Vesle Hind Rajabs skjebne er en av de mest hjerteskjærende blant tusener av historier om drepte barn i Gazakrigen. Den palestinske seksåringen var på flukt fra Gaza by, sammen med onkel, tante og fire søskenbarn, da de ble angrepet av israelske tanks 29. januar. Det første angrepet drepte alle i bilen, bortsett fra Hind og kusina Layan (15). Layan fikk ringt bestefaren og fortalte at de ble beskutt.
Da Palestinas Røde Halvmåne (PRCS) fikk kontakt med Layan på telefon, ble samtalen brutt, og de hørte skuddsalver. Da Hinds mor nådde seksåringen på telefon, fortalte jenta at også Layan var drept.
Røde Halvmåne sendte en ambulanse for å redde Hind, etter å ha brukt flere timer på å koordinere med den israelske hæren (IDF) for å få tilgang til området.
«Jeg er så redd, vær så snill, kom. Ring noen som kan komme og hente meg», gråt Hind desperat via telefon, fra bilen der hun satt omgitt av døde. Hun tryglet om hjelp i mange timer.
«Hun var redd, vettskremt, og hun var såret i ryggen, hånda og foten», har bestefaren fortalt. Han var en av de siste som snakket med den vesle jenta.
Så mistet man all kontakt, både med Hind og ambulansen.
Sist lørdag, etter tolv dager, kunne PRCS melde at Hind var funnet drept, sammen med slektningene og de to ambulansearbeiderne Yusuf al-Zeino og Ahmed al-Madhoun.
«Okkupanten angrep målrettet Røde Halvmånes mannskap, selv om det var koordinering i forkant for at ambulansen skulle kunne nå fram og redde Hind», sa PRCS i en uttalelse.
Røde Halvmåne har offentliggjort et bilde av den nesten helt utbrente ambulansen. Al Jazeeras bilder fra stedet viser tilsynelatende at ambulansen bare er noen skritt unna bilen familien skal ha vært i – en svart Kia Picanto full av kulehull.
Organisasjonen Euro-Mediterranean Human Rights Monitor skriver på sitt nettsted at deres gransking viser at Hind og hennes slektninger ble drept i en «planlagt henrettelse» fra IDF, og ambulansepersonellet fra Røde Halvmåne ble drept ved hjelp av et amerikansk-laget missil.
IDF har fått gjentatte spørsmål om saka fra BBC, CNN og nyhetsbyråene AFP og AP. Israel har ikke gitt noe svar, utover at de gransker saken.
Bildet av en smilende Hind Rajab med svart kappe og firkantet hatt, tatt da hun ble «uteksaminert» fra barnehagen, sirkulerte på nettet både før og etter at hun ble funnet drept. Før, kombinert med spørsmålet om hvor hun var blitt av. Etterpå, som eksempel på nok et brutalt barnedrap. Hittil i krigen er minst 12.300 barn drept i Gaza, og titusener såret. Titusener har også mistet eller blitt atskilt fra foreldrene.
For palestinske barn er det ikke noe nytt å bli frarøvet barndommen. Den palestinske akademikeren Nadera Shalhoub-Kevorkian skriver i boka «Incarcerated Childhood and the Politics of Unchilding» om hvordan generasjoner av palestinske barn har lidd under okkupasjon og krig. Det går ei tung og mørk linje fra de fordrevne palestinske barna da Israel ble opprettet i 1948, via stadig nye generasjoner palestinske barnefanger i brutale israelske fengsler, barn drept og mishandlet av voldelige bosettere og soldater på Vestbredden, til dagens massedrap og utsulting av barna på Gazastripa.
Shalhoub-Kevorkian skriver palestinske barns påførte rolle som «ikke-barn» – «unchilding» – inn i en rasistisk, bosetterkolonialistisk tradisjon, der makthaverne har sett på de koloniserte barna på to vis: Enten skulle de omskoleres med tvang og reddes fra sin egen kultur, som urfolksbarn i Australia, USA og Canada, eller så ble de sett som farlige, potensielle terrorister, uten rett til å kalle seg barn.
Det er den siste tradisjonen Israels president Isaac Herzog stiller seg i, da han i oktober sa at det ikke finnes uskyldige sivile i Gaza. Dette trass i at halve befolkningen der er barn.
Mange av oss husker også med gru at den norske legen Erik Fosse ble spurt av en vestlig journalist under Gazakrigen i 2008/2009 om de drepte barna ikke bare var «Hamas-barn».
De pågående massedrapene på Gazastripa er for mange av oss knapt til å holde ut å høre om. Men vi sitter trygt og langt unna. Barna i Gaza, halvparten av befolkningen, må leve med krigen. Dette er den barndommen verden lar dem få.
Men Nadera Shalhoub-Kevorkian ser ikke barna kun som passive ofre. Hun skildrer også de utallige strategiene barn finner i møtet med okkupantmakta. Som den vesle jenta fra Øst-Jerusalem som insisterte på å ta med seg alle lekene på skolen hver dag, i tilfelle Israel ville rive hjemmet hennes mens hun var borte.
Mens vi, som bare ser på, fortviler over alle drapene, alle fysiske og psykiske skader som påføres barna i Gaza, er det også grunn til å la seg imponere over barns styrke.
Vesle Hind og kusine Layan, som prøvde, om enn forgjeves, å skaffe hjelp. Eller den foreldreløse søskenflokken fra Gaza by som Al Jazeera nettopp fortalte om. Mor er drept, far forsvunnet. Tilbake står Nagham al-Yaziji (15) og broren Mohammad (14), med ansvar for sju yngre søsken, den yngste et halvt år gammel. De ni barna har klart å flykte sørover til Rafah, med litt hjelp fra en onkel. Der bor de i telt og lever fra hånd til munn. De to eldste står i matkø og vannkø, samler brensel og tenner bål, vasker klær og bleier, lager mat, koker vann og blander ut morsmelkerstatning. Mohammed prøver å skaffe seg en jobb, og tar det tungt når søsknene må gå sultne til sengs. Nagham forteller stolt at hun har klart å lage falafel til søsknene en dag. De savner og sørger over foreldrene, håper på en slutt på krigen, og lever i konstant frykt for nye bomber.
De er helter, men hvem veit om de lever når dette leses. Kanskje har de måttet lide samme skjebne som tusener av andre barn i Gaza, som er drept etter å ha blitt fratatt retten til å være barn.
Varig våpenhvile nå!