Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

#000

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Da Norge skulle spille kvartfinale i VM mot England, startet dagen med et slag i trynet. Flyet jeg skulle ta fra Cancún til Miami, var fire timer forsinket. Der jeg sto i et salig troperegn og ventet på en drosje til flyplassen, innså jeg at jeg ikke kom til å rekke den største idrettsbegivenheten i norsk historie. Ja, både været og denne potensielle personlige katastrofen var virkelig dårlige tegn.

Livets såkalte tilfeldigheter ville ha det til at jeg var på familieferie i Mexico, med kone og to barn. Da Norge slo Brasil i New Jersey, hadde jeg sett kampen og de ville bildene fra Oslos gater på en trivelig, men glissen strandrestaurant, mens dattera hørte på lydbok og spiste pannekaker med Nutella ved siden av meg.

Det var da jeg innså at kvartfinalen skulle spilles i Miami, og at det bare var en to timers flytur nordover. I meldinger skrev venner at dette var en «no-brainer», og jeg sendte kyss og klemmer til både kone og Fifa, som innfridde min bønner om henholdsvis en bitte liten pause fra bassenglivet og en pressebillett til kvartfinalen i Miami.

Alt var timet og tilrettelagt, alt var duket for et nytt VM-eventyr i USA. Men da jeg, kledd i norsk landslagsdrakt, forlot hotellet med en taxisjåfør som ville «ro», kom altså beskjeden: American Airlines måtte mekke på flyet jeg skulle ta. Dermed ville jeg først være framme i Miami fem minutter etter at kampen hadde startet. De hadde heller ikke noe annet fly å sette meg på, og det fantes ikke andre avganger som ville ta meg til Miami i tide.

«Aiaiai, no bueno», som taxisjåføren hadde sagt det.

Der kunne kvartfinaledrømmen dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner, mens vi så at Mexico dessverre tapte mot England, minnet meg på at om man skal til Miami, kan man også fly til et sted som heter Fort Lauderdale.

Og velsigne min nye meksikanske venn: På tavla i avgangshallen så jeg at flyselskapet Jetblue skulle fly til denne mer anonyme byen om noen timer. Da ville jeg lande 1 time og 45 minutter før kampstart. Det var ikke tvil om at det ville bli knapt med tid. Og flybilletten var forferdelig dyr. Men det måtte bare gå, og sammen med en enten flaggforvirret eller køddete flyplassbarista som skrev «Go England!» på kaffekoppen min, ba jeg til fotballgudene om at jeg måtte få rekke nasjonalsangen.

Jeg kom meg på flyet og leste en NRK-tekst om at England kanskje burde få vinne, og at Norge kanskje ikke hadde godt av mer fest og seier. Hva var dette for tapermentalitet?

Kvartfinale­drømmen kunne dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner.

En lang dags ferd mot tap og ære

Mens vårt eget felles håp lever videre før kveldens kvartfinale mot England, endte VM i pinlig fiasko for vertsnasjonen USA. Og kanskje må Donald Trump ta noe av skylda?

Det så lenge så lovende ut for det amerikanske laget. De knuste Paraguay i en vanskelig åpningskamp og var det første laget som sikret avansement etter en overbevisende 2-0-seier mot Australia. I sekstendelsfinalen lekte de seg forbi Bosnia. Den amerikanske drømmen om noe stort vokste.

Men i kampen mot Bosnia fikk lagets toppskårer Folarin Balogun rødt kort. Dermed måtte spissen, slik det følger av Fifas regler, stå over åttedelsfinalen mot Belgia. Men da Trump, som til nå hadde holdt seg i bakgrunnen i VM, hørte om denne uretten, bestemte presidenten seg for å blande seg inn. Han ringte sin gode venn Gianni Infantino, Fifa-sjefen som ga Trump en absurd fredspris i fjor. Kort tid etterpå kom nyheten om at Fifa hadde trukket Baloguns suspensjon tilbake.

Fra Det hvite hus tok Trump selv skamløst æren for at USA likevel kunne bruke juvelen på topp i kvartfinalen mot Belgia.

Belgierne raste. Det europeiske fotballforbundet UEFA raste. Verden raste. President for Norges Fotballforbund, Lise Klaveness, mente Fifas avgjørelse rokket ved selve integriteten til fotballen.

Ja, ved hjelp av Infantino utviste Trump og amerikanerne – denne gang i fotballen – samme forakt for regler og rettferdighet som så ofte ellers på den internasjonale arena. Igjen brukte de tilsynelatende rå makt til å tjene egne interesser.

Og det er knapt en overdrivelse at, slik Irans skadefro fotballforbund skrev på sosiale medier, «en hel verden jublet» da USA på «ydmykende» vis røk på trynet ut av sitt eget VM.

På tross av Trumps innblanding ble amerikanerne, med Balogun på topp, utklasset 4–1 av Belgia. Eller kanskje nettopp på grunn av den?

Forskjellen på USA før og etter ­Balogun-affæren var påtakelig.

En hel verden jublet da USA røk ut av sitt eget VM

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

– Vi lever i en forferdelig verden, sa Ståle Solbakken midt i gledesrusen etter at Norge hadde slått ­Elfenbenskysten på tirsdag.

Dette sitatet traff meg overraskende hardt, som en sein sklitakling bakfra. Solbakkens alvor dro meg et øye­blikk ut av den euforiske fotball­bobla jeg hadde levd i de siste ukene.

Solbakken hadde jo rett. Verden er ofte grusom. Den er ofte forferdelig. Men hvorfor kom Solbakken trekkende med dette nå?

Den norske landslagstreneren la imidlertid umiddelbart til: «Men vi er sammen om noe i Norge nå», og kalte det som skjer, «en nasjonal begivenhet». Det var som om han ville understreke verdien av det vi er vitne til, og minne oss på at vi står midt i noe helt unikt og historisk. Solbakken har selvfølgelig rett i det også.

Jeg er tilbake i Norge etter to fantastiske uker på VM-tur i USA. Resten av mesterskapet skal jeg følge på tv på familieferie. Kampen mot Elfenbenskysten så jeg sammen med familie, barn og naboer som hadde rigga til storskjerm ute foran huset på Nesodden.

Å hevde at dette var en like sterk opplevelse som å være til stede på stadion i USA, ville være en løgn. Men det var jaggu ikke langt unna der jeg løftet den jublende sønnen min i rød landslagsdrakt mot sommerhimmelen etter at Erling Braut Haaland hadde gitt Norge 2–1.

Og da kampen var over, satt til og med den ene naboen, som hadde lovet at hun aldri i livet skulle ro, smilende på bakken mens hun ivrig tok rotak i lufta midt i et hav av glade barn og venner. Fra den andre sida av gata ropte en annen nabo at «nå drar jeg inn til byen!», og på tv-bildene fra Oslo sentrum kunne vi se titusenvis av mennesker som alle var med på samme fest.

