og kunngjorde sine planer om å utvikle interkontinentale ballistiske atomraketter.

Men samme år som disse tegnene på kulturell og militær dominans kom til uttrykk i USA, skjedde noe oppsiktsvekkende helt i den andre enden av jorda, som vi kanskje først nå ser de langsiktige etterdønningene av.

Der, en skjellsettende uke i april 1955, ble Den asiatisk-afrikanske konferansen avholdt i Bandung på den indonesiske øya Java. Ledere og utsendinger fra 29 tidligere og daværende kolonier i Asia, Afrika og Midtøsten var samlet for å stake ut en egen kurs i verden.

Vertsbyen var full av relevant historie. En av de mest kjente hendelsene fra Indonesias til tider blodige uavhengighetskamp skjedde nettopp i Bandung. Under en retrett og masseevakuering i 1946 brant indonesiske styrker ned den sørlige delen av byen, framfor å la inntrengerne ta over området intakt.

I en sang om den taktiske tilbaketrekkingen, gjengitt i boka «The Darker Nations: A People’s History of the Third World» (2007) av Vijay Prashad, heter det:

Hei, hei Bandung, minnenes by / Jeg har ikke møtt deg på lenge / Nå er du et flammehav / La oss ta over igjen, kamerat

Innen tre år hadde indoneserne ikke bare tatt tilbake Bandung, men resten av sitt langstrakte øyrike. Frigjøringslederen Sukarno ble republikkens første president. Men i verdens politiske grunnvoller var større, seismiske krefter i sving. Antikoloniale bevegelser lot seg inspirere av hverandre på tvers av kontinenter og trappet opp innsatsen for å bli kvitt sine europeiske koloniherrer i land etter land.

«La oss ta over igjen» var med andre ord ikke bare en strofe fra en gammel, indonesisk sang – det var samtidas refreng i det globale sør.

USA og Vesten kjenner at et systemskifte er i gang.

Vent litt – systemet oppdateres

Samtidig som debatten om offentlig sektor igjen har rast, kunne Klassekampens lesere denne uka lese en historie fra privat sektor. Som del av 

 fortalte vi tirsdag at den danske legemiddelgiganten Novo Nordisk har truet EU med utflagging, i et forsøk på å hindre unionen i å innføre visse miljø­reguleringer.

«Slik saken står, gjelder fortsatt min dype bekymring som jeg delte med deg», heter det i en e-post fra Novo Nordisks sjef Lars Fruergaard Jørgensen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Novo Nordisk kan «bli tvunget til å stanse farmasøytisk produksjon i Europa» som følge av tiltakene, skriver Jørgensen videre, før han kommer med en dårlig skjult advarsel: «Jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.»

, er dette lyden av økonomiske muskler som flekses. I 2023 ble Novo Nordisk det største selskapet i Europa, med en markedsverdi på 4500 milliarder kroner. Det er mer enn Danmarks bruttonasjonalprodukt. Denne posisjonen har Novo Nordisk sikret seg først og fremst gjennom utvikling og salg av populære slankemidler som Ozempic og Wegovy.

Lars Fruergaard Jørgensen er et bevis på hvor langt man kan komme ved å gå stille i svingdørene. I 2023 meldte 

 at slanke­sjefen i løpet av seks år som toppleder hadde tjent 550 millioner danske kroner, tilsvarende 863 millioner norske kroner med dagens kurs, som inkluderer både lønn og tillegg som bonusaksjer.

Jørgensen leder ikke bare Novo Nordisk, men er også president i legemiddelindustriens felleseuropeiske bransjeorganisasjon. I tillegg har han en rekke styreverv, inkludert i Danmarks sentralbank. Jørgensen foretrekker imidlertid diskresjon, noe som kom til uttrykk da Novo Nordisk manet sine ansatte til å ikke poste bilder fra deres todagers firmafest på Tivoli i København. Novo Nordisk Fonden er verdens største stiftelse, med dobbelt så mye penger som Gates Foundation, og sponser 

 27 prosent av medisinsk forskning i Danmark.

Kalundborg på Nordvestsjælland har Novo Nordisk stor betydning for lokal sysselsetting og næringsliv. For ikke å snakke om Danmarks økonomi, som nyter godt av skatteinntekter fra selskapet. Men rikdommen innebærer også en risiko.

Flere analytikere frykter nemlig at Novo Nordisk kan bli danskenes Nokia. I sin tid hadde den finske mobil­giganten en tilsvarende markedsposisjon, men stupte i løpet av årtusenets første tiår og dro Finlands økonomi med seg i dragsuget.

En annen bekymring er Novo Nordisks politiske innflytelse. Uunnværligheten har gitt Jørgensens folk unik tilgang til politikere, fra Kalundborg til København, der de har diskutert alt fra byutvikling til utdanning. Som Christoph Houman Ellersgaard ved Copenhagen Business School påpeker, har folkevalgte heller ikke gjort noe med at Novo Nordisk Fonds skattefrie midler går til forskning som gagner selskapet.

