Norsk presse har i dekningen av siktelsen mot Marius Borg Høibys trådt over flere etiske linjer. Høiby er siktet for trusler, vold og skadeverk. Det er en alvorlig siktelse, som nå er under etterforskning. Vanligvis venter pressa med identifisering til det er tatt ut tiltale, men i Høibys tilfelle skjedde det umiddelbart. Det førte til at den fornærmede i saken, en kvinne som tidligere ikke er omtalt i norske medier, raskt ble identifisert av utenlandsk kjendispresse. Se og Hør smalt opp bilder fra stua hennes over hele forsida. VG publiserte deler av en privat telefonsamtale mellom Høiby og kvinnen, som antakelig inngår i politiets etterforskning. Lekkasjer fra politiet er én ting. En annen er hva enkelte medier har betalt for sensasjonelle bilder av ramponerte leiligheter, kronprinsessas sønn i festmodus og snikfotografer som fotfølger både siktet og fornærmet. «Journalister har vært så pågående at jeg har måttet vurdere å ringe politi og vektere», sier kvinnens bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen til Aftenposten.
Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen vil ikke ut med hva bladet betaler for bilder. I stedet sier han til Aftenposten at det dreier seg om «en stor og viktig sak som setter vold i nære relasjoner på dagsordenen. Det er et stort samfunnsproblem, og hvis Se og Hør kan bidra til at dette ikke blir skjøvet under teppet, er vi stolte av det». Mannen mangler åpenbart skamvett. Alle, også Se og Hørs redaktør, vet at bladets omsorg for voldsutsatte kvinner våknet først da en av Norges mest kjente personer ble involvert. Se og Hørs bildeavtaler med familie og venner til kongelige er ikke bare i en presseetisk gråsone, men også et etisk overtramp. De ødelegger familier og vennskap. Ethvert bilde som finner veien til offentligheten etter en slik transaksjon, bør behandles med ytterst forsiktighet, men blir det ikke. Også bilder kjøpt av tysk skandalepresse trykkes i faksimiler i norske aviser, eller de publiseres på erfarne pressefolks Facebook-sider.
Dekningen av Høiby-saken har til dels visket ut forskjellene på kjendisblader og nyhetsaviser. I tilfellet Dagbladet og Se og Hør har dekningen gått opp i en høyere enhet. Artikkelen «Her fester Marius i Italia» er trykket i likelydende versjon på både Dagbladet- og Se og Hør-fronten. Samlokaliseringen av de to redaksjonene har åpenbart ført til delt redaktøransvar. Artikkelen viser for øvrig en avvisende Høiby, som blir oppsøkt på gata i Italia midt på natta. Vi får tro det er Se og Hør/Dagbladets sterke og nyvunne engasjement mot vold i nære relasjoner som har ført dem dit.
Civita-leder Kristin Clemet kom før helga med et hjertesukk på Facebook. Hun skrev at det tilfører «null verdi å få se et bilde eller høre et navn – annet enn for å tilfredsstille noens nysgjerrighet». Hun skriver også at pressas begrunnelser for publisering ofre framstår som bisarre. Her treffer hun spikeren på hodet. For eksempel har flere medier, deriblant VG, begrunnet det store pressetrykket med at saken har stor offentlig interesse, uten å reflektere over at det er de selv som driver den fram. Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten har argumentert for at Marius Borg Høiby selv har oppsøkt offentligheten fordi han har vært på et par kjendisfester. Alstadheim legger også langt på vei skylda på kronprinsparet for framtidige presseovertramp mot Sverre Magnus sin nye kjæreste. Ettersom hun ikke ble sneket inn en bakdør i tantas bryllup, har kongefamilien gjort henne til en offentlig person, mener han – og glemmer beleilig nok å nevne at paparazzijaget mot Håkon og Mette-Marit startet før forhold ble offentlig bekreftet.
I møte med kongefamilien blir presseetikken tøyelig som en strikk. Det hadde vært bedre om mediene sa rett ut at de var ute etter sensasjonsoppslag. I stedet blir vi servert stadig tynnere begrunnelser for etiske overtramp.
Rettelogg 4. september 2024: I første versjon så det ut som Kjetil B. Alstadheim i sin kommentar i Aftenposten ikke nevner mediebelastningen på Mette-Marit. Det gjør han, men han skriver ikke at jakten på bilder av kronprinsessen startet før forholdet var offentlig bekreftet av kongehuset.