Også de mindre fotballinteresserte, tvilerne og etternølerne, trekkes med nå. I intervjuet etter kampen satte Haaland ord på det jeg selv kjente på.

Vi skal huske hvor vi var. Minnene skal leve for alltid.

En sval sommerdag mellom to av Norges VM-kamper leier jeg en bil og kjører nordover fra Boston mot Maine. Jeg har en dag til overs og vil bruke den til å sjekke ut et av USAs mest spennende politiske fenomener. Det er en valgkamp som har blitt det kanskje fremste symbolet på en større strid om sjela og framtida til Demokratene, i kampen mot Donald Trump og Republikanerne.

I Maine, en liten, rural delstat ved Atlanterhavskysten, leder nemlig den skandaleforfulgte østersbonden og tidligere krigsveteranen Graham Platner et politisk opprør som skaper bølger over hele USA. Med støtte fra blant annet Bernie Sanders påførte 41-åringen Platner tidligere i juni Demokratenes partielite et oppsiktsvekkende nederlag i primærvalget. Det ble også en ny seier for ei venstreside og ei grasrot som går til opprør mot egne partiledere, milliardærene og Israel-venner.

Platner vil kjempe for høyere lønninger, offentlig helsedekning, sterkere fagforeninger og billigere boliger, og han vil kjempe mot milliardærmakt og ulikhet. Partieliten forsøkte å felle ham ved å grave i den brokete fortida hans. Det førte ikke fram. Nå håper mange på venstresida at Platner skal bli et bevis på at venstrepopulisme kan vinne også utafor liberale byer.

Men da må Platner først beseire en av republikanernes lengstsittende senatorer, Susan Collins, i kongressvalget i november. 73-åringen har sittet i Senatet siden 1997 og bekjempet alle utfordrere. Nå viser målingene omtrent et dødt løp mellom de to. Om Platner vinner, kan Demokratene frata Donald Trump kontroll over Senatet. Republikanerne har derfor trappet opp angrepene mot Platner som Demokratene startet.

Republikanerne uroer seg ikke minst over at Platner ikke bare engasjerer unge, liberale folk, men at han ifølge rapportene også trekker til seg mer konservative velgere som har stemt på Trump.

Det er slike sagnomsuste velgere jeg leter etter der jeg kjører nordover gjennom grønne skoger, forbi bensinstasjoner og fastfood-restauranter med drivstoff og burgere som er dyrere enn på lenge. Jeg stopper i den gamle tekstilbyen Sanford. Den ligner på mange amerikanske småbyer jeg har besøkt før: grå, sliten og konsentrert rundt en hovedgate der mange av butikkene er nedlagt.

En liten bokhandel holder åpent. Innenfor treffer jeg eieren Marie og hennes frivillige Sharon, to kristne damer i 70-årene. De kaller seg begge for politisk uavhengige, det vil si velgere som flyter mellom de to store partiene. Begge misliker Trump sterkt.

Sharon vil ha nytt blod inn i politikken og synes Collins har sittet for lenge. Hun sier hun var åpen for å stemme på Platner, men så har det dukket opp stadig nye skandaler. Det har gjort henne i tvil.

Det er lenge til november, men valg­kampen er ­allerede i gang.

På jakt etter Trump-­velgerne som flørter med venstrepopulismen

Jada, VM er en braksuksess. På tross av all kritikk i forkant framstår mesterskapet som en ny seier for Gianni Infantino og Fifa.

Nordmenn på tur har hatt noen fantastiske uker. Stolte går vi rundt og lar selvbildene vokse etter avansementet fra gruppa og synes det er både gøy og flaut at så mange roper «ro» etter oss uansett hvor vi går.

Det er utrolig hvor mye positiv energi 28 år uten VM kan skape. Selv da vi før kampen mot Senegal sto over en time i kø i storm og gjørme for å få en burger på en sliten travbane i New Jersey, var det knapt et negativt ord fra nordmennene – bare dansende menn og damer i vikinghjelmer.

Tog og busser har da også gått som de skal, på tross av noen seige køer etter kampene. Det har heller ikke vært noe problem å finne hoteller eller brukbar mat.

Alle er selvfølgelig enige om at alt er for dyrt. Men blant Amerika-farerne har det dannet seg en slags kollektiv forståelse om å ikke snakke om slikt, om å ikke sjekke saldoer og kredittkortbruk før mora er over.

«Smellen tar jeg når jeg kommer hjem», som en trønder sa da han spanderte ei mugge øl kvelden før kampen mot Frankrike.

Men VM er ikke bare moro for nordmenn med penger på konto. Det viser seg nemlig at klisjeen stemmer: VM oppleves som en internasjonal folkefest, som samtidig viser USA fra sin beste side: et mangfoldig og spennende sted, fullt av ulike folk og kulturer.

Det var for eksempel stort å sitte dødssliten i en offentlig park i Boston, mens tusenvis av tilhengere fra Kapp Verde gikk bananas i regnet da den lille øystaten gikk videre fra gruppa.

VM har blitt en seier for Fifa, Mamdani og Norges fans

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner  

Et VM i fotball blir alltid som et eget univers, med sine egne fortellinger. Mesterskapet får sine egne hovedpersoner, sine helter og skurker. Med fem mål på to kamper har Lionel Messi, som mange trodde var blitt for gammel og dårlig etter overgangen til Inter Miami i USA, selvfølgelig plassert seg selv midt i rampelyset. Det samme har vår egen roende viking, Erling Braut Haaland, som går viralt hele veien til Kina. Brasils Vinícius Júnior, som også har puttet fire mål, er ikke så verst han heller.

Den største skurken heter på sin side fortsatt Gianni Infantino, den grådige Fifa-sjefen og Trump-vennen som flår VM-fansen mens han selv flyr over hele USA for å se to kamper hver eneste dag.

Om man følger mesterskapet på amerikansk tv, slik jeg gjør mellom de norske slagene her borte i Amerika, finnes det imidlertid også en annen skurk i dette VM-universet. Det er den tidligere amerikanske midtstopperen Alexi Lalas, som i dag er ekspert i VM-studioet til rettighetshaver Fox Sports. Der går han sin ekspertkollega Thierry Henry så på nervene at den tidligere franske Arsenal-stjerna hadde revet av seg håret dersom han hadde hatt noe igjen. Kanalens tredje ekspert, den svenske giganten Zlatan Ibrahimovic, ser på sin side ofte ut som han helst vil slenge Lalas i bakken.

Oppgjøret i Fox-studioet er på mange måter et perfekt bilde på de voksende motsetningene mellom USA og Europa. I en lang nedsabling i den britiske avisa The Guardian omtales Lalas ganske enkelt som «den amerikanske idioten».

