Det er sommeren 1970, og vi sitter på et shabby somletog fra Tanger til byen hvor Ingrid Bergman og Humphrey Bogart ikke fikk hverandre: Dar-el Beïda – det hvite hus. Og der får vi sjokk når en drosjesjåfør med fez snakker norsk til oss – han har seilt på norsk båt under krigen og tar fram et foto: På dekket med vennene Kjell, Reidar og Ivar. «De beste kammerata mine», sier han og blir fuktig i øynene. Jeg klapper han på armen i sympati.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
