Jeg syns jo det er grusomt, sier Mimi Bing Øverlie.
Den pensjonerte sykepleieren sitter på kjøkkenet sitt et steinkast unna Gaustad sykehus. Der har hun i hele sommer aksjonert mot utbyggingen av en dobbel vei mot det nye Rikshospitalet. Veien og anleggsveien skal gå gjennom Lindekollen, et område med 150 år gammel edelløvskog og flere rødlistede arter. Øynene gnistrer når hun snakker om det.
– Vi slåss mot Goliat. Det er jo helt forferdelig, det de gjør, å rive ned de gamle trærne. De tenker ikke på de som kommer etter oss, sier Øverlie.
En gruppe aksjonister har slått leir ved anlegget i tre måneder og har hatt flere demonstrasjoner hvor de har blokkert anleggsmaskinene. Øverlie har blitt ansiktet utad for saken.
– Det er jo fordi jeg er så gammel. De har forsøkt seg på 80-åringer, men det er ikke interessant. Når du er over 90, så blir det litt annerledes. Så jeg er på en måte blitt en slags maskot, sier hun med et skeivt smil.
Fine familier og frie kår
Øverlie vokste opp på Berg på Oslo vest. Begge foreldrene kom fra fine bergensfamilier. Mormora var niesa til Edvard Grieg. Det finnes et bilde av Mimi sammen med enka hans Nina Grieg. Farfaren var en kjent borgermester og faren var direktør ved Hanseatisk museum. Da foreldrene ble skilt flyttet mora til Oslo og tok med seg Mimi og broren.
– Faren min var en rundbrenner. Etter skilsmissen tok pengene til mor slutt, så hun måtte flytte inn i andre etasje hos en familie. Hun kjøpte knuste egg billig på Eggsentralen og lagde kaker som hun solgte til naboene.
Moren fikk nervesammenbrudd flere ganger og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. Andre voksne måtte ta hånd om Mimi og broren.
– De vi bodde hos, tok seg av oss. De var utrolig gode naboer.
Hun opplevde ikke at omgivelsene tok avstand da mora var psykisk syk. Tvert imot stilte folk opp for henne og broren.
– Det at hun var skilt, var mye verre. Overlæreren min kommenterte det, og en venninne fikk ikke lov til å leke med meg. Det var andre tider.
Øverlie beskriver mora som et elskelig vesen som ga dem en fri oppvekst.
– Moren min syntes at broren min og jeg var verdensmestere. Hun hadde sånn tro på oss.
Den borgerlige bakgrunnen fulgte mora hele livet.
– Hun syntes LO var en vederstyggelighet.
Sykepleien og den store verden
Øverlies autoritetsforakt kom til uttrykk fra veldig tidlig alder. Som barn bodde de rett ved Tåsen sykehjem som tyskerne hadde tatt, og hun gikk dit og rev ned flagget deres.
Hun begynte å studere sykepleie på Ullevål sykehus i 1952, og syntes det var altfor strengt. Da hun protesterte, ble hun kalt inn på teppet.
– Da sa rektor til meg: «Du har ikke noe i sykepleien å gjøre. Du kan bare slutte.»
Hun tar en kunstpause og retter opp ryggen.
– Da tenkte jeg: Ikke faen! Også ble jeg i 47 år.
Hun syntes de andre sykepleierstudentene var enspora og for lite opptatt av verden rundt dem.
– Jeg husker da det var store oversvømmelser i Nederland og det var en innsamling. De andre visste ikke noe om det. Jeg var så sjokkert. Jeg har vært opptatt av det som skjer rundt i verden.
Øverlie møtte mannen sin via felles venner.
– Han var en veldig pen mann.
Han vokste opp i Ullevål hageby og var 13 år eldre enn henne.
– Jeg tenkte: Han må være en god mann for mine barn. Og det var han. Han var utrolig. Han sto opp om natta, stelte dem og skiftet bleiene. Han var enestående. Vi hadde et godt liv.
Han hadde vært en av gutta på skauen før de møttes. Eller «guttene på skogen» som mora hennes sa, med sine bergenske en-endinger.
– Hun var så stolt av at han var med der.
Et liv med Ullevål
Ullevål sykehus har vært en åre gjennom hele Mimis liv. Barna hennes gikk i barnehagen der og gråt da de måtte slutte. Hun mener selv at hun ikke var en spesielt flink sykepleier.