Alexi Lalas har helt siden USA-VM i 1994 vært en av USAs mest kjente fotballprofiler. Den gangen var Lalas den kanskje største stjerna på det amerikanske landslaget, og i 1996 ble han hentet hjem fra proffspill i Italia for å bli et av stjernefjesene for den nyoppstartede amerikanske proffligaen MLS.

Jeg husker ham selv godt fra VM i 1994, der han løp rundt med langt rødt hår og bukkeskjegg. Dette oppsiktsvekkende utseendet sørget for at amerikaneren, som også spilte i rockeband, av mange ble sett på som en slags bohem og en kul fotball-hippie.

Men hvis Lalas noensinne var liberal, har han hatt en lang politisk reise siden det glade 1990-tallet. I dag er han nemlig en svoren tilhenger av president Donald Trump og en propagandist for både innvandringspolitiet Ice og alle Gianni Infantinos profittjaktende påfunn, som de upopulære og ofte helt unødvendige drikkepausene.

I USA har fotball først og fremst vært idretten til innvandrere, damer og liberale folk i rike forsteder. Lalas’ jobb virker derfor å være å selge «soccer» til de delene av Amerika som vanligvis følger amerikansk fotball og basketball. Med høy stemme og amerikansk selvsikkerhet dunker han ut selvfølgeligheter og banaliteter, koplet med amerikansk jingoisme, som at Trump er tidenes beste «soccer president».

Et av VMs argeste oppgjør utspiller seg i et tv-studio

I «Mamdanistan» toppes VM-feberen av en sosialistisk sensasjon

I duskregnet i det vestlige Harlem gir New Yorks sosialistiske borgermester Zohran Mamdani sin politiske allierte Darializa Avila Chevalier en god klem. Det er tirsdag kveld denne uka og bare timer igjen av primærvalget. Det står om hvilke Demokrater fra New York som skal representere partiet i høstens avgjørende mellomvalg til Kongressen.

Sosialisten Chevalier utfordrer en av de sittende kongressmedlemmene. Hun er en 32-år gammel ­latinamerikansk kvinne fra arbeiderklassen. Hun vokste opp med en enslig mamma, er medlem av organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) og er én av åtte kandidater som med støtte fra Mamdani, utfordrer mer etablerte politikere fra Det demokratiske partiets elite.

Mamdani er kledd i en T-skjorte der det står «Dette er vårt lag», med bilder av de åtte kandidatene. T-skjorten ser ut som en basketballtrøye med fargene til New York Knicks, byens stolthet, som forrige uke vant NBA-tittelen for første gang på over 70 år.

Når valgresultatet publiseres noen timer seinere, har også Zohrans lag tatt en historisk seier. Alle de åtte kandidatene har vunnet. Tre av dem skal til høsten konkurrere om plasser i Kongressen, som de alle ligger an til å vinne.

Det blir omtalt som et politisk jordskjelv, et sosialistisk valgskred, et Tea Party-opprør i Demokratene og et av de største gjennombruddene for den amerikanske venstresida noensinne. Velkommen til sommer i «Mamdanistan» og det nå røde, store eplet, der Knicks-seiere og VM-feber nå toppes av Zohrans sosialistiske sensasjon.

Valgets aller største sjokk er det Chevalier som står for. Hennes motstander, Adriano Espaillat, har i årevis vært en av Demokratenes mektigste politikere i Kongressen.

Han hadde hele partieliten i ryggen og har brukt millioner av dollar på mobilisere eldre og mer konservative velgere ved å angripe Chevalier for alt fra Israel-kritikk til at hun en gang sa «Fuck Kamala Harris». Bare noen timer før valglokalene stengte mente veddemålsbørsen Polymarket at Espaillat hadde 80 prosent sjanse til å vinne.

Men når resultatene tikker inn, har Chevalier klart det umulige: Hun har vunnet med litt over 2000 stemmer og kan feire sammen med borgermesteren på en valgvake i sitt valgdistrikt, som er et av de fattigste i hele USA.

Dette er sosialismens tiår. Den er på vei til et nabolag nær deg.

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Kledd i norske drakter spiser Rødts Mímir Kristjánsson og NRKs Erlend Mørch dumplings med kylling og reke mens de ser Tyskland mot Elfenbenskysten på en gaterestaurant i Tribeca. De er i New York for å lage podkasten «Mørch og VM

Det er to dager til Norge skal spille mot Senegal. Nå bruker de tida med en øldrikkende senegaleser fra Dakar som sitter bak oss, og spør ham hvem som er den beste spilleren: Sadio Mané eller Erling Braut Haaland? Senegaleseren svarer Ibrahim Mbaye, en 18-åring som spiller for Paris Saint-Germain.

På vei til metroen går vi forbi gateselgere i senegalesiske drakter som deler ut high-fives, tar bilder med nordmenn og tipper kampresultater – både 2–0 og 3–0 tippes i Senegals favør.

Om et par timer er det Ecuador mot Curaçao. Nå håper de norske podkasterne å se kampen sammen med mange ecuadorianere, og Kristjánsson har googlet seg fram til at det finnes et Lille Ecuador langt ute i Queens. Vi hopper derfor på en av New Yorks sagnomsuste metroer. En sliten mann sover på et av setene, og Mørch forteller om den gangen han tråkket i avføring i en vogn som denne.

Metroen kjører nordover på Manhattan og østover mot Queens. Vi innser plutselig at vi har kjørt forbi stoppet der vi må bytte bane og hopper av i arbeiderklassenabolaget Astoria, nabolaget til byens sosialistiske ordfører, Zohran Mamdani. Heldigvis oppdager vi en hel rekke mennesker i gule Ecuador-drakter som går av på samme perrong.

«Are you going to a bar?» spør Kristjánsson en lettere forfjamset dame i gul drakt.

I dagene før Norge-kampen har jeg tatt temperaturen på verdensmesterskapet og den politiske situasjonen rundt om i ulike nabolag i New York.

Jeg ser Marokko mot Skottland på et tettpakket utested i Lille Marokko i Queens, som eksploderer idet Saibari dunker inn 1–0. Jeg reiser til Lille Haiti i Brooklyn for å se Haiti mot Brasil, men stedet jeg har peilet meg inn på, er så fullt. Folk i Haitis blå drakter står derfor slukøret utenfor, langt nedover gata, når brasilianerne går opp til 2–0 ved Matheus Cunha.

Sjåføren insisterer på at vi bør reise til et sted der man først kan se kampen og deretter kose seg med flere mamacitas.

