Det finnes en revne i midten av Hannah Arendts livslinje: Da hun døde, 69 år gammel, i sin egen stue med venner på besøk, hadde hun levd ganske nøyaktig 34 og et halvt år i USA; de foregående 34 og et halvt var tilbragt i et Europa i ferd med å falle fra hverandre, en prosess hun skulle bruke store deler av sitt andre liv på å forsøke å begripe. Skjønt det er en tilfeldighet, er Arendts to liv på sitt merkelige vis et praktisk eksempel på et av hennes mest kjente filosofiske konsepter, nemlig nataliteten: at mennesket ved sin blotte eksistens markerer noe nytt i verden, og følgelig at hvert enkelt menneske kan begynne på nytt, kan skape noe nytt. Som det heter i en kjent setning i essayet ‘Lying in Politics’: «We are free to change the world and to start something new in it».
Å lese Hannah Arendt er en kur for mismot i møte med mørke tider.
Av kjærlighet til verden