– Jeg var en middelhavsfarer. Men jeg hadde kanskje noen andre kvaliteter.
Hun har en nøktern tone når hun forteller om hvordan hun ble «dyttet oppover i systemet» og gikk fra sykepleier til assisterende sjefsykepleier. Til slutt endte hun som klinikksjef på kirurgen.
– Å være kvinne, sykepleier, og lede kirurgen. Det var tøft, det. Kirurger er så brutale, helt andre typer enn indremedisinere. Jeg måtte sette dem på plass flere ganger. Men det var innmari gøy.
Størstedelen av livet hadde hun stemt borgerlig, men da hun var i 60-årene, ble hun omvendt til venstresida av sine ansatte.
– Som klinikkoversykepleier hadde jeg mye med de tillitsvalgte å gjøre. Forbundet der var veldig flinke. Han var så god, jeg ble så imponert. Så da begynte jeg å snu. Nå stemmer jeg Rødt.
Da Øverlie gikk av med pensjon kom det en tidligere klinikksjef som hun hadde kranglet mye med, og sa at han ville «ha henne malt».
– Da sa jeg: I så fall skal det være like stort som det største av overlegen. Hvis ikke kan det være det samme.
Nå henger det et maleri av henne sammen med tidligere sjefer og professorer ved sykehuset, som eneste kvinne.
Da det ble kjent at Oslo kommune ville legge ned Ullevål sykehus, var Øverlie en av dem som mobiliserte til det som ble hetende Folkeaksjonen Redd Ullevål sykehus.
– Jeg leide et lokale på John Colletts plass ved Blindern, hvor vi delte ut brosjyrer og informasjon om nedleggelsen. Der ble jeg sittende hver dag i det som ble hetende «Mimi-bua».
Protestcamp på Gaustad
Sammen med mannen og barna har hun gått på fotturer i hele Norge. Hun reiste til Samarkand for å se den gamle Silkeveien. Hun har gått pilegrimsleden i Santiago flere ganger og vært på Kilimanjaro.
– Jeg har et sterkt forhold til naturen. Den er viktig for oss på så mange måter.
Den lille skogen ved Gaustad sykehus skal fjernes for å legge en ny anleggsvei til det nye Rikshospitalet. De gamle lindetrærne har en direkte kopling til stedet de er plantet på.
– Da de bygget Gaustad sykehus var det en psykiater og en arkitekt som reiste rundt i Europa for å se hvordan de psykiatriske pasientene skulle ha det. Og de var veldig opptatt av at de skulle ha natur rundt seg.
Mange av aktivistene i folkeaksjonen for Ullevål er tidligere ansatte ved sykehuset. Flere av dem har nå barrikadert seg blant trærne. Øverlie er nå del av en lidenskapelig og sammensatt gjeng av unge og eldre miljøaktivister.
– Det har vært veldig interessant å bli kjent med så mange nye mennesker.
Hun stopper opp og blunker litt.
– Men vi er jo mest gamle damer, så vi blir kalt for Demenskoret.
Aksjonsgjengen har nå tatt saken til tingretten. Den tidligere klinikksjefen har blitt arrestert tre ganger. Det har hun tatt med knusende ro.
– Jeg var ikke engstelig, jeg sa bare at jeg ikke kom til å rikke meg. Og at jeg er beinskjør, så de måtte være forsiktige og bære meg på en stol. Det har de gjort hver gang.
For framtida
Mormora til Øverlie var antroposof og møtte Rudolf Steiner. Selv er hun agnostiker, men har sterke meninger om sitt siste ritual.
– Jeg vet hvordan jeg skal ha begravelsen min. Jeg vil at de skal spille «When the Saints Go Marching In». Den er så flott. Jeg forestiller meg at jeg er en av helgenene.
Hun gestikulerer som om hun marsjerer gjennom kirka.
– Også vil jeg ha «Ved Rondane» av Grieg. Til å forrette skal jeg ha en sykehusprest jeg kjenner som begynte på Ullevål da jeg jobbet der.
– Ville mora din vært stolt av det du gjør ved Gaustad?
– Nei, absolutt ikke. Hun var veldig lovlydig. Jeg gjør det for etterslekta. Det er det som er viktig for meg nå.