Fangstkvinne 26. nov.
Budkrig Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at jeg skylder mekleren noe. Jeg selger leiligheta mi, og vanligvis omgås jeg ikke folk med spisse sko, vaffelmønster over ryggen og en blank dokumentmappe under armen – du vet, klær som diskret sier jeg har penger, i hvert fall når du er vant til at det er andre former for kapital som gir status.
Men nå merker jeg jo hvilken ærefrykt jeg har for penger. Sleng på min evige higen etter å bli likt, ikke være til bry og please i sosiale settinger, og vips, mekleren har fått seg en logrende hund som har lært seg å hoppe hver gang penger nevnes.
Det hjelper jo at mekleren alltid haster ut døra snakkende i handsfree. Meg ringer han bare fra bilen. Alltid på farta, jeg er heldig som får fem minutter med ham. Jeg får uansett ikke med meg hva han sier gjennom den knitrete Tesla-mikrofonen, så han får et ekstra informasjonsovertak der.