Eldrebølgen kommer enten vi vil det eller ikke. Spørsmålet er hvordan vi skal håndtere den. Gjennom Pensjonsreformen fra 2011 har stortingsflertallet bestemt at Norges svar på en aldrende befolkning skal være kutt i den offentlige folketrygda.
Innsparingen i reformen er i 2080 beregnet til 230 milliarder kroner. Det høres ut som en god nyhet, men betyr i realiteten at vi har kuttet pensjonene til framtidas eldre med flere hundre milliarder. Resultatet er at en stor andel av disse vil få utbetalinger fra folketrygda som ligger under EUs fattigdomsgrense. Ja, så mange som 26 prosent av pensjonistene i 2060 kan ifølge regjeringens egne tall få en alderspensjon som er lavere enn dagens minstepensjon. Hvordan vil det norske folk svare på disse kuttene? Kanskje ikke ved å brenne bildekk i gatene, som franskmennene, men trolig heller ved å spare privat til pensjon.
Ifølge Perspektivmeldinga, som ble lagt fram under regjeringen Solberg, vil Norge få en sterk vekst i privat velstand de neste tiårene. Finansdepartementet anslår at en gjennomsnittshusholdning vil være 60 prosent rikere i 2060 enn den er i dag.
Hva skal vi bruke alle disse pengene på? Siden det er begrensa hvor mange smarttelefoner det er vits å kjøpe, vil ganske mye av velstandsveksten gå til velferd. I et samfunn som blir stadig rikere, er det ingen grunn til å tro at folk vil akseptere å leve i fattigdom bare fordi de passerer 70. Derfor vil flere sette av penger til pensjon privat når folketrygda rulles tilbake. På samme måte vil bedrifter bli tvunget til å sette av mer i pensjon til sine ansatte.
«Vi har fått beskjed om å ta større ansvar for vår egen alderdom»
Dette er ikke en utilsiktet virkning av Pensjonsreformen, men snarere en integrert del av den. Med kuttene i folketrygda har vi i praksis fått beskjed om å ta større ansvar for vår egen alderdom – for å parafrasere helseminister Ingvild Kjerkol.
Det er slett ikke sikkert at samfunnet vil bruke mindre samlet sett på pensjoner bare fordi staten kutter i folketrygda. Hvis de samme pengene som før ble brukt på folketrygd, i stedet brukes på privat pensjonssparing, går vinninga opp i spinninga. Snarere enn en sparereform er derfor Pensjonsreformen en privatiseringsreform. Det er til og med mulig at et privatisert pensjonssystem kan bli dyrere enn folketrygda (selv om det ser billigere ut i statsbudsjettet).
Ta det amerikanske helsevesenet som skrekkeksempel. I USA har man et mangelfullt – på grensen til ikke-eksisterende – offentlig helsevesen. Likevel bruker amerikanerne flere dollar per hode på helse enn noe annet land. Det skyldes en jungel av private helseforsikringer, utstrakt overbehandling og skyhøye administrasjonskostnader. En statlig folketrygd har den fordelen at den er relativt enkel å administrere. Et villnis av private pensjonsspareprodukter medfører at store summer forsvinner til forvaltere og andre unødvendige profitører.
Den virkelige ulempen med å privatisere deler av pensjonssystemet er imidlertid ikke effektiviteten, men urettferdigheten. Ikke alle har mulighet til å spare til pensjon privat. Flytter man betalingen fra skatteseddelen til den enkelte, oppstår det raskt store klasseskiller. Mens enkelte høylønnsgrupper etter reformen kan få høyere pensjon enn de hadde i lønn, risikerer andre å havne under dagens minstepensjon. Det er mye å si om et slikt system, men sosialdemokratisk er det i alle fall ikke.
Eldrebølgen kommer, og med det kommer vi til å bruke mer penger på pensjon. Spørsmålet er om vi skal ta regningen i fellesskap eller om det i større grad skal bli opp til den enkelte å ta ansvar for egen alderdom.