DebattHistorie

Enkle forklaringer

I Klassekampen 30. november skriver Bjørn Vassnes om den industrielle revolusjonen, med utgangspunkt i Terje Tvedts nye bok («Historiens hjul og vannets makt») og later som om han kjenner den historiske fagdebatten. Retorisk heter det at de som ser slaveri og kolonialisme som årsaken, vanskelig kan svare på hvorfor det da er slik at Spania og Portugal ikke var først ute. Kan Vassnes opplyse oss om hvilke historikere i vår tid som mener av slaveri og kolonialisme er eneste årsak? Og kan han opplyse oss hvilke faghistorikere av internasjonal betydning i nyere tid som ikke er opptatt av sammensatte forklaringer, der et sammenvevd atlantisk system for transport, råvareproduksjon, kapital og handel inngår som et element ved sida av teknologi, jordbruksrevolusjon, miljø og ressurser, geografisk plassering, kriger og stat som fremmer kapitalisme og så videre? Bare på norsk har vi nå fått to strålende eksempler, som det er vel verdt å kjenne til om man ønsker å veilede oss om emnet under vignetten «Vitenskap»: Kristine Bruland, «Den industrielle revolusjon. Kapitalisme, industri og teknologi» (2022) og Arnljot Løseth, «Den industrielle revolusjonen. Storbritannia i eit europeisk og globalt perspektiv» (2023). Det er også verdt å merke seg at de to av de aller fremste britiske fagpersonene på dette feltet, Maxine Berg og Pat Hudson, nå har revidert sine tidligere perspektiver og gitt oss et nytt standardverk: «Slavery, Capitalism and the Industrial Revolution» (2023). Tida for enkle forklaringer er for lengst ute, sjøl om noen tydeligvis ikke har rukket å få det med seg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.