Noen glimt fra den store fotballfesten i Mamdanis New York

Jeg har reist til USA som journalist i 15 år nå. Også denne gangen har jeg reist med mål om å forstå hva som egentlig skjer i dette landet, der sosialister velges til ordførere i New York, der kriger avsluttes med kapitulasjon, og der det arrangeres MMA-kamper på plenen utenfor Det hvite hus. Men mest av alt er jeg her som én av tusenvis av fotballgale nordmenn som har reist hit for å jakte på nye øyeblikk av nasjonal eufori – som da jeg forrige uke omfavnet svette, øldrikkende fremmede etter å ha sett Erling Braut Haaland score Norges første mål mot Irak i Boston.

Vi nordmenn er desperate etter nye fotballminner. Min generasjon har vokst opp med de samme gamle historiene fra vårt forrige VM i Frankrike i 1998 og fra USA i 1994 – vårt første siden 1938. Nå har det gått 28 år. Flere av dem som var med i troppen i 1994, er fedrene til spillerne som er i USA nå. Det gjelder ikke minst Alf-Inge Håland, faren til mannen som er hovedgrunnen til at entusiasmen og forventningene nå er større enn noen gang.

Erling Braut Haaland er Norges mest verdifulle eksportvare siden olje, laks og trepartssamarbeidet. Den blonde og langhårede Manchester City-spissen, som scoret rekordhøye 16 mål i VM-kvalifiseringen, er både i ferd med å bli en global superstjerne på nivå med navn som David Beckham, Zlatan Ibrahimovic og Lionel Messi og et nasjonalt ikon på linje med Edvard Munch, Henrik Ibsen og Einar Gerhardsen.

Personlig har jeg likevel argumentert for at Haaland representerer en side av Norge jeg har vanskelig for å identifisere meg med. Han har endret skrivemåten på etternavnet sitt fra Håland for å gjøre internasjonal merkevarebygging enklere. Han spiller for en klubb eid av Golf-autokrater, har promotert energidrikkene til Trump-vennlige amerikanske influensere, og da vår første fotballmilliardær møtte opp for flyturen til USA, hadde han med seg en håndveske til 45.000 dollar. Hvert år tjener han omtrent like mye som de 21 andre spillerne i den norske VM-troppen til sammen. Haaland-brandet ble heller ikke styrket da faren Alfie ble skatteflyktning i Sveits.

De fleste nordmenn, også jeg, omfavner likevel Haaland på landslaget. I jakten på mål, ære og nasjonalt fellesskap elsker vi evnen hans til å finne nettmaskene. Og etter å ha fulgt både Haaland og laget tettere inn mot VM, har jeg også innsett at min oppfatning av Haaland nok delvis var feil. Det som virket som arroganse var kanskje mest ungdommelig usikkerhet. Og på landslaget er ikke Haaland i dag bare en stjerne, men også en godt likt lagkamerat som rett og slett elsker å spille fotball. Han er en viktig brikke i et større og velfungerende fellesskap.

Landslagssjef Ståle Solbakken, en svoren sosialdemokrat, har klart å skape et sterkt kollektiv og et ganske egalitært fellesskap der stjerner som Haaland skal kunne holdes ansvarlige av mindre kjente profiler som Bodø/Glimt-midtbanespilleren Patrick Berg. De imponerende resultatene og den harmoniske stemningen rundt landslaget blir ofte forklart nettopp med slike fellesskapsverdier.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell for barne- og ungdomsfotball. Ja, Haaland har enorme fortrinn med sine ressurssterke atletiske foreldre og farens fortid som Premier League-spiller. Men han er også resultatet av alle timene han tilbrakte på en gratis offentlig innendørsbane og av en ungdomstrener som motsto fristelsen til å profesjonalisere for tidlig og mente at det å spille sammen med svakere spillere og håndtere svakere ledd i laget, faktisk gjør deg selv bedre også.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell.

Hvordan jeg lærte å elske Erling Braut Haaland

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

En kjølig marskveld i fjor eksploderte det på Teherans ikoniske nasjonalstadion Azadi. Stjernespissen Mehdi Taremi hadde nettopp utlignet til 2–2 mot Usbekistan og gitt Iran poenget laget trengte for å kvalifisere seg til VM i USA.

Foran et hav av ekstatiske iranere løp Taremi og de andre iranske spillerne rundt på gresset og jublet med det røde, hvite og grønne flagget.

Ett år seinere eksploderte det ved Azadi igjen. Da ble idrettsanlegget ved stadionet bombet i krigen som Israel hadde fått USA med på, og som de hevdet skulle ta knekken på den islamske republikken en gang for alle.

Noen dager tidligere, på krigens aller første dag, bombet USA også en skole i Minab, sør i Iran. 168 sivile ble drept, 120 av dem barn.

Donald Trumps krig gjorde det lenge uklart om Iran ville få delta i årets VM. Men tidligere denne uka spilte Taremi og de andre 2–2 mot New Zealand i Los Angeles.

Og i morgen, noen dager etter at Trump denne uka kapitulerte og inngikk en fredsavtale med regimet i Teheran, er det en gjeng forbannede iranske spillere som er tilbake i englenes by for å spille mot Belgia.

På treningsfeltet i Mexico har Irans spillere båret pins der det står «#Minab168». Før VM stilte de opp til lagbilder med små skolesekker i hendene, som en hyllest til jentene som ble drept i det amerikanske bombeangrepet.

Hvile etter kamp i USA? Nei, kom dere tilbake til Mexico!

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken» 

To dager før Norge skal spille sin første VM-kamp, våkner jeg på et hotellrom i Boston til nyheten om at Donald Trump har kapitulert og inngått fredsavtale med Iran.

Hormuzstredet skal åpnes igjen. Hele krigen har vært en gigantisk fiasko som bare har ført til økte priser og avslørt amerikanernes svakhet ute i verden.

Ute er det varmt, men ikke ubehagelig. Det blåser en frisk bris, og jeg nynner på Dropkick Murphys «I’m Shipping up to Boston» fra filmklassikeren «The Departed» mens jeg beveger meg mot sentrum av havnebyen, som er uvanlig sjarmerende til amerikansk storby å være. Man kan gå til det meste, i ganske trange gater mellom en salig blanding av nybygg og bygninger i britisk kolonial stil. Nede ved havna pisser en skotte på et tre. Det er skotter overalt, etter at de noen dager tidligere spilte mot Haiti.

Etter en feit amerikansk frokost oppsøker jeg byens Fifa-kontor for å få akkreditering. Der treffer jeg Tore André Flo, som er på plass for TV 2. Vi tar en selfie sammen. Det er stort for alle som husker Marseille-kvelden i 1998, forrige gang Norge var i VM. På vei ut med akkrediteringen rundt halsen, sier en vakt at jeg bør gjemme den vekk, så jeg ikke blir angrepet for å være «fake news». Slik er det blitt i Donald Trumps USA.

