Regjeringa har levert fra seg en Stortingsmelding som innebærer at alderspensjonsgrensene heves, i takt med forventa økt, gjennomsnittlig levealder. Forslaget har brei oppslutning på Stortinget. Det begrunnes med at levealdersjusteringene gir for lav årlig pensjon. Økt pensjonsalder er eneste mulige svar på dette, ifølge regjeringa. LO godtar forslaget, forutsatt at det finnes en særordning for «sliterne».
Det usosiale og brutale i forslaget er åpenbart, godt dokumentert i Ebba Wergelands kronikk i Klassekampen 1. februar. Hun påpeker også at i stortingsmeldinga som i sin tid (2005) la inn levealdersjusteringa, var det bygd inn klare forutsetninger om arbeidslivsreformer. Tanken var at man måtte ta bedre vare på arbeidstakerne (særlig de eldre) når man nærmest påla dem å holde ut lenger i jobben. Men disse reformene kom aldri.
På LOs trondheimskonferanse nylig var stemninga tydelig: Deltakerne ønska seg et opprør mot den foreslåtte pensjonsreformen.
For at denne kampen skal bli offensiv og konstruktiv, er mitt forslag til opprørerne og opposisjonen på Stortinget, at de setter alderspensjonsgrensene i sammenheng med lengden på arbeidsuka. Knytt økt pensjonsalder til en forutsetning om reduksjon av arbeidsuka, fra 37,5 til for eksempel 30 timer.
Dette vil gi reformen en sosial profil: Arbeidstakerne får gleden av å stå lenger i en jobb som ikke sliter dem ut, og samfunnet får redusert utgiftene til pensjon.