Alle har vi vel lest en og annen bok som har fått oss til å frykte sivilisasjonens kollaps. Men få drar det så langt som forsker Mads Larsen, som i sommer har ropt varsko om Vestens undergang på bakgrunn av en svensk roman.
Larsens svulstige påstander i VG om «kvinners bortsortering av lavstatusmenn» og truende «selvutslettelse» fordi vi føder for få barn, underbygges nemlig med en forskningsartikkel han har skrevet sammen med NTNU-psykologen Leif Ottesen Kennair. Her ser de på mannlige «incels» og kvinnelige «insings» (ufrivillig single), med utgangspunkt i NRK-serien «Sigurd fåkke pult» og Amanda Romares debutroman «Halva Malmö består av killar som dumpat mig».
Artikkelen har blant annet den litt pirrende emneknaggen «evolutionary literary criticism». Evolusjonær litteraturkritikk, altså.
Romares satiriske roman fra 2021 handler om 32 år gamle Amandas jakt på en mann som ikke dumper henne etter første date. Etter å ha vært litt avventende bestemmer hun seg for å endre strategi og date som om det ikke er noen morgendag, noe som fører henne innom et utvalg mer eller mindre kjipe menn.
Romares roman er en slags «Bridget Jones’ dagbok» for Tinder-generasjonen – en komisk og sår beretning fra en selverklært taper («Tror ni jag hör något på hele veckan? NEJ. Tror ni jag skriver då? JA. Borde jag gjort det? NEJ»). Men der Bridget drømte om bryllup og roser, er Amanda hypp på både kjærlighet og uforpliktende sex. Romare får godt fram markedstenkningen som råder: Amanda er en sjuer, ifølge seg selv.
Så hva sier forskningen? Amanda legger seg etter «høystatusmenn», hevder Larsen og Kennair. Ut fra evolusjonære trekk er det en feilslått strategi. Amanda utviser begrenset forståelse av «paringspsykologi», mener de: Heller enn å by seg fram, burde hun ha lagt vekt på sine evner som trofast partner og forelder. Hun burde også forstått at menn er genetisk programmert til å lyve seg til et ligg.
I artikkelen kombineres begreper fra evolusjonsbiologien med et økonomisk språk, i ord som paringsverdi (mate value). Ved å takke ja til sex raskt signaliserer Amanda at hun «ikke krever høye investeringer». Ouch! Den løsaktige atferden skader ikke bare «insings» selv: Forskerne påpeker at stadig flere ikke får «paret» seg, og siterer blant annet Elon Musk på at fallende fødselsrater er et eksistensielt problem.
I debatten har Larsen utpekt kvinnefrigjøringen som ondets rot. Det har ikke overraskende utløst sterke reaksjoner, blant annet fra forfatteren Kamilla Danielsen, som selv debuterte med romanen «Diskomus på venteværelset» i år – også den om en singel kvinne i 30-åra. Der Romares roman til syvende og sist kan leses som et moralstykke, er Danielsens debut mørkere, villere og preget av en kvinnelig råskap og frihetstrang som det har vært lite plass til i kulturen.
Begge romaner skildrer smertefulle krasj mellom ulike behov: for nærhet og frihet, for å definere seg selv og for å ikke bli funnet død i en ettromsleilighet, spist opp av katter. Friheten i å «sveipe» kan fort bli et fengsel, som når Amanda igjen og igjen blir hektet på Tinder – «kärlekens bajstunna».
Akkurat her kunne de kanskje ha fått en alliert i Mads Larsen, som også mener at datingapper har ødelagt oss. Men nei: Det er kvinners datingmakt som bør tøyles. Heller enn å konfrontere den ekstreme markedstenkningen, opphøyer Larsen den til vitenskapelig sannhet ved å snakke om paringsverdi, lavverdimenn og investeringer.
Dette er tanker som også pumpes ut til unge gutter i memes og Tiktok-dogmer – og som man kan finne kimen til i Mads Larsens egne romandebut fra 2003, den mye omtalte «Pornopung». Her er de unge mennene besatt av tall på kvinner de har ligget med, og utviser mildt sagt tvilsomme holdninger. Men skitt au: sådan er evolusjonen.