I en liten park nede ved havna har Norges Fotballforbund skaffet seg et eget lite område, med små telt og boder. Det sies å være rundt 7000 nordmenn i byen. Noen av dem virrer rundt her nede med norske drakter og bøttehatter. I et av teltene spinnes det et lykkehjul med fjesene til de norske spillerne, i et annet kan man få trykket opp små fotballkort med bilde av seg selv. To unge damer blir intervjuet av Dagbladet og ror på bestilling. Litt seinere kommer statsminister Jonas Gahr Støre og bommer når han skal skyte fotballer inn i hull på en oppblåsbar vegg, før han også ror foran pressens kameraer.

I løpet av en kjedelig kamp mellom Belgia og Egypt drikker jeg øl til 150 kroner stykket sammen med noen hyggelige skotter. En av dem, med en stump til høyrearm, forteller at han er tilbake i USA for første gang siden han spilte på Storbritannias volleyballag under Paralympics i 1996. Det er visst rundt 30–40.000 skotter her, sier de, og viser meg videoer av en eviglang sekkepipemarsj de var med på dagen i forveien. Men de kunne vært mange flere, sier de, hadde det ikke vært for disse helsikes dyre ølene og Donald Trump.

Bortsett fra en telefonsamtale med lykkønskninger til USA-trener Mauricio Pochettino har presidenten selv så langt vært fraværende i mesterskapet. Dagen før feiret han sin egen 80-årsdag i et MMA-bur rigget opp på plenen utafor Det hvite hus, men var ikke på plass da USAs fotballherrer banket Paraguay 4–1 i Los Angeles. Det er jo en lang reise for en gammel mann, som kanskje også vet at han mest sannsynlig ville blitt buet ut av publikum.

Ølglass kastes i lufta så det regner over vikinghjelmene.

Roing, øl og seier: Tre dager som fotballgal nordmann i Boston

Ståle Solbakken så ganske forkommen ut der han sto omgitt av politikere, diplomater og norske kjendiser med små stettglass i hånda. Det var desember, og landslagstreneren var på pizzafest på Norges ambassade i Washington D.C i USA. Utenriksministeren virret mellom bordene med tomatsaus i munnvikene. Erna Solberg var også der.

«Det er ikke ofte jeg foretrekker å snakke med dere», sa Solbakken til oss journalister, før han måtte ta bilder med noen briter som nylig hadde blitt norske statsborgere.

Tidligere samme dag hadde vi overvært trekningen av Norges gruppe i VM i USA. At Norge skulle bryne seg på Irak, Senegal og Frankrike ble imidlertid overskygget av at Fifa-sjef Gianni Infantino ga president Donald Trump en egen fredspris. Da Solbakken traff pressa etterpå, sa han det mange nordmenn tenkte. Han kalte hele greia for et «freakshow».

Selv sa han før avreise til Washington at han helst ville ha fulgt trekningen på tv fra sofaen hjemme på Hamar, med smågodt og Pepsi Max på bordet. Men nå sto han altså her og var så norsk, gjennomsnittlig og ubekvem mellom fiffen.

Jeg skriver jeg dette i et fly over Atlanterhavet, omgitt av andre nordmenn med landslagsdrakter og små norske flagg som stikker opp av Douchebag-sekkene. Vi er på vei til Boston, der Solbakken og laget han har vært med å skape, forhåpentligvis skal gi oss nye nasjonale minner for evigheten i nattas første VM-kamp mot Irak.

På Gardermoen gikk jeg innom en pop up-shop med Norge-effekter. Over anlegget ble det spilt en slags teknoversjon av supporterropet «vi kan kjøpe hele Sverige om vi vil», som mer enn vikinghjelmer og VM-låta «Vikingblod» lykkes med å romme mye av det kjipeste med norsk kultur og norsk identitet i 2026.

Ståle Solbakken, derimot, viser ofte fram noe av det beste. I bokhandelen ved siden av pop up-shopen kjøpte jeg «Oppstandelsen», Alfred Fidjestøls fortelling om det norske landslagets reise fra 25 år med fotballforbannelse til Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Solbakkens overlegne VM-kvalifisering.

Mellom gjengivelser av de åtte strake seirene, blir man også minnet på hva Ståle har måttet tåle på reisa hit. Ikke bare mistet han håret tidlig og ble mobba for å løpe hjulbeint. I 2001 stoppa også hjertet hans. Solbakken var død i sju minutter.

Solbakken ­balanserer sine skarpe kanter med en god dose glimt i øyet.

En hyllest til Ståle ­Salvatore: En av oss

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

Det er mye dritt med dette VM-et, og allerede lenge før åpningskampen mellom Mexico og Sør-Afrika kjente den alvorlige og VM-puritanske delen av meg selv på et ønske om fadese for Fifa-sjef Gianni Infantino.

Den sveitsiske bankmannen kan nødig lastes for tidsforskjellen som betyr at de fleste kampene går midt på natta norsk tid. Vi kan imidlertid skylde på Infantino for en forstørring av mesterskapet som gir dem av oss som egentlig vil se ALT, en enda mer umulig oppgave.

Til sammen 48 land betyr svimlende 104 oppgjør. Det er til sammen over ni døgn med tv-titting. De tempodrepende vannpausene Infantino har lagt til i hver omgang, gir aleine over ti timer med reklamepauser.

Alt er et ledd i Fifa-målet om VM-inntjening på rekordstore 13 milliarder dollar, over dobbelt så mye som i Qatar i 2022. Slike vyer muliggjøres av USAs uregulerte monopolkapitalisme, som blant annet gir Fifa mulighet til å svindle folk på billettjakt med «dynamisk prising» og falsk knapphet. Sjefen for den amerikanske soccerligaen MLS hadde trolig rett da han en gang kalte USA for en «minibank» for verdens fotballindustri.

Selv har Infantino kalt VM for 104 «super bowls», et frieri han håper skal lokke den mindre fotballentusiastiske, men svært kjøpesterke delen av USAs befolkning til kampene. (La oss sende en ekstra tanke til de amerikanske familiene som valgte Qatar–Sveits eller Østerrike–Jordan og forventet et Super Bowl.)

Og da jeg før VM gransket de 72 gruppespillkampene, var det bare ved 19 av dem at jeg tenkte at «dette blir bra». Og utover kampene til Norge var det bare fire kamper, fire av 72, som virkelig fikk blodet til å bruse: Brasil–Marokko, Portugal–Colombia, Nederland–Japan og England–Kroatia.

Nei, her ligger det potensielt an til det mest søvndyssende gruppespillet noensinne, tenkte jeg, med altfor mange lilleputter og svake lag, som Curaçao, Kapp Verde, Usbekistan, Jordan, Saudi-Arabia, New Zealand og Panama. Og beklager til alle bosniere, men gruppe B, med Canada, Bosnia, Qatar og Sveits, må være den aller verste gruppa i et VM noensinne.

Selv har Infantino kalt VM for 104 super bowls.