Lars Fruergaard Jørgensen har selv skrytt av Novo Nordisks «superkrefter». Skal de tøyles, må selskapet gjennom en politisk slankekur. Spørsmålet er bare om noen tør.

­Dette er lyden av økonomiske muskler som ­spennes.

Privat sektor kan også bli for stor

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Årets julegave til meg selv fant jeg på bokhandelen Tronsmo i Oslo, nesten innerst i lokalet, på et bord med gode tilbud. «En odyssé. En far, en sønn og et epos», av den amerikanske forfatteren Daniel Mendelsohn, fletter sammen minst to historier: én om Odyssevs og sønnen Telemakhos i det greske episke diktet «Odysseen», og én om Mendelsohns egen, aldrende far og ham selv.

Daniel Mendelsohn er professor i gresk og har undervist en del om nettopp «Odysseen». En dag får studentene hans selskap av faren Jay Mendelsohn, en 81 år gammel pensjonert matematiker som ikke uten videre er enig i at den omflakkende Odyssevs er en helt (han er utro mot Penelope!). Og så drar far og sønn Mendelsohn på cruise, i sporene til Odyssevs på hans ti år lange reise hjem til øya Ithaka.

Yohan Shanmugaratnam

Artikler

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

– Tradere og langere har mye til felles

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Jo flere vi er sammen

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Generasjon Z har oppdaget Ted Kaczynskis antimoderne terrormanifest fra 30 år tilbake.

Ingen bønn for «No Other Land»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

Slegge og knappenål

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Hjerneteppet splitter oss

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og katastrofalt overmot. Og litt jazz.

Omar El Akkad blott­stil­ler den moralske tomheten på toppen av «imperiets næring­skjede».

Skeive støttet den britiske gruve­strei­ken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Mino­ri­teter som vil bryte ut av båsene og være hele, likever­dige mennesker, møter et paradoks.

– Tradere og langere har mye til felles

Urfolk i USA vet så altfor godt hva pale­sti­nerne nå utsettes for, sier stjerne­for­fatter Tommy Orange.

Debatten om «eli­te­inn­vand­rere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslet­telsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Jo flere vi er sammen

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «over­le­genhet» er dypt forstyr­rende lesning.

200 år etter utvand­ringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Generasjon Z har oppdaget Ted Kaczynskis antimo­derne terror­ma­nifest fra 30 år tilbake.

Ingen bønn for «No Other Land»

Et dypdykk i Xi Jinpings ideolo­giske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en di­rekte­sendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosia­listen Bhaskar Sunkara.

Slegge og knappenål

70 år etter at de var samlet på Bandung-kon­fe­ransen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slanke­me­disin.

Jeg leser om Odyssevs og Telemakhos, men tenker på Jamal og Mohammed al-Durrah.

Et gjemt rike under føttene

M.I.A. var den kule store­søst­ra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerne­skud­dene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtids­ut­sikter

Hjerne­tep­pet splitter oss

Når en niåring uten armer ikke har gitt opp, kan heller ikke vi

«Yout­u­beren Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og kata­strofalt overmot. Og litt jazz.

Omar El Akkad blottstiller den moralske tomheten på toppen av «imperiets næringskjede».

Skeive støttet den britiske gruvestreiken for 40 år siden. Det glemte arbeiderne aldri.

Minoriteter som vil bryte ut av båsene og være hele, likeverdige mennesker, møter et paradoks.

Urfolk i USA vet så altfor godt hva palestinerne nå utsettes for, sier stjerneforfatter Tommy Orange.

Debatten om «eliteinnvandrere» viser nettopp hvorfor noen av dem vil «hjem»

Vesten kunne ha forhindret utslettelsen av Gaza for lenge siden, mener forsker Erik Skare.

Alex Karps KI-drevne korstog for vestlig «overlegenhet» er dypt forstyrrende lesning.

200 år etter utvandringen til USA, som nå kaster ut folk, dro jeg til Brumunddal og fant håp.

Generasjon Z har oppdaget Ted Kaczynskis antimoderne terrormanifest fra 30 år tilbake.

Et dypdykk i Xi Jinpings ideologiske skrifter gir en pekepinn om hvor Kina og verden er på vei.

Kendrick Lamar har rett: Vi er vitne til en direktesendt revolusjon

Omtalen av Donald Trump som fascist er verken presis eller lur, tror sosialisten Bhaskar Sunkara.

70 år etter at de var samlet på Bandung-konferansen, bygger landene i sør en ny global orden.

Novo Nordisk bør få smake sin egen slankemedisin.

M.I.A. var den kule storesøstra jeg aldri har møtt. Men nå støtter hun Donald Trump

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Hjerneteppet splitter oss

«Youtuberen Jake Paul burde bokset noen runder med Muhammad Ali»

CIAs historie er full av koloniale fantasier, dødelig paranoia og katastrofalt overmot. Og litt jazz.