Hun sang for seg selv: «Mitt liv, min kropp, ja til selvbestemt abort.» Vi hadde vært i 8. mars-tog – som hvert eneste år, foruten det året jeg hadde termin på kvinnedagen med hennes bror. Det har jeg gjort fordi jeg vil hun tidlig skal flaskes opp på feminismen. Men jeg følte også hun burde skjønne hva hun gjentok. Så jeg sa: «Du vet hva det betyr? At det er viktig at damer som ikke vil ha barn får gå til legen og ta bort barnet i magen, så de ikke skader seg hvis de må gjøre det selv.» Jeg visste jeg var på dypt vann når hun snudde seg: «En mamma som tar bort barnet i magen?» Ja, sa jeg, men det er egentlig ikke et barn: «De gjør det så tidlig, lenge før det har blitt et barn.»
Er det en krenkelse av kvinner å ha mekanismer som tar hensyn til fosteret?