Anmeldelse

Hviskeleken

Tolkningstradisjonen er kanskje utdatert, men Beethoven kan knapt spilles bedre.

Magnus Andersson
ANTJE WEITHAAS: Tysk fiolinist med godt grep om Beethoven. Foto: Kaupo KikkasANTJE WEITHAAS: Tysk fiolinist med godt grep om Beethoven. Foto: Kaupo Kikkas

Beethoven

Violin Sonatas Nos 1, 5, 6 & 10

Album

Antje Weithaas (fiolin), Dénes Várjon (klaver)

CAvi-music

Egentlig har jeg vel nesten gitt opp Beethovens kammermusikalske verk på moderne instrumenter. Selv ikke den største giganten skrev «evig» musikk, i betydningen at uttrykkene og de musikalske fortellingene er tidløse. Mange teksturer åpner seg kun med instrumenter fra Beethovens tid, og tonespråket fremstår fremmed med stålstrengede fioliner og flygler store som panservogner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.