Infantinos gigantiske veddemål

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Første gang jeg så Zohran Mamdani, lå den dresskledde sosialisten langstrakt på en kunstgressbane omgitt av unge, svette folk i fotballdrakter. Dette var i fjor høst. Midt i innspurten til ordførervalget i New York arrangerte Mamdani en fotballcup på Coney Island for lag fra New Yorks fem bydeler. Jeg var en av noen hundre tilskuere som sto på sidelinja og så noen unge, svarte gutter og jenter fra Bronx beseire tatoverte, hvite hipstere fra Brooklyn.

Etterpå fortalte Mamdani oss hvor mye han elsket dette spillet, hvor mye fotball hadde betydd for ham i tøffe tider. Nå håpet han favorittklubben Arsenal skulle vinne Premier League for første gang på evigheter, og snakket engasjert om et historisk mål franske Thierry Henry en gang hadde skåret i FA-cupen.

Det var mye friskt og spennende med valgkampen til den 34-årige sosialisten som lovet å gjøre New York billigere. Likevel overrasket fotballentusiasmen hans meg. En amerikansk politiker som elsket «soccer»? Og det med inngående kunnskap og ekte entusiasme? Nei, i alle mine 15 år som USA-journalist for Klassekampen hadde jeg aldri sett noe lignende, og det fylte meg på et vis med håp.

Mamdani var imidlertid ikke den eneste politikeren i USA med ball på hjernen. Også Donald Trump har blitt fotballgal, med drahjelp av sin gode venn og Fifa-sjef Gianni Infantino.

Og når VM nå er i gang, blir det stadig tydeligere at Mamdani og Trumps planer for denne fotballsommeren, på hvert sitt vis, kaster lys over to konkurrerende visjoner for USAs framtid.

I likhet med tusenvis av nordmenn setter jeg den kommende uka kursen mot USA. Mange har både tømt sparekontoen og makset kredittkortet bare for å kunne fortelle barnebarna at «jeg var der!» da Haaland drusa ballen i buret mot Irak i Boston natt til onsdag.

Årets VM blir nemlig ikke bare det største (104 kamper!), men også det klart dyreste noensinne. Ved hjelp av såkalt dynamisk prising og uregulert videresalg, løsninger helt i grenseland mellom profittjakt og rein svindel, har Infantino og Fifa skrudd billettprisene til himmels. Fifa blir nå etterforsket i New York, New Jersey og California for å ha holdt tilbake billetter for å skape falsk knapphet som driver prisene i været. Også prisene på alt annet som koster rundt kampene, transport, parkering, hotell og mat, har nådd spinnville nivåer.

Utpressingen nådde nye høyder da Fifa denne uka erklærte at de ville forby tilskuere å ta med seg tomme plastflasker som kan fylles med vann inn på stadion. Umiddelbart så man for seg at noen leskende slurker i glovarmen ville koste hundrelapper i stadionkiosken, og dehydrerte fotballturister som endte med kolossale regninger fra USAs håpløse private helsevesen. Heldigvis ble til slutt kritikken så hard at Fifa måtte gjøre retrett.

Oligarki eller sosialisme: VM viser to visjoner for USAs framtid

I min egen fotballfeber har jeg den siste tida besteget en liten, men betydelig del av fjellet av VM-innhold. Mye handler om fotballeksperter av ulikt kaliber som snakker om de ulike landenes sjanser og spår vinneren og årets overraskelseslag. Jeg har ennå til gode å finne noen som trekker fram USA. Det nærmeste jeg kom, var The Athletic sin video om «Derfor er USA bedre enn du tror».

I natt spiller vertsnasjonen sin første VM-kamp mot Paraguay. De mest optimistiske amerikanerne drømmer om et historisk godt mesterskap. Men i motsetning til hver gang USAs damer spiller fotball-VM, møtes USMNT (United States Men’s National Team) fortsatt med lave forventninger.

I stedet vurderer mange om de virkelig skal bruke tusenvis av kroner for å se et ganske middelmådig lag. I skrivende stund er det ikke utsolgt når USA møter Paraguay i Los Angeles i natt.

Hvorfor er det sånn? Ja, hvorfor er USAs herrelandslag, i motsetning til USAs damer, ikke en fotballstormakt?

I motsetning til hva mange i Europa kanskje tror: Fotball er populært i USA og kniver med baseball om å være den tredje største idretten bak amerikansk fotball og basket. Interessen skjøt fart under USA-VM i 1994. Siden har soccer vokst gjennom satsing på den profesjonelle ligaen MLS og import av internasjonale stjerner som David Beckham og Lionel Messi. Ikke minst er fotball også USAs største barneidrett og for lengst blitt en galopperende milliardindustri.

Og for all del, USAs fotballmenn er ikke håpløse. Laget ligger på en respektabel 16. plass på Fifa-rankingen (Norge er 31), og ekspertene mener argentinske Mauricio Pochettino (tidligere trener for Tottenham og PSG) har satt sammen et sterkt kollektiv som kan gjøre livet surt for de fleste. Legg til hjemmebanefordel, en overkommelig gruppe og kanskje en heldig videre trekning, så kan USA fort få mer å juble for enn i de fleste tidligere VM.

Men det skal ikke så mye til. Om man ser bort fra en spesiell tredjeplass i Uruguay i 1930, kom amerikanernes beste VM-prestasjon allerede i 2002, da USA med fremadstormende Landon Donovan i spissen ble slått ut av Tyskland i kvartfinalen. Siden den gang har det gått trått, og i Qatar i 2022 røk amerikanerne mot Nederland i åttendedelsfinalen. I 2018 klarte de ikke å kvalifisere seg i det hele tatt. I 2026 vil enkelte til og med hevde at laget, relativt sett, ikke er noe bedre enn gjengen fra 2002. Kanskje heller litt svakere?

USA har riktignok solide spillere som Christian Pulisic, Tyler Adams og Weston McKennie, som spiller i verdens beste ligaer som Premier League og Serie A. Men ingen av dem får det helt til å bruse i fotballblodet, og Pochettino mener selv at USA ikke har en eneste av verdens hundre beste spillere. Ved en nærmere kikk på VM-stallen er det neppe så mange andre enn Crystal Palace-stopper Chris Richards som ville fått plass i Norges startellever.

Fotball har blitt en luksusvare og statusmarkør for rike, hvite folk i USAs forsteder.

Dyrt og dårlig: Hvorfor er ikke USAs beste menn bedre i fotball?

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Det var i kaldeste februar, i et isdekt arbeiderklassenabolag i Minneapolis, at jeg traff ekteparet Juan og Luna. De var to av millioner av papirløse meksikanere i USA og del av en amerikansk underklasse av billig arbeidskraft som vasker, høster og bygger. Nå var de begge livredde og hadde knapt forlatt det lille huset sitt på flere uker. Luna gråt da hun fortalte om frykten som president Donald Trumps føderale ICE-agenter og den såkalte «Operation Metro Surge» spredte i byen som hadde vært hjemmet deres i 20 år.

