KonsertOpera

Ikke folkelig nok

Noen ganger kan operaregien blir for smart.

Magnus Andersson
FOLKEOPERA: Det synges på Söder. Foto: Mats BäckerFOLKEOPERA: Det synges på Söder. Foto: Mats Bäcker

Ralph Benatzky

Hotell Vita Hästen

Regi: Staffan Valdemar Holm

I rollene: Stina Ekblad, Jonas Karlsson, Lennart Jähkel osv.

Folkoperan, Stockholm 23. mars

Ved flere anledninger har jeg fremsnakket folkeoperaene i større kulturbyer. Ofte mangler de fast ensemble og kan dermed invitere spesielt utvalgte sangere og musikere. Husene kan ta seg av både alternativt repertoar og det litt «lettere» i operalitteraturen. Man kan også se på de kanoniserte verkene med andre briller, gjerne innstilt mot underholdning. Jeg vil fortsette å forsvare folkeoperaene generelt, og Folkoperan på Söder i Stockholm spesielt, selv etter at jeg sett en helt middels forestilling.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.