Da jeg dro på kino i fjor for å se storfilmen om J. Robert Oppenheimer, fysikeren som kalles «atombombas far», tenkte jeg egentlig bare på én ting: Hvordan blir ofrene vist?
Jeg har en mor fra Japan og tilbrakte deler av barndommen der. Det betyr at jeg vokste opp med tegneserier som «Hadashi no Gen» (Barfota Gen), om den lutfattige seksåringen Gen og hans livskamp etter det amerikanske atomangrepet. Strekene har satt seg i hjernen: Gens far og søsken som skriker i flammene, mennesker som vandrer mens huden renner vekk, elva som fylles opp med lik.
Vi besøkte også tanta mi og familien hennes som bodde i Hiroshima. Der dro vi til ground zero og matet de iblant aggressive duene i fredsparken, før jeg ble stående og måpe foran et ruvende spøkelsesbygg med ødelagt kuppel.
Lysbildeløsningen
Til sammen måtte opp mot 210.000 mennesker bøte med livet da USA slapp sine atombomber over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Hvor mange som har dødd av skader og sykdom i alle årene som fulgte, er det vel ingen som vet.
Så ja, jeg var spent på hvordan alt dette skulle behandles i «Oppenheimer». De som har sett den, husker nok løsningen som den britisk-amerikanske filmskaperen Christopher Nolan valgte. Det nærmeste vi kommer lidelsene, er Oppenheimers ansiktsuttrykk da han ser en bildepresentasjon med noen av de menneskelige konsekvensene. I tillegg kommer scenen med Oppenheimers marerittaktige visjon, der amerikanere rundt ham – inkludert en liten jente – har blitt utsatt for våpenet han utviklet.
Etter tre timer med intenst og blendende drama var jeg egentlig ikke skuffet. Snarere skammet jeg meg over å ha forventet noe annet. Seinere har jeg tenkt på «Oppenheimer» som et eneste stort speil, der japanerne hele tida befinner seg på den andre sida. Og akkurat som Alice må vi gjennom speilet – men ikke helt ennå.
Kjernefysisk kulturkrasj
«Oppenheimer» sikret seg hele sju Oscar under prisutdelingen tidligere denne måneden, inkludert for beste film og beste regissør. I Japan har filmen ennå ikke blitt vist. Først neste fredag, altså åtte måneder etter verdenspremieren, kan japanske kinogjengere se den.
Årsaken bak forsinkelsen kan oppsummeres i en emneknagg: #NoBarbenheimer. Den oppsto på sosiale medier i Japan som en reaksjon på internettfenomenet Barbenheimer, en sammenslåing av filmene «Barbie» og «Oppenheimer» som kom samtidig i juli 2023.
På plattformer som X florerte bilder der karakterene og estetikken i de to blockbusterne var blitt blandet: Barbie og Ken syngende i en bil som kjører vekk fra en atomeksplosjon, Barbie og «Oppie» som står og ser på en enorm, rosa soppsky – for å nevne noe.
Barbie-filmens PR-folk var med på gimmicken. Da noen postet en plakat der Barbie jubler oppå skulderen til Oppenheimer, foran et flammehav, kommenterte den offisielle X-kontoen til «Barbie»: «Det kommer til å bli en minneverdig sommer», med en kysse-emoji. Et annet manipulert bilde, av Barbie-skuespiller Margot Robbie med en atomeksplosjon på hodet, ble delt av samme konto med skryt og et blunkefjes. Warner Brothers’ avdeling i Japan måtte etter hvert gripe inn med en offentlig fordømmelse, mens hovedkontoret i USA beklaget.
Hollywood vs. Hiroshima
Markedsføringen gikk altså ikke helt som ønsket i Japan for Nolans film. Men hva med innholdet? Hvordan blir den mottatt av det eneste landet i verden som har vært utsatt for bruk av atomvåpen i krig?
Avisa Sankei Shimbuns byråsjef i Washington D.C., Hiroo Watanabe, rapporterte hjem til sine lesere at han kjente på en «direkte indignasjon» etter Oscar-prisdrysset. Watanabe, som hadde sett «Oppenheimer» to ganger, gremmet seg dessuten over de unge amerikanerne som spiste popkorn og strakk ut beina under filmen. Hva ville de overlevende og pårørende tenkt om de var i salen, undret han. Om Oppenheimers kvaler skrev Watanabe at de, for ham, framsto «uklare på lerretet».
Nolan har selv sagt at han ønsket å holde seg strengt til Oppenheimers subjektive opplevelser. «Oppenheimer hørte om bombingen samtidig som resten av verden», har Nolan påpekt overfor magasinet Variety. Målet hans var å vise hvordan Oppenheimer «begynner å danne seg et tydeligere bilde av de utilsiktede konsekvensene av sine handlinger». Akkurat hvor mye vitenskapsmannen visste om disse «utilsiktede» følgene på dette tidspunktet, er uklart. Men ingen av de involverte, heller ikke han, kan ha innbilt seg at det de lagde, bare var et gigantisk fyrverkeri.
