Den norske grunnloven ga allerede i 1814 usedvanlig vide rammer for hva det var lov å trykke i Norge. Enhver kunne framsette frimodige ytringer mot landets styresmakter, og forbudet mot forhåndssensur ble etablert praksis. I dagens grunnlov formuleres det slik: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.»
Teknologiplattformenes inntog snur Grunnlovens paragraf 100 på hodet. Forhåndssensur er innført for store deler av vår skriftlige omverden. De store teknologiplattformene, som Tiktok, Snapchat og Meta, tar ned norske avisers innhold uten nærmere forklaring, og vi kan bare gjette hvordan algoritmene styrer hva som vises, gjemmes eller fjernes. Samtidig overstrømmes barn og unge av skadelig påvirkning fra levende bilder.
Forrige uke inviterte Kulturdepartementet til dialogmøte mellom representanter for myndighetene, teknologiplattformer og norske medier. Under møtet ble det tydelig hvor mye norske mediers bilde av teknologiplattformene har endret seg på få år. For ikke mange år siden så man på sosiale medier som Facebook som en gyllen mulighet for spredning av eget innhold. I tillegg er sosiale medier det stedet pressen henter nye, digitale abonnenter. Den positive holdningen er nå skiftet ut med frustrasjon og frykt.
NRK og VG fortalte at deres redaksjonelle saker daglig blir tatt ned, uten forklaring, ikke minst på Facebook. Når VG rapporterer inn svindelannonser ikledd VG-logo og -typografi, får avisa avslag – med 180 dagers ankefrist. VG-redaktør Gard Steiro viste fram eksempler for Facebook-eier Metas representant på møtet, danske Laura Karstens. Hennes svar var at Meta gjør så godt de kan, men at det dreier seg om «komplekse systemer».
Steiro luftet ideen om at Meta, Google og Tiktok på forhånd kunne godkjentstemple norske, redaktørstyrte medier, ettersom stoffet de produserer allerede har gjennomgått redaksjonell kontroll. Det svarte Laura Karstens bestemt nei til, med følgende begrunnelse: Enkelte steder er medier tettere knyttet til autoritære regimer. Dessuten viste hun til et eksempel fra sitt eget hjemland, Danmark. Der har redaktøren for et presseorgan med bånd til den rasistiske provokatøren Rasmus Paludan blitt tatt opp i det danske presseforbundet. Likevel sensurerer Meta alt innhold fra dette mediet, for å slippe potensielt rasistisk innhold.
Eksempelet viser hvor langt Meta går i å være en overredaktør. Det gjør plattformen uten å være bundet av medieansvarsloven, som holder norske redaktører juridisk ansvarlige for det vi trykker. Meta har slik fått enorm innflytelse over norsk offentlighet. Gårsdagens utestenging av medier tilknyttet russiske myndigheter på Metas plattformer over hele verden, går inn i et liknende mønster.
At medier som RT (tidligere Russia Today) fremmer russiske narrativer og driver mer eller mindre skjult politisk påvirkning, bør ikke overraske noen. Spørsmålet er hvordan vi håndterer det.
I Norge har vi vide rammer for hvilke ytringer som er tillatt. De må for eksempel verken være sanne eller anstendige. Den forrige Ytringsfrihetskommisjonen, som leverte sin utredning i 1999, skriver godt om de problematiske sidene ved forhåndskontroll av ytringer. «Debatten om hvor grensene skal gå tilhører demokratiet og må derfor foregå i full åpenhet», skriver kommisjonen. «Den ytringen som blir erklært ulovlig bør paradoksalt nok bli gjort kjent slik at borgerne selv kan gjøre seg opp en mening om hvorvidt man er enig eller uenig i forbudet. Det er nødvendig for en løpende debatt om hvor grensene bør trekkes.»
I dag blir slike beslutninger i økende grad tatt i lukkede rom hos teknologigigantene. Borgerne blir redusert til en påvirkelig hop, ikke mennesker med kritisk sans og evne til å tenke selv. Vår grunnlov og praktiseringen av den har gitt oss en sunn og åpen offentlighet. Den er nå under press fra selskaper som påberoper seg de beste intensjoner, samtidig som de unndrar seg ansvar, åpenhet og regulering.