Se for deg en rolig gate i et ambassadestrøk i en pulserende storby.
Se for deg at en bygning i denne gata – et konsulat med diplomater – blir sprengt i fillebiter av missiler fra et jagerfly.
Det skjedde mandag, da Israel angrep Irans konsulat i Syrias hovedstad Damaskus. I ruinene lå sju drepte mennesker.
En av de drepte var general Mohammad Reza Zahedi, en av de øverste offiserene i den iranske revolusjonsgarden.
Angrepet på konsulatet føyer seg inn i en lang rekke israelske attentat mot fienders høytstående ledere.
Rakettangrepet mot et diplomatisk hovedkvarter er likevel noe nytt, en grov eskalering og et brudd på både folkerett og uskrevne regler for en lang lavintensitetskrig mellom Israel og deres fiender i den såkalte «motstandsaksen»: Iran, Syria, Hizbollah i Libanon og houthiene i Jemen.
Så hva er det egentlig Israel driver med?
Skal vi tro analytikere som amerikanske Jon Hoffman ved Cato Institute, er planen til Israels statsminister Benjamin Netanyahu intet mindre enn å «med vilje» utløse en regional «fullskala-krig».
En hardt politisk presset Netanyahu vet, skriver Hoffman, at han «er ferdig» så fort krigen på Gaza er over. Derfor er han isteden «tilbøyelig til evigvarende, og utvidet, krig».
Sånt skremmer ikke minst den amerikanske analytikeren fordi en større krig vil bety at USA, som holder sin beskyttende hånd over Israels Gaza-krig, raskt vil trekkes med.
Men kan dette virkelig stemme? Vi Israel, midt i en situasjon hvor de allerede har angrepet Gaza i seks måneder, ha mer krig? På flere fronter?
Vi ringer professor i historie ved Universitetet i Oslo og Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage.
Hun sier det egentlig, intuitivt, virker alt for drøyt og ufattelig at Israel – som har blitt stadig mer internasjonalt isolert – ønsker seg en enda større krig
Likevel, sier hun, så er det veldig vanskelig å se angrepet i Damaskus som noe annet enn nettopp det: Netanyahus forsøk på å utløse en større konflikt med Israels ytre fiender.
Målet? Det er innenrikspolitisk, og handler om stilne det presset som nå igjen vokser internt i Israel.
Før Hamas-angrepet 7. oktober og Israels påfølgende Gaza-massakre – den som av eksperter ofte omtales som et folkemord og etnisk rensing – ble Israel herjet av store protester mot Netanyahu.
Men da krigen begynte forsvant folk fra gatene. Nå kan det ifølge ekspertene virke som om en desperat Netanyahu forsøker å gjenta «suksessoppskriften».
Presset mot Netanyahu vokser nemlig nå igjen i gatene. I helga raste titusenvis av mennesker mot regjeringens manglende evne til å hente de israelske gislene hjem. Samtidig møter Netanyahu også stort sinne mot lovendringen om ultraortodokse jøders fritak fra militærtjenesten.
Men dersom det stemmer at Netanyahu ønsker seg en større krig for å stilne kritikken: Vil han lykkes?
Forhåpentligvis ikke. Og blant analytikere er det enighet om at verken Iran eller Hizbollah – som begge forsøker å holde sine udemokratiske regimer på beina, samtidig som man slikker sårene etter årevis med krig i Syria – ønsker seg noen krig med Israel.
Men til Financial Times sier lederen for Chatham House sitt Midtøsten-program, Sanam Vaki, at angrepet på konsulatet i Damaskus «er det mest alvorlige til nå». Av den typen som kan tvinge fram en iransk motreaksjon.
I går sa Irans president Ebrahim Raisi at «denne forræderske forbrytelsen vil ikke gå ubesvart». Samtidig holdt Irans utenriksminister USA medansvarlig for angrepet.
En slik eskalering skjer etter at Iran egentlig, etter indirekte samtaler med nettopp USA, har bidratt til å dempe et høyt konfliktnivå i regionen. Iranerne har ikke minst lagt bånd på sjiamuslimske grupper som har angrepet amerikanske baser i Irak, Syria og Jordan.
Men med Israels konsulatangrep rives slike bånd i stykker. Kort tid etter angrepet i Damaskus kom det – for første gang på en måned – meldinger om at en amerikansk base på grensa mellom Syria og Jordan ble angrepet med kamikazedroner.
Netanyahus opptrapping mot Iran er dermed også en ny langfinger til presidenten som sitter med makta til å stanse både massakrene i Gaza og hindre mer eskalering i Midtøsten, USAs Joe Biden.
Så hva nå, Joe?