DebattGaza

Håp og tru

Karoline Einang (Skribent)

Kor lang levetid har eit håp, eigentleg? Går det ut på dato, som ei mjølk som har stått for lenge bakarst i kjøleskåpet? Visnar det kanskje vekk og døyr som syrinar i hagen til bestemor ein gong i midten av sumarferien? Ingen er evig, sa dei i naturfagstimen på ungdomsskulen og både håp og syrin nikkar sørgmodig med nakken bøygd, for som ein fe kan heller ikkje dei leve utan at mange nok av oss trur. Ha tru, sa dei i kyrkja – trur eg, det er lenge sidan eg har vore innom å sjekka, men dei sa det ein gong i alle fall, og kan ein tru utan å håpe og håpe utan å tru? Tru på kva, lurer vel alle, og svaret det har ingen, men kanskje er tru på håpet nesten politisk og religiøst nøytralt og for alle. Eg trur vi må halde på håpet, for dersom vi skrur det av, let det gå ut på dato, let det visne vekk og døy då vil ingen lengre bry seg, og Gaza vil kunne forsvinne saman med blada på syrinane i hagen ein gong i løpet av sumarferien. Og då er det for seint å så nye frø, så nytt håp, så ny tru på fred.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bolig

Krympende bolig­standard

I Klassekampen 11. juli har Marte Michelet en viktig kommentar til regjeringens ferske plan for å få flere boliger. Når kommunalministerens løsning er å senke standarden for hva som er en akseptabel bolig, går tankene til dystopien til Genesis i albumet «Foxtrot» fra 1972: «This is an announcement from Genetic Control: It is my sad duty to inform you of a four-foot restriction on humanoid height.» «It’s said now that people will be shorter in height, they can fit twice as many in the same building site.» Det er svært langt fram til en slik virkelighet, men Bjørnar Skjæran legger fram en oppskrift som angir en kurs som dessverre lokker fram dystre assosiasjoner.

Mads B. Nakkerud
Ministrenes mester

Politikk handler ikke om terninger

Klassekampen vurderer i sommer statsrådenes innsats med terningkast. Så langt har juryen gitt flere seksere på terningen. Artiklene som hører til, der både folk fra de ulike fagfeltene statsrådene jobber med, og ulike synsere med blikk utenfra bidrar, gir nyanser og ulike perspektiver. Flere av statsrådene som har fått seksere på terningen, har mange store grupper innenfor sitt fagfelt som ikke er fornøyde. Arbeidsminister Kjersti Stenseng har mange misfornøyde trygdemottakere og innvandrere som nå kanskje må se langt etter familiegjenforening. Utdanningsminister Kari Nessa Nordtun har en misfornøyd fagforeningsleder i Geir Røsvoll fra Utdanningsforbundet som etterlyser de store grepene for å bedre lærernes arbeidssituasjon. Samtidig har statsrådene også gjort positive ting som det er naturlig at vi på venstresiden roser dem for. Som lærer vurdererjeg en elevprestasjon til karakter seks om jeg ikke finner noe å utsette på prestasjonen, kanskje om det er noen få småting jeg reagerer på.

Are Øverseth Blomfeldt
Georgia

Å forklare er ikke å legitimere

Forrige måned skrev jeg i Fokus om Kaja Kallas’ forslag om å knytte russisk tilbaketrekning fra Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria til en framtidig fredsløsning i Ukraina. Jeg mente det er farlig når EUs utenrikssjef slår sammen konflikter med ulik historie og ulikt konfliktmateriale. Et gjennomgangstema i reaksjonene er at man ikke bør sette seg inn i russisk tenkning, fordi man da løper fiendens ærend. Som utenriksjournalist er jeg forsiktig med å flagge meninger, men dette går til kjernen i faget. I et demokrati utformes politikken gjennom opplyst debatt, som forutsetter uavhengig utenriksjournalistikk. Presset mot journalister i krigstid er kjent fra Phillip Knightleys «The First Casualty» (1975): De forventes å støtte sin side og ikke vise at motparten kan ha rett i enkelte spørsmål. Maka Dolidze (11.

Ragnar Skre