I det rikholdige utvalget av dystopier som kan ødelegge folks nattesøvn, står økofascisme ikke øverst på listen min, men PST har allerede advart om den snikende faren, og nå lar Liv Mossige sannelig sin fjerde roman, «Eels have», handle om fenomenet. Tittelen er tatt fra et dansk, så vidt jeg forstår fiktivt økokollektiv, dit Ma, enslig norsk mor, og sønnen Bill kommer flyttende for å underkaste seg en hverdag der mekaniseringen av landbruket er spolet tilbake til hesten, vannklosettet erstattet av utedoen, små barn kan få utlevert en brukt ytterjakke med jordslag på, mobil og nettbrett er vederstyggeligheter og så videre. På overflaten ånder det hele av respektabel bekymring for jordas bærekraft, men under lokket bobler et ufyselig brygg av irrasjonalisme, rasisme, den sterkestes rett og forakt for svakhet – holdninger som en nesten må tilbake til gammelnazistenes Blut und Boden for å finne den beste parallellen til. Skjønt vår tids MAGA-konspirasjonsteoretikere er vel heller ikke helt fremmede for tankegodset?
Liv Mossiges finstemte roman åpner luker inn i økofascismens skrudde psykologi.
Mørk hage