Etter en førpremiere i Hiroshima forrige uke stilte byens tidligere ordfører Takashi Hiraoka seg spørrende til utelatelsene som var gjort i «Oppenheimer», ifølge avisa Asahi Shimbun. Filmskaperen Tatsuya Mori mente på sin side at Nolans indirekte måte å visualisere hendelsene på, kunne være mer virkningsfullt enn å vise scener fra Hiroshima og Nagasaki. Kyoko Heya, som leder den internasjonale filmfestivalen i Hiroshima, karakteriserte «Oppenheimer» som «svært USA-sentrert» overfor Japan Times, mens en bruker på X bemerket: «Kanskje det er på tide at noen lagde en film om atombomber fra Japans perspektiv.»
Japans atomkanon
Det er selvfølgelig gjort flere ganger. For eksempel «Kuroi ame» (Svart regn), som Shohei Imamura lagde i 1989, tegnefilmen «Picadon» fra 1978 av Renzo Kinoshita, eller for den saks skyld «Godzilla» fra 1954. Ishiro Honda, som sto bak den nå uhyre populære merkevaren, sa den gangen at monsteret Godzilla var et symbol på den kjernefysiske apokalypsen som truet.
Men filmen som kanskje mer enn noen annen framstår som motsatsen til «Oppenheimer», kom i 1953. Den heter ganske enkelt «Hiroshima» og ble lagd av den venstreradikale regissøren Hideo Sekigawa. «Hiroshima» er et dokudrama som starter i en skoleklasse i Hiroshima sju år etter katastrofen. Elevene hører på en japansk innlesning av boka «Dawn Over Zero» av den amerikanske journalisten William L. Laurence, som ble Manhattan-prosjektets offisielle historiker.
«Føler man noen medlidenhet eller medfølelse med stakkarene som er i ferd med å dø? Ikke når man tenker på Pearl Harbor og Dødsmarsjen fra Bataan», hører tenåringene. Idet stemmen begynner å fortelle om selve bombeslippet, begynner en av jentene i klassen å rope «stopp» og kollapser. Hun viser seg å ha blodkreft, slik mange stråleutsatte fikk.
Store deler av «Hiroshima» er tilbakeblikk, der Sekigawa har rekonstruert infernoet som befolkningen i Hiroshima befant seg i etter eksplosjonen. Titusenvis av statister er med, blant dem såkalte hibakusha – folk som ble rammet av atombomba, men overlevde. De er levende døde som stabber blant brennende hus, mens mødre roper etter sine barn og barn roper etter sine mødre.
Filmen er fylt med episoder som minner om ting jeg leste i tegneserien om Gen, bare spilt av ekte mennesker: En lærer som ligger sammenklemt med sin barneskoleklasse under bjelkene, foretar opprop for å finne ut hvem av elevene som lever. En annen lærer klarer å få ungdommene sine ned til elva, der de synger skolesangen for å holde motet oppe mens de er i ferd med å dø.
En kvinne tviholder på et dødt spedbarn, mens en soldat som ikke klarte å berge kona, leter febrilsk etter sin sønn. Soldaten finner ham til slutt blant mange andre skadde, sekunder etter at gutten har utåndet.
Komplett kontrast
I tillegg til nære skildringer av lidelsene har «Hiroshima» et tydelig politisk budskap. Et sted i filmen, noen år etter bomba, fersker en lærer elevene i å sende et brev til hverandre i timen. Det viser seg å være fra «ungdommer i Øst- og Vest-Tyskland» til deres japanske kamerater. Der leser de at japanerne hadde blitt «brukt som forsøksdyr i testingen av et nytt våpen», og at amerikanerne hadde tillatt seg dette «fordi japanerne er et farget folk».
«Hiroshima» tar også et oppgjør med de blinde militaristene som styrte Japan og krevde umenneskelige ofre fra befolkningen. Filmen, som ble produsert med støtte fra lærernes fagforbund, ble derfor raskt stemplet som både antiamerikansk og upatriotisk og fikk aldri det breie publikummet den fortjente.
Kontrasten til «Oppenheimer» er med andre ord komplett. Den ene spektakulær og hyllet, den andre uten farger og glemt. Den ene er gjenstand for diskusjoner om kunstneriske utelatelser, mens den andre har vært utelatt fra diskusjonen i sin helhet.
Forbrytere og helter
Christopher Nolans portrett av J. Robert Oppenheimer etterlater et bilde av en dypt plaget, men genial mann som tok vanskelige, nødvendige valg. Ville Oppenheimers ettermæle vært som det er, hvis krigens sluttfase hadde blitt annerledes og atombombene ikke ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, men Hamburg og Napoli? Hvis det var nesten 40 prosent av befolkningen i den tyske byen og over 30 prosent av innbyggerne i den italienske byen som ble utslettet av hver sin bombe? Hadde vi tenkt og snakket annerledes om atomvåpen da?
Budskapet i «Hiroshima» er uansett vanskelig å misforstå. Mot slutten av filmen blir en ung japaner tatt for å ha stjålet hodeskaller etter folk som ble drept av atombomba, for å selge dem som suvenirer til amerikanske soldater. Når han blir konfrontert med tyveriet, forteller mannen at han nylig har forlatt fabrikkjobben sin fordi anlegget begynte å produsere artillerigranater. Mannen innleder en monolog der han advarer mot ny opprustning og faren for en atomkrig.
For å beskrive en verden som kan la noe sånt skje, låner han et sitat fra den mørke komedien «Monsieur Verdoux». Der spiller Charlie Chaplin en seriemorder som forsvarer seg slik: Dreper man ett menneske, er man en kriminell. Dreper man millioner, så blir man en helt.