Kona gikk ut på kjøkkenet for å tørke tårene. I et slags forsøk på å lette på stemningen spurte jeg Juan, en fotballglad snekker og galgenhumorist, om forventningene hans til fotball-VM for herrer. Han svarte at han elsket fotball og gjerne skulle reist for å se noen av kampene. Men i Trumps USA hadde han verken råd eller mot til sånt.

«Nå dreper de til og med hvite amerikanere. Så hva kan vi latinos vente oss da?» sa Juan. Han hadde innfunnet seg med at mesterskapskampene måtte ses hjemme i stua.

Snart et halvt år seinere er VM endelig i gang, og det er «USA, USA» i alle kanaler. Norge spiller sine gruppespillkamper i Boston og New York. Og elitesirkuset til Gianni Infantino og Donald Trump har før start blitt herjet av skandaler om at blant annet en FIFA-dommer fra Somalia, fans fra Marokko og ansatte i støtteapparatet til Irak ikke slipper inn i USA. To dager før mesterskapet skulle starte, gikk amerikanerne også til nye bombeangrep på et av VM-landene, Iran.

Men når åpningskampen spilles i kveld, så går den faktisk i Mexico. På det historiske stadion Azteca i Mexico by, der Maradona skåret med «Guds hånd» i 1986, skal «El Tri», som det meksikanske laget kalles, møte «Bafana Bafana», Sør-Afrika, som er nummer 60 på FIFA-rankingen.

Nå drømmer både meksikanske snekkere i Minneapolis, Mexicos president Claudia Sheinbaum og 130 millioner andre fotballgale meksikanere om at Mexico (nummer 15 på FIFA-rankingen) endelig skal bryte VM-forbannelsen og ta seg forbi åttedelsfinalen de «alltid» ryker ut av.

President Sheinbaum håper samtidig at mesterskapet gir en ny mulighet til å styrke både nasjonal suverenitet og sin egen solide popularitet i møte med en voksende trussel fra nord. For mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør, et av få land i Amerika som fortsatt ikke føyer seg slik Washington vil.

Mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør.

Mexicos evige kamp: Spiller hardt mot naboen fra helvete

Da Zohran Mamdani vant borgermestervalget i New York i fjor, dro han rett på besøk til Donald Trump. Mange trodde presidenten ville ydmyke den 34 år gamle sosialisten. Isteden fikk Mamdani ros av Trump, som lovet å samarbeide om å gjøre New York «great again».

Med seg fikk Mamdani også en utfordring fra Trump: Kom tilbake med en plan om å bygge «store ting». Denne uka dukket Mamdani opp på Det ovale kontor igjen. Denne gang med en plan om å bygge 12.000 nye hjem i New York, noe som vil bli et av de største offentlige boligprosjektene i USA på over 50 år.

Skal Mamdani realisere en slik kostbar plan, er han helt avhengig av føderal støtte fra presidenten i Det hvite hus.

Etter møtet på torsdag delte Mamdani et bilde av seg selv og en strålende Trump på sosiale medier. Bildet viser Trump som med et stort glis holder opp to avisforsider som Mamdani hadde med seg til Det ovale kontor.

Den ene forsida var en ekte og beryktet forside fra The New York Daily News i 1975. Der ble daværende president Gerald Ford slaktet fordi han ikke den gang kom konkurstruede New York til ­unnsetning med føderal pengestøtte.

Den andre forsida var en fiktiv avisforside som skulle vise hvordan Mamdanis boligplan vil bli tatt imot om Trump støtter den. Forsida bar tittelen «Trump til byen: La oss bygge» og «Trump leverer 12000+ hjem, mest siden 1973».

Etterpå kalte Mamdani møtet med Trump for «produktivt» og sa at han ser fram til å bygge flere boliger i New York. En av Mamdanis talspersoner sa at presidenten hadde virket «veldig entusiastisk».

Trump digger ­fortsatt Mamdani

I USA satser president Donald Trump på at amerikanernes militære overmakt kan tvinge Iran til underkastelse, uten at dette trekker USA inn i en langvarig krig.

Men både en rekke Iran-analytikere og amerikanske militære eksperter mener nå at Trump kan være i ferd med å kaste amerikanerne ut i en ny hengemyr av den typen han lovet velgerne å trekke USA av.

«USA leser Iran farlig feil», skriver Vest-Asia-forsker ved Universitetet i London, Ali Hashem, i Foreign Policy.

Den siste tida har USA drevet den største militære oppbyggingen i Midtøsten siden Irak-krigen i 2003.

Samtidig som USA utplasserer en stor marinestyrke nær den iranske kysten, skrev Reuters i går at Iran er nær en avtale med Kina om kjøp av missiler som brukes mot sjøfartøy. Militære eksperter kalte det en mulig 

USA og Iran skal møtes til nye samtaler i Genève på torsdag. Trump driver samtidig med dobbeltkommunikasjon om hvorvidt han ønsker seg en avtale, mens han hevder at USA «enkelt» vil vinne en krig med Iran.

En rekke analytikere peker på at Trump ikke ønsker seg en langvarig krig, men isteden tror at han kan tvinge fram USAs vilje gjennom målrettede luftangrep. Troa på en slik strategi ble styrket av USAs angrep på Venezuela tidligere i år.

Nå er Trumps mål å bruke militær makt til å presse fram enten store iranske innrømmelser knyttet til atomprogram og rakettsystemer, eller et helt nytt lederskap i Teheran som er mer lydig overfor USA og Israel enn dagens regime.

Spørsmålet er ikke om det blir eskalering, men hvor den vil starte.

Trump møter motstand på hjemmebane

Borgerrettighetsaktivist Jesse Jackson døde tirsdag denne uka, 84 år gammel. Jackson ble verdenskjent etter at han på 1960-tallet jobbet tett med Martin Luther King jr. og deretter stilte som presidentkandidat for Demokratene i 1984 og 1988.

Jackson var med på å bane vei for at Barack Obama ble valgt som USAs første svarte president i 2008 og har beholdt en ikonisk posisjon blant store deler av USAs svarte befolkning og venstreside.

Også Donald Trump forstår tydeligvis Jacksons popularitet. Tirsdag beskrev presidenten Jackson som en «god» og «gatesmart» mann og påsto at hans beundring for Jackson gjør «falske» ­påstander om rasisme fra «den radikale venstresida» til skamme.

I motsetning til Trump vil Jackson for alltid huskes som en ekte forkjemper for USAs arbeiderklasse. Med utgangspunkt i ideene til Black Panther-leder Frank Hampton snakket Jackson om en «regnbuekoalisjon» og ideen om at sosial og økonomisk rettferdighet bare kan vinnes gjennom en brei arbeiderklassebevegelse på tvers av etnisitet, seksualitet og industrier.

Denne politiske linja videreføres i dag av blant annet Bernie Sanders, Zohran Mamdani og Alexandria Ocasio-Cortez.

Jackson var også kjent som en stor taler. Her følger et utdrag fra talen han holdt ved Demokratenes landsmøte i 1984, en tale mange mener er like relevant i dag snart 40 år seinere:

«Da jeg var barn og vokste opp i Greenville i South Carolina, hadde ikke bestemora mi råd til et teppe. I stedet tok hun biter av gammelt stoff, lapper, bare filler, og knapt gode nok til å tørke skoene med. Men med stødige hender og en sterk tråd sydde hun dem sammen til et lappeteppe av skjønnhet og kraft og kultur. Nå, ­demokrater, må vi bygge et slikt teppe.

Bønder, dere søker rettferdige priser, og dere har rett. Men dere kan ikke stå aleine. Lappen deres er ikke stor nok. Arbeidere, dere kjemper for rettferdig lønn, dere har rett, men lappen deres er ikke stor nok.

Jesse Jackson (1941-2026)

Europeerne som klamrer seg til dette halmstrået, feilbedømmer Trump-regimets kombinasjon av normløshet og stupiditet, mener tidligere forsvarssjef Sverre Diesen

Det var bare noen uker siden Donald Trump hadde truet med å bruke makt for å erobre Grønland fra Nato-allierte Danmark. Men da USAs utenriksminister Marco Rubio besøkte sikkerhetskonferansen i München denne helga, ble han likevel tatt imot med stående applaus fra Europas politiske eliter.

Rubio oppfordret til et «nytt partnerskap» på tvers av Atlanterhavet. Sammen, sa Rubio, kan USA og Europa «gjenopplive et gammelt vennskap», skape et «nytt vestlig århundre» og «fornye den største sivilisasjonen i menneskets historie».

Rubio fikk stående applaus fra salen i München både før og etter sin tale. Blant dem som var til stede, var både EU-president Ursula von der Leyen og Norges finansminister Jens Stoltenberg. I en panelsamtale på konferansen etter Rubios tale, sa Stoltenberg at det «selvfølgelig gjenstår uenighet» om handel, toll og Grønland.

«Men Rubio har invitert til dialog, og vi bør akseptere denne invitasjonen også», sa Stoltenberg.

Nå raser mange mot europeisk unnfallenhet overfor USA. En av dem som er skeptisk, er Norges tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

– Et slapt håndtrykk fra Rubio endrer ingenting, sier Diesen til Klassekampen.

– Europeerne som klamrer seg til dette halmstrået, feilbedømmer Trump-regimets kombinasjon av normløshet og stupiditet.

Forholdet mellom USA og Europa havnet på bristepunktet da Trump i januar, etter kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro, raslet med sablene også mot Grønland og Danmark. I en mye omtalt tale i Davos gikk Canadas statsminister Mark Carney så langt som å kalle den USA-ledede verdensordenen for en løgn.

Europeerne som klamrer seg til dette halmstrået, feilbedømmer Trump-regimet.

Eirik Grasaas-Stavenes

Artikler

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

På jakt etter Trump-velgerne som flørter med venstrepopulismen

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

I «Mamdanistan» toppes VM-feberen av en sosialistisk sensasjon

Noen glimt fra den store fotballfesten i Mamdanis New York

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

En hyllest til Ståle Salvatore: En av oss

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middelmådighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Mexicos evige kamp: Spiller hardt mot naboen fra helvete

Sosialisten Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige boligbyggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-analytikere og amerikanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.

Jesse Jackson vil huskes som en ekte forkjemper for USAs mangfoldige arbeiderklasse.

Europa får skyllebøtte etter klapp for USA

Mossad-agent eller ikke? Nå kjempes det om fortellingen om Jeffrey Epstein

Både demokrater og flere av Donald Trumps egne partifeller mener at justisminister Pam Bondi skjuler forbrytelsene til et nettverk av mektige overgripere.

Hevder Trump er nevnt én million ganger

Jakten på hele den syke sannheten om Epstein-klassen fortsetter

Donald Trump og Kristi Noems plan om å bygge nye Ice-fengsler over hele USA møter motstand. Men det er ikke sikkert protestene kan stoppe byggingen.

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Da Norge skulle spille kvart­fi­nale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspi­ra­sjons­teorier.

Vi stoler på Ståle i en forfer­delig verden

På jakt etter Trump-­velgerne som flørter med venstre­po­pu­lismen

Noen tanker etter to uker på svinedyr fot­ball­fest.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

I «Mam­da­nistan» toppes VM-feberen av en sosia­listisk sensasjon

Noen glimt fra den store fotball­festen i Mamdanis New York

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

«Komikeren får oss til å bue mot Morgen­bladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

En hyllest til Ståle ­Salvatore: En av oss

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middel­må­dighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Mexicos evige kamp: Spiller hardt mot naboen fra helvete

Sosia­listen Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige bolig­byggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-ana­ly­ti­kere og ameri­kanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.

Jesse Jackson vil huskes som en ekte forkjemper for USAs mangfol­dige arbei­der­klasse.

Europa får skylle­bøt­te etter klapp for USA

Mossad-agent eller ikke? Nå kjempes det om fortel­lingen om Jeffrey Epstein

Både demokrater og flere av Donald Trumps egne parti­fel­ler mener at justis­mi­nister Pam Bondi skjuler forbry­tel­sene til et nettverk av mektige overgri­pere.

Hevder Trump er nevnt én million ganger

Jakten på hele den syke sannheten om Epstein-klassen fortsetter

Donald Trump og Kristi Noems plan om å bygge nye Ice-fengsler over hele USA møter motstand. Men det er ikke sikkert protestene kan stoppe byggingen.

Juan og Luna gjemmer seg for Ice: – Aldri har vi opplevd en frykt som dette

Klasse­kam­pen i Minnea­polis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

På jakt etter Trump-velgerne som flørter med venstrepopulismen

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

I «Mamdanistan» toppes VM-feberen av en sosialistisk sensasjon

Noen glimt fra den store fotballfesten i Mamdanis New York

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken»

En hyllest til Ståle Salvatore: En av oss

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middelmådighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Sosialisten Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige boligbyggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-analytikere og amerikanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.

Jesse Jackson vil huskes som en ekte forkjemper for USAs mangfoldige arbeiderklasse.

Europa får skyllebøtte etter klapp for USA

Mossad-agent eller ikke? Nå kjempes det om fortellingen om Jeffrey Epstein

Både demokrater og flere av Donald Trumps egne partifeller mener at justisminister Pam Bondi skjuler forbrytelsene til et nettverk av mektige overgripere.

Klassekampen i Minneapolis: «Nå blir vi invadert av Trumps Gestapo»