Brysomme bryggere av både brigg, bayer og andre brygg. Bussjåfører blinkende bortover bilveiene i byen. Bartendere som blunker til brisne bajaser, bablende bastarder og berusa banditter. Bannende bryggesjauere og blomstrende blomsterbindere. Bastante bud, både på sykkel og i varebil. Byksende brannmenn, buldrende brannkvinner og briljante branntranspersoner. Beleste bibliotekassistenter og bebrillede bokhandlere. Brilleslanger og bokormer.
Brukerstøtte og brukerstyrte personlige assistenter. Brukere og (mis)brukere. Begavede begravelsesagenter og bandasjerte bingoverter. Bankerotte barnehageassistenter og blakke barnehagelærere. Begavede bakere av brød, boller og bløtkaker. Bornerte bosstømmere fra Bergen ute av stand til å belite seg. Bilmekanikere, billakkerere, bilvaskere og bilselgere. Ja, til og med bruktbilselgere. Men ikke advokater, administrerende direktører eller «andre ledere av produksjon og tjenesteyting».
Butikkarbeidere balanserende med banankasser på bugnende billige Bunnpris-butikker. By- og bygdeoriginaler med bigeskjeft innenfor betong- eller bergfag. Blide Bikbok-selgere bydende til barmfagre blondiner. Billettselgere til Bruce Springsteen, Bon Jovi og Bob Dylan. Bleieassistenter med dysleksi.
Alle sammen kan de havne på B-laget i alderdommen. Det er fordi vi holder oss med et pensjonssystem i Norge som ikke belønner hardt arbeid, men lang utdannelse og høy lønn.
Nylig ble sju partier, fra Høyre til SV, enige om et nytt pensjonsforlik. Forliket prøver å rette opp noen av de mest alvorlige feilene som ble gjort da de samme partiene (minus SV) i sin tid vedtok pensjonsreformen. Kongstanken den gang var at det nye pensjonssystemet skulle motivere folk til å stå lenger i jobb. Det man ikke tok høyde for, er at det ikke er et fritt valg hvor lenge man jobber. Det er et spørsmål om penger og helse. Siden penger og helse er ujevnt fordelt i befolkningen, blir et pensjonssystem bygget på pensjonsreformens prinsipper tilsvarende urettferdig.
«Heller ikke dødsriket er noe klasseløst samfunn»
Heller ikke dødsriket er noe klasseløst samfunn. En mannlig kokk som blir født i dag, har forventet levealder på 79 år. En mannlig lege på samme alder forventes å leve til han er 84 og et halvt. Dersom begge går av med pensjon samtidig, har legen 5,5 flere år sammen med barnebarna.
Men urettferdigheten begynner allerede lenge før den tid. En kokk går ut i lære allerede året han fyller 18. En lege som fullfører så fort han kan, er i arbeid når han er 25. Med andre ord vil en kokk ved samme pensjonsalder som en lege ha jobbet minst sju år lengre enn legen.
I teorien skal kokken belønnes for dette. Men siden en kokk i snitt tjener rundt en halv million mindre i året enn en lege, vil legen uansett få langt større pensjonsopptjening enn kokken. Det er ikke fordi han jobber hardere, men fordi han tjener mer. Da har vi ikke engang nevnt at svært mange kokker neppe vil klare å arbeide like lenge som de fleste leger, fordi de har et langt mer krevende fysisk yrke.
Det er flere forbedringer i det nye forliket, blant annet innføringen av en sliterpensjon som ligger tett opp til det Rødt har ivret for. Men de nye pensjonskameratene legger opp til økte aldersgrenser. Det vil si at folk må jobbe lenger før de har mulighet til å gå av.
Nok en gang unngår man å ta høyde for de grunnleggende forskjellene i arbeidslivet. Alle jobber er ikke like høyt lønte eller like behagelige. Derfor er det også urettferdig å forvente at alle yrkesgrupper skal jobbe like lenge.
Fram til man forstår dette, forblir pensjonssystemet en forskjellsmaskin som deler befolkningen inn i et A- og B-lag i alderdommen. Det er til fordel for advokaten og den administrerende direktøren, men ikke for bussjåføren eller butikkarbeideren.