Når jeg tenker på 1920-årenes Paris, vandrer tankene mine unektelig til den litt søtladne Woody Allen-filmen «Midnight in Paris»: Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald drikker og mingler seg gjennom byens dunkle barer, eller besøker Gertrude Steins salong, hvor de møter Pablo Picasso og hans elskerinner. Fyll og kreativitet går opp i en høyere enhet, og fattigdommen blir aldri verre enn at den er litt glamorøs. Hemingway skildret selv den myteomspunne Paris-epoken i memoaren «En varig fest» (1964), som er full av nostalgi og sladder, for eksempel om Fitzgeralds peniskomplekser. Gertrude Steins «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi» (1933) gir komiske beskrivelser av alle slags genier og middelmådigheter som frekventerte salongen i Rue de Fleurus.
Jean Rhys’ storbyromaner er gnistrende portretter av mellomkrigstidas flakkende kvinneliv.
Elskelige dagdrivere
