2020 var et bemerkelsesverdig år. Karl Ove Knausgård fjernet døden, mens Solvej Balle gikk i gang med å gjenta samme dag om igjen og om igjen ad absurdum. Tre år senere gir Maja Lunde ut en bok som forsøker å overgå disse spekulative lekene med naturlovene, med utgangspunkt i spørsmålet hva om tiden stopper for alle mennesker? Hva om døden forsvinner, aldring avtar og – grøss! – neglene slutter å gro? I «Lukkertid» befatter Lunde seg mindre med de vanvittige konsekvensene dette ville fått på makronivå (hva skjer med økonomien? med hukommelsen? med avrevne kroppsdeler som lever videre?), og retter objektivet mot de nære relasjonene. Som i «Morgenstjerne»-serien består romanen av hyppige perspektivskift mellom ulike norske middelklasseliv. Ungdomsforelskelser brister, fotografkarrierer gjenopptas, og forhold går i oppløsning når ikke forsikringen om at døden en dag skal skille oss ad gjelder.
Maja Lunde har skrevet en spekulativ roman som er merkelig uinteressert i ideer.
For trygt
