Noe av det jeg finner vanskeligst å beskrive, er romaners «stemning» eller «atmosfære». Alle lesere vet godt hva det er – som om en boble, en sfære eller et felt legger seg rundt deg mens du leser. Bobla vil sprekke, sfæren fordufte, men i et lite øyeblikk var lynnet ditt fullt og helt skapt av boken. Men hvor på arket finnes denne stemningen? Kan den spores tilbake til et ord, en setning, et avsnitt?
Det pipler genuin verdensnysgjerrighet ut av sidene i Andrea Bruns svimlende hyttetur av en debut.
Hyttastemning
