Under en markering utenfor Stortinget noen uker tilbake leste jeg opp en tekst jeg hadde skrevet om Gaza-krigen. Etterpå kom en palestinsk mann bort og ville snakke med meg. I min selvopptatte naivitet trodde jeg han skulle takke for talen, som handlet mest om de etterlatte palestinske foreldrenes smerter.
Men mannen var opprørt, fordi jeg omtalte Hamas sitt angrep 7. oktober som terror. Han spurte: Mener du Hamas er terrorister? Hva med Israel? Hva med Norge, som kriget i Afghanistan? USA i Irak? Før jeg rakk å begynne på et svar, snudde han seg og gikk i raseri.
Siden har jeg tenkt på spørsmålene hans. Ikke på grunn av synet på Hamas, men påminnelsen om kriger Norge og Vesten selv har stått bak, men nesten glemt. Israel har som kjent omtalt 7. oktober som «vårt 11. september», datoen i 2001 da USA ble rammet av al-Qa’idas terror. Men hva er bakteppet som nå manes fram? Den gangen svarte president George W. Bush med å erklære «den globale krigen mot terrorisme», der Afghanistan og Taliban-regimet ble første mål. Bare én av 535 kongressrepresentanter, Barbara Lee, stemte imot krigsautorisasjonen. I sitt innlegg sa demokraten at de som folkevalgte måtte tenke nøye gjennom «følgene av våre handlinger i dag, slik at dette ikke spinner ut av kontroll». Standpunktet hennes førte til at Lee fikk drapstrusler og ble kalt landsforræder.
Her hjemme var krigsstøtten nærmest unison. VG slo fast på lederplass at det var «umulig» å respondere annerledes enn Bush hadde gjort. «Her er det livsfarlig å gi etter. Dette onde og dets årsaker må det bli slutt på, og det kommer til å lykkes», spådde Norges største avis.
Det var Barbara Lee som fikk rett. «Krigen mot terror» førte til nedbrutte stater, institusjonalisert tortur, borgerkriger, flyktningkriser og nye terrorgrupper som IS. Ifølge Watson Institute ved Brown University har den USA-ledede krigføringen, direkte og indirekte, tatt 4,5 millioner menneskeliv i Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria og Jemen.
Noen av disse var familien til Salam Ismael, en irakisk lege jeg intervjuet langt tilbake. Han arbeidet som barnelege i Bagdad da USA, basert på en serie løgner, innledet bombingen av Irak i mars 2003. Da jeg gjenopptok kontakten med Ismael for to år siden, påpekte han at Irak hadde vært utsatt for embargo i mange år før krigen. Sykehuset Ismael jobbet på, manglet derfor det meste da bombene kom. Legen utførte amputasjon uten bedøvelse og måtte bruke eddik for å behandle infeksjon. «På hvert skift døde det sju eller åtte barn. Jeg så gråtende mødre bære sine døde barn i plastposer ut av sykehuset for å gravlegge dem», fortalte han meg.
To tiår seinere ser jeg videoer fra Gaza der marerittet Ismael så i Irak blir gjentatt, i minste detalj: en blokade etterfulgt av rakettnedslag, en lege som kutter lemmer uten bedøvelse og renser sår med eddik, en forelder som bærer deler av sine drepte barn i handleposer. Fra Vestbredden kommer det opptak av nakne, bakbundne palestinere som sparkes rundt av israelske soldater, akkurat som i bildene vi så fra Abu Ghraib-fengselet i Irak.
Med sin globale terrorkrig skapte USA en grotesk franchise-ordning der regimer verden over kunne føre sine egne, lokale varianter av krigen, slik for eksempel Russland gjorde mot tsjetsjenerne og Sri Lanka mot tamilene. Nå er det Israels tur, enda en gang, mot palestinerne. Samtidig gjentar vestlige ledere at Israel har rett til å forsvare seg, igjen og igjen, mot terror. Selvfølgelig sier de det, etter at de samme landene selv for lengst satte en lav internasjonal standard på dette området.
Vesten kan ikke forvente forståelse for sin unnfallenhet og medskyldighet i Gaza. Vårt moralske havari er gjennomskuet for lengst av omverdenen. Tålmodet vi etterlyser, fra arabere eller andre, tok vi selv livet av for mange, mange år siden.