Mens jeg sitter og leser i «Ingensteds mitt seil» av den svenske poeten Ingela Strandberg, plinger en venn på og forteller at han er på vei til å flytte ut på landet, det er åpenbart brått bestemt, han har funnet et gammelt bruk på Nordagutu – som jeg knapt vet hvor er, som det heter, men jeg vet jo at det ligger i Telemark, ikke langt fra min venns barndomstrakter. Etter 25 år i hovedstaden er han altså på vei ut og hjem. Han sender link til annonsen, men da har allerede meldingene våre krysset hverandre: Jeg har sendt ham et bilde av Strandberg-diktet jeg akkurat satt med hodet inni. Forfalne låver fører ordet, bokstavelig talt, og roper mot diktenes aldrende jeg: «Du kunne aldri blitt noen annen, sier låvene // Du tror at du velger selv // Men vi eier deg // Fra lever til kåpe».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
