Selv om Grieg skrev folkemusikken inn i den kontinentale romantiske musikken, pleier de norske elementene å spilles som en oversettelse – mer på den klassiske musikkens premisser enn spellemennenes. Slik jeg skjønner det, var det også sånn på Griegs tid. Altså: Det var ikke et poeng å bruke hardingfele istedenfor den klassiske fiolinen, og rytmene er gjerne blitt avrundet og tilpasset et klassisk paradigme, heller enn folkemusikkens måte å svinge på.
Tradisjonell, men fullendt tolkning av Grieg.
Suverent spilt
