Enkle verdensbilder er ikke alltid de beste. Det er Kvinnefrontens og sosiolog Line Schous essay «Renvasking av sexkjøpsloven» (Klassekampen, 5. mars 2024), et godt eksempel på. Schou går løs på alle som er imot sexkjøpsloven, og i beste 1970-tallsånd skilles tilsynelatende snørr fra bart, og hederlige, omsorgsfulle og kritiske radikalfeminister fra ondsinnede liberalfeminister. For mens Schou og hennes radikalfeministiske medsøstre er opptatt av at sexarbeid er et fattigdomsproblem og handler om maktstrukturer, skyver «liberalfeminismen prostituerte foran seg i kampen for det frie valg».
Men det er ikke bare sexarbeidende feminister og andre feminister som støtter sexarbeidere, som er fanget i den liberalistiske tåkeheimen, det er også Amnesty Internasjonal Norge. Straffelovrådets innstilling om selvbestemmelsesrett plasserer seg på sin side innenfor nyliberalistisk samtykkeforståelse der sex er gjort om til en vare som kan kjøpes og selges.
Det er en fascinerende grunn analyse Schou bringer til torgs, men det som er mest iøynefallende, er hennes påstand om at når det nok en gang vandrer to 8. mars-tog i Oslo, skyldes det at en amerikansk nyliberalistisk sexarbeiderretorikk har vunnet terreng. Det samme gjelder Schous påstand om at det er Inkluderende feminismens bruk av betegnelsen swerf – Sex Worker-Exclusionary Radical Feminist – som ødelegger for debatten og gjør en «legitim politisk uenighet om til et spørsmål om inkludering og ekskludering» og har ført til at «kritisk syn på prostitusjon plasseres utenfor spekteret av tillate meninger».
Vi skjønner at kvinnebevegelsens radikalfeminister har mistet terreng, men det legitimerer ikke en omskrivning av historien. Vi vet alle at i kampen om hva som skal være lov å si og hvem skal få lov til å delta på 8. mars-markeringen i Oslo, er det makta som rår. Den makta besitter verken Pion eller Inkluderende feminisme.
PION har gjennom mer enn tre tiår kjempet for at sexarbeidere skal ha ytringsrett på markeringen av den internasjonale kvinnedagen. Første gang var i 1991, da parolen «Horer er også madonnaer», som var en invitt til samarbeid med kvinnebevegelsens aktører, skapte offentlig furore. Det er verdt å merke seg at både representanter fra Kvinnefronten og kvinner fra den radikale venstresida støttet Pion-kvinnenes rett til egen parole. I de følgende to tiårene kjempet norske radikalfeminister for sexkjøpsloven. På 8. mars i 2012 sto en samlet kvinnebevegelse bak Kvinnegruppa Ottars krav om å legge ned Pro Sentret. Kundekriminaliseringen var ikke tilstrekkelig, sexselgere som ikke ville slutte å selge sex skulle også fratas helsehjelp og sosialbistand. I 2014 ble Pion nektet adgang til Youngstorget og måtte gå ti meter bak 8. mars-toget.
Vi vet alle at årsaken til at det nå er to 8. mars-tog i Oslo, er fordi parolemøtene gikk fra vondt til verre.
Kampen for sexarbeideres rettigheter startet heller ikke med 1980-tallets amerikanske nyliberalistiske feminister. Sexarbeidere har vært med siden det den spede begynnelsen av 1960-tallets radikale samfunnsopprør. Det var transsexarbeidere, deriblant Marsha P. Johnson og Sylvia Rivera, som ledet an i Stonewall-opprøret. Den første sexarbeiderorganisasjonen, COYOTE – Call Off Your Old Tired Ethics, sprang ut av kvinnebevegelsen. Det var i 1973, og samme år etablerte svenske sexarbeidere og kvinnesaksaktivister organisasjonen Seksualpolitisk Front. To år senere okkuperte franske sexarbeidere Saint-Nizier kirken i Lyon, i protest mot politivold og kundevold, og franske feminister støttet aksjonen. Etter en uke slo politiet bokstaveligtalt de kvinnelige sexarbeiderne ut av kirken. I 2019 stevnet 261 franske sexarbeidere, majoriteten transsexarbeidere og migranter, den franske stat inn for den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. EMD har tatt saken.
Schous tåkeprat om liberalisme, nyliberalisme, postmoderne språkforståelse og identitetsbasert kulturkrig bygger derfor på egne stråkvinner, ikke realiteter. Og det er en kamp om representasjon som det globale nords radikalfeminister suverent har dominert et par tiår.
Det gjør de ikke lenger. For både nasjonalt og internasjonalt er det stadig flere nasjonale og internasjonale helse- og rettighetsorganisasjoner, LHBT+organisasjoner, organisasjoner som jobber med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og organer innen FN og EU som tar til orde for en rettighetsbasert sexarbeiderpolitikk. Kravet om avkriminalisering handler verken om kulturkrig eller identitetskamp. Det er en erkjennelse av at forbud og stigma uavhengig av hvilken part som er kriminalisert, rammer mennesker som selger sex hardest. Som Europarådets menneskerettighetskommissær, Dunja Mijatović, nylig skrev i sin menneskerettighetsuttalelse har kriminalisering og håndheving av straffebestemmelser store omkostninger for sexarbeideres rettstilstand. Det tvinger sexarbeidere til å jobbe isolert og med frykt for politi og rettssystemet. Kriminalisering rammer spesielt sexarbeidere som tilhører grupper som står overfor flere og kryssende former for diskriminering og samfunnsmessige marginalisering som migranter, personer som utsettes for rasediskriminering, transpersoner og personer med funksjonshemninger.
Nå er det sexarbeiderbevegelsens kamp mot urett og statlig overgrep som høster støtte. Og det er de som nekter sexarbeidere politisk anerkjennelse og representasjon, og argumenterer for kriminalisering av sexarbeid som i dag står på feil side av historien.