Patriarkalske og konservative strømninger, bygget på frykt, gjør innhogg verden over. De truer kvinnekampen og river skeives rettigheter opp ved rota. De vil krasjlande oss inn i en samfunnsstruktur de færreste av oss er tjent med. Vi har ingenting å vinne, men alt å tape, om vi lar en pengesterk bevegelse – drevet fram av blant annet katolske og evangelistiske miljøer, med reaksjonære ønsker for kvinner, skeive, menn, minoriteter og arbeiderklasse – få skape splid mellom de av oss som kollektivt, men på ulike vis, vil få lide under dens dominans.
Derfor er det synd at vi også er vitne til en splittelse mellom deler av kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen. I stedet for å diskutere hvem som ønsker seg en reaksjonær bølge og hvilke konsekvenser den vil få, går mange heller i fella og diskuterer på de reaksjonæres premisser. Vi forsvinner i splittende diskusjoner som egentlig er irrelevante, som toalettbruk. Det blir en perfekt storm der transpersoner blir syndebukken. De står i skuddlinja for en bevegelse som samtidig tar kvinners og andre skeives rettigheter og frihet tilbake i tid. Når kjønn blir et av de viktigste eksistensielle spørsmålene, mister vi også fokus på de faktiske utfordringene i verden: demokratisk underskudd, ulikhet og miljøkrise.
Tilbakeslaget skjer ikke bare i USA, Polen og Ungarn, men også her. Tre hendelser fra i sommer viser hvor vi er på vei. Først var det Pride. Nærmest hvert år blir det en debatt om regnbueflagg og kjønn p på denne tida. Det gjør hverdagen utrygg for mange skeive, nettopp fordi deres eksistens og plass i samfunnet blir et spørsmål i offentligheten. I år var det spesielt fokus på hvem som lærer om og bort kunnskap om kjønnsmangfold i skolen. Med utgangspunkt i at barn «skades» av å lære om mangfoldet som allerede finnes i hverdagen deres.
Om vi spoler fram til OL i Paris, endte «kjønnsdebatten» i bokseringen. Imane Khelif, en kvinnelig bokser fra Algerie, ble verdenskjent over natta. Ikke på grunn av sine sportslige bragder, men fordi mange ropte om å få se prøveresultater av testosteronnivå og kromosomer for å bestemme om hun egentlig er kvinne. Norske medier kokte over av kjønns- og sportseksperter som skapte enorm tvil om hvorvidt en kvinne hadde rett til å delta i en kvinneklasse. Khelif har alltid vært cis-kvinne. Født og oppvokst. Uavhengig av eventuelt testosteronnivå og kromosomsammensetning (noe som kan se ulikt ut for mange cis-kvinner).
Å putte «kjønnskampen» inn i bokseringen var et sjakktrekk. For det første er OL noe mange føler mye for. For det andre er nok de fleste kvinner, som meg, redde for å bli slått ned av en mann. Det ble en optimal slagmark, som nok rekrutterte mange nye medlemmer til den reaksjonære leiren. Saken viser at cis-kvinner taper i kampen mot transpersoners rettigheter.
For noen uker siden ble en kvinne angrepet i Oslo av menn fordi hun hadde hår på beina. Tygg litt på den. Du blir utsatt for vold fordi du ikke vil underlegge deg påtvungne standarder for hva kjønn skal være. Det er jo akkurat dette kvinnebevegelsen har kjempa mot i alle år.
Verden har over tid blitt tryggere for mange av oss. Skeiv som streit. Cis som trans. Det er takket være sosiale bevegelser som har kjempa fram frihet og rettigheter. Men vi ser tilbakeslag, som de jeg har nevnt her. Tilbakeslag som er sammensatte, usammenhengende og fordrer at vi kjemper sammen for å skape nye normer for mangfold. Normer som kommer alle til gode, som gjør at vi kan mobilisere flere i kamp mot faktiske utfordringer. Da kan vi ikke hoppe på syndebukk-vogna og diskutere på falskt grunnlag med ryggen til bølgen som vil ta oss i feil retning. Vi må heller prøve å akseptere noen ting vi ikke kan helt forstå, for å heller kjempe sammen for det mangfoldige fellesskapet.
Det er ikke en tredje kjønnskategori som er fienden. Det er den reaksjonære høyrebølgen som dytter kvinners og skeives rettigheter tilbake i tid, samtidig som verdens ressursgrunnlag utarmes og makt sentraliseres. For vi vet at grupper settes opp mot hverandre i autoritære regimer, som med ulike former for voldsutøvelse undertrykker en gruppe etter en annen. Vi har alt å vinne på en samla front.