Bianca Schaalburg tegner sitt bidrag til den tyske minne­historiske dugnaden.

Mot glemselen

Skjebner: I blokka til Schaalburgs mormor bodde Clara Hipp, Carl Loewensohn og Margarethe Silbermann. Alle tre ble drept av nazistene.

Minnearbeidet tar aldri slutt», heter det på denne bokas siste side. «Vi kan ikke fri oss fra vår historie. For uten minner mister vi fremtiden». Ordene er den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeiers, og ble ytret i forbindelse med 75-årsmarkeringen for andre verdenskrigs slutt. De inngår i en lang, smertefull, men også veldig modig prosess, der Tyskland gradvis har tatt på seg ansvar og skyld for de mange forbrytelsene som ble begått i nazismens navn. Som historikeren Susan Neiman har vist i sitt lille mesterverk «Learning from the Germans», har verden mye å lære av den tyske minnepolitikken som tok form særlig fra 1980-årene og utover. Den har blant annet innebåret mange vonde oppgjør internt i tyske familier, der begravde hemmeligheter fra krigens dager er blitt blottlagt – ikke for blottleggingens skyld, men for å lære.

Bokmagasinet