I min bok er Paal Flaata en av de beste mannlige sangerne her hjemme. Det skyldes blant annet at han svært sjelden går inn for å imponere. Isteden lar han røsten være et redskap for å tolke essensen i sangene han framfører. Ta for eksempel hans album-trilogi mellom 2012 og 2016, der han på glimrende vis covret americana-størrelser som Chip Taylor, Mickey Newbury og Townes Van Zandt.
Paal Flaatas juleplate foregår langt unna neonlys og handlegater.
Håp og